fredag 19. juli 2013

Generell presentasjon

Alfeyev, Hilarion. The Mystery of Faith: An Introduction to the Teaching and Spirituality of the Orthodox Church

Carlton, Clark. The Faith: Understanding Orthodox Christianity, An Orthodox Catechism

Colliander, Tito. Gresk-ortodoks Tro og Livssyn

Coniaris, A. M. Introducing the Orthodox Church: Its Faith and Life

Gregorios, Hieromonk. The Orthodox Faith, Worship, and Life - Orthodox Catechism: An Outline

Louth, Andrew. Introducing Eastern Orthodox Theology

McGuckin, John. The Orthodox Church: An Introduction to its History, Doctrine and Culture

Meyendorff, John. The Orthodox Church

Papavassiliou, Vassilios. Journey to the Kingdom: An Insider's Look at the Liturgy and Beliefs of the Eastern Orthodox Church

Payton, James R. Light from the East: An Introduction to the Orthodox Tradition

Pomazansky, Michael. Orthodox Dogmatic Theology

Schmemann, Alexander. The Historical Road of Eastern Orthodoxy

Vlachos, Hierotheos. Entering the Orthodox Church: The Catechism and Baptism of Adults

Ware, Kalistos. The Orthodox Way

Ware, Timothy (Kallistos). The Orthodox Church

Way of the Pilgrim

Yannaras, Christos. Elements of Faith: An Introduction to Orthodox Theology

tirsdag 9. juli 2013

Kjønn som Profeti og Åpenbaring

Et foredrag av Erkebiskop Lazar Puhalo

Skal jeg fortelle dere på hvilken måte ekteskapet også er ett av Kirkens mysterier? Kristus kom inn i Kirken, og hun ble en del av Ham og Han forentes med henne i åndelig samleie…Så ekteskapet er en type av Kristi tilstedeværelse. (Hl. Johannes Krysostomos).[1]
Erkebiskop Lazar
Mens den hellige profeten Esdras sto og så ut over Jerusalems ruiner, og sørget over falne Sion, hørte han noen som gråt bak ham. Han snudde seg og så en gammel kvinne, nedbøyd av usigelig sorg. For å trøste henne, spurte han, ”Hvorfor sørger du slik, kvinne?” Han forventet at hun skulle rope at hun også sørget over Sions fall, men i stedet svarte hun, ”Jeg hadde bare én sønn, en glede og betryggelse for hans far og meg. Han tok til seg en brud, men på bryllupsdagen, når han gikk inn i sitt brudekammer, falt han ned og var drept. Dette er grunnen til min sorg.” Esdras ble harm: ”Kvinne, ser du ikke at Jerusalem ligger øde; hennes barn ligger drept eller bortført i trelldom, og du sørger bare for din ene sønn…”

Når han sa dette, snudde han seg mot den hellige byens ruiner. Når han snudde seg igjen, så han ingen; den gamle kvinnen hadde forsvunnet. Mens han undret over dette talte en engel til ham og sa, ”forstår du ikke at den gamle kvinnen var Sion?”[2]

Ved det Nye Testaments morgengry etterlot den navnløse profeten og biskopen av Hermas oss detaljer om et lignende syn. En ufruktbar gammel kvinne viser seg for ham. Hun er identifisert som ”den gamle pakts Kirke,” ufruktbar, men med håp om løftet.[3]

I disse to åpenbaringer får vi en innsikt til den unike rollen til de gammeltestamentlige kvinnelige profetene, og til konseptet at menneskets skapelse som hannkjønn og hunnkjønn har noe med åpenbaring å gjøre. At menneskeligheten deles i to kjønn har en profetisk hensikt. Denne realiseringen om at kjønn er tilknyttet profeti og åpenbaring er noe som har blitt tapt, til stor grad fordi mennesket, i sin arroganse, begynte å knytte de forskjellige rollene menn og kvinner har til relativ verdi. Når ”rolle” ble forbundet med ”verdi” ble menneskeligheten degradert, kvinner ble redusert til trelldom og hele mysteriet og meningen bak menneskelig kjønn og ekteskap gikk tapt.

I. Den Fundamentale Åpenbaringen Bak Menneskelig Kjønn og Ekteskap

Det kan ikke være slik at Gud skapte oss som mann og kvinne bare for å komplisere vårt liv, gi oss fortærende lidelser og distrahere oss fra kontemplasjon om paradis. Mysteriet om menneskelig kjønn må i seg selv bære profeti om våre livs betydning, åpenbaring om forholdet mellom Gud og menneske, og om vår frelses beskaffenhet.

Mann og kvinne ble ikke skapt for å leve i egoistisk isolasjon, og mann og kvinne er ikke to helt separate vesen, for ingen av dem kan, på egenhånd, utføre Guds påbud om å være fruktbare og bli mange. De er heller to halvdeler av en helhet, og kalles til å leve sammen i en helliget enhet, å stadig trekke nærmere hverandre i en voksende kjærlighet, slik at de kan i en slik enhet løftes fra kjødelig til åndelig kjærlighet og derved videre til deres Skaper, etter å ha opplevd i deres egen stigning i kjærlighet, et hint av den høyere og mer fullstendig kjærlighet som søker frihet fra de kjødelige lidelsenes lenker.

Ekteskapet gir oss en mulighet og et middel til å vokse og utvikle oss åndelig og følelsesmessig, men denne veksten og utviklingen kan bare skje der det er et fast grunnlag av sann forpliktelse til hverandre, og en gjensidig og ærlig forpliktelse til Gud. Enhetsbåndet og den stadigvoksende kjærligheten mellom mann og kone gir menneskeligheten en enkel opplevelse og bevissthet om en voksende kjærlighet til enhet med Gud, gjort mulig av Jesus Kristus. Ekteskapet, ifølge apostelen, er en type av Kristus og Kirken. Det lærer oss, ikke ved abstrakte konsepter eller i bøker og ord, men gjennom virkelig levende opplevelse, om Kristus og Kirken, og hele vårt forhold til Gud.[4] Når vi ser at verken mann eller kvinne alene bærer en fullstendig profeti, for mannen kan ikke bære frukt alene, heller ikke kvinnen, er det tydelig at åpenbaringen om vår frelse inkluderer både Kristus (som er åpenbart gjennom de mannlige profetene) og Kirken (som åpenbares gjennom de kvinnelige profetene), og at Kristus frelser oss gjennom Kirken.

Det er to viktige deler av åpenbaringer som skjer gjennom menneskelig kjønn. Den første gis gjennom profetiens beskaffenhet i det Gamle Testament, og spesielt, sammenhengen til den åpenbaringen gitt ved mannprofetene og den gitt ved de kvinnelige profetene. Den andre delen av denne åpenbaringen er forståelsen at pakten mellom Gud og Hans folk ikke er en juridisk avtale, men et ekteskapsforhold. Det er viktig å forstå begge disse delene av Guds bruk av kjønn som profeti for å forstå riktig den ortodokse Kirkes synspunkt på menn og kvinners roller, og for å ha en klar forståelse om ekteskapets betydning.

II. Pakten som et Ekteskapsforhold

Verken den Gamle Pakt eller den Nye Pakt var ”juridiske avtaler,” men heller ekteskapsforhold. Dette var den store feilen den Gamle Israel falt i, og den profetene advarte om. Israel kjente ikke igjen og mottok ikke Kristus fordi Han kom til henne som en himmelsk brudgom søkende etter sin brud. Israel, som så pakten som en ”juridisk kontrakt,” forventet en streng hersker, som kom for å fremtvinge en brutt avtale og etablere sin vilje ved militære og politiske midler. Det er av samme grunn at vestlig kristendom falt inn i det feilaktige konseptet om forsoning.

Det er viktig for oss å forstå dette: den Gamle Pakt var og det Nye Testament er et ekteskapsforhold. Bare ved denne oppfatningen kan vi forstå kjønnenes beskaffenhet som profeti og åpenbaring. En kortfattet lesing av Hoseas bok vil oppsummere budskapet til alle de hellige profetene og er nok til å åpne denne forståelsen for oss.

Før vi gransker Hoseas profeti, la oss kjapt undersøke måten ”hor” brukes mange steder i det Gamle Testament, fordi ordet er viktig i Hoseas åpenbaring.

Du skal ikke vanhellige din datter ved å la henne prostituere seg, slik at landet driver hor og blir fullt av skamløshet.” (3. Mos. 19:29)

I dette verset, knytter Gud tydelig en kvinnes tilstand til Hans paktnasjons tilstand. Han viser oss at kvinner åpenbarer og er en type av den hellige nasjonen, Hans Kirke. Vi vil gjennom hele det Gamle Testament se at Israels utro fremstilles som en ekteskapsbryter, en skjøge, en som driver hor og en prostituert – en utro brud. I Esekiel ser vi derfor Israel fremstilt som en brud som har tatt sin ektefelles bryllupsgaver og falt i hor med dem:

Så drev du hor med assyrerne…og du fortsatte med ditt horeri, helt til kremmerlandet Kaldea...Hvor sykt hjertet ditt er, sier Herren Gud. At du kunne gjøre alt dette og oppføre deg som en frekk skjøge…en kvinne som bryter ekteskapet, tar fremmede menn i stedet for sin ektemann.” (Es. 16:28-32)

Det er mer enn tretti slike referanser blant de gammeltestamentlige profetene, der Gud forbinder åpenbaringen om sin pakt med Israel med ekteskapsforholdets beskaffenhet, der Israels beskaffenhet åpenbares gjennom kvinner og hustruens yrke.

La oss nå vende oss til profet Hosea. Hva var forholdet mellom Gud og Israel når vår Herre begynte å tale gjennom denne hellige profeten?

Profeten Hosea åpenbarer for oss ikke bare Guds ønske om et forhold til Israel, men også paktens selve betydning. For meg virker som om vi i Hoseas bok også har en fullstendig åpenbaring om frelsen og om den ”forsoningen” som Jesus Kristus skulle la skje for oss, i motsetning til den juridiske vranglæren fremstilt av skolastikere og augustinere.

Gud klager, gjennom den hellige profeten, at Israel har ”drevet hor” med avguder og demoniske ”guder.”[5] Israel har ikke forstått at pakten Gud gjorde med dem ikke var en juridisk avtale men et ekteskapsforhold. Israels folk forsto kanskje i tankene at de hadde en pakt med Gud, men dens virkelighet gjennomtrengte aldri nasjonens hjerte. Gud kalte stadig sitt folk tilbake fra deres ekteskapsbrudd med ”andre guder,” og de sviktet stadig i å forstå eller å være trofaste. Etter min mening er disse omstendighetene mest tydelig åpenbart oss i Hoseas profetiske tjeneste. I denne hellige profetens tid hadde Israel ikke bare falt inn i avgudsdyrkelse, men de hadde kommet så langt bort fra deres forhold til Gud at de trodde Gud hadde en ”kone”, en jordgudinne. De gjorde dette for å etterlikne hedningene, men det var en først og fremst en bekjennelse om at de, Israels nasjon, ikke lenger var Guds ektefelle.

De var i et ekteskapsbrytende forhold med hedningenes avguder og, etter å ha ”forlatt sin første kjærlighet,”[6] ønsket Han bort. Gud viser at Han er trofast til Israel selv om hun ikke er trofast mot Ham. Han elsker sin nasjon som en god mann elsker sin kone,[7] og Han ønsket ingen ting høyere enn å befri sin ektefelle fra separasjon og trelldom. Siden Hosea, i denne åpenbaringen til Israel, representerer Gud selv, ber Gud profeten om å ta til seg en kone fra de prostituerte i hedningtempelet. ”Gå og få deg en horkvinne og horebarn. For landet horer seg bort fra Herren.” (Hos. 1:2). Så Hosea tok til seg den tempelprostituerte, Gomer, som kone. Når deres første barn fødtes, ba Gud Hosea om å kalle henne Lo Ruhama, et navn som betyr ”ikke lenger under nåde,” for Israel hadde gått bort fra Guds nådes beskyttelse. Når det andre barnet ble født, kalte Gud ham for Lo Ammi, som betyr, ”ikke lenger mitt folk.” Ved dette, advarte Gud folket om at de ikke bare hadde skilt seg fra Hans nådes beskyttelse, men at de hadde skilt seg fra Ham.[8] Allikevel lovte Gud samtidig forsoning. Han sier, ”Der det før ble sagt til dem: ’Dere er ikke Mitt folk,’ skal det sies: ’Den levende Guds barn’.” (Hos. 1:10).

Hoseas kone Gomer, selv om hun er utro og en skjøge blir nå en profet. Hun er en åpenbaring om Kirkens tilstand, den hellige nasjonen. Selv om nasjonen har forrådt sin forlovelse til Gud og vent ryggen til Ham, lover Han allikevel, ”Jeg vil binde Meg til deg for alltid. Jeg vil binde Meg til deg i rettferd og rett, i kjærlighet og barmhjertighet.” (Hos. 2:19).[9]

Når Gomer går imot sin mann Hosea og vender seg tilbake til horens trelldom, sier Gud til mannen: ”Gå enda en gang bort og elsk en kvinne som er en annens elskerinne og bryter ekteskapet, slike Herren elsker israelittene, enda de vender seg til andre guder og elsker vin. Så kjøpte jeg henne for femten sjekel sølv og en homer bygg og en letek bygg…” (Hos. 3:1-3).

Her ser vi at Gud har brukt både kjønn og ekteskapet for å åpenbare for oss forholdet mellom Ham og Hans Kirke. Vi skal se de samme bildene i det Nye Testament når apostelen Paulus beskriver Kirken som Kristi brud ”uten den minste flekk eller rynke” (Ef. 5:27).[10]

Det er tydelig at, selv om hun var utro og brøt ekteskapspakten med Hosia, skulle Gomer frelses og gjenopprettes på grunn av kjærlighet og ikke av noe annen grunn. Dette er en profeti om frelsen av den falne menneskeligheten gjennom Jesu Kristi medlidende kjærlighet og offer. Vi innløses til Gud og kalles til det Nye Testaments paktsforhold med Ham, av ingen annen grunn enn at Han elsker oss. Som den gamle Israel ikke forsto paktens betydning som et ekteskapsforhold, og derved omkom i død nomisme og formalitetene til en ytre tro, er vi også oppfordret til å forstå pakten på riktig måte. Ekteskapsbrudd er den eneste svikten Kristus tillater skilsmisse for, nettopp fordi åndelig ekteskapsbrud skiller oss fra Gud og avviser vår frelse.

Det virker for meg som apostelen Paulus setter et siste utropstegn ved slutten av profet Hoseas bok når han sier, ”Kristus elsket Kirken og ga seg selv for den” (Ef. 5.25).[11] Tornekronen som ble presset ned over den lidende Frelserens hode var bryllupskronen med hvilken Kristus ble kronet til sin brud, Kirken, og av denne grunn synger vi, i den hellige Påsken, at Kristus ”kommer frem fra graven som en brudgom i prosesjon.”[12]

Når Gud brukte Hosea og Gomers ekteskap som en åpenbaring om forholdet mellom seg selv og Israel på den tid, åpenbarte Han også for oss på hvilken måte ekteskapet er en profetisk tilstand som åpenbarer beskaffenheten til pakten og forholdet mellom Gud og Hans Kirke. Apostelen Paulus gjentar at dette også er den Nye Pakts beskaffenhet, for:

Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til Ham, for å føre dere til Ham som en ren jomfru” (2. Kor. 11:2).

Johannes Døperen, i sitt ønske om å bringe Israel til en forståelse om dette forholdet, sier også om Kristus, ”Den som har bruden, han er brudgom…” (Joh. 3:29). Videre, i Johannes’ Åpenbaring, er denne typen fortsatt og gjort enda klarere i versene om Kristi gjenkomst:

La oss glede oss og juble og gi Ham æren. For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand” (19:7).[13]

Uansett hvordan et testament eller en pakt opprettes, er det klart at Gud mente at den skulle forstås som et ekteskapsforhold, ikke en juridisk avtale, og at menneskelig kjønn og ekteskap er åpenbaringer om dette forholdet.

Mannen er tydelig en åpenbaring om Kristus og kvinnen en åpenbaring om Kirken.[14] Dette er ikke bare tilfellet hos den utro konen, men også dem som var rettferdige og fromme. Menneskelig kjønnsforskjell og ekteskapsforholdet er profetiske, gitt os av Gud i begynnelsen som en form for åpenbaring. Dette er det vesentlige ved mysteriet om kjønn og rollene menn og kvinner har i livet og i Kirken.

Dette er også det vesentlige ved vår frelse. Kristus kom ikke til jord på en juridisk ekspedisjon for å ”tilfredsstille Guds rettferdighet.” Han kom, som profeten Hosea, for å frelse sin brud fra trelldom og hor. Han kom for å føre tilbake til Faderens hus den som hadde kommet bort fra det, ”solgt som slave til synden” (Rom. 7:14). Ha gjorde dette kun av den grunn at Han elsker oss og ønsker at vi skal komme inn i Hans hellige Kirke og frelses. Bildet av en troende og kjærlig mann og kone som lever sammen i kyskhet, er et bilde og en åpenbaring om vår frelse.

III De Store Kvinnelige Profetenes Åpenbaring
For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort (Matt. 22:30). Her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus (Gal. 3:28).
Når vi tenker på profetene i det Gamle Testament tenker vi ofte bare på de mannlige profetene. Vi går ofte glipp av at de store kvinnene i det Gamle Testament også var profeter. Dette er tragisk fordi det fratar oss en full forståelse av det Gamle Testament og også av Kirkens beskaffenhet. Som vi allerede har sett er ekteskapet en type og likhet av Kirken, og apostelen Paulus lærer oss at i denne likheten er mannen en type av Kristus mens kvinnen er en type av Kirken (se Ef. 5:2). Dette betyr at, slik Kristus var åpenbart gjennom de mannlige profetene i det Gamle Testament, åpenbartes Kirken gjennom de kvinnelige profetene, som begynner med Eva. Det er ikke uten grunn at Kristus sier at kjønnsforskjellen mellom menn og kvinner ikke kommer til å forsette i oppstandelsen, og Paulus lærer oss at i Guds rike er det ikke lenger forskjell på ”mann” og ”kvinne.” Hvis kjønn er gitt oss til profeti, da er det ikke lenger behov for profeter eller profetiske midler når all profeti oppfylles. Når Kristus og Kirken er forente synlig, når alt er klart og synliggjort, da vil kjønnenes profetiske rolle oppfylles og gå bort.

Det er viktig at vi forstår dette, ikke bare så vi har en bedre forståelse av det Gamle Testament og av Kirken, men så vi lettere kan rette på den syndige holdningen der menn og kvinners roller er bundet til en relativ verdi, og den ene er verdsatt høyere enn den andre, og å rette på den feilen der vi tar kjønnenes åndelige og liturgiske roller ut av deres familie og liturgisammenheng, og innfører dem i industri og politikk.[15]

Av en eller annen grunn, er rollen til de mannelige profetene i det Gamle Testament klarere forstått. For å balansere vår forståelse, er det nødvendig å undersøke hvordan de store kvinnelige profetene åpenbarte for oss Kirkens beskaffenhet, og derved oppfylte profetiene om vår frelse.

Kirken var før alle tider, først i Guds evige vilje. Ved englenes skapelse, eksisterte Kirken åndelig i Guds nærvær. Når Gud skapte Edens hage og plasserte Adam og Eva i den, synliggjorde Han sin Kirke på jorden. Adam og Eva var selv en profetisk åpenbaring om Kristus og Hans Kirke, for menneskets skapelse, som kirkefedrene har sagt, var selv en profeti om Guds Ords inkarnasjon. Gud, som vet alt fra evighet til evighet, og forutså fallet, åpenbarte i mannen og kvinnens selveste skapelse vår fremtidige frelses beskaffenhet. Som Hl. Johannes Krysostomos sier:

”Som kvinnen ble skapt fra Adams side mens han sov, ble Kirken skapt fra Kristi side mens Han døde.” ”For Kristus ble løftet opp på korset, og én av soldatene stakk Ham i siden, og ut kom blod og vann; og ved det blodet og vannet, ble hele Kirken til.” Den hellige fortsetter ved å si at vi gjenfødes ved dåpens vann og næres ved Nattverdens Blod.[16]

I ordene til denne helgenen, ser vi allerede menn og kvinners fundamentale rolle i åpenbaring og profeti.

Ved menneskets fall, var ”paradisets porter” lukket og, siden Adam og Eva utgjorde Kirken på jorden, falt Kirken med dem. Den ville fortsette, helt til dens frelse, en skygget tilstand. Kirken var nå ufruktbar og bar ikke lenger frukten som kommer fra den velsignede enheten med Gud kjent i Eden, og fortsatte i håp om den lovede gjenopprettelsen. Gud sluttet aldri å elske sin Kirke, som apostelen sier, ”Kristus elsket Kirken og ga seg selv for den” (Ef. 5:25). Når hele menneskeligheten hadde fullstendig falt bort fra det håpet, kalte Gud Abraham og Sara inn i den falne Kirke og, gjennom dem, fornyet løftet, slik at i Abraham kunne profetien om Messias, og i Sara profetien om Hans Kirke, igjen bli kjent. Som Adam og Eva hadde vært apostler av Guds nærvær, var nå Abraham og Sara apostler av Hans løfte.

Men Kirken hadde blitt gammel og forble ufruktbar og uten livets frukt. Slik ble hun åpenbart av Esdras og Hermas’ biskop i sitatene vi nevnte tidligere. Det er derfor de store kvinnelige profetene var gamle og ufruktbare, ufruktbare helt til de ble rørt av Guds nåde og kaltes til en spesiell åndelig åpenbaring ved å føde barn i sin alderdom. Derfor hadde den hellige profeten Sara blitt gammel og ufruktbar (som Kirken), men til tross for alt satte hun sin lit til Guds løfte, og ventet tålmodig, og stolte på at det Han hadde lovt skulle gå i oppfyllelse. I tidens fylde, valgte Gud å åpenbare, ikke bare sin kjærlighet og sitt løfte, men også Treenighetens mysterium. Mens Sara og hennes mann ventet ut i varmen under Mamres eik i løftets land, ved middagstid, viste Ordet selv seg for dem med to engler. Abraham kjente sin Herre og skyndet seg for å tilbe Ham og tilby gjestfrihet til sine fryktelige gjester. Så veldig var åpenbaringen og løftet som skulle oppfylles i Sara at Guds egen inkarnasjon ble bebudet i typen av den Hellige Treenighet som viste seg.[17] For Treenighetens mysterium skulle sannelig ikke bli synliggjort før Ordets inkarnasjon gjenopprettet den sanne hellige nasjon og frelste Kirken fra trelldom, og tok henne til sin brud. Det er derfor Kristus, som Guds Ord, viser seg ved Mamre for å innvie den hellige nasjonens grunnleggelse ved å ”personlig” stadfeste løftet.

I profeti om denne store frelsen, mottok Sara Guds nåde og ble mor til den hellige nasjonen, bildet til den ”nye nasjonen oppkalt etter” Jesu Kristi navn.[18] Slik var Sara gjenopprettelsen av den åpenbaringen gitt Eva i begynnelsen, den første i en rekke av kvinnelige profeter ved hvilken Kirken ble åpenbart. Kristus, den hellige nasjonens grunnlegger, Kirkens frelser og helliggjører, er bebudet i sønnen Sara fødte.

I profeten og nasjonens dommer, Elis dager, hadde hans sønner, prester ved Guds tabernakel, falt i likegyldighetens synd og mistet sin tro og gudsfrykt. Da valgte Gud sin tjenerinne Hanna for å åpenbare mer om Kirken og Messias.

På samme måte som Sara, var den hellige profeten Hanna gammel og ufruktbar (som Kirken). I sin stadige bønn til Gud, med løfter og faste, mottok hun et løfte fra Gud. Han ville røre hennes liv med legende nåde så hun kunne føde et barn til Hans ære. I tidens fylde, fødte hun Samuel, profeten som kom til å erstatte de korrupte prestene fra Elis hus. Ved Guds nåde, ble Hanna det nye presteskapets mor i Samuel, og bebudet Kirkens frelse ved den evige Ypperstepresten, Jesus Kristus, som erstattet Israels korrupte prester og gjenopprettet Kirken med det fullkomne og evige offer.

Til slutt, når ”tidens fylde” nærmet seg, valgte Gud to andre trofaste tjenerinner til åpenbaring om sin Kirke. Som Sara og Hanna, var den hellige profeten Elisabeth ufruktbar i sine gamle dager, og ba Gud om å få et barn. Gud kalte henne til å føde frelserens forløper, Johannes Døperen. Gjennom Elisabeth, ropte Kirken ut med Forløperens røst. Han erklærte Guds rikes dag og forkynte Messias til den ufruktbare og falne Kirke og førte den til gjenopprettelsens kveldstund. Litt tidligere, hadde Anna, Joakims kone, som også var ufruktbar i sine gamle dager, bedt med løfter og faste om å få barn. Hun var kalt til å være mor til Gudfødersken, hun som ble valgt fra alle tider og alle slekter til å bli Guds moder i den frelsende inkarnasjonen.

Og her ser vi en stor og dramatisk endring. Plutselig flytter denne unike form for åpenbaring om Kirken seg fra ufruktbare, eldre kvinner til en veldig ung jomfru. Hvorfor? Fordi Kirkens ”gammeltestamentlige” periode tar slutt. Kirken hadde blitt gammel og ufruktbar, uten noen av frukten av enhet med Gud, som i Eden. Men nå går den profetiske rollen til en ung jomfru, som føder hennes spesielle barn kun ved Helligåndens nåde, uten en manns deltakelse. Den ufruktbare Anna, Kirken i det Gamle Testament, føder den Evig-jomfrulige, og Maria blir den hellige profeten ved hvilken den nytestamentlige Kirken, den frelste og gjenopprettede Kirken er åpenbart. Kiken er fornyet, frelst, og gjort fruktbar igjen. Kirken blir en ny skapelse, og derfor er ikke åpenbaringen lenger en gammel, ufruktbar kvinne, men en ung jomfru, og på en helt ny og unik måte. Kirken er ikke lenger den ufruktbare gamle kvinnen i det Gamle Testament, men er ”Kristi rene og jomfrulige brud,” åpenbart i den rene jomfrulige Gudfødersken. Denne transformasjonen fra skam og vanære, for slik så jødene på ufruktbarhet, til nådefull renhet og opphøyethet, førte til enden på det Gamle Testament og Kirkens eksil tok slutt; den innførte den Nye Pakts evige soloppgang og tok imot gjenopprettelsens og herlighetens nye dag – skapelsens åttende dag, frelsens dag. Den falne menneskeligheten ville sammenfattes (Ef. 1:10) i Kristus, Kirken ville gjenskapes fra Hans livgivende side og Helligåndens nedstigning. Paradis ville gjenopprettes.

Hva med de gammeltestamentlige kvinnelige profetenes åpenbaring? Kristus er den ”nye nasjonen grunnlegger.” Den ”hellige nasjonen” er forstås ikke som den etniske Israel, men som Kirken selv, som apostelen Paulus så tydelig minner oss om.[19] Det er dette Sara bebudet i sin hellige barnefødsel. Hennes barn, den ”hellige nasjonens” førstefødte var et verk av Guds nåde og ikke menneskelig vilje eller planer. Allikevel var det et bilde og profeti og derfor var dens skjebne å forsvinne når dens oppfyllelse kom. Som med Hanna, vil barnet født av Maria erstatte det korrupte høypresteskapet (Heb. 6:2-7:28), og gjenopprette og oppfylle presteskapet. Med Anna og Elisabeth, tar denne åpenbaringsrekken slutt, for en ”type” og profeti forblir bare til dens oppfyllelse.

[…]

IV Kjønnsroller som Profeti og det Liturgiske Presteskapet

Vi skriver ”liturgisk presteskap” fordi alle døpte ortodokse troende er del av det ”kongelige presteskap” (1 Pet. 2:9). Alle tilhører det ”kongelige presteskapet” fordi bare presteskapet kan delta i det som tilhører alteret, og alle kalles til å motta Kristi Legeme og Blods mysterium – ”det som tilhører alteret” – i Nattverden. Allikevel kalles kun menn til det liturgiske eller ”ordinerte” presteskapet.

For å forstå hvorfor kvinner ikke ordineres til presteskapet, må vi først legge vekk én lumsk forutsetning: at det har noe med verdi å gjøre. Det har noe med roller å gjøre, men også her må vi kvitte oss med en ødeleggende forutsetning. Mange har, i århundre, forbundet roller med verd, og de har videreført menn og kvinners rolle i Kirkens liturgiske liv (som handler om profeti og åpenbaring) til samfunnet, politikk og industri – som ikke har noe å gjøre med troen eller menneskelighetens frelse.

Rollene vi snakker om her har ikke noe å gjøre med klasse, personlig verdi eller menneskelig verdighet. Menn og kvinners roller i Kirken er profetiske og handler om profeti og åpenbaring. Gjennom Skriftens historie har kvinner derfor holdt den profetiske rollen å åpenbare Kirken: Kirkens beskaffenhet og misjon på jord (det er derfor det verken er mann eller kvinne i himmelen: for Kirken på jord vil ha oppfylt sin misjon, og åpenbaring og profeti om henne vil ikke lenger være nødvendig; på lik måte, vil Kristi synlige tilstedeværelse gjøre slutt på mannens profetiske rolle). Profetien om Kristus har forkyntes gjennom mannlige profeter, med ett unntak: Eva. Løftet til Eva om at hennes barn skulle ramme slangens hode var en klar profeti, ikke om Kirken, men om Kristus. Det barnet var Kristus, som kom frem fra Jomfruen som en oppfyllelse av denne profetien gitt Eva. Det er derfor vi kaller Maria ”den andre Eva.”


Presterollen i Kirken tilhører kun Kristus. Han er Kirkens presteskap. Han er også Kirkens ektefelle og mann. Kristi synlige presteskap i Kirken oppfylles gjennom de ordinerte prestene, eller, mer nøyaktig, gjennom Kirkens biskoper (som delegerer dette til prestene siden biskopen ikke kan være overalt).

Derved ligger mennenes profetiske rolle i åpenbaring om Kristus, og kvinnenes profetiske rolle i åpenbaring om Kirken. Det er ingen relativ verdi i disse rollene, siden frelsens mysterium er Krist og Kirkens mysterium. Men det burde være klart at, selv om kvinner oppfyller en tjeneste i Kirken (først og fremst, den profetiske tjenesten) er de ikke ordinert til prestetjeneste, som er en åpenbaring om Kristus, og ikke om Kirken. En kvinne i presteskapet måtte ha vist en åpenbaring om Kirkens ektefelle, en gift med ”Kristi ubesudlede, rene brud.” Kan du ikke se hvor forvrengt en slik ”åpenbaring og profeti” hadde vært?

Den samme profetiske rollen strekker seg også til familien, naturligvis, siden hele poenget med ekteskapet er å være, som Skriften klart uttrykker, en åpenbaring om forholdet mellom Kristus og Kirken (Ef. Kapittel 5).

For dem som har mistet sin tro eller har tilranet seg Guds makt, virker det kanskje naturlig å endre på Hans åpenbarings beskaffenhet og til og med selve Evangeliet om frelsen. Det virker kanskje rimelig for dem som ikke er troende å forvrenge samfunnet, og derfor også rimelig å forvrenge guddommelig åpenbaring og profetiens rekkefølge slik at selve Evangeliet slukes i menneskelig selvtilbedelse og innbilskhet. Men for troende ortodokse kristne står Guds åpenbaring og Hans profeti uforanderlig og uutfordret. Menn og kvinners forskjellige roller, både innen Kirken og familien, har ikke noe med relativ verdi å gjøre, men er profetiske. La alt forbli i den rekkefølgen og nåden Gud har bestemt for det, så Evangeliet kan forkynnes, ikke i tomme ord, men i selve livet, i opplevelsen av å leve livet etter Guds plan.

Menn er ikke verd mer enn kvinner, og kvinner ikke mer enn menn. Men hvis vi lar den ene eller den andres profetiske rolle bli forvrengt, da ødelegger vi begges verdi, og forvrenger Kristi Evangelium.

Oversatt fra Erkebiskop Lazar Puhalo, ’Gender as Prophecy and Revelation’ i The Mystery and Meaning of Gender and Human Sexuality, Dewdney, BC: Synaxis Press, 2010, pp.2-21.



