"Neurotisk" ortodoksi i Amerika

av f. Alexander Shmemann

Dagens ortodokse ungdommer har ikke en innvandrermentalitet. For dem er ikke ortodoksien primært en ihukommelse av en barndom i utlandet. De vil ikke holde fast til ortodoksien bare fordi det er «våre fedres tro.» Hva om vi holder andre til dette prinsippet: Da burde lutheranere beholde lutheranismen, jødene beholde jødedommen, og sønnen til en ateist burde beholde ateismen siden det var «hans fars tro.» Med dette som kriterium, blir religion ikke noe mer enn kulturell videreføring.

Men vi bekrefter at vår Kirke er ortodoks, eller enklere sagt, at den er Kirken, og dette er skremmende. Det innebærer at det er troen for alle mennesker, for alle land, for alle kulturer. Og hvis vi ikke stadig husker dette i vårt sinn og hjerte, vil vår påstand om å være den sanne eller ortodokse Kirke bli hykleri, og det hadde vært mer ærlig å kalle oss selv et forbund for videreføringen av kulturverdiene til ett visst geografisk område.

Vår tro kan ikke reduseres til kun religiøse handlinger og skikker. Den gjør krav på hele menneskets liv. Men kulturen vi lever i, den «amerikanske livsstilen» er noe som allerede var her da vi kom hit. Derfor befinner vi oss i en situasjon der vi er en østlig Kirke som gjør krav på hele vårt liv, mens vi lever i et vestlig samfunn og en vestlig livsstil.

Det første problemet kan da formuleres veldig enkelt, selv om løsningen er ekstremt vanskelig: Hvordan kan vi kombinere disse tingene? Hvordan kan vi leve vår ortodokse tro, som gjør krav på hele vår ekstistens, innenfor en kultur som også former vår eksistens?

Dette er antinomien i vår situasjon; det er her alle våre vansker har sine røtter. Men med mindre vi forstår dette, vil vi alltid finne feil løsninger. Disse gale løsningene – som er svert populære i dag – følger to mønster.

Jeg vil kalle det første mønsteret en «neurotisk» ortodoksi. Dette er holdningen til dem som, om de så er født ortodokse eller konvertitter, bestemmer seg for at de ikke kan være ortodokse med mindre de forsaker amerikansk kulture, de som bygger sitt åndelig hjem i et romantisert og idealisert Bysants eller Russland, og som stadig forbanner Amerika og det dekadente samfunnet i Vesten. For disse er «vestlig» og «amerikansk» synonyme med «ondt» og «djevelsk.» Denne ekstreme posisjonen gir en viss trygghet. Men den er til slutt selvødeleggende. Det er bestemt ikke holdningen til Hl. Johannes, som, midt i en voldlig forfølgelse, sier så enkelt at, «dette er den seier som har seiret over verden: vår tro» (1 Joh. 5, 4). Videre sier han, «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg» (1 Joh. 4, 18). Men med sin holdning, gjør enkelte ortodoksien om til en apokalyptisk frykt som alltid fører til sekterisme, hat og åndelig død.

Det andre farlige mønsteret er det som innebærer en nesten patologisk «amerikanisme». Det finnes folk som, når de hører ett russisk eller gresk ord i Kirken, reagerer som om det var en fornektelse av Kristus. Det er en motsatt form for neurose, neurosen til dem som vil at ortodoksien skal bli amerikansk umiddelbart.

I den første neurosen, reduseres ortodoksien til en fanatisk og negativ sekt; i den andre, forfalskes «amerikanismen,» for Amerika er ikke et land som krever overgivelse, konformitet og godtakelse av mainstream holdninger som «den amerikanske levemåten.» Det som gjør dette landet flott og enestående er nettopp at dens kultur er så åpen for forandringer.

Og hvem vet om ortodoksiens virkelige misjon i Amerika ikke er å endre den amerikanske kulturen, som aldri virkelig har blitt utfordret av et annet sett med verdier? Ortodoksien har uten tvil et menneskesyn, et livssyn, verdenssyn, osv. som er helt forskjellig fra de som dominerer amerikansk kultur, men denne forskjellen er en utfordring for ortodoksien og ikke en grunn til fratrekkelse, negativitet og frykt. Å unngå de to ekstremene, å være sann ortodoks men allikevel fullt amerikansk, virker som den ene virkelige ortodokse tradisjonen.

Oversatt fra: The Mission of Orthodoxy

Misjon er i vår Kirkes DNA!

Ordinasjonstale av Hans Salighet Theodor II,
Pave og Patriark av Alexandria og Hele Afrika,
til den nyordinerte biskopen av Kisumu og Vest-Kenya,
Hans Nåde Athanasios.

