onsdag 27. juli 2016

Bryt aldri fasten på ondsag og fredag

av Hl. Nikolai Velimirovic


Bryt aldri fasten på onsdag og fredag. Denne fasten er et av Kirkens påbud og har et sterkt grunnlag. Hvis du noen gang har brutt denne fasten, be til Gud om tilgivelse, og synd ikke mer. Fromme mennesker mener ikke at de er frikjente fra denne fasten når de reiser, og heller ikke når de er syke. Hl. Pakhomios møtte noen menn som kom bærende på et lik; han så også to engler som var med i begravelsesfølget. Han ba til Gud om å åpenbare for ham hvorfor englene var der under denne mannens begravelse. Hva godt hadde denne mannen gjort for at Guds hellige engler skulle følge ham til graven? Etter Guds forsyn, kom begge englene bort til Hl. Pakhomios for å forklare ham dette: «En av oss er onsdagens engel og den andre er fredagens engel. Siden denne mannen alltid holdt fasten på onsdag og fredag, selv til dødstimen, viser vi ham ære ved å følge hans legeme til graven. Slik han holdt fasten helt til døden, slik forherliger vi ham.»

mandag 25. juli 2016

Samleie utenfor ekteskapet fører til fortapelse

Det følgende er et brev skrevet av Eldste Josef Hesykasten til et av sine åndelige barn som befant seg i et forhold utenfor ekteskapet og hadde bedt den Eldste om råd.

Mitt velsignede barn, Panagiota, jeg ber om at du har det bra. Jeg mottok brevet ditt, mitt lille barn, jeg så det du skrev med smerte i sjelen for deg. Det er ikke bra slik du har det nå. En av to ting må skje: enten må han ta deg til seg som sin kone, eller så må du forlate ham og bo alene i omvendelse. Slik ting er nå, får du ikke noe gjort; du kan ikke en gang skrifte. Hvis du ikke slutter å synde, vil du gå tapt uansett hva du gjør. Så fort dere skilles og gir opp synden, vil alt tilgis, så snart du skrifter. 
Klarer du ikke tjene nok til å leve av, mitt barn? Gå til huset til noen gode kristne; gjør hvilket som helst arbeid du kan, så lenge du flykter fra synden. Synd er separasjon fra Gud. Du vil straffes i evighet. I dette livet, derimot, vil all sorg ta slutt, uansett hvor mye en har. 
Bestem deg: hvis han gifter seg med deg, er det ikke lenger synd; det blir lovlig. Da kan du skrive til oss og vi kan ordne en bot for fortiden. Hvis du forlater ham, skriv til oss også da, så skal vi si deg hva du burde gjøre. Men nå, siden du lever i synd, kan ingenting gjøres. 
Tving deg selv, mitt barn, fordi døden kommer brått, og det hadde vært leit for din sjel å gå tapt. Vi skall feire Liturgier og Forbønnsgudstjenester slik at Herren vil hjelpe deg. 
Jeg ber for deg.
Den ydmyke Eldste Josef.

lørdag 23. juli 2016

"Hvor er Gud?"

av f. Georges Massouh

“Hvor er Gud?” undrer de fleste. Hvor er Han, når det gjelder tragedier, kriger og massakrer som skjer i våre land og verden rundt? Hvor er Han, når det gjelder barn som blir drept, blir foreldreløse, hjemløse og sultne? Hvorfor er Han stille om ondskap, særlig om ondskapen som begås i Hans navn? Hvorfor fjerner Han ikke folk før deres forbrytelser blir større? Betyr Hans stillhet at det som skjer er Ham til behag?

Når Gud skapte mennesket, skapte Han ham «i sitt bilde og likhet.» Den kristne tradisjonen er enstemmig når den sier at den første delen av dette uttrykket, «i Hans bilde» betyr at Gud skapte mennesket fritt og forstandig, mens «i Hans likhet» kaller mennesket til å virkeliggjøre bildet ved deltakelse i guddommelige dyder ved sin egne frie vilje.


I denne sammenhengen sier Hl. Johannes Damaskinos, Mansour ibn Sarjoun (+ ca. 750) at, “Det er Gud, som er alle goders begynnelse, som sår oppriktighet i vår natur. Derfor, hvis vi gjør det som er naturlig for oss, vil vi være oppriktige, og dersom vi avviker fra det som er naturlig – dvs. fra oppriktighet – vil vi reduseres til det som er unaturlig og være i overtredelse.» Origenes av Alexandria (+235) mener at mennesket påtok seg «bildets» prakt og høyhet i skapelsen, men at det mottar «likhetens» fullkommenhet kun ved streben og utholdenhet. Mennesket ble i begynnelsen gitt mulighet for fullkommenhet og må oppnå dette ved å gjøre gode og oppriktige gjerninger.

Hvis Gud skapte mennesket godt, hvor kommer da onsdkapen fra? Johannes av Damaskus svarer på følgende måte: «Ondskap er mangel på det gode og en avvikelse fra det som kreves av naturen til det som er unaturlig. Det som er naturlig er ikke ondt fordi alt Gud gjør er meget godt. Den som av egen vilje vender bort fra det som er naturlig og går inn i det som er unaturlig, vil ankomme ondskap… Ondskap er ikke et vesen eller en egenskap som tilhører et vesen. Det er kun en følge. Det vil si, en omvandelse av det naturlige til det unaturlige.»


Hvorfor hindrer ikke Gud da ondskap ved å ødelegge onde mennesker eller ved ikke å tillate dem å bli født i det hele tatt? Johannes av Damaskus svarer, «Hvis Gud hindret dem som, på grunn av Hans godhet, vil bli til fra å bli til, fordi de ville bli onde av egen vilje, da ville ondskapen ha seiret over Guds godhet.» Gud ønsker at mennesket vil forbli godt, slik Han skapte det, at at han seirer over ondskapen ved ikke å bli villedet bort av sin egne frie vilje til å bryte med den høyeste Godhet, som kommer fra Gud.

