"Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse" (Salme 69:1)

av Hl. Johannes Kassianus (360-435)

Abba Isaks ord til Hl. Johannes:

X 1. …Samstemmig med læren du med visdom liknet til opplæring av barn (som ikke kan lære alfabetets bokstaver og ikke kan gjenkjenne deres utseende eller tegne deres form med en stø hånd uten å kopiere dem med ustanselig oppmerksomhet og daglig herming, ved bruk av modeller og voksinntrykk), burde formelen til denne åndelige theoria også overleveres til deg. Ved å alltid feste ditt blikk standhaftig på den, burde du lære å grunne på den uforstyrret til din egen gagn og bli i stand til å oppnå høyere innsikt ved å bruke den og grunne over den.

2. Formelen til denne disiplinen og bønnen som du søker skal så overleveres til deg. Hver munk som lengter etter ustanselig oppmerksomhet på Gud burde ha som vane å grunne over den ustanselig i sitt hjerte, etter å ha drevet bort hver form for tanke, fordi han ikke vil kunne holde den fast på noen annen måte enn å befris fra alle legemlige bekymringer. Slik denne var overlevert til oss fra noen få av de eldste fedrene som var igjen, overleverer vi den ikke til noen bortsett fra de mest usedvanlige, som virkelig lengter etter den. Dette er da bønneformelen foreslått dere som helt nødvendig for å oppnå stadig oppmerksomhet på Gud: «Gud, kom meg til hjelp; Herre, vær snar til frelse.»

3. Ikke uten grunn har dette verset blitt valgt fra hele Skriftenes mangfold. For det tar opp alle følelsene som tilhører menneskenaturen og med stor nøyaktighet og presisjon tilpasser det seg hver tilstand og hvert angrep. Det inneholder et rop til Gud i hver krise, ydmykheten til from bekjennelse, årvåkenheten til angst og stadig frykt, oppmerksomhet på ens egen svakhet, betryggelse om å bli bønnhørt, og sikkerhet i en beskyttelse som alltid er til stede og for hånd. 4. For den som ustanselig påkaller sin beskytter er sikker på at han stadig er der. Det inneholder en brennende kjærlighet og veldedighet, en oppmerksomhet på feller, og en frykt for fiender. Når en ser at en omringes av slike dag og natt, bekjenner en at en ikke kan befris uten hjelp fra ens forsvarer. Dette verset er en uoverkommelig mur, en ugjennomtrengelig rustning, og et mektig skjold for alle som strever under angrep fra djevlene. Det tillater ikke dem som plages av likegyldighet og angst, eller dem som lider depresjon fra sorg eller andre typer tanker til å fortvile for et frelsende legemiddel, og viser at den verset påkaller alltid ser til vårt strev og ikke er fraskilt fra dem som ber til ham. 5. Det advarer oss som nyter åndelig velstand og er glad i hjertet om at vi aldri må være opphøyde eller oppblåste på grunn av vår velstand, som verset bekjenner ikke kan bevares uten Guds beskyttelse, for det ber ham å komme oss til hjelp, ikke bare til enhver tid men også med hast.

Dette verset, sier jeg, er nødvendig og nyttig for enhver av oss uansett vår tilstand vi lever i. For den som ønsker hjelp alltid og i alt viser at han trenger Gud som en hjelper ikke bare i det vanskelige og sørgelige men også og til lik grad i det gode og gledelige, slik at han kan reddes fra det ene og forbli i det andre, for han vet at menneskelig svakhet ikke kan holde ut i det ene tilfellet eller det andre uten Guds hjelp.