Hl. Nikolai katedral, Kairo, Egypt
06/12/2015

Deres Nåde, Biskop Athanasios av Kisumu og Vest-Kenya, vår kjære bror i Herren:

«Må dere styrkes med all styrke etter Hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet, så dere med glede takker Faderen, som gjorde oss skikkede til å få del i de helliges arvelodd i lyset» (Kol. 1:11-12)

Misjonens tid «har sannelig kommet» i Kenyas utbredte og store land. Tidens fylde har kommet, såtiden har kommet og høstetiden har kommet. I denne hellige stund, din ordinasjon som biskop, ønsker jeg å stå ved din side som din far og i en ånd av kjærlighet og rådgiving, for å veve inn i dine tanker mine forventninger og min visjon for deg, min kjære sønn f. Athanasios.

Først vil jeg si til deg at vår Kirkes teologi ikke bare produseres ved universitetspulter og lesesalene i teologiske fakulteter. Vår Kirkes teologi er ikke en dobbelthodet teologi. Den er ikke akademisk. Den begynner og ender ikke i bibliotek og universitetslaboratorier. Vår Kirkes teologi begynner ved Det hellige alteret! Dette er det store Teologiske Bord der den ene teologi har sitt opphav – det uplettede Lammets teologi. På Det hellige alteret ligger offerlammet. Det er den ufortærte Kristus som brytes og deles. Han er «hele Kirkens» sentrum. Han er den lysende styrke, helligdommens kilde, fra Hvilken hele skapelsen, styrket både i forstand og intellekt, oppsender evig lovsang.

Venstre: Pave Theodor II av Alexandria. Høyre: Biskop Athanasios av Kisumu

Derfor kan vår ortodokse tro aldri bli protestantisk! Fordi Kristus står i midten av den. Den korsfestede Kristus! Den evige som fór opp til himmelen i herlighet. Han som alltid står oss bi. Dette er de ortodokses tro, våre Fedres tro! Det er en tro som ikke kan privatiseres. Det er en tro som ikke nedskrives i en privat avtale eller notarialforretning.

Kirkens kontrakt er Herrens Kors og Hans blod er underskriften. Og nå som jeg har sagt hva den ortodokse teologi og vår tro er, vil jeg fortelle deg om dens misjonsvei! Misjonen som i senere tid også kalles misjonsarbeid, er i vår Kirkes DNA. Det er dens natur. Det er dens naturlige vei. Det er dens Livs liv.

Med forsiktige men kraftige steg beveger den seg til dem som er utenfor, til møte med andre, de som har en annen tro, som er annerledes, fremmede, for å gjøre dem til brødre i Kristus. Ikke en tilhenger! Ikke for å gjøre dem Hans personlige eiendom! Ikke en som klapper! Men heller til en Kristi bror og venn, de unges evige venn, samt mennesker av hver alder. I kenyanernes land har misjonsarbeidet i dag blitt noe stort. Førstegrøden har blomstret!

Det første grunnlaget har blitt lagt, og det første nødvendige for å bringe Evangeliet til sjeler som hungrer etter en uselvisk og sann ortodoksi har også blitt skapt. Det er dette du behøver å påkreve og lære, ikke bare med dine ord, men i ditt liv og levnet. Misjonsarbeid reklameres ikke for ved fotografier og elektronisk media. Dette er ikke alltid misjonsarbeid. Du gjør misjonsarbeid med dine hjerteslag, når du føler andres smerte. Når hjertet fryder seg «med dem som fryder seg og gråter med dem som gråter.» Når du kneder troens deig og du gjør det til et kjærlighetsoffer med Korset og Døden, og du dør og står opp hver dag, hver time, hvert minutt.

Venstre: Erkebiskop Makarios av Kenya. Høyre: Biskop Neofytos av Nitria

Min bror, f. Athanasios. I denne hellige time, hold fast til mine hjertelige og faderlige ord i ditt hjerte, og gå frem med lydhørhet i Herrens vilje. Med lydhørhet til Alexandrias Trone og dens Pave som kalte deg. Her fra det patriarkale Sete vil jeg med interesse følge de stegene du tar og din apostoliske innsats. Bispedømmet gitt deg er ikke fremmed for deg. Du er kjød fra dine kenyanske brødres kjød. Elsk dem enda høyere som deres biskop og fader.

Lær dem å elske Kristi navn over alt annet. Lær dem om Evangelisten Markus. La dem føle at de er barn til et herlig patriarkat, Alexandria og Hele Afrika, som er fult bevisst på kjærlighetens betydning. I århundre har det strevd for å gjøre denne kjærligheten til en være- og levemåte. I din personlige Pinse, dagen du ordineres til biskop, er hele skaren av Alexandrias hellige på usynlig vis samlet med alle oss som kom hit for å feire med deg: våre store hierarker og universale lærere, de hellige ørkenfedrene fra Thebaid. Spesielt til stede, er Hl. Nikolas som feirer sin festdag i dag og Hl. Nektarios av Pentapolis som ved dette hellige alteret ble ordinert til biskop.

