Jesus er den eneste veien til frelsen

av Hl. Ignatius Briantsjaninov

"Forgjeves og vrangt tror og sier du at oppriktige…. muslimer vil finne frelse, altså at de vil ha samfunn med Gud! Forgjeves anser du den motsatte holdningen som noe nytt, en ny feil! Nei! Dette er den sanne Kirkes evige lære, både i det gamle og det nye Testament. Kirken har alltid bekjent at det finnes én vei til frelsen: Frelseren! Hun bekjenner at selv de mest oppriktige blant de falne virkelig stiger ned til dødsriket. Steg den sanne Kirkens rettferdige (de opplyste som Helligånden skinte frem fra, profetene og undergjørerene, som trodde på Frelserens komme men led død i forventning om Frelserens komme) ned til dødsriket, slik at muslimer som verken anerkjenner eller tror på Frelseren kan motta den frelsen som gis kun – og jeg gjentar, kun – ved tro til Frelseren, bare fordi du mener de virker til å være gode mennesker? -- Kristne! Kjenn Kristus! -- Se at dere ikke kjenner Ham, at dere fornektet Ham ved å si at frelsen er mulig utenom Ham ved en form for oppriktighet! Ved å si at frelse er mulig uten tro til Kristus fornekter en Ham, og faller inn i blasfemiens alvorlige synd, dog muligens ufrivillig. «For vi,» sier den hellige Apostelen Paulus, «holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger» (Rom 3, 28). «Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell; alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom. 3, 22-24). Du vil motsi: «Den hellige Apostelen Jakob krever alltid gode gjerninger; han lærer at ‘troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv’ (Jakob 2, 17).» Se igjen på det den hellige Apostelen Jakob krever. Du vil se at han, like alle Skriftens gud-inspirerte skribenter, krever troens gjerninger, og ikke dydene til vår falne tilstand! Han krever levende tro, som bekreftes av gjerningene til det nye mennesket, og ikke dydene til den falne tilstand, som er motbydelige for troen. Han peker til gjerningene til patriarken Abraham, gjerningene som viste troen til et rettferdig menneske: disse gjerningene besto av hans offer til Gud av sin enbårne sønn. Å ofre sin sønn som et offer – dette er absolutt ikke en dyd ifølge menneskets natur: det er en dyd som oppfyllelse av Guds bud, som en troens gjerning. Se nøye på Det nye testament og hele Den hellige skrift generelt: du vil oppdage at den krever oppfyllelse av Guds bud, at denne oppfyllelsen kalles verk, og at tro til Gud gjøres levende ved denne oppfyllelsen av Guds bud og begynner å virke; uten gjerninger er troen død, og uten bevegelse. I motsetning til dette, vil du se at oppriktige gjerninger fra den falne tilstand, som gjøres ut av følelse, blod, impulser eller ømhet – forbys og forkastes! Og det er nemmelig for disse dydene du liker….muslimene! Til disse vil du gi frelse, selv om det var forkastelse av Kristus."

Brev Nr. 203

"Tro er hellig og sann kun når det er tro til den hellige Sannhet, når det er tro som på jord viser den guddommelige Sannhet i menneskelig form, vår Herre Jesus Kristus. All annen tro, som ikke er tro til den hellige Sannhet, er overtro. Overtroens frukt er ødeleggelse. Slik tro fordømmes av Gud: dette er avgudsdyrkernes tro til sine avguder, muslimenes tro til deres falske profet Mohammed og Qur’anen, heretikeres tro til deres blasfemiske dogmer og heresiarker, og rationalistenes tro til deres falne menneskelige intellekt. Med denne troen vil antikristi følgere sette sin tro til ham."

Brev Nr. 236

Kilde

Gje til alle

Eit utdrag frå Hyrden (Hermas) – 100talet

Gjer det gode, og av den løna Gud gjev deg for ditt daglege strev skal du gje heilhjarta til alle som lir naud, utan å vega fram og tilbake kven du skal og ikkje skal gje til. Gje til alle, for Gud vil at hans gåver skal koma alle til gode. Så blir det mottakarane si sak å gjera rekneskap for Gud om kvifor dei tok imot, og kva dei skulle med det. Dei som tek imot hjelp fordi dei lir naud, skal ikkje bli dømde, men dei som tek imot på falskt grunnlag, skal få si straff. Gjevaren er altså utan skuld. For han har i all enkelheit fullført si teneste, slik han fekk henne frå Herren, utan å grubla over kven han skulle eller ikkje skulle gje til. Dersom ei slik teneste vert utført av eit enkelt og reint hjarte, er det til ære for Gud.

Omsetjing: Øystein Silouan Lid

Hvorfor faller vi inn i de samme syndene gang på gang?

av Hl. Johannes av Himmelstigen

Noen sier at vi faller inn i de samme syndene fordi vi ikke har klart å rette på våre tidligere synder siden vår omvendelse var utilstrekkelig. Men en kan spørre: Har alle de som ikke har falt inn i den samme form for synd virkelig omvendt seg slik de burde? Noen faller inn i de samme syndene enten fordi de har sunket inn i en dyp glemsomhet og ikke husker sine tidligere synder, eller fordi de tenker ut av sin kjærlighet for nytelser at Gud er miskunnelig, eller fordi de har mistet alt håp om frelse. Jeg vet ikke om noen vil beskylde meg dersom jeg sier at deres problemer oppstår fordi de ikke har vært sterke nok til å binde fienden som hersker over dem ved vanens tyranni.

Himmelstigen: Trinn 26, 171

Hvordan kan lekmenn finne frelse?

av Hl. Johannes av Himmelstigen

Noen som levde uaktsomt i verden spurte meg: «Vi har koner og har mange sosiale bekymringer, hvordan kan vi leve som dere i klostrene?» Jeg svarte dem: «Gjør alt det gode dere makter; snakk ikke ondt om noen; stjel ikke fra noen; lyv ikke for noen; vær ikke hovmodig ovenfor noen; hat ingen; vær til stede under de guddommelige gudstjenestene; vær barmhjertig med dem i nød; ikke støt noen; ikke kom i veien for lykken i en annens hjem, og vær tilfreds med det deres egne koner kan gi dere. Oppfører dere dere slik, vil dere ikke være langt unna Himmelriket.»

Himmelstigen: Trinn 1, 21

"Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse" (Salme 69:1)

av Hl. Johannes Kassianus (360-435)

Abba Isaks ord til Hl. Johannes:

X 1. …Samstemmig med læren du med visdom liknet til opplæring av barn (som ikke kan lære alfabetets bokstaver og ikke kan gjenkjenne deres utseende eller tegne deres form med en stø hånd uten å kopiere dem med ustanselig oppmerksomhet og daglig herming, ved bruk av modeller og voksinntrykk), burde formelen til denne åndelige theoria også overleveres til deg. Ved å alltid feste ditt blikk standhaftig på den, burde du lære å grunne på den uforstyrret til din egen gagn og bli i stand til å oppnå høyere innsikt ved å bruke den og grunne over den.

2. Formelen til denne disiplinen og bønnen som du søker skal så overleveres til deg. Hver munk som lengter etter ustanselig oppmerksomhet på Gud burde ha som vane å grunne over den ustanselig i sitt hjerte, etter å ha drevet bort hver form for tanke, fordi han ikke vil kunne holde den fast på noen annen måte enn å befris fra alle legemlige bekymringer. Slik denne var overlevert til oss fra noen få av de eldste fedrene som var igjen, overleverer vi den ikke til noen bortsett fra de mest usedvanlige, som virkelig lengter etter den. Dette er da bønneformelen foreslått dere som helt nødvendig for å oppnå stadig oppmerksomhet på Gud: «Gud, kom meg til hjelp; Herre, vær snar til frelse.»

