Klosterlivet og Ekteskapet

av Hans Allhellighet Bartholomeos I,
Erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma,
og Økumenisk Patriark

Den ortodokse kirke knytter [klosterlivet] til ekteskapets sakrament. Sølibat og ekteskap står ikke i motsetning til hverandre; i stedet sammenliknes de med og rettes til Guds kjærlighet. I den forstand, anses klosterlivet som samsvarig med ekteskapet. Kjærlighetens kraft kan trossalt ikke slukkes. Derved fullendes klosterlivets kyskhet i kjærlighet, akkurat som ekteskapets sakrament konsumeres i kjærlighet. Det er derfor uheldig at århundre med negative holdninger tilskrevet klosterlivet har bidratt til en undervurdering av ekteskapet, som om det ugifte liv var Gud til større behag, eller åndelig mer oppfyllende, enn ekteskapet.

For Kirkefedrene, kan en ikke oppnå kjærlighet uten avhold; kyskhet er umulig uten barmhjertighet. Menneskets «lidenskaper må løftes opp til himmelen» ved åndelig disiplin og askese. Selv den mest lidenskapelige kjærlighet blir «guddommelig og velsignet.» Det er ingen del av menneskets liv og ingen egenskap innen menneskets natur som ikke kan omvandles og reorientert til et guddommelig og åndelig mål ved bønn og askese.

I denne forstand, er klosterlivets en kjærlighetens vei, som er det kristne Evangeliets vei, hverken mer eller mindre, og det er ikke annerledes eller bedre enn ekteskapets vei. Mennesker er skapt til å elske; de er skapt i bildet og likheten til en Gud som er kommunion. Ja, mennesker blir sanne mennesker kun i forhold til andre. Dette gjelder munken like mye som det gjelder den som bor i verden. Klosterlivets tilbaketrekking burde aldri bli en forsakelse av sosialt ansvar. Lett sagt, er klosterlivet, som med ekteskapet, et kjærlighetssakrament; allikevel er det den mystiske kjærlighets sakrament, rettet mot oppfyllelsen av det bibelske bud om å elske Gud og vår neste. Det er en kjærlighet større en noe menneskelig prestasjon og åndelig dyd. En levende erfaring av kjærlighet fremmer oss til åndelig modenhet, til mye større grad enn den strengeste asketiske disiplin. Det er kjærlighetens flamme som holder liv i verden. Én enkelt person som brenner med kjærlighet er i stand til å forsone hele verden med Gud (se 1 Mos. 18). Det er derfor den øst-kristne mystikeren taler om guddommelig Eros, som oppsluker og retter hele ens vesen til guddommelig kjærlighet. Møtet med kjærlighetens mysterium er det åndelige livets mål, både for munken og den som er gift.

For Den ortodokse kirke, om man er gift eller sølibat, er kallet å streve for å omvandle ens omgivelser og miljø ved kjærlighet. Ekteskapet idealiseres ikke, og klosterlivet idoliseres ikke. Begge kan bli idoler dersom en ser på dem som mål i seg selv. Både ekteskapet og klosterlivet er sterke symbolske måter å streve på for å oppnå kjærlighetens endelige mål, enten ved forhold i familie og samfunn eller ved bønn i ens celle eller kloster. Kirken ser Guds kjærlighet i øynene til hvert menneske og i naturens hellighet. Om en taler om ekteskap eller klosterlivet, foretrekker Den ortodokse kirke å beskrive det som en måte å lære hvordan å leve og hvordan å elske. Ekteskapet og klosterlivet er viktige fordi folk er viktige, fordi kjærligheten er viktig, og fordi menneskets velferd står langt høyere enn noe lovverk eller åndelig ambisjon. Det er det som gir begge disse en sakramental egenskap.

Oversatt fra: Encountering the Mystery, New York: Doubleday 2008, s.69-70.

Kirken

av Hl. Elder Porfyrios

Kirken er uten begynnelse, uten ende og er evig, akkurat som den treenige Gud, Kirkens grunnlegger, er uten begynnelse, uten ende og er evig. Den er uskapt akkurat som Gud er uskapt. Den var før alle ider, før englene, før verdens skapelse – før verdens grunnvoll ble lagt slik Apostelen Paulus sier. Den er en guddommelig institusjon og i den bor hele guddommens fylde. Den uttrykker Guds rikelig varierte visdom. Den er mysterienes mysterium. Den var skjult og ble åpenbart ved tidenes ende. Kirken forblir urokket fordi den har Guds kjærlighet og vise forsyn som sine grunnvoller.

Den hellige Treenighetens tre Personer utgjør den evige Kirke. Englene og menneskene var i den treenige Guds vilje og kjærlighet siden begynnelsen. Vi mennesker ble ikke født nå, men var før alle tider i Guds allvitenhet.

Guds kjærlighet skaper oss i Hans bilde og likhet. Han omfavnet oss innenfor Kirken til tross for at Han kjente til vårt frafall. Han ga oss alt for også å gjøre oss til guder ved nådens frie gave. Først og fremst, misbrukte vi vår frihet og tapte vår opprinnelige skjønnhet, vår opprinnelige oppriktighet og skilte oss fra Kirken. Utenfor Kirken, langt borte fra den hellige Treenighet, mistet vi Paradis, alt. Men utenfor Kirken finnes ingen frelse, der er det intet liv. Og derfor lot ikke Gud Faders medlidende hjerte oss forbli bortkastet fra Hans kjærlighet. Han gjenåpnet for oss Paradisets porter ved tidenes ende og viste seg i kjødet.

Ved Guds enbårne Sønns guddommelige menneskevorden, ble Guds evige plan for menneskets frelse igjen åpenbart for menneskene. I sitt brev til Timoteus, sier Apostelen Paulus: stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Apostelen Paulus’ ord er tettpakkede med betydning: guddommelige, himmelske ord!