6. Hvis jeg fanges av fråtseriets lidenskap, går på let etter mat som er uhørt i ørkenen, og føler at jeg, midt i ørkenen, dras ufrivillig til lengsel etter rike måltid ved at duftene til slik mat kommer over meg, da burde jeg si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg fristes til å spise før måltidets etablerte tid eller strever med mye sorg i hjertet for å beholde den riktige og anerkjente moderasjonen, da burde jeg rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 7. Hvis, på grunn av kjødets angrep, en svak mage ikke tillater meg å påta en strengere faste når jeg har behov for det, eller hvis tørre tarmer og forstoppelse bekymrer meg, da, for at mitt ønske skulle oppfylles eller i hvert fall slik at mine kjødelige lysters brennende følelser kan legges bort uten å måtte påta meg strengere faste, burde jeg be: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg går får å spise til rett tid men har ikke matlyst og støtes av den maten naturen krever, da burde jeg rope ut med sorg: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis en hodepine forstyrrer og hindrer meg når jeg ønsker å lese for å roe hjertet, og hvis søvn får ansiktet til å falle ned på de hellige sidene ved den tredje time, og hvis jeg tvinges til å forlenge eller snarere gå til min hvile, og, til slutt, hvis søvnens overveldende trykk tvinger meg til å overstå den kanoniske syngingen av salmer i menigheten, da burde jeg også rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis mine øyne nektes søvn og jeg ser at jeg i mange netter lider en djevelsk søvnløshet, og hvis en stille natts hvile fullstendig rives bort fra mine øyne, da burde jeg be med sukk: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis kjødelig pirring plutselig stikker meg mens jeg fortsatt strever mot ondskap, og hvis den prøver, med dens omfavnende nytelse, å vinne mitt samtykke mens jeg ligger å sover, da, med mindre en fremmed flamme blusser opp og fortærer kyskhetens duftende blomst, burde jeg rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg tror at de viltre lysters tilbøyeligheter har dødd og varmen i mine nedre deler har kjølt seg ned, da, for at denne godheten, når den først er oppnådd, skal vare lengre og forbli i meg ved Guds nåde, burde jeg inderlig si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

10. Hvis jeg uroes av harmens trang, grådighet eller sorg, og hvis jeg presses til å kvitte meg med mildheten jeg har vent meg til og som er meg kjær, da, for at ikke harmens forstyrrelse skal føre meg bort i giftig bitterhet, la meg rope høyt: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg er utmattet av likegyldighet, tomhet og stolthet, og hvis mitt sinn foreslår for meg at andre er uaktsomme og lunkne, da, for at ikke fiendens onde forslag skal overvinne meg, burde jeg be med et knust hjerte: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 11. Hvis jeg med ustanselig anger i sjelen har lagt til side stolthet og har oppnådd ydmykhetens og enkelhetens nåde, da, for at ikke «stolthetens fot tråkker meg ned» og «synderens hånd forstyrrer meg» og jeg gjennombores verre ved å feire min seier, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

Hvis jeg koker over med et mangfold av distraheringer i sjelen og et ustadig hjerte og ikke er i stand til å kontrollere mine vandrende tanker, og hvis jeg ikke en gang kan fremsi mine bønner uten avbrytelse og uten innbilning og fantasienes dårskap, samt ihukommelse av ord og gjerninger, og jeg føler at jeg ikke har noen åndelige tanker i det hele tatt, da, for at jeg kan fortjene befrielse fra denne styggheten i sinnet som jeg ikke kan løslate meg selv fra med stønn og sukk, vil jeg rope ut i min nød: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 12. Men hvis jeg derimot føler at jeg, takket være Helligåndens nærvær, har oppnådd riktig sjelekurs, standhaftig tankegang og glede i hjertet, samt en usigelig glede og ekstase i sinnet, og hvis, takket være Herrens plutselige opplysning, jeg med en overflod av åndelige tanker har merket at jeg har en overflod av hellige ideer som tidligere var gjemt for meg, da, for at jeg kunne fortjene å forbli lengre i disse, burde jeg ofte og inderlig rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

13. Hvis jeg omringes av djevlenes nattefrykter og tennes av dem, hvis jeg er uroet av syn av urene ånder og hvis selve håpet om frelsen og livet trekkes fra meg ved min urolige forferdelse, da tar jeg min tilflukt til dette versets trygge havn, og roper med all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Men hvis jeg derimot har blitt forfrisket av Herrens betryggelse og oppmuntret av hans nærvær og føler meg som om jeg omringes av tusener av engler, slik at jeg plutselig lengter etter kontakt og våger å gå i kamp med dem jeg før fryktet mer enn døden og hvis nærvær jeg opplevde med forferdelse i sinn og legeme, da, for at denne standhaftige styrken kan forbli i meg litt lengre ved Guds nåde, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

