Internett og det åndelige livet

Eldste Ephraim av Vatopedi

Utdrag fra en tale ved konferansen: «International Conference on Digital Media and Orthodox Pastoral Care» i Athen 2015.

Den raske utviklingen av informasjonsteknologi de siste to tiår har virkelig gitt noen overraskende resultater, ting vi ikke engang kunne drømme om på sytti - og åttitallet. Jeg tenker på Internett, e-post, web-baserte ressurser, sosiale nettverk; dette har blitt del av vårt daglige liv, arbeid, vitenskap, utdannelse, kunst og underholdning.

Internett har gjort det mulig for oss å redusere, ja til og med å eliminere det som før var en uoverstigelig distanse. For eksempel kan nyheter bli formidlet gjennom Internett fra en side av jorda til en annen i løpet av få sekunder. Dette erfarer vi alle. På samme måte kan samtaler, og til og med øyekontakt, nå foregå med letthet, uavhengig av avstand. Den eneste betingelsen er at brukerne har nettforbindelse. Ja, det å bruke Internett er nå så enkelt at selv et barn eller en eldre person med letthet mestrer det.

Slik kan også Guds ord nå formidles hvor som helst i verden. Det jeg sier nå fremfor dere her, kan bli tatt opp og spredd til tusen eller millioner av brukere. Eller det kan formidles online som det jo også gjøres med denne konferansen.

Vi må ta inn over oss at Guds ord ikke er simpel menneskelig tale, men at Guds ord bærer med seg Guddommelig kraft som kan åndelig sett fornye og trøste mennesker. Dette kan også skje gjennom bruken av Internett. Vi vet om mange tilfeller hvor mennesker – ateister og avgudsdyrkere fra India, Japan, Nepal – har funnet Ortodoks tro gjennom Internett. De har fått muligheten til å bli født på ny, fordi de fant det de søkte i dette livet: Jesus Kristus.

For ikke lenge siden besøkte Hollywood – stjernen Jonathan Jackson vårt kloster. Jeg spurte han hvordan han ble Ortodoks. Han kunne fortelle meg at Internett hadde hjulpet han veldig mye i prosessen. Videre vet vi at mange kristne som hadde falt fra troen på Gud, har blitt hjulpet gjennom Internett og har kommet tilbake til Ham, funnet seg selv, og funnet sin plass i denne verden. Det finnes mennesker som har vært på mismotets rand, men som gjennom å høre på en eller annen tale på Internett har funnet det nødvendige åndelige styrke og håp til å vende om å begynne å gå på den åndelige veien.

Når jeg har sagt dette vil jeg også legge til at Guds ord, slik vi ortodokse forkynner, er mindre nærværende på Internett sammenlignet med andre «ord». Når jeg sier andre «ord», så sikter jeg til vitenskap, økonomi, politikk, og slike fenomener som mote, show-business, eller til og med slike fordervede sider som jo dessverre har veldig mange besøk.

Slik jeg ser det er det nødvendig idag at Guds ord må få en sterkt og kraftfullt nærvær Online. Majoriteten av menneskene idag er desorientert, de går stadig inn i blindgater. Også idag vil Guds ord kunne trøste og ta seg av mennesker, gi kunnskap, og forsikre mennesket om muligheten for det evige liv. Guds ord formidlet gjennom Internett kan ha en helbredende funksjon for mennesket. Eksempelvis har det blitt konstruert digitale bibliotek. Disse bør med tiden utvides og gjøres større. Arven og visdommen fra De hellige fedre, med sine vidunderlige tekster, bør gjøres tilgjengelig og brukes så mye som mulig på den mest moderne og optimale måte. Digitaliseringen og kategoriseringen av Fedrenes skrifter gjør at brukere av Internett kan finne tekster og informasjon om emner som interesserer dem. En digitalisering og fremvisning av Guds ord, De hellige fedre og de Eldste gjennom ulike web-sider, vil bringe mange åndelige fordeler til våre samtidige medmennesker.