[1] Preken om Efeserbrevet.
[2] Se 2 Esdras 9:38
[3] Hermas Hyrden
[4] Se The Mystery and Meaning of Love and Marriage, Archbishop Lazar Puhalo (i Synaxis Press Point of Faith presentasjonen, Nr. 13).
[5] Se 2. Mos. 34:15; 5. Mos. 31:16; Dom. 2:17; 1 Krøn. 5:25; Es. 6:9, 23:30; Hos 4:12, 9:1.
[6] Se Åp. 2:4.
[7] Når en leser de antropomorfiske beskrivelsene av Gud i det Gamle Testament burde en huske at Gud ikke har negative følelser og er ikke påvirket av falne menneskelige lidelser. Når Skriften sier at Gud er en ”nidkjær Gud,” referer dette til Paktens ekteskapsforhold, men det tildeler ikke falne menneskelige lidelser til Gud.
[8] Dette er den vesentlige betydningen av ordet vi oversetter som ”synd,” å være separert fra Gud ved våre gjerninger og valg.
[9] Se Joh. 16:8-12
[10] Se f.eks. Åp. 3:29; 18:23; 22:2, 9, 17, og mange andre steder i det Nye Testament.
[11] Og her taler Apostelen nettopp om ekteskap og forholdet mellom mann og kone.
[12] Påskeversene vi synger etter Lovprisningene i Matutin. Se Salme 19:5.
[13] Se også Åp. 21:2,9,17 og 18:23, der de onde advares at verken Kristus eller Hans Kirke skal være til stedet med dem til slutt.
[14] Hl. Klement av Roma sier, ”Gud skapte den menneskelige personen, mann og kvinne. Mannen er Kristus, kvinnen er Kirken.” (2 Klement 14:2)
[15] Det finnes en ide blant noen fundamentalister om at kvinner burde ha samme status som de har i Islam – dvs. de burde ekskluderes fra alle viktige stillinger innenfor industri og politikk. Dette er et tydelig eksempel på misforståelse av det Nye Testament, som ikke har noe å si om ens plass i industri og politikk.
[16] Encomium til Maximos, 3. Se også St. Methodios av Olympos, Symposium 3:8.
[17] Typen viste seg, ikke Treenigheten. At Treenigheten viste seg ved Mamre er helt klart vranglære.
[18] Se Kontakion til det Hellige Korset.
[19] Rom. 4:11-16 og 9:6-8, for eksempel.

mandag 8. juli 2013

Hva i verden er den ortodokse Kirke?

av Concilliar Press

Vurder

På én hånd er den kristendommens eldste Kirke. På den andre hånd er den noe nytt for de fleste i [Skandinavia].

Det er verdens nest største kirkesamfunn, med 225 millioner medlemmer verden rundt. Men i [Vesten er det bare noen få millioner].

I det 20. århundre gav rundt 40 millioner ortodokse kristne sine liv for troen, de fleste under kommunismen. Så høy er mange ortodokse kristnes forpliktelse til Kristus og Hans Kirke at den ofte kalles ’Martyrenes Kirke.’

Den er Kirken til noen av historiens største teologer, forskere, og forfattere – folk som Johannes Krysostomos, Justin Martyr, Augustin, Dostoyevksy, og Alexander Solzehenitsyn.

En Kortfattet Historie

Den ortodokse Kirke er den originale kristne Kirke, Kirken grunnlagt av Herren Jesus Kristus og beskrevet i det Nye Testaments sider. Dens historie kan spores helt tilbake, i ubrutt kontinuitet, til Kristus og Hans tolv apostler.

Utrolig nok, har den i over 20 århundre bevart sin uforminskede og uendrede tro og praksis. I dag forblir hennes apostoliske lære, tilbedelse og struktur intakt. Den ortodokse Kirke forkynner at Kirken er Jesu Kristi levende Legeme.

Mange av oss er overraskede når vi lærer at det bare fantes én Kirke i det første årtusen av kristendommens historie. Det var først i det 11. århundre at en tragisk splittelse skjedde mellom den ortodokse Østen og den latinske Vesten. Selv om det var en årelang utvikling, representerte det såkalte ”Store Skisma” i 1054 et formelt – og sjokkerende – brudd mellom Roma og ortodoksien. Sentralt i denne hendelsen var uenighet om to viktige områder: pavens rolle og måten dogma tolkes.

Men hva er forskjellen?

En forfatter har sammenliknet ortodoksien med Romas og protestantismens tro på denne enkle måten: Ortodoksien har bevart det Nye Testaments tradisjoner, mens Roma ofte har lagt til den mens protestantismen trukket fra den.

For eksempel, mens Roma la til Kirkens oldtidlige Trosbekjennelse, er den sjeldent brukt eller studert blant mange protestantiske grupper. Roma har mange lag med kirkelig autoritet; mye av protestantismen er anti-hierarkisk og til og med ”uavhengig” i sin struktur. Roma innførte indulgensen og skjærsilden; i motstand tar protestantismen avstand fra gode gjerninger og disiplin.

I disse og andre saker, har den ortodokse Kirke bevart den apostoliske lære. Den har unngått både pavedømmets og menighetsuavhengighetens utskeielser. Den forstår at presteskapet er Kristi og Hans folks tjenere og ikke en privilegert klasse. Den har bevart apostlenes lære om Kristi gjenkomst ved tidenes ende, om dommedagen og det evige liv, og fortsetter å oppfordre folk til å vokse i Kristus gjennom enhet med Ham. I et ord, har ortodoks kristendom bevart troen ”de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud. 1:3).