Gud kunne velge mellom å skapte mennesket godt uten fri vilje, eller å skapte det godt med fri vilje, der valg av ondskap var mulig, og Gud valgte å skape mennesket fritt. Uten fortvilelse, fortsetter Gud å vente på at mennesket skal bruke sin frihet til å gjøre godt. Han vet alt før de har skjedd. Dersom Han ønsket å hindre onde mennesker i å eksistere på jorden, ville Han ha hindret oss alle fra å bli til, fra Adam til dem som går på jorden i dag.

Og derfor, ville Han ikke ha skapt mennesket til å begynne med.

Johannes av Damaskus sammenlikner sitt forhold til Gud med en «som mottar rikdom og fullmakt fra sin konge og deretter utgir seg for å ha denne fullmakten uavhengig sin velgjører. Når hans hersker tar fatt i ham, vil han gi ham den straffen han fortjener dersom han fortsetter i sin overtredelse og sitt opprør til slutten.»

Gud vil fortsatt mennesket godt, Han vil at mennesket skal omvende seg, slik at ondskapen kan tilintetgjøres i hvert sted og i all tid.


lørdag 16. juli 2016

"Neurotisk" ortodoksi i Amerika

av f. Alexander Shmemann


Dagens ortodokse ungdommer har ikke en innvandrermentalitet. For dem er ikke ortodoksien primært en ihukommelse av en barndom i utlandet. De vil ikke holde fast til ortodoksien bare fordi det er «våre fedres tro.» Hva om vi holder andre til dette prinsippet: Da burde lutheranere beholde lutheranismen, jødene beholde jødedommen, og sønnen til en ateist burde beholde ateismen siden det var «hans fars tro.» Med dette som kriterium, blir religion ikke noe mer enn kulturell videreføring.

Men vi bekrefter at vår Kirke er ortodoks, eller enklere sagt, at den er Kirken, og dette er skremmende. Det innebærer at det er troen for alle mennesker, for alle land, for alle kulturer. Og hvis vi ikke stadig husker dette i vårt sinn og hjerte, vil vår påstand om å være den sanne eller ortodokse Kirke bli hykleri, og det hadde vært mer ærlig å kalle oss selv et forbund for videreføringen av kulturverdiene til ett visst geografisk område.

Vår tro kan ikke reduseres til kun religiøse handlinger og skikker. Den gjør krav på hele menneskets liv. Men kulturen vi lever i, den «amerikanske livsstilen» er noe som allerede var her da vi kom hit. Derfor befinner vi oss i en situasjon der vi er en østlig Kirke som gjør krav på hele vårt liv, mens vi lever i et vestlig samfunn og en vestlig livsstil.

Det første problemet kan da formuleres veldig enkelt, selv om løsningen er ekstremt vanskelig: Hvordan kan vi kombinere disse tingene? Hvordan kan vi leve vår ortodokse tro, som gjør krav på hele vår ekstistens, innenfor en kultur som også former vår eksistens?

Dette er antinomien i vår situasjon; det er her alle våre vansker har sine røtter. Men med mindre vi forstår dette, vil vi alltid finne feil løsninger. Disse gale løsningene – som er svert populære i dag – følger to mønster.

Jeg vil kalle det første mønsteret en «neurotisk» ortodoksi. Dette er holdningen til dem som, om de så er født ortodokse eller konvertitter, bestemmer seg for at de ikke kan være ortodokse med mindre de forsaker amerikansk kulture, de som bygger sitt åndelig hjem i et romantisert og idealisert Bysants eller Russland, og som stadig forbanner Amerika og det dekadente samfunnet i Vesten. For disse er «vestlig» og «amerikansk» synonyme med «ondt» og «djevelsk.» Denne ekstreme posisjonen gir en viss trygghet. Men den er til slutt selvødeleggende. Det er bestemt ikke holdningen til Hl. Johannes, som, midt i en voldlig forfølgelse, sier så enkelt at, «dette er den seier som har seiret over verden: vår tro» (1 Joh. 5, 4). Videre sier han, «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg» (1 Joh. 4, 18). Men med sin holdning, gjør enkelte ortodoksien om til en apokalyptisk frykt som alltid fører til sekterisme, hat og åndelig død.

Det andre farlige mønsteret er det som innebærer en nesten patologisk «amerikanisme». Det finnes folk som, når de hører ett russisk eller gresk ord i Kirken, reagerer som om det var en fornektelse av Kristus. Det er en motsatt form for neurose, neurosen til dem som vil at ortodoksien skal bli amerikansk umiddelbart.

I den første neurosen, reduseres ortodoksien til en fanatisk og negativ sekt; i den andre, forfalskes «amerikanismen,» for Amerika er ikke et land som krever overgivelse, konformitet og godtakelse av mainstream holdninger som «den amerikanske levemåten.» Det som gjør dette landet flott og enestående er nettopp at dens kultur er så åpen for forandringer.

Og hvem vet om ortodoksiens virkelige misjon i Amerika ikke er å endre den amerikanske kulturen, som aldri virkelig har blitt utfordret av et annet sett med verdier? Ortodoksien har uten tvil et menneskesyn, et livssyn, verdenssyn, osv. som er helt forskjellig fra de som dominerer amerikansk kultur, men denne forskjellen er en utfordring for ortodoksien og ikke en grunn til fratrekkelse, negativitet og frykt. Å unngå de to ekstremene, å være sann ortodoks men allikevel fullt amerikansk, virker som den ene virkelige ortodokse tradisjonen.