Et foredrag av
Erkebiskop Lazar Puhalo
Skal jeg fortelle
dere på hvilken måte ekteskapet også er ett av Kirkens mysterier? Kristus kom
inn i Kirken, og hun ble en del av Ham og Han forentes med henne i åndelig
samleie…Så ekteskapet er en type av Kristi tilstedeværelse. (Hl. Johannes
Krysostomos).
 |
| Erkebiskop Lazar |
Mens den hellige profeten Esdras sto og så ut
over Jerusalems ruiner, og sørget over falne Sion, hørte han noen som gråt bak
ham. Han snudde seg og så en gammel kvinne, nedbøyd av usigelig sorg. For å
trøste henne, spurte han, ”Hvorfor sørger du slik, kvinne?” Han forventet at
hun skulle rope at hun også sørget over Sions fall, men i stedet svarte hun,
”Jeg hadde bare én sønn, en glede og betryggelse for hans far og meg. Han tok
til seg en brud, men på bryllupsdagen, når han gikk inn i sitt brudekammer,
falt han ned og var drept. Dette er grunnen til min sorg.” Esdras ble harm:
”Kvinne, ser du ikke at Jerusalem ligger øde; hennes barn ligger drept eller
bortført i trelldom, og du sørger bare for din ene sønn…”
Når han sa dette, snudde han seg mot den
hellige byens ruiner. Når han snudde seg igjen, så han ingen; den gamle kvinnen
hadde forsvunnet. Mens han undret over dette talte en engel til ham og sa,
”forstår du ikke at den gamle kvinnen var Sion?”
Ved det Nye Testaments morgengry etterlot den
navnløse profeten og biskopen av Hermas oss detaljer om et lignende syn. En
ufruktbar gammel kvinne viser seg for ham. Hun er identifisert som ”den gamle
pakts Kirke,” ufruktbar, men med håp om løftet.
I disse to åpenbaringer får vi en innsikt til
den unike rollen til de gammeltestamentlige kvinnelige profetene, og til
konseptet at menneskets skapelse som hannkjønn og hunnkjønn har noe med
åpenbaring å gjøre. At menneskeligheten deles i to kjønn har en profetisk
hensikt. Denne realiseringen om at kjønn er tilknyttet profeti og åpenbaring er
noe som har blitt tapt, til stor grad fordi mennesket, i sin arroganse, begynte
å knytte de forskjellige rollene menn og kvinner har til relativ verdi. Når
”rolle” ble forbundet med ”verdi” ble menneskeligheten degradert, kvinner ble
redusert til trelldom og hele mysteriet og meningen bak menneskelig kjønn og
ekteskap gikk tapt.
I. Den Fundamentale
Åpenbaringen Bak Menneskelig Kjønn og Ekteskap
Det kan ikke være slik at Gud skapte oss som mann
og kvinne bare for å komplisere vårt liv, gi oss fortærende lidelser og
distrahere oss fra kontemplasjon om paradis. Mysteriet om menneskelig kjønn må
i seg selv bære profeti om våre livs betydning, åpenbaring om forholdet mellom
Gud og menneske, og om vår frelses beskaffenhet.
Mann og kvinne ble ikke skapt for å leve i
egoistisk isolasjon, og mann og kvinne er ikke to helt separate vesen, for
ingen av dem kan, på egenhånd, utføre Guds påbud om å være fruktbare og bli
mange. De er heller to halvdeler av en helhet, og kalles til å leve sammen i en
helliget enhet, å stadig trekke nærmere hverandre i en voksende kjærlighet,
slik at de kan i en slik enhet løftes fra kjødelig til åndelig kjærlighet og
derved videre til deres Skaper, etter å ha opplevd i deres egen stigning i
kjærlighet, et hint av den høyere og mer fullstendig kjærlighet som søker
frihet fra de kjødelige lidelsenes lenker.