I sin uendelige kjærlighet, gjenforente Gud oss med sin Kirke i Kristi person. Ved å stige inn i den uskapte Kirke, kommer vi til Kristus, vi trår inn i den uskapte verden. Vi troende kalles til å bli uskapt ved nåde, å bli deltakere i Guds guddommelige energier, å trå inn i guddommens mysterium, å stige over vår verdslige tankegang, å dø til det «gamle mennesket» og bli fordypet i Gud. Når vi lever i Kirken, lever vi i Kristus.

Kirkens overhode er Kristus og vi mennesker, vi kristne, er legemet. Apostelen Paulus sier, Og Han er hodet for legemet, som er Kirken. Kirken og Kristus er ett. Legemet kan ikke være foruten dets hode. Kirkens Legeme næres, helliges og lever med Kristus. Han er Herren, allmektig, allvitende, som er alle steder og oppfyller alt, vår stav, vår venn, vår bror: Kirkens søyle og faste grunnvoll. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, grunnlaget – alt. Uten Kristus finnes ikke Kirken. Kristus er Brudgommen; hver enkelt sjel er Bruden.

Kristus forente Kirkens legeme med himmelen og med jord, med engler, mennesker og all skapning, med alt Gud har skapt – med dyr og fugler, med hver bitteliten villblomst og hvert mikroskopiske insekt. Kirken ble da fylt av Ham som fyller alt i alle, dvs. av Kristus. Alt er i Kristus og med Kristus. Dette er Kirkens mysterium.

Kristus åpenbarte enheten mellom Hans kjærlighet og oss: Kirken. På egenhånd er jeg ikke Kirken, men kun sammen med deg. Til sammen er vi alle Kirken. Alle blir innlemmet i Kirken. Vi er alle ett og Kristus er hodet. Ett legeme, ett Kristi legeme. Dere er Kristi legeme og Hans lemmer, hver etter sin del. Vi er alle ett fordi Gud er vår Far og er overalt. Når vi opplever dette er vi i Kirken. Dette er vårt Herres ønske for alle Kirkens medlemmer, slik at uttrykte det i sin yppersteprestelige bønn: at de må være ett. Men det er noe du kan forstå kun ved nåde. Vi opplever enhetens og kjærlighetens glede, og vi blir ett med alle. Det finnes ikke noe mer praktfullt enn dette!

Det viktige for oss er å stige inn i Kirken – å forene oss med våre medmennesker, med hver og éns gleder og sorger, å føle at disse er våre egne, å be for alle, å sørge for deres frelse, å glemme oss selv, å gjøre alt for dem slik Kristus gjorde for oss. I Kirken blir vi ett med hver ulykkelig, lidende og syndig sjel.

Ingen burde ønske å frelses alene uten at alle andre også frelses. Det er feil for noen å be for seg selv, at han må bli frelst. VI må elske andre og be om at ingen sjel går tapt, at alle må stige inn i Kirken. Det er det som teller. Og det er med dette ønske en burde forlate verden for å ta bolig i et kloster eller i ødemarken.

Hl. Porfyrios med Trooditissa-ikonet av Jomfru Maria

Når vi isolerer oss fra andre, er vi ikke kristne. Vi er sanne kristne når vi har en dyp følelse for at vi er medlemmer i Kristi mystiske legeme, i Kirken, i et ubrutt kjærlighetsforhold – når vi lever forent i Kristus, dvs. når vi opplever enhet i Hans Kirke. Det er derfor Kristus ber til sin Fader og sier, at de må bli ett. Han gjentar bønnen om og igjen og apostlene legger vekt på det overalt. Dette er Kirkens dypeste aspekt, dens høyeste betydning. Det er her hemmeligheten er å finne: for alle å forenes i Gud som én person. Det finnes ingen annen religion lik denne; ingen annen religion sier noe slikt. De har noe å si, men ikke dette mysteriet, dette utmerkede punktet i mysteriet der Kristus forlanger og sier til oss at det er slik vi må bli, at Han vil at vi skal bli Hans.

Vi er ett selv med dem som ikke står Kirken nær. De er langt unna på grunn av uvitenhet. Vi må be at Gud vil opplyse dem og endre dem slik at de også kan komme til Kristus. Vi ser ting på en menneskelig måte, vi beveger oss på et annet nivå og ser for oss at vi elsker Kristus. Men Kristus, som lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier til oss: Elsk deres fiender. Vi er nødt til å be om at vi alle vil forenet, forenet i Gud. Da, hvis vi utlever denne bønnen, vil vi oppnå tilsvarende resultat; vil vi alle forenes i kjærlighet.

For Guds folk er det ikke noe som heter avstand, selv om de er tusenvis av mil fra hverandre. Uansett hvor langt unna våre medmennesker måtte være, må vi stå dem bi. Jeg har noen som stadig vekk ringer meg fra en by som ligger ved Indiahavet – Durban heter det, hvis jeg uttaler det riktig. Det er i Sør-Afrika, to timers kjøretid fra Johannesburg. Ja, for noen dager siden kom de hit. De tok med seg en syk person til England og kom først hit for å be meg lese en bønn. Jeg var meget rørt.

Når Kristus forener oss, finnes ikke avstand. Når jeg forlater dette livet vil det være bedre. Jeg vil være nærmere dere.