14. Dette verset burde helles ut i ustanselig bønn slik at vi kan befris i trengsel og bevart og ikke oppblåst i rikdom. Jeg sier, du burde stadig grunne over dette verset i ditt hjerte. Du burde ikke slutte å gjenta det når du gjør noe slags arbeid eller tjeneste eller reiser. Grunn over det når du sover og spiser og ser til naturens laveste behov. Denne hjertets meditasjon, som har blitt for deg en frelsende formel, vil ikke bare bevare deg uskadd fra hvert djevelsk angrep men vil også rense deg fra hver ondskap og jordisk besmittelse, føre deg til theoria av usynlige og himmelske virkeligheter, og løfte deg opp til den ubeskrivelige inderlige bønnen som oppleves av så få. 15. La søvnen overta deg mens du grunner over dette verset helt til du omformes ved å ha brukt det ustanselig og har som vane å gjenta det selv i søvne. La dette være det første som kommer til deg når du våkner, la det komme før hver annen tanke når du står opp, la det sende deg til kne så fort du reiser deg fra ditt leie, la det derfra føre deg til hvert arbeid og handling, og la det følge deg til alle tider. Du burde grunne over dette etter Lovgiverens bud, når du «sitter hjemme og går ut på reise,» når du sovner og når du står opp. Du burde skrive dette på munnens terskel og dør, du burde feste det på veggene i ditt hjertes hus og dyp, slik at dette vil være din sang når du bøyer deg til marken i bønn, og når du reiser deg derfra og går ut til livets forskjellige affærer, må dette være din oppløftede og stadige bønn.

XI 1. La tankene ustanselig tviholde denne formelen over alt annet helt til den har blitt styrket ved dens stadige bruk og ved stadig å grunne over den, og til den forsaker og frastøter hele tankenes rikdom og mangfold. Innbundet ved dette versets fattigdom, vil den lett oppnå Evangeliets saligprisning som er først blant de andre saligprisningene. For det står, «Salige er de fattige i ånden, for Himmelriket er deres.» Og derfor vil enhver som er prisverdig i en slik fattigdom oppfylle det profetiske utsagnet: «De fattige skal velsigne Herrens navn.» 2. Og hva slags fattigdom kan være større eller helligere enn fattigdommen til den som innser at han ikke har noe forsvar eller styrke og som daglig søker hjelp fra en annens rikdom, som forstår at dette livet og eiendommer forblir til ethvert øyeblikk kun ved guddommelig hjelp, og som riktig bekjenner at han er Herrens sanne tigger, og daglig roper til ham med ydmykhet: «Jeg er hjelpeløs og fattig. Hjelp meg, Gud»?

Ved å stige opp til mangfoldig kunnskap om Gud, takket være denne opplysningen, vil han derved begynne å fylles med mer opphøyde og hellige mysterier, ifølge profetens ord: «De høye fjellene har steinbukken fått, klippene gir pinnsvinet ly.» 3. Dette er svert passende til det vi har snakket om, fordi enhver som forblir i enkelhet og uskyldighet er ikke skadelig eller farlig for noen. Tilfreds med kun sin enkelhet, ønsker han kun å forsvare seg fra å bli bytte for dem som ligger på lur for å overfalle ham. Etter å ha blitt et åndelig pinnsvin, for å si det slik, finner han stadig ly og forsvar i Evangeliets klippe, som er ihukommelsen av Herrens lidelse, og, styrket at stadig å grunne over verset vi har snakket om, motstår han fiendens angrep. Om disse åndelige pinnsvinene sies det også i Salomos Ordspråk: «Pinnsvinene er svake dyr, som har tatt sin bolig i klippene.»

4. Og hva er svakere enn den kristne, hva er svakere enn en munk, som ikke bare lar vær å hevne seg når noen gjør ham vondt men som ikke engang tillater en mild og stille irritasjon å stige opp innvendig? Enhver som gjør fremgang i denne tilstanden har ikke bare uskyldighetens enkelhet til eie men rustes også med dømmekraft og har blitt en ødelegger av giftige ormer, og har knust Satan underfot. Med ivrig sinn etterlikner han en forstandig steinbukk, og han beiter på det profetiske og apostoliske fjell – dvs. på deres høyeste og mest guddommelige mysterier. I å trives på beitemarken det tilbyr og ved å ta til seg alle salmenes tilbøyeligheter, vil han begynne å gjenta dem og, i sin dype hjerteanger, behandle dem som om de ikke var profetens ord, men sine egne uttrykk og sin egen bønn. Han vil sannelig anse dem som rettet til seg selv, og han vil anerkjenne at deres ord ikke bare ble oppnådd av og i profeten i gamledager, men at de daglig utføres og oppfylles i ham.