Eldste Ephraim av Katounakia sa: «Å, det var leit at det ikke var mulig å ta opp ordene til Eldste Joseph». Vi forstår at dette virkelig er viktig når det kommer til ord som er ytret av mennesker som har erfart på det personlige plan den usynlige åndelige krigen. Hellige Paisios sa: «Skriv ned alt åndelig du hører, såvel som den erfaringen du hører andre har hatt. Det kommer en tid da du selv kan bli utslitt og lide av åndelig mangel».

I de siste årene har det vært en stor vekst av publikasjoner av bøker med teologisk innhold, spesielt her i Hellas, men også i andre Ortodokse land. Dessverre finnes det Ortodokse troende som på grunn av språkproblemer ikke har tilgang til disse verdifulle tekstene. Vi ser også at den ordinære boken som er printet på papir nå er kommet i en seriøs krise, mens de elektroniske bøkene er i vekst. Vi må benytte oss av denne trenden. Vi kan si at alt som er godt er til Guds ære, når det gjøres i sannhet.

Internett er også et moderne verktøy som baner veien for globalisering. De som ønsker å spre sine ideer for global historie, global økonomi, en global stat og en global leder, de vet også hvordan de skal bruke Internett for å spre sine ideer. De bruker dette verktøyet på et høyt nivå. Hvorfor skal da ikke vi Ortodokse også bruke dette for å vise ortodoksiens rolle i verden? Hvorfor skulle ikke vi bruke det for å skape større enhet blant Ortodokse kristne og dermed også som et verktøy for misjon?

Jeg vil derfor si at en passende bruk av Internett er avhengig av personen som gjør bruk av det. Det er en selvfølge at Internett ikke kan erstatte en levende kontakt. Ingen kan oppnå et høyt nivå av åndelighet gjennom Internett alene. Ortodoks kristendom er sentrert om personen. Vi prioriterer derfor å se verdien til hver eneste person, til den enkelte person. Internett er et verktøy, et instrument som både hjelper oss og gjør det lettere for oss på mange måter, men hvis de troende skal leve et autentisk åndelig liv, må de ha personlig kontakt med sin åndelige far. Det er derfor essensielt å ha kommunikasjon med andre trossøsken, for å erfare kjærlighet og for å ta del i Kirkens mysterier. Det finnes jo også tilfeller, der en utstrakt bruk av Internett – selv når det er gjort med gode åndelige hensikter – kan skape avhengighet som resulterer i asosial isolasjon og mangler i utviklingen av personligheten. Derfor kan også Internett ha negative sider ved seg: Istedenfor å lede oss nærmere Kristus kan det føre oss bort fra Gud. I lys av dette bærer vi et stort ansvar for å fremme og dele Guds ord, ved å bruke de mest kreative, nyttige og moderne metoder. Samtidig må vi veilede de troende om hvordan de kan bruke Internett på en god måte, idet vi også påpeker alle de negative konsekvenser som følger av misbruk av denne teknologien.

http://www.pravmir.com/elder-ephraim-of-vatopedi-the-internet-and-spiritual-experience/

Hvordan unngå onde tanker?

Hvordan unngå onde tanker?

Fra en samtale med Eldste Ephraim, Abbed av Vatopaidi, Det hellige fjell.

Eldste Ephraim er kjent for sin dype åndelige veiledning og tydelige tale. Nedenfor svarer han på noen spørsmål som knytter seg til tankens strøm, og hvordan man som kristen skal forholde seg til dette.

Eldste, hva er syndige tanker og hva kjennetegner dem åndelig sett?

Slike tanker står i opposisjon til Guds vilje og de virker i det menneskelige intellekt, enten det skjer med viljens tilslutning eller uten. Vårt sinn hviler aldri. Enten produserer sinnet tanker selv, eller så vil virkeligheten utenfor oss vises i vårt sinn.

Hvor kommer slike tanker fra?

Deres kilde er enten menneskets lastefulle og begjærlige hjerte, eller så kan kilden være demonene. Kristus åpenbarer for oss: «For fra hjerte kommer onde tanker, mord, hor. (Matt. 15,19). Lidenskapene skapes og næres av syndige tanker. Demonene er spesielle vesener som næres av et uutgrunnelig hat for menneskene og søker å forhindre menneskets frelse på alle måter. Deres hovedoppgave er å plante ondskap, okkultisme, sjofelhet , syndfulle og blasfemiske tanker i menneskets sinn.