3. Ikke uten grunn har dette verset blitt valgt fra hele Skriftenes mangfold. For det tar opp alle følelsene som tilhører menneskenaturen og med stor nøyaktighet og presisjon tilpasser det seg hver tilstand og hvert angrep. Det inneholder et rop til Gud i hver krise, ydmykheten til from bekjennelse, årvåkenheten til angst og stadig frykt, oppmerksomhet på ens egen svakhet, betryggelse om å bli bønnhørt, og sikkerhet i en beskyttelse som alltid er til stede og for hånd. 4. For den som ustanselig påkaller sin beskytter er sikker på at han stadig er der. Det inneholder en brennende kjærlighet og veldedighet, en oppmerksomhet på feller, og en frykt for fiender. Når en ser at en omringes av slike dag og natt, bekjenner en at en ikke kan befris uten hjelp fra ens forsvarer. Dette verset er en uoverkommelig mur, en ugjennomtrengelig rustning, og et mektig skjold for alle som strever under angrep fra djevlene. Det tillater ikke dem som plages av likegyldighet og angst, eller dem som lider depresjon fra sorg eller andre typer tanker til å fortvile for et frelsende legemiddel, og viser at den verset påkaller alltid ser til vårt strev og ikke er fraskilt fra dem som ber til ham. 5. Det advarer oss som nyter åndelig velstand og er glad i hjertet om at vi aldri må være opphøyde eller oppblåste på grunn av vår velstand, som verset bekjenner ikke kan bevares uten Guds beskyttelse, for det ber ham å komme oss til hjelp, ikke bare til enhver tid men også med hast.

Dette verset, sier jeg, er nødvendig og nyttig for enhver av oss uansett vår tilstand vi lever i. For den som ønsker hjelp alltid og i alt viser at han trenger Gud som en hjelper ikke bare i det vanskelige og sørgelige men også og til lik grad i det gode og gledelige, slik at han kan reddes fra det ene og forbli i det andre, for han vet at menneskelig svakhet ikke kan holde ut i det ene tilfellet eller det andre uten Guds hjelp.

6. Hvis jeg fanges av fråtseriets lidenskap, går på let etter mat som er uhørt i ørkenen, og føler at jeg, midt i ørkenen, dras ufrivillig til lengsel etter rike måltid ved at duftene til slik mat kommer over meg, da burde jeg si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg fristes til å spise før måltidets etablerte tid eller strever med mye sorg i hjertet for å beholde den riktige og anerkjente moderasjonen, da burde jeg rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 7. Hvis, på grunn av kjødets angrep, en svak mage ikke tillater meg å påta en strengere faste når jeg har behov for det, eller hvis tørre tarmer og forstoppelse bekymrer meg, da, for at mitt ønske skulle oppfylles eller i hvert fall slik at mine kjødelige lysters brennende følelser kan legges bort uten å måtte påta meg strengere faste, burde jeg be: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg går får å spise til rett tid men har ikke matlyst og støtes av den maten naturen krever, da burde jeg rope ut med sorg: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis en hodepine forstyrrer og hindrer meg når jeg ønsker å lese for å roe hjertet, og hvis søvn får ansiktet til å falle ned på de hellige sidene ved den tredje time, og hvis jeg tvinges til å forlenge eller snarere gå til min hvile, og, til slutt, hvis søvnens overveldende trykk tvinger meg til å overstå den kanoniske syngingen av salmer i menigheten, da burde jeg også rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis mine øyne nektes søvn og jeg ser at jeg i mange netter lider en djevelsk søvnløshet, og hvis en stille natts hvile fullstendig rives bort fra mine øyne, da burde jeg be med sukk: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis kjødelig pirring plutselig stikker meg mens jeg fortsatt strever mot ondskap, og hvis den prøver, med dens omfavnende nytelse, å vinne mitt samtykke mens jeg ligger å sover, da, med mindre en fremmed flamme blusser opp og fortærer kyskhetens duftende blomst, burde jeg rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg tror at de viltre lysters tilbøyeligheter har dødd og varmen i mine nedre deler har kjølt seg ned, da, for at denne godheten, når den først er oppnådd, skal vare lengre og forbli i meg ved Guds nåde, burde jeg inderlig si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

10. Hvis jeg uroes av harmens trang, grådighet eller sorg, og hvis jeg presses til å kvitte meg med mildheten jeg har vent meg til og som er meg kjær, da, for at ikke harmens forstyrrelse skal føre meg bort i giftig bitterhet, la meg rope høyt: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg er utmattet av likegyldighet, tomhet og stolthet, og hvis mitt sinn foreslår for meg at andre er uaktsomme og lunkne, da, for at ikke fiendens onde forslag skal overvinne meg, burde jeg be med et knust hjerte: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 11. Hvis jeg med ustanselig anger i sjelen har lagt til side stolthet og har oppnådd ydmykhetens og enkelhetens nåde, da, for at ikke «stolthetens fot tråkker meg ned» og «synderens hånd forstyrrer meg» og jeg gjennombores verre ved å feire min seier, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

Hvis jeg koker over med et mangfold av distraheringer i sjelen og et ustadig hjerte og ikke er i stand til å kontrollere mine vandrende tanker, og hvis jeg ikke en gang kan fremsi mine bønner uten avbrytelse og uten innbilning og fantasienes dårskap, samt ihukommelse av ord og gjerninger, og jeg føler at jeg ikke har noen åndelige tanker i det hele tatt, da, for at jeg kan fortjene befrielse fra denne styggheten i sinnet som jeg ikke kan løslate meg selv fra med stønn og sukk, vil jeg rope ut i min nød: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 12. Men hvis jeg derimot føler at jeg, takket være Helligåndens nærvær, har oppnådd riktig sjelekurs, standhaftig tankegang og glede i hjertet, samt en usigelig glede og ekstase i sinnet, og hvis, takket være Herrens plutselige opplysning, jeg med en overflod av åndelige tanker har merket at jeg har en overflod av hellige ideer som tidligere var gjemt for meg, da, for at jeg kunne fortjene å forbli lengre i disse, burde jeg ofte og inderlig rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

13. Hvis jeg omringes av djevlenes nattefrykter og tennes av dem, hvis jeg er uroet av syn av urene ånder og hvis selve håpet om frelsen og livet trekkes fra meg ved min urolige forferdelse, da tar jeg min tilflukt til dette versets trygge havn, og roper med all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Men hvis jeg derimot har blitt forfrisket av Herrens betryggelse og oppmuntret av hans nærvær og føler meg som om jeg omringes av tusener av engler, slik at jeg plutselig lengter etter kontakt og våger å gå i kamp med dem jeg før fryktet mer enn døden og hvis nærvær jeg opplevde med forferdelse i sinn og legeme, da, for at denne standhaftige styrken kan forbli i meg litt lengre ved Guds nåde, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

14. Dette verset burde helles ut i ustanselig bønn slik at vi kan befris i trengsel og bevart og ikke oppblåst i rikdom. Jeg sier, du burde stadig grunne over dette verset i ditt hjerte. Du burde ikke slutte å gjenta det når du gjør noe slags arbeid eller tjeneste eller reiser. Grunn over det når du sover og spiser og ser til naturens laveste behov. Denne hjertets meditasjon, som har blitt for deg en frelsende formel, vil ikke bare bevare deg uskadd fra hvert djevelsk angrep men vil også rense deg fra hver ondskap og jordisk besmittelse, føre deg til theoria av usynlige og himmelske virkeligheter, og løfte deg opp til den ubeskrivelige inderlige bønnen som oppleves av så få. 15. La søvnen overta deg mens du grunner over dette verset helt til du omformes ved å ha brukt det ustanselig og har som vane å gjenta det selv i søvne. La dette være det første som kommer til deg når du våkner, la det komme før hver annen tanke når du står opp, la det sende deg til kne så fort du reiser deg fra ditt leie, la det derfra føre deg til hvert arbeid og handling, og la det følge deg til alle tider. Du burde grunne over dette etter Lovgiverens bud, når du «sitter hjemme og går ut på reise,» når du sovner og når du står opp. Du burde skrive dette på munnens terskel og dør, du burde feste det på veggene i ditt hjertes hus og dyp, slik at dette vil være din sang når du bøyer deg til marken i bønn, og når du reiser deg derfra og går ut til livets forskjellige affærer, må dette være din oppløftede og stadige bønn.

XI 1. La tankene ustanselig tviholde denne formelen over alt annet helt til den har blitt styrket ved dens stadige bruk og ved stadig å grunne over den, og til den forsaker og frastøter hele tankenes rikdom og mangfold. Innbundet ved dette versets fattigdom, vil den lett oppnå Evangeliets saligprisning som er først blant de andre saligprisningene. For det står, «Salige er de fattige i ånden, for Himmelriket er deres.» Og derfor vil enhver som er prisverdig i en slik fattigdom oppfylle det profetiske utsagnet: «De fattige skal velsigne Herrens navn.» 2. Og hva slags fattigdom kan være større eller helligere enn fattigdommen til den som innser at han ikke har noe forsvar eller styrke og som daglig søker hjelp fra en annens rikdom, som forstår at dette livet og eiendommer forblir til ethvert øyeblikk kun ved guddommelig hjelp, og som riktig bekjenner at han er Herrens sanne tigger, og daglig roper til ham med ydmykhet: «Jeg er hjelpeløs og fattig. Hjelp meg, Gud»?

Ved å stige opp til mangfoldig kunnskap om Gud, takket være denne opplysningen, vil han derved begynne å fylles med mer opphøyde og hellige mysterier, ifølge profetens ord: «De høye fjellene har steinbukken fått, klippene gir pinnsvinet ly.» 3. Dette er svert passende til det vi har snakket om, fordi enhver som forblir i enkelhet og uskyldighet er ikke skadelig eller farlig for noen. Tilfreds med kun sin enkelhet, ønsker han kun å forsvare seg fra å bli bytte for dem som ligger på lur for å overfalle ham. Etter å ha blitt et åndelig pinnsvin, for å si det slik, finner han stadig ly og forsvar i Evangeliets klippe, som er ihukommelsen av Herrens lidelse, og, styrket at stadig å grunne over verset vi har snakket om, motstår han fiendens angrep. Om disse åndelige pinnsvinene sies det også i Salomos Ordspråk: «Pinnsvinene er svake dyr, som har tatt sin bolig i klippene.»

4. Og hva er svakere enn den kristne, hva er svakere enn en munk, som ikke bare lar vær å hevne seg når noen gjør ham vondt men som ikke engang tillater en mild og stille irritasjon å stige opp innvendig? Enhver som gjør fremgang i denne tilstanden har ikke bare uskyldighetens enkelhet til eie men rustes også med dømmekraft og har blitt en ødelegger av giftige ormer, og har knust Satan underfot. Med ivrig sinn etterlikner han en forstandig steinbukk, og han beiter på det profetiske og apostoliske fjell – dvs. på deres høyeste og mest guddommelige mysterier. I å trives på beitemarken det tilbyr og ved å ta til seg alle salmenes tilbøyeligheter, vil han begynne å gjenta dem og, i sin dype hjerteanger, behandle dem som om de ikke var profetens ord, men sine egne uttrykk og sin egen bønn. Han vil sannelig anse dem som rettet til seg selv, og han vil anerkjenne at deres ord ikke bare ble oppnådd av og i profeten i gamledager, men at de daglig utføres og oppfylles i ham.

5. For De guddommelige skrifter er klarere og deres indre organer, for å si det slik, åpenbares for oss når vår erfaring ikke bare er oppmerksom på deres tanker, men kommer dem i forkant. Og ordenes betydning åpenbares for oss, ikke ved tolkning, men ved bevis. Når vi har den samme tilbøyelighet i vårt hjerte som hver salme ble sunget eller skrevet med, da skall vi bli som deres forfatter, og forstå deres betydning på forhånd og ikke etter. Det vil si, vi tar først til oss kraften til det som blir sagt, i stedet for dens kunnskap, og ihukommer det som har skjedd eller skjer i oss under de daglige angrep når vi grunner over dem. Når vi gjentar dem, ihukommer vi hva vår uaktsomhet har gjort i oss, hva vår standhaftighet har oppnådd for oss, hva guddommelig forsyn har gitt oss, hva fiendens forslag har fratatt oss, hva glatt og subtil glemsomhet har tatt fra oss, hva menneskelig svakhet har brakt over oss eller hva uaktsom uvitenhet har gjemt fra oss. 6. For når vi finner alle disse tilbøyelighetene uttrykt i salmene, slik at vi kan se alt som skjer som om i et klart speil og merke det mer effektivt. Etter å ha blitt undervist på denne måten, ved våre tilbøyeligheter for våre lærere, skal vi forstå dette heller som noe vi ser enn noe vi hører, og fra vårt hjertets indre tilbøyelighet skal vil frembringe, ikke det vi har klart å huske, men det som sitter i selve naturen til hver ting. Derved skal vi gjennomtrenge dens betydning, ikke ved skriftlig tekst, men ved at erfaringen leder veien. Slik skjer det at vårt sinn vil nå den ufordervelige bønnen vi tidligere talte om ved Herrens vilje. Vi er ikke i stand til å forstå dette, ikke bare ved syn eller bilde, men selv ved ord. Det kalles heller frem ved en usigelig hjertelig ekstase og åndelig glede etter sinnets oppmerksomhet har blitt påtent, og sinnet, etter å ha steget over alle følelser og alt synlig, roper det ut for Gud med usigelige stønn og sukk.

Oversatt fra: ‘Tenth Conference: On Prayer’ i Boniface Ramsey, John Cassian: The Conferences, New York, NY: Newman Press, 1997, s.378-385.

Hva en må ha før en kan bli en åndelig far

av Hl. Nikodemos Hagioritten  (1749-1809)

Først og fremst, Fader, du som skal bli en åndelig far, må du ha utmerket og uforlignelig dyd og hellighet sammenliknet andre mennesker, og selv sammenliknet andre prester, blant hvem du blir utvalgt. Og du må ha blitt helbredet fra og bekjempet dine lidenskaper for å kunne ha en spesiell hellighet sammenliknet andre. For du som skal utnevnes til åndelig far må leve et åndelig liv, styrt av Helligåndens nåde og dømmekraft, dersom du ønsker å bære navnet Åndelig Far i sannhet og samstemmighet med virkeligheten.

Derfor skriver Hl. Basilios hva den åndelige far er: «For han, som ikke lenger lever etter kjødet, men, ledet av Guds Ånd, kalles en Guds sønn og tilpasses Guds Sønns bilde, kalles åndelig.» Mens den guddommelige Gregorios av Sinai sier: «Å veilede andre er ikke noe for alle, men for dem som har blitt gitt guddommelig dømmekraft, det som Apostelen kaller «å bedømme ånder» (1 Kor. 12:10), som skiller det vonde fra det gode ved Ordets sverd.»

Det er ikke nok å bare ha én enkel nådegave fra Helligånden, men det er nødvendig at du ber Gud å fordoble (eller skal jeg si gjøre mangfoldige) Helligåndens nådegaver, slik Elisja spurte Elia: «La meg da få din ånd i dobbelt mål» (2 Kongebok 2:9), slik at du med dem er i stand til å råde både over deg selv og andre. Jeg sa også at du, den fremtidige åndelige far, må ha lidenskapene helbredet og beseiret, for hvis du urettferdig ønsker å helbrede andres lidenskaper før du har helbredet dine egne, vil du høre ordene: «Lege, leg deg selv» (Luk. 4:23), og: «En lege for andre, som selv er full av sår,» fordi, hvis du virkelig ønsker å opplyse og gjøre andre fullkomne, må du først være opplyst og fullkommen selv, så du vil bli i stand til å opplyse og gjøre andre fullkomne. Kort sagt, må du først ha det du gir andre: «For det er riktig å delta før du gir,» som Dionysios Areopagitten sier. Til sist, må du være et tegn og eksempel på hver gode og dyd foran øynene til dine åndelig barn. Hvis du faster, vil de også faste; hvis du er ydmyk, da vil de også være ydmyke; og generelt sagt, hvis du lever beskjedent etter Kristus, vil de også oppfordres til å leve på denne måten. Hvis du bare sier, men ikke gjør, vit at de ikke vil høre dine ord. De tror mer når de ser at du gjør noe, enn det de hører med sine ører fra din munn: «For øynene,» ifølge det populære ordtaket, «er mer troverdige enn ørene.»

