Homofilt samleie og surdeigen

av f. Lawrence Farley

Hva mener Den ortodokse kirke om homofil sex? Det offisielle svaret er ikke vanskelig å finne. Den ortodokse kirke har alltid fordømt homofil sex som synd og noe som derfor ikke er tillatt for kristne. Homofil sex er ikke særlig forskjellig fra hor (dvs. sex utenfor ekteskapet blant heterofile) – hor fordømms også som synd og er heller ikke tillatt for kristne. Dersom en kristen mann er en horkar (dvs. en som regelmessig og uten omvendelse har sex med folk han ikke er gift med), da kan vedkommende ikke delta i Nattverden før han har omvendt seg og skriftet. Så enkelt er det. Dette er Kirkens lære, uansett hvor upopulært det er i dag, og uansett hvor mye enkelte prester verken forkynner eller opprettholder den.

Bekreftelse på Ortodoksiens fordømmelse av sex blant homofile finner en flere steder. I Den ortodokse kirke i Amerikas 1992 Synodal Affirmation on Marriage, Family, Sexuality, and the Sanctity of Life, for eksempel, står det i avsnittet om homofili at “Homofili burde anses som en følge av menneskelighetens opprør mot Gud, og derfor noe som strider med dens egne natur og velvære. Det godtas ikke som en måte for menn og kvinner skapt i Guds bilde og likhet å leve eller handle på… De som opplæres og rådes etter Den ortodokse kirkes lære og asketiske liv, og som allikevel ønsker å rettferdiggjøre sin oppførsel, kan ikke delta i Kirkens sakramentale mysterier, siden dette ville være dem til skade, ikke til hjelp.» Det samme avsnittet fortsetter å si at personer med homofil legning burde behandles med forståelse, og at ortodokse kristne som sliter med slike følelser, og allikevel prøver å leve etter den ortodokse levemåte, kan delta i Nattverden – på samme måte som hvert menneske som sliter med å bekjempe en syndig lidenskap må være velkommen. Men det grunnleggende budskapet er tydelig nok: homofil praksis er syndig og derfor ikke kompatibel med liv som en ortodoks Nattverdsdeltaker.

I dagens vestlige kultur der en aggressiv promotering og feiring av homofil seksualitet er overalt, og der å nekte å delta i feiringen blir ansett som foraktelig, krever en mot for å kunne forkynne Kirkens lære. Ja, visse ortodokse lar ikke bare være å gjøre dette på grunn av feighet, men fordi de selv ikke er enige med Kirkens lære. Det er ikke fordi Kirkens lære ikke har Skfiten og Kirkefedrene som grunnlag. Både Skriftene og Kirkefedrene fordømmer homofil praksis, og de som er uenige pleier ikke å si, «Hva så? La oss kvitte oss med Skriftene og Kirkefedrene.» Ortodoksien er Fedrenes Kirke par excellence, og en slik total forkastelse vil rett og slett ikke godtas. Det er andre, subtile måter å hive Skriftene og Fredrene i søpla på. En kan spørre uærlige spørsmål («Ikke bli irritert, jeg bare spør, jeg!») som foreslår at Skriftene og Fedrene ikke har noe imot homofil praksis i seg selv, men bare når den er promiskuøs.

Derfor, selv om Hl. Paulus fordømmer homofile handlinger i Romerbrevet 1. som «unaturlig» (gresk: para fysin), sier disse revisjonistene at dette kun gjaldt menn som brukte ungutter til promiskuøs sex, og at Paulus ikke ville hatt noe imot to homofile menn som levde sammen i trofast monogami. Det er en forbløffende ting å si om Paulus, som trossalt var en jøde i det 1. århundre, men det viser også hvor desperat tolkningen deres er. En kan si mye på sosiale medier om «en ny antropologi» og bruke mange store ord i et forsøk på å lure de ulærde, mens det vi faktisk har her ikke er en ny antropologi, men bare en ny tolkning av gamle tekster. Det er ikke antropologien som er ny, men antropologene: kristne som åpent motsier sin egen mottagne tradisjon.

Ellers kan en la være å opprettholde Kirkens offisielle lære, uten å fordømme den åpent, siden dette er enklere. Det vil si, en kan tillate menn eller kvinner en vet er aktive i samkjønnede sexuelle forhold å stå i Nattverdskøen og la dem delta. Dersom noen protesterer, kan en svare med en strøm av fine ord om kjærlighet, godtakelse, at vi alle er syndere, farene for å bli som fariseerne, og Kristi universale kjærlighet. Eller så kan en like godt svare ved å ikke si noe som helst, og late som at forskjellen mellom det vi gjør og det vi sier ikke betyr noe.

Men dette er problematisk, ikke bare med hensyn til det spektakulære hykleriet til dem som lar uomvendte homofile delta i Nattveden til tross for Kirkens lære om at samkjønnet sex er syndig: Problemet er nemmelig surdeigen.

Hl. Paulus (1 Kor. 5) advarer folket i Korint om at de ikke må overse de uomvendte synderne i sitt samfunn og la dem fortsette å delta i Nattverden som om synden ikke var der, fordi slik synd ville virke i deres samfunn på samme måte som surdeig virker i en deigklump. Det vil si, på samme måte som surdeigen til slutt syrer hele deigen, så vil slik synd vokse og berøre alt i kirken. Han bruker gjær som et eksempel; i vår moderne kultur, der hver familie ikke lenger baker sitt eget brød, er kanskje kreft et bedre eksempel. Dersom en kreftsvuls forblir i kroppen, vil den spre seg og til slutt berøre alt, med døden som siste følge. Hl. Paulus’ formaning og løsning: «Støt da den onde ut fra dere». Dette handler ikke bare om synderens individuelle skjebne, men om hele samfunnets skjebne. Den uomvendte synderen må støtes ut så ikke hele samfunnets helse og åndelige liv trues. «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor?» sier Paulus, «dømmer ikke også dere bare dem som er innenfor?» (v.12-13). Og så klart, når Paulus sier «støt ut», mener han ikke å jage dem ut av byen, men bare at de skal nektes deltakelse i Nattverden. Slik ekskommunikasjon er et uttrykk for kjærlighet og følsom pastoralt ansvar. Det handler faktisk om dyp bekymring for menneskets skjel, og har vedkommendes omvendelse som mål.

Dette er problemet med å tillate uomvendte aktive homofile deltakelse i Nattverden. Det truer hele Kirkens velferd, og gir inntrykk for at Kirken nå godtar verdens flytende holdninger som sine egne. For de fleste i Kirken er ikke beleste når det gjelder Skriftene eller Kirkefedrene, og det er lite sannsynlig at de har lest biskopenes encykliker. De vet at Nils og Gunnar eller Kjersti og Karen bor sammen i en homofilt forhold og at de allikevel mottar Nattverden. Da vil vi virkelig ha godtatt «en ny antropologi», men ikke som en følge av gjennomtenkt teologisk revurdering, men bare på grunn av verdslig praksis og fordi vi var for feige til å si noe. Hvis det er sant, som våre biskoper en gang sa, at Troen bevares av de troendes, og ikke kun biskopene, da er det de troendes plikt å protestere når de ser at Tradisjonen tråkkes på. Ellers vil vi ikke virkelig være ortodokse som følger Kirkefedrene, men verdslige mennesker i bysantinsk drakt.

