Hva en må ha før en kan bli en åndelig far

av Hl. Nikodemos Hagioritten  (1749-1809)

Først og fremst, Fader, du som skal bli en åndelig far, må du ha utmerket og uforlignelig dyd og hellighet sammenliknet andre mennesker, og selv sammenliknet andre prester, blant hvem du blir utvalgt. Og du må ha blitt helbredet fra og bekjempet dine lidenskaper for å kunne ha en spesiell hellighet sammenliknet andre. For du som skal utnevnes til åndelig far må leve et åndelig liv, styrt av Helligåndens nåde og dømmekraft, dersom du ønsker å bære navnet Åndelig Far i sannhet og samstemmighet med virkeligheten.

Derfor skriver Hl. Basilios hva den åndelige far er: «For han, som ikke lenger lever etter kjødet, men, ledet av Guds Ånd, kalles en Guds sønn og tilpasses Guds Sønns bilde, kalles åndelig.» Mens den guddommelige Gregorios av Sinai sier: «Å veilede andre er ikke noe for alle, men for dem som har blitt gitt guddommelig dømmekraft, det som Apostelen kaller «å bedømme ånder» (1 Kor. 12:10), som skiller det vonde fra det gode ved Ordets sverd.»

Det er ikke nok å bare ha én enkel nådegave fra Helligånden, men det er nødvendig at du ber Gud å fordoble (eller skal jeg si gjøre mangfoldige) Helligåndens nådegaver, slik Elisja spurte Elia: «La meg da få din ånd i dobbelt mål» (2 Kongebok 2:9), slik at du med dem er i stand til å råde både over deg selv og andre. Jeg sa også at du, den fremtidige åndelige far, må ha lidenskapene helbredet og beseiret, for hvis du urettferdig ønsker å helbrede andres lidenskaper før du har helbredet dine egne, vil du høre ordene: «Lege, leg deg selv» (Luk. 4:23), og: «En lege for andre, som selv er full av sår,» fordi, hvis du virkelig ønsker å opplyse og gjøre andre fullkomne, må du først være opplyst og fullkommen selv, så du vil bli i stand til å opplyse og gjøre andre fullkomne. Kort sagt, må du først ha det du gir andre: «For det er riktig å delta før du gir,» som Dionysios Areopagitten sier. Til sist, må du være et tegn og eksempel på hver gode og dyd foran øynene til dine åndelig barn. Hvis du faster, vil de også faste; hvis du er ydmyk, da vil de også være ydmyke; og generelt sagt, hvis du lever beskjedent etter Kristus, vil de også oppfordres til å leve på denne måten. Hvis du bare sier, men ikke gjør, vit at de ikke vil høre dine ord. De tror mer når de ser at du gjør noe, enn det de hører med sine ører fra din munn: «For øynene,» ifølge det populære ordtaket, «er mer troverdige enn ørene.»

Du må også svare på mange farlige temaer i skriftemålet. Du vil høre så mange skamfulle synder fra folk og så mye vanære og besudling på grunn av deres lidenskaper. Derfor er det nødvendig at du enten er som den ufordervelige solen, som forblir ubesudlet når den passerer gjennom skitne steder, eller som Noas rene due, som fløy over så mange urene kropper til dem som hadde druknet i floden uten å lande på noen av dem, eller som en sølv- eller gullvask, som vasker og renser andres skitt uten at noe setter seg fast på den. Nettopp slik sammenlikner Hl. Symeon den Nye Teologen den verdige og lidenskapsløse hyrden. Derfor sier Hl. Meletios Bekjenneren også på hvilken måte de lidenskapelige ikke skal lede og ha ansvar for sjeler:

«Slik en løve ikke kan hyrde får,
Slik det ikke er passende for en gribb å hyrde Hermes,
Så må ikke de lidenskapelige være førere for sjeler,
La det være nødvendig for dem å vise seg for Gud uten lidenskaper.»

Hvis du, som er lidenskapelig, ønsker å bli en åndelig far, akk! Med ditt sinn formørket av lidenskaper vil du helt sikkert ikke være i stand til å dømme hvilke irettesettelser hver synder behøver: «Din hykler. Ta først bjelken ut av ditt eget øye. Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror» (Matt. 7:5). Du vil ikke være i stand til å gi dem en åndelig regel som vil gjøre dem godt, men vil i stedet utføre meget letthendte tilpassinger for syndere som faller inn i de samme lidenskapene du selv har: «For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv» (Rom. 2:1).

Du vil ikke være i stand til å vende syndere til ditt råd. I stedet vil synderne vende deg til seg. De vil vende deg til sin vilje, men du vil ikke vende dem til din. Dette er noe Gud forbyr: «De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem» (Jer. 15:19). Hvor stor fare og hvor mye skade påføres sjelen da av disse tingene, både din sjel og den som skrifters! Hvem kan ikke se dette?

Oversatt fra: Exomologitarion: Fr. George Dokos (oversettelse), A Manual of Confession by our Righteous God-bearing Father Nikodemos the Hagiorite, Thessaloniki: Uncut Mountain Press, 2006, s.71-75.

Hvordan burde prester være?

av Hl. Symeon den Nye Teologen (ca. 949-1022)

«Jeg er uverdig presteskapet; men jeg vet godt hvordan en som feirer Guds guddommelige mysterier burde være. Først og fremst burde han være kysk, ikke bare i legeme men også i sjel, og han burde være fri for all synd. Han burde også være ydmyk både i sin eksterne holdning og hans sjels indre tilstand. Da, når han står foran det hellige alteret, mens han med sine fysiske øyne ser på de hellige gavene, burde han åndelig – med fullstendig sikkerhet – skue Guddommen. Videre burde hans hjerte stadig være oppmerksomt på Ham som usynlig er til stede og er i gavene, så han kan be bønnene med sikkerhet; og når han, som når en venn taler med en venn, sier, «Fader vår, Du som er i himlene, helliget vorde Ditt navn» (Matt. 6:9), vil måten han resiterer bønnen på vise at den sanne Guds Sønn har bolig i ham, sammen med Faderen og Helligånden. Slike prester har jeg sett. Tilgi meg, fedre og brødre.»

Oversatt fra: What should a priest be like?

Hl. Paisios om prestenes kledning

Geronda, vi har et uttrykk, “Er det virkelig prestekappen som gjør presten?»

Vel, tenk på to oliventrær, ett med blader og det andre uten. Hvilket foretrekker du? En gang jeg var på Det Hellige Korsets Kalyvi, skrapte jeg barken av et oliventre og skrev dette på det: «Trærne tok av seg klærne; på tide å se frukten av deres gjerninger!» Ved siden av det, skrev jeg, «En kappeløs (arasotos) prest er en bortkommen (asotos) prest.»

Geronda, noen tok med til klosteret en ortodoks prest som gikk kun i bukse [uten prestekappe]. Burde vi har bedt om hans velsignelse?

Hvilken velsignelse? Du burde ha sagt til den som tok ham med, uansett hvor viktig han måtte ha vært, «Tilgi oss, men det er en regel i vårt kloster å gi kapper til prester som går uten. At en prest skulle komme til et kvinnelig kloster i kun buksene, det er upassende!» Når den som tok han med ikke eier skam, når presten selv ikke eier skam, hvorfor burde du da skamme deg for å be ham om å ta på seg en? Jeg traff en gang en ung arkimandritt som gikk i lekmannsklær på en flyplass. Han skulle til utlandet og introduserte seg, «Jeg er Fader den og den,» sa han. «Hvor er prestekappen din?» var mitt svar. Så klart, bøyde jeg meg ikke for ham.

Geronda, noen sier at moderniserte prester vil være i bedre stand til å hjelpe folk.

Når Patriark Demetrios besøkte seminariet Holy Cross i USA, kom noen fromme amerikanske studenter bort til ham og sa, «Din Hellighet, synes du ikke det er på tide for kleresiet å være mer a jour?» Patriarkens svar var, «Hl. Kosmas sier at når prester blir lekmenn, blir lekmenn djevler.» Var ikke det et godt svar? Så gjorde de i stand en luksussuite med en stor seng til ham. Så snart han så det, sa han, «Er det her jeg skal bo, i dette rommet? Bedre om du gir meg en enkel feltseng. Når en i kleresiet blir verdslig, blir han djevelens kandidat.»

Oversatt fra Åndelige Råd, 1. vol., s.358-359.

Den uforberedte presten

av Hl. Paisios av Athos

Hl. Paisios

Det var en gang en elder i grotten til Hl. Athanasios som hadde to disipler. Den ene var en hieromunk og den andre en diakon. En dag, gikk disse to disiplene til et kapell for å feire Liturgien. Men presten var sjalu på diakonen fordi han var smartere og derfor bedre i det han gjorde; men diakonen hjalp heller ikke med sin egoistiske måte.

Presten var utvendig forberedt, og hadde lest alle Forberedelsesbønnene før Nattverden og utført alle de relaterte formalitetene. Dessverre hadde han oversett det viktigste, indre forberedelse. Han hadde ikke bekjent sine synder med ydmykhet og kvittet seg med hjertets sjalusi, noe som ikke forsvinner med rene klær og vasket hår.

Derfor nærmet han seg det fryktelige Alteret for å feire, forberedt kun utvendig. Men så fort han begynte Proskomidien, hva skjedde? Det lød plutselig et høyt smell og deretter så han den hellige diskosen forlate Forberedelsesbordet og forsvinne!

Som en følge av dette kunne de ikke lenger feire. Hvis den Gode Herre ikke hadde hindret dem på denne måten, og hadde tillat presten å feire i en slik åndelig tilstand, tror jeg han hadde lidd stor skade.

Dette mente også Fader Varlaam fra Vigla, som fortalte meg om denne hendelsen.

Oversatt fra: Elder Paisios of Mount Athos, Athonite Fathers and Athonite Matters, Thessaloniki, Hellas: Holy Convent of the Evangelist John the Theologian 2002, s.128-9.

Prestelig Utdannelse

av H.H. Johannes X, Patriark av Antiokia og Hele Østen

Utdrag fra et brev til Kirken, 17/02/12

Presteskapet er en stor ære: mennesker fortjener det ikke. Det er Guds gave til menneskene som strømmer frem fra Hans kjærlighet. Det er et guddommelig kall. Vi, som mennesker, er verdiget å ta del i det ved gaven gitt oss. Vår deltakelse i presteskapet er en forpliktelse til å tjene Guds folk, å gjøre troens gjerninger, kjærlighetens strid og håpets tålmodighet.

Derfor er det nødvendig å forberede dedikerte pastorer, som elsker sin tjeneste og som beslutter seg til den på en måte som passer det guddommelige kallet. Vi er oppmerksomme på hvor viktig en prestelig utdannelse er for at tjenesten skal lykkes, og på Hl. Johannes Damaskions’ Teologiske Institutt rolle i den forstand. Men for ikke å begrense utdannelse kun til en interesse i teoretisk teologisk kunnskap, må vi hjelpe prester til å fullføre deres plikter og lykkes i sitt arbeid ved å finne nødvendige rammeverk for deres utvikling, ved å følge dem, hjelpe dem, og forsikre en levelig inntekt for dem. Vi må forberede dem før de begynner sitt pastorale arbeid så de har erfaringen nødvendig til å fullføre deres tjeneste. Vi burde formane dem til å vie seg fullstendig til Herrens og Hans hellige alters tjeneste, og den nestes alter.

Dette kan ikke oppnås uten at prestens innsats forbindes med menighetens, på en slik måte at de alle utgjør Guds begavede folk og det ene legemet, der funksjonen til hver lem fullfører den andres. Kun da er presten i stand til å overgi seg selv til å tjene sin menighet, og menigheten skal bruke all dens muligheter til å oppnå enhet blant medlemmene og ta vare på dens prest. Derved vil Kristi åsyn skinne i kjærlighet, og mennesker vi da se våre gode gjerninger og lovprise vår Fader i himmelen, og vi vil være Kristi sanne vitner.

Oversatt fra: John X's Vision for the Patriarchate of Antioch

Presten

av Metropolitt Efraim av Tripoli

Presten er ikke en ansatt. Hans tjeneste er intet annet enn et tegn på Guds nærvær. Før alt annet, er han et ikon av gudmennesket Kristus. «Ikon» betyr et levende, inkarnert bilde som peker til kilden, til det eller den som er over det. Prestens arbeid som hyrde er ikke bare sosialarbeid. Det er veien ved hvilken han selv blir et middel for forkynnelsen av Gud, for en stadig tilstedegjørelse av Gud som virkeliggjøres spesielt under Den guddommelige liturgi, sammen med deltakelsen til de troende til stede i kirken samt englene og de hellige. Prester er et fundamentalt ledd i overføringen av det guddommelige liv til menneskeligheten, et middel til å sammenbinde himmel og jord.

Gud er hellig over alt annet. Han er «uutsigelig, uutgrunnelig, usynelig og ubegripelig, alltid den samme,» men på grunn av Hans kjærlighet til menneskene, ble Han selv et menneske for å bli Den store yppersteprest og fremføre det guddommelige, blodløse offeret ved presten som er Hans bilde, Hans levende ikon.

For at dette skal kunne skje, må presten forbli i kontakt med guddommelige virkeligheter. En sann prest taler alltid med Gud og Gud svarer ham stadig. Han er en engel, og ikke et menneske. I praksis må han være vedvarende i bønn og holde seg nær Evangeliet og åndelig og patristisk lesing, i tillegg, så klart, til den guddommelige tjeneste.

På denne måten blir han en person full av glede, Herrens glede, til tross for at han vet han er en synder. Dette kommer ikke fra hans egen styrke, men fra presteskapets nåde (den guddommelige nåde som gjør det ufullkomne fullkomment) og fra Kristi tilstedeværelse i hans tanker, hans hjerte og hele hans liv.

Hvordan kan han si til andre, «Fred være med dere alle,» hvordan kan han gi fred og ro til de troende (særlig i disse vanskelige dagene) hvis han ikke har oppnådd det i sitt eget vesen? Dette krever fullstendig forberedelse før hver gudstjeneste, før hver Guddommelig Liturgi, før hver besøkelse, preken eller tale.

Denne forberedtheten hjelper han og ta avstand, eller til og med skille seg, fra verdslige ting – «La oss legge vekk alle jordiske bekymringer» - fordi han vil bevege seg innenfor Guds tilstedeværelse og overrekke hans flamme til menneskene han ønsker å møte. Det sanne liv, den levende tilstedeværelse, er vanligvis ikke oppnådd ved å hoppe fra hit til dit eller å være travel hele tiden, men kommer heller fra gjennomsiktig åpenhet til Guds tilstedeværelse.

Noe som også hjelper ham å oppnå denne gjennomsiktigheten, særlig under Den guddommelige liturgi, er å tilbringe kvelden før i stillhet og åndelig meditasjon på Evangeliet. På samme måte hjelper faste – eller i hvert fall lett mat – og våkenhet i bønn veldig mye.

Og sist men ikke minst, sier Hl. Johannes Krysostomos at presten eller pastoren må være oppmerksom på alt, vite alt og være tilknyttet alle, mens samtidig streve for å være langt fra alt og alle for å forenes med Gud alene.

Oversatt fra: الكاهن

Noen ord om Den guddommelige liturgi

av Elder Sofroni (Saharov) av Essex

Presteskapet er ikke gitt mennesket som en belønning for  gode gjerninger, men som en gave til Kirkens oppbyggelse. En blir prest for å feire Den guddommelige liturgi og helliggjøre folket. Presten har også en sosial betydning, siden han må ordne med kirkens byggelse og de kristnes lidelse. Så han trenger også disse egenskapene, i tillegg til åndelighet.

Den guddommelige liturgi skjedde én gang for alltid. Den er evig. Hver gang Den guddommelige liturgi feires, løftes vi opp til dens høyde. Hvis vi lever noen deler av Den guddommelige liturgi, vil vi forstå dens veldighet, som skjedde med Hl. Serafim av Sarov som så at engler kom til kirken under Den lille inngang. Vi følger Den guddommelige liturgi, fordi vi ikke lever den, eller til vi lever den.

Den guddommelige liturgi lærer oss å leve med hjertet. Ved å feire Den guddommelige liturgi holder vi Kristi bud: ’Drikk herav til minne om Meg’ (Lk. 22:19; 1 Kor. 11:24). Det er derfor vi sier: ’Vi ihukommer dette frelsende bud...’ Dette er ikke et psykologisk faktum, men åndelig. Derfor, hver gang Den guddommelige liturgi feires, er vi lydhøre til Kristi ord, og vi gjennomtrenger Det guddommelige mysterium i Kristi Liturgi.

Det Gud gjorde én gang, forblir nå i all evighet. Dette skjer med Den guddommelige liturgi. Én gang feiret Kristus den i det øvre rom med Den mystiske nattverd, og dette forblir i all evighet. Den kristne, ettersom han ofrer og hvor vidt han gjennomtrenges av Nåden med denne ’ånden’ av Den guddommelige liturgi, mottar nåde fra Gud, og renses fra lidenskaper. Den guddommelige liturgi er i dens fullkommenhet en bønn for hele verden. Dette er det såkalte kongelige presteskaps tjeneste. Derved når menneskets denne alderens ende. Han venter ikke på Herrens dag, men denne Herrens dag kommer til ham. Så han blir tidløs ved Nåden.

Oversatt fra: Met. Hierotheos Vlachos, Οίδα άνθρωπον εν Χριστώ: Βίος και πολιτεία του Γέροντος Σωφρονίου του ησυχαστού και θεολόγου.

Hvem kan binde og løse?

Av Hl. Symeon den Nye Teologen

La oss ikke narre oss selv (1 Kor. 3:18)! La oss ikke følge etter kjødets lyster og ”bli urene ved våre gjerninger” (Salme 106:39). La oss ikke gjøre oss selv til lærere, dvs. ved å bli overhoder og prester, mens vi forakter Gud og vår egen frelse. For når Jesus sa til Nikodemos, ”Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike,” og når Nikodemos svarte Ham, ”Hvordan kan en som er gammel, bli født?” irettesatte Jesus ham og sa, ”Du er en lærer for Israel og vet ikke det?” (Joh. 3:3-4,10). Han irettesatte ham som om han ikke trodde og ikke visste noe om nåden. Fortjener ikke vi fordømmelse mye mer enn ham? Vi har blitt lærere etter nåden har kommet, og allikevel kjenner vi ikke nådens mysterier. Vi nyter godene til en veldig lære, og læres daglig av apostler, profeter og kirkefedre, og av Herren selv, og hører deres vitnesbyrd på forhånd.

Si meg, hvordan kan vi ta ansvar for å beskytte og forsørge Herrens flokk hvis vi ikke vet hvordan vi må leve i dette livet? Hvis vi ikke vet at vi må vokse i gode gjerninger og overgi oss som rettferdighetens slaver (Rom. 6:16), som dem som står foran Herren og ikke mennesker (2 Kor. 8:21; Ef. 6:7) og har lovt å tjene den Levende Gud (1 Tess. 1:9) uten skyld? Hvis vi ikke vet hvilke egenskaper som kreves av oss hvis vi skal lede andre, hvordan skal vi da se til den flokken etter Kristi, den Gode Hyrdes vilje (1 Pet. 5:4) og føre den til det evige livets enger (Joh. 10:9, 3)? Hvor harde våre hjerter er, og hvor stor vår forakt for Gud og det guddommelige! Vi ”ligner en orm som er døv” (Salme 58:5) og har blitt døve og stumme (Mk. 9:25) som de døde; våre åndelige sanser er hemmede, og vi forstår ikke ordene som tales. Vi vet ikke en gang at kristendommen finnes, vi kjenner ikke inkarnasjonens mysterium og har ingen nøyaktig kunnskap om de kristnes mysterier. Men allikevel våger vi skamløst å lære folkemengden om kunnskapens lys, og til og med å vise dem selveste lyset! Kunnskap er ikke lyset! Det er heller lyset som er kunnskap, siden ”fra det og ved det og til det er alle ting” (Rom. 11:36). Vi fornekter synet av dette lyset, og derfor åpenbares det at vi ikke har blitt født på ny, og ikke har mottatt lyset som kommer ovenifra. Vi er fortsatt som de ufødte, eller, mer nøyaktig sagt, vi har blitt født for tidlig – vi som skynder oss til de hellige steder og tar tak i apostoliske troner!