Du må også svare på mange farlige temaer i skriftemålet. Du vil høre så mange skamfulle synder fra folk og så mye vanære og besudling på grunn av deres lidenskaper. Derfor er det nødvendig at du enten er som den ufordervelige solen, som forblir ubesudlet når den passerer gjennom skitne steder, eller som Noas rene due, som fløy over så mange urene kropper til dem som hadde druknet i floden uten å lande på noen av dem, eller som en sølv- eller gullvask, som vasker og renser andres skitt uten at noe setter seg fast på den. Nettopp slik sammenlikner Hl. Symeon den Nye Teologen den verdige og lidenskapsløse hyrden. Derfor sier Hl. Meletios Bekjenneren også på hvilken måte de lidenskapelige ikke skal lede og ha ansvar for sjeler:

«Slik en løve ikke kan hyrde får,
Slik det ikke er passende for en gribb å hyrde Hermes,
Så må ikke de lidenskapelige være førere for sjeler,
La det være nødvendig for dem å vise seg for Gud uten lidenskaper.»

Hvis du, som er lidenskapelig, ønsker å bli en åndelig far, akk! Med ditt sinn formørket av lidenskaper vil du helt sikkert ikke være i stand til å dømme hvilke irettesettelser hver synder behøver: «Din hykler. Ta først bjelken ut av ditt eget øye. Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror» (Matt. 7:5). Du vil ikke være i stand til å gi dem en åndelig regel som vil gjøre dem godt, men vil i stedet utføre meget letthendte tilpassinger for syndere som faller inn i de samme lidenskapene du selv har: «For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv» (Rom. 2:1).

Du vil ikke være i stand til å vende syndere til ditt råd. I stedet vil synderne vende deg til seg. De vil vende deg til sin vilje, men du vil ikke vende dem til din. Dette er noe Gud forbyr: «De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem» (Jer. 15:19). Hvor stor fare og hvor mye skade påføres sjelen da av disse tingene, både din sjel og den som skrifters! Hvem kan ikke se dette?

Oversatt fra: Exomologitarion: Fr. George Dokos (oversettelse), A Manual of Confession by our Righteous God-bearing Father Nikodemos the Hagiorite, Thessaloniki: Uncut Mountain Press, 2006, s.71-75.

Tre typer kristne

av Hl. Nikodemos Hagioritten (1749-1809)

Utdrag fra Kristen Moralitet, 13. diskurs

Ifølge Hl. Basilios den Store finnes det tre ranger og typer kristne. Noen er treller, som ikke gjør ondt fordi de frykter straff; andre er leiekarer, som gjør det gode i forventning om belønning og nytelse av Himmelriket; og andre er barn, som gledelig gjør det gode for dets egen skyld og kun ut av kjærlighet for sin Hersker.

Vi ser her at disse tre gruppene er nødt til å holde alle Herrens bud. For hvis en viss kristen er blant trellene og frykter irettesettelse og straff, er han tvunget til å gjøre alt hans hersker har sagt og ikke overse selv det minste bud, dersom han ønsker å unngå straff. Hvis han er en leiekar, er han også nødt til å oppfylle alt som befales av den som har leid ham til vingården, for dersom han ikke gjør dette, kan han ikke motta sin lønn. Hvis han er et barn, er han forpliktet til å være lydhør og til sin fars behag i alle ting, og ikke være årsak til noen ulykke.

«Det er ikke mulig for dem som frykter å utelate noe de har blitt bedt om å gjøre eller å gjøre det uaktsomt. Men selv leiekaren vil ikke ønske å gå imot noe han har blitt bedt om å gjøre; for hvordan vil han tjene lønning for sitt arbeid i vingården dersom han ikke oppfyller alt som var avtalt?... Hvilket barn, hvis ønske det er å være sin far til behag, ville ønske å glede ham i viktige ting mens han såret ham i de mest ubetydelige saker?» (Hl. Basilios, Lange Regler: Forord, 3).

Og hvis Gud ba det gamle Israels folk om å holde alle sine bud, hvor mye mer ber Han da de kristne, som er Hans utvalgte folk, et kjært folk frelst av Hans dyrebare blod, å holde sine bud.»

Det største hinder for frelsen

Hl. Nikolas Kabasilas

Blant alle ting som kan hindre vår frelse, er den største når vi begår en overtredelse og ikke med en gang vender oss tilbake til Gud. Fordi vi føler skam og frykter, tror vi at veien tilbake til Gud er vanskelig, og at Han er harm og sint på oss, og at vi behøver stor forberedelse for å nærme oss Ham igjen. Men Guds kjærlighet driver denne tanken fullstendig bort fra sjelen. Hva kan hindre en som vet hvor barmhjertig Han er og at, som det står skrevet, «Mens du roper, skal Han si: ‘Her er Jeg!’» (Jesaja 58:8), fra å nærme seg Ham umiddelbart for å motta tilgivelse for syndene han har begått?

Dette er vår felles fiendes plan og våpen mot oss, han som leder til synd med hast og freidighet, men som fyller mennesker med skam og ubegrunnet frykt etter de har fullført sine forferdelige gjerninger. Derved forbereder han først deres fall, og deretter tillater dem ikke reise seg, men på begge måter fører dem vekk fra Gud og hindrer dem i å vende tilbake til Ham. Så han fører dem til samme ødeleggelse ved motsatte veier.

Oversatt fra: The Greatest of All Impediments to Salvation

Hvordan burde prester være?

av Hl. Symeon den Nye Teologen (ca. 949-1022)

«Jeg er uverdig presteskapet; men jeg vet godt hvordan en som feirer Guds guddommelige mysterier burde være. Først og fremst burde han være kysk, ikke bare i legeme men også i sjel, og han burde være fri for all synd. Han burde også være ydmyk både i sin eksterne holdning og hans sjels indre tilstand. Da, når han står foran det hellige alteret, mens han med sine fysiske øyne ser på de hellige gavene, burde han åndelig – med fullstendig sikkerhet – skue Guddommen. Videre burde hans hjerte stadig være oppmerksomt på Ham som usynlig er til stede og er i gavene, så han kan be bønnene med sikkerhet; og når han, som når en venn taler med en venn, sier, «Fader vår, Du som er i himlene, helliget vorde Ditt navn» (Matt. 6:9), vil måten han resiterer bønnen på vise at den sanne Guds Sønn har bolig i ham, sammen med Faderen og Helligånden. Slike prester har jeg sett. Tilgi meg, fedre og brødre.»

Oversatt fra: What should a priest be like?

Hl. Gregorios Palamas om Islam

av Hl. Gregorios Palamas (ca. 1296-1359)

Det er sant at Mohammed startet fra øst og kom til vest, slik solen reiser fra øst til vest. Men han kom med krig, kniver, ran, trelldom, drap og handlinger som ikke kommer fra den gode Gud, men fra menneskemordernes leder, djevelen. Tenk dere om, i gamle dager, seiret ikke Alexander (den Store) fra øst til vest? Det har også vært mange andre, i mange andre tider, som startet militærkampagner og fikk herredømme over verden. Men allikevel trodde intet folk på sine ledere slik dere har ærbødighet for Mohammed. Selv om Mohammed kan bruke vold og tilby nytelser, kan han ikke sikre seg verdens samtykke. Men Kristi lære, selv om den vender bort fra (verdslige) nytelser, har tatt fatt i verdens ender, uten vold, siden den står det imot. Dette fenomenet er seieren som bekjemper verden (1 Joh. 5:4).