5. For De guddommelige skrifter er klarere og deres indre organer, for å si det slik, åpenbares for oss når vår erfaring ikke bare er oppmerksom på deres tanker, men kommer dem i forkant. Og ordenes betydning åpenbares for oss, ikke ved tolkning, men ved bevis. Når vi har den samme tilbøyelighet i vårt hjerte som hver salme ble sunget eller skrevet med, da skall vi bli som deres forfatter, og forstå deres betydning på forhånd og ikke etter. Det vil si, vi tar først til oss kraften til det som blir sagt, i stedet for dens kunnskap, og ihukommer det som har skjedd eller skjer i oss under de daglige angrep når vi grunner over dem. Når vi gjentar dem, ihukommer vi hva vår uaktsomhet har gjort i oss, hva vår standhaftighet har oppnådd for oss, hva guddommelig forsyn har gitt oss, hva fiendens forslag har fratatt oss, hva glatt og subtil glemsomhet har tatt fra oss, hva menneskelig svakhet har brakt over oss eller hva uaktsom uvitenhet har gjemt fra oss. 6. For når vi finner alle disse tilbøyelighetene uttrykt i salmene, slik at vi kan se alt som skjer som om i et klart speil og merke det mer effektivt. Etter å ha blitt undervist på denne måten, ved våre tilbøyeligheter for våre lærere, skal vi forstå dette heller som noe vi ser enn noe vi hører, og fra vårt hjertets indre tilbøyelighet skal vil frembringe, ikke det vi har klart å huske, men det som sitter i selve naturen til hver ting. Derved skal vi gjennomtrenge dens betydning, ikke ved skriftlig tekst, men ved at erfaringen leder veien. Slik skjer det at vårt sinn vil nå den ufordervelige bønnen vi tidligere talte om ved Herrens vilje. Vi er ikke i stand til å forstå dette, ikke bare ved syn eller bilde, men selv ved ord. Det kalles heller frem ved en usigelig hjertelig ekstase og åndelig glede etter sinnets oppmerksomhet har blitt påtent, og sinnet, etter å ha steget over alle følelser og alt synlig, roper det ut for Gud med usigelige stønn og sukk.

Oversatt fra: ‘Tenth Conference: On Prayer’ i Boniface Ramsey, John Cassian: The Conferences, New York, NY: Newman Press, 1997, s.378-385.

Ekklesia - Om Kirken

av Metropolitt Panteleimon Rodopoulos
av Tyroloë og Serention

utdrag fra boken En Oversikt Over Ortodoks Kanonlov

Ordet ekklesia betydde på gammelgresk en folkeforsamling der, i de greske statenes førdemokratiske periode, kun de som var «utkalte» av budbringeren (fra verbet ἐκκαλεῖν, “å utkalle») deltok; ikke hver borger.

Ifølge Septuaginten refererte ordet ekklesia til Israels utvalgte, det vil si det virkelige Israel.

I Evangeliene, og særlig Matteus, taler Herren to ganger om Kirken (Matt. 16:18 og 18:17): «Du er Peter; på denne klippe vil Jeg bygge Min Kirke…» som et samfunn av dem som tror på Ham, og Guds rike på jord. Vi treffer på ordet Kirke (Ἐκκλησία) også i Apostlenes Gjerninger, i Epistlene og Johannes’ Åpenbaring, og noen ganger betyr det alle kristne hvor enn de er, hele Kirken, og noen ganger alle de kristne i en lokalkirke (Tessaloniki, Korint, Roma, osv.) eller til og med Kirken i ett enkelt hus (f.eks. Filemons).

I Det nye testament kalles Kirken «Guds Kirke» fordi den var skapt av Ham og tilhører Ham, som Guds åpenbaring og synliggjøring på jord. Den ble åpenbart som «Jesu Kristi vår Herres samfunn» (1 Kor. 1:9), hvis medlemmer er nært tilknyttet Kristus og hverandre, slik at de ved Helligåndens kraft utgjør ett legeme – «Kristi Legeme.» Apostelen Paulus taler om «Kristi Legeme, som er Kirken,» og sier «Han er hodet for legemet, som er kirken» (Kol. 1:24; 18).

Kirken er i sitt vesen nært tilknyttet mysteriet til den Treenige Gud, som ble åpenbart i Kristus og Helligånden (Ef. 5:32). Det er «de hemmelige mysteriers skatt.»[1]  

I De hellige skrifter og Den hellige tradisjon er det så klart ikke gitt oss en full og umiddelbar definisjon av ordet «Kirke», men heller mange bilder og beskrivelser fra hvilke der er mulig å konstruere hva Kirken er i sitt vesen.

Ifølge De hellige skrifter er Kirken, som sagt, «Kristi Legeme» (Rom. 12:4ff.; 1 Kor. 12:13; 27), «Guds folk» (1 Peter 2, 10), Guds «hus» eller «tempel» (1 Tim. 3:15; Ef. 2:21; I Kor. 3:16ff), «et kongelig presteskap» (1 Peter 2:9), et «hellig folkeslag» (1 Peter 2:9), «Kristi Brud» (cf. Mark 2:20; Matt. 25:1ff; Åp. 21:2), «Guds vintre» (Jes. 5:7; Joh. 15:1ff).

