Konstantinopel-patriarkatets offisielle uttalelse om heterodoks dåp i år 1756

Dette er et dokument som ofte refereres til i diskusjoner om Kirkens holdning til ikke-ortodokse sakramenter, og forutsetningene for mottakelse av heterodoske via krismering eller trosbekjennelse, gjennom dens historie. Det gjøres derfor tilgjengelig her for de som ønsker større historisk innsikt med hensyn til dette temaet..

Hans Allhellighet Patriark Kyrillos V av Konstantinopel

ENCYKLIKA
fra Kristi Hellige Kirke. En opprettholdelse
av den hellige Dåpen gitt oss fra Gud,
og en fordømmelse av heretikeres dåp
som utføres på annet vis

Av de mange midler ved hvilken vi verdiges vår frelse - som er sammenbundet til forskjellig grad, knyttet til hverandre i den forstand at alle fører til samme mål - er dåpen som Gud ga sine apostler det første. For uten dette midlet er alle de andre uten effekt (for «den som ikke blir født av vann og Ånd,» sier Han, «kan ikke komme inn i Guds rike»). Det var riktig og nødvendig at det skulle finnes en fødsel som var annerledes enn den første fødsel som bringer menneske inn i dette dødelige livet, en mer mystisk form – som hverken begynner i fordervelse eller ender i fordervelse – ved hvilken det kunne være mulig for oss å etterlikne vår Frelser Jesus Kristus. For vannet i døpefonten blir livmoren, og det som fødes derfra blir dets barn, slik Gullmunn sier. Og Ånden som overskygger vannet oppfyller Guds rolle da Han skaper embryoet. Og slik som Herren ble lagt i graven og kom tilbake til live den tredje dag, slik dekkes de troende av vann i stedet for jord, og avbilder i seg selv nåden til Oppstandelsen den tredje dag ved tre immersjoner i vann helliggjort av Helligåndens overskyggelse, slik at legemet opplyses ved synelig vann og sjelen mottar helliggjøring ved den usynelige Ånd. For slik som kjelen deltar i flammens varme, blir vannet i fonten omgjort til guddommelig kraft ved Åndens energi, og derved renser dem som døpes og verdiger dem adopsjon. Men de som døpes på et annet vis mottar ikke renselse og adopsjon, men forblir urene og mørkets sønner.

I tre år nå, har det kommet opp et spørsmål om det er mulig å godta dåpen til heretikere som kommer til oss [dvs. dåp ved øsing eller stenking i stedet for neddykking], da denne utføres i strid med de hellige Apostlenes og guddommelige Kirkefedrenes Tradisjon, og i strid med den Katolske og Apostoliske Kirkes lære og bud. Vi som ved guddommelig nåde har vokst opp i Den ortodokse kirke og som følger de hellige Apostlenes og guddommelige Kirkefedrenes kanoner vet at vår Kirke alene er den éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke. Vi godtar kun denne Kirkes sakramenter, og derfor kun dennes guddommelige Dåp. Men heretikerenes sakramenter, som er fordervelige menneskers påfunn, utføres ikke slik Helligånden lærte de hellige Apostlene og slik de fortsatt utføres i Kristi Kirke per i dag. Siden vi vet at de er fremmede for hele den apostoliske Tradisjon, forakter vi dem ved felles vedtak. Vi mottar derfor dem som kommer til oss som profane og udøpte, og følger både vår Herre Jesus Kristus, som ba sine disipler, «Døp i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds Navn,» og de hellige og gudommelige Apostlene som ba at de som kom nær [til Kirken] skulle døpes med tre immersjoner, ved påkallelse av ett av Treenighetens navn ved hver immersjon. Vi følger også hellige Dionysios isapostolos, som sier, «Den som kommer til oss, etter han har tatt av seg sin kledning, dykkes under tre ganger i fonten som inneholder vann og hellig olje, mens vi påkaller den guddommelige Velsignelses trefoldige Hypostaser. Den døpte salves umiddelbart deretter med guddommeliggjørende myrra og blir deretter en deltaker i den guddommelig utførte Nattverden.» Vi følger også de 2. og 5-6. hellige økumeniske konsiler som bestemte at de som ikke ble døpt ved tre immersjoner, eller uten påkallelse av én av de guddommelige Hypostaser ved hver immersjon, men som ble døpt på annet vis, burde anses som udøpte når de kommer til ortodoksien.

Siden vi følger disse hellige og guddommelige budene, holder vi fast ved at heretikeres dåp, siden de ikke er samstemmige, men heller i strid med det guddommelige og apostoliske bud, er ubrukelig vann, slik Hellige Ambrosius og Athanasios den Store sier, og forvalter ingen helliggjørelse til den som mottar den, og gjør intet for å vaske vekk synd. Den burde derfor foraktes og ungås som en styggdom. Og de som kommer til den ortodokse tro med falsk dåp, mottar vi som udøpte, og uten noen fare døper vi dem i takt med både de apostoliske og konsiliære kanonene, som er den hellige, katolske og apostoliske Kristi Kirkes, alles felles Moders standhaftige grunnvoll.

Med denne fellesbestemmelsen, besegler vi vår Encyklika, i enhet med apostlenes og konsilenes bestemmelser, og bekrefter den ved vår underskrift.

I frelsens år, 1756

Kyrillos, ved Guds nåde, Erkebiskop av Konstantinopel
(det Nye Roma) og Økumenisk Patriark.

Matteus, ved Guds nåde, Pave og Patriark av
Storbyen Alexandria og Rikets Dommer.

Parthenios, ved Guds nåde, Patriark av den Hellige Byen
Jerusalem og hele Palestina.

Enhet, den ene Kalk og Guds ild

av f. Stephen Freeman

Økumenikk er tilbake i nyhetene og med dette kommer en flom av misforståelser og teologisk forvirring. For mens selveste «enhets konseptet» i seg selv er et mysterium, bytter de fleste som skriver om og diskuterer dette temaet det ut med et menneskelig, politisk og administrativt konsept. To vers fra kapittel 17 i Johannesevangeliet siteres stadig:

Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Fader, bevar dem i Ditt navn, som Du har gitt Meg, for at de må være ett, likesom Vi. (Joh. 17:11)

og

Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på Meg, at de alle må være ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. (Joh. 17:20-21)

Noe som ofte blir oversett i diskusjoner er at disse uttalelsene er del av en bønn. Det er ikke et bud Kristus gir dem som tror på Ham. Det er Kristi bønn til Faderen, del av det som ofte kalles «Yppersteprestens Bønn.» Det er viktig å bemerke at enheten denne teksten refererer til er Faderens og Sønnens enhet og videre, at enheten beskrives i et deltakelses mysterium: «…ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss.»