Ekteskapet gir oss en mulighet og et middel
til å vokse og utvikle oss åndelig og følelsesmessig, men denne veksten og
utviklingen kan bare skje der det er et fast grunnlag av sann forpliktelse til
hverandre, og en gjensidig og ærlig forpliktelse til Gud. Enhetsbåndet og den
stadigvoksende kjærligheten mellom mann og kone gir menneskeligheten en enkel
opplevelse og bevissthet om en voksende kjærlighet til enhet med Gud, gjort
mulig av Jesus Kristus. Ekteskapet, ifølge apostelen, er en type av Kristus og
Kirken. Det lærer oss, ikke ved abstrakte konsepter eller i bøker og ord, men
gjennom virkelig levende opplevelse, om Kristus og Kirken, og hele vårt forhold
til Gud.
Når vi ser at verken mann eller kvinne alene bærer en fullstendig profeti, for
mannen kan ikke bære frukt alene, heller ikke kvinnen, er det tydelig at
åpenbaringen om vår frelse inkluderer både Kristus (som er åpenbart gjennom de
mannlige profetene) og Kirken (som åpenbares gjennom de kvinnelige profetene),
og at Kristus frelser oss gjennom Kirken.
Det er to viktige deler av åpenbaringer som
skjer gjennom menneskelig kjønn. Den første gis gjennom profetiens beskaffenhet
i det Gamle Testament, og spesielt, sammenhengen til den åpenbaringen gitt ved
mannprofetene og den gitt ved de kvinnelige profetene. Den andre delen av denne
åpenbaringen er forståelsen at pakten mellom Gud og Hans folk ikke er en juridisk
avtale, men et ekteskapsforhold. Det er viktig å forstå begge disse delene av
Guds bruk av kjønn som profeti for å forstå riktig den ortodokse Kirkes
synspunkt på menn og kvinners roller, og for å ha en klar forståelse om
ekteskapets betydning.
II. Pakten som et
Ekteskapsforhold
Verken den Gamle Pakt eller den Nye Pakt var
”juridiske avtaler,” men heller ekteskapsforhold. Dette var den store feilen
den Gamle Israel falt i, og den profetene advarte om. Israel kjente ikke igjen
og mottok ikke Kristus fordi Han kom til henne som en himmelsk brudgom søkende
etter sin brud. Israel, som så pakten som en ”juridisk kontrakt,” forventet en
streng hersker, som kom for å fremtvinge en brutt avtale og etablere sin vilje
ved militære og politiske midler. Det er av samme grunn at vestlig kristendom
falt inn i det feilaktige konseptet om forsoning.
Det er viktig for oss å forstå dette: den
Gamle Pakt var og det Nye Testament er et ekteskapsforhold. Bare ved denne
oppfatningen kan vi forstå kjønnenes beskaffenhet som profeti og åpenbaring. En
kortfattet lesing av Hoseas bok vil oppsummere budskapet til alle de hellige
profetene og er nok til å åpne denne forståelsen for oss.
Før vi gransker Hoseas profeti, la oss kjapt
undersøke måten ”hor” brukes mange steder i det Gamle Testament, fordi ordet er
viktig i Hoseas åpenbaring.
”Du skal
ikke vanhellige din datter ved å la henne prostituere seg, slik at landet
driver hor og blir fullt av skamløshet.” (3. Mos. 19:29)
I dette verset, knytter Gud tydelig en kvinnes
tilstand til Hans paktnasjons tilstand. Han viser oss at kvinner åpenbarer og
er en type av den hellige nasjonen, Hans Kirke. Vi vil gjennom hele det Gamle
Testament se at Israels utro fremstilles som en ekteskapsbryter, en skjøge, en
som driver hor og en prostituert – en utro brud. I Esekiel ser vi derfor Israel
fremstilt som en brud som har tatt sin ektefelles bryllupsgaver og falt i hor
med dem:
”Så drev
du hor med assyrerne…og du fortsatte med ditt horeri, helt til kremmerlandet
Kaldea...Hvor sykt hjertet ditt er, sier Herren Gud. At du kunne gjøre alt
dette og oppføre deg som en frekk skjøge…en kvinne som bryter ekteskapet, tar
fremmede menn i stedet for sin ektemann.” (Es. 16:28-32)
Det er mer enn tretti slike referanser blant
de gammeltestamentlige profetene, der Gud forbinder åpenbaringen om sin pakt
med Israel med ekteskapsforholdets beskaffenhet, der Israels beskaffenhet
åpenbares gjennom kvinner og hustruens yrke.