Oversatt fra: St. Gregory Palamas on Islam

Er kirkekanonene påbud?

av Hl. Barsanoufrios

(Fra Evergetinos, 1. Bok, Hypotese XXI)

En broder spurte:

”Fader...som du vet, har vi kirkekanoner og tekster med kirkefedrenes meninger. Skal vi se på disse som påbud, og er det nødvendig å følge dem uten unntak?”

Elderen svarte:

”...Fra kirkekanonene burde vi ta som påbud kun det som har med dogma å gjøre. På samme måte må du ikke følge ukritisk de patristiske råd som formuleres som direktiver. Følg dem kun når du henvender deg til åndelige fedre og eldre, og ved deres råd bekrefter du dine tanker; for det er godt mulig at du ikke alltid vil forstå riktig de patristiske tekstenes og kirkekanonenes dypere betydning. Av den grunn må vi henvende oss til eldre og lyde deres råd.

Oversatt fra: The Evergetinos: A Complete Text: Book 1, Etna, CA: CTOS, 2008, p.180.

Jakka du ikkje brukar, tilhøyrer den som frys

av St. Basilios den store (330 - 379)

preike over Lukas 12,18

Kom du ikkje naken frå mors liv? Skal du ikkje igjen venda tilbake til jorda naken? Kor har dei tinga du no eig kome frå? Dersom du seier at dei berre spontant vart til, er du ein ateist. Du gjev ikkje Skaparen merksemd, og viser ikkje takksemd til han som gav dei. Men dersom du seier at dei kjem frå Gud, forklar for oss årsaka til at du mottok det. Er Gud urettferdig, slik at han deler ulikt mellom ulike menneske? Kvifor er du rik, medan andre er fattige? Er det kanskje for at du skulle få løn for å vera gåvmild og ein trufast forvaltar, og at den fattige skulle få ære ved å halda ut?

Men når det gjeld de som sopar mest mogeleg til dykk sjølve, i dykkar umettelege grådigheit, trur de ikkje at de gjer gale når de held unna så mykje for så mange? Kva er ein grådig mann? Ein som ikkje er nøgd med det som er tilstrekkjeleg. Kva er ein tjuv? Ein som tek det som høyrer til andre. Høyrer ikkje du til desse som tek det du mottok som forvaltar, og gjorde det til ditt eige? Ein som stel ein annan mann sine klede vert kalla ein tjuv. Men når nokon ikkje kler ein naken mann, sjølv om han var i stand til å gjera det, fortener ikkje ein slik mann same tittel?

Brødet som du held for deg sjølv tilhøyrer den svoltne. Jakka som du vaktar i eit låst skåp tilhøyrer den nakne. Skoa som råtnar i skåpet ditt tilhøyrer den berrføtte. Sølvet du har gøymt på ein trygg stad tilhøyrer den trengande. Difor, så mange som du kunne ha hjelpt, så mange har du synda mot.

Omsett av Øystein J. Lid

Korsets Tegn

av Hl. Kyrillos av Jerusalem

Alle konger, når de dør, har sin makt slukket med sitt liv: men Kristus, etter korsfestelsen, tilbes av hele verden. Vi forkynner Kristus korsfestet, og djevlene skjelver; mange andre har gjennom årene lidd korsfestelse, men når har navnet til en slik skremt vekk djevler? La oss derfor ikke skamme oss over Kristi Kors; men selv om én skjuler det, segler du det åpent på din panne: så djevlene, når de ser det kongelige Tegnet, flykter skjelvende fra deg. Gjør dette Tegnet, når du eter og drikker, når du setter deg eller legger deg ned, står opp, taler, går: kort sagt, i alle tilfeller; for Han som ble korsfestet her, er ovenfor i himmelen.

La Korset, vårt tegn, gjøres motig med våre fingre på vår panne, og i alle ting; over brødet vi spiser, og koppen vi drikker; i vår inngang og vår utgang; før vi sover, når vi legger oss og når vi våkner; når vi er på veien, og når vi er stille. Veldig er den beskyttelsen, og den koster ingen ting, for de fattiges skyld; uten strev, for de sykes skyld; siden dens nåde også kommer fra Gud. Det er de troendes tegn, og djevlenes frykt...for når de ser Korset, minnes de Den korsfestede... Forakt ikke Seglet, fordi gaven er gratis; men forherlige deres Velgjører mer for dette.

Dåpskatekesene 4:13-14 & 13:36

Onskap, djevelen og demonene

av Hl. Johannes Damaskinos

Den som fra englemaktene var satt over den jordiske verden, og som Gud gav formynderskap over jorden, ble ikke skapt vond i sin natur, men var god, og ble skapt for gode mål, og mottok ikke fra sin Skaper et eneste spor av ondskap. Men han beholdt ikke den stråleglansen og æren Skaperen hadde gitt ham, og ved hans frie valg endret han seg fra det som var samstemmig med sin natur til det som sto i motsetning til den. Han hisset seg opp mot Gud som hadde skapt ham, og bestemte seg for å gjøre opprør mot Ham: og han var den første som forlot det gode og ble ond. For onskap er ikke noe annet enn mangel på godhet, akkurat som mørket er mangel på lys. For godhet er tankenes lys, og ondskap, på lik måte, er tankenes mørke. Lys, som er Skaperens verk og er skapt godt (”Gud så på alt det Han hadde gjort, og se, det var svært godt.” – 1 Mos. 1:31) lager derfor mørke ved sin egen frie vilje. Men med ham ble tallløse engleskarer underordnet ham revet bort, og de fulgte ham og delte i hans fall. Derfor ble de som er av samme natur som englene vonde, og vendte seg bort fra det gode til det onde ved sitt eget frie valg.

Derfor har de ingen makt eller styrke over noen bortsett fra det Gud, i sin dispensasjon, har tillatt dem, som, for eksempel, mot Job (Job 1:12) og svinene som nevnes i Evangeliet (Markus 5:13). Men når Gud har tillatt det kan de seire, og forvandles til den skikkelsen de ønsker å vise seg i.

Om fremtiden vet både Guds engler og demonene ingen ting: men de spår allikevel. Gud åpenbarer fremtiden for englene og ber dem profisere, og derfor skjer det de sier. Men demonene spår også, noen ganger fordi de ser hva som skjer på avstand, og noen ganger gjetter de bare: derfor er mye av det de sier falsk og man må ikke tro på dem, selv om de ofte, på den måten vi har nevnt, forteller sannheten. De kjenner også Skriften.

All ondskap og all uren lidelse er derfor et verk av deres tanker. Men mens friheten til å angripe mennesket har blitt gitt dem, har de ikke styrke til å overvinne noen: for vi har makten til å motta eller avvise angrepet. Derfor er en evig ild og uendelig straff gjort i stand for djevelen og hans demoner, og for dem som følger ham (Matt. 25:41).

Vit også at slik døden er for et mennesket, er et fall for englene. For etter fallet er det for dem ingen mulighet for omvendelse, akkurat som det ikke er omvendelse for menneskene etter døden.

Oversatt fra: Kunnskapens Kilde 2:4

Bønn

av Hl. Johannes Krysostomos

Jeg formaner dere: La oss med iver ivareta dåpens skjønnhet i full blomst og lære hvordan vi kan bevare dens stråleglans. Hvordan kan vi kjøre dette? Først og fremst ved bønn og takknemlighet for det Gud allerede har gitt oss, og ved å bønnfalle Ham om å bevare disse gavene. Dette er vår frelse, dette er våre sjelers legemiddel, kuren for lidelsene som bruser opp i oss. Bønn er en festning for de troende, bønn er vårt uovervinnelige våpen, bønn er våre sjelers renselse, bønn er løsepenger for våre synder. For bønn er ikke annet enn samtale med Gud og forening med alles Hersker. Hva er mer velsignet enn én verdiget stadig forening med Herskeren?