Enheten som blir omtalt i diskusjoner (økumeniske og administrative) er sjeldent mer enn politisk eller administrativ. Skisma er absolutt noe fryktelig, men ikke fordi det skaper administrative problemer. Skisma risikerer (minst) en svekket deltakelse i Guds liv, og etablering av et alternativt syn på frelsen.

At Gud er én i seg selv beskriver ikke «hvor mange Guder finnes.» Det refererer heller til selve måten Gud eksisterer på. Derfor beskriver det også måten frelsen leves på. Å frelses, å leve livet som frelses «fra dag til dag med frykt og beven» er ikke annet enn en mystisk deltakelse i den ene Guds ene liv. Det finnes ikke noe annen sann væren. Kristi bønn for oss er ikke en etterspørsel for vår fremtidige velstand, men en prestelig bønn for vår sanne deltakelse og videreføring i det Ene Liv som er det eneste liv.

Dette er noe helt annet enn innholdet til vanlige økumeniske samtaler. I disse samtalen, skilles ekklesiologi (læren om Kirken) fra soteriologi (læren om frelsen) – Kirken betraktes på en eller annen måte som separat fra selve frelsen. Men Kirken er frelsen, ellers er den ikke noe i det heletatt. Den er ikke en organisasjon som er til for å fremme frelsen, eller representerer kristne formål. Individer frelses ikke som individer, per se: de frelses innenfor Kirkens liv og som Kirken ellers frelses de ikke i det heletatt. Frelsen ser ut som Kirken. Av den grunn, kan Det nye testament beskrive Dåpen som en forening med Kristi død og oppstandelse (Rom. 6, 3-4) samt forening med Kirken:

For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme [Kirken], enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. (1 Kor. 12:13)

Slike uttalelser er mulige fordi Kirken er Kristi død og oppstandelse i dette livet. Den er frelsen. Kirken er ikke, og kan ikke være utenom frelsen. De er ikke to forskjellige ting!

Dette kan virke støtende for mange. Gjentatte splittelser har ødelagt den riktige forståelsen om Kirken og skapt et falsk konsept om institusjonelle og administrative enheter. Bekjennelse av det bibelske synet på Kirken og frelsen feiltolkes lett som en hevdelse om at kun ortodokse kristne kan frelses. Det de tilsynelatende ikke hører, er en uttalelse om selve innholdet til frelsen. Frelsen er ikke svar på spørsmålet: «Hvem går til himmelen?» Det er egentlig et hedensk konsept og en forvrenging av det kristne Evangelium. Frelsen er sann deltakelse i Guds liv – «likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss…»

Dette ene livets sakramentale uttrykk finner en først og fremst i Eukaristien, Fellesbegeret. Så klart er «Felleskalken» ett interessant uttrykk, ofte misforstått. «Felles» peker til «Kommunion.» Men «Kommunion» er ofte bare et synonym for Eukaristi, dvs. ikke noe annet enn et ord for et kirkelig ritual. Det kommer fra det greske ordet koinonia eller «deltakelse.» Felleskalken er Kalken av Deltakelse i Kristi ene liv. «Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, han blir i Meg og Jeg i ham.»

Og det er nettopp i denne tanken om «Én» at vi opplever Kalken som problematisk. Når vi nærmer oss Kalken, burde vårt riktige ønske være enhet med Kristus – at Han må ta bolig i oss og vi i Ham. Vi kan ikke nærme oss Kalken med betingelser – «Jeg vil være ett med Kristus, men jeg vil holde på mine egne meninger og handlinger.» Dette er rett og slett en selvmotsigelse. På samme måte, nærmer vi oss ikke Kalken med betingelser ovenfor hverandre: «Jeg vil være ett med Kristus, men ikke med han der.» Det er et kjærlighetssakrament som aldri kan være en privat stund kun mellom oss og Kristus.

Dette understreker fragmenteringen blant kristne. For mange, er Felleskalken i beste tilfelle et tegn på håpet om at vi en dag vil være ett, eller, i verste tilfelle, bare et uttrykk av deres private spiritualitet. Når en anser Felleskalken på denne måten, blir det for mange en skandale å nekte å rekke den ut til andre. Men for ortodokse, er Kalken ikke et tegn på håp, heller ikke et privat uttrykk. Det er den fullkomne og sanne virkelighet av vår nåværende kommunion og deltakelse i Kristi ene liv.

Smerten og skandalen vi opplever når vi nektes Kalken, eller når vi selv må nekte andre Kalken, er ikke noe annet enn Guds dom med hensyn til Kristi ene liv. Og skammen (og sinnet) vi føler burde rettes – ikke mot en endring i lære eller praksis, men en endring i oss selv. Når samtalen vendes utover, og vi prøver å finne en løsning utenfor oss selv, knuses hele virkeligheten rundt en sann enhet.

Den rike unge mannen kom til Kristus og ville vite ha han kunne gjøre for å «få evig liv.» Dette er spørsmålet om sann deltakelse i Kristi liv. Herren peker ham til budene. Etter å ha tatt disse til seg (dette tror han i hvert fall at han har gjort), undrer han hva mer han kan gjøre (han merker at noe mangler). Han blir bedt om å selge alt, gi det til de fattige og følge Kristus. Han går bedrøvet bort. Kunne han ha protestert og sagt at Kristus forlangte for mye av ham? Kunne han ha pekt på andre som hadde blitt bedt å gjøre mindre? Kunne han ha diskutert Kristi økonomiske teori og dets ugjennomførbare krav? Ikke noe av dette ville ha gitt ham sann deltakelse i Kristus.

Ingen av våre egne motsigelser om Felleskalken endrer noen ting. Det er sant at de fleste kristne grupper nå har droppet de fleste kravene rundt Kalken. Rike unge menn er nå velkomne. De blir ofte valgt til ledelsesstillinger og anses som viktige samfunnsmedlemmer. De blir ofte bedt om å tale og dele hemmeligheten bak sin suksess. Hva det nå enn er vi finner i Kalken i dag, er det for de aller fleste ikke deltakelse i Kristi ene liv.

Yppersteprestens Bønn er en erklæring av Guds ønske om å invitere oss til den sanne frelsens liv. Dette livet er ikke noe annet, og ikke noe mindre enn selve Guds liv. Det er ikke et felleskap som består av dem som er glad i Jesus. Det er ikke et tegn på medlemskap. Det er ikke et håp om noe som vil skje senere i tid. Det er ikke et sakrament av godvilje.

Hl. Simeon Metafrastes kommer med disse tankene før kommunionen:

Forferdes, menneskebarn, når du ser det guddommeliggjørende Blod. En ild det er som fortærer de uverdige. Det guddommelige Legeme både guddommeliggjør meg og gir meg liv, Guddommeliggjør ånden og gir sinnet herlig liv.

Med kjærlighet vederkveger Du meg, Kristus, og med Din guddommelige kjærlighet har Du fornyet meg, så brenn bort mine synder med den åndelige ild og la meg mettes med glede i Deg, så jeg jublende kan lovprise Dine to åpenbarelser.

En forening som ikke er ild, en forening som ikke kan brenne, er ikke vår forening med Kristus. Sett skam og sinne til side og tenk over Kristi sanne Kalk. Hl. Symeon Teologen sier dette:

Dette gir meg dristighet, dette gir meg vinger, Kristus Gud. Fordi jeg håper på mengden av Dine velgjerninger mot oss, med fryd, men mens skjelvende, deltar jeg nå i Ilden. Selv om jeg er gress – o forferdelige under – er jeg usigelig svalet, liksom busken på Sinai i gammel tid som ikke ble brent, selv om den var flammende. Derfor, med et takknemlig sinn og et takknemlig hjerte, takknemlig også i mine lemmer, i min sjel og i mitt legeme, tilber og opphøyer jeg Deg, O min Gud, og lover Deg, som En sannelig velsignet, i all evighet. Amen.

Moderne kristendom har tatt ilden ut av kommunionen. Derfor er det ikke lenger Felleskalken, men bare en felles kalk. Ingen ild. Ingen Gud.

Den ene sanne Gud brenner.

Oversatt fra: Enhet, den ene Kalk og Guds ild

Dåpen og Kirken

av f. Peter Heers

f. Peter Heers

Helt fra begynnelsen av gjorde vår Herre Jesus Kristus dåpen til frelsens grunnlag for mennesket (Joh. 3:3, 3:7; Matt. 28:19) og sentral med hensyn til Evangeliets forkynnelse og Kirkens misjon. Dåpen var alltid og alle steder ansett som inngangen til både frelsen (1 Peter 3:21) og Kirken, for det var i og ved Kirken at frelsen ble gitt verden (Apg. 2:38-42). Det var alltid forstått at frelsens mysterium, Kirkens mysterium og Kirkens mysterier var sammenknyttet i et udelelig bånd. Alle forstod at de ble døpt av «én Ånd… til å være ett legeme» (1 Kor. 12:13), for det finnes kun «ett legeme og én Ånd… én Herre, én tro, én Dåp, én Gud og alles Fader» (Ef. 4:5-6).

Den nyopplyste ble ikke bare en troende kristen, men en bærer av Ånden (1 Kor. 3:16), en som hadde ikledd seg Kristus (Gal. 3:27). Enighet med forkynnelsen var bare en forutsetning for den frelsende dåpen, det var ikke frelsen selv (Apg. 2:41). Dåpen ble ikke bare sett på som en renselse fra synd, men innvielse til en ny væren som oppleves i Kirkens liv.

Herren ba Apostlene om å gjøre alle folkeslag til disipler (Matt. 28:19). De gjorde dem til disipler ved bruk av kerygma, forkynnelse av Evangeliet som kalte alle til omvendelse og inngang i Kirken, som kom via dåpen. Etter dåpen kom den andre forkynnelse, for at den gjenfødte kunne bevare den nåde gitt ham i dåpen ved å «holde alt det» Kristus hadde befalt dem (Matt. 28:19). Dåpen var det uoppløselige båndet mellom Evangeliets forkynnelse og Evangeliets levnet; etter dåpen ble en formant om å fortsette i Hans ord, i troen og i dogmene (Joh. 8:31, Kol. 1:23, 1 Tim. 4:16).

I følge den ortodokse oppfatningen, gis hele frelsens fylde i dåpen. Hele mennesket dykkes under vannet, kropp og sjel, og kommer ut igjen som en ny skapning (2 Kor. 5:17, Gal. 6:15), ikledd Kristus (Gal. 3:27, 1 Tess. 5:23). Kan det sies at en som har blitt «begravet med Ham ved dåpen til døden» (Rom. 6:4), som har ikledd seg Kristus, mangler noe med hensyn til frelse? «For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde,» sier Apostelen og Teologen Johannes (Joh. 1:16). Som Klemens av Alexandria skrev, «Ved vår gjenfødsel oppnådde vi umiddelbart det vi søkte etter.»

Allikevel er det innenfor den eukaristiske forsamlingen at denne fylden mottas, der den døpte blir en medlem i Kirken ved å delta i Kristi Legeme og Blod. Gud, i stadig større grad, kaller mennesket til å gjøre Kristus «alt i alt» i sin egen person (1 Kor. 15:28, Ef. 1:23). Akkurat som Kristus er vår frelse og Guds rike (Åp. 12:10), og dette riket er uten ende, så er vår frelse ikke en stillestående virkelighet, oppnådd og deretter kun bevart en gang for alle, nedgravd i jorden helt til dommedagen (Matt. 25:25). Mennesket gjenfødes i og ved Kirkens mysterier i Kristi tidløse liv, innviet ved dåpen, myrrasalvingen og Nattverden til det ene Kristi mysterium, og mottar nåde over nåde, som Gud øker og gir vekst (1 Kor. 3:7; 2 Kor. 9:10).

Sånn er det fordi alle Kirkens mysterier er kun ett mysterium, frelsens mysterium, som strømmer frem fra Kirkens mysterium, der den samme Helligånden alltid er til stedet og virker (Fil. 2:12-13). Det finnes kun «én Herre, én tro, én dåp» (Ef. 4:5), ett liv i Kristus. Mysterienes enhet strømmer frem fra enheten mellom Hodet og Hans Legeme. Utenfor denne enheten er deltakelse i Kirkens Mysterium umulig. Dette er fordi Kirken er kilden til hele det kristne liv og kan oppleves kun innenfor, ved erfaring, ved å leve ut et liv av nåde, i fylden av troens dogmer. En kan ikke stige inn i stykker av dette livet, delvis og begrenset. En kan kun bli oversvømt av det, overveldet av det, og motta det i sin helhet, uten betingelser.  

Oversatt fra: The Ecclesiological Renovation of Vatican II, Uncut Mountain Press, 2015, s.17-19.

Geronta Jeronymos og dommeren

Er dåpen nødvendig?

Elder Jeronymos av Aegina

En gang mens han bodde i Konstantinopel, ble Jeronymos invitert til å besøke en tyrkisk kadi [dommer]. Dommeren sa til ham:

«Effendi Papa, jeg er en tyrker, en muslim. Men fra lønningen jeg mottar, beholder jeg kun det som er nødvendig for min familie, og resten bruker jeg til veldedighet. Jeg hjelper enker, farløse og fattige, jeg betaler medgift til fattige jenters bryllup, jeg hjelper de syke, jeg holder fastene strengt, jeg ber, og generelt sett prøver å være rettferdig. Jeg behandler ikke noen annerledes, uansett hvor høy en stilling han har. Hva sier du – alt dette jeg gjør – er det ikke nok for meg å oppnå Paradiset dere kristne taler om?»

Fader Basilios [som elderen da het] var imponert over alt den tyrkiske kadien fortalte ham, og han tenkte med en gang på høvedsmannen Kornelius (Apg. 10). Han så at levemåten deres liknet. Han forstod at det stod foran ham en rettferdig mann med gode hensikter. Så han bestemte seg for å vitne om sin tro.

«Si meg, Effendi, har du barn?»

«Ja, det har jeg.»

«Har du tjenere?»

«Ja, jeg har tjenere?»

«Hvem oppfyller ditt ord bedre, dine barn eller dine tjenere?»

«Garantert mine tjenere. Fordi mine barn, med den freidighet de har, er ofte ulydige og gjør hva de vil, mens mine tjenere alltid gjør det jeg ber om.»

«Si meg, Effendi, når du dør, hvem vil arve etter deg: dine tjenere, som oppfyller dine ønsker med trofasthet, eller dine ulydige barn?»

«Mine barn, så klart. Kun de har arverett, ikke mine tjenere.»

«Vel, Effendi, alt det du gjør er godt. Men det eneste de kan gagne deg er at du regnes blant gode tjenere. Men ønsker du å arve Paradis, Himlenes Rike, må du bli en sønn. Og dette kan oppnås kun ved dåpen.»

Den tyrkiske kadien var imponert med likningen f. Basil fortalte ham. De snakket litt mer, and til slutt spurte han ham om han kunne gi han trosopplæring og døpe ham. Og etter litt ble den tyrkiske kadien døpt og ble en kristen.

Lukket kommunion

av Abbed Tryfon

Når en fremmed nærmer seg De hellige gaver under feiringen av Den guddommelige liturgi, er det vanlig i [noen deler av] Den ortodokse kirke at presten ber vedkommende å «kysse Kalken.» Uten å vite om vedkommende er ortodoks, eller om de har et godt forhold til Kirken, kan ikke presten la dem delta i Nattverden. Denne «lukkede kommunionen» er ikke ment som en måte å isolere oss fra besøkende som om vi er bedre enn dem, men som en måte å beskytte for at De hellige mysterier mottas av en som ikke er en del av Kirken og som kanskje tror ting om Nattverden som ikke er samstemmige med Skriftenes lære og den apostoliske og katolske Oldkirkens dogmer.

Prestene er De hellige mysteriers voktere og må forsikre seg om at de ikke misbrukes. Presten må også beskytte en person som kanskje deltar uten riktig forberedelse og tro. Det forventes at hver ortodoks kristen forbereder seg til Nattverden ved avhold fra all mat og drikke fra midnatt, samt ved å lese forberedelsesbønnene. En god syndsbekjennelse er også en viktig del av riktig forberedelse til Nattverden.

Når noen tror at det vi lærer er sant og har mottatt fornyelsens dåp i Den ortodokse kirke, slik at de lever et liv i Kristus, er det ikke vanlig brød og vanlig vin som mottas i Nattverden, men vår Frelsers sanne Legeme og Blod. Guds Logos (Ord) som tok på seg vårt kjød for å frelse verden, mottas i våre legemer ved Helligåndens handling og ved å be Hans ord (dette er Mitt legeme… dette er Mitt blod). I dette øyeblikk, ved omvandling, er vårt kjød og blod næret av den menneskevordne Jesu kjød og blod.

Lukket kommunion er måten Kirken beskytter dem som ikke deler denne troen fra uverdig deltakelse og derved fra å skade deres sjeler. I tillegg til dette, når presten, etter de troendes kommunion, blander ihukommelsespartiklene med Kristi Legeme og Blod, ihukommer han enheten vi har med hverandre som medlemmer av Kirken, som er Kristi Legeme. Denne enheten er ikke bare med dem som deltar med oss i denne Liturgien, men en enhet som består både av Den stridende kirke her på jord og Den seirende kirke i himmelen. Innenfor Kirkens liv skilles vi ikke fra hverandre i døden. Kristi Legeme består både av dem som har gått før oss og de som fortsatt er i live, for vi er alle levende i Kristus. På en virkelig måte deltar vi ikke bare i Kristi sanne Legeme og Blod, men er i kommunion med hverandre som Kirken, Kristi Legeme.

Oversatt fra: Closed Communion

Den guddommelige liturgi

av Elder Efraim av Arizona

Den guddommelige liturgi, for en prakt! Mennesket æres av Gud på en slik måte at Han selv kommer ned til jord med sine englemakter hver gang Liturgien feires, for å nære mennesket med sitt allhellige Legeme og dyrebare Blod! For Han har gitt oss alt. Er det noe fysisk eller åndelig, dødelig eller evig, som ikke har blitt gitt oss? Ingen ting! Er det noe høyere enn Hans allhellige Legeme og Blod, som Han gir oss daglig? Sannelig ikke. Gud har gjort mennesket, som er full av jord og skitt, i stand til å feire Den guddommelige liturgi. Så uvurderlig er den guddommelige kjærlighet at selv den minste dråpe er større enn all jordisk, fysisk og sekulær kjærlighet.

Adam og Evas synd var begynnelsen av alle forstyrrende hendelser som har hendt til i dag og de som vil hende til tidens ende. Ulydighet, som en spermacelle i Evas livmor, fødte og overførte fysisk og åndelig død til hele menneskeligheten. Stakkars Eva, kunne hun på noen måte ha sett at det lille øyeblikket hun smakte på frukten kunne skape slikt kaos, og tvinge Den hellige treenighet til at én Person av den livgivende Treenighet ble sendt til verden og utholde, ved sine egne henders skapelse, slagene, krenkelsene, piskingen, spyttingen og all slags grovhet og til slutt å bli hengt på Korset som en forbannelse! «Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal. 3:13).

Vår Jesu søte frelse, våre forstyrrede sjelers lys, Hans Lidelse og livgivende Oppstandelse, gjenleves i hver Guddommelig Liturgi ved hvilken hver syndig sjel befris. Ja, stor er Jesu kjærlighet for oss! For Han ikledde seg vår menneskelige natur og hang på Korset, og derved gav oss frihet og slettet ut all vår skyld mot vår himmelske Fader. Og som vår kjære Bror verdiger Han oss sin arv som består av Hans himmelske Fader uendelige rike. Og hvis folk før Kristus, under Lovens skygge, ble renset ved deltakelse i blodet til okser og geiter, hvor mye mer vil Kristi allhellige Blod, som vi deltar i ved Guds hellige kirkers hellige alter, da rense oss fra synd og varme våre sjeler til å motta guddommelig kjærlighet fra vår søteste Jesus. Lammet som ble slaktet for vår personlige frelse vil rense oss ved Hans dyrebare Blod fra våre synders skittenhet og gi oss evig hvile.

Uansett er det til vårt gode at vi blir deltakere i denne himmelske festen som tilbyr oss det hellige alterets vidunderlige Mysterium. Når vi kommer inn i kirken, burde vi stå med frykt og fromhet, siden vår Herre Jesus Kristus og Hans hellige engler er til stede. De som er oppmerksomme og fromme fylles med nåde og velsignelse; men de som er uoppmerksomme fordømmes som uverdige.

På en hånd, feirer englene Den guddommelige liturgi, og på den andre, kommer de troende til kirken for å delta i Kristi Legeme og Blod – «Motta Kristi Legeme og smak Udødelighetens Kilde» - slik at de vil leve i Kristus og ikke omkomme i synd. Derved må «enhver prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms» (1 Kor. 11:28-29). For eksempel, når noen ønsker å stå foran kongen, tar det ham dager å gjøre seg klar - generell forberedelse, pynt, tale, oppførsel, etos, osv. - så han kan lykkes i å vinne kongens medlidenhet og, på denne måten, få det han ønsker. Selv om det ikke går an å sammenlikne de to kongene, burde hver troende forberede seg før Den hellige nattverden for å oppnå guddommelig miskunn og tilgivelse. De som trer fram foran sekulære konger er som regel kledd i synd, smiger og falskhet for å oppnå det som ønskes; allikevel må den kristne troende som trer frem foran kongenes Konge, som ser det indre mennesket, være kledd i hellighet, ydmykhet og sjelens etos som er mere dyrebart enn tapt gull.

Herren skapte sin Kirke på jord som en Brud, så hun kunne gå i forbønn for Hans barn. Han etterlot oss Den guddommelige eukaristiens veldige Mysterium, for at vi måtte renses, bli hellig og derved forenes med Gud. Han har invitert oss alle; noen i barndommen, andre i mellom- og gammel alder. Siden Han er god, tok Han oss til seg slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger, for å gjøre oss deltakere i Hans guddommelige rike. Intet støtte Ham vekk – intet sår, ingen skade, ingen sykdom, heller ikke forvrengingen av åndelige fenomen i våre sjeler. Som en far tok Han oss imot, som en mor ammet Han oss, og som en ubetalt lege tok Han hånd om oss og kledde oss i adopsjonens kledning, og med nåde overså Han våre overtredelsers tunge skyld. Vi skylder Ham derfor uendelig kjærlighet og tilbedelse. Kjærlighet burde forbli i hjertet som en livgivende kilde, som strømmer frem med kommunionvin og guddommelig eros.

Vi burde bli deltakere i det slaktede Lammets offer så ofte vi kan, og så lenge vi har anledning til det, siden Den hellige nattverden er en stor hjelp for den troende og hjelper ham motkjempe synd. Vi burde også nærme oss dette guddommelige Mysteriet med en angrende ånd, et knust hjerte, og oppmerksomme på våre synder. Allikevel, på grunn av Hans uendelige kjærlighet og omsorg, blir vi helliget, og på denne måten verdiget å bli Hans barn og arvinger av Hans rike. La oss derfor forberede oss med ren samvittighet ved å styrke våre sanser, og i renhet la oss med de hellige Apostlene stige inn i den hemmelige Bryllupsfesten og delta i vår søteste Jesus slik at Han vil ta bolig i oss til evighetenes evigheter.

Uverdig som jeg er, tjener jeg min Herre. En tjeneste som er hellig og mektig. Hver dag ofrer jeg til Gud et velbehagelig offer, Guds uplettede Lam til sin uplettede Fader og Gud, for at Han skal være miskunnelig ovenfor det vi sårer den godeste Gud med. Han vi skaper sorg for og som ofret sin enbårne Sønn. Min Gud, Din elskede Sønn for vår skyld. Og hvem er vi til å fortjene dette endelige offer! «For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom. 5:10).

Den mest uverdige,

+ Fader Efraim

Oversatt fra: The Divine Liturgy

Dåp, faste og Nattverd i det 1. århundre (Utdrag fra Didache)

Didache (Διδαχή), som betyr 'Læren', stammer fra det 1. århundre og ble skrevet på cirka samme tid som Johannesevangeliet.

7. Dåp - Når det gjelder dåp, skal dere døpe slik: Etter å først ha sagt dette, døp i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn i levende vann. Dersom dere ikke har levende vann, døp i annet vann; og hvis dere ikke kan døpe i kalt vann, døp i varmt. Men hvis dere hverken har dette, hell vann tre ganger over hodet i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn. Men la døperen faste før dåpen, sammen med den døpte, og alle andre som kan: men du skal be den døpte å faste én eller to dager før.

8. Faste hver onsdag og fredag -  La ikke deres faste være med hyklerne, for de faster på ukens andre og femte dag (mandag og torsdag). Fast heller på den fjerde dagen og Forberedelsen (onsdag og fredag). Be ikke som hyklerne, men i stedet som Herren beordret i sitt Evangelium, slik:

Fader vår, Du som er i himmelen, helliget vorde Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen så òg på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød, og forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra den onde. For Din er makten og æren i evighet.

Be slik tre ganger om dagen.

9. Nattverden - Når det gjelder Eukaristien, gi takk på denne måten. Først, til kalken:

Vi takker Deg, vår Fader, for Din tjener Davids druefrukt, som Du åpenbarte for oss ved Din tjener Jesus[1]: Deg være ære i all evighet.

Og om brødet:

Vi takker Deg, vår Fader, for livet og kunnskapen Du åpenbarte for oss ved Din tjener Jesus: Deg være ære i all evighet. Slik dette brutte brødet var utspredt over dalene, og ble samlet og ble ett, so la Din Kirke samles fra jordens ender til Ditt rike: for Din er æren og makten ved Jesus Kristus i evighet.

Men la ingen ete eller drikke av Eukaristien deres hvis de ikke har blitt døpt i Herrens navn; for også om dette har Herren sagt, «Gi ikke det hellige til hundene.»