Det finnes selvfølgelig også gudommelige tanker, som har sin kilde i Gud selv og i helgenene. Dette er tanker som oppmuntrer til omvendelse og bringer trøst og forsoning til de som er plaget og opplyser de som gjør godt slik at de «kan kjenne de dype ting i Gud» (1. Kor. 2,10).

Menneskets åndelige fremskritt kan først å fremst kjennes på hvordan tankene er. Vi må fremdyrke de rene, hellige og guddommelige tanker. Vi må gjøre sinnet om til en fabrikk av gode tanker, som den velsignede Eldste Paisios ville ha sagt det.

Hvordan kan vi identifisere disse gode tankene, og hvordan skiller vi dem fra andre syndige tanker?

Vi kan observere sinnet vårt gjennom årvåkenhet (nipsis), og dermed bli sensitive ovenfor tankene. Årvåkenhet er måtehold, det vil si at det er den oppmerksomhet og bevissthet jeg har imot mitt eget sinn.

Dette oppnår vi gjennom å påkalle det navn som æres over alle andre navn, Kristi gode og majestetiske navn. Bønnen «Herre Jesus Kristus, miskunne deg over meg en synder!» er det beste våpenet mot de onde ånder og de begjærlige lidenskapene. Og ikke minst har Jesu navn evnen til å ivareta sinnet, som er kontrollert av og våker over tankene.

Tanker er derfor som flymaskiner som flyr i luften. Det at de flyr over oss, trenger ikke vi bry oss noe om. Vi må tenke slik om onde tanker også. Vi må ikke tillate dem å lande hos oss, eller akseptere dem, eller gi dem vår tilslutning.

Hva er forskjellen mellom begjær og tanke?

Begjæret er den sinnstilstand vi er i når vi vil ha noe. Når vi ønsker noe er det en bevegelse i hjertet, mens tankene forflytter seg i intellektets område.

Først begjærer vi, og etterpå blir begjæret uttrykt i vårt indre gjennom tankene. Begjæret er begynnelsen, roten. Ved å kunne det syndige begjæret, fri vi også oss selv fra syndige tanker. Dette er grunnen til at Herren selv la vekt på følgende: «Men jeg sier dere, at den som ser på en kvinne med begjær har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte (Matt 5, 28). Herren ønsket at vi skulle kutte lidenskapenes rot.

Hellige Gregor Palamas sier at når den troende kjemper i bønn, blir tankevirksomheten renset, akkurat som hjertet (som fremvirker tankene) ikke kan renses uten at sjelens drifter renses.

Må vi skrifte alle våre tanker?

Tankene som kommer i tusentall i sinnet vårt i løpet av en dag er utallige. Mange av tankene er unyttige, vonde og syndige. Demonene vet godt hvordan de skal kultivere disse tankene. Vi er imidlertid kun ansvarlige når vi gir vår tilslutning til dem, når vi gjør tanker om til praksis.

Vi må bedømmer hvordan vi skal behandle tankene, ut fra hvilken åndelig tilstand man som person er i. Det vil si at for en som mer fullkommen åndelig sett, en person som har stor åndelig kunnskap og evner å lede sine tanker rett, vil kun det å gi sin tilslutning til en syndig tanke være en synd. For noen som nettopp har begynt på den åndelige veien i livet sitt, vil kanskje ikke en slik ting tilregnes ham som synd.

Det menneske som kjemper på riktig vis bekjenner i skriftemål de tanker som ikke slipper taket i dem, de som ikke bønnekamp alene kan utslette. Det er ikke mulig å bekjenne alle sine tanker. Det å prøve på noe slikt ville innebære en psykologisk lidelse. Noen kommer til skriftemålet med en notatblokk, hvis de har skrevet ned alle sine tanker, hundrevis av tanker som daglig strømmer gjennom intellektet. Dette er ikke riktig. Ikke bare trøtter de ut sin åndelige far eller presten de bekjenner til, de vil heller ikke ha noen åndelig nytte av slike skriftemål. Det er ikke dette vi mener med å være observant på sine tanker, dette er ikke en frukt av årvåkenhet eller åndelig vekst. Det er en sykdom.