For å kunne forstå hvor stor en gode dette virkelig er, tenkt på dem som er opptatte av dette livets affærer. Disse menneskene er som skygger og ikke verd noe mer. Når de ser noen som stadig taler med en jordisk hersker, betrakter de ham som større enn alle. De peker på ham som den lykkeligste blant mennesker og behandler ham som om han var et under og fortjente den høyeste ære. Et slikt menneske anses som merkverdig, selv om han holder samtale med et menneske lik seg selv, og taler kun om verdslige og dødelig ting. Men hva hadde du sagt om én som var verdiget å holde samtale med Gud, ikke om jordiske ting, men om syndenes forlatelse, hans overtredelsers forlatelse, om bevarelsen, ikke bare av de gavene allerede gitt ham, men også de han skal få, og om evighetens velsignelser? Hvis han kunne få himmelsk hjelp ved sine bønner, hadde et slikt menneske vært mye lykkeligere enn kongen som bærer kronen.

Dåpskatekese 7:25-26

Tankene

Tankene

av Hl. Nil Sorski

Forslaget

De hellige kirkefedrene (f.eks. Johannes Klimakos, Filotheos av Sinai og andre) sier at forslaget er en enkel tanke eller et bilde av en gjenstand eller hendelse vi bærer i hjertet og som dukker opp i tankene. Gregorios av Sinai sier at slike tanker kan oppstå ved djevelens forslag, som frister oss til å gjøre ditt eller datt, slik han fristet Kristus, vår Gud: ”Si at disse steinene skal bli til brød” (Matt. 4:3).

Kort sagt, er dette en vanlig tanke som farer gjennom menneskets tanker. En slik tanke, sier fedrene, er hverken syndig, prisverdig, eller lærerik i seg selv. For det er ikke mulig å hindre fiendens tanker, som Simeon den Nye Teologen sier: ”Djevelen og hans demoner, som Gud drev ut av himmelen fordi de ikke underordnet seg Gud når de kom inn i fristelse, finner en vei inn til mennesket.”

Dialog

Dialog med en tanke, sier fedrene, skjer når fienden har foreslått en tanke eller fantasi, og personen, med eller uten lidelser, underholder tanken mens han holder samtale med den. Han leker med tanken mens han reflekterer på den. Dette, sier fedrene, er ikke alltid uten synd. Men det kan være prisverdig hvis det brukes som en sjanse til å ære Gud. Hvis en ikke kvitter seg med den onde tankens opprinnelige forslag, men begynner en samtale med den og fienden frister ham til å tenke på den med lidelse, la ham da gjøre den om til noe godt. Hvordan vi kan oppnå dette ved å endre tanken til en god en, skal forklares senere, med Guds hjelp.

Samtykke med forslaget

Samtykke, som fedrene lærer, er når sjelens lidenskapelige del vender seg mot den foreslåtte tanken eller bildet – når vi godtar tanken eller bildet fienden viser oss, og ikke bare holder samtale med dem, men beveger oss til å virkeliggjøre tanken på en eller annen måte.

Fedrene forklarer at skylden vi påtar oss ved å godta tanken er avhengig av vår åndelige fremgang. Hvis en har oppnådd et åndelig nivå der man kan godta Guds hjelp til å jage vekk slike tanker, men blir lat og ikke er varsom med å jage vekk onde tanker, da er man ikke uten synd. Men hvis man er en nybegynner og ikke enda er sterk nok i sitt åndelige liv til å motstå slik foreslått ondskap, et slikt menneske, hvis han gir litt etter men med én gang bekjenner for Herren og kaller på Hans navn, og i ydmykhet bebreider seg selv, skal Gud tilgi ved sin guddommelige nåde på grunn av hans svakhet.

Dette er fedrenes lære om dialog med tankene. Det betyr at en person ufrivillig beseires mens i strid med tanken, men forblir standhaftig i sin sjel, og har besluttet seg for ikke å synde eller gjøre noen ond gjerning. Som Gregorios av Sinai sier, ”hender det at man blant lidelsene og i striden mot tankene, frivillig godtar fiendens tanker og holder dialog med tankene og beseires av dem. Han slutter så å motstå lidelsene og bestemmer seg for å begå synden. Selv om han da hindres i å utføre gjerningen, enten på grunn av omstendigheter eller noen annen grunn, er hans synd alvorlig og han er underlagt å ta sin plass blant de ekskommuniserte.”

Fangenskap

Fangenskap eller trelldom kan enten være hjertets nødvendige og ufrivillige distraksjon eller en stadig opptatthet med visse tanker som står i strid med vårt kall. En slik tanke kan være uunngåelig og ikke ønsket når forstanden fanges av en tanke eller fantasi og ledes inn i onde planer mot ens vilje. Men med Guds hjelp, kan den personen vende tilbake til seg selv. Men den andre type fangenskap oppstår når vi befinner oss i en storm og slås av bølgene. Vi bæres vekk fra vår gode hensikter til onde tanker og kan ikke vende tilbake til vår rolige og fredelige gemytt. Dette kommer ofte fra stadige og unyttige samtaler, som er veldig ødeleggende og fører oss bort fra vår ærverdige gemytt.

Den første type fangenskap dømmes etter omstendighetene da den oppstod – under bønn eller til en annen tid – og om årsaken er en mindreverdig tanke eller en virkelig ond en. Hvis tankene kommer inn i trelldom eller fanges av onde tanker under bønn, er dette en alvorlig synd. Under bønn burde vi være oppmerksomme og vende oss bort fra alle slike tanker. Men hvis en fristelse oppstår til en annen tid og mens vi holder på med andre ting som er nødvendige for vår tilværelse, er ikke dette synd siden selv de hellige drev med slikt nødvendig arbeid. Fedrene lærer oss at uansett hva vi tenker på, er vårt sinn én med Gud så lenge det bevarer en from holdning. Vi må alltid vende oss bort fra alle onde tanker.

Lidelse

Den andre type fangenskap, ”lidelse” som fedrene sannelig kaller det, er når en viss tanke etter lang tid tar rot i sjelen, og, som en vane, blir en del av ens egen natur. Han har frivillig latt den komme inn i ham, slik at han nå stadig plages av kjødelige tanker, foreslått av fienden. Fantasiene viser seg gjentatte ganger for den urolige sjelen, som er tiltrukket denne tanken mer enn alle andre.

Dette skjer på grunn av uforsiktighet når en person holder dialog med upassende tanker og frivillig godtar å overgi seg til dem. Synden krever enten omvendelse som tilsvarer dens alvorlighet, eller straff i det fremtidige liv. I ett ord, er det nødvendig å omvende oss og å be om befrielse fra slike lidelser. For vår fremtidige straff vil utdeles fordi vi ikke omvendte oss, ikke fordi vi ble fristet. Ellers hadde ingen mottatt tilgivelse hvis de ikke var fullstendig fri fra lidelser, som Peter Damaskinos sier.

Alle mennesker, angrepet av lidelser, må flittig kjempe mot dem, som fedrene lærer oss.

Oversatt fra: Nil Sorsky, The Complete Writings, Mahwah, NJ: Paulist Press, 2003, s.50-53.

Predanie

Tradisjonen

av Hl. Nil Sorski

Vi må ha vårt grunnlag i vår tro. Jeg tror på én Gud, den herlige Treenighet: Fader, Sønn og Den hellige ånd, vesenenig og udelt. Jeg tror også på Guds Sønns inkarnasjon, at Han både er sann Gud og sant menneske. Jeg bekjenner dette sammen med alle Den ortodokse kirkes trosbekjennelser, og anerkjenner og bekjenner disse med hele min sjel. Også med stor tro og kjærlighet bekjenner jeg at den hellige, allrene Gudfødersken er min Herskerinne, og jeg opphøyer og ærer henne.