Kirken er det nye liv i Kristus. I Kirken finnes ingen død og intet dødsrike. Hl Johannes Evangelisten sier: Om noen holder Mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden. Kristus gjør slutt på døden. Enhver som kommer inn i Kirken frelses; han blir evig. Livet er ett, en ubrutt kontinuitet: det finnes ikke ende, eller død. Enhver som følger Kristi bud vil aldri dø. Han dør i kjødet, død til lidenskapene, og begynner i dette liv å leve i Paradis, i vår Kirke, og deretter i evigheten. Med Kristus, blir døden omgjort til broen som vi i et øyeblikk krysser for å fortsette å leve i det lys som aldri slukkes.

Fra det øyeblikk jeg ble en munk, har jeg trodd på at døden ikke finnes. Det er det jeg følte, og slik jeg alltid føler – at jeg er evig og udødelig. Hvor praktfullt!

I Kirken som har frelsende sakramenter finnes ikke fortvilelse. Vi er kanskje dypt syndige. Men vi skrifter, presten leser bønnen, vi tilgis og vi fortsetter mot udødeligheten, uten noe uro eller frykt.

Når vi elsker Kristus, lever vi Kristi liv. Dersom vi, ved Guds nåde, lykkes i dette, vil vi befinne oss i en annen tilstand. Vi lever i en annen, misunnelsesverdig tilstand. For oss er det intet å frykte; verken døden, eller djevelen og helvete. Alle disse finnes for dem som er langt unna Kristus, for dem som ikke er kristne. For oss kristne som gjør Hans vilje, finnes ikke slikt, som Evageliet sier. Det vil si, de finnes, men når en tar livet av sitt gamle selv med dets lyster og begjæringer, legger man ikke noe vekt på djevelen og ondskap. Det bryr oss ikke. Det som er viktig er kjærlighet, å tjene Kristus og våre medmennesker. Hvis vi oppnår å føle glede, kjærlighet, fryktløs gudsdyrkelse, hvis vi er i stand til å si, Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, da kan ingen hindre oss i å stige inn i dette mysteriet.

Ved å tilbe Gud lever du i Paradis. Hvis du kjenner og elsker Kristus, lever du i Paradis. Kristus er Paradis. Paradis begynner her. Kirken er Paradis på jord, akkurat det samme som Paradis i himmelen. Det same Paradis som er i himmelen, er også her på jord. Der er alle sjeler ett, akkurat som den hellige Treenighet er tre Personer, men som forenes og utgjør én.

Vår hovedmål er å overgi oss til Kristus, å forene oss med Kirken. Hvis vi stiger inn i Guds kjærlighet, inngår vi i Kirken. Hvis vi ikke går inn i Kirken, hvis vi ikke blir ett med den jordiske Kirken her og nå, er vi i fare for å tape også den himmelske Kirke. Og når vi sier «himmelske», ikke tenk at vi vil finne blomsterhager, fjell, bekker og fugler i det andre liv. Jordisk skjønnhet finnes ikke der; der er det noe annet, noe meget opphøyd.

Den som opplever Kristus blir ett med Ham, med Hans Kirke. Han opplever en ekstatisk fryd. Dette livet er annerledes en livet andre mennesker lever. Det er glede, det er lys, det er fryd, det er opphøyelse. Dette er Kirkens liv, Evangeliets liv, Guds rike. «Guds rike er inni oss.» Kristus kommer inn i oss og vi er inni Ham. Dette skjer på samme måte som en jernstang blir ild og lys når den legges oppi ilden; så snart den tas ut av ilden blir jernstangen igjen svart og mørk.

I Kriken skjer det et guddommelig samkvem, og vi gjennomtrenges av Gud. Når vi er med Kristus er vi i lyset; og når vi lever i lyset finnes ikke mørke. Men lyset er ikke konstant; det er avhengig av oss. Det er akkurat som jernstangen, som blir mørkt når den tas ut av ilden. Mørket og lyset er uforenelige. Vi kan aldri ha mørkhet og lys samtidig. Enten lys eller mørke. Når du slår på lyset, forsvinner mørket.

For å bevare vår enhet må vi være lydhøre ovenfor Kirken og hennes biskoper. Når vi er lydhøre ovenfor Kirken er vi lydhøre ovenfor Kristus selv. Kristus ønsker at vi blir én hjord med én hyrde.

La oss ha medfølelse for Kirken. La oss elske den inderlig. Vi burde ikke godta at dens representanter kritiseres og anklages. På Det hellige fjell var ånden i hvilken jeg ble næret ortodoks, dyp, hellig og stille – uten konflikter, uten uenigheter og uten klander. 

Vi burde ikke støtte dem som anklager presteskapet. Selv om vi skulle se en prest gjøre noe negativt med våre egne øyne, burde vi ikke tro det, eller tenke over det, eller snakke om det med andre. Det samme gjelder Kirkens lekmenn og alle personer. Vi er alle Kirken. De som klandrer Kirken på grunn av det hennes representanter gjør feil, mens de hevder at de hjelper til med å rette på henne, begår en stor feil. De elsker ikke Kirken. De elsker heller ikke Kristus. Vi elsker Kirken når vi med vår bønn omfavner hver og én av dens medlemmer, og gjør det Kristus gjorde – når vi ofrer oss selv, forblir årvåkne, og gjør alt på samme måte som Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt, ikke truet når Han led.

Vi må også passe på å iaktta de formelle aspektene: å delta i sakramentene, særlig den hellige Nattverden. Det er i disse tingene at en finner ortodoksien. Kristus ofrer seg selv til Kirken i sakramentene og over alt annet i Nattverden. La meg i all ydmykhet dele med dere en opplevelse jeg selv hadde av guddommelig hjelp, slik at dere kan se sakramentenes nåde.