 

10. Etter Nattverden - Etter dere har spist, gi takk slik:

Vi takker Deg, hellige Fader, for Ditt hellige navn som Du har opprettet i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som Du åpenbarte for oss ved Jesus Din tjener: Deg være ære i evighet. Du, allmektige Hersker, skapte alt for Ditt navns skyld; Du gav mat og drikke til mennesket til nytelse, så de måtte kunne takke Deg; men til oss gav Du åndelig mat og drikke og evig liv ved Din tjener. For alle ting takker vi Deg for Din allmektighet; Deg være ære i evighet. Kom i hu, o Herre, Din Kirke, og frels den fra all ondskap og gjør den fullkommen i Din kjærlighet, og samle den fra de fire vinder, helliggjort til Ditt rike som Du har forberedt for den; for Din er makten og æren i evighet. La nåde komme, og la denne verden gå forbi. Hosianna til Davids Gud (Sønn)! Hvis en er hellig, la ham komme; hvis en ikke er hellig, la ham omvende seg. Maranatha. Amen.

Men la profeten be Takkebønn så lenge de ønsker.

 

14. Søndagsgudstjeneste og syndsbekjennelse - Men hver Herrens dag (søndag) skal dere samle dere, og bryte brødet, og gi takk etter å ha bekjent deres synder, så deres offer må være rent. Men la ingen som er uenig med sin neste komme sammen med dere, før de er forsonet, så deres offer ikke vanhelliges. For det er dette Herren talte: «I hvert sted og til hver tid dere ofre et rent offer; for Jeg er en stor Konge, sier Herren, og Mitt navn er forherliget blant hedningene.»

Hele Didache kan leses på engelsk her.

---

[1] Jesus kalles Guds tjener fordi «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil. 2:7-8).

Om regelmessig deltakelse i Nattverden

av Hl. Elder Pachomios av Khios
(1839 - 1905)

Hvem vil ikke sørge over uvitenheten, og synes synd på tilstanden til våre prester i dag? Hvor har det noen gang hendt at kristne går til kirken, spør om å motta Nattverden, og at prestene hindrer dem og sier at «Nattverden ikke er tomatsuppe»? De sier: «Det har ikke enda gått førti dager siden du sist mottok Nattverden, og så kommer du allikevel for å motta»? Selv i første uken av Den store faste, kjenner jeg mange menn og kvinner om holder tredagersfasten, og så går de til kirken på onsdag for å delta under De forutviede gavers liturgi, men hindres av presten, som sier: «Du åt kjøtt helt til i går, og så kommer du for å delta i dag?» Og så sier de: «De forutviede gaver er til presten, ikke lekfolket.» Dessverre! Vår uvitenhet og dårskap! Selv om du, o prest, eter kjød om kvelden, og ofte drikker, går du allikevel og feirer liturgien, men du hindrer den som faster med slik ærbødighet? Og du nekter dem en slik gagn og helliggjøring.

Ser du våre presters uvitenhet? «De forutviede gaver,» sier de, «er for prestene, ikke for sekulære.» Basilios den Store sier: «Jeg gir min forsamling Nattverden fire ganger i uken,» akkurat som Krysostomos og hele Kristi Kirke gjorde. De hadde det som vane å delta fire ganger i uken, og fordi Liturgien ikke kunne feires på hverdager i Den store fasten, bestemte Kirkefedrene å etablere De forutviede gavers liturgi kun for å la kristne delta i Nattverden gjennom uken. Og du sier De forutviede gaver kun er for prestene?

Og se, du som leser, at så lenge det var vanlig praksis for kristne å delta ofte i Nattverden, var deres hjerter tent av Helligåndens nåde, og de sprang til sin martyrdød, som lam. Den presten som nekter kristne å delta den allrene Nattverden begår derfor en stor synd. La dem vite dette! Men jeg mener ikke at vi skal delta uten videre, men med riktig forberedelse.

Jeg har også hørt noen prester si: «Jeg er en prest og kan feire Liturgien og delta i Nattverden ofte, men lekmannen har ikke rett til dette.» Her, min broderprest, tar du virkelig feil, fordi Nattverden skiller ikke i det hele tatt mellom en prest og en lekmann; for du, prest, er Mysteriets tjener og har ikke rett til å delta ofte mens lekmannen ikke har det. Om dette har jeg mange bevis fra de hellige, og de er alle enige om at alle burde motta de allrene Mysteriene ofte, uten å gjøre forskjell på folk, om de så er hierarker, prester eller enkeltpersoner, både menn og kvinner, bortsett fra dem som har vært gift tre ganger: de som har tatt til seg tre ektefeller kan kun delta tre ganger i året.

Jeg har tusener av bevis på dette, men hva skal jeg skrive til deg om først? Fra Krysostomos, Klemens, Symeon av Thessaloniki, David? Hvem, spør jeg, skal jeg fortelle deg om først? Om dette har jeg så mange bevis at jeg måtte ha fylt en hel bok. Derfor avslutter jeg her mine ord og sier til deg med hast kun dette: hvis du ikke vil la kristne delta ofte i Nattverden, hvorfor holder du den hellige Kalken og viser den til kristne mens du fra alteret roper, «Med Gudsfrykt, tro og kjærlighet, tred frem» for å delta i de hellige Mysteriene? Og så hindrer du dem, og derved lyver åpent? Derved inviterer du dem på en hånd og sender dem vekk på den andre.

Oversatt fra: Ἀντωνίος Ν. Χαρόκοπος, Ἡ συχνότης τῆς Θείας Κοινωνίας, Ὁσίου Γέροντος Παχωμίου: Ἱδρυτοῦ τῆς Σκήτης τῶν Ἁγίων Πατέρων τῆς Χίου, Athen, 2013, s.141-142.

Om barnedåp

Et brev til dem som var imot dåp av spedbarn

av Hl. Cyprianus av Kartago (+258)

Vi har alle kommet frem til at Guds miskunn og nåde ikke skal nektes noen født av et menneske. For som Herren sier i sitt Evangelium, «Menneskesønnen har ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse dem.» Vi må streve så godt vi kan for at ingen sjel går tapt. For hva mangler den som har blitt skapt i livmoren av Guds hender? For oss, ja, og for våre øyne, ser det ut som de som vokser i løp av dagenes gang har mottatt noe bedre. Men det som Gud har skapt, er gjort fullkomment ved Guds herlighet og verk som har skapt det.

Ikke bare det, men tro til Den guddommelige skrift erklærer til oss at alle, om de er spedbarn eller eldre, har lik andel av den guddommelige gaven. Elisja, når han tryglet Gud, la seg selv oppå enkens sønn, et spedbarn som lå død, slik at han lå hode til hode, og ansikt til ansikt, og Elisjas lemmer var spredt ut over barnets lemmer, fot mot fot. Hvis vi tenker på vår ulikhet i fødsel og kroppsstørrelse, kunne ikke et spedbarn bli lik et voksent og modent menneske, og hans lille lemmer kunne ikke ha passet og vært lik en voksen manns større lemmer. Men i dette uttrykker Skriften en guddommelig og åndelig likestilling, at alle mennesker er like, siden de har alle blitt skapt av Gud; og vår alder fører kanskje til forskjell i kroppsstørrelse ifølge verden, men ikke ifølge Gud; kanskje hvis dåpens nåde hadde vært gitt i forskjellige mengder, ifølge mottakerens alder, men Helligånden gis ikke med mål, men i lik mengde til alle etter Faderens kjærlighet og miskunn. For Gud, som ikke gjør forskjell på folk, gjør ikke forskjell på alder; siden Han viser seg å være Far til alle og gir alle den himmelske nåde i likt mål.

For, når det gjelder det du sier, at et spedbarn i de første dager etter fødselen er urent, slik at alle grøsser ved tanken av å kysse det, fastslår vi at dette ikke burde anses som noe hinder for den himmelske nåde. For det står skrevet, «Alt er rent for den rene.» Ingen av oss burde grøsse ved tanken av det Gud har skapt. For selv om spedbarnet fortsatt er ferskt fra fødselen, er det ikke slik at noen skulle grøsse ved tanken av å kysse det ved å gi det nåde og i å skape fred; siden i spedbarnets kyss burde vi alle, for religionens skyld, se for oss Guds egne hender, som vi på en måte da kysser, i det nyskapte og nyfødte mennesket, når vi omfavner det Gud har skapt…

…Hvert menneske må ha tilgang til Kristi nåde, siden Peter også sier i Apostlenes Gjerninger, «Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent.» Men skulle noe hindre et menneske i å oppnå nåde, hadde det vært de grove syndene til de voksne og eldre. Men igjen, selv til de største syndere, og til dem som hadde syndet mye mot Gud, ble syndenes forlatelse gitt dem når de kom til tro – må vi ikke da være enda mer forsiktige i å ikke hindre et spedbarn, som, nyfødt, ikke har syndet i annet enn å bli født som en etterkommer av Adam, og derved blitt smittet av den gamle død ved sin fødsel, og kan derfor lettere komme til mottakelse av syndenes forlatelse – for ham tilgis, ikke hans egne synder, men en annens synder?

Og derfor, kjære brødre, kom vårt kirkemøte til den beslutning at ingen av oss kan hindre noen fra dåpen og fra Guds nåde, for Han er miskunnsfull og god og kjærlig mot alle. Siden dette gjelder alle, tror vi det gjelder enda mer for spedbarn og nyfødte som av den grunn fortjener større hjelp og guddommelig nåde, så de umiddelbart, helt fra fødselens begynnelse i gråt, ikke gjør annet enn å be.  

Oversatt fra: ‘Letter 58: On the Baptism of Infants’ i Philip Campbell (red.), The Complete Works of Saint Cyprian of Carthage, Merchantville, NJ: Evolution Publishing, 2013, s.429-431.

Motivasjon til Skriftemålet

av Arkimandritt Serafim (Aleksiev) av Bulgaria

Vi er skapt for Gud og kun i Ham finner vi den høyeste glede vårt hjerte stadig lengter etter. Ingen annen enn Gud kan gjøre våre sjeler lykkelige! Gi mennesket alt han ønsker, så vil han glede seg i det en stund, men vil etter hvert bli likegyldig ovenfor det fordi han føler at han savner noe annet, mye høyere. Er det ikke slik et barn også nyter hver ny leke helt til det blir sultent? Da forlater det leken og søker etter mat. En viss uslukkelig indre sult etter sannhet, glede og fred i Helligånden (Rom. 14:17) plager vår sjel og gir oss ikke fred, selv blant livets beste nytelser og verdens mest misunnelsesverdige oppnåelser.

Denne velsignede sulten er en sult etter Gud. Velsignede Augustin sier riktig i sine Bekjennelser: «Du skapte oss for Deg selv, og vårt hjerte finner ikke hvile før den hviler i Deg.» Den eneste gjest som kan gi glede til vår sjel er Gud. Og hvis Gud er vår høyeste glede, er det klart at det som hindrer veien til Gud er den største ondskap for oss. En slik ondskap er synden.

Det er forgjeves at noen uopplyste mennesker søker menneskets største ondskap andre steder, i stedet for synd. Noen tror sykdom er den største ondskap, andre – fattigdom, og andre – død. Men hverken sykdom, eller fattigdom, eller død, eller noen annen jordisk katastrofe er en så stor ondskap som synd. Disse jordiske ulykkene skiller oss ikke fra Gud hvis vi virkelig søker Ham, men, tvert imot, fører oss nærmere til Ham.

Sykdom er ikke menneskets største ondskap, fordi en legemlig sykdom lidd med ydmykhet, tro, og tålmodighet kan helbrede en sjel syk av synd og føre den nærmere Gud – menneskets største gode.

Og død er ikke skremmende for en troende, for gjennom den, som gjennom en dør, går man til den kjære og kjærlige Gud som har forberedt for dem som elsker Ham, det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte (1 Kor. 2:9).

Men synden er hjertets verste fattigdom – fattigdom som skjuler nådens skatt. Synd er en dødelig sykdom for sjelen, en sykdom som tar fra oss både jordens gleder og himmelens gleder. Synd er en forferdelig og sørgelig åndelig død som evig skiller oss fra gleden til paradisets himmelske borgere, og begraver oss i helvetes mørke.

Det er ikke noen større ondskap for mennesket enn synden. Den ødelegger både kropp og sjel. Den gjør både dette livet og det evige livet bitre. Den skaper uenighet i familier, krangel blant naboer, og uenighet blant slektninger. Den tenner hatets ild blant folk. Den gjør sjelen stolt og bitter. Den forgifter hjertet med sjalusi. Den driver vekk hellige følelser fra brystet og inviterer djevlene til å ta bolig der. Den skiller oss fra Gud. Den slukker alt lysende i vårt hjerte. Den lærer oss å lyve, å forspise oss, å være egoistiske og grådige. Den får oss til å klandre å dømme vår neste. Den oppfordrer hånden til å stjele. Den fyller oss med harme og sinne. Den visker til oss å søke hevn. Den begår alle voldshandlinger, utskeielser og lovbrudd. Den er årsaken til all sykdom, lidelse, urettferdighet, vold, blodbad og krig. Den har fylt alles sjeler med en uutholdelig åndelig stank. Den gyter denne stanken over alle våre forhold.

Har du noen gang spurt deg selv hvorfor verden er så kvelende? Hvorfor er det vanskelig å leve? Hvorfor kan vi ikke holde ut med hverandre? Svaret er fordi synden har forgiftet livets atmosfære. Vi er alle syke med synd. Og hvis ubehandlede legemlige sår har en uutholdelig stank, hvor mye verre stanken av synd er!

Men jeg kommer bare til å synde igjen!

"Hvorfor burde jeg skrifte når jeg vet at jeg vil synde igjen i morgen? Hva er poenget med skriftemålet? Jeg synes en burde skrifte kun hvis man ikke ville ha syndet mer etter det!"

Denne protesten mot Skriftemålet inneholder: både noe som er veldig sant og noe som ikke er det. Det riktige er ønsket om å ikke lenger synde etter Skriftemålet. Men vi er svake mennesker, og vi kan ikke oppnå en slik standhaftighet med én gang slik at det blir umulig å falle tilbake i frivillige synder. Hvis vi ikke kan oppnå en standhaftighet i dåd med én gang, skal vi derfor overgi oss til synd? Eller burde vi slutte å skrifte? Hva er bedre: a rulle rundt i den åndelige sumpens gjørme, eller å reise seg etter hvert fall og fortsette i håpet om at du en dag når rettferdighetens trygge og vakre havn? Hvis du ikke skrifter, forblir du i gjørmen. Hvis du skrifter, reiser du deg fra gjørmen og vasker deg. «Me hvorfor reise meg i dag hvis jeg faller igjen i morgen?» spør du. Når du faller igjen, reis deg igjen! Begynn på nytt hver dag!

En ung munk klagde til den store asketikeren Abba Sisoes: «Abba, hva burde jeg gjøre? Jeg falt.» Elderen svarte: «Reis deg!» Munke sa: «Jeg reiste meg, og falt igjen!» Elderen svarte: «Reis deg igjen!» Men den unge munken spurte: «Hvor lenge burde jeg reise meg når jeg faller?» «Helt til du dør,» svarte Abba Sisoes. Denne vise dialogen burde huskes av alle som ønsker å endre seg men, lurt av djevelen, stadig vender tilbake til våre tidligere synder. Hver gang vi faller i en overtredelse, må vi reise oss. Denne «gjenoppreisingen» er vårt Skriftemål.

«Men hvorfor skal vi leke med å falle og reise oss?» spør noen. Det er ikke en lek, men en forstandig strid. Hvis vi, som svake mennesker, faller men reiser oss igjen, er det stor sjanse for at døden finner oss mens vi står. Da er vi frelst. Men hvis vi aldri reiser oss, er det sikkert at døden vil finne oss mens vi ligger i gjørmen. Da går vi evig tapt!

Hl. Johannes Krysostomos sier: «Omvendelse åpner himmelen for mennesket, tar ham med til Paradis, beseirer djevelen. Har du syndet? Fortvil ikke! Hvis du synder hver dag, omvend deg hver dag! Når deler av huset er råtne, erstatter vi dem med nye deler, og slutter ikke å bry oss om huset. På samme måte, burde du tenke i din sjel av, hvis du i dag har skitnet deg til med synd, rens deg selv med én gang ved omvendelse.»

For å vaske vekk legemlig skitt har Gud gitt oss vann. Og for å vaske bort åndelig motbydelighet, har Gud gitt oss nåde ved Skriftemålets sakrament. Hvert menneske, når han skitner til sine hender, vasker dem. Ingen sier: «Jeg vil ikke vaske mine hender lengre, fordi jeg vil skitne dem til igjen!» Men hvorfor sier så mange da, «Jeg vil ikke gå til Skriftemålet lengre, fordi jeg vil synde igjen i morgen»? Det er tydelig av vår frelses fiende lokker oss vekk fra å rense våre sjeler, så han kan få makt over dem.

Men vi må ikke overgi oss til slike sataniske forslag; vi må skrifte regelmessig, fordi regelmessig vasking skaper et ønske om renhet i oss.

La ditt hus forbli uvasket og uventilert i et helt år! Vil det ikke da bli en svinesti? Tenk nå på hvilken tilstand et menneskes sjel er i når han ikke har renset den ved Skriftemålet, ikke bare på i ett år, men tjue, førti, seksti, eller sytti år…

Oversatt fra: 'Motivation for Confession' i Cathedral Life, 1996.

Om samleie før ekteskapet

av Elder Epifanios Theodoropoulos

Det er mange fromme kristne som spør: Hvis vi har samleie fem minutter før bryllupet er det en synd, men hvis vi har samleie fem minutter etterpå så er det ok?

Dette er nettopp slik Mysteriene er, og dette viser deres kraft og verdi: til å forandre ting, å endre en situasjon, å forandre hendelser, å helliggjøre synderen, å velsigne det forbudte, å løfte det jordiske opp til himmelen.

”Fem minutter” før prestens velsignelse har vi ”brød” og ”vin” på det hellige alteret, men ”fem minutter etterpå” har vi vår Herres guddommelige Legeme og Blod!

”Fem minutter” før katekumenene døpes er det en alvorlig synd å gi dem den guddommelige Nattverden, men ”fem minutter etterpå” er dette en nødvendig å hellig gjerning.

”Fem minutter” før hans ordinasjon som biskop, forblir den ”utvalgte” en prest og kan ikke ordinere noen til presteskapet, men ”fem minutter etter” hans ordinasjon i Den guddommelige liturgi kan han ordinere prester og diakoner.

Men hvorfor skal vi fortsette med eksempler fra Kirkens guddommelige og overnaturlige Mysterier? Kanskje det er noe liknende ”i vårt” liv, dvs. vårt jordiske liv.

”Fem minutter” før en kontrakt underskrives av begge parter er det bare et papir, men ”fem minutter etterpå” er det et udiskutabelt offentlig dokument med juridiske følger (rettigheter og ansvar) ofte til en uforståelig grad.

”Fem minutter” før et testament underskrives er det ikke mer verd enn pakkepapir, men ”fem minutter etterpå” kan det bestemme hva som skjer med millioner av eiendommer.

”Fem minutter” før en president innsettes er han bare en vanlig borger uten noen spesiell makt, men ”fem minutter etterpå” har han makt til å oppløse regjeringen.

Ja, ”fem minutter” før ekteskapet er samleie en synd, og ”fem minutter etterpå” er det ikke en synd.

Oversatt fra: "Τι λέγει ο π Επιφάνιος Θεοδωρόπουλος για τις προγαμιαίες σχέσεις, μια κατάθεση ψυχής"