Beskrivelser gis også i Den hellige tradisjon, hver uttrykker en eller annen del av Kirken, som, for eksempel, dens episkopale system, dens prestelige og karismatiske egenskaper, dens egenskap som de troendes samfunn, dens utgjørelse av de ortodokse gjennom alle tider og som menneskeligheten forenet i Gudmennesket Jesus Kristus.

Derved er Kirken i sitt vesen ikke bar et menneskelig samfunn eller organisasjon, heller ikke et midlertidig fenomen innen menneskehistorien. Den var i Guds for-evige vilje om verden og mennesket, var først bebudet i Israel i den gammeltestamentlige perioden, og forkynt av profetene som Guds fremtidige folk, Det nye testaments folk, blant hvem Gud ville grunnlegge sitt definitive, uoppløselige rike på jord, som sprer seg over alle (Jes. 2:2; Jer. 31:31). Senere, i tidens fylde, ble Kirken virkeliggjort i Guds Ords inkarnasjon ved forkynnelse, ved Apostlenes kall og valg[2] og fullmakten gitt dem,[3] ved Nattveden, Korfestelsen og Oppstandelsen, samt Helligåndens nedsendelse på Pinsedagen til både Kirkens helligelse og for å styrke apostlene til å utføre sin oppgave og sitt oppdrag om å forkynne Himmelrikets Evangelium.[4]

Kirken, som ble grunnlagt på jord av Herren, er derfor Kristi Legeme og en gudmenneskelig organisasjon, hvis hode er Kristus. Det er et synlig samfunn, som kan beskrives, men også et indre og åndelig forhold mellom dens medlemmer både med dens Guddommelig Grunnlegger og hverandre.

Kirken, som Guds folk i fremgang, lever på jord i forventning om dens Herre helt til Guds Rikes oppfyllelse. Den lever og er i himmelen som Den triumferende kirke, gjennom dem som allerede har gått over, og også på jord som Kirken i strid, gjennom de troende, gjennom dem som strider den gode strid (cf. II Tim. 4:6-7).

Den er himmelsk og usynlig i sitt første aspekt, jordisk og synlig i sitt andre, et samfunn og organisasjon som har et presteskap kanonisk tilknyttet apostlene i ubrutt suksesjon. Den har også stabile og uendrede dogmer og etiske prinsipper, tydelig definert og ordentlig tilbedelse, og et legeme som skiller mellom kleresiet og lekfolket.

I Kirken, gjøres det nye livet i Kristus og Helligånden fullkomment og i den forvaltes Kristi dens hodes nåde og guddommelige liv til alle dens medlemmer til deres helliggjørelse og frelse.

Kirkens vesen fant sitt dogmatiske uttrykk i Nikea-Konstantinopels Trosbekjennelse. I denne Trosbekjennelsen, følges tro til den Treenige Gud av tro på «Én, Hellig, Katolsk og Apostolisk Kirke.»

Disse fire dogmatiske egenskapene Trosbekjennelsen formulerer om Kirken, som både er i perichoresis og uoppløselig enhet, peker til dens ufordervelige egenskap og viser til Kirkens ufeilbarlighet som «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3:15).[5]

Den ortodokse katolske kirke legger større vekt på det mystiske og usynlige elementet, av hvilken grunn den ikke har gitt sin organisasjon en sekulær og juridisk egenskap, men heller en åndelig og mystisk en. Men som et rørlig og synlig samfunn av levende vesen, hadde den også behov for å organiseres ved kanoner og lover som regulerte dens liv og aktiviteter, samt forholdet mellom dens medlemmer. På denne måten, ble den synlige Kirke formet til et samfunn og åndelig fullmakt med åndelige krefter, med sin egen organisasjon og styre. Den skilte seg ut fra all sekulær makt og styre ved sin åndelige natur, dens innhold, dens mål og dens midler. Derfor inneholder den synlige Kirke, som en kommunion av folk og et levende legeme med mange medlemmer, både de menneskelige og guddommelige elementer, og fylles av visse prinsipper og en kanonlov som kommer fra det guddommelige forsyn. Den har blitt gitt av Kristus en trefoldig kirkelig fullmakt – å lære, å feire/hellige og å administrere/hyrde – med synlige helligelsesmidler samt andre midler og sakramenter tilgjengelig for alle folk, ved hvilke den har som mål å forvalte Kristi frelse til folket og opprette Guds Rike på jord.[6]

Innenfor Kirken rår Jesu Kristi vilje, ikke som viljen til en utenfor Kirken, men som viljen til Kirkelegemets Hode, ved hvilken de troende forenes i Guds nye folks kommunion. Denne egenskapen til Kirken tillater derfor ikke noen form for juridisk definisjon av Kirken.