…

Vår religion er religionenes religion. Den kommer fra åpenbaring, den autentiske og sanne religion. Andre religioner er menneskelige, hule. De kjenner ikke til den treenige Guds storhet. De vet ikke at vårt mål, vår skjebne, er å bli guder ved nåde, å oppnå den treenige Guds likhet, å bli ett med Ham og hverandre. Disse er ting som andre religioner ikke kjenner. Vår religions endelige mål er at de må bli ett. Her blir Kristi verk oppfylt. Vår religion er kjærlighet, den er eros, den er iver, den er galskap, den er lengsel etter guddommen. Alle disse har vi inni oss. Vår sjel forlanger at vi oppnår dem.

Men for mange er religion virkelig strev, smerte og urolighet. Derfor blir mange «religiøse» sett på som uheldige, fordi andre kan se den desperate tilstanden de er i. Og slik er det. Dette er fordi, når et menneske ikke forstår religionens dypere betydning og ikke opplever den, blir religionen en sykdom, ja, en forferdelig sykdom. Så forferdelig at mennesket mister kontroll over sine egne handlinger og blir svaksindig og feig, han fylles av smerte og uro og blir drevet at og fram av den onde ånd. Han gjør prostrasjoner, han gråter, han roper, han tror han ydmyker seg selv, og all denne ydmykheten er et Satans verk. Noen slike mennesker opplever religion som et helvete. De gjør prostrasjoner og korsets tegn i kirken og sier, «vi er uverdige syndere,» men så snart de kommer ut igjen spotter de alt som er hellig så fort noen forarger dem litt. Det er veldig tydelig noe demonisk i dette.

Den kristne religionen omvandler og helbreder folk. Men den viktigste forutsetningen for at noen skal anerkjenne og skjelne sannheten er ydmykhet. Egoisme formørker menneskets sinn, det forvirrer ham, det villeder ham, til vranglære. Det er viktig for et menneske å forstå sannheten.

…

Synden skaper stor psykisk forvirring hos et menneske. Og ingenting kan drive denne forvirringen bort – ingenting bortsett fra Kristi lys. Kristus tar det første skrittet: Kom til Meg, alle dere som strever… Da mottar vi dette lyset ved vår godvilje, som vi uttrykker ved vår kjærlighet til Ham, ved bønn, ved vår deltakelse i Kirkens liv og ved sakramentene.

Ofte vil verken strev, prostrasjoner eller å gjøre korsets tegn tiltrekke Guds nåde. De finnes hemmeligheter. Det viktigste er å gå forbi formalitetene og komme til det som virkelig teller. Uansett hva som gjøres, må det gjøres med kjærlighet.

Kjærlighet forstår alltid behovet for å ofre ting. Alt som gjøres med tvang vil alltid føre til at sjelen reagerer med fornektelse. Kjærlighet tiltrekker Guds nåde. Når nåden kommer, kommer Helligåndens gaver. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Det er dette ting en sunn sjel i Kristus burde ha.

Med Kristus fylles et menneske med nåde og lever over all ondskap. Ondskap finnes ikke for ham. Det finnes bare godt, som er Gud. Ondskap kan ikke være. Mørkhet kan ikke være mens det er lyst. Mørket kan heller ikke omringe ham siden han har lyset.

Oversatt fra: Wounded by Love: The Life and the Wisdom of Elder Porfyrios, Limnim Evia, Hellas; Denise Harvey, 2005, s.87-95

"Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse" (Salme 69:1)

av Hl. Johannes Kassianus (360-435)

Abba Isaks ord til Hl. Johannes:

X 1. …Samstemmig med læren du med visdom liknet til opplæring av barn (som ikke kan lære alfabetets bokstaver og ikke kan gjenkjenne deres utseende eller tegne deres form med en stø hånd uten å kopiere dem med ustanselig oppmerksomhet og daglig herming, ved bruk av modeller og voksinntrykk), burde formelen til denne åndelige theoria også overleveres til deg. Ved å alltid feste ditt blikk standhaftig på den, burde du lære å grunne på den uforstyrret til din egen gagn og bli i stand til å oppnå høyere innsikt ved å bruke den og grunne over den.

2. Formelen til denne disiplinen og bønnen som du søker skal så overleveres til deg. Hver munk som lengter etter ustanselig oppmerksomhet på Gud burde ha som vane å grunne over den ustanselig i sitt hjerte, etter å ha drevet bort hver form for tanke, fordi han ikke vil kunne holde den fast på noen annen måte enn å befris fra alle legemlige bekymringer. Slik denne var overlevert til oss fra noen få av de eldste fedrene som var igjen, overleverer vi den ikke til noen bortsett fra de mest usedvanlige, som virkelig lengter etter den. Dette er da bønneformelen foreslått dere som helt nødvendig for å oppnå stadig oppmerksomhet på Gud: «Gud, kom meg til hjelp; Herre, vær snar til frelse.»

3. Ikke uten grunn har dette verset blitt valgt fra hele Skriftenes mangfold. For det tar opp alle følelsene som tilhører menneskenaturen og med stor nøyaktighet og presisjon tilpasser det seg hver tilstand og hvert angrep. Det inneholder et rop til Gud i hver krise, ydmykheten til from bekjennelse, årvåkenheten til angst og stadig frykt, oppmerksomhet på ens egen svakhet, betryggelse om å bli bønnhørt, og sikkerhet i en beskyttelse som alltid er til stede og for hånd. 4. For den som ustanselig påkaller sin beskytter er sikker på at han stadig er der. Det inneholder en brennende kjærlighet og veldedighet, en oppmerksomhet på feller, og en frykt for fiender. Når en ser at en omringes av slike dag og natt, bekjenner en at en ikke kan befris uten hjelp fra ens forsvarer. Dette verset er en uoverkommelig mur, en ugjennomtrengelig rustning, og et mektig skjold for alle som strever under angrep fra djevlene. Det tillater ikke dem som plages av likegyldighet og angst, eller dem som lider depresjon fra sorg eller andre typer tanker til å fortvile for et frelsende legemiddel, og viser at den verset påkaller alltid ser til vårt strev og ikke er fraskilt fra dem som ber til ham. 5. Det advarer oss som nyter åndelig velstand og er glad i hjertet om at vi aldri må være opphøyde eller oppblåste på grunn av vår velstand, som verset bekjenner ikke kan bevares uten Guds beskyttelse, for det ber ham å komme oss til hjelp, ikke bare til enhver tid men også med hast.