Kan vi nærme oss Den hellige kalken hvis det kommer en syndig tanke rett før vi skal ta imot Kristi legeme og blods mysterium?

Selvfølgelig skal man komme frem å motta. Hva er det vi hører lest fra Hellige Johannes Damaskus rett før vi skal motta? «Jeg står fremfor dørene i ditt tempel, og jeg forsaker fortsatt ikke mine onde tanker». Kampen mot tankenes strøm beskrives av Fedrene som vanskelig. Tanken om at man ikke skal nærme seg Den hellige kalken er selv en tanke som vi skal forakte, den er bragt frem i oss av fienden for å ta fra oss Nattverdens velsignelser. Det eneste unntaket måtte være hvis det er en tanke som er forbundet med en dødelig synd som ikke er bekjent i skriftemål. Men jeg tror ikke at noen ville komme til å kjempe med en slik tanke akkurat rett før Nattverden, da tanken allerede har blitt irettesatt av vår samvittighet tidligere.

Finnes det tanker som er spesielt ødeleggende og som fører til åndelig død?

Ja, det er tanker som fortvilelse og håpløshet. Disse tankene, sier fedrene, er som å kutte hode av en som kjemper. Den troende må aldri glemme vår Gud og Fars kjærlighet og nåde, uansett hvor dyp synd de har falt ned i. Menneskene må aldri glemme at det finnes håp, og at omvendelse alltid er en mulighet.

Kristus kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden. Kristus godtok røverens omvendelse, skurken på korset som sto på terskelen til den evige død. Kristus frelste ham, og satt han i Paradis.

Bør ektepar bekjenne for hverandre de tanker de har om hverandre?

Jeg mener de ikke bør det. Det er bedre å bekjenne deres tanker til en felles åndelig far. Vær på vakt mot djevelen, for fra det øyeblikket Gud har gjort to mennesker ett i det hellige ekteskapet, har de blitt ett mål for djevelen, som vil forsøke å skille dem fra hverandre. Denne krigen er de fleste ektepar i dag ikke klar over. I begynnelsen av ekteskapet er alt bare melk og honning og kjærligheten forener dem. Senere begynner uenighet og krangel. De kan komme til å si «jeg liker deg ikke lenger» og «Jeg elsker deg ikke» og slike ting. Alt dette er en krig.

Hvorfor skjer dette? Hvordan kan man etter ti års ekteskap eller mer ende opp med å si at man ikke elsker den andre? Det er bedre at ekteparet fra begynnelsen kommer frem med alle sine vanskeligheter for sin felles åndelige far. Den åndelige far blir opplyst av Den hellige ånd, og vil derfor lede dem riktig fremover, og hans bønn vil bortvise den demoniske kraft som har kommet imellom dem for å adskille dem. Jeg sier ikke at ektepar ikke skal diskutere eller samtale om ting med hverandre for det er helt avgjørende for enhet og kjærlighet. Men jeg sier at de to ikke skal fortelle hverandre syndige tanker som er sådd av djevelen.

Hvordan kan vi kjempe mot tankene?

Med årvåkenhet og bønnen «Herre Jesus Kristus miskunn deg over meg». Hellige Johannes av Sinai sier i sin bok Stigen : «Navnet Jesus er en pest for våre fiender». Våre fiender er våre lidenskaper, syndige tanker og demonene. Det finnes ikke en mer effektiv måte å bekjempe tankene på, enn å si denne bønnen med innlevelse og smerte i hjerte.

Hvis du oppdager en tanke som forblir værende, og til tross for alle dine bønner ikke vil forsvinne, da er det en god ting å bære tanken frem i skriftemålet. Skriftemålet er ydmykhet i praksis, og «Gud gir nåde til den ydmyke» (Jak. 4,6). Skammen vi føler på fremfor vår åndelige far gjennom bekjennelsen av syndige tanker, vil gjøre oss rettferdig fremfor Gud, og Gud vil fri oss fra den kraften fra denne lidenskapen, det vil si den syndige tanken.

Det er også veldig bra og dyrke de gode tankene, og bortvise de dårlige og onde tanker. Dette krever veldig mye flittighet. Forakten vi viser mot de onde tankene som djevelen har sådd hos oss, vil gjøre at den samme djevelen mister kraften, blir avslørt og vil fly fra oss. Djevelen er arrogant, og han ønsker at vi skal stelle med ham og være opptatt med ham. Han kan ikke tolerere å bli bortvist på denne måten.

Så om du klarer å dyrke de gode tanker på denne måten, og avvise de onde, vil det ikke kreve «blod», som Hellige Porphyrios av Kavsokalyva ville uttrykt det. La oss be om Kristi fred, glede og kjærlighet, og ikke bry oss så mye om vårt onde «selv», våre lidenskaper, våre syndige tanker. La oss snu vårt ansikt – hele vår væren – mot Kristus og søke Hans ansikt, Hans nåde. Så skjer det sakte og sikkert, uten at vi merkert det, at vi blir helligegjort, og det gamle mennesket med dets begjær og laster vil flykte fra oss. Det som plaget oss vil forsvinne, og vi vil bli kledd i det nye menneske, det som er «skapt av Gud» (Ef. 4, 24).

http://www.johnsanidopoulos.com/2014/01/elder-ephraim-of-vatopaidi-interviewed.html

Lydighet som motkultur

Av fader Peter Alban Heers. Foredrag holdt 14. november 2014. 

Oversatt og tilrettelagt.av Johannes H. Solberg

Vårt samfunn har nådd et punkt hvor vi gjennom media og populærkulturen drives til tilfredsstillelse av laster og lidenskaper. Vi lærer av mennesker rundt oss - de som er ukjent med det åndelige livet- hvordan man kan leve ut alle sine lyster raskt og til fulle. Derfor kan det være vanskelig å forstå for oss hvordan dydene kan integreres i vårt daglige liv, slik de hellige fedre og mødre i troen viser oss. Det er ofte veldig få eksempler rundt oss i vår nære sammenheng på hvordan et sant kristent liv kan leves. Vi har selvfølgelig helgenene, og de skal vi løpe til alltid. Likevel må innse at det kan være vanskelig å leve ut dydene i våre moderne liv i den konteksten vi lever.

La oss derfor begynne med gå dypere inn i dette med dydene. Hva er den viktigste dyden for å gjøre fremskritt i det åndelige livet og være trofaste mot troen i det livet vi lever? Det er nok nettopp den dyden som er aller mest hånet og aller mest sett ned på i den moderne kulturen. Men denne dyden avgjørende for vår frelse, det er å lese både i Skriften og blant fedrene. Jeg snakker om Lydighet, som jo er veldig nært knyttet til dyden Ydmykhet.

Lydighet har med underordning å gjøre. Det å underordne seg Kristus og Kirken er nok en av de siste virkelige mot-kulturelle protester man kan leve ut i verden idag. Mange unge ønsker å være revolusjonære, radikale og mot-kulturelle i sine liv. Vi bør imidlertid spørre oss om marxister eller leninister eller andre radikale grupper virkelig er mot-kulturelle. Har de egentlig tatt et oppgjør med det bestående, eller definerer de seg fortsatt i forhold til samfunnet forøvrig? Jeg vil gjerne bringe opp i dagen tanken om at det eneste virkelige rebelske og revolusjonære i vår tid er det å leve ut Lydighet. Det vil si en lydighet der man legger seg selv og viljen sin under noe større, noe utenfor seg selv. Den som har Lydighet er ikke slave av siste mote, han bekymrer seg ikke for hva som er populært, kort sagt er han ikke et offer det jag og det tyranni mange føler i møte med populærkulturen. Den som er lydig adlyder ikke sin egen vilje, han anser den som sykelig og ute av stand til å lede seg selv. Isteden forsøker han å være lydig mot Kristus. En slik person er en sann revolusjonær! Og jeg vil legge til; en slik person er den eneste som virkelig gjør opprør mot denne verdens ånd. Det er et sant Kristne menneske!