Kortfattet, kan vi si at Herren utførte de følgende handlinger til Kirkens fullkommengjørelse som en synlig institusjon:

1. 1.      Han opprettet Kirken først ved de tolv apostlenes kall og misjon, og ved biskopene som viderefører Herrens trefoldige funksjon og embete.
2. Han forkynte det guddommelige ord, ved hvilket Herren opplyste folket og som til i dag veileder Kirkens tjenere til å lære sannhetens ord rett.
3.  Han ga Kirken dens fundamentale lovverk.
4. Han innsatte Den guddommelige nattverden, ved hvilken Kirkens mysterium virkeliggjøres i sted og tid.
5. På Pinsedagen sendte Han Helligånden ned til sine disipler og apostler, som «sammensveiser hele Kirkens institusjon.»

Hovedsakelig ved disse handlingene, gjorde den gudmenneskelige Herren Kirken til et organisert samfunn med eget lovverk, hierarki og tilbedelse, ulik alle andre menneskelige institusjoner og i stand til å oppfylle menneskelighetens frelse og befrielse ved sine egne midler.

Oversatt fra: Prof. Dr. Panteleimon Rodopoulos, An Overview of Orthodox Canon Law, Rollinsford, New Hampshire: Orthodox Research Institute 2007, s.3-8.

---

[1] Johannes Krysostomos, Preken over 1 Kor. 16:3, Migne PG 61, 134

[2] Matt. 4:18-22; Markus 1:16-20, Lukas 5:1-11; 9:59ff: 10:1-12. “En gang Jesus gikk langs Galilea-sjøen, fikk Han se to brødre: Simon, som også har navnet Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen…. Han sa til dem: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnene ligge og fulgte Ham.” Om valg, se Matt. 10:1-5; Markus 3:13-19; Lukas 6:12-16.

[3] Matt. 16:13-19; 18:18; 18:28; Markus 16:15-16; Lukas 22:29ff.; Joh. 20:21; 21:15-17.

[4] Matt. 9:35-10:14; Markus 6:7-13; Lukas 9:1-6 og 10:1-24.

[5] Den innledende teksten om Kirken, av den Teologiske Komiteen for Ortodokse og Gammelkatolikker, i Ἐπίσκεψις, nr. 173, 1-9-1977, s.13-15.

[6] I. Karmiris, artikkel Ἐκκλησία i Θρησκευτική καὶ Ἐθική Ἐγκυκλοπαιδεία, 5. bind, 456.

Hl. Johannes Krysostomos om Paulus' Brev til Filipperne 2:6-8

Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han uttømte seg, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var Han som et menneske; Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.
Fil 2:6-8

Lær hva dette betyr. Det et menneske tar ved ran og tar i strid med sin rett, våger han ikke legge fra seg, fordi han frykter for å miste det, men tviholder det stadig. Den som har en verdighet som tilhører hans natur, frykter ikke å stige ned fra den verdigheten, for han er sikker på intet vil skje ham… Her sier han at Guds Sønn ikke fryktet for å stige ned fra sin rett, fordi Han ikke anså guddom som en gevinst. Han var ikke redd for at noen skulle frata Ham den naturen eller rettigheten, og la den derfor til side, sikker på at Han skulle ta den opp igjen. Han gjemte den, og visste at Han derved ikke ble mindreverdig. Derfor sier han (Hl. Paulus) ikke, «Han tok ikke,» men, «Han så det ikke som røvet gods å være Gud lik» (οὐχ ἀρπαγμὸν ἡγήσατο τὸ εἶναι ἴσα Θεῷ). Han eide ikke den tilstanden ved ran, men den var naturlig, ikke gitt, den var stadig og trygg. Han nektet derfor ikke å ta en skjoldbærers skikkelse (dvs. en soldat av lav rang).» 7. Preken, P.G. 62.245 (228, 229).