Dette verset, sier jeg, er nødvendig og nyttig for enhver av oss uansett vår tilstand vi lever i. For den som ønsker hjelp alltid og i alt viser at han trenger Gud som en hjelper ikke bare i det vanskelige og sørgelige men også og til lik grad i det gode og gledelige, slik at han kan reddes fra det ene og forbli i det andre, for han vet at menneskelig svakhet ikke kan holde ut i det ene tilfellet eller det andre uten Guds hjelp.

6. Hvis jeg fanges av fråtseriets lidenskap, går på let etter mat som er uhørt i ørkenen, og føler at jeg, midt i ørkenen, dras ufrivillig til lengsel etter rike måltid ved at duftene til slik mat kommer over meg, da burde jeg si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg fristes til å spise før måltidets etablerte tid eller strever med mye sorg i hjertet for å beholde den riktige og anerkjente moderasjonen, da burde jeg rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 7. Hvis, på grunn av kjødets angrep, en svak mage ikke tillater meg å påta en strengere faste når jeg har behov for det, eller hvis tørre tarmer og forstoppelse bekymrer meg, da, for at mitt ønske skulle oppfylles eller i hvert fall slik at mine kjødelige lysters brennende følelser kan legges bort uten å måtte påta meg strengere faste, burde jeg be: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg går får å spise til rett tid men har ikke matlyst og støtes av den maten naturen krever, da burde jeg rope ut med sorg: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis en hodepine forstyrrer og hindrer meg når jeg ønsker å lese for å roe hjertet, og hvis søvn får ansiktet til å falle ned på de hellige sidene ved den tredje time, og hvis jeg tvinges til å forlenge eller snarere gå til min hvile, og, til slutt, hvis søvnens overveldende trykk tvinger meg til å overstå den kanoniske syngingen av salmer i menigheten, da burde jeg også rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis mine øyne nektes søvn og jeg ser at jeg i mange netter lider en djevelsk søvnløshet, og hvis en stille natts hvile fullstendig rives bort fra mine øyne, da burde jeg be med sukk: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis kjødelig pirring plutselig stikker meg mens jeg fortsatt strever mot ondskap, og hvis den prøver, med dens omfavnende nytelse, å vinne mitt samtykke mens jeg ligger å sover, da, med mindre en fremmed flamme blusser opp og fortærer kyskhetens duftende blomst, burde jeg rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg tror at de viltre lysters tilbøyeligheter har dødd og varmen i mine nedre deler har kjølt seg ned, da, for at denne godheten, når den først er oppnådd, skal vare lengre og forbli i meg ved Guds nåde, burde jeg inderlig si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

10. Hvis jeg uroes av harmens trang, grådighet eller sorg, og hvis jeg presses til å kvitte meg med mildheten jeg har vent meg til og som er meg kjær, da, for at ikke harmens forstyrrelse skal føre meg bort i giftig bitterhet, la meg rope høyt: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg er utmattet av likegyldighet, tomhet og stolthet, og hvis mitt sinn foreslår for meg at andre er uaktsomme og lunkne, da, for at ikke fiendens onde forslag skal overvinne meg, burde jeg be med et knust hjerte: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 11. Hvis jeg med ustanselig anger i sjelen har lagt til side stolthet og har oppnådd ydmykhetens og enkelhetens nåde, da, for at ikke «stolthetens fot tråkker meg ned» og «synderens hånd forstyrrer meg» og jeg gjennombores verre ved å feire min seier, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

Hvis jeg koker over med et mangfold av distraheringer i sjelen og et ustadig hjerte og ikke er i stand til å kontrollere mine vandrende tanker, og hvis jeg ikke en gang kan fremsi mine bønner uten avbrytelse og uten innbilning og fantasienes dårskap, samt ihukommelse av ord og gjerninger, og jeg føler at jeg ikke har noen åndelige tanker i det hele tatt, da, for at jeg kan fortjene befrielse fra denne styggheten i sinnet som jeg ikke kan løslate meg selv fra med stønn og sukk, vil jeg rope ut i min nød: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 12. Men hvis jeg derimot føler at jeg, takket være Helligåndens nærvær, har oppnådd riktig sjelekurs, standhaftig tankegang og glede i hjertet, samt en usigelig glede og ekstase i sinnet, og hvis, takket være Herrens plutselige opplysning, jeg med en overflod av åndelige tanker har merket at jeg har en overflod av hellige ideer som tidligere var gjemt for meg, da, for at jeg kunne fortjene å forbli lengre i disse, burde jeg ofte og inderlig rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

13. Hvis jeg omringes av djevlenes nattefrykter og tennes av dem, hvis jeg er uroet av syn av urene ånder og hvis selve håpet om frelsen og livet trekkes fra meg ved min urolige forferdelse, da tar jeg min tilflukt til dette versets trygge havn, og roper med all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Men hvis jeg derimot har blitt forfrisket av Herrens betryggelse og oppmuntret av hans nærvær og føler meg som om jeg omringes av tusener av engler, slik at jeg plutselig lengter etter kontakt og våger å gå i kamp med dem jeg før fryktet mer enn døden og hvis nærvær jeg opplevde med forferdelse i sinn og legeme, da, for at denne standhaftige styrken kan forbli i meg litt lengre ved Guds nåde, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