Og som verre er, kjøper mange av oss presteskapet fryktløst for penger og ønsker å styre over Kongens flokk som hyrder, selv om vi aldri har vært får. Vi gjør dette kun for å mette våre mager som om vi var ville dyr, og å gjøre alt annet vi er drevet til av vår tilbøyelighet mot ondskap, sammen med vår lyst etter det lave.

Brødre, var apostlene som dette i begynnelsen? Var apostlenes etterkommere slik? Handlet våre fedre og lærere slik? Ve slike menneskers forferdelige dristighet! De blir ikke bare forrædere og vannhellige i materielle eiendom, når de ikke ser til annet enn deres pengepunger. De våger til og med å legge fingrene på Guds rikdommer når de ikke skammer seg over å si, ”Det tilhører oss å binde og løse (Mt. 16:19; 18:18), og vi har mottatt denne makten ovenifra i dette liv.” For en uforskammethet, om jeg ikke kan si, ren galskap! Er det fordi dere har forlatt alt for å følge Kristus (Mk. 10:28)? Er det fordi dere har foraktet jordisk ære? Er det fordi dere har blitt fattige i ånden? Er det fordi dere har solgt alt og gitt det til de fattige (Mt. 19:21; Mk. 10:21)? Er det fordi dere har tapt deres liv og blitt død til verden, og ikke har funnet ”manns vilje” (Joh. 1:13) i den? Eller er det fordi også dere, som Kristi disipler i gammel tid, har hørt Ham si mens Han åndet på dere, ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt” (Joh. 20:22).

”Men makten tilhører prestene,” sier de. Jeg vet også dette, for det er sant. Men ikke bare prestene uten videre, men heller de som tjener i Evangeliets prestetjeneste (Rom. 15:16) med en ydmyk ånd og som lever et ubesudlet liv. [Slike prester] viser seg først foran Herren (Rom. 6:16) og ofrer seg selv som et ”fullkomment, hellig og velbehagelig offer,” som deres egne rene tilbedelse (Rom. 12:1; Jak. 1:27) i deres legemers tempel (1 Kor. 6:19), innvendig og åndelig. Det mottas og settes på alteret i det høye (Heb. 9:24), ofres av Ypperstepresten Kristus som et fullkomment offer, endres og forvandles av Helligåndens kraft. De har blitt gjort om til Ypperstepresten Kristus, som døde for oss og stod opp i sin guddommelige herlighet. I fullkommen ydmykhet omvender de seg dag og natt; de sørger og ber med tårer, ikke bare for seg selv, men også for flokken de har fått og ”for alle Guds hellige kirker” (1 Kor. 11:16) gjennom hele verden. I tillegg, sørger de dypt for andres overtredelser mot Gud. De spiser ikke mer enn det som er nødvendig, og søker heller ikke etter legemlige nytelser eller behag, men, som det står skrevet, ”lever de et liv i Ånden, og følger ikke begjæret i vår syndige natur” (Gal. 5:16). Videre, for rettferdighetens og Guds buds skyld tar de ikke hensyn til verken rik eller fattig, hersker eller undersått, ikke en gang keiseren selv. Ingen ting, om det er miskunn eller gaver, eller frykt eller noe annet, vil få dem til å bli myke eller føre dem til å overse eller bryte Guds bud, som står over alt annet (Rom. 9:5).

Til slike tilhører det å binde og løse (Mt. 16:19; 18:18), å utføre prestelige handlinger og å lære, og ikke til menn som har mottatt sin ordinasjon kun fra menn. Og han sier, ”Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud” (Heb. 5:4). Han sa ikke, ”Han som har mottatt sin stilling fra mennesker,” men, ”Han som Gud forutså og forutbestemte til dette.” De som kommer fra mennesker gjennom mennesker er tyver og røvere, som Herren sa: ”Jeg er porten. Alle de som er kommet før meg,” og de som kommer nå, ”som ikke går inn gjennom Meg, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver” (Joh. 10:7-8,1).

Diskurs XXVIII:190-300