Hva betyr «Han tok på seg en tjeners skikkelse» (μορφὴν δούλου λαβῶν)? Det betyr at Han ble Menneske. Som en «i Guds skikkelse» (ἐν μορφῇ Θεοῦ ὑπάρχων), var Han Gud. For én skikkelse samt en annen vises; hvis den ene er sann, da er også den andre. I en «tjeners skikkelse» betyr menneske ved natur, og «Guds skikkelse» betyr Gud ved natur. Og han bekjenner ikke bare dette, men også likestilling; ….for han sier, Han «så det ikke som røvet gods å være Gud lik.» 6. Preken, P.G. 62.235 (219, 220)

Skriftene sier, «Han uttømte seg» (Ἑαυτὸν ἐκένωσε). Si meg, hvordan uttømte Han seg? … Hva betyr «og ble mennesker lik» (ἐν ὁμοιώματι ἀνθρώπων γεγόμενος)? Han hadde mye som tilhørte oss, og mye hadde Han som ikke tilhørte oss: for eksempel, Han ble født uten samleie. Han var uten synd. Disse hadde Han som ingen andre har. Han var ikke bare det som var synlig, men Han var også Gud. Han viste seg som menneske, men Han var ikke som de mange. For Han var ikke lik dem i kjødet. Han mener at Han ikke var kun et menneske:…For at du, når du hører at Han uttømte seg, ikke skulle tro at Han led noe endring eller fall eller tap, sier han at mens Han forble det Han var, tok Han til seg det Han ikke var, og blitt kjød forble Han Gud, i og med at Han var Ordet. 7. Preken, P.G. 62.247 (231).

Oversatt fra: The Orthodox New Testament, vol. 2: Acts, Epistles, and Revelation, Buena Vista, Colorado: Holy Apostles Convent, 2005, s.305-6.

Få ord, men mykje bøn (Om barneoppdraging)

av Hl. Porfyrios (1906 – 1991)

Alt er mogleg ved bøn, stillheit og kjærleik. Har du forstått verknaden av bøn? Kjærleik i bøn, kjærleik i Kristus. Det er det som verkeleg kan vera til nytte. Så lenge du elskar borna berre med ein reint menneskeleg kjærleik – som ofte kan vera patologisk – vil borna bli forvirra, og oppførselen deira vil bli negativ. Men når kjærleiken mellom deg og borna er ein heilag og kristen kjærleik, då vil det ikkje bli noko problem. Heilaggjorde foreldre reddar borna.

For at dette skal skje, må guddommeleg nåde virka i foreldrenes sjeler. Ingen kan bli heilag på eiga hand. Den same guddommelege nåden vil deretter opplysa, oppvarma og levandegjera barnesjelene. Folk frå utlandet ringjer meg ofte på telefonen og spør meg om borna og om saker som har med oppdraging å gjera. I dag ringde ei mor meg frå Milano og spurde meg korleis ho burde oppføra seg mot borna. Det eg sa til henne, var dette:

“Be, og når du må, snakk til borna med kjærleik. Mykje bøn, og få ord. Mykje bøn og få ord til alle. Me må ikkje bli eit irritasjonsmoment, men heller be i løyndom, og så snakka.  Og Gud vil openberra i hjarto våre om dei har akseptert det me sa, eller ikkje. Dersom dei ikkje gjer det, berre ver stille. I staden vil me be innvendig. For dersom me snakkar i utide vil me bli eit irritasjonsmoment, og få andre til å reagera, eller til og med vekkja raseriet. Difor er det betre å snakka åndeleg til hjarta deira gjennom hemmeleg bøn, heller enn til øyrene.

Be, og så kan du seia noko. Det er det ein må gjera med borna. Dersom du konstant skal gje dei opplæring, vil du bli trøyttande. Når dei blir store, vil dei kjenna på ei form for undertrykking. Be heller, og snakk med dei gjennom bøn. Snakk med Gud, og Gud vil tala til hjarta deira. Du bør altså ikkje gje råd til borna med ei stemme som dei høyrer med øyrene. Sei: ”Herre Jesus Kristus, gje ditt lys til mine born. Eg gjev dei over i di varetekt. Du gav dei til meg, men eg er svak og ute av stand til å gje dei rettleiing. I staden ber eg om at du måtte opplysa dei”. Og Gud vil tala til dei, og så vil dei koma til erkjenninga: ”Å, nei, eg skulle ikkje ha gjort mamma opprørt på den måten”. Ved hjelp av Guds nåde, vil dette koma opp i hjartet deira.

Det er den mest fullkomne vegen. Mor snakkar med Gud, og Gud snakkar med borna. Konstant irettesetting, derimot, blir fort noko truande. Og når barnet vert stort, kjem opprøret. Dei vil ta hemn, så å seia, overfor far eller mor som utsette det for tvang. Ein veg er den fullkomne – far og mors helging og kjærleik må få tala. Heilag utstråling, og ikkje menneskeleg innsats, er det som er best for borna.

Dersom borna er traumatiserte eller såra på grunn av ein alvorleg situasjon, ikkje lat det påverka deg om dei reagerer på ein negativ måte eller snakkar frekt. Dei vil eigentleg ikkje vera slik, men greier ikkje å motstå det i vanskelege tider. Dei angrar etterpå. Men dersom du blir irritert og opprørt, blir du eitt med den vonde ånd, og alle blir såleis haldne for narr.

Omsettelse: Øystein Lid

Er den ortodokse bønnelenken det samme som den katolske rosenkransen?

Er den ortodokse bønnelenken det samme som den katolske rosenkransen?

Som fysiske gjenstander er det relativt lite forskjell på den ortodokse komboskinien (tsjotki på russisk) og en rosenkrans. Selv om en komboskini som regel lages av ull og består vanligvis av 33, 50 eller 100 knuter, med et kors og en dusk i enden, bruker mange ortodokse også bønnelenker som består av 50 treperler, delt opp i rekker av 10, på samme måte som den romersk-katolske rosenkransen (men naturligvis uten den "mirakuløse medaljen," da denne er tilknyttet Den ubesmittede unnfangelse, et dogme Den ortodokse kirke ikke anerkjenner).

Den vesentlige forskjellen ligger heller i måten bønnelenken brukes på. En rosenkrans brukes til å be Engelens hilsen (Hill deg, Maria, full av nåde), og Fader Vår etter hver tiende gjentakelse. Rosenkransens fokus er ikke bare Jomfru Maria, men Kristi liv. Under gjentakelsene av Engelens hilsen skal en meditere på ett av flere mysterier tilknyttet Kristi liv – Unnfangelsen, Korsfestelsen, Oppstandelsen, osv. Engelens hilsen, ved hvilken Jomfruen fikk vite at Gud skulle fødes som menneske, brukes derfor som en slags nøkkel til å få dypere forståelse av disse mysteriene på.

Komboskini

Den ortodokse komboskinien brukes derimot hovedsakelig til å gjenta Jesusbønnen – Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder (eller bare, Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg/oss). Vi gjentar kun én kort bønn, for ikke å «ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord» (Matt. 6:7). I motsetning til rosenkransen, der den beende oppfordres til å grunne over visse hendelser og ideer, innebærer Jesusbønnen å drive bort alle tanker og forestillinger, selv de religiøse. En skal konsentrere seg kun om bønnens ord. Mens perlene på rosenkransen først og fremst brukes til å telle antall repetisjoner, brukes en komboskini primært for å holde konsentrasjonen. Ved den stadige påkallelsen av Jesu navn og bønn om Hans miskunn (et begrep som oppsummerer hvert vårt behov og ønske – på hebraisk betyr det samme ordet livmor, og uttrykker derfor forsørgelse, omsorg, beskyttelse, nærvær, fornyelse og vekst) prøver den som ber å gjøre hjertet oppmerksomt på Guds nærvær og åpent til mottakelse av Helligåndens nåde. Vi prøver å oppnå en tilstand der bønnen blir en del av vårt vesen, der det å be er like naturlig som å puste, vi prøver å «be ustanselig» (1 Tess. 5:17).

Den kjente russiske helgenen, Serafim av Sarov (+1833) gav sine nonner en bønneregel veldig lik rosenkransen, der han oppfordret dem til å be Engelens hilsen (den ortodokse versjonen er litt anderledes enn den latinske, og slutter med «For du har født våre sjelers Frelser») 50 ganger, men uten Fader vår etter hver tiende hilsen. Noe liknende rosenkransen er derfor ikke ukjent for den ortodokse verden, selv om bruk av den ikke er utbredt, men den er allikevel ikke en variant av eller et alternativ til Jesusbønnen, som er en helt annen form for bønn.

Russisk lestovka

Blant noen russisk-ortodokse brukes også en form for komboskini som heter lestovka (stige). Denne lages av skinn og er delt opp i rekker med "trinn" - 12, 33, 40 og 17. Denne brukes ikke bare til å be Jesusbønnen, men også til å holde styr på gjentakelser av "Herre, forbarm Deg" under de forskjellige gudstjenestene, samt antall bøyninger under Hl. Efraim Syrerens Bønn som brukes i Den store fasten.

Bysantinsk tid - en forklaring

Etter vanlig skikk blir de daglige timebønnene slått sammen på følgende måte:

• Kvelden: Non, Vesper og Kompletoriet sammen
• Tidlig morgen: Midnattsbønn, Matutin og Prim sammen
• Middag: Ters og Sekst sammen

Dersom Den guddommelige liturgi feires bes også ters og sekst om morgen før Liturgien noen steder. Dette gjelder særlig slaviske kirker.