14. Dette verset burde helles ut i ustanselig bønn slik at vi kan befris i trengsel og bevart og ikke oppblåst i rikdom. Jeg sier, du burde stadig grunne over dette verset i ditt hjerte. Du burde ikke slutte å gjenta det når du gjør noe slags arbeid eller tjeneste eller reiser. Grunn over det når du sover og spiser og ser til naturens laveste behov. Denne hjertets meditasjon, som har blitt for deg en frelsende formel, vil ikke bare bevare deg uskadd fra hvert djevelsk angrep men vil også rense deg fra hver ondskap og jordisk besmittelse, føre deg til theoria av usynlige og himmelske virkeligheter, og løfte deg opp til den ubeskrivelige inderlige bønnen som oppleves av så få. 15. La søvnen overta deg mens du grunner over dette verset helt til du omformes ved å ha brukt det ustanselig og har som vane å gjenta det selv i søvne. La dette være det første som kommer til deg når du våkner, la det komme før hver annen tanke når du står opp, la det sende deg til kne så fort du reiser deg fra ditt leie, la det derfra føre deg til hvert arbeid og handling, og la det følge deg til alle tider. Du burde grunne over dette etter Lovgiverens bud, når du «sitter hjemme og går ut på reise,» når du sovner og når du står opp. Du burde skrive dette på munnens terskel og dør, du burde feste det på veggene i ditt hjertes hus og dyp, slik at dette vil være din sang når du bøyer deg til marken i bønn, og når du reiser deg derfra og går ut til livets forskjellige affærer, må dette være din oppløftede og stadige bønn.

XI 1. La tankene ustanselig tviholde denne formelen over alt annet helt til den har blitt styrket ved dens stadige bruk og ved stadig å grunne over den, og til den forsaker og frastøter hele tankenes rikdom og mangfold. Innbundet ved dette versets fattigdom, vil den lett oppnå Evangeliets saligprisning som er først blant de andre saligprisningene. For det står, «Salige er de fattige i ånden, for Himmelriket er deres.» Og derfor vil enhver som er prisverdig i en slik fattigdom oppfylle det profetiske utsagnet: «De fattige skal velsigne Herrens navn.» 2. Og hva slags fattigdom kan være større eller helligere enn fattigdommen til den som innser at han ikke har noe forsvar eller styrke og som daglig søker hjelp fra en annens rikdom, som forstår at dette livet og eiendommer forblir til ethvert øyeblikk kun ved guddommelig hjelp, og som riktig bekjenner at han er Herrens sanne tigger, og daglig roper til ham med ydmykhet: «Jeg er hjelpeløs og fattig. Hjelp meg, Gud»?

Ved å stige opp til mangfoldig kunnskap om Gud, takket være denne opplysningen, vil han derved begynne å fylles med mer opphøyde og hellige mysterier, ifølge profetens ord: «De høye fjellene har steinbukken fått, klippene gir pinnsvinet ly.» 3. Dette er svert passende til det vi har snakket om, fordi enhver som forblir i enkelhet og uskyldighet er ikke skadelig eller farlig for noen. Tilfreds med kun sin enkelhet, ønsker han kun å forsvare seg fra å bli bytte for dem som ligger på lur for å overfalle ham. Etter å ha blitt et åndelig pinnsvin, for å si det slik, finner han stadig ly og forsvar i Evangeliets klippe, som er ihukommelsen av Herrens lidelse, og, styrket at stadig å grunne over verset vi har snakket om, motstår han fiendens angrep. Om disse åndelige pinnsvinene sies det også i Salomos Ordspråk: «Pinnsvinene er svake dyr, som har tatt sin bolig i klippene.»

4. Og hva er svakere enn den kristne, hva er svakere enn en munk, som ikke bare lar vær å hevne seg når noen gjør ham vondt men som ikke engang tillater en mild og stille irritasjon å stige opp innvendig? Enhver som gjør fremgang i denne tilstanden har ikke bare uskyldighetens enkelhet til eie men rustes også med dømmekraft og har blitt en ødelegger av giftige ormer, og har knust Satan underfot. Med ivrig sinn etterlikner han en forstandig steinbukk, og han beiter på det profetiske og apostoliske fjell – dvs. på deres høyeste og mest guddommelige mysterier. I å trives på beitemarken det tilbyr og ved å ta til seg alle salmenes tilbøyeligheter, vil han begynne å gjenta dem og, i sin dype hjerteanger, behandle dem som om de ikke var profetens ord, men sine egne uttrykk og sin egen bønn. Han vil sannelig anse dem som rettet til seg selv, og han vil anerkjenne at deres ord ikke bare ble oppnådd av og i profeten i gamledager, men at de daglig utføres og oppfylles i ham.