Det å skille seg ut fra mengden er ofte viktig for de unge. Fra min egen tid på ungdomsskolen husker jeg hvordan vi stadig strevde for å skille oss ut på en positiv måte. Men de forandringene som unge mennesker gjør for å skille seg ut – det er gjerne ytre kosmetiske forandringer som skal fange oppmerksomheten - er ikke forandring i egentlig forstand. De er kun underkastelse for for hva som er populært til enhver tid. Et slikt jag etter oppmerksomhet er derfor bare et nytt slaveri for hva som er populært her og nå, nye moter og nye trender. Det å gjøre «opprør» mot samfunnet på denne ytre måten er derfor ikke et sant opprør, for man er forsatt en del av det kulturelle nettverket som består av gjensidig bekreftelse og anerkjennelse fra de andre.

Den hellige står som en motsetning til en som forsøker å være populær. En hellig person er en som virkelig har trådt ut av kulturen, han har blitt en virkelig mot-kulturell person. Ja, det er nettopp dette hellig betyr; det betyr «å være satt til side». Hvem er det som er utskilt fra alt som er ødelagt og syndig i denne verden? Det er Gud selv. «Én er hellig, én er Herre, Jesus Kristus». I det gamle testamentet, ja også i Den guddommelige liturgien, ser vi at det synges: «Hellig, Hellig, Hellig» til Herren.

Det er bare Gud som er totalt adskilt fra alt syndig og korrupt i denne verden. Gud er adskilt og hellig i seg selv. Vi kan også bli separert fra verden, vi kan også bli hellige, men kun ved Guds nåde. Mennesket er skapt i Guds bilde og likhet, men ved sitt fall inn i synden mistet mennesket endel av Gud-likheten i seg. Guds bilde ble skitnet til. Ved at Kristus ble menneske som oss, ble også Guds bilde gjenskapt i mennesket. Slik kan vi nå ved vår frie vilje tre inn i likheten med Gud igjen. Vi må ønske å være med Gud, vi må velge det. Det er disse valgene som utgjør det åndelige livet. Dette livet gis oss i Dåpen i Salvingen, i Eukaristien og også gjennom Askesen. Å velge livet er å velge å tråkke under fot alle lidenskaper og å velge dydene. Det handler om å komme over egen stolthet og velge ydmykheten. Dette valget begynner gjennom Lydigheten.

Har dere noen gang lurt på hvorfor Herren sier til sine disipler, igjen og igjen at de er kalt «ut av denne verden» og at de er «ikke av denne verden»? Og hvorfor Jesus sier at vi ikke skal være som hedningene eller som fariseerne, men at hans disipler skal «ta sitt kors opp»? Og at «verden vil hate og forfølge dere, likesom den hatet og forfulgte meg»? Jesus sier altså i mange ordelag at disiplene ikke skal te seg likt denne verden. «Alle de som er kommet før mig, er tyver og røvere [...] Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod » (Joh. 10, 8 og 10). Poenget synes å være at disiplene ikke må identifisere seg med denne verden.

Hva menes da med «verden»? I Skriften kan «verden» både bety den verden Gud skapte som jo er god. Den skapte verden er et uttrykk for Guds kjærlighet til oss og vi er en del av den. Det er ikke dette Jesus sikter til når han sier at disiplene ikke skal være av denne «verden». Det han sikter til er den falne «verden» hvor lidenskapene råder. I den falne verden lever mennesket under herredømme av denne verdens gud, Djevelen. Jesus kaller oss ut av dette, han kaller oss bort fra den slavedriver lidenskapene er. Hvorfor er det så viktig å forstå at Jesus kaller oss ut av «verden»? Enkelt sagt så er dette er vår frelse, det er å bli satt fri. Det er hellighet. Det er å rense Guds bilde i oss til likhet med Ham.

Ofte hører vi mange ulike uttrykk i Skriften og blant fedrene angående å bli fri fra lidenskapene. Selv om de kan ha litt ulik betoning taler de likevel om det samme, nemlig at mennesket er kalt til hellighet, til likhet og til gjenskapelse i fellesskap med Gud. Til syvende og sist viser alt dette til ulike sider ved det åndelige livet.

Vi er altså kalt til å være i Guds likhet gjennom nåden. Gud er totalt annerledes enn skaperverket. Så når én person i Den hellige Treenigheten steg ned og ble ett med mennesket gjennom inkarnasjonen, så gjorde Gud dette for oss, for vår frelses skyld. Kristus gjorde ingenting som ikke var for får skyld. Han kom for å bli ett med oss, for å ta oss ut av denne falne verden og gjenopprette Gud-likheten i oss.

