I et intervju på det greske fjernsynsprogrammet Prosopo Pros Prosopo (Ansikt til Ansikt) hadde Skandinavias Metropolitt, Hans Eminense Kleopas, det følgende å si om bruk av skandinaviske språk i liturgien:
Fortell oss litt om svenskene, nordmennene, danskene.
Er det noe som skiller seg ut, er det noen spesielle særpreg? Vi la merke til at de er
veldig stille og rolige. Jeg ville ha sagt at de snakker med lave toner. Jeg
vet ikke om dette stemmer. Generelt ser vi en rolighet. Det har ikke vårt
temperament, for å si det sånn.
Nei, det har de ikke. For oss som kommer fra
Middelhavet og som har et annet temperament — vi snakker høylydt med mye
håndbevegelser — blir førsteinntrykket du får når du møter og skal snakke med
en skandinaver at dette ikke er noe du finner i Skandinavia. Men, når du
begynner en dialog med dem ville jeg ha sagt at de er fantastiske mennesker,
med utrolig innhold og et ønske om å lære. De respekterer kleresiet. Et stort
antall er ikke religiøse, og er likegyldige ovenfor religion.
Beskriver de seg selv som ateister?
Ateister, agnostikere, likegyldige. Dette gjelder et
stort antall skandinavere. Men disse menneskene — ateister, agnostikere,
likegyldige, eller hva du vil kalle dem —er allikevel dypt søkende. De lytter,
de ønsker å lære. De viser interesse. De ønsker å lære om ortodoksien, de
respekterer ortodoksien. De kjenner kanskje ikke til den, men når de først blir
kjent med den, viser de stor ærbødighet. Og de lytter med veldig stor oppmerksomhet,
ikke med likegyldighet bare fordi de befinner seg på et arrangement der en er
nødt til å si noen ord for å få tiden til å gå. Du ser autentiske mennesker med
virkelig og ærlig interesse, og jeg inviterer dem alltid til å besøke kirken
vår. Som dere vet, ga vi ut en akademisk svensk oversettelse av Liturgien som
også er veldig nær moderne svensk tale.
Lett å forstå, altså?
Nettopp. Og dette er for å kunne nærme oss de
menneskene som viser interesse for, eller bare er nysjerrige på vår tro. Jeg
lovpriser Gud for at ca. 100 mennesker i løpet av disse fem årene har omfavnet
ortodoksien.
-------
Jeg ville ha sagt at dette er et sterkt svar til dem
(ære være Gud, de er et bittelite mindretall), som av og til sier og bemerker, «Hvorfor
skal vi bruke svensk og engelsk i kirken vår? Her er vi grekere.» Vi kan ikke
hindre Kirkens misjon, heller ikke måten Gud, på sin egen måte, har ført disse
menneskene til oss. Vi må motta dem på det språket de forstår. Dette gjelder
også ungdommen. Mange greskættede ungdommer som er født og oppvokst her forstår
veldig enkel gresk, men når du deretter begynner en samtale med dem, sier de
med en gang, «Svensk eller engelsk, Deres Eminense. Jeg forstår ikke hva De
prøver å si.» Og umiddelbart fortsetter samtalen på engelsk.
I tillegg utføres minst 95% av sakramentene gjennom
hele Metropolittdømmet på vegne av blandede ekteskap. Enten paret som kommer
for å gifte seg, eller foreldrene som kommer for å døpe barnet sitt. I minst
95% av tilfellene er én av dem ikke greker. Vi vil ikke se disse menneskene kun
den ene dagen de kommer for å døpe barnet sitt. Vi vil se dem ofte, vi vil ha
dem hos oss. Derfor er vi forpliktet til å kommunisere med dem på deres eget
språk, eller et språk de kan godt, nemlig engelsk. Det er ikke valgfritt, men
en forpliktelse å føre disse menneske til oss.
