søndag 28. februar 2016

Ta opp ditt kors

av f. Gregory Wellington

«Vil noen komme etter Meg, da må han fornekte seg selv
og hver dag ta sitt kors opp og følge Meg
» (Lukas 9, 23)


Det burde ikke være en overraskelse for noen ortodoks kristen, at en helt nødvendig del av vår daglige ortopraksi er å delta i det asketiske liv. Askese (ἀσκήσεις) betyr «øvelse», og er vår daglige strid mot lidenskapene. Det er en åndelig strid. I Den ortodokse kirkes litratur kan askese ta mange forskjellige former: faste, prostrasjoner, lydighet, nattevakt, å kle seg i kjettinger, dårskap for Kristi skyld, bosettelse på søyler og i trær, osv.

En vanske vi opplever i det 21. århundre er å komme frem til hva det asketiske liv betyr for oss, om noe i det hele tatt. Det er forvirrende for moderne ortodokse kristne utenfor tradisjonelt ortodokse land å vite hva som er passende og fornuftig, særlig når de er konvertitter eller vugge-ortodokse som har blitt mer aktive i sin tro. Dette hjelpes ikke av at det gis ut så mye litratur om klosterlivet: liv om munke-helgener, promotering av klosterlivet som den beste veien til frelse og menneskers naturlige ønske etter frelse. Etter å ha kommet over så mye slik populær litratur på internett, ser den troende med en gang hvor lite deres eget liv likner på det de leser. Alt for ofte prøver de å etterape mye av det praktiske de har lest om for å «forsikre» seg om frelsen uten å forstå det asketiske livets mål og indre betydning. Før jeg fortsetter, ønsker jeg å understreke at jeg støtter klosterlivet for dem Gud kaller til å leve det og har dyp respekt for dem som har påtatt seg dette livet. Men det jeg ønsker å vise er at askese, (ikke den monastiske formen for askese) er et universalt kall som gjelder alle kristne. For lekmenn er klosteret et utmerket sted til en dagstur, for å lade opp ens åndelige batterier og, i krisestunder, søke hjelp. Kloster burde også være steder der munkene/nonnene kan be uforstyrret for sin egen frelse og for frelsen til oss som bor i verden. Når vi ser på klosterlivet og monastisk askese, burde vi bemerke at disse menneskene har frivillig flyktet fra verden. Når de mottok tonsur til skema ga de løfte om å lyde klosterets abbed og ble enige om å fornekte sin egen fri vilje for frelsens skyld. Dette er en fullstendig frivillig handling.

Lekmenn derimot bor ikke på kloster og har heller ikke mottatt skema. Så vi må spørre, «Er monastiske asketiske øvelser relevante og passende til vår tilstand?» Jeg kan huske et foredrag ved Aristoteles Universitetet i Thessaloniki av f. Vasileios Kalliakmanis (en akademiker og prest innenfor bispedømmet av Neapolis i Thessaloniki) der han tittet over podiet og klart og tydelig sa at stedet der lekmannen finner sin frelse «er i menigheten.»

Vi som lever i verden kan løse våre åndelige problemer i vår lokale menighet med vår prest ved å delta i de hellige sakramentene, ved skriftemålet og vår skriftefars råd. Menighets presten er vår åndelige fastlege, som selv bor i verden, er som regel gift, og på et personlig nivå er dypt oppmerksom på familielivets utfordringer og sin egen ufullkommenhet.

Dessverre, til en viss grad på grunn av litraturen jeg har nevnt ovenfor og også på grunn av misforståelse rundt tjenesten til de prestelige og monastiske kall, antar folk at menighetsprester ikke er like åndelige som munker, går rett til spesialisten (den eldste i klosteret) og til sykehuset (klosteret) for å få svar i stedet for å gå til fastlegen. Alt for ofte vil de få svar som har basis i klostererfaringen og et liv tilbrakt i klosteret, ikke verden.

Et annet problem er måten lekmenn relaterer til en monastisk åndelig far. En sentral del av klosterlivet er at munken lever i fullstendig lydhørhet ovenfor sin abbed eller åndelige far, slik de påtok seg ved tonsuren. Lekmenn som bor i verden må derimot leve med sin ektefelle, sine barn, arbeidskollegaer, osv. Total lydhørhet er derfor upraktisk og kan være farlig. Gud skapte oss i sitt bilde, og derved ga oss fri vilje. Hvis vi ikke støttes av det monastiske skema og dets frivillige overgivelse av vår frie vilje, burde det forventes av oss at vi lever et liv i total lydhørhet? Vi kan ikke og burde ikke spørre om råd 24/7/365 om hva vi bure gjøre, hvor vi burde gå, hva vi burde spise, hva vi burde kjøpe, osv. siden dette undergraver vår frie vilje gitt oss av Gud, og attpåtil gjør oss fullstendig og uforstandig avhengig av vår åndelige far.

En åndelig far som bor i verden krever ikke total lydhørhet. Han har en annen misjon: å lære sine åndelige barn å utvikle åndelig dømmekraft, slik at de ved bønn og åndelig strid kan søke Guds vilje, vite hva de burde gjøre i vanskelige omstendigheter og gjøre fremgang mot Gud, mens de vender seg til sin åndelig far kun når det er nødvendig med hensyn til åndelig utvikling og i kriseperioder. Det er en del av den troendes asketiske strid å kunne møte det hverdagslige, å be, å streve på sin arbeidsplass, og gjøre Kristus syndelig der de er. De kan ikke erstatte dette med et regulert liv, tom for valg og ansvar: dette trekker fra deres kall og kveler deres åndelige utvikling og Helligåndens virke.

Mye innenfor monastisk praksis er ikke gjennomførbart i verden. De krever av lekmannen ting de ikke kan holde, og hvis de holdes fører til en følelse av svik. Et godt råd den evig minneverdige Arkimandritt John Maitland i Edinburgh pleide å gi om askese i verden var «gjør det du kan, ikke det du ikke kan.» Med andre ord, gjør en innsats der du kan og ofre dette til Gud, og hvis det er noe du ikke greier, fokuser på det du kan gjøre i stedet for å prøve å oppnå det uoppnåelige. Gud kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og uansett hva vi gjør vil Han ikke elske oss mindre enn Han allerede gjør.

Så, hva med oss som lever i verden? Det er viktig at vi her forstår at askese og klosterlivet ikke er synonymer. Klosterlivet er et kall, en livsstil, en form for askese; det er ikke den eneste måten vi kan leve et asketisk liv på. De fleste av oss i verden kalles til ekteskapet. Det gifte liv er en form for askese.

For å forstå på hvilken måte ekteskapet er askese, må vi forstå hvorfor vi engasjerer oss i askese i det heletatt. Målet ved askese er å oppnå ydmykhet, tålmodighet, kjærlighet og å sette det åndelige høyere enn det materielle. Vi lærer selvdisiplin for å bli mer lik Kristus og å inngå vår guddommeliggjøring. Kan ekteskapet og familielivet lære oss dette? Så klart det kan! Familielivet gir oss stadig muligheter til å leve asketisk. Hvis menn virkelig elsker sine «hustruer, likesom Kristus elsket Kirken og gav seg selv for den» (Ef. 5:25) da ville de være milde og omtenksomme med sine koner, og ville leve et selvofrende liv for å forsørge for sin ektefelle og familie – er ikke dette askesens ånd? Hvis menn lever opp til et slikt høyt kall, vill ikke deres koner se dette og «underordne seg sine menn i alle ting» (Ef. 5:24). I dette tilfellet vil paret med glede streve for å overgå den andre i å være omtenksom, kjærlig, i å kutte av sin egen vilje for den andres skyld, å ta skylden når det oppstår krangel i stedet for å skylde på sin ektefelle, i å be om tilgivelse, osv. – er ikke dette askese? Foreldre har den store velsignelsen å oppdra barn, men de gis også muligheten for strid – å sette et kristent eksempel for barna, å være tålmodige, langsindige. En vis prestemunk bemerket at å motstå fristelse i ekteskapet er verd mer enn flere tusen prostrasjoner gjort av en munk, på grunn av selvbeherskelsen som kreves. Lik dem i klosteret, har lekmenn mulighet til å faste, men i verden gjør de dette stille, uten å stadig lese ingrediensene på matpakning, uten å «gå i mørkt åsyn som hyklerne» (Matt. 6:16) og tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvis vi er nødt til å bryte fasten når vi mottar gjestfrihet eller fordi det ikke er noe annet tilgjengelig på jobben, da må vi gjøre dette uten klaging og bråk. Under fastetidene kan ektepar ta avhold fra samleie dersom det er gjensidig samtykke for asketisk strid og for å fordype bønnelivet (se 1 Kor. 7:5).

Foreldre og barn kan lett som en familie be sine daglige bønner sammen, faste, lese Skriften og tilgi hverandre. Sølibate som lever i verden, dersom de er fri for familieansvar, kan overgi mer tid til bønn og åndelig lesing. De kan også støtte eldre familiemedlemmer med tålmodighet og respekt i stedet for frustrasjon, bevare sin kyskhet og gjøre veldedigjetshandlinger. Alle disse tingene fører til den Krist-like ydmykheten, tålmodigheten og kjærligheten det asketiske liv prøver å avle i oss, i like stor grad som klosterlivet.

Hvis vi er ærlige med oss selv, før vi stuper inn i klosterlik askese med hodet først, la oss prøve å se hvor vi er i våre kristne liv: har vi en gang startet vår reise mot Kristus? Dersom vi ser nøye etter, regner jeg med at vi (inkludert meg selv) vil fort se at vi trenger å gjøre større innsats i bønn, å virkelig elske vår neste, å være omtenksom ovenfor vår ektefelle, våre barn og eldre familiemedlemmer, å gå til det skriftemålet vi har utsatt, å begynne virkelig å omvende oss i stedet for å bare gjøre det utvendige, å være ydmyke, å vise tålmodighet og virkelig elske Gud. Hvis vi begynner med disse tingene og strever for å gjøre fremgang og motstå de unngåelige hindringene og fristelsene som kommer når vi øker vår streben, da vil vi virkelig ha trådt inn i det asketiske liv og vil å tatt våre første steg mot guddommeliggjøring.


Oversatt fra: ‘Taking Up The Cross’ i Orthodox Outlook 118 (2016), s.12-13. 

fredag 26. februar 2016

Det er ikke viktig å ha rett, men å ha kristen kjærlighet

av f. Serafim (Rose) av Platina


Utdrag fra et brev f. Serafim skrev til ett av sine åndelige barn.

Uansett hvor “rett” du har på forskjellige punkter, du også være diplomatisk. Det første og viktigste er ikke «riktighet» i det hele tatt, men kristen kjærlighet og harmoni. De fleste «gale konvertitter» har hatt «rett» med hensyn til kritikkene som førte til deres undergang; men de manglet kristen kjærlighet og barmhjertighet og derved støtte vekk menneskene rundt seg og til slutt befant seg helt alene i deres riktighet og selvsikkerhet. Følg ikke etter dem!

Holdningen din ovenfor den lille misjonen du viser i brevet ditt er en veldig farlig en, både for deg og andre. Jeg sier det som det er og ber at du har mot nok til å godta det og handle før det er for seint. Den «iver» du viser for engelske gudstjenester og forsamlingssang, osv. – er ikke først og fremst en guddommelig iver, ikke en iver som hører kristendommen til; det er tvert imot bare sta selvvilje, et symptom på «riktighets-syken» så mange konvertitter lider av, og som fører rett til katastrofe. Hvis du ikke kjemper mot denne lidenskapen nå (for det er en lidenskap), vil misjonen mislykkes, og du vil trolig miste din egen tro og din egen familie. Jeg har sett dette «konvertitt-mønsteret» alt for ofte og derfor advarer deg om det.

Du er fortsatt ny for ortodoksien, og allikevel ønsker du å lære dem som er eldre i Troen enn deg (og fra måten du beskriver det på i brevet, «lærer» du dem på en ganske ufin måte, uten den minste takt eller kristen barmhjertighet). Vanlig sunn fornuft burde fortelle deg at dette ikke er en måte å oppføre seg på; kristen kjærlighet burde få deg til å skamme deg over din oppførsel og gi deg et ønske om å lære mer om elementær kristendom før du våger å lære noen andre noe som helst. Jeg har ikke hørt fra noen i ditt område, men jeg kan tenke meg at din oppførsel må støte og såre dem. Det er ikke noe mystisk ved at du dytter folk vekk; din oppførsel, slik du beskriver den, er nettopp den typen som driver folk vekk og skaper konflikt i Kirken. Ikke gjem deg bak «engelske gudstjenester» og «ingen partitura sang»: disse er bare halve sannheter stoltheten din tar fatt i for å unngå elementær kristen ydmykhet og kjærlighet.

Ta et øyeblikk å se hvordan dette oppleves av andre: du kom ikke overens med de andre i din forrige menighet og måtte dra; nå, i din «egen» menighet, driver du folk vekk. Det kan bare ikke være slik at det alltid er noen andre sin feil og at du alltid er uskyldig; du må begynne å rette på dine egne feil og leve i fred med de kristne rundt deg.

Hvordan kan du gjøre dette? Du kan begynne ved å godta visse elementære ortodokse prinsipper:

1.     Alle spørsmål om gudstjenester (språk, sangform, osv.) og opptreden i kirken (ting som hodesjal for kvinner) bestemmes av presten som tjener der. Du skal ikke være en «politimann» som håndhever «kirkeloven» etter din egen tolkning; det er allerede tydelig at du kommer til å drive alle vekk om du gjør dette, og uansett kommer folk til kirken i håp om å unnslippe den kalde verdslige legalismen som omringer oss – vis dem forståelse!

2.     Innse at du fortsatt er en neofytt og fortsatt har mye å lære, og at du ikke skal være en «lærer» for andre, annet enn i den forstand at hver ortodoks kristen kan være en grunn til oppbyggelse (eller det motsatte) for andre ved sin oppførsel. Denne oppbyggelsen gjelder så klart først for ens egen familie, og dette er et sted der du, etter det du har fortalt meg, er meget svak… Du har i dine tidligere brev gitt inntrykk for at du og din kone er i ferd med å drive fra hverandre, at din sønn kanskje ikke vil ende opp som ortodoks – men hvordan kan en kristen husbond og far innse dette uten å fylles med iver til å rette på seg selv før disse katastrofene skjer? (For hvis dette skjer, vil du ha skylden: fordi du ikke gav din familie et eksempel på en kristen levemåte som kunne inspirere og varme dem, men bare en legalistisk, sjelløs «retthet» som kun er fôr for sitt ego).

3.     Begynn å ydmyke deg selv foran andre, å handle med dem først og fremst med medlidenhet og kjærlighet; strekk deg så langt som mulig for å se ting fra deres synspunkt og ikke forakte deres følelser. Slutt å vær egoistisk og lær deg å leve i fred med de kristne rundt deg. Dette skjer ikke på én dag, men du kan begynne.

4.     Begynn å studere den ortodokse kristendommens ABC på alvorlig måte. Har du lest Usynlig Krig i det siste? – det er et godt sted å begynne…


Jeg har sagt nok, kanskje mer enn du kan fordøye i én omgang. Jeg beordrer deg ikke til å «forsake alle dine idéer» eller bli et helt annet menneske umiddelbart. Jeg vil bare at du begynner å jobbe mer med deg selv og vise andre større medlidenhet, og slutte å prøve å være fullt så «riktig.» Dette er ikke så umulig, og jeg tror aldri du vil finne lykke og åndelig fred med mindre du gjør dette.

Oversatt fra: Hieromonk Damascene, Father Seraphim Rose: His Life and Works, Platina, CA: St Herman of Alaske Brotherhood, s.845-7

torsdag 25. februar 2016

Bedre å dø enn å overleve ved urett

Hans Hellighet Patriark Pavle av Serbia (+2009)

"Hvis den eneste måten å skape et Stor-Serbia på er ved kriminalitet, kan jeg ikke godta det. La det Serbia forsvinne. Og hvis et mindre Serbia kun kan overleve ved kriminalitet, la også dette forsvinne. Og hvis alle serbere måtte dø og kun jeg ble igjen, og jeg kunne overleve kun ved kriminalitet, da ville jeg ikke ha godtatt det; det ville vært bedre for meg å dø."

Det finnes kun én Kirke

av f. Michael Wood


Det er ekstremt vanskelig for enkelte å forstå at Kirken grunnlagt av Kristus verken er splittet eller kan splittes. Den kan ikke ha «grener» med forskjellige trossyn fordi den utgjør en organisk helhet. Den har alltid vært én og vil alltid forbli én, med én Tro.

Mennesker kan forlate den, det er sikkert. De kan etablere kirkeaktige samfunn som tror noe annet enn Kirken, men de er ikke og kan aldri være Kirken.

Utenfor Kirken, er ingenting sikkert. Gud kan bestemt gi, og vi antar at Han gir sin nåde der Han ser sann hellighet og kjærlighet. Men om dette vil vi alltid være uvitende. Alt vi vet med sikkerhet er at det innenfor Kirken finnes nåde, tilgivelse og hellighet.

Kirken ble startet av Kristus selv samt Hans Apostler. Den første misjonen ble etablert av Kristus selv under Hans tjeneste i Tyre, der han etterlot en gruppe troende som fortsatt er der den dag i dag.

Hans Apostler utnevnte sine etterfølgere – menn som hadde sann og full Apostolisk suksesjon – en taktil og dogmatisk suksesjon.

Under det første årtusen deretter skjedde det avvikelser til heresier og pseudo-kirker ble formert. Men disse var utenfor Kirken, og dokumenteres i tekstene til de tidlige Kirkefedrene.

Da, på slutten av det første årtusen, tok en ambisiøs patriark med seg et mindretall av kristne og brøt med de andre fire patriarkene, etablerte sin egen kirke og endret Trosbekjennelsen. I midten av det andre årtusen så vi store avvikelser fra denne kirken og tusenvis av andre grupper dukket opp, og igjen splittet fra hverandre om og om igjen. De endret på Skriften og har gradvis endret troen slik at den i dag er ugjenkjennelig.

I mellomtiden, fortsatte Kirken å lære akkurat den samme lære og derved opprettholdt verdens eneste sanne apostoliske suksesjon.

Kirken, som består av flere hundre millioner troende, finnes på hvert kontinent og i de fleste land.

I dag finnes det fortsatt bare én Kristi Kirke. Den blir kjent verden rundt som Den ortodokse kirke. Den består av lokale kirker som er i full kommunion med hverandre og anerkjenner akkurat den samme tro og tar i bruk den samme helhetlige Skriften Kristus selv brukte og siterte.

Stolthet er en meget vanskelig ting å bekjempe, og stoltheten er hinderet for mange når de oppdager at Den ortodokse kirke faktisk er den eneste sanne Kirke. Hvis de tilhører kleresiet, tillater ikke stoltheten dem å innrømme at de faktisk ikke er ekte prester eller biskoper. Stolthet lar dem ikke innrømme at de ikke har sann apostolisk suksesjon. Stolthet tillater dem ikke å tenke at de kanskje tar feil, kanskje har blitt villedet. Stolthet tillater dem ikke å forstå at de må begynne på nytt innenfor Kirken. Stolthet holder dem fast i stillinger de innerst inne vet er feil sted.

Ydmykhet er ikke helt hva de fleste av oss tror det er. Det betyr ikke å gå rundt i fattigdom – stakkarslig og håpløs. Det er mangel på stolthet, hovmod, hån, overlegenhet, forakt for andre.

Fjerner man stoltheten og innrømmer at det kun kan være én Kirke grunnlagt av Kristus, da vil du komme til konklusjonen at dette er Kirken alle som virkelig bekjenner tro til den Treenige Gud og Kristi Guddom må vende tilbake til. Dette er stedet der de kan med sikkerhet oppnå sann enhet med Gud og finne frelse. Alt annet er rett og slett et sjansespill – og hvem vil ta sjanser med sitt evige liv? Og hvem vil være ansvarlig, når de først har sett sannheten, for å fortsette å villede folk utenfor Kirken?


Oversatt fra skribentens Facebook side

tirsdag 16. februar 2016

Tom Hanks besøker ortodoks kirke i Antarktis


Skuespiller Tom Hanks, som selv tilhører den gresk-ortodokse kirke i USA (under Det økumeniske patriarkat), besøkte den russisk-ortodokse Treenighetskirken i Antarktis, der han møtte Diakon Maxim Gerb.



