Én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke - 1. del: ÉN

av Metropolitt Hierotheos (Vlachos) av Nafpaktos

I Trosbekjennelsen bekjenner vi tro på «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke». Nettopp disse fire ordene viser oss hva Kirkens egenskaper er […].

1.      ÉN

Kirken er én. Det finnes ikke mange kirker. Dette er knyttet til det faktum at Kirken er den gudmenneskelige Kristi Legeme. Kristus har ett Legeme; Han kan ikke ha mange kropper. Siden Hodet er ett, er Kroppen også én.

Kristus sa til Apostelen Peter, som bekjente Hans guddom: «du er Peter, og på den klippe skal Jeg bygge Min Kirke» (Matt. 16, 18). Her brukes ordet «kirke» i entall, ikke i flertall. Apostelen Paulus skriver: «således er vi mange ett legeme i Kristus» (Rom. 12, 5). Dette refereres til også andre steder, men jeg vil ikke siterer dem her. Men en kan se også fra disse at Kristi Kirke er én.

Når vi taler om Kirkens enhet, mener vi ved det to ting. Først at, til tross for at medlemmene er mange, så utgjør de kun ett Legeme, og at Kirken er det éne stedet der mennesket finner frelse.

Først må vi si at Kirken er én til tross for at den har mangfoldige medlemmer. Kristus brukte hjorden og hyrden som et bilde på dette. Siden hyrden som tar vare på fårene er én, og siden alle fårene utgjør én flokk, betyr dette at Kirkens enhet ikke ødelegges ved det store antallet medlemmer, heller ikke av lokale kirker som forenes og sammenknyttes av en felles tro og et felles liv. Hver lokale kirke er ikke én av mange såkalte kirker, men er Kristi Kirke. Heller ikke menigheter bryter Kirkens enhet, fordi hver menighet er Kirken i miniatyrform. Det fungerer på samme måte som med Nattverdslammet, Kristi Legeme. På Nattverdbordet blir Kristus «brutt men ikke splittet», og når vi deltar i de Uplettede Mysterier, eter vi derfor ikke en del av Kristus, men hele Kristus, fordi Kristus «deles på udelelig vis». Derfor er ikke Kirkens enhet brutt til tross for at det finnes mange lokale kirker og menigheter. Brudd finner sted som en følge av heresi. Når dette skjer er det ikke Kirken som brytes, men tidligere medlemmer av Kirken som bryter vekk og tar avstand fra den. Kirkens enhet går ikke fortapt, men de heretiske medlemmene bryter vekk fra denne enheten, og tilhører ikke lenger Kristi forenede Legeme.

Hl. Maximus Bekjenneren sier at, dog kristne kan fordeles i flere kategorier — alder, rase, nasjonalitet, tungemål, steder, levemåter, studier og personlige trekk —, selv om de «var skilt fra hverandre og kom til Kirken med forskjeller, ble de derved gjenfødt og gjenskapt i Ånden» og Kirken «gir like mye til alle og verdiger dem samme guddommelige form og navn, å tilhøre Kristus og bære Hans navn». Også Hl. Basilios den Store skriver om Kirkens enhet og sier, «Kristi Kirke er én selv om den møtes på forskjellige steder.» Disse sitatene, og Kirkens liv, driver vekk hver nasjonalistisk tendens. Så klart kan vi ikke kvitte oss med nasjoner og fedreland, men vi kan kvitte oss med nasjonalisme, som er en vranglære og en stor fare for Kristi Kirke.

Kirkens enhet er intern. Den kommer fra dens tilknytning til Kristus: først og fremst, fra en felles tro, som er dens liv, fra felles tilbedelse, og fra en felles kur til menneskets helbredelse. På samme måte som vitenskapsmenn verden rundt tar i bruk de samme midler og metoder for å oppdage noe, gjelder dette også for Kirken. Alle Kirkens medlemmer tar i bruk de samme legemidler. Og det er så klart derved de viser seg å være sanne medlemmer av Kirken.

Videre, er Kirken det eneste stedet der en finner frelse. I Kirken har vi løftet om at vi skal oppnå felleskap og enhet med Kristus og bli Hans sanne medlemmer. Og på denne måten vil vi oppnå guddommeliggjøring (theosis). En har så klart mulighet til å delta i nåden utenfor Kirken, som i Gammeltestamentet, men det er kun i Kirken at en blir medlem av Kristi Legeme, der en eter Kristi Kropp og drikker Hans Blod.

Som vi sa tidligere, bryter ikke de som skiller seg fra Kirken dens enhet, men de bryter selv vekk fra den og mister derved muligheten til å forene seg med Kristi gudmenneskelige Legeme. Derfor sier Hl. Maximus Bekjenneren: «La oss bevare vår frelses største og fremste legemiddel; jeg mener troens gode arv, og la oss bekjenne den bestemt i sjel og kropp slik de hellige fedrene lærte oss den».

I Kirken kan en leve alle Evangeliets dyder. Det er derfor det ikke finnes sann kjærlighet uten sann tro, og heller ikke sann rettferd og fred. Derfor er det hver kristens fremste oppgave å forbli forenet med Kirken, og holde på troen både som en bekjennelse og levemåte for å kunne oppnå alle Evangeliets dyder.

Det er sant at enkelte i dag snakker om «kirkenes forening». Men dette er et meningsløst uttrykk teologisk sett. Vi kan ikke snakke om forening, men om enhet i tro. Vi kan ikke snakke om kirker som er splittet fra hverandre og som strever for å oppnå sannhet og forening, men heller om Kirken som alltid er forent med Kristus og som aldri har mistet sannheten, og om menneskene som har brutt vekk fra den.

Noen av de som snakker om kirkenes forening bruker stadig vekk Kristi yppersteprestlige bønn fra Johannesevangeliet, og særlig delen av den der Kristus ber Faderen om at disiplene kan «være ett» og «at de alle må være ett» (Joh. 17, 20–22). Men dersom en leser hele teksten med oppmerksomhet, vil en oppdage at Kristus ikke referer til en forening av flere kirker som vil skje i fremtiden, men til disiplenes enhet som skal virkeliggjøres på Pinsedagen, da de vil motta Helligånden. Teksten handler om apostlenes forherligelse som skjedde på Pinsedagen. Ja, det var under Pinsen at apostlene ble medlemmer av Kristi Kirke, da de så Guds herlighet, de oppnådde guddommeliggjøring, og derved oppnådde felles enhet i Kristi ene Legeme. Enhver som opplever Pinsen i sitt personlige liv oppnår denne enheten. Apostelen Paulus, dog han ikke var tilstede med apostlene på Pinsedagen, avbildes allikevel på Pinse-ikonet fordi han også oppnådde å se Kristus og derfor er deltaker i apostlenes enhet med de andre.