5. For De guddommelige skrifter er klarere og deres indre organer, for å si det slik, åpenbares for oss når vår erfaring ikke bare er oppmerksom på deres tanker, men kommer dem i forkant. Og ordenes betydning åpenbares for oss, ikke ved tolkning, men ved bevis. Når vi har den samme tilbøyelighet i vårt hjerte som hver salme ble sunget eller skrevet med, da skall vi bli som deres forfatter, og forstå deres betydning på forhånd og ikke etter. Det vil si, vi tar først til oss kraften til det som blir sagt, i stedet for dens kunnskap, og ihukommer det som har skjedd eller skjer i oss under de daglige angrep når vi grunner over dem. Når vi gjentar dem, ihukommer vi hva vår uaktsomhet har gjort i oss, hva vår standhaftighet har oppnådd for oss, hva guddommelig forsyn har gitt oss, hva fiendens forslag har fratatt oss, hva glatt og subtil glemsomhet har tatt fra oss, hva menneskelig svakhet har brakt over oss eller hva uaktsom uvitenhet har gjemt fra oss. 6. For når vi finner alle disse tilbøyelighetene uttrykt i salmene, slik at vi kan se alt som skjer som om i et klart speil og merke det mer effektivt. Etter å ha blitt undervist på denne måten, ved våre tilbøyeligheter for våre lærere, skal vi forstå dette heller som noe vi ser enn noe vi hører, og fra vårt hjertets indre tilbøyelighet skal vil frembringe, ikke det vi har klart å huske, men det som sitter i selve naturen til hver ting. Derved skal vi gjennomtrenge dens betydning, ikke ved skriftlig tekst, men ved at erfaringen leder veien. Slik skjer det at vårt sinn vil nå den ufordervelige bønnen vi tidligere talte om ved Herrens vilje. Vi er ikke i stand til å forstå dette, ikke bare ved syn eller bilde, men selv ved ord. Det kalles heller frem ved en usigelig hjertelig ekstase og åndelig glede etter sinnets oppmerksomhet har blitt påtent, og sinnet, etter å ha steget over alle følelser og alt synlig, roper det ut for Gud med usigelige stønn og sukk.

Oversatt fra: ‘Tenth Conference: On Prayer’ i Boniface Ramsey, John Cassian: The Conferences, New York, NY: Newman Press, 1997, s.378-385.

Hl. Johannes Krysostomos feires på Vatopaidi-klosteret på Athos (Bilder)

27. / 13. November 2014

Bilder fra pemptousia.com

Makjeras-klosteret, Troodos, Kypros

Makjeras-klosteret, (Gresk: Μαχαιράς), et av hovedklostrene til Den ortodokse kirke på Kypros, ble grunnlagt sent i det 12. århundre. Makjeras-klosteret, som betyr «Kniv-klosteret», er hjem til ikonet Panagia (den Allhellige) av Makjeras.

Ifølge tradisjonen ble klosteret grunnlagt som en følge av at to eremitter, Neofytos og Ignatios, i 1145 fant et ikon av Jomfru Maria malt av Apostelen Lukas i en hule. Ikonet hadde ifølge tradisjonen blitt gjemt der av en ukjent munk for å redde den fra ødeleggelse under ikonoklasttiden. Navnet Makjeras, gitt området og klosteret, kom fra kniven eller sverdet (Gresk: μαχαἰρι makjeri) som munkene fant foren hulen og brukte til å få ut ikonet.

Panagia av Makjera

Historie

Makjeras-klosteret ble grunnlagt i 1148 av to munker, Neofytos og Ignatios, på østsiden av Troodos-fjellet på Kypros, 40km sør for hovedstaden Levkosia. Etter Neofytos’ død, dro Ignatius, sammen med munken Prokopios, til Konstantinopel i 1172 for å be keiseren, Manuel I Komnenos, om økonomisk støtte. De fikk de de ba om, og klosteret fikk hele fjellet til eiendom samt status som stavropegion som betydde at det var uavhengig den lokale biskopen, Biskopen av Tamasia. Munkene bygde en liten kirke som i begynnelsen av det 13. århundre ble påbygd av klosterets første Abbed, Neilos.

Etter den latinske erobringen av Kypros og utvisningen av ortodokse biskoper av Pave Honorius III i 1222, mistet klosteret mesteparten av dens eiendommer og led nød. I 1571 erobret de osmanske tyrkerne Kypros, og latinsk styre tok slutt. Men klosterets tilstand ble ikke bedre før det 18. århundre under munken Parthenios. Osmansk styre tok slutt når britene overtok Kypros i 1878.

De opprinnelige klosterbygningene ble bygd i det 12. århundre. Klosteret ble ødelagt i en brann i 1530 og gjenoppbygd. Klosteret ble renovert i 197 under abbed Leontius II. Under Den greske selvstendighetskrigen, tok og solgte tyrkerne en stor del av klostereiendommen etter masseutvisning av kypriotere, blant dem viktige medlemmer av presteskapet, den 9. juli 1821. Dagens kloster ble bygd tidlig på 1900tallet etter det tidligere klosteret ble ødelagt i en katastrofal brann den 5. september 1892.

Kirkens fresker er nye. De i kirkens hoveddel ble malt av Haralambos og Panagiotis Voulgaris i 1993, og mosaikkene foran kirken er av Arestis Stasis.

Oversatt fra OrthodoxWiki

Athosfjellet

Athos er et fjell og en halvøy i Makedonia i Nord-Hellas, som på gresk kalles Ἅγιον Ὅρος (Ajion Oros). Det er hjem til 20 ortodokse klostre og utgjør en selvstyrt delstat under gresk myndighet. Kun munker har tillatelse til å bo på Athos permanent og befolkningen ligger i dag på rundt 1400. Halvøyen, det østligste «beinet» av den større Khalkidiki-halvøyen, stikker inn i Egeerhavet, rundt 60km, og på en bredde mellom 7-12km. Den dekker et område på rundt 390km2, mens fjellet og dens bratte, skogdekkede bakker når en høyde på 2033m.

Munkene fra Athos kalles ofte Athonitter eller Hagioritter.

Historie

Jomfru Maria viser Hl. Athanasios
Athosfjellet

Athosfjellet som et klostersamfunn ble offisielt grunnlagt i 963, da Hl. Athanasios (ikke Hl. Athanasios den Store fra det 4. århundre) etablerte Den store lavra, som fortsatt er det største og viktigste av alle de 20 klostrene. Det ble beskyttet av Romerrikets keisere gjennom de følgende århundre, da dets rikdommer og eiendommer vokste betydelig. Det fjerde korstog i det 13. århundre brakte nye romersk-katolske herskere som tvang munkene til å søke beskyttelse fra Pave Innocens III helt til Bysantsriket ble gjenopprettet. Det ble ranet av leiesoldater fra Katalonia i det 14. århundre, et århundre som også så den teologiske konflikten over hesykasmen praktisert på Athos og forsvart av Hl. Gregorios Palamas.