Og jeg anerkjenner og viser ærbødighet for alle de hellige og jeg opphøyer dem og forener meg med dem ved Kristi nåde. Med hele min sjel tar jeg min tilflukt til den hellige, katolske og apostoliske Kirke. Jeg mottar all den lære som Kirken overleverer fra Herren, de hellige apostler, de økumeniske og lokale kirkemøters hellige fedre og alle kirkefedrene, som utgjør Tradisjonen om Den ortodokse tro og kirkemøtenes erklæringer.

Alt dette bekjenner jeg med stor tro og kjærlighet.

Jeg ser tydelig at hvis det er Guds vilje for oss å samles sammen, behøver vi å leve i samstemmighet med de helliges tradisjoner, oppfylle Guds påbud, følge kirkefedrenes tradisjoner, og ikke unnskylde oss ved å overse vår egen syndeskyld og si at det ikke i dag er mulig å leve i samstemmighet med Den hellige skrift og følge de hellige kirkefedrenes skrifter.

Selv om vi er svake, er det allikevel riktig å følge de gamle og velsignede fedrenes eksempel…Ingen burde være uaktsomme i å følge Guds ord, men burde bekjenne sine egne svakheter og ikke tilsløre Guds sannhet.

Oversatt fra: Nil Sorsky, The Complete Writings, Mahwah, NJ: Paulist Press, 2003, s.40-41.

Hvem kan binde og løse?

Av Hl. Symeon den Nye Teologen

La oss ikke narre oss selv (1 Kor. 3:18)! La oss ikke følge etter kjødets lyster og ”bli urene ved våre gjerninger” (Salme 106:39). La oss ikke gjøre oss selv til lærere, dvs. ved å bli overhoder og prester, mens vi forakter Gud og vår egen frelse. For når Jesus sa til Nikodemos, ”Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike,” og når Nikodemos svarte Ham, ”Hvordan kan en som er gammel, bli født?” irettesatte Jesus ham og sa, ”Du er en lærer for Israel og vet ikke det?” (Joh. 3:3-4,10). Han irettesatte ham som om han ikke trodde og ikke visste noe om nåden. Fortjener ikke vi fordømmelse mye mer enn ham? Vi har blitt lærere etter nåden har kommet, og allikevel kjenner vi ikke nådens mysterier. Vi nyter godene til en veldig lære, og læres daglig av apostler, profeter og kirkefedre, og av Herren selv, og hører deres vitnesbyrd på forhånd.

Si meg, hvordan kan vi ta ansvar for å beskytte og forsørge Herrens flokk hvis vi ikke vet hvordan vi må leve i dette livet? Hvis vi ikke vet at vi må vokse i gode gjerninger og overgi oss som rettferdighetens slaver (Rom. 6:16), som dem som står foran Herren og ikke mennesker (2 Kor. 8:21; Ef. 6:7) og har lovt å tjene den Levende Gud (1 Tess. 1:9) uten skyld? Hvis vi ikke vet hvilke egenskaper som kreves av oss hvis vi skal lede andre, hvordan skal vi da se til den flokken etter Kristi, den Gode Hyrdes vilje (1 Pet. 5:4) og føre den til det evige livets enger (Joh. 10:9, 3)? Hvor harde våre hjerter er, og hvor stor vår forakt for Gud og det guddommelige! Vi ”ligner en orm som er døv” (Salme 58:5) og har blitt døve og stumme (Mk. 9:25) som de døde; våre åndelige sanser er hemmede, og vi forstår ikke ordene som tales. Vi vet ikke en gang at kristendommen finnes, vi kjenner ikke inkarnasjonens mysterium og har ingen nøyaktig kunnskap om de kristnes mysterier. Men allikevel våger vi skamløst å lære folkemengden om kunnskapens lys, og til og med å vise dem selveste lyset! Kunnskap er ikke lyset! Det er heller lyset som er kunnskap, siden ”fra det og ved det og til det er alle ting” (Rom. 11:36). Vi fornekter synet av dette lyset, og derfor åpenbares det at vi ikke har blitt født på ny, og ikke har mottatt lyset som kommer ovenifra. Vi er fortsatt som de ufødte, eller, mer nøyaktig sagt, vi har blitt født for tidlig – vi som skynder oss til de hellige steder og tar tak i apostoliske troner!

Og som verre er, kjøper mange av oss presteskapet fryktløst for penger og ønsker å styre over Kongens flokk som hyrder, selv om vi aldri har vært får. Vi gjør dette kun for å mette våre mager som om vi var ville dyr, og å gjøre alt annet vi er drevet til av vår tilbøyelighet mot ondskap, sammen med vår lyst etter det lave.

Brødre, var apostlene som dette i begynnelsen? Var apostlenes etterkommere slik? Handlet våre fedre og lærere slik? Ve slike menneskers forferdelige dristighet! De blir ikke bare forrædere og vannhellige i materielle eiendom, når de ikke ser til annet enn deres pengepunger. De våger til og med å legge fingrene på Guds rikdommer når de ikke skammer seg over å si, ”Det tilhører oss å binde og løse (Mt. 16:19; 18:18), og vi har mottatt denne makten ovenifra i dette liv.” For en uforskammethet, om jeg ikke kan si, ren galskap! Er det fordi dere har forlatt alt for å følge Kristus (Mk. 10:28)? Er det fordi dere har foraktet jordisk ære? Er det fordi dere har blitt fattige i ånden? Er det fordi dere har solgt alt og gitt det til de fattige (Mt. 19:21; Mk. 10:21)? Er det fordi dere har tapt deres liv og blitt død til verden, og ikke har funnet ”manns vilje” (Joh. 1:13) i den? Eller er det fordi også dere, som Kristi disipler i gammel tid, har hørt Ham si mens Han åndet på dere, ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt” (Joh. 20:22).

”Men makten tilhører prestene,” sier de. Jeg vet også dette, for det er sant. Men ikke bare prestene uten videre, men heller de som tjener i Evangeliets prestetjeneste (Rom. 15:16) med en ydmyk ånd og som lever et ubesudlet liv. [Slike prester] viser seg først foran Herren (Rom. 6:16) og ofrer seg selv som et ”fullkomment, hellig og velbehagelig offer,” som deres egne rene tilbedelse (Rom. 12:1; Jak. 1:27) i deres legemers tempel (1 Kor. 6:19), innvendig og åndelig. Det mottas og settes på alteret i det høye (Heb. 9:24), ofres av Ypperstepresten Kristus som et fullkomment offer, endres og forvandles av Helligåndens kraft. De har blitt gjort om til Ypperstepresten Kristus, som døde for oss og stod opp i sin guddommelige herlighet. I fullkommen ydmykhet omvender de seg dag og natt; de sørger og ber med tårer, ikke bare for seg selv, men også for flokken de har fått og ”for alle Guds hellige kirker” (1 Kor. 11:16) gjennom hele verden. I tillegg, sørger de dypt for andres overtredelser mot Gud. De spiser ikke mer enn det som er nødvendig, og søker heller ikke etter legemlige nytelser eller behag, men, som det står skrevet, ”lever de et liv i Ånden, og følger ikke begjæret i vår syndige natur” (Gal. 5:16). Videre, for rettferdighetens og Guds buds skyld tar de ikke hensyn til verken rik eller fattig, hersker eller undersått, ikke en gang keiseren selv. Ingen ting, om det er miskunn eller gaver, eller frykt eller noe annet, vil få dem til å bli myke eller føre dem til å overse eller bryte Guds bud, som står over alt annet (Rom. 9:5).

Til slike tilhører det å binde og løse (Mt. 16:19; 18:18), å utføre prestelige handlinger og å lære, og ikke til menn som har mottatt sin ordinasjon kun fra menn. Og han sier, ”Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud” (Heb. 5:4). Han sa ikke, ”Han som har mottatt sin stilling fra mennesker,” men, ”Han som Gud forutså og forutbestemte til dette.” De som kommer fra mennesker gjennom mennesker er tyver og røvere, som Herren sa: ”Jeg er porten. Alle de som er kommet før meg,” og de som kommer nå, ”som ikke går inn gjennom Meg, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver” (Joh. 10:7-8,1).