2.      HELLIG

Oversatt fra: The mind of the Orthodox Church (Levadia: Birth of the Theotokos Monastery, 1998), 52–55.

Encyklika til Ortodoksiens Søndag 2017 - Met. Kosmas av Aitolia

Pastoral Encyklika
(Encyklika nr. 91)

Kosmas, ved Guds nåde Biskop og Metropolitt
av det hellige Metropolittdømmet av Aitolia og Akarnania

Til alle kristne i vårt Hellige Metropolittdømme

Mine kjære fedre og søsken,

I dag, den første søndagen i Den store og hellige faste, er Ortodoksiens Søndag. Høytiden til vår store Moder, vår Ortodokse Kirke. En dag fylt med herlighet, storslagenhet og åndelige glede. Dagen der vi minnes de som kjempet og seiret for vår ortodokse tro. En dag som bringer til våre tanker den heroiske og hellige motstanden til trofaste og ortodokse kristne gjennom alle århundre, imot mørkets og villfarelsens makter.

På denne store dagen ville jeg, som deres åndelige far, understreke for dere noen grunnleggende og frelsende sannheter, som mange i dag kjemper for å undergrave, og derved føre oss til forvillelse, slik at vi står i fare for å miste vår frelse som en følge.

Først vil jeg understreke at Kirken utgjøres av sitt hode, vår Herre Jesus Kristus, og alle kristne som ble døpt på ortodoks måte i den hellige og vesenenige Treenighetens navn. De kristne som samler seg på hvert sted og frembærer for Gud, ved kanoniske biskoper og prester, den hellige Nattverdens mysterium, der de deltar i vår Herre Jesu Kristi allhellige Legeme og Blod.

Vi er nødt til å bekjenne at vår Ortodokse Kirke ikke kan observeres, men må oppleves. Dersom vi ønsker å kjenne Ortodoksien, er vi nødt til å lytte til det som Apostelen Filip i dag sa til Apostelen Nathanael, «Kom og se» (Joh. 1, 47). Enhver som med ydmykhet og ren samvittighet ønsker å leve ortodoksien, vil bli gjort sikker på at Den ortodokse kirke er et hellig gudmenneskelig samfun, hvis hode er selveste Gudmennesket, vår Herre.

Mennesket finner i vår Kirke den muligheten, som hadde gått tapt ved Adams synd, til å gjenforenes med sin Gud og Frelser, men også med alle mennesker, i en enhet som ikke tilintetgjør personen, som ikke blander sammen, fordi denne foreningen er et bilde av den hellige Treenighet: én Gud, men tre forskjellige personer.

«Utenfor Kirken,» understreker den evig-minnede og vise eldste, f. Georg Kapsanis, «forenes ikke mennesket med Gud eller med Guds barn ved uselvisk kjærlighet, og derfor forblir han under djevelens makt, han som er egoismens, splittelsens og avbrytelsens far.» Mennesket frelses altså ikke utenfor Kirken.

Innenfor den frelsende Ortodokse Kirke, taper ikke den kristne sin personlighet eller sin verd, men er dyrbar, om han så er fattig, analfabet og uviktig i verdens øyne, eller om han er rik og skriftlærd. Innenfor Kirken «er hvert menneske Guds dyrebare barn, selv om han er en trell eller uten velstand,» bekjenner Kirkens hellige (Johannes) Gullmunn.

Når vi her bruker ordet Kirke, er vi nødt til å forklare at vi kun mener vår Ortodokse Kirke. For kun Den ortodokse kirke er virkelig Kirken.

Frelseren Kristi Kirke, Den ortodokse kirke, som vi ved Guds nåde alle tilhører, er «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Denne bevarer sannheten uendret og uforvrengt, slik den ble kungjort for verden av den menneskevordne Gud, slik den ble bevart og beskyttet av de hellige Apostlene, de gudbærende Fedrene, slik alle våre helgner trodde på den, bekjente den og levde den.

Den ortodokse kirke, ved de kamper og ved de blodelver som dets trofaste og hellige medlemmer utgytet, bevarer og beskytter sannheten uforfalsket, uforandret, evig, uten endringer, slik at den eneste og uforfalskede sannheten til vår Treenige Gud skulle føre de troende til evig frelse.

Så vakkert som Hl. Kosmas av Aitolia lærer oss: «Jeg leste også om ugudelige, heretikere og ateister, jeg undersøkte visdommens dybde: alle trossynene er falske. Jeg forsto sannelig at kun troen til ortodokse kristne er god og hellig.»

Den som bringer en annen lære enn den som én gang er overgitt til de hellige (Judas 3) faller ut av troens felleskap og derved også fra Den ortodokse kirkes hellige Mysterier. Hvordan kan den som forvrenger Kirkens lære om Kristus delta i Kristi Mysterier? Å ta del i Mysteriene uten å dele den rette tro, «vil føre til en skamful åndelig schizofreni.»

Derfor kan ingen som tilhører andre trossyn uten for ortodoksien delta i ortodokse sakramenter eller be med de ortodokse.

På samme måte som den er mild med dem som i omvendelse søker å delta i dens liv og forsikre seg om sin frelse, er vår Ortodokse Kirke streng og kompromissløs i sin motstand mot kompromiss, forvrenging av sannheten, hyklerisk smigring og løgnene til sannhetens fiender.

Men hvem er sannhetens fiender?

De er alle de som blir gjort til Lucifers midler, som endrer den guddommelige sannheten og stryker ut vår frelse.

Djevelen rådet Adam at han, alene, uten Guds nåde, skulle ønske å bli som Gud. Adam trodde på denne løgnen og forsaket Skaperens sannhet, og ved denne hovmodigheten sluttet han å være Gud-sentrert, og ble i stedet menneskesentrert: han tapte paradiset.

På samme måte, til tross for at vår Frelser, ved sin menneskevorden, sin Lidelse og sin Opptandelse, har gitt oss vår frelse, har gitt oss Det hellige evangelium, vår ufeilbare Kirke, har vist oss veien til frelsen, er det mange i dag som vil innblande oss i deres egosentrisistet for å bringe oss til frelsen uten ortodoksiens sannhet og ved et liv uten Guds nåde.

For eksempel, avgudsdyrkelsen, som gir oss, med ordre fra den nye tidsalder, nyhedendommen og okkulten, filosofien som, uten Kristus, ønsker å erstatte Guds Ord med det menneskelige, men også heresiene som manisk kriger mot sannheten i ønsket om å forvrenge den, for å få oss til å tro på mennesket og ikke på Gud.