Så hvordan skal vi klare å bli adskilt fra den falne verden? Som nevnt tidligere er den «verden» vi er kalt ut av styrt av lidenskapene: Grådighet, begjær, misunnelse, bakvaskelse, latskap og alt det andre. Størst av alle lidenskapene er imidlertid Stoltheten. En som er lidenskapelig er i denne sammenheng en som er slave av lidenskapene. En slik person kan ikke være lik Gud. Dette må vi som har barn og unge blant oss alltid huske på: Meningen med livet er å bli lik Gud. Det er fint med tradisjoner og høytider i familien. Men det viktigste er at vi kjenner oss selv, så vi kan lede barna inn i likhet med Gud. Hvis vi ikke forstår oss selv på dette punktet, gir ingenting av det vi gjør i Kirken så mye mening. Kirkens hensikt er å gjøre mennesker lik Gud.

Et menneske som slaver under lidenskapene arbeider heller ikke på sin frelse og oppnår derfor ikke Gud-likheten vi er skapt til. Slik blir mennesket separert fra Gud, separert fra livet selv. Vi trenger derfor ikke undres over at bak hver eneste lidenskap står Den onde, Djevelen. Midt i Edens hage - hvor Adam og Eva levde i fellesskap med Gud - kom Fienden og fristet dem. Fristelsen besto i å bli lik Gud, men uten Gud. De ville bli Guder uten Gud, uten nåden. Dette er hva slangen fristet med: Ta denne frukten og vær ulydige, og dere vil bli som Gud, men uten Ydmykhet. Denne historien gjentar seg med mennesket, om og om igjen. Vi ser derfor at det er Djevelen selv som står bak alle lidenskapene. Fedrene lærte at det sto én spesifikk demon bak hver lidenskap, og de forsøker hele tiden å trekke mennesket inn i avhengighet og slaveri. Det er jo overveldende for et moderne menneske å tenke på dette; at et samfunn som drives av lidenskaper og laster, egentlig drives av demonene. De sier: Gjør hva du vil, når du vil det! Lidenskapene skal oppfylles så raskt som mulig og mest mulig. I et slikt samfunn handler alt meg og mitt ego, og menneskene slutter å tenke på Gud og medmennesker. Når alt til sist handler om at begjæret skal mettes, da har vi fått et demonisk samfunn. På den måten lever vi i den evige død allerede, hvis vi lever for lidenskapene.

Våre virkelige fiender er derfor verden, kjødet og djevelen. Vi er gitt Skriften og Fedrenes ord for at vi skal seire over disse fiendene. Alt som er skrevet, alt som er gjort for oss i Kirken er der for å bringe oss til seier. En slik forståelse av det åndelige livet, og denne kunnskap om frelsen finnes bare innenfor Den Ortodokse Kirke, og ikke i andre kristelige samfunn. Vi ortodokse har denne skatten, mens de på utsiden har lagt denne kunnskapen til side, eller så har de aldri kjent til den. Kristne mennesker av god vilje som lever utenfor Kirken streber jo ofte etter Kristus og ønsker å komme nærmere Ham. Likevel kjenner de så godt til fremgangsmåten for å nå dette åndelige livet. Vi har derfor et stort ansvar i det å dele kunnskapen og sannheten om Kristus med de som ikke har dette, så de kan forstå at det de mangler finnes i den ortodokse Kirke. Når det er sagt, så har vi ortodokse veldig mye å arbeide med i våre egne liv.