Jeg ber at den miskunnelige Gud må gi deg på din hierarkiske reise disse hellige hierarkenes overbærenhet, visdom og miskunnelige hjerte, de hellige ørkenfedrenes enkelhet, tålmod og ydmykhet. Vit at min faderlige kjærlighet vil alltid være hos deg, ved deg, samt kjærligheten og bønnene til de hellige hierarkene som valgte deg, i hvert steg av din hierarkiske reise. I denne verden som stadig blir mer umenneskelig, bli du en forkynner av håp i den miskunnelige Gud. Som kristne har vi et privilegium av å være glade mennesker. Vår Herre, rett etter Hans oppstandelse, sa selv som sine første ord «Fryd dere.» Det triste og desperate mennesket er høyt urettferdig foran Gud. Som misjonærer er vi forpliktet til å gå frem med glede der det ikke er noen sti, fordi vi åpner veien mens vi går frem, og inspirerer våre brødre og søstre om at Gud gir løsninger der menneskelig forstand og ferdighet stopper opp.

Kun på denne måten vil vi åpenbare det sanne menneskelige ansikt, som aldri er forutsigbart. I vårt møte med det andre, burde vi aldri være redde, men burde fryde oss i muligheten av å finne et møtepunkt mellom oss og noen andre, noen annerledes, på mange nivå, fordi den åndelige verden er foruten monotoni og kjedsomhet. Og enhet i Kristus frykter ikke mangfold, men gir det heller betydning og beriker det. Det er denne inspirasjonen det moderne mennesket trenger og dette er det største bidraget vår Kirke bringer til vår tids vanskelige virkelighet.

Min bror Athanasios, Gå i fred! «Og derved vil du frelse deg selv og dem som hører deg!» Må Gud gi mye styrke til ditt hierarkis veldige tjeneste.

Den første kirke viet til den nykanoniserte Hl. Profyrios vigslet i Kenya

Hl. Porfyrios

Den 29. august 2014 vigslet Metropolitt Makarios av Kenya den første kirke viet til den nykanoniserte Hl. Porfyrios av Kavsokalyva, med velsignelse fra Alexandria og Hele Afrikas patriark og pave, Theodoros II. Vigslingen skjedde i et uteliggende område til Nadistammen blant store berg, fjell og frodig tropisk vegetasjon, og med den berømte Viktoriasjøen i bakgrunnen.

Metropolitten og hans følge ankom tidlig om morgen, selv om han dagen før hadde hatt helseproblemer og tilbrakte noen timer i sykehuset i Kisumu der han mottok nødvendig medisinsk behandling. Seremonien begynte med prosesjon med hellige relikvier. Deretter ble kirken salvet med myrra, og så feiring a Den guddommelige liturgi. Mange prester deltok i begivenheten, ikke bare fra Nadistammen men også andre kenyanske stammer. Under slutten av Den guddommelige liturgi la Metropolitten hendene på f. Theonas Mounavis, utdannet ved patriarkatets skole «Erkebiskop Makarios III av Kypros», for å utnevne han til åndelig far.

Det burde nevnes at Metropolitten har bare i Det kenyanske metropol vigslet over 115 kirker siden han ble biskop i 1992.

Metropolitten var svært rørt, nesten sjokkert, over at kirken var stappfull inn- og utvendig, og talte om sin åndelige kjærlighet som knyttet ham til Hl. Porfyrios, som var hans skriftefar mens han var student. Han beskrev begivenheten som en velsignelse og et under fra Gud, ved helgenens forbønner. Han sto en stund og understrekte hvor viktige moderne helgener er i våre liv, og gav bevis fra sine personlige erfaringer med Hl. Porfyrios som student i England. Han va en av de moderne helgenene som forutså hans fremtidige reise innenfor Kirken, spesielt hans misjonsarbeid i Afrika. Metropolitten takket Gud for at han ble ført nær helgenen i hans vanskelige studieår. Til prestene og menigheten la han vekt på at dagens vigslingsseremoni var en velsignelse for hele området.

Oversatt fra: Εγκαινιάστηκε ο πρώτος Ναος του Αγίου Πορφυρίου στην Κένυα

På samme dag døpes 200 i Den ortodokse kirke i Rwanda

Nyheter fra det ortodokse bispedømmet av Burundi og Rwanda:

Den 17. august 2014, døpte Biskop Innocentios Byakatonda 200 mennesker i Nyamazielven, som befinner seg i Kiheredistriktet i Rwandas østlige provinse. Etter dåpen feiret Biskop Innocentios Den guddommelige liturgi i den samme dalen med over 800 mennesker til stede...

...I Kazibasamfunnet ønsker fler å døpes (mer enn 2000, i følge Biskop Innocentios), men de har også andre behov: katekese, et kirkebygg og en prest. På 14/09/14 vil Diakon Maximos ordineres til deres prest.

Oversatt fra: 200 People Baptized Orthodox in the Nyamazi River of Rwanda