[…]

Vi må heller ikke utelate å nevne synkretismens panheresi. Denne heresien, et middel til den nye verdensordningen, ønsker å blande den søte ortodoksien sammen med heresier og vranglære, med andre religioner og trossyn. Den ønsker å skape en gud som er en menneskelig skapning, uten ortodoksiens uendrede tro og lydhørhet til vår Kristi Evangelium.

Kjære fedre og søsken, dere barn av vår allhellige og store Moder, Den ortodokse kirke.

La oss i dag, på ortodoksiens høytid, se nøye på vår Moder. Vår Kirke er ikledd blod «som purpur og fin lin.» Vår Kirke er blodflekket. Blodflekket med blodet til de hellige Apostlene, de hellige Martyrene, Hieromartyrene, Bekjennerne og Nymartyrene.

Tre århundre med de store forfølgelsene, arianisme, vranglære, heresi, korstog og ikonoklaster; fire hundre år med tyrkisk okkupasjon, forfølgelse i Anatolia, forfølgelse i Russland, i Midtøsten , på Kypros og Nord-Epeiros har gitt oss mange, talløse bekjennere. Helgener som malte jorden med blodet fra sin martyrdød, fordi de bekjente den ortodokse tro og nektet å forsake den.

Vår ortodoksi lyner, blodflekket men strålende. Mine kjære, la oss gå sammen med vår Kirkes bekjennere og martyrer på livets vei. La oss anerkjenne dem, la oss følge dem, la oss etterligne dem. La oss leve og la oss bekjenne vår ortodoksi «i ord og gjerning».

La oss ikke skremmes av verdslige stemmer, egosentriske stemmer uten ren tro, uten ydmykhet, uten ortodoks tro og liv. La oss ta avstand fra heretikerene rundt oss, selv om det gjør inntrykk på dem.

Vær ikke redd. Uansett hvor mye fiender kjemper imot vår ortodoksi, vil de aldri klare å fjerne den fra våre hjerter så lenge vi selv ikke ønsker å forsake den.

Ved å leve innenfor vår ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes omfavn, vil vi forherlige vår ortodoksi. Slik vil også vi bli verdige frelsen og Pardis.

Dette ønsker jeg dere av hele min sjel.

Med faderlig forbønn

+ Metropolitt Kosmas
av Aitolia og Akarnanias

Kilde

Encyklika fra Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil 2016 - del 1/4

ENCYKLIKA
FRA DEN ORTODOKSE KIRKES
HELLIGE OG STORE KONSIL
(Kreta 2016)

I Faderens og Sønnens og Helligåndens navn.

Med takkesang, lovsyinger og tilber vi Gud i Treenighet, som har gitt oss i Pinsens høytidsdager å samles her på øyen Kreta, som har blitt helliggjort av Hl. Paulus, folkeslagenes Apostel, og hans disippel Titus, hans «ektefødte barn i vår felles tro» (Tit. 1, 4), og, ved Helligåndens inspirasjon, å gjennomføre møtene til vår Ortodokse Kirkes Hellige og Store Konsil – sammenkalt av Hans Allhellighet den Økumeniske Patriark Bartholomeos, ved fellesbestemmelse fra Deres Saligheter, de allhellige ortodokse kirkenes overhoder – til Hans hellige Navns ære og for stor velsignelse for Hans folk og for hele verden, som bekjenner med den guddommelige Paulus: «Således akte dere oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds mysterier» (1 Kor. 4, 1).

Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes Hellige og Store Konsil utgjør et autentisk vitne til tro til Gudmennesket Kristus, Guds enbårne Sønn og Ord, som ved sin menneskevorden, ved alt sitt verk på jord, ved sitt offer på Korset og ved sin Oppstandelse, åpenbarte den Treenige Gud som uendelig kjærlighet. Med én røst og ett hjerte retter vi derfor dette budskapet om «det håp som bor i oss» (1 Peter 3, 15), ikke bare til vår allhellige Kirkes sønner og døtre, men til hvert menneske, «langt borte eller nær ved» (Ef. 2, 17). «Vårt håp» (1 Tim. 1, 1), verdens Frelser, ble åpenbart som «Gud med oss» (Matt. 1, 23) og som Gud «for vår skyld» (Rom. 8, 32), «som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim. 1, 4). Vi forkynner Hans miskunn og skjuler ikke Hans store velsignelser, vi minnes Herrens ord om at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå» (Matt. 24, 35) og «fulle av glede» (1 Joh. 1, 4) forkynner vi troens, håpets og kjærlighetens Evangelium, mens vi ser frem til den «dag uten kveld og uten ende» (Basilios den Store, Om de seks dager II, PG 29.54). At vi har «vår borgerrett i himmelen» svekker på ingen måte vårt vitne i verden, men heller styrker det.

I dette følger vi tradisjonen til apostlene og vår Kirkes fedre som forkynte Kristus og, ved Ham, den frelsende erfaringen av Kirkens tro, og som talte om Gud «slik fiskere kaster et nett,» altså på apostolisk måte, til folk av hver alder for å forvalte til dem frihetens Evangelium, for «til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal. 5, 1). Kirken lever ikke for seg selv. Hun ofrer seg selv for hele menneskeligheten for å løfte opp og fornye verden til en ny himmel og en ny jord (Åp. 21, 1). Hun vitner derfor til Evangeliet og forvalter Guds nådegaver i verden: Hans kjærlighet, fred, rettferd, forsoning, Oppstandelsens kraft og forventningen om det evige liv.

***

I. Kirken: Kristi Legeme, den hellige Treenighets avbilde

1. Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke er en gudmenneskelig kommunion i den hellige Treenighetens bilde, en forsmak og erfaring av enden [eschaton] i den hellige Nattverden og en åpenbaring om den kommende herlighet, og, som en fortsettelse av Pinsen, er hun en profetisk røst i denne verden som ikke kan ties, en tilstedeværelse og et vitne om Guds Rike som «er kommet med kraft» (Markus 9, 1). Kirken, som Kristi legeme, «samler» verden (Matt. 23, 37) til seg selv, omvandler den og vanner den med «vann som veller fram og gir evig liv» (Joh. 4, 14).

2. Apostlenes og Fedrenes tradisjon – i samstemmighet med Herrens, Kirkens grunnleggers ord til sine disipler under Nattverden, etablerte Eukaristiens sakrament – understreker Kirkens egenskap som «Kristi legeme» (Matt. 25, 26; Mark 14, 22; Luk. 22, 19; 1 Kor. 10, 16-17; 11, 23-29), og har alltid knyttet dette til mysteriet til Guds Sønn og Ords inkarnasjon fra Helligånden og Jomfru Maria. I denne ånd, la den alltid vekt på det uoppløslige bånd både mellom hele Kristi forsyns mysterium og Kirkens mysterium, og også mellom Kirkens mysterium og den hellige Nattverdens mysterium, som stadig bekreftes i Kirkens sakramentale liv ved Helligåndens virke.

Den ortodokse kirke, trofast til denne enstemmige apostoliske tradisjon og sakramentale erfaring, utgjør den autentiske videreføring av den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, og dette bekjennes i Trosbekjennelsen og bekreftes i Kirkefedrenes lære. Derfor er hun bevisst på sitt større ansvar, ikke bare for å forsikre en trofast uttrykkelse av denne erfaringen i det kirkelige legemet, men også for å gi hele menneskeligheten et troverdig vitne om sannheten.

3. Den ortodokse kirke, i hennes enhet og katolskhet, er Konsilenes Kirke, fra det apostoliske konsil i Jerusalem (Apg. 15, 5-19) til i dag. Kirken er i seg selv et konsil, etablert av Kristus og ledet av Helligånden, ifølge de apostoliske ord: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet» (Apg. 15, 28). Ved økumeniske og lokale konsiler, forkynte Kirken mysteriet om den hellige Treenighet, åpenbart ved Guds Sønn og Ords menneskevorden, og dette fortsetter hun å gjøre. Dette konsiliære arbeidet fortsetter ubrutt gjennom historien ved senere konsil med verdensomfattende myndighet, som f.eks. det Store Konsil (879-880) holdt da Hl. Fotios den Store var patriark av Konstantinopel, og de Store Konsiler som ble holdt i Hl. Gregorios Palamas sin tid (1341, 1351, 1368), ved hvilke den samme troens sannhet ble bekreftet, især Helligåndens utgang [Filioque] og menneskenes deltakelse i de uskapte guddommelige energier, og videre ved de Store og Hellige Konsiler holdt i Konstantinopel, i 1484 for å refutere unionistkonsilet i Firenze (1438-1439), i 1638, 1642, 1672 og 1691 for å refutere protestantisk lære, og i 1872 for å fordømme etno-fyletisme [nasjonalisme] som en ekklesiologisk heresi.

4. Menneskets hellighet kan ikke forstås uten Kristi Legeme, «som er Kirken» (Ef. 1, 23). Hellighet utgår fra Den som alene er Hellig. Det er menneskets deltakelse i Guds hellighet, i «de Helliges samfunn,» slik presten forkynner ved sine ord under Det guddommelige liturgi: «De hellige for de hellige,» og slik de troende forkynner ved sitt svar: «Én er hellig, én er Herre, Jesus Kristus, til Gud Faders ære. Amen.» Med denne ånd, understreker Hl. Kyrillos av Alexandria at Kristus, «som er hellig i sin natur som Gud (…) helliggjøres for vår skyld i Helligånden (…) og dette gjorde (Kristus) på vegne av oss, ikke seg selv, slik at helliggjøringens nåde måtte komme over hele menneskeligheten fra Ham og ved Ham som først mottok denne helliggjørelsen…» (Forklaring av Johannesevangeliet, 11, PG 74, 548).

Ifølge Hl. Kyrillos, er Kristus vår «felles person» ved å rekapitulere hele menneskerasen i sin egen menneskelighet, «for vi var alle i Kristus, og menneskelighetens fellesperson gjenlives i Ham» (Forklaring av Johannesevangeliet, XI, PG 73. 157-161), og Han er derfor også den eneste kilde til menneskets helliggjørelse i Helligånden. Helligdom er da menneskets deltakelse både i Kirkens sakrament og i hennes mysterier, med Nattverden i midten, som er «et levende, hellig, Gud velbehagelig offer» (Rom. 12, 1). «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd? som skrevet er: ‘For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår’. Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved Ham som elsket oss.» (Rom 8, 35-37). De hellige bærer Kirkens eskatologiske identitet som en evig lovsang foran Herlighetens Konges jordiske og himmelske Trone (Salme 23, 7), og gir oss et bilde av Guds Rike.

5. Den ortodokse katolske kirke består av fjorten lokale selvstyrte kirker, som anerkjennes på pan-ortodokst nivå. Selvstyre-prinsippet må ikke tillates å virke på en slik måte at det går ut over Kirkens enhet og katolskhet. Vi mener derfor at opprettelsen av Bispeforsamlinger i den ortodokse diaspora - som består av alle anerkjente kanoniske biskoper, som utnevnes til sin lokale forsamling i hvert område, og som forblir under deres kanoniske jurisdiksjon – er et positivt steg til deres kanoniske organisering, og at slike forsamlinger garanterer respekt for det ekklesiologiske konsilidaritetsprinsippet dersom de fungerer som de skal.

Del 2

Kilde: ΕΓΚΥΚΛΙΟΣ τῆς Ἁγίας και Μεγάλης Συνόδου τῆς Ὀρθοδόξου Ἐκκλησίας

Konstantinopel-patriarkatets offisielle uttalelse om heterodoks dåp i år 1756

Dette er et dokument som ofte refereres til i diskusjoner om Kirkens holdning til ikke-ortodokse sakramenter, og forutsetningene for mottakelse av heterodoske via krismering eller trosbekjennelse, gjennom dens historie. Det gjøres derfor tilgjengelig her for de som ønsker større historisk innsikt med hensyn til dette temaet..

Hans Allhellighet Patriark Kyrillos V av Konstantinopel

ENCYKLIKA
fra Kristi Hellige Kirke. En opprettholdelse
av den hellige Dåpen gitt oss fra Gud,
og en fordømmelse av heretikeres dåp
som utføres på annet vis

Av de mange midler ved hvilken vi verdiges vår frelse - som er sammenbundet til forskjellig grad, knyttet til hverandre i den forstand at alle fører til samme mål - er dåpen som Gud ga sine apostler det første. For uten dette midlet er alle de andre uten effekt (for «den som ikke blir født av vann og Ånd,» sier Han, «kan ikke komme inn i Guds rike»). Det var riktig og nødvendig at det skulle finnes en fødsel som var annerledes enn den første fødsel som bringer menneske inn i dette dødelige livet, en mer mystisk form – som hverken begynner i fordervelse eller ender i fordervelse – ved hvilken det kunne være mulig for oss å etterlikne vår Frelser Jesus Kristus. For vannet i døpefonten blir livmoren, og det som fødes derfra blir dets barn, slik Gullmunn sier. Og Ånden som overskygger vannet oppfyller Guds rolle da Han skaper embryoet. Og slik som Herren ble lagt i graven og kom tilbake til live den tredje dag, slik dekkes de troende av vann i stedet for jord, og avbilder i seg selv nåden til Oppstandelsen den tredje dag ved tre immersjoner i vann helliggjort av Helligåndens overskyggelse, slik at legemet opplyses ved synelig vann og sjelen mottar helliggjøring ved den usynelige Ånd. For slik som kjelen deltar i flammens varme, blir vannet i fonten omgjort til guddommelig kraft ved Åndens energi, og derved renser dem som døpes og verdiger dem adopsjon. Men de som døpes på et annet vis mottar ikke renselse og adopsjon, men forblir urene og mørkets sønner.

I tre år nå, har det kommet opp et spørsmål om det er mulig å godta dåpen til heretikere som kommer til oss [dvs. dåp ved øsing eller stenking i stedet for neddykking], da denne utføres i strid med de hellige Apostlenes og guddommelige Kirkefedrenes Tradisjon, og i strid med den Katolske og Apostoliske Kirkes lære og bud. Vi som ved guddommelig nåde har vokst opp i Den ortodokse kirke og som følger de hellige Apostlenes og guddommelige Kirkefedrenes kanoner vet at vår Kirke alene er den éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke. Vi godtar kun denne Kirkes sakramenter, og derfor kun dennes guddommelige Dåp. Men heretikerenes sakramenter, som er fordervelige menneskers påfunn, utføres ikke slik Helligånden lærte de hellige Apostlene og slik de fortsatt utføres i Kristi Kirke per i dag. Siden vi vet at de er fremmede for hele den apostoliske Tradisjon, forakter vi dem ved felles vedtak. Vi mottar derfor dem som kommer til oss som profane og udøpte, og følger både vår Herre Jesus Kristus, som ba sine disipler, «Døp i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds Navn,» og de hellige og gudommelige Apostlene som ba at de som kom nær [til Kirken] skulle døpes med tre immersjoner, ved påkallelse av ett av Treenighetens navn ved hver immersjon. Vi følger også hellige Dionysios isapostolos, som sier, «Den som kommer til oss, etter han har tatt av seg sin kledning, dykkes under tre ganger i fonten som inneholder vann og hellig olje, mens vi påkaller den guddommelige Velsignelses trefoldige Hypostaser. Den døpte salves umiddelbart deretter med guddommeliggjørende myrra og blir deretter en deltaker i den guddommelig utførte Nattverden.» Vi følger også de 2. og 5-6. hellige økumeniske konsiler som bestemte at de som ikke ble døpt ved tre immersjoner, eller uten påkallelse av én av de guddommelige Hypostaser ved hver immersjon, men som ble døpt på annet vis, burde anses som udøpte når de kommer til ortodoksien.

Siden vi følger disse hellige og guddommelige budene, holder vi fast ved at heretikeres dåp, siden de ikke er samstemmige, men heller i strid med det guddommelige og apostoliske bud, er ubrukelig vann, slik Hellige Ambrosius og Athanasios den Store sier, og forvalter ingen helliggjørelse til den som mottar den, og gjør intet for å vaske vekk synd. Den burde derfor foraktes og ungås som en styggdom. Og de som kommer til den ortodokse tro med falsk dåp, mottar vi som udøpte, og uten noen fare døper vi dem i takt med både de apostoliske og konsiliære kanonene, som er den hellige, katolske og apostoliske Kristi Kirkes, alles felles Moders standhaftige grunnvoll.

Med denne fellesbestemmelsen, besegler vi vår Encyklika, i enhet med apostlenes og konsilenes bestemmelser, og bekrefter den ved vår underskrift.

I frelsens år, 1756

Kyrillos, ved Guds nåde, Erkebiskop av Konstantinopel
(det Nye Roma) og Økumenisk Patriark.

Matteus, ved Guds nåde, Pave og Patriark av
Storbyen Alexandria og Rikets Dommer.

Parthenios, ved Guds nåde, Patriark av den Hellige Byen
Jerusalem og hele Palestina.

Det nye Israel, det nye Jerusalem

av f. John Whiteford

Er Kirken det nye Israel? Denne ideen avvises ofte som «Replacement Theology» (erstattelsesteologi). Og hvordan burde vi tolke uttrykket «det Nye Jerusalem»? Er det himmelen? Kirken? En bokstavelig by? Alle tre? Fader John Whiteford ser på hva Skriften og kirkefedrene har å si om det Nye Jerusalem.

Hl. Paulus’ lære i sitt brev til romerne (11) sier tydelige at de jødene som fornektet Kristus er som grener avbrutt fra oljetreet, som representerer Guds folk – og at konvertertitter fra hedningene er som en vill oljekvist som ble innpodet på det sammet treet. Kirken er Guds Israel (Gal. 6, 16), Israelittene utgjorde Det gamle testaments Kirke, men Det nye testaments Kirke er en fortsettelse av den gamle. Men Rom. 11 sier like tydelig at det fortsatt finnes en fremtid i Guds forsyn for dem som er fysiske etterkommere av det gamletestamentlige Israel, som fornektet Kristus og ble avbrutt fra Kirken, men som én dag vil finne frelse. Og slik snakker vi om Kirken som det nye Israel, men dette betyr ikke at vi ikke på en måte også fortsatt kan snakke om Israel ifølge kjødet.

Vi godtar ikke det noen protestanter lærer, at det fortsatt finnes en egen pakt for jødene, og at de kan frelses ved den gamle Pakt, mens kristne frelses av den Nye. Vi tror heller ikke at etterkommerne til dem som fornektet Kristus har en spesiell rett til Det hellige land som lar dem stjele land fra arabisk-talende kristne, da mange av disse uten tvil er etterkommere av de jødene som fulgte Kristus. Kristne er Abrahams barn i sann forstand, og er derfor sanne arvinger av Guds løfte til ham:

Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham (Gal. 3, 7-9).

Fordi vi ikke tror at den moderne staten Israel og Israel i Gamletestamentet er én og samme ting, prøver enkelte protestanter å hevde at dette er antisemittisme, men dette er en falsk påstand. Videre, ville jeg ha sagt at slik misbruk av utrykket ‘antisemittisme’ i et forsøk på å forsvare selv de mest uforsvarlige handlinger begått av staten Israel fører til at utrykket mister sin betydning og til slutt gir større troverdighet til stemmer som virkelig er antisemittiske.

Når det gjelder utrkket «det nye Jerusalem», finner vi dette i Johannes’ Åpenbaring 21, 2:

Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.

Her er noen eksempler på hva Kirkefedrene sier om dette:

«Det himmelske Jerusalem er de helliges skare som vil komme med Herren, som Sakarja sa: Se, Herren min Gud skal komme, og alle Hans hellige med Ham [Sakarja 14, 5].»[1]

«Ved Jerusalem symboliserte han de helliges velsignede skjebne og bolig, som han figurativt kaller Jerusalem både her og i de følgende versene.»[2]

«Byen bygges av de hellige om hvem det står skrevet, Hellige stener triller over landet, [Sakarja 9, 16] og har Kristus som sin hjørnestein. Det kalles en «by», siden det er boligen til den kongelige Treenighet – for [Treenigheten] bor og vandrer deri, slik Han har lovt – og det kalles «brud», siden den er bundet til Herren og forenes med Ham i den høyeste, uoppløselige bånd.»[3]

Vi finner noe liknende i Heb. 12, 22 (Men dere er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem), og i Gal. 4, 26 (Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor). Begge disse skiller mellom det himmelske Jerusalem og den gamle Pakt og de som nekter å motta den nye Pakt.

Fra disse versene, og fra det Kirkefedrene sier om dem, tror jeg vi kan si at det nye Jerusalem referer til Kirken, til de hellige i himmelen og til himmelen selv.

Oversatt fra: THE NEW ISRAEL, NEW JERUSALEM

---

[1] Apringius of Beja, Tractate on the Apocalypse 21:2, quoted in Ancient Christian Commentary on Scripture: New Testament, Vol. XII, William C Weinrich, ed. (Downers Grove, IL: Intervasity Press, 2005) p. 355.

[2] Oecumenius, Commentary on the Apocalypse, 20:13-21:2, quoted in Ancient Christian Commentary on Scripture: New Testament, Vol. XII, William C Weinrich, ed. (Downers Grove, IL: Intervasity Press, 2005) p. 355.

[3] St. Andrew of Caesarea, Commentary on the Apocalypse, 21:2, quoted in Ancient Christian Commentary on Scripture: New Testament, Vol. XII, William C Weinrich, ed. (Downers Grove, IL: Intervasity Press, 2005) p. 356.

Kirken er en enhet i Kristi Legeme

av f. Peter Heers

Utdrag fra boken The ecclesiological renovation of Vatican II (2015, s.234)

Ortodokse kristne insisterer på at et fullstendig kristent fellesskap springer ut fra erfaringen av Kirken som en organisk enhet. Sannheten – personen Jesus Kristus – er  slik bare tilgjengelig innenfor rammene av den felles og organiske enhet i Kristus.  Denne enheten er ikke kun basert på en samling omkring teologiske utsagn, om likheter i dåpsritualet, eller det å bruke den samme bibelutgave. Ingen av disse tingene kan være basis for Kirkelig enhet av noe slag, det være seg en fullstendig enhet, eller en «ufullstendig enhet».  Nærmere bestemt vil et kirkelig samvær på grunnlag av ideer, historie eller tradisjon forbli oppdelt så lenge det ikke springer ut fra enheten i Kristi person i Eukaristien (nattverden), som er den organiske enhet i Gud-menneskets legeme og blod. Derfor vil de ulike forsøk på å etablere kirkelig enhet ut fra Dåpen, Skriften, eller en over-opphøyet Pave – det vil si alle forsøk på å etablere kirkelig enhet på noe annet grunnlag enn i Kristus i Eukaristien – åpenbare en individualistisk holdning som til slutt leder inn i vranglære. Alle forsøk på Enhet som ikke har sitt ankerfeste i Eukaristien forblir kun menneskelige og fragmenterte. Et slikt kristent fellesskap, som ikke er fullstendig og helt, blir med nødvendighet et vranglærende fellesskap. Dette er grunnen til at «tapet av det moralske prinsippet om organisk enhet kan lede inn i vranglære», og hvorfor «Kristi legeme er i seg selv fundamentet for alle dogmene».

Oversettelse: Johannes H. Solberg

Heretikere - leger som ikke kan helbrede

av f. Georg Metallinos

Heresi er ikke en bare en tankefeil, og heretikere har ikke bare gått feil på let etter sannheten. Det skjer noe dypere og mer vesentlig her. De kjenner hver bokstav i Bibelen, ofte på utrolige måter. Men de mangler noe vesentlig, og denne mangelen skiller dem fra Kirkefedrene på en radikal måte. De mangler Kirkefedrenes erfaring av Helligånden, Åndens indre opplysning. Dette er fordi de ikke har gjennomgått Kirkens legende prosess.

Utvendig kan de være feilløse i sin moralitet. Men de har ikke Ånden i sitt indre. Derfor ser de ikke det Kirkefedrene ser i Ånden, til tross for at de kan ha gjort utrolig intellektuell fremgang.

Ja, det er et faktum at alle de store heretikerne imponerte med sin store kunnskap og «visdom». Selv i dag! Men de har ikke et rent hjerte, og har ikke blitt Helligåndens templer.

Heresi innebærer fattigslig eller null helbredende legedom. Derfor er heretikernes teologi intellektuell – en vitenskapelig hypotese, logisk og et syllogistisk spill. Det de mangler er den opplevelsen av guddommeliggjøring i hvilken Kirkefedrene er utsmykkede. Det er derfor heretikere med hensyn til kritiske punkter ikke kan skille mellom sannhet og vrangforestillinger. For de kan ikke se sannheten inni seg, de kan ikke kjenne den i sitt hjerte. Uten «noetisk bønn» som et middel kan de ikke oppnå «forherligelse», som er Helligåndens åpenbaring av «all sannhet».

Her åpenbares også alle heretikeres, og især heresiarkenes, tragedie. De søker å opplyse andre, dog de selv er uopplyste. De ønsker å helbrede andre, dog de selv er syke. De ønsker å teologisere, dog de selv er ateister (de er uten den sanne Gud). Vi kan sammenlikne heretikere med bedragere som svindler. Men de er verre: de er leger som tilbyr dødelig legedom, som dreper folk for all evighet. De er farmasøyter som markedsfører giftige medisiner som er en fare for offentlig helse, ikke i legemlig forstand, men åndelig og evig.

Oversatt fra: Οἱ Αἱρετικοί, οἱ ἀθεράπευτοι «θεραπευτές»

"Det er fordi vi elsker dem at vi må fortelle dem sannheten" - Om dialog med ikke-ortodokse

av Metropolitt Athanasios av Limassol

Utdrag fra et intervju med avisen Fileleftheros
angående pavevisitaset på Kypros i 2010.

Burde det ikke være noen form for kommunikasjon mellom kirkene? Vi lever i det 21. århundre og [Kypros] er trossalt i EU.

Vi kan holde dialoger med hvem som helst, og særlig med heterodokse og de som tilhører andre religioner. Men det er én ting å holde dialog, og en annen å motta Paven som en kanonisk biskop, når vi ortodokse anser ham som en heretiker, utenfor Kirken og derfor ikke en gang en biskop.

På grunn av skismaet?

Paven har vært utenfor Kirken i ti århundre nå, han er ikke en kanonisk biskop, han har ikke noe forhold til Kristi ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes virkelighet. Det er én ting å skulle ta ham imot som en kanonisk biskop og en helt annen å omtale ham som heterodoks for å åpenbare for ham sannheten til den ortodokse tro og tradisjon.

Den økumeniske patriark har møtt med Paven og en dialog er allerede underveis mellom kirkene.

Som jeg sa er det ikke noe galt med dialog når den utføres med riktige forutsetninger. Men det er galt å fortelle disse menneskene at vi anerkjenner dem som en Kirke, at vi anerkjenner Paven som en biskop, som vår bror i Kristus, i presteskapet og i troen. Dette kan jeg ikke godta, fordi vi da lyver, siden alle de hellige kirkefedrene lærer det motsatte. Papisme er et heresi og kilden til mange andre heresier som plager hele verden i dag. En av Kirkens moderne helgener, Hl. Justin Popovic, sa at det i menneskenes historie har skjedd tre tragiske fall: den førsteformede Adam, Kristi disippel Judas og Paven, som, da han var fremst blant Kirkens biskoper, falt bort fra den apostoliske tro, splittet fra den kanoniske Kirke og lokket med seg en stor folkemengde per i dag.

Hva sier Paven om de ortodokse?

Paven har sagt at vi ortodokse er en ufullkommen Kirke…

Gud er jo én….

Ja, Gud er én og Guds Kirke er én, og derfor sier vi i Trosbekjennelsen: «på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke.» Dette er Den ortodokse kirke. Det finnes ikke mange kirker.

Er det ikke selvsentrert å si at det «bare er oss»?

Det er ikke selvsentrert. Når du f.eks. sier at italienere ikke er grekere – som er sant – støter du ikke den andre. Men når du sier til den andre at det ikke gjør noe at du er romersk-katolikk og at vi alle tilhører samme Kirke, da spøker jeg med ham [eller håner ham] siden alle de hellige kirkefedrene lærer at Kristi hellige, katolske og apostoliske Kirke er én.

Hvorfor er den ene Kirken vår Kirke, og ikke papistenes?

Fordi Den ortodokse kirke bevarer den apostoliske tro og profetenes erfaring uten endring helt til i dag. Papistene, fra den tid de splittet fra Kirken, har dessverre tillagt flere heretiske dogmer til deres tro, endret Trosbekjennelsen og opphøyet Paven til å være Guds fremste og egenartede representant på jord. De hevder at Paven er ufeilbar, og at dem som er utenfor kommunion med Paven ikke har kommunion med Gud. Dette lærer de offisielt fra deres synoder.

Når du tilføyer ting i Trosbekjennelsen som de hellige kirkefedrene ikke skrev, samt mange andre falske dogmer, da er dette heresi. Dette er virkeligheten.

Hvordan møter/behandler Den ortodokse kirke heretikere?

Med mye kjærlighet. Vi elsker Paven, vi elsker papistene slik vi elsker hvert menneske; vi forakter dem ikke, vi fornekter dem ikke som personer, men vi godtar ikke deres heresi, vi godtar ikke vranglære, vi godtar ikke deres vrangforestillinger. Det er fordi vi elsker dem at vi må fortelle dem sannheten.

Enhver har så klart sin egen sannhet…

Det er derfor dialoger finner sted – for å bevise fra de historiske kildene hvilken Kirke har bevart den apostoliske tro og de helliges apostoliske erfaring.

Tror du dialogen kan gi resultater?

Det kan den, men bare hvis den utføres riktig og med riktige forutsetninger. Dessverre, slik den utføres i dag fører den ikke til noe særlig, og det er derfor de har holdt på så lenge uten å komme frem til noen beslutninger.

Oversatt fra: Metropolitan Athanasius of Limassol – on the Pope’s visit to Cyprus

Enhet, den ene Kalk og Guds ild

av f. Stephen Freeman

Økumenikk er tilbake i nyhetene og med dette kommer en flom av misforståelser og teologisk forvirring. For mens selveste «enhets konseptet» i seg selv er et mysterium, bytter de fleste som skriver om og diskuterer dette temaet det ut med et menneskelig, politisk og administrativt konsept. To vers fra kapittel 17 i Johannesevangeliet siteres stadig:

Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Fader, bevar dem i Ditt navn, som Du har gitt Meg, for at de må være ett, likesom Vi. (Joh. 17:11)

og

Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på Meg, at de alle må være ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. (Joh. 17:20-21)

Noe som ofte blir oversett i diskusjoner er at disse uttalelsene er del av en bønn. Det er ikke et bud Kristus gir dem som tror på Ham. Det er Kristi bønn til Faderen, del av det som ofte kalles «Yppersteprestens Bønn.» Det er viktig å bemerke at enheten denne teksten refererer til er Faderens og Sønnens enhet og videre, at enheten beskrives i et deltakelses mysterium: «…ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss.»

Enheten som blir omtalt i diskusjoner (økumeniske og administrative) er sjeldent mer enn politisk eller administrativ. Skisma er absolutt noe fryktelig, men ikke fordi det skaper administrative problemer. Skisma risikerer (minst) en svekket deltakelse i Guds liv, og etablering av et alternativt syn på frelsen.

At Gud er én i seg selv beskriver ikke «hvor mange Guder finnes.» Det refererer heller til selve måten Gud eksisterer på. Derfor beskriver det også måten frelsen leves på. Å frelses, å leve livet som frelses «fra dag til dag med frykt og beven» er ikke annet enn en mystisk deltakelse i den ene Guds ene liv. Det finnes ikke noe annen sann væren. Kristi bønn for oss er ikke en etterspørsel for vår fremtidige velstand, men en prestelig bønn for vår sanne deltakelse og videreføring i det Ene Liv som er det eneste liv.

Dette er noe helt annet enn innholdet til vanlige økumeniske samtaler. I disse samtalen, skilles ekklesiologi (læren om Kirken) fra soteriologi (læren om frelsen) – Kirken betraktes på en eller annen måte som separat fra selve frelsen. Men Kirken er frelsen, ellers er den ikke noe i det heletatt. Den er ikke en organisasjon som er til for å fremme frelsen, eller representerer kristne formål. Individer frelses ikke som individer, per se: de frelses innenfor Kirkens liv og som Kirken ellers frelses de ikke i det heletatt. Frelsen ser ut som Kirken. Av den grunn, kan Det nye testament beskrive Dåpen som en forening med Kristi død og oppstandelse (Rom. 6, 3-4) samt forening med Kirken:

For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme [Kirken], enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. (1 Kor. 12:13)

Slike uttalelser er mulige fordi Kirken er Kristi død og oppstandelse i dette livet. Den er frelsen. Kirken er ikke, og kan ikke være utenom frelsen. De er ikke to forskjellige ting!

Dette kan virke støtende for mange. Gjentatte splittelser har ødelagt den riktige forståelsen om Kirken og skapt et falsk konsept om institusjonelle og administrative enheter. Bekjennelse av det bibelske synet på Kirken og frelsen feiltolkes lett som en hevdelse om at kun ortodokse kristne kan frelses. Det de tilsynelatende ikke hører, er en uttalelse om selve innholdet til frelsen. Frelsen er ikke svar på spørsmålet: «Hvem går til himmelen?» Det er egentlig et hedensk konsept og en forvrenging av det kristne Evangelium. Frelsen er sann deltakelse i Guds liv – «likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss…»

Dette ene livets sakramentale uttrykk finner en først og fremst i Eukaristien, Fellesbegeret. Så klart er «Felleskalken» ett interessant uttrykk, ofte misforstått. «Felles» peker til «Kommunion.» Men «Kommunion» er ofte bare et synonym for Eukaristi, dvs. ikke noe annet enn et ord for et kirkelig ritual. Det kommer fra det greske ordet koinonia eller «deltakelse.» Felleskalken er Kalken av Deltakelse i Kristi ene liv. «Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, han blir i Meg og Jeg i ham.»

Og det er nettopp i denne tanken om «Én» at vi opplever Kalken som problematisk. Når vi nærmer oss Kalken, burde vårt riktige ønske være enhet med Kristus – at Han må ta bolig i oss og vi i Ham. Vi kan ikke nærme oss Kalken med betingelser – «Jeg vil være ett med Kristus, men jeg vil holde på mine egne meninger og handlinger.» Dette er rett og slett en selvmotsigelse. På samme måte, nærmer vi oss ikke Kalken med betingelser ovenfor hverandre: «Jeg vil være ett med Kristus, men ikke med han der.» Det er et kjærlighetssakrament som aldri kan være en privat stund kun mellom oss og Kristus.

Dette understreker fragmenteringen blant kristne. For mange, er Felleskalken i beste tilfelle et tegn på håpet om at vi en dag vil være ett, eller, i verste tilfelle, bare et uttrykk av deres private spiritualitet. Når en anser Felleskalken på denne måten, blir det for mange en skandale å nekte å rekke den ut til andre. Men for ortodokse, er Kalken ikke et tegn på håp, heller ikke et privat uttrykk. Det er den fullkomne og sanne virkelighet av vår nåværende kommunion og deltakelse i Kristi ene liv.

Smerten og skandalen vi opplever når vi nektes Kalken, eller når vi selv må nekte andre Kalken, er ikke noe annet enn Guds dom med hensyn til Kristi ene liv. Og skammen (og sinnet) vi føler burde rettes – ikke mot en endring i lære eller praksis, men en endring i oss selv. Når samtalen vendes utover, og vi prøver å finne en løsning utenfor oss selv, knuses hele virkeligheten rundt en sann enhet.

Den rike unge mannen kom til Kristus og ville vite ha han kunne gjøre for å «få evig liv.» Dette er spørsmålet om sann deltakelse i Kristi liv. Herren peker ham til budene. Etter å ha tatt disse til seg (dette tror han i hvert fall at han har gjort), undrer han hva mer han kan gjøre (han merker at noe mangler). Han blir bedt om å selge alt, gi det til de fattige og følge Kristus. Han går bedrøvet bort. Kunne han ha protestert og sagt at Kristus forlangte for mye av ham? Kunne han ha pekt på andre som hadde blitt bedt å gjøre mindre? Kunne han ha diskutert Kristi økonomiske teori og dets ugjennomførbare krav? Ikke noe av dette ville ha gitt ham sann deltakelse i Kristus.

Ingen av våre egne motsigelser om Felleskalken endrer noen ting. Det er sant at de fleste kristne grupper nå har droppet de fleste kravene rundt Kalken. Rike unge menn er nå velkomne. De blir ofte valgt til ledelsesstillinger og anses som viktige samfunnsmedlemmer. De blir ofte bedt om å tale og dele hemmeligheten bak sin suksess. Hva det nå enn er vi finner i Kalken i dag, er det for de aller fleste ikke deltakelse i Kristi ene liv.

Yppersteprestens Bønn er en erklæring av Guds ønske om å invitere oss til den sanne frelsens liv. Dette livet er ikke noe annet, og ikke noe mindre enn selve Guds liv. Det er ikke et felleskap som består av dem som er glad i Jesus. Det er ikke et tegn på medlemskap. Det er ikke et håp om noe som vil skje senere i tid. Det er ikke et sakrament av godvilje.

Hl. Simeon Metafrastes kommer med disse tankene før kommunionen:

Forferdes, menneskebarn, når du ser det guddommeliggjørende Blod. En ild det er som fortærer de uverdige. Det guddommelige Legeme både guddommeliggjør meg og gir meg liv, Guddommeliggjør ånden og gir sinnet herlig liv.

Med kjærlighet vederkveger Du meg, Kristus, og med Din guddommelige kjærlighet har Du fornyet meg, så brenn bort mine synder med den åndelige ild og la meg mettes med glede i Deg, så jeg jublende kan lovprise Dine to åpenbarelser.

En forening som ikke er ild, en forening som ikke kan brenne, er ikke vår forening med Kristus. Sett skam og sinne til side og tenk over Kristi sanne Kalk. Hl. Symeon Teologen sier dette:

Dette gir meg dristighet, dette gir meg vinger, Kristus Gud. Fordi jeg håper på mengden av Dine velgjerninger mot oss, med fryd, men mens skjelvende, deltar jeg nå i Ilden. Selv om jeg er gress – o forferdelige under – er jeg usigelig svalet, liksom busken på Sinai i gammel tid som ikke ble brent, selv om den var flammende. Derfor, med et takknemlig sinn og et takknemlig hjerte, takknemlig også i mine lemmer, i min sjel og i mitt legeme, tilber og opphøyer jeg Deg, O min Gud, og lover Deg, som En sannelig velsignet, i all evighet. Amen.

Moderne kristendom har tatt ilden ut av kommunionen. Derfor er det ikke lenger Felleskalken, men bare en felles kalk. Ingen ild. Ingen Gud.

Den ene sanne Gud brenner.

Oversatt fra: Enhet, den ene Kalk og Guds ild