av Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos
I våre dager er det mye snakk om «post-patristisk
teologi.» Uansett hvordan en definerer dette fenomenet, er én ting sikkert, at
det er en «teologi» som endrer ortodoks kirkelig teologi og forbinder det med
såkalt «vitenskapelig» teologi, som på mange måter dekonstruerer alle de
grunnleggende prinsippene i Kirkens teologi.
Mange teologer, ved bruk av logikk, refleksjon og
bibelske studiemetoder utviklet i protestantiske land, prøver å tolke de
profetiske, apostoliske og patristiske tekstene ved metoder forskjellige fra
den gitt dem av ortodoks teologi. Jeg vil her si noe om ett aspekt av denne
tolkningen.
Professor Savvas Agourides, som er godt kjent av alle
moderne teologer, og som jeg selv hadde som professor i Nytestamentlige studier
ved Den teologiske skole i Thessaloniki, snakker om «forsøk» innen bibelske
akademiske kretser på å bryte kontinuiteten og enheten mellom det bibelske
budet og kirkelig Tradisjon.»
Hva betyr denne virkeligheten?
Protestantiske bibelske forskere, som noen ortodokse
bibelske teologer ser opp til og setter like høyt som kirkefedrene, som de ikke
anser som skolerte, er enige med ideen om at det er et lærebrudd mellom
profetene, apostlene og kirkefedrene. Innenfor dette perspektivet sier de at de
gammeltestamentlige profetene hørte om Gud, mens apostlene så Gud. De skiller
mellom profeter før babylonisk eksil og etter babylonisk eksil. De skriver om
Det gamle testaments protokanoniske og deuterokanoniske bøker samt en Første
Jesaja, en Andre Esaja og en Tredje Esaja. De skiller mellom historiens Kristus
og troens Kristus. De taler også om forskjeller mellom «skolene» til
Evangelisten Matteus, Evangelisten Johannes og Apostelen Paulus. De skriver om
hvordan ekklesiologien til den tidlige Kirken ble endret av kirkefedrene, og
mange andre ting.
Studenter i våre teologiske skoler blir lært slike
ting av moderne professorer og så overfører disse teologene dem uvitende til
Kirkens fylde, enten ved religiøse studier i skolen, prekener eller organiserte
møter.
Kirkens lære står i motsetning til denne holdningen,
fordi det ifølge Kirkens teologi ikke er noe splittelse eller brudd mellom
profetenes, apostlenes og kirkefedrenes teologi, siden alle hadde samme
opplevelse av Gud. Forskjellen er at de gammeltestamentlige profetene og
rettferdige opplevde Ordet før Han ble kjød mens apostlene i Det nye testament
og kirkefedrene opplevde det menneskevordne Ord. Derved er opplevelsene
identifiserte, som vi bekjenner i Ortodoksiens Synodikon: «Som profetene har
sett, som apostlene har lært, som Kirken har mottatt, som Lærerne dogmatiserte…»
Men de hellige gjennom tidene har uttrykt sine åpenbaringsopplevelser med
datidens terminologi. Annen forskjell enn dette finnes ikke.
«Post-patristiske teologer», som narrer seg selv til
å tro de driver med vitenskap, overfører til den ortodokse verden
protestantenes problemer, som, fordi de tok avstand fra Kirkens Tradisjon og
fedre, gransker og tolker de bibelske tekstene med sine egne logiske meninger, og
undersøker bokstaven mens ånden i de bibelske og patristiske tekstene går dem
forbi. Spørsmålet oppstår: Hvorfor bryter post-patristiske teologer, bevisst
eller ubevisst, med den ortodokse lære slik den ble uttrykt av kirkefedrene?
Hvorfor undergraver de ortodoksiens lære, slik vi finner den i Kirkens
liturgiske tekster og tilbedelsestradisjon, for den vitenskapelige teologiens
skyld? Hvorfor bryter de enheten mellom profetene, apostlene og fedrene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar