torsdag 28. august 2014

Én, hellig, katolsk og apostolisk familie

av Metropolitt Stefanos av Kallioupolis og Madytos

Når vi snakker om familien, og særlig den kristne familien, mener vi først og fremst foreningen av en mann og en kvinne, som mottar Kirkens velsignelse, ved gudstro, kjærlighet, fred, samstemmighet og fellesforståelse, for å leve sammen. Som Hans Allhellighet vår Patriark sa i sin julepreken i fjor: Den kristne families institusjon utgjør livssellen og en kuvøse for barnas åndelige og fysiske helse og utvikling. Derfor er det Kirkens plikt å støtte familiens institusjon… For et barn å kunne vokse opp på en sunn og naturlig måte, må det være en familie der mann og kvinne lever i samstemmighet som ett legeme, ett kjød, og én sjel, og underordner seg hverandre.

Det er derfor, som en moderne teolog (Prof. Alexandros Stavropoulos) bemerker, uttrykket «og de to skal bli ett kjød» (dvs. de to ektefeller vil bli ett kjød) betyr, før Kristus, ektefellenes fysiske enhet; men etter Kristus virkeliggjøres «ett kjød» når mann og kvinne deltar i Nattverdens hellige sakrament, Kirkens sakrament. Det er kun i denne eukaristiske forståelsen om ekteskapets at Kirkens lære om monogami og det ene, udelelige ekteskapet kan forstås.

I tillegg til dette ville jeg kjapt nevne egenskapene til den kristne familie, som karakteriseres av Apostelen Paulus som «κατοἶκον ἐκκλησία», som vil si kirken i hjemmet, og av Hl. Johannes Krysostomos som en «liten kirke.» Sammenlikningen og symbolikken viser til at Kirkens definerende egenskaper må være til stede på en mindre måte også i familien. Kirkens fundamentale egenskaper er enhet, hellighet, katolskhet og apostolisitet, akkurat som vi sier på slutten av Trosbekjennelsen: «På én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke.» Så la oss se på hvordan disse egenskapene relaterer til den kristne familie.

1.      Kirken er én, og det er derfor ektefeller kalles til en udelelig, livslang, ontologisk enhet. Denne foreningen er ekteskapets store sakrament, som Apostelen Paulus forteller oss om. To folk kommer sammen udelelig, men uten å miste sin egen personlighet. De overkommer all separasjon og splittelse – biologisk, sosial eller individuell – og utgjør sitt eget personlige samfunn. Alle problemer og forskjeller i familien løses umiddelbart når ektefellene forstår følgene som kommer fra det teologiske dogme om enheten i den kristne familien, som deltar i Den hellige nattverdens sakrament og derved oppnår en enhet som er virkelig og sakramental, stiger over rasjonell konsepsjon og ikke kun er kjødelig.


2.      Kirken er hellig, og det er derfor familien må være hellig, som vil si at den er trofast til Gud. I både forlovelsen og bryllupsritualene, ber Kirken for fullkommen kjærlighet, fred og en uskyldig levemåte. Dette gjøres for at det fremtidige paret skal forstå at familiens mål, med ekteskapets sakrament som fundament, er ektefellenes og deres barns helliggjøring. Kirken ber også Gud om å gi ektefellene langlevende etterkommere, livmorens frukt, fruktbarhet til å skape oppriktige barn, og muligheten til å behage seg i vakre etterkommere. Den kristne familie ønsker å skape Helgener, som så vil arbeide i skoler, byggverk, jordbruk, skipsrederi, osv. og derved forvandle alle deler av samfunnet så mye de kan. Det er derfor, som Hl. Johannes Krysostomos lærer oss, at kristne foreldre må først passe på å oppdra sine barn etter Kristi bud og lære, og kun etterpå planlegge hvordan å sikre de nødvendige materielle og åndelige resurser for deres liv.


3.      Kirken er katolsk, og det er derfor den vokser, ikke bare kvalitativt men kvantitativt. Dette betyr at den kristne familie må få nye medlemmer. Den burde streve for å bli et mikrokosmos, som ikke unngår ofrende kjærlighet og fullstendig selvofring til dens medlemmer. Folk i dag ser ofte bort fra selvofrende kjærlighet, og det er derfor de heller ikke forstår hva farskap og morskap er i deres virkelige dimensjon: å ofre oss selv for andre. Ingen har rett til å fornekte livets gave. Et barns fødsel er en hellig gave der Gud og mennesker samarbeider som fellesskapere, en unik overføring av liv til andre, en «stor inngang» inn i kjærlighetsfelleskapet mellom Gud og våre medmennesker.


4.      Kirken er apostolisk, fordi dens evige og uforanderlige fundament er Apostlenes lære. Samtidig betyr dette at Kirken alltid har Apostlenes iver, lidenskap, og ønske om å spre Evangeliets budskap alle steder. Disse kirkelige egenskapene må også karakterisere den kristne familie. Vi har klare eksempler fra Det nye testament: f.eks.Akvilas og Priska, og familien til Stefanas. I sitt brev til romerne, roser Apostelen Paulus dette hellige paret, og viser dem som sine medarbeidere i Korint, i Efesus og i sin egen by, Roma, der de gjorde det mulig for Nasjonenes Apostel å besøke den Evige By. I sitt første brev til korinterne, never Hl. Paulus også familien til Stefanas. Hele denne familien trodde på Kristus og spredte kristendommen i Akhaia. Deretter arbeidet de for å spre Evangeliet enda videre. Derved oppmuntret deres bidrag ikke bare Paulus men også korinterne. Den kristne families apostoliske egenskap betyr at den handler, virker og ånder innenfor en misjonær tenkemåte.

Med tanke på dagens familie, føler jeg at det vi trenger ikke er å skape en religiøs familie, men en kristen familie. I dag har vi ikke bare en familiekrise, men en krise av den kristne familie. For å endre på situasjonen, må familien systematisk og med hast studere den evangeliske og patristiske lære. Den burde være en eksempel på den bibelske familiemodellen og rikdommen av vår kirkelige tradisjon, mens den samtidig lever Kirkens sakramentale liv. Kun da vil vi se én, hellig, katolsk og apostolisk familie.

mandag 25. august 2014

Røkelse

av Abbed Tryfon

Fra gammeltestamentlige tider har de troende brent røkelse som et offer mens de tilba Gud. Jerusalems gamle tempel hadde til og med prester som hadde som sin eneste oppgave å holde røkelsen i gang tjuefire timer i døgnet.

Oldtidens hedningekonger ble ofte fulgt av store vifter lagd av påfuglfjær og brennende røkelse når de gikk inn i deres slott. De første kristne tok i bruk begge disse symbolene i sine gudstjenester for å bekjenne Kristus som sin Konge og Herre. Til i dag bruker Den ortodokse kirke røkelse under de fleste gudstjenester, og store runde vifter, som likner oldtidens påfuglsfjærvifter, holdes over Evangelieboken under forkynnelsen av Guds ord når Den guddommelige liturgi feires.

Når jeg som en ung mann opplevde min første ortodokse Liturgi, slo bruken av røkelse meg. Ordene til Salmisten, Kong David, «La min bønn være som røkelse for Deg…», synges under hver feiring av Vesperen mens tempelet tilrøkes. Under hver gudstjeneste der hele kirken tilrøkes, tilrøker presten (eller diakonen) freskoene og ikonene som vinduer til evigheten, og røkelsen stiger oppover som folkets offer til Gud.

Folket tilrøkes også av presten i anerkjennelse om at de har blitt skapt i bildet og likheten til Gud deres Skaper. Røkelsen er så sentral i kristen tilbedelse at det til og med brukes i huskirken, der familien samles i bønn foran deres egne ikoner, leser Skriften sammen, og oppsender sine familiebønner til Herren.

«La min bønn være som røkelse for Deg.» Salme 140:2

Jesus er den eneste mellommannen mellom Gud og mennesker

av Abbed Tryfon

De fleste protestantiske kirker reagerer sterkt imot helgenenes forbønn, og refererer til sitat som 1 Tim. 2:1-5, som sier at Jesus er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, og 5 Mos. 18:10-11 som ser ut til å forby påkallelse av avdøde sjeler. De påpeker også at vi ikke har noen eksemper i Bibelen av levende mennesker som ber til døde mennesker – Jesus Kristus er det eneste unntaket, fordi Han er levende og oppstanden, og fordi Han både er menneske og Gud.

Men allikevel oppfordrer Bibelen oss til å påkalle dem i himmelen og be dem om å be sammen med oss. I Salme 102, ber vi, ”Velsign Herren, dere Hans engler, dere sterke helter som setter Hans ord i verk, for å høre Hans røst. Velsign Herren, alle Hans hærskarer, dere tjenere som setter Hans vilje i verk!” (Salme 102:20-21). Og i Salme 148 ber vi, ”Lovsyng Herren! Lovsyng Herren fra himlene, lov Ham i det høyeste. Love Ham, alle Hans engler, lov Ham, hele Hans hær!” (Salme 148:1-2).

De i himmelen ber ikke bare med oss, men også for oss. I Johannes’ Åpenbaring, leser vi: ”En...engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret [i himmelen]. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner” (Åp. 8:3-4). Og de i himmelen som frembærer våre bønner foran Gud er ikke bare engler, men også mennesker. Johannes ser at ”de tjuefire eldste [ledere for Guds folk i himmelen] falt ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner” (Åp. 5:8). Sannheten er, som dette sitatet viser, at: De hellige i himmelen frembærer bønnene til de hellige på jorden foran Gud.

Ja, vi har Kristus som den eneste mellommann foran Tronen, men det har aldri hindret noen av våre protestantiske brødre fra å spørre deres trosfeller om å be for dem. Vi ber Guds venner å be for oss hele tiden, når vi ber våre venner og trosfeller om å be for oss. Å spørre dem som har gått før oss er mulig fordi de er levende i Kristus, og oppsender sine bønner til Kristus akuratt som vi gjør. Både de i himmelen og de fortsatt på jorden, alle ber vi til den samme ”ene mellommann mellom Gud og mennesker,” Jesus Kristus. Det er ved Kristus at vi nærmer oss Faderens Trone.

Og hvorfor skulle vi ikke ønske å be om forbønner fra dem som allerede har vunnet sin plass i Paradis, og allerede står for Guds Trone og tilber den hellige Treenigheten?

En del av problemet for protestanter kommer fra deres ”sola scriptura” baserte holdning til teologi og praksis. Isolerte bibelsitat er derfor sentrale i protestantisk debatt om hvordan Skriften skal tolkes. På samme måte skyldes enheten av praksis og tro i Den ortodokse kirke at vi har basert vår praksis OG vår lære på Hellig Tradisjon og Skriften. Siden Bibelen kommer fra Kirkens levende muntlige Tradisjon, kan Skriften tolkes riktig kun innenfor Kirkens liv. Vår enhet baseres på det som alltid har vært lært.

Den ortodokse kirke erklærer som dogme det som har vært lært alle steder og i alle tider. Kirken er katolsk fordi dens lære og praksis ikke bare kommer fra apostlenes dager, men var alltid lært og praktisert i apostlenes dager. Den er katolsk (universal) fordi den er den samme nå som den var fra de tidligste tider i dens historie. Vi henvender oss til dens Hellige Tradisjon når vi tolker Bibelen fordi det var fra denne Tradisjonen at Bibelen ble til.


En annen ting å tenke på er hvordan vi (fra vår protestantiske oppvekst) tolker ideen om Kristus som ”den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.” Den protestantiske holdningen er at ”mellommann” betyr ”forbeder.” Men det har en dypere mening, ikke bare en forbeder men forsoningen av Gud og mennesker i virkeligheten til den hypostatiske forenelsen av Gud og menneske i Jesu Kristi person. Jeg mener det er dette ”mellomman” virkelig betyr. Viser ikke dette tydelig at den protestantiske tolkningen er en misforståelse? Når vi har forstått dette, har hele argumentet imot de helliges forbønner ingen virkelighet.

fredag 22. august 2014

På samme dag døpes 200 i Den ortodokse kirke i Rwanda


Nyheter fra det ortodokse bispedømmet av Burundi og Rwanda:

Den 17. august 2014, døpte Biskop Innocentios Byakatonda 200 mennesker i Nyamazielven, som befinner seg i Kiheredistriktet i Rwandas østlige provinse. Etter dåpen feiret Biskop Innocentios Den guddommelige liturgi i den samme dalen med over 800 mennesker til stede...

...I Kazibasamfunnet ønsker fler å døpes (mer enn 2000, i følge Biskop Innocentios), men de har også andre behov: katekese, et kirkebygg og en prest. På 14/09/14 vil Diakon Maximos ordineres til deres prest.









torsdag 14. august 2014

Barn i Kirken

av f. Richard Rene

Jeg tror vi kan alle være enige om at Jesus hadde en spesiell plass i sitt hjerte for barn. Barna, forteller Han, er mere åpne til oppmerksomheten om Guds Tilstedeværelse, kraft og myndighet i universet. Han tilføyer at hvis vi voksne ønsker å ha denne oppmerksomheten, må vi også ta et bevisst valg om å bli som barn.

Men hva betyr det å «bli som barn»? Vår vanlige forståelse om barn er at de mangler de voksnes forvrengte og kyniske egenskaper. Samtidig mener vi at barn holder nøkkelen til en skjult kunnskap som vi mister når vi blir eldre. På noen måter tror vi at barn er visere enn voksne.

Men allikevel lar vi rart nok ikke disse holdningene om barn gjennombore måten vi ser fellesbønn på. Hvor ofte en ser barn på en søndag morgen som skilles fra de voksne og plasseres i en «barnekirke»? Begrunnelsene for dette prøver å forsvare det ved å si at en gudstjeneste tilpasset barn vil mer effektivt møte deres «åndelige behov» (æsj, som jeg hater det uttrykket). Plus, la oss være ærlige, barn er ofte litt distraherende, med alt bråket og rastløsheten… Virkeligheten er at vi har en dobbel standard. Uansett hvor mye vi idealiserer barn, er alvorlig spiritualitet noe vi tror tilhører voksne. Sann tro er noe for modne intellektuelle i forstandsalder. Det betyr å lese Skriften og teologiske bøker, å høre utfordrende prekener i en høytidelig atmosfære uten distraheringer. I en slik sammenheng kan barn (gode som de måtte være) bare være et hinder.

Så vi nedsetter Jesu ord om barn og Guds rike til sentimental personlig fromhet; til Jule eller Påskespill der vi sukker og minnes en tid da tro var noe enklere og mindre komplisert; til stunder da vi vemodig bemerker at barn ser ut til å ha noe vi voksne har mistet.

Men la oss pause og ta et skritt tilbake her. Er det virkelig dette Jesus mente når Han snakket om barn? Fra et bibelsk synspunkt, er barn virkelig uskyldige (Fil. 2:15), men deres uskyldighet kommer fra en mangel på visdom, forståelse og kunnskap. «Da jeg var barn,» sier Hl. Paulus, «talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige» (1 Kor. 13:11).

Fra et bibelsk synspunkt, har ikke barn mere kunnskap enn voksne; de har mindre. Og dette er viktig, fordi når Jesus snakker om barna, er det nettopp deres svakhet og umodenhet Han referer til. Fordi kun når vi voksne påtar oss barnas skjørhet og «fattigdom i ånden», kan vi endelig være fullstendig avhengige av Gud og motta de gaver Han har å gi oss.

Som en pastor, er det min erfaring at kirken er det eneste stedet der voksne virkelig kan bli som barn i bibelsk forstand. I kirkesamfunnets relative trygghet, lar ofte folk seg åpne og avdekker alle sine svakheter (ihvertfall ubevisst). Som barn slipper de ut alt det de har inni seg, uten grenser. Dette kan være vanskelig å takle, men det er også en viktig velsignelse. Skal jo ikke kirken være et sted vi kan droppe fasaden og stå foran Gud som vi virkelig er: svake, redde, usikre barn som lengter etter vår himmelske Faders omfavn?

Det er derfor barnas fysiske tilstedeværelse midt i våre gudstjenester er så viktig. De lille distraherende menneskene minner oss på utsiden om hvem vi er på innsiden. Hvis du tviler, la meg spørre deg: under en kjempelang preken, har du ikke sett bort på et urolig barn og tenkt: Jeg vet hvordan du har det? Har du aldri hatt lyst til å snu deg og si til en voksen, «Når blir det ferdig?»

Jeg mener ikke at vi må «oppfordre det indre barn», men at å tilbe sammen med våre barn minner oss om at vi og de ikke er så forskjellige fra hverandre. Som voksne har vi lært å skjule det med manerer, men våre tanker hopper rundt i hodets klatretårn like mye som deres kropper gjør på kirkens gulv, vegger og benkerader. Og slik som de trenger kjærlighet, veiledelse og disiplin fra deres foreldre, trenger vi voksne Guds nåde for å roe, veilede og rette på oss.

Vi er ikke mindre avhengig av Ham enn våre barn er av oss. Og dette kan vi være glade for, fordi det er forskjellen mellom å trenge Ham og å se oss som uavhengige av Ham. Og som en velkjent teolog, f. Alexander Schmemann, en gang ba, «Takk, o Herre, for våre familier: menn, kvinner og særlig barn, som lærer oss hvordan å feire Ditt hellige Navn med glede, bevegelse og hellig støy.»

Den Levende Guds levende Tradisjon

av f. Peter Alban Heers
Utdrag fra forordet til boken Elder Paisios av Athosfjellet

Mange er de som i våre dager har gått ut på let etter opplevelsene, de åndelige krefter og gavene de leser om i Apostlenes Gjerninger. De har gått på let etter Helligåndens kraft nettop fordi de manglet den, ikke så den noe sted rundt seg og til og med trodde den hadde forsvunnet fra jorden.

Mange andre ringer stadig ”fornyelsens” klokke, taler entusiastisk om ”vekkelse” og ”revitalisering”, og søker veien ”tilbake til de hellige kirkefedrene.” I dette ønske om fornyelse og tilbakevendelse til det som har gått tapt, bekjenner de derved avstanden mellom deres egen erfaring og det som beskrives i Apostlenes Gjerninger eller livene til de tidlige kirkefedrene.

Så har vi den delen av den sekulariserte kristendommen som ser et behov for ”aggiornamento”, eller ”å oppdatere Kirken”, eller for ”semper reformando”, eller stadig reform. I denne letingen etter et tapt paradis, kan en se at Rikets tidløshet, Helligåndens diakroniske tilstedeværelse, den Levende Guds levende Tradisjon, har blitt erstattet med det som kun er menneskelig, kun er midlertidig, som alltid behøver korrektur og oppdatering. I den sekulariserte kristendomen har det evige liv og Guds nåde, som en gang ble åndet inn i Kirkens sjel, gått tapt og blitt erstattet med religionens usikkerhet og svakhet.

For medlemmene av Den ortodokse kirke, selv om de er svake og syndige, er ikke en slik leting nødvendig. Fordi de hellige apostlenes erfaring og åndelige myndighet fortsatt kan bli sett, kjent og levd av de hellige apostlenes arvinger i praksis: det ortodokse klosterlivets karismatiske eldre. Ortodokse kristne behøver ikke fornye en død Tradisjon eller vende tilbake til bortglemte hellige kirkefedre nettop fordi Den hellige tradisjon per i dag forblir levende i moderne hellige fedre, som til like stor grad er bærere – i både ord og gjerning – av ”den tro som de hellige” apostlene ”én gang for alle har fått overlevert” (Jud. 1:3). ”Ordet” til disse hellige fedrene er alltid ”a jour” og relevant. Deres lære har aldri behov for reform nettopp fordi den strømmer frem fra evighetens permanens, fordi de lever i ”frelsens dag.”


Oversatt fra: Hieromonk Isaac, Elder Paisios of Mount Athos, Holy Monastery of Saint Arsenios the Cappadocian: Chalkidiki, Hellas, 2012, s.XIX-XX.

onsdag 13. august 2014

Informasjon om Gud

av Christos Yannaras

I Kirkens erfaring finner vi to måter å utøve denne form for askese på: tjeneste til mennesker (dvs. sosialvirksomhet), og monastisk askese, der en strever for å overkomme de hinder, de motstandspunkter som hindrer en i å kommunisere med Gud og andre. Disse to veiene har samme mål. Evagrius Pontikus forklarte det godt når han sa at den kristne, og serlig munken, skiller seg fra andre for å kunne forenes med alle. I samfunnet vi lever i, utelukker desverre vår levemåte disse to veiene. Vi burde bli oppmerksomme på at vi lever i et paradoks. På én hånd, sier vi at vi er medlemmer av Kirken, dvs. av et levende legeme, mens vår situasjon på andre hånd er slik at vår daglige eksistens forutser individeds absoluttisering. Vi lever i dag på basis av individets rettigheter og prioriterer fullstendig individuell forbruk. Og derved har selv teologi blitt en kunnskap om noe. Vi fylles med informasjon om Gud. Det som definerer teologi i Kirken er konkret kunnskap om Gud selv, troens erfaring, som ikke betyr å ha visse individuelle meninger. På gresk bevarer ordet ”tro” (pistis) fortsatt den originale betydningen om tillit. Å ha tro betyr å gi seg selv, å ofre seg selv med fullstendig tillit til Gud og den ”andre” vi elsker. Personlighetene til Tolleren og Fariseeren i Evangeliet er fundamentale for å forstå det jeg prøver å uttrykke ved ordet ”person”. Fariseeren, som en religiøs type, er tilfreds med seg selv, fullstendig trofast til Loven og selvstendig. Han trenger ikke Gud. Det er derfor han utelukkes fra Riket. Den andre, Tolleren, kan verken ofre dyder elle gode gjerninger. Han er en synder. Han tenker ikke på sin personlig styrke, så de eneste han har er forholdet til den han elsker. Og han overgir seg til den kjærligheten.

Oversatt fra: Informationabout God

tirsdag 12. august 2014

Ortodokse må forenes i kampen mot abort

av Arkimandritt Efraim
Abbed for Vatopaidiklosteret på Athosfjellet


Det er uakseptabelt at forferdelige forbrytelser som abort begås i ortodokse land, og i slike høye antall! Dette fenomenet må vi tenkte alvorlig på; jeg synes vi burde være sjokkerte og i sorg, vi må slå alarm! ... Vi burde ha samarbeidet med staten, men det var staten selv som loveligjorde abort, så de står på motsatt side. Hele presteskapet og folket må motarbeide denne virksomheten; det behøves en sterk kampanje imot abort, som kommer fra sann kunnskap om mennesket og kjærlighet for ham eller henne.


                                         

Kirken som sykehus eller hospice?

av Abbed Tryfon

Siden Kirken er sjelens sykehus er det viktig at vi tar i bruk alle de legemidler vi finner i Kirken. Skriftemålet er den viktige begynnelsen som får denne legeprosessen i gang. Nåden man mottar under et godt skriftemål setter nådens porter på vidt gap, og vi begynner vår indre reise mot forsoningen.

Å bli en regelmessig deltaker i Kristi Legeme og Blods hellige Mysterier gir oss den nåde nødvendig for sjelens helbredelse, og frir sjelen fra trelldommen som kommer fra syndene som har tynget oss.

Å holde strengt til en bønneregel, gitt oss av vår prest eller åndelige far, bidrar også til legeprosessen. Å lese åndelige oppløftende bøker, samt helgenberetninger, bidrar mye til den omvandlingen som kan bli vår hvis vi tar vår tro på alvor. Kirkens fasteregler er også beregnet for å hjelpe oss å bli helhetlige, og viderefører legeprosessen som begynte da vi for første gang bestemte oss for å leve et liv i Kristus.

Hvis vi ikke følger denne prøvde og åndelige praksis som er beregnet for å bidra til sjelens og kroppens helbredelse, vil vi ikke finne den legedommen som er tilgjengelig for oss. Vi vil heller behandle Kirken som om det bare var et hospice, der vi får en «quick fix» for smerten og synden som hindrer oss i å bli helhetlige. Resultatene vil være kortvarige og vil bare skjule synden og sykdommen som hersker over våre liv.

Det er opp til oss å bestemme om vi lar Kirken være et sykehus som kurerer, eller bare et hospice som dekker til smerte og synd. Valget er vårt, og det er et valg vi ikke burde utsette, så ikke tiden kommer da vi må svare foran Guds trone, og vi blir stående foran Ham med et uhelbredet hjerte.

Kjærlighet i Kristus.
Abbed Tryfon
Oversatt fra: Church or Hospice?

Vi står i bønn

av Abbed Tryfon
Å stå foran Gud har vært den eneste godtatte kroppsholdningen for ortodokse kristne siden de tidligste tider. Vi anerkjenner at en trofast tjener aldri ville sitte foran sin hersker, for de troende er alle tjenere for Herren, som vi tilber når vi står i våre templer. Den hellige apostelen Paulus forteller oss, «Vær våkne, stå fast i troen» (1 Kor. 16:13); «Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet» (Ef. 6:14).
Som kristne må vi alltid være på åndelig vakt, og særlig under de guddommelige gudstjenestene. Ved å stå overgir vi våre legemer til den oppmerksomheten nødvendig for å kunne be til Gud riktig og fullstendig, med hele vårt sinn og vår sjel. Vi underordner oss Herskeren som ydmyke tjenere, og gir vår Gud hele vår oppmerksomhet. Når vi blir trøtte under lange gudstjenester blir vi på symbolsk måte et offer til den Gud vi tilber. Hellige Paulus sier: «Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste» (Rom. 12:1).
Med kjærlighet i Kristus,Abbed Tryfon
Oversatt fra: Standing in Worship
 


søndag 10. august 2014

Kristne vet at de vil forfølges i denne verden

av Arkimandritt Kristoforos Atallah

O Midtøstens kristne,

”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på Meg” (1 Joh 14:1)

Når vi ser hva som skjer i Syria, Irak, Gaza og mange andre land rundt i verden og den internasjonale tausheten som følger den, som er mye dødeligere enn noe dødsmiddel og ødeleggelse, konfronteres vi av ett faktum: sammenbruddet av moralsk, åndelig og humanitarisk orden i vår verden. Dette er en katastrofe.

Pontius Pilatus, som visste at Jesus hadde blitt urettferdig overlevert til døden av jødene, trodde at han ved å vaske hendene kunne unngå medskyld i synden og lovbruddet til dem som overga Herren og Frelseren til døden. I dag har denne pilatiske tenkemåten og oppførselen spredt seg og blitt en holdning (å unnskylde synd) som om en satanisk kraft ønsker å erstatte lys med mørke, sannhet med løgn, religion med uvitenhet, menneskelighet med dyriskhet, det guddommelige med det sataniske. Men, mine elskede, uansett hvor vidt mørket rår, løgn og urettferdighet sprer seg, uvitenhet blir generell, barbarisk drap og ødeleggelse vokser og Satan hersker i verden ved mennesker med formørket samvittighet og hjerter fulle av hat, uansett hvor mye ondskapen seirer, vil hele denne historien ta slutt. Så lenge det finnes hjerter som tror på Gud, som kjenner sannheten, og som lever i kjærlighet, vil oppstandelsen til slutt komme.

Mine kjære, dette er vår kristne tros grunnlag, vi er sannhetens, livets, lysets og oppstandelsens barn. Når de la Kristus i graven, trodde alle de onde og mørke makter som hadde planlagt å drepe og korsfeste Ham at sannhetens røst hadde forsvunnet fra verden så de kunne herske over den. Men Kristus oppstod fra døden og gjorde deres planer til intet. Vi er derfor håpets barn. Vi håper og står på og ”den som holder ut til enden, skal bli frelst” (Matt. 24:13).

Vår Herre – til Ham være ære – fortalte oss om alt som kom til å skje når Han sa, ”Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet Meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere” (Joh. 15:18-19).

Kristne er derfor oppmerksomme på at de vil forfølges i denne verden. Grunnen til deres forfølgelse er at de ikke godtar denne verdens (syndens verden) ånd og tanke. Her ligger den kristnes åndelige strid, i å ikke bli en del av denne verden fordi ”Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre” (Matt. 6:24). Dette sa Herren, ”For å vitne om sannheten er Jeg født, og derfor er Jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører Min røst” (Joh. 18:37).

Ondskapens krefter i denne verden og sionistiske interesser ønsker å tømme Midtøsten for kristne. Dette er meget farlig. Det er ikke bare fordi disse landene er våre land, landet er vårt land, de hellige stedene er våre steder, og vi er en fundamental del av deres sivilisasjon. Det er også fordi de ønsker å frata våre land og vårt folk deres sivilisasjon og deres religiøse, åndelig og kulturelle identitet, som inkluderer en kultur av muslimsk-kristen sameksistens i dens ortodokse dimensjon. Både våre land og vårt folk faller og underkues av fremmede interesser. Derved sår de divisjonens politikk. Til tross for alt som binder oss sammen i våre land, forblir vi desverre delt i stedet for å søke det som forener oss. Valget som deler og ødelegger oss blir valgt. ”Dette har Jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner Min Far eller Meg. Dette har Jeg sagt dere for at dere skal huske at Jeg sa dette om dem, når deres tid kommer” (Joh. 16:1-4).

Jo, mine kjære, er det ikke dette som nå skjer? Kristne drepes og forfølges i Guds navn. Gaza ødelegges og hennes kvinner, barn og eldre drepes for å ende terror og ekstremisme. Nasjoners suverenitet krenkes åpent og nasjoner forflyttes, drepes og utryddes i demokratiens og menneskerettighetenes navn. Sannheten er at de som dreper både kristne og Gazas barn og som forflytter folk i nabolandene er ett. Deres interesser er ett. Deres mål er ett. ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på Meg” (Joh. 14:1). ”Vær frimodige, Jeg har seiret over verden” (Joh. 16:33). ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?” (Joh. 11:25).

Ja, Herre, dette tror vi. Gi oss tro, håp og kjærlighet fra Deg. Gi oss sann omvendelse så vi kan gå etter Din vilje, følge Dine lover og bud, leve Kirkens liv som deltakere i hennes hellige mysterier og forenes med Deg, som alene er den sanne Gud, så vi kan gå den smale veien som fører til Deg og til Ditt rike, og ikke bli forført av denne verdens vie veier som tar slutt. Amen.

Mine kjære, i denne tid og i slike omstendigheter må vi gå inn i våre indre kamre, som er våre hjerter, og lukke døren. Dette skjer ved å bevare våre hjerters renhet fra denne verdens falskhet og besudling. Vi må be til ”vår Far som er i det skjulte og lønner oss i det åpne” (Matt. 6:6). Kun da kan vi høre uten forstyrrelse og høre Guds røst. Dette skjer også ved vår omvendelse og i vår stadig deltakelse i Nattverden og Kirkens sakramentale liv. Da vil vi kunne se, ved Kirkens velsignelser og vår åndelige far, hvordan vi burde styre våre liv og hva vi burde gjøre i slike vanskelige omstendigheter, så vi ikke mister livets sanne kompass og så vi forblir sannhetens vitner i vårt Hellige Land der vi må bli og ikke flykte, for å arbeide for dens enhet og blomstring. Vi må følge det moderate hasjemitiske programmet å opprette en kjærlighets og brorskapsånd, fordype dialog, tenke i stedet for takfir[1], å løfte sannhetens ord høyt for å leve i ærverdighet. Vi må også arbeide for å bevare og forsvare vår nasjonale og kirkelige rettigheter, uansett hinder som krever at vi kompromisser vår legitime rettighet til en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad og en vekkelse i vår nasjonale ortodokse kirke... og bevare en levende kristen tilstedeværelse i vårt Hellige Land. Vi står fast ved disse rettferdige og legitime rettighetene, koste hva det koste vil, fordi hvert menneske som holder fast ved sin rettighet og krever at den virkeliggjøres bidrar til å spre kjærliget, rettferdighet og guddommelig sannhet der ondskapens krefter i vår verden har spredt løgn og hat. Det er hvert menneskets ansvar å bidra til å redde menneskeligheten fra ødeleggelse og svekkingen av menneskelige, morale og åndelige verdier.

Vi løfter våre bønner til Herren vår Gud for martyrene av Gaza, Irak og Syria, for helbredelse av sår, for befrielsen av Metropolittene Paulus Yazigi og Johanna Ibrahim som ble kidnappet for mer enn et halvannet år siden. Må Herren bevare for oss trygghetens og stabilitetens nåde i vår Jordan og bevare vår elskede nasjon fra alle fiender, synlige og usynlige. Må Han gi sin nåde, velsignelser, og styrke til den fryktløse arabiske hæren som beskytter den og til alle sikkerhetsstyrkene som overser nasjonenes sikkerhet og stabilitet under Hans Majestet Kong Abdallah II, må Gud bevare og veilede ham.

Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!

Arkimandritt Kristoforos Atallah
Abbed for Den Livgivende Kildes Kloster, Dibbin, Jordan
5. august, 2014

lørdag 9. august 2014

Kirkekledning

av Abbed Tryfon
 
Kirken er vårt hjem, et sted vi burde føle oss i ro. Det er også Guds hus og et tempel viet til den hellige Treenighetens tilbedelse. Dog tidene har forandret seg og vi har nå blitt et veldig avslappet samfunn, kan ikke denne holdningen bestemme hvordan vi kler oss når vi tilber Gud. Måten vi kler oss i kirken burde vise til vårt ønske om å ofre vårt beste til Kristus. Slik vi ønsker å oppføre oss for å vise Kristi sentrale plass i våre liv, burde vår kledning vise ydmykheten som er passende for en kristen.
 
Slik vi tar på oss finklær til formelle begivenheter eller jobbintervju, er det mye viktigere å vise vår ærbødighet for Guds hus. Hvis sjefen inviterer oss til datterens bryllup, passer vi på å vise respekt for vår arbeidsgiver ved å kle oss i våre beste klær. Fortjener Gud mindre enn dette?

Vi burde gå i klær som er beskjedne og passende for en kristen, spesielt når vi tilber i Guds hus. I vårt klosters tempel bevarer vi den oldtidlige skikken å ta av skoene før vi går inn, i minne om budet Gud gav til Moses «Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn». Vi ber at ingen går i shorts eller t-skjorter når de besøker klosteret, og, som i alle ortodokse kirker, ber vi besøkende å unngå distraheringene som kommer med slagord på klærne, eller prangende klær som passer til mer elegante begivenheter.

Både menn og kvinner burde unngå klær som kan distrahere andre troende. Slik vi ønsker å beholde fokus under de guddommelige gudstjenestene, burde vi heller ikke distrahere våre medkristne. Kristus burde være fokus i vår tilbedelse, ikke våre personlige kledning. Kirken er ikke riktig sted til å vise frem siste mote, eller hva vi har oppnådd på helsestudioet.

Slik menn tar av seg på hodet når de går inn i kirken, har kvinner, gjennom hele Kirkens historie, tatt på seg hodeplagg. Vi burde holde tanken om at denne fromme, bibelske skikken er gammaldags eller diskriminerende, langt borte fra vår ortodokse tankegang. Vi beholder ikke denne tradisjonen for å krenke kvinner, men for å ære dem. Skriften beskriver kvinnens hår som hennes ære, og å dekke hodet som en ydmykhetshandling. Gjennom kristen historie, valgte troende kvinner ikke å la deres skjønnhet distrahere andre fra Guds herlighet og skjønnheten til Hans hus.
 
Med kjærlighet i Kristus,
Abbed Tryfon
 

Tror vi at vi er visere enn Kirken?

av Abbed Tryfon
 
I en vantroende tid kan det være vanskelig å underordne seg Kirkens lover. Når samfunnet rundt oss ser negativt på Kirkens lover og tradisjoner, kan vi lett begynne å tenke på samme måte, og ikke ta hensyn til Kristi Kirkes kanoner og bud. Hvis våre arbeidskollegaer og venner, til og med våre familiemedlemmer, synes vår følging av fastetider er ekstremt, kan vi la oss styres av gruppepress, slik barn ofte gjør. Hvis våre arbeidskollegaer kritiserer oss for at vi tar fri fra jobben for å kunne være til stede under spesielle høytidsgudstjenester, velger vi da å ikke be om fri på neste høytidsdag?
Hvis vi lar oss velge tradisjonene og sosialstrukturene til dem rundt oss, i stedet for Kirkens tradisjoner, kanoner og lover, vil vi raskt forråde vår kristne tro. Kristendommen var aldri ment å være noe lettvint, men sammenliknes med strid. Hvis vi ønsker denne verdens lettvinte behag og nytelser, vil vi til slutt tape denne striden, og dø. Hvis vi foretrekker denne verdens lover ovenfor Kirkens lover, vil vi til slutt miste det som er mest viktig og evig i sin verdi.
I tider med uro og jordiske vanskeligheter vil vi oppdage at vi ikke har bygget opp nok styrke og heltemot til å motstå ødeleggelsens vinder som tar fatt i våre liv, og vi vil tape striden. I å underordne oss kun menneskelig tradisjon og autoritet, vil vi oppdage at tyven har tatt himmelrikets skatt, og vi har blitt forlatt ved veikanten, og himmelporten har stengt seg for oss.
Hvis vi forakter Kirkens lover forakter vi også Kristus, som er Kirkens Overhode. Detter er sant fordi Kirkens lover ble gitt oss av Helligånden ved apostlene, og er derfor ikke menneskelige tradisjoner. La oss ikke tro at vi er vise lærere for våre egne sjeler, men la oss i ydmykhet rope til Gud med den forstandige røver: Kom meg i hu, o Herre, i Ditt rike!
Med kjærlighet i Kristus,
Abbed Tryfon


tirsdag 5. august 2014

Oppstandelsens Første Vitne: Maria Magdalena

av Diakon George P. Bithos

Den 22. juli feirer vi Hl. Maria Magdalena. Jeg mener at Maria er en av våre mest interessante helgener. Hun er en kvinne med stor teologisk betydning, men dokumenteres ikke grundig i historien. Kirkens Tradisjon gir oss en god del å tenke over når det gjelder denne spesielle personen.

Hun har mange «titler» i kirkelig sammenheng. Hun kjennes først og fremst som Maria Magdalena. Med dette vet vi at hun kom fra en by som het Magdala. Byen befant seg på Gennesaretsjøen («rikdommens hage»), som er et annet navn for Galileasjøen eller Tiberiassjøen. Geografisk sett hadde byen i dag befunnet seg nord-vest for Haifa, Israel nær Golanhøydene. Dette plasserer byen hennes nord for Nasaret.

Maria bærer også tittelen «Apostel til Apostlene, Likestilt med Apostlene, og så klart Myrrabærerske.» Det finnes en falsk ide om at Maria var en prostituert før hun traff Jesus. Dette er ikke sant! Én tradisjon forteller at Maria Magdalena levde et liv så rent at djevelen trodde det kanskje var hun som skulle bære Kristus inn i verden, og av denne grunn sendte han sju demoner for å plage henne. Den første gang Maria nevnes i Evangeliene er i Hl. Lukas 8:1-3; Kristus befrir henne fra disse demonene og deretter fulgte hun Ham. Hun regnes som en av de galileiske disiplene. Vi ser henne tydelig i Lidelsesberetningene. Hun fulgte Jesus til Jerusalem og sto standhaftig ved Korset sammen med Jomfru Maria, og sto ved Jesus i Hans mørkeste stund. Vi ser henne tydelig også etter Oppstandelsen. Hun er den første som ser den Oppstandne Herren, som hun så to ganger. Hun talte med Ham ved graven, og var den første som forkynte Oppstandelsen. Æren Herren ga Maria i å være Oppstandelsens «første» vitne er noe det 20. århundres tankegang er nødt til å absorbere. I Kristi tid var ikke kvinner ansett som troverdige vitner. De kunne ikke avgi vitnesbyrd, kun menn var troverdige. Men dette var ikke viktig for Jesus. Han stolte på sine disipler, disse kvinnelige disiplene til å overrekke verdenshistoriens største nyhet. Hun hadde sett Jesus dø på Korset, sett Ham begravet, sett steinen satt foran døren, sett soldaten som sto vakt foran graven, hun felte tårer for sin lærer, hun så en fremmed i Hagen, helt til hun hørte en kjent røst kalle hennes navn. Hun så Ham da oppstanden og forherliget. Glede bekjempet sorg! Som Jesus hadde sagt til henne, fant Maria Magdalena de andre disiplene. Hun var en medlem av innerstekretsen; de stolte på henne og når hun overrakte budet, «Jeg har sett Herren» (Joh. 20:18) trodde de allikevel ikke på henne. Jesus måtte vise seg for dem og irettesette dem før selv hennes venner kunne tro slike nyheter. De andre gangene Jesus viser seg er tydelig beskrevet i Evangeliene.

Etter Himmelfarten og Pinsen, dro Maria fra Jerusalem til Roma der hun forkynte Oppstandelsen. Én tradisjon om Maria Magdalena forteller at hun brukte sin stilling til å få en invitasjon til et festmåltid holdt av Keiser Tiberius. Når hun møtte ham, holdt hun et vanlig egg i hånden og ropte «Kristus er Oppstanden!» Keiseren lo, og sa at Jesu Oppstandelse var like sannsynlig som at egget hun holdt plutselig skulle skifte farge mens hun holdt det. Før han ble ferdig, ble egget i hånden hennes knallrødt. Hver gang vi svarer, «Han er sannelig oppstanden» burde vi tenke på Maria. Etter å ha spredt evangeliet rundt middelhavsområdet i mange år, dro hun til Efesos der hun slo følge med Hl. Johannes Evangelisten og hennes venn, Jomfru Maria, Gudfødersken. Der døde hun fredelig. Under Hl. Fotios den Stores andre patriarkate ble hennes relikvier brakt til Dronningbyen (Konstantinopel).

mandag 4. august 2014

Hvordan kan jeg bli ortodoks?

Spørsmål: Hvordan kan jeg bli ortodoks?

Kirken er åpen for hvem som helst, uansett alder, kjønn, etnisk bakgrunn eller fortid. Det eneste kravet er tro: tro til den treenige Gud (ikke bare som et filosofisk konsept, men i et personlig forhold), at Den ortodokse kirke er kirken Kristus selv grunnla for 2000 år siden og at Helligånden har i denne kirken bevart apostlenes lære uendret til i dag.  
Det første du burde gjøre er å ta kontakt med en ortodoks prest, uttrykke ditt ønske om å bli en ortodoks kristen og spørre om det er mulighet for noen form for trosopplæring. En som mottar offisiell trosopplæring som forberedelse til mottakelse i Kirken kalles en katekumen. Katekumenatet, eller opplæringsperioden, lar deg bli bedre kjent med Kirkens lære og praksis. Du burde være til stede ved de guddommelige gudstjenestene så ofte som mulig, be ortodokse bønner hjemme og prøve å få tak i ortodoks lesestoff. Denne perioden kan vare noen få uker eller flere år – din prest eller biskop vil anbefale det han synes passer deg. Poenget er ikke å hindre eller gjøre det vanskelig, men at du selv vet hva det vil si å være en ortodoks kristen og at det store valget blir et forstandig et.

Når du har bestemt deg for at du virkelig vil bli ortodoks, og både du og presten er enige om at du er klar til å starte ditt nye liv, vil du døpes (i Dåpen forenes vi med Kristi død, begravelse og oppstandelse – vi blir født på ny), krismeres (vi salves med hellig myrra til mottakelse av Helligånden) og delta i Nattverden (når vi deltar i Kristi Legeme og Blod, blir vi del av dette Legeme – Kirken – og deltakere i det guddommelige liv). Dersom du allerede ble døpt i Faderen og Sønnens og Helligåndens Navn i ditt tidligere kirkesamfunn, blir du etter vanlig praksis mottatt kun ved Krismering og deltakelse i Nattverden.

Du er nå en ortodoks kristen, du er medlem av verdens eldste kirke, grunnlagt av Kristus og hans apostler, du er en deltaker i det guddommelige liv og har mottatt troens fylde. En må bare huske at dette bare er begynnelsen, at frelsen ikke er et verk men et personlig forhold til vår Frelser, og at hvis vi ikke tar imot og bruker de midler Kristus forvalter til oss gjennom Kirken – dvs. Guds nåde – vil vi forbli i vår falne tilstand. Gud har rakt ut hånden, nå må vi gripe tak i den.


Velkommen hjem!

søndag 3. august 2014

Bønn til Guds Moder

av Metropolitt Hilarion Alfejev

Ortodokse kristne ber ikke kun til Gud, men henvender seg også til Guds Moder og de hellige. Denne bønnepraksis i Den ortodokse kirke skiller seg fra praksis i, for eksempel, protestantiske kirkesamfunn. Protestanter anerkjenner ikke Guds Moders og de helliges forbønn. De sier: vi trenger ingen mellommann for å nærme oss Gud. Dette er sant nok – vi trenger ikke «mellommenn» – men konklusjonen de kommer til er feil. Vi ber jo ikke til Guds Moder som et slags mellomlag mellom oss og Gud; vi ber til henne fordi hun er Guds Moder, fordi det ikke er mulig å skille henne fra hennes Guddommelige Sønn.

Når jeg studerte i England, inviterte min professor – en eldre ortodoks biskop – meg ofte til studier hjemme hos seg. Når jeg kom til huset hans, var vanligvis hans eldre mor som åpnet døren for meg. Tenk om jeg ikke hadde hilst på henne, ikke lagt merke til henne, men hadde gått rett forbi henne inn i huset og sagt: «Jeg trenger ingen mellommann; jeg handler kun med biskopen.» Det virket helt naturlig for meg at, når jeg handlet med sønnen, handlet jeg også med moren. Dette er så klart et helt hverdagslig eksempel.

Det er også mer seriøse argument. Det viktigste av disse er erfaringen til millioner av mennesker som viser at Guds Moder lytter til deres bønner og svarer dem; at hun hjelper folk; og at hun virkelig går i forbønn for folk foran sin Sønn og Gud.

Guds Moder kan ikke skilles fra Frelseren; Hennes podvig kan ikke skilles fra Hans. Tenk over at når Herrens Engel kom ned fra himmelen og sa til henne: Du skal bli med barn og føde en Sønn (Lukas 1:31), var Inkarnasjonen avhengig av hennes samsvar eller uenighet. Hun kunne ha sagt «nei,» men hun sa «ja.» Hun oppdro Barnet, brakte Ham til Tempelet i offer til Gud; Hun sto ved Hans side under hele Hans jordiske liv. Når Kristus var korsfestet, stod hun ved Korset, fordi hun ikke kunne skilles fra Ham. Hun var med Ham selv i Hans mest fryktelige lidelse, fordi hun ble en deltaker i Hans dåd.

Når Herren var på Korset, stod Hans elskede disippel ved siden av Ham, og Han sa til henne: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa Han til disippelen: «Dette er din mor» (Joh. 19:26-27). Derved gav Han hennes beskyttelse og omsorg, ikke bare til sin elskede disippel, men til alle sine disipler. Fra det øyenblikket ble hun, som sin Sønns Moder, også alle Hans følgeres Moder – dvs. Kirkens Moder. Og vi vender oss til henne som vår Moder og Kirkens Moder.

I bønn til Guds Moder sier vi: «Allhellige Gudføderske, frels oss.» Dette betyr ikke at vi anser henne som vår frelser. Frelseren er Kristus. Men vi bekjenner hennes del i frelsesmysteriet, hennes deltakelse i dette mysteriet. Og vi forstår at frelse er mulig for oss fordi Guds Moder uttrykte sitt samtykke med ordet Gud rettet mot henne. Og, på grunn av hennes samsvar, har vi tilgang til hennes Sønn og hennes Gud, vår Himmelske Fader.

lørdag 2. august 2014

Hensovnelsesfasten

En preken av Erkebiskop Gregorios av Thyateira og Storbritannia
August 2014


Ved Den treenige Guds nåde og velsignelse, går vi nå inn i Hensovnelsesfastens hellige og gledelige tid. Kirken vår Moder inviterer oss til å faste, be og konsentrere oss for å forberede oss, i både sjel og kropp, for å feire Guds Moders Hensovnelse, feiret av kristne verden rundt den 15. august.
Hver høytid, hver glede og hver god og hellig gjerning trenger innvendig og utvendig forberedelse. Menneskets natur trenger renhet i legeme og ånd. Den trenger en renhet i sjel, sinn, hjerte, tanker og forstand. Den må renses fra lidenskaper, ondskap, stolthet, egoisme, selvopptatthet, grådighet og de sørgelige fristelsene som plager vår daglige tilværelse.
Som svar til denne veldige åndelige og fysiske striden, anbefaler Kirken bønn. Hver dag holder den vekselvis den lille og den store Forbønnstjeneste til Guds Moder i dens menigheter og kloster, forbønnstjenster som synges med omvendelsens ånd i denne hellige tid. I disse bønnene ser vi at den allhellige Gudfødersken og vår Herre og Guds Moder er en felles deltaker og hellig veileder. Hun er vår Frelser Kristi Moder. Hun ble del av menneskehistorien fordi hun var en medarbeider i Den guddommelige frelseshandlingen. Hun brakte, med andre ord, Guds enbårne Sønn og Ord inn i verden i menneskelig form. Derved ble dette mysteriet til for 2000 år siden, «av Den hellige ånd og Jomfru Maria.»
Det er på grunn av dette at Kristi Moder ble Moder til hvert menneske født på denne jord. Hun ble den som er «full av nåde,» som ydmykt tok imot engelens hilsen ved å si: «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Hun lovsynges av de troende på følgende vis: «En kvinne i folkemengden ropte: ‘Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du diet’» (Lukas 11:27). Kirken følger denne tradisjonen: å ære og be, med tårer og sukk av hellig lit satt til Jomfru Marias ærverdige person, om hjelp, trøst og moderlig forbønn mot dette livets prøvelser og sorg. Den store forbønnstjenestens kongelige poet trygler og ber Guds Moders ærede person om å gi en hjelpende hånd, å styrke ham gjennom livets prøvelser, å befri ham fra synlige og usynlige fiender og fra livets støy som omringer ham som bier: «Livets støy har omringet meg som bier rundt voks, o Jomfru, og sorgens torner gjennomborer mitt hjerte, men i deg finner jeg min hjelper og befrier, du Allrene.»
Mine søsken og fedre, la oss komme i hu at den som med tro søker tilflukt til Guds nåde, og som med hele sitt hjerte ber om forbønnene til Guds allhellige Moder og de hellige, vil finne fred og hellig forfriskning og føde fra den han setter sin lit til: «Jeg vet at du er en trøst i sorgens tider, en som pleier og helbreder i sykdom, en som ødelegger døden, en livselv som ikke kan tømmes, et raskt og beskyttende skjold mot all ulykke.»
Vi ber at vår Herre Jesus Kristus, ved Guds allhellige Moders forbønner, vil gi oss urystet tro. Må Han lede våre steg så vi kan feire den hellige Hensovnelsesfasten, «de gresk-ortodokse kristnes sommerpåske», med helse, fred og glede. Vi burde gå i kirken, synge de vakre og betydningsfulle hymnene til ære for Guds allhellige Moder. Vi burde be henne om å be til sin enbårne Sønn om fred i hele verden, om velgang for Guds hellige kirker, og om frelse for våre sjeler. Må vi bli verdiget å delta i De hellige mysterier med tro og gudsfrykt, for syndenes tilgivelse og evig liv.
For ære, riket og stor nåde tilkommer vår Herre Jesus Kristus til evighetenes evigheter. Amen.
+ Gregorios
Erkebiskop av Thyateira
og Storbritannia


Oversatt fra: 2014 Encyclical on the Dormition Feast