«Mange interessante mennesker besøker kirken vår, blant dem Tom Hanks,» fortalte Diakon Maxim. «Han er en veldig åpen og hyggelig person. Etter å ha tent noen lys foreslo jeg at han kunne klatre opp i klokketårnet, slik at jeg kunne fortelle at Forrest Gump var i Antarktis der han hadde blitt en temmelig flink klokker.»


Kilde: foma.ru

torsdag 11. februar 2016

Det behagelige liv er en fare for vår frelse

av Eldste Efraim av Arizona


Ære være den eneste vise Gud, som vet hvordan å trekke ut sødme fra bitterhet og derved berike vår kunnskap i Hans grenseløse kjærlighet for oss. Han formaner oss med lidelser og prøvelser, slik at Han kan trekke oss nærmere til seg; for Han vet at det er ved dette livets sorger at mennesket forblir hos Ham og finner frelse.

Det behagelige livet er svært farlig for vår evige frelse. Det er ikke Guds Ånd som bor i dem som lever i behag, men heller djevelens ånd, slik Fedrene sier. Av den grunn, må vi møte dette livets sorger med tålmod og takksigelse, for begge disse er Gud til behag. Må Herren gi oss stor tålmodighet i vårt livs sorger, slik at vi i alt må takke godenes Giver som forsørger for oss.

tirsdag 2. februar 2016

Kirkens deltakelse i "Kirkenes Verdensråd"

Felles uttalelse fra overhodene til de ortodokse lokalkirkene
Chambésy, 21-28. Januar 2016


«Den ortodokse kirke, som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, holder fast ved at den, i sin dype kirkelige bevissthet, har en sentral stilling med hensyn til promotering av kristen enhet i den moderne verden.

Den ortodokse kirkes enhet baseres på det faktum at den var grunnlagt av vår Herre Jesus Kristus, samt samfunnet til den hellige Treenighet og sakramentene. Denne enheten synliggjøres ved apostolisk suksesjon og fedrenes Tradisjon, som til og med i dag utleves i den. Det er Den ortodokse kirkes misjon og forpliktelse å videreføre og forkynne, i all dens fylde, den sannhet som omfattes av Den hellige skrift og Den hellige tradisjon, den sannhet som gir Kirken dens katolske egenskap.

Den ortodokse kirkes ansvar og dens økumeniske misjon, med hensyn til enhet, ble uttrykket av De økumeniske kirkekonsiler. Disse la vekt på det uoppløselige bånd mellom sann tro og sakramental kommunion.

(…)

Til tross for dens deltakelse i Kirkenes Verdensråd, forblir Den ortodokse Kirke trofast til dens ekklesiologi, identiteten til dens interne struktur og læren til den tidlige Kirke, De syv kirkekonsilenes Kirke, og kan derfor ikke godta «trossamfunnenes likestilling» og kan heller ikke godta kirkelig enhet som et interkonfesjonelt kompromiss. I denne ånd, kan ikke enheten den søker gjennom Kirkenes Verdensråd være en følge kun av teologiske enighetserklæringer; den må også være grøden til en enhet i tro som bevares i sakramentene og utleves innenfor Den ortodokse kirke.

Teologisk dialog mellom Den ortodokse kirke og andre kristne kirke- og trossamfunn må alltid utføres i samstemmighet med de kanoniske kriteriene etablert av Kirkens Tradisjon (7. kanon av det 2. Økumeniske Kirkekonsil og 95. kanon av det 5-6. Økumeniske Kirkekonsil).»

mandag 1. februar 2016

En moralsk økonomi

Overhodene for de ortodokse lokalkirkene kaller for en moralsk økonomi


«Kirken kan ikke forbli likegyldig ovenfor økonomiske prosesser som har en negativ innflytelse på menneskeligheten. Den insisterer på at økonomien ikke bare må bygges på et moralsk grunnlag, men at den aktivt tjener folket med sin hjelp…Forskjellen mellom rik og fattig har økt dramatisk som en følge av finanskrisen [som] er en følge av spontan spekulasjon innen finanskretser, konsentrering av rikdom i hendene til de få og perverse finansaktiviteter som mangler rettferdighet, menneskelighet, ansvar og som til slutt ikke tilfredsstiller menneskelighetens sanne krav… En holdbar økonomi er en økonomi som forbinder effektivitet med rettferd og sosial solidaritet.»