Bysants kollapset i det 15. århundre og det nyetablerte osmanske riket overtok. De forlanget store skattepenger fra klostrene, men ellers lot dem være. Antallet munker og deres resurser minsket over de neste århundre, men ble revitalisert i det 19. århundre ved donasjoner og nyankommende fra andre ortodokse land, som Russland, Bulgaria, Romania og Serbia, mens hvert land begynte å ha innflytelse over visse klostre. I 1912, etter Den første balkankrig, ble osmannerne tvunget ut og, etter en kort konflikt mellom Hellas og Russland over myndighet, ble halvøya underlagt gresk myndighet etter andre verdenskrig.

Xenofontos-klosteret

Politisk er halvøya selvstyrt og består av 20 hovedkloster og hovedstaden og administrasjonssenteret, Karyes, som også er hjem til en guvernør som representant for den greske staten. I tillegg til klostrene finnes det også 12 sketer, som er små klostersamfunn, i tillegg til mange (enslige) hermittboliger gjennom halvøya. Lekfolk kan besøke halvøya, men de trenger spesialtillatelse.

Kvinner har ingen adgang til halvøya, noe som har gjort den berømt. Dette kommer fra en generell kirkeregel som ikke tillater kvinner å besøke herrekloster eller menn å besøke kvinnekloster. Siden hele halvøya er viet til klosterlivet, gjelder regelen også utenfor klosterveggene. Men under den greske borgerkrigen mottok Athos flyktninger, også kvinner og jenter. Også under andre verdenskrig lot munkene jødiske kvinner skjule seg fra tyskerne i klostrene.

Språk

Gresk er i vanlig bruk i alle greske kloster, men i noen andre kloster brukes andre språk, i Hl. Panteleimon, russisk; i Hiliandari, serbisk; i Zografou, bulgarsk; og i Podromou og Lacu-skitene, rumensk. I dag kan mange av de greske munkene engelsk og andre europeiske språk, og flere kloster er meget internasjonale, med munker fra mangfoldige land.

Klostre

Iviron

Den store lavra

Vatopaidi

Iviron

Hiliandari

Dionysiou

Koutloumousiou

Pantokratoros

Xeropotamou

Zografou

Dokhiariou

Karakalou

Filotheou

Simonopetra

Hl. Paulus

Stavronikita

Xenofontos

Grigoriou

Esfigmenou

Hl. Panteleimon

Konstamonitou

Hl. Panteleimon

Sketer

Podromou

Hl. Anna

Lille Anna

Kafsokalyvia

Vatopaidi-skita

Iviron-skita

Koutloumousiou-skita

Pantokratoros-skita

Nyskita

Lacu-skita

Xenofontos-skita

Hl. Basilios-skita

Provata-skita

Basert på den engelske artikkelen på OrthodoxWiki

Petra-klosteret i Agrafon, Hellas

De to nyopprettede klostrene i Norge (Hl. Olav & Profet Elias nonnekloster i Norddal og Hl. Sunniva i Selje) er tilknyttet Petra-klosteret i Hellas.

Klosteret er bygd på utkanten av Agrafon og tok sitt navn fra berget det befinner seg på. Nordvest for berget ligger en stor naturlig grotte. I følge tradisjonen var det der lokale hyrder fant det mirakuløse Odigitriaikonet malt av Evangelisten Lukas.

Det var på dette stedet, under perioden med tyrkisk styre, at herreklosteret viet til Den allhellige (Jomfru Maria) av Petras ble bygd. Klosteret ble bygd mellom år 1550-1600.

Katholikonen (hovedkirken), den eneste overlevende delen av det opprinnelige bygget er en vakker kirke viet til Jomfru Marias Hensovnelse…med utmerkede fresker. Kirkens narthex inneholder et kapell dedikert til Kristi Forklarelse. På grunn av katholikonens arkitektur kalles Petra-klosteret «Agrafons Parthenon.»

Under osmansk styre kom klosteret med viktige nasjonale bidrag. Den inneholdt et bibliotek, drev en hemmelig kole og gav ly til mange av de store heltene i 1821 Revolusjonen. G. Karaiskakis, «Agrafons kaptein» kom til klosteret med sine kamerater i 1822 der han fikk bo og tilbrakte Påsken i 1823 sammen med munkene. Petra-klosteret ble også besøkt og beundret av Hl. Kosmas av Aetolia.

I 1909 ble det hellige Petra-klosteret sammenslått med det hellige Panagia Koronis-klosteret… I begynnelsen av det 20. århundre sto klosteret tomt en kort stund og ble så gjenopprettet mellom 1920-1930 av Metropolitt Ezekiel av Thessaliotidos. I 1967 ble det utnevnt til et «historisk monument.»

Klosteret feirer den 15. august, samt Kristi Forklarelse (6. august) og Den livgivende kilde.

Petra-klosteret sto tomt igjen i 1980 og ble gjenoppbygd i 2004. I dag er klosteret et stort og multinasjonalt brorskap (med 30 munker) som har påtatt seg å fornye klosteret, under hegumenatet til Arkimandritt Dionysios.

Klosteret ligger 600m over havet nær Plastirasjøen, 20km fra Karditsa.

Oversatt fra: ΙΕΡΑ ΜΟΝΗ ΠΑΝΑΓΙΑΣ ΠΕΤΡΑΣ ΚΑΤΑΦΥΓΙΟΥ ΑΓΡΑΦΩΝ