La oss nå vende oss til profet Hosea. Hva var
forholdet mellom Gud og Israel når vår Herre begynte å tale gjennom denne
hellige profeten?
Profeten Hosea åpenbarer for oss ikke bare
Guds ønske om et forhold til Israel, men også paktens selve betydning. For meg
virker som om vi i Hoseas bok også har en fullstendig åpenbaring om frelsen og
om den ”forsoningen” som Jesus Kristus skulle la skje for oss, i motsetning til
den juridiske vranglæren fremstilt av skolastikere og augustinere.
Gud klager, gjennom den hellige profeten, at
Israel har ”drevet hor” med avguder og demoniske ”guder.”
Israel har ikke forstått at pakten Gud gjorde med dem ikke var en juridisk
avtale men et ekteskapsforhold. Israels folk forsto kanskje i tankene at de
hadde en pakt med Gud, men dens virkelighet gjennomtrengte aldri nasjonens
hjerte. Gud kalte stadig sitt folk tilbake fra deres ekteskapsbrudd med ”andre
guder,” og de sviktet stadig i å forstå eller å være trofaste. Etter min mening
er disse omstendighetene mest tydelig åpenbart oss i Hoseas profetiske
tjeneste. I denne hellige profetens tid hadde Israel ikke bare falt inn i
avgudsdyrkelse, men de hadde kommet så langt bort fra deres forhold til Gud at
de trodde Gud hadde en ”kone”, en jordgudinne. De gjorde dette for å etterlikne
hedningene, men det var en først og fremst en bekjennelse om at de, Israels
nasjon, ikke lenger var Guds ektefelle.
De var i et ekteskapsbrytende forhold med
hedningenes avguder og, etter å ha ”forlatt sin første kjærlighet,”
ønsket Han bort. Gud viser at Han er trofast til Israel selv om hun ikke er
trofast mot Ham. Han elsker sin nasjon som en god mann elsker sin kone,
og Han ønsket ingen ting høyere enn å befri sin ektefelle fra separasjon og
trelldom. Siden Hosea, i denne åpenbaringen til Israel, representerer Gud selv,
ber Gud profeten om å ta til seg en kone fra de prostituerte i hedningtempelet.
”Gå og få deg en horkvinne og horebarn.
For landet horer seg bort fra Herren.” (Hos. 1:2). Så Hosea tok til seg den
tempelprostituerte, Gomer, som kone. Når deres første barn fødtes, ba Gud Hosea
om å kalle henne Lo Ruhama, et navn
som betyr ”ikke lenger under nåde,” for Israel hadde gått bort fra Guds nådes
beskyttelse. Når det andre barnet ble født, kalte Gud ham for Lo Ammi, som betyr, ”ikke lenger mitt
folk.” Ved dette, advarte Gud folket om at de ikke bare hadde skilt seg fra
Hans nådes beskyttelse, men at de hadde skilt seg fra Ham.
Allikevel lovte Gud samtidig forsoning. Han sier, ”Der det før ble sagt til dem: ’Dere er ikke Mitt folk,’ skal det sies:
’Den levende Guds barn’.” (Hos. 1:10).
Hoseas kone Gomer, selv om hun er utro og en
skjøge blir nå en profet. Hun er en åpenbaring om Kirkens tilstand, den hellige
nasjonen. Selv om nasjonen har forrådt sin forlovelse til Gud og vent ryggen
til Ham, lover Han allikevel, ”Jeg vil
binde Meg til deg for alltid. Jeg vil binde Meg til deg i rettferd og rett, i
kjærlighet og barmhjertighet.” (Hos. 2:19).
Når Gomer går imot sin mann Hosea og vender
seg tilbake til horens trelldom, sier Gud til mannen: ”Gå enda en gang bort og elsk en kvinne som er en annens elskerinne og
bryter ekteskapet, slike Herren elsker israelittene, enda de vender seg til
andre guder og elsker vin. Så kjøpte jeg henne for femten sjekel sølv og en
homer bygg og en letek bygg…” (Hos. 3:1-3).
Her ser vi at Gud har brukt både kjønn og
ekteskapet for å åpenbare for oss forholdet mellom Ham og Hans Kirke. Vi skal
se de samme bildene i det Nye Testament når apostelen Paulus beskriver Kirken
som Kristi brud ”uten den minste flekk
eller rynke” (Ef. 5:27).
Det er tydelig at, selv om hun var utro og
brøt ekteskapspakten med Hosia, skulle Gomer frelses og gjenopprettes på grunn
av kjærlighet og ikke av noe annen grunn. Dette er en profeti om frelsen av den
falne menneskeligheten gjennom Jesu Kristi medlidende kjærlighet og offer. Vi
innløses til Gud og kalles til det Nye Testaments paktsforhold med Ham, av
ingen annen grunn enn at Han elsker oss. Som den gamle Israel ikke forsto
paktens betydning som et ekteskapsforhold, og derved omkom i død nomisme og
formalitetene til en ytre tro, er vi også oppfordret til å forstå pakten på
riktig måte. Ekteskapsbrudd er den eneste svikten Kristus tillater skilsmisse
for, nettopp fordi åndelig ekteskapsbrud skiller oss fra Gud og avviser vår
frelse.
Det virker for meg som apostelen Paulus setter
et siste utropstegn ved slutten av profet Hoseas bok når han sier, ”Kristus elsket Kirken og ga seg selv for den”
(Ef. 5.25). Tornekronen
som ble presset ned over den lidende Frelserens hode var bryllupskronen med
hvilken Kristus ble kronet til sin brud, Kirken, og av denne grunn synger vi, i
den hellige Påsken, at Kristus ”kommer frem fra graven som en brudgom i
prosesjon.”
Når Gud brukte Hosea og Gomers ekteskap som en
åpenbaring om forholdet mellom seg selv og Israel på den tid, åpenbarte Han
også for oss på hvilken måte ekteskapet er en profetisk tilstand som åpenbarer
beskaffenheten til pakten og forholdet mellom Gud og Hans Kirke. Apostelen
Paulus gjentar at dette også er den Nye Pakts beskaffenhet, for:
”Jeg har
lovet dere bort til Kristus, og bare til Ham, for å føre dere til Ham som en
ren jomfru” (2. Kor. 11:2).
Johannes Døperen, i sitt ønske om å bringe
Israel til en forståelse om dette forholdet, sier også om Kristus, ”Den som har bruden, han er brudgom…”
(Joh. 3:29). Videre, i Johannes’ Åpenbaring, er denne typen fortsatt og gjort
enda klarere i versene om Kristi gjenkomst:
”La oss
glede oss og juble og gi Ham æren. For tiden for Lammets bryllup er kommet.
Hans brud har gjort seg i stand” (19:7).
Uansett hvordan et testament eller en pakt
opprettes, er det klart at Gud mente at den skulle forstås som et
ekteskapsforhold, ikke en juridisk avtale, og at menneskelig kjønn og ekteskap
er åpenbaringer om dette forholdet.
Mannen er tydelig en åpenbaring om Kristus og
kvinnen en åpenbaring om Kirken.
Dette er ikke bare tilfellet hos den utro konen, men også dem som var
rettferdige og fromme. Menneskelig kjønnsforskjell og ekteskapsforholdet er
profetiske, gitt os av Gud i begynnelsen som en form for åpenbaring. Dette er
det vesentlige ved mysteriet om kjønn og rollene menn og kvinner har i livet og
i Kirken.
Dette er også det vesentlige ved vår frelse.
Kristus kom ikke til jord på en juridisk ekspedisjon for å ”tilfredsstille Guds
rettferdighet.” Han kom, som profeten Hosea, for å frelse sin brud fra trelldom
og hor. Han kom for å føre tilbake til Faderens hus den som hadde kommet bort
fra det, ”solgt som slave til synden” (Rom. 7:14). Ha gjorde dette kun av den
grunn at Han elsker oss og ønsker at vi skal komme inn i Hans hellige Kirke og
frelses. Bildet av en troende og kjærlig mann og kone som lever sammen i
kyskhet, er et bilde og en åpenbaring om vår frelse.
III De Store
Kvinnelige Profetenes Åpenbaring
For etter
oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort (Matt. 22:30). Her er
ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus (Gal. 3:28).
Når vi tenker på profetene i det Gamle
Testament tenker vi ofte bare på de mannlige profetene. Vi går ofte glipp av at
de store kvinnene i det Gamle Testament også var profeter. Dette er tragisk
fordi det fratar oss en full forståelse av det Gamle Testament og også av
Kirkens beskaffenhet. Som vi allerede har sett er ekteskapet en type og likhet
av Kirken, og apostelen Paulus lærer oss at i denne likheten er mannen en type
av Kristus mens kvinnen er en type av Kirken (se Ef. 5:2). Dette betyr at, slik
Kristus var åpenbart gjennom de mannlige profetene i det Gamle Testament,
åpenbartes Kirken gjennom de kvinnelige profetene, som begynner med Eva. Det er
ikke uten grunn at Kristus sier at kjønnsforskjellen mellom menn og kvinner
ikke kommer til å forsette i oppstandelsen, og Paulus lærer oss at i Guds rike
er det ikke lenger forskjell på ”mann” og ”kvinne.” Hvis kjønn er gitt oss til
profeti, da er det ikke lenger behov for profeter eller profetiske midler når
all profeti oppfylles. Når Kristus og Kirken er forente synlig, når alt er
klart og synliggjort, da vil kjønnenes profetiske rolle oppfylles og gå bort.
Det er viktig at vi forstår dette, ikke bare
så vi har en bedre forståelse av det Gamle Testament og av Kirken, men så vi
lettere kan rette på den syndige holdningen der menn og kvinners roller er bundet
til en relativ verdi, og den ene er verdsatt høyere enn den andre, og å rette
på den feilen der vi tar kjønnenes åndelige og liturgiske roller ut av deres
familie og liturgisammenheng, og innfører dem i industri og politikk.
Av en eller annen grunn, er rollen til de
mannelige profetene i det Gamle Testament klarere forstått. For å balansere vår
forståelse, er det nødvendig å undersøke hvordan de store kvinnelige profetene
åpenbarte for oss Kirkens beskaffenhet, og derved oppfylte profetiene om vår
frelse.
Kirken var før alle tider, først i Guds evige
vilje. Ved englenes skapelse, eksisterte Kirken åndelig i Guds nærvær. Når Gud
skapte Edens hage og plasserte Adam og Eva i den, synliggjorde Han sin Kirke på
jorden. Adam og Eva var selv en profetisk åpenbaring om Kristus og Hans Kirke,
for menneskets skapelse, som kirkefedrene har sagt, var selv en profeti om Guds
Ords inkarnasjon. Gud, som vet alt fra evighet til evighet, og forutså fallet, åpenbarte
i mannen og kvinnens selveste skapelse vår fremtidige frelses beskaffenhet. Som
Hl. Johannes Krysostomos sier:
”Som kvinnen ble skapt fra Adams side mens han
sov, ble Kirken skapt fra Kristi side mens Han døde.” ”For Kristus ble løftet
opp på korset, og én av soldatene stakk Ham i siden, og ut kom blod og vann; og
ved det blodet og vannet, ble hele Kirken til.” Den hellige fortsetter ved å si
at vi gjenfødes ved dåpens vann og næres ved Nattverdens Blod.
I ordene til denne helgenen, ser vi allerede
menn og kvinners fundamentale rolle i åpenbaring og profeti.
Ved menneskets fall, var ”paradisets porter”
lukket og, siden Adam og Eva utgjorde Kirken på jorden, falt Kirken med dem.
Den ville fortsette, helt til dens frelse, en skygget tilstand. Kirken var nå
ufruktbar og bar ikke lenger frukten som kommer fra den velsignede enheten med
Gud kjent i Eden, og fortsatte i håp om den lovede gjenopprettelsen. Gud
sluttet aldri å elske sin Kirke, som apostelen sier, ”Kristus elsket Kirken og
ga seg selv for den” (Ef. 5:25). Når hele menneskeligheten hadde fullstendig
falt bort fra det håpet, kalte Gud Abraham og Sara inn i den falne Kirke og,
gjennom dem, fornyet løftet, slik at i Abraham kunne profetien om Messias, og i
Sara profetien om Hans Kirke, igjen bli kjent. Som Adam og Eva hadde vært
apostler av Guds nærvær, var nå Abraham og Sara apostler av Hans løfte.
Men Kirken hadde blitt gammel og forble
ufruktbar og uten livets frukt. Slik ble hun åpenbart av Esdras og Hermas’
biskop i sitatene vi nevnte tidligere. Det er derfor de store kvinnelige
profetene var gamle og ufruktbare, ufruktbare helt til de ble rørt av Guds nåde
og kaltes til en spesiell åndelig åpenbaring ved å føde barn i sin alderdom.
Derfor hadde den hellige profeten Sara blitt gammel og ufruktbar (som Kirken),
men til tross for alt satte hun sin lit til Guds løfte, og ventet tålmodig, og
stolte på at det Han hadde lovt skulle gå i oppfyllelse. I tidens fylde, valgte
Gud å åpenbare, ikke bare sin kjærlighet og sitt løfte, men også Treenighetens
mysterium. Mens Sara og hennes mann ventet ut i varmen under Mamres eik i løftets
land, ved middagstid, viste Ordet selv seg for dem med to engler. Abraham
kjente sin Herre og skyndet seg for å tilbe Ham og tilby gjestfrihet til sine
fryktelige gjester. Så veldig var åpenbaringen og løftet som skulle oppfylles i
Sara at Guds egen inkarnasjon ble bebudet i typen av den Hellige Treenighet som
viste seg. For
Treenighetens mysterium skulle sannelig ikke bli synliggjort før Ordets
inkarnasjon gjenopprettet den sanne hellige nasjon og frelste Kirken fra
trelldom, og tok henne til sin brud. Det er derfor Kristus, som Guds Ord, viser
seg ved Mamre for å innvie den hellige nasjonens grunnleggelse ved å
”personlig” stadfeste løftet.
I profeti om denne store frelsen, mottok Sara
Guds nåde og ble mor til den hellige nasjonen, bildet til den ”nye nasjonen
oppkalt etter” Jesu Kristi navn.
Slik var Sara gjenopprettelsen av den åpenbaringen gitt Eva i begynnelsen, den
første i en rekke av kvinnelige profeter ved hvilken Kirken ble åpenbart.
Kristus, den hellige nasjonens grunnlegger, Kirkens frelser og helliggjører, er
bebudet i sønnen Sara fødte.
I profeten og nasjonens dommer, Elis dager,
hadde hans sønner, prester ved Guds tabernakel, falt i likegyldighetens synd og
mistet sin tro og gudsfrykt. Da valgte Gud sin tjenerinne Hanna for å åpenbare
mer om Kirken og Messias.
På samme måte som Sara, var den hellige
profeten Hanna gammel og ufruktbar (som Kirken). I sin stadige bønn til Gud,
med løfter og faste, mottok hun et løfte fra Gud. Han ville røre hennes liv med
legende nåde så hun kunne føde et barn til Hans ære. I tidens fylde, fødte hun
Samuel, profeten som kom til å erstatte de korrupte prestene fra Elis hus. Ved
Guds nåde, ble Hanna det nye presteskapets mor i Samuel, og bebudet Kirkens
frelse ved den evige Ypperstepresten, Jesus Kristus, som erstattet Israels
korrupte prester og gjenopprettet Kirken med det fullkomne og evige offer.
Til slutt, når ”tidens fylde” nærmet seg,
valgte Gud to andre trofaste tjenerinner til åpenbaring om sin Kirke. Som Sara
og Hanna, var den hellige profeten Elisabeth ufruktbar i sine gamle dager, og
ba Gud om å få et barn. Gud kalte henne til å føde frelserens forløper,
Johannes Døperen. Gjennom Elisabeth, ropte Kirken ut med Forløperens røst. Han
erklærte Guds rikes dag og forkynte Messias til den ufruktbare og falne Kirke
og førte den til gjenopprettelsens kveldstund. Litt tidligere, hadde Anna,
Joakims kone, som også var ufruktbar i sine gamle dager, bedt med løfter og
faste om å få barn. Hun var kalt til å være mor til Gudfødersken, hun som ble
valgt fra alle tider og alle slekter til å bli Guds moder i den frelsende
inkarnasjonen.
Og her ser vi en stor og dramatisk endring.
Plutselig flytter denne unike form for åpenbaring om Kirken seg fra ufruktbare,
eldre kvinner til en veldig ung jomfru. Hvorfor? Fordi Kirkens ”gammeltestamentlige”
periode tar slutt. Kirken hadde blitt gammel og ufruktbar, uten noen av frukten
av enhet med Gud, som i Eden. Men nå går den profetiske rollen til en ung
jomfru, som føder hennes spesielle barn kun ved Helligåndens nåde, uten en
manns deltakelse. Den ufruktbare Anna, Kirken i det Gamle Testament, føder den
Evig-jomfrulige, og Maria blir den hellige profeten ved hvilken den
nytestamentlige Kirken, den frelste og gjenopprettede Kirken er åpenbart. Kiken
er fornyet, frelst, og gjort fruktbar igjen. Kirken blir en ny skapelse, og
derfor er ikke åpenbaringen lenger en gammel, ufruktbar kvinne, men en ung
jomfru, og på en helt ny og unik måte. Kirken er ikke lenger den ufruktbare
gamle kvinnen i det Gamle Testament, men er ”Kristi rene og jomfrulige brud,”
åpenbart i den rene jomfrulige Gudfødersken. Denne transformasjonen fra skam og
vanære, for slik så jødene på ufruktbarhet, til nådefull renhet og opphøyethet,
førte til enden på det Gamle Testament og Kirkens eksil tok slutt; den innførte
den Nye Pakts evige soloppgang og tok imot gjenopprettelsens og herlighetens
nye dag – skapelsens åttende dag, frelsens dag. Den falne menneskeligheten
ville sammenfattes (Ef. 1:10) i Kristus, Kirken ville gjenskapes fra Hans
livgivende side og Helligåndens nedstigning. Paradis ville gjenopprettes.
Hva med de gammeltestamentlige kvinnelige
profetenes åpenbaring? Kristus er den ”nye nasjonen grunnlegger.” Den ”hellige nasjonen”
er forstås ikke som den etniske Israel, men som Kirken selv, som apostelen
Paulus så tydelig minner oss om.
Det er dette Sara bebudet i sin hellige barnefødsel. Hennes barn, den ”hellige
nasjonens” førstefødte var et verk av Guds nåde og ikke menneskelig vilje eller
planer. Allikevel var det et bilde og profeti og derfor var dens skjebne å
forsvinne når dens oppfyllelse kom. Som med Hanna, vil barnet født av Maria
erstatte det korrupte høypresteskapet (Heb. 6:2-7:28), og gjenopprette og
oppfylle presteskapet. Med Anna og Elisabeth, tar denne åpenbaringsrekken
slutt, for en ”type” og profeti forblir bare til dens oppfyllelse.
[…]
IV Kjønnsroller som
Profeti og det Liturgiske Presteskapet
Vi skriver ”liturgisk presteskap” fordi alle
døpte ortodokse troende er del av det ”kongelige presteskap” (1 Pet. 2:9). Alle
tilhører det ”kongelige presteskapet” fordi bare presteskapet kan delta i det
som tilhører alteret, og alle kalles til å motta Kristi Legeme og Blods
mysterium – ”det som tilhører alteret” – i Nattverden. Allikevel kalles kun
menn til det liturgiske eller ”ordinerte” presteskapet.
For å forstå hvorfor kvinner ikke ordineres
til presteskapet, må vi først legge vekk én lumsk forutsetning: at det har noe
med verdi å gjøre. Det har noe med roller å gjøre, men også her må vi kvitte
oss med en ødeleggende forutsetning. Mange har, i århundre, forbundet roller
med verd, og de har videreført menn og kvinners rolle i Kirkens liturgiske liv
(som handler om profeti og åpenbaring) til samfunnet, politikk og industri –
som ikke har noe å gjøre med troen eller menneskelighetens frelse.
Rollene vi snakker om her har ikke noe å gjøre
med klasse, personlig verdi eller menneskelig verdighet. Menn og kvinners
roller i Kirken er profetiske og handler om profeti og åpenbaring. Gjennom
Skriftens historie har kvinner derfor holdt den profetiske rollen å åpenbare
Kirken: Kirkens beskaffenhet og misjon på
jord (det er derfor det verken er mann eller kvinne i himmelen: for Kirken
på jord vil ha oppfylt sin misjon, og åpenbaring og profeti om henne vil ikke
lenger være nødvendig; på lik måte, vil Kristi synlige tilstedeværelse gjøre
slutt på mannens profetiske rolle). Profetien om Kristus har forkyntes gjennom
mannlige profeter, med ett unntak: Eva. Løftet til Eva om at hennes barn skulle
ramme slangens hode var en klar profeti, ikke om Kirken, men om Kristus. Det
barnet var Kristus, som kom frem fra Jomfruen som en oppfyllelse av denne
profetien gitt Eva. Det er derfor vi kaller Maria ”den andre Eva.”
Presterollen i Kirken tilhører kun
Kristus. Han er Kirkens presteskap.
Han er også Kirkens ektefelle og mann. Kristi synlige presteskap i Kirken
oppfylles gjennom de ordinerte
prestene, eller, mer nøyaktig, gjennom Kirkens biskoper (som delegerer dette
til prestene siden biskopen ikke kan være overalt).
Derved ligger mennenes profetiske rolle i
åpenbaring om Kristus, og kvinnenes profetiske rolle i åpenbaring om Kirken.
Det er ingen relativ verdi i disse rollene, siden frelsens mysterium er Krist og Kirkens mysterium. Men det burde være
klart at, selv om kvinner oppfyller en tjeneste i Kirken (først og fremst, den
profetiske tjenesten) er de ikke ordinert til prestetjeneste, som er en
åpenbaring om Kristus, og ikke om Kirken. En kvinne i presteskapet måtte ha
vist en åpenbaring om Kirkens ektefelle, en gift med ”Kristi ubesudlede, rene
brud.” Kan du ikke se hvor forvrengt en slik ”åpenbaring og profeti” hadde
vært?
Den samme profetiske rollen strekker seg også
til familien, naturligvis, siden hele poenget med ekteskapet er å være, som
Skriften klart uttrykker, en åpenbaring om forholdet mellom Kristus og Kirken
(Ef. Kapittel 5).
For dem som har mistet sin tro eller har
tilranet seg Guds makt, virker det kanskje naturlig å endre på Hans åpenbarings
beskaffenhet og til og med selve Evangeliet om frelsen. Det virker kanskje
rimelig for dem som ikke er troende å forvrenge samfunnet, og derfor også
rimelig å forvrenge guddommelig åpenbaring og profetiens rekkefølge slik at
selve Evangeliet slukes i menneskelig selvtilbedelse og innbilskhet. Men for
troende ortodokse kristne står Guds åpenbaring og Hans profeti uforanderlig og
uutfordret. Menn og kvinners forskjellige roller, både innen Kirken og
familien, har ikke noe med relativ verdi å gjøre, men er profetiske. La alt
forbli i den rekkefølgen og nåden Gud har bestemt for det, så Evangeliet kan
forkynnes, ikke i tomme ord, men i selve livet, i opplevelsen av å leve livet
etter Guds plan.
Menn er ikke verd mer enn kvinner, og kvinner
ikke mer enn menn. Men hvis vi lar den ene eller den andres profetiske rolle
bli forvrengt, da ødelegger vi begges verdi, og forvrenger Kristi Evangelium.
Oversatt fra Erkebiskop Lazar
Puhalo, ’Gender as Prophecy and Revelation’ i The Mystery and Meaning of Gender and Human Sexuality, Dewdney, BC:
Synaxis Press, 2010, pp.2-21.