Diskurs XXVIII:190-300

Ingen omvendelse etter døden

Evergetinos

Hypotese II:B

Hl. Efraim om omvendelse etter døden

Brødre og søstre, tiden vi har til omvendelse er vårt liv her på jorden. Velsignet og lykkesalig er den som aldri har falt inn i fiendens garn. Men hvis en som satt fast i garnet har klart å fri seg fra det og flykte fra djevelens fangenskap, burde han også anse seg selv som velsignet; for, selv om vi lever i kjødet, er vi på denne måten fridd fra fiendens angrep mot sjelen, akkurat som en fisk flykter fra fiskerens garn. For, som vi vet, hvis en fisk fanges, og klarer å bryte garnet og ile ned i dypet, er den reddet så lenge den er i vannet; men når fiskeren drar garnet opp på land, kan den ikke lenger hjelpe seg selv.

Akkurat det samme skjer med oss: så lenge vi lever i dette livet, har Gud gitt oss styrke og evne til å selv bryte fiendens onde lenker, å kaste vekk syndenes bør ved omvendelse, og bli ført til frelse og arven til Guds Rike. Men, hvis dødens fryktelige påbud kommer over oss, sjelen forlater kroppen og kroppen legges dypt ned i graven, da kan vi ikke lenger hjelpe oss selv, akkurat som fisken, når den tas ut av vann og fiskeren legger den i en bøtte, heller ikke kan redde seg selv på noen måte.

Min bror, si ikke til deg selv at ”i dag vil jeg synde og i morgen skal jeg omvende meg,” for du kan ikke være sikker på at morgendagen kommer; planer om morgendagen tilhører Gud alene.

Oversatt fra The Evergetinos: A Complete Text: Book 1, Etna, CA: Center for Traditionalist Orthodox Studies, 2008, 28-29.

Om faste på onsdag og fredag

av Hl. Nikodemos Hagioritten

De Hellige Apostlenes 69. kanon krever at enhver biskop, prest, diakon, subdiakon, leser eller kantor som ikke faster gjennom den Store Fasten, onsdag og fredag burde avsettes. Hvis en lekmann ikke faster på disse dagene (bortsett fra om han ikke klarer på grunn av sykdom), burde han ekskommuniseres. Ser dere hvordan apostlene teller fasten på onsdag og fredag sammen med den Store Fasten? Akkurat som den Store Fasten innebærer å spise tørr mat – dvs. å spise kun én gang om dagen, ved den niende time, uten olje eller vin – bør fasten på onsdag og fredag derfor utføres på akkurat samme måte. Hl. Epifanios sier også: ”Vi faster på onsdag og fredag, helt til den niende time.”[1] På samme vis sier Filostorgios at å faste på onsdag å fredag ikke betyr avhold fra kjøtt, men heller å ikke spise noen ting før kvelden.[2] Hl. Benedikt (kanon 41) sier også at fasten på onsdag og fredag varer til den niende time. Og Balsamon forbyr spising av skalldyr på onsdager og fredager, akkurat som i den Store Fasten. La oss derfor slutte å tro at fasten på onsdag og fredag ikke er en apostolisk regel, for se, apostlene i sine kanoner regner denne fasten sammen med den Store Fasten, og i de Apostoliske Grunnlover teller de den sammen med den Hellige Ukens faste, og sier:

”En må faste hele den Hellige Uken, og onsdag og fredag.”[3] Men hvorfor skulle jeg si at denne regelen bare tilhører apostlene? Det er en regel fra Kristus selv, for det er dette apostlene sier i Bok 5, kapittel 14 av Grunnlovene:

”Han (dvs. Kristus) befalte oss å faste på onsdag og fredag.”[4] Derfor forklarer Hl. Hieromartyren Peter (kanon 5) at vi faster på disse dagene: ”På onsdag fordi på denne dagen samlet jødenes råd seg for å forede vår Herre; på fredag fordi på denne dagen led Han død for vår frelse.” Guddommelige Hieronymus sier det samme.

Siden den Store Fasten er lik fasten på onsdag og fredag, er derfor unntakene for dem som er syke eller svake de samme på disse dagene. Av denne grunn tillater Timoteus’ 8. og 10. kanoner en kvinne som er gravid i den Store Fasten så mye vin og mat hun trenger i hennes tilstand, det samme gjelder også onsdag og fredag. Det samme gjelder for dem som har blitt svake av langvarig sykdom – dvs. de kan spise olje og vin i disse fastetidene. Guddommelige Hieronymus sier: ”Fastene på onsdag og fredag burde ikke brytes hvis ikke det er stor nødvendighet.” Guddommelige Augustin sier det samme.[5]

Men fordi de som elsker kjødet ønsker å spise og bryter den Store Fasten, eller fasten på onsdag og fredag, eller later som de er syke (uten å virkelig være det), eller, hvis de er syke, later som om olje og vin ikke er nok til å bære dem gjennom sykdommen – på grunn av slike ting burde en åndelig far eller biskop ikke bare tro på de som påstår slikt, men også henvende seg til en erfaren og gudfryktig lege om deres tilstand, og, etter hans anbefaling, la de syke bryte fasten.

Vi må også bemerke det følgende, at akkurat som det må være faste fra mat på onsdag, fredag og i den Store Fasten, så må det også være faste fra kjødelige lidelser. Av den grunn kan ikke bryllup skje på disse dagene, fordi guddommelige Paulus befaler at ektepar ikke burde komme sammen i denne bønnens og fastens tid: ”Dere skal ikke nekte hverandre samliv hvis dere ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn” (1 Kor. 7:5). Og guddommelige Krysostomos, bringer Joel som et vitne: ”Rop ut en hellig faste…La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer” (Joel 2:15-16), og sier at, til og med nygifte, som har sterk lyst, ungdommelighet og ubunden trang, ikke må komme sammen denne perioden av bønn og faste.[6] Gjelder dette da ikke mye mer for andre ektepar, som ikke har slik lyst? Derfor sier Balsamon at ektepar som ikke øver seg i selvbeherskelse i den Store Fasten ikke får telta i Nattverden på Påskeaften, og mottar en botsregel.[7] På samme måte må ektepar som kommer sammen på onsdag eller fredag rettledes ved botsregler.

Mandagsfasten, selv om denne regelen gjelder munker og nonner, følges også av mange folk som lever i verden, spesielt kvinner. Verd å nevne og trofast er ordtaket noen vise menn refererer med tanke på mandagsfasten: ”Vår Herre sier at dersom ikke vår rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes (Matt. 5:20), kommer vi aldri inn i himmelriket. Og siden fariseerne fastet to ganger i uken, som fariseeren sa: ’Jeg faster to ganger i uken’ (Lk. 18:12), er vi kristne nødt til å faste tre ganger i uken, for at vår rettferdighet kan overgå fariseernes rettferdighet.”

Oversatt fra Nikodemos the Hagiorite, Exomologetarion: A Manual of Confession, Thessalonica, Greece: Uncut Mountain Press, 2006, s.269-273.

---

[1] Expositio Fide 22, PG 42, 825B.

[2] Ecclesiasticae Historiae 10, 12, PG 65, 592C.

[3] Cf. Apostolic Constitutions, Book V, ch. 20; SC 329, p.284.

[4] SC 329, p.258.

[5] Vær også oppmerksomme på at de guddommelige apostlene, i Bok V, kapittel 20 av Grunnlovene også sier det følgende: ”Vi befaler dere å faste på hver onsdag og fredag, og av det dere sparer i fasten må dere gi til de fattige” (SC 329, p.284). Ignatios Gudbæreren sier det samme i sitt brev Til Filipperne (kapittel 13), at de som faster på onsdag og fredag må samtidig gi til de fattige av det de sparer (PG 5, 937A).

[6] De Virginitate 30, PG 48, 554.

[7] Responsa ad Interrogationes Marci, Question 50, PG 138, 997B-997C.