Vi har sagt at den største lasten er Stolthet. Hvordan vet vi dette? Jo, vi vet at fienden før fallet i engleverdenen var en av de viktigste og største av Guds engler. Han var Lucifer, lysets engel. Men Lucifer ville ikke se at det lyset han utstrålte kom fra Gud, og ikke fra ham selv. Han som var en refleksjon av Guds evige lys, så seg selv fremfor Gud. Han begynte å tenke at han selv var det strålende lysets kilde. Når disse tankene fikk rotfeste i ham, falt han og ble Gud og menneskers fiende. Dette er Stoltheten, dette er arrogansen. Derfor regner vi Stoltheten som den største lidenskap, for ved Stolthet falt Lucifer og ble Guds fiende. Når Adam og Eva falt, da skjedde det også på grunn av ulydighet. Vi hører at Gud vandret i hagen og han spurte «Hvor er du Adam, hvor er du Eva?», da peker Adam på Eva og sier «det var kvinnen du gav meg, det var hennes feil». Og Eva peker på Slangen og sier; «det var djevelen som lurte meg, det er hans feil» (se 1. Mos. 3). De angret ikke, de forsøkte heller å rettferdiggjøre seg selv. Dermed kom de heller ikke tilbake, for stoltheten hindret dem.

Stoltheten er altså årsaken til synden. Vi ser det også i fortellingen om Babels tårn i det gamle testamentet. Det samme gjentar seg; mennesket prøver å bli Gud uten Gud. Det samme med fariseerne. De visste til og med hvem Kristus var, men deres stolthet hindret dem i å bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse. Så stolthet, arroganse og selviskhet, disse lastene handler om å ikke leve i sannheten. De kjennetegner et liv i usannhet.

Motsetningen til Stoltheten er Ydmykheten. Ydmykhet handler om å anerkjenne sannheten om seg selv. En ydmyk person sier ikke slik; «Jeg er et fryktelig menneske» eller «Jeg gjør ingenting rett». Dette er å si ydmyke ting, uten å kjenne seg selv. Ydmykheten gir oss kunnskap om hvem vi virkelig er. Med andre ord: Ydmykhet er å leve i sannheten om hvem man selv er, og hva Gud har skapt oss til å være. Vi har altså på den ene siden Stoltheten som innebærer å leve i usannhet, og vi har Ydmykheten som innebærer å leve i sannhet.

Vi har nå kommet tilbake til utgangspunktet. Det å leve i Kristus er å leve i ydmykhet, i et liv der man lærer å kjenne seg selv bedre. Derfor kan man bare overvinne Stoltheten og dens bedrag gjennom Lydigheten til Kristus. Så grunnleggende er Lydigheten i vårt liv i Kirken. Paulus skriver at vi skal underordne oss hverandre. Denne underordning blir det motsatte hva Lucifer gjorde i sin stolthet. Lydigheten er nøkkelen som åpner døren til vår frelse. Det er først når vi griper meningen i et liv i Lydigheten at vi kan gjøre fremskritt i vårt åndelige liv. Uten Lydigheten blir det åndelige livet kun en øvelse i å gjøre masse ulike ting og skape mye uro med såkalte fromhetsgjerninger. Eldste Joseph (Hesychasten) lærte alltid sine disipler at sant klosterliv består av lydighet, og at uten lydighet vil en munk aldri gjøre noe fremskritt i troen. Dette gjelder også for oss.

Det å underkaste seg Kristus i lydighet er virkelig det eneste sanne opprør, det er et opprør mot kulturen rundt oss og mot vårt eget ego. Det er den eneste sanne revolusjon i denne verden, alle andre såkalte revolusjoner er bare mer av den samme stolthet som Lucifer hadde, uttrykt på nye måter i nye idéer.

Ser dere hvor radikal kristendommen er? Ser dere hvorfor kristendommen oppleves som så «ekstrem» i et moderne samfunn? Vi er kanskje vant til en kristendomsform som er kraftløs. Men en slik religiøsitet er ikke sann kristendom. Den er glidd inn i samme sporet som kulturen, og deltar derfor i populærkulturens arroganse mot det åndelige livet.

Mange protestanter snakker om å underkaste seg Kristus. Men de kan ikke svare på hvordan man skal gjøre det. Vi ser at uten Kirken blir alternativet blir ofte å stole på seg selv. Derfor bør de som søker seg mot den ortodokse Kirke, til slutt kun sitte igjen med ett spørsmål: Hvem kan jeg stole på til frelse? Meg selv eller Kirken? Når man først begynner å stole på Kirken, de hellige fedrene, Kristus – som grunnla Kirken og sa at den ikke skulle overvinnes – da har vi allerede gjort et lite fremskritt på Lydighetens vei.