Oversatt fra: Gay sex and Leaven

Barnehage-ortodokse

Fra The Shepherd, Oktober 2016

Vær oppmerksomme på at når barn vokser og blir eldre, må dere lære dem om Kirken, dens Tro og hva trofasthet til den vil bety for deres liv og oppførsel, og på en måte som er egnet til deres alder. Ingen lærer verd sin lønn ville ha lært femten åringer ABC og to-pluss-to-er-lik-fire. Men det virker som det tilsvarende ofte skjer med hensyn til kirkelig oppvekst. En møter ofte folk som har kommet fra ortodokse hjem, men hvis kunskap om Kirken er begrenset til noen få skikker: at du kysser prestens hånd når han velsigner deg; at du holder blomster under Pinsegudstjenesten; at du spiser småboller som likner på fugler på de 40 martyrenes dag; lager en spesiell kake med en mynt gjemt inni på Hl. Basilios’ dag, osv. Alle disse skikkene har sin egen betydning og skjønnhet, men hvis du har nådd tenårene uten å vite hva vår Tro lærer eller hvordan du, som en ortodoks kristen, burde møte det moderne livets moralske dillemmaer, da vil du være et lett bytte for de onde krafter. Derfor må dere foreldre og faddere respektere barnas intelligens og lede dem i samstemmighet med deres modenhet. Ikke la dem forbli «barnehage-ortodokse», slik mange ser ut til å ha blitt, et lett bytte for de onde krafter, hvis ferdigheter på ingen måte er underutviklede!

Samleie utenfor ekteskapet fører til fortapelse

Det følgende er et brev skrevet av Eldste Josef Hesykasten til et av sine åndelige barn som befant seg i et forhold utenfor ekteskapet og hadde bedt den Eldste om råd.

Mitt velsignede barn, Panagiota, jeg ber om at du har det bra. Jeg mottok brevet ditt, mitt lille barn, jeg så det du skrev med smerte i sjelen for deg. Det er ikke bra slik du har det nå. En av to ting må skje: enten må han ta deg til seg som sin kone, eller så må du forlate ham og bo alene i omvendelse. Slik ting er nå, får du ikke noe gjort; du kan ikke en gang skrifte. Hvis du ikke slutter å synde, vil du gå tapt uansett hva du gjør. Så fort dere skilles og gir opp synden, vil alt tilgis, så snart du skrifter. 

Klarer du ikke tjene nok til å leve av, mitt barn? Gå til huset til noen gode kristne; gjør hvilket som helst arbeid du kan, så lenge du flykter fra synden. Synd er separasjon fra Gud. Du vil straffes i evighet. I dette livet, derimot, vil all sorg ta slutt, uansett hvor mye en har. 

Bestem deg: hvis han gifter seg med deg, er det ikke lenger synd; det blir lovlig. Da kan du skrive til oss og vi kan ordne en bot for fortiden. Hvis du forlater ham, skriv til oss også da, så skal vi si deg hva du burde gjøre. Men nå, siden du lever i synd, kan ingenting gjøres. 

Tving deg selv, mitt barn, fordi døden kommer brått, og det hadde vært leit for din sjel å gå tapt. Vi skall feire Liturgier og Forbønnsgudstjenester slik at Herren vil hjelpe deg. 

Jeg ber for deg.

Den ydmyke Eldste Josef.

Sannhet og Kjærlighet - homofile i Kirken

utdrag fra et intervju med Biskop Pitirim av Tadsjikistan

[Homofile] sier, «Vi ble født slik, vi kan ikke gjøre noe med det, vi kan ikke ha vanlige familier.» Og dette er virkelig en tragedie. Foreldrene er til stor grad ansvarlige for denne tragedien, [for at disse menneskene ser på sin situasjon på denne håpløse måten]. Hva skal disse gjøre nå?

Deres sårbarhet er større – de kan ikke skape en familie. Men deres gevinst vil være større i Herren dersom de lever i fullstendig avhold og kyskhet.

Men dette må forklares for dem.

I mine prekener bruker jeg ofte et eksempel fra Hl. Serafim av Sarov. Når han ble spurt om hvem som var størst [åndelig sett] i Sarov-klosteret, sa han, «kokken.» Alle be forskrekkede. «Hvordan kunne det være kokken? Han er fæl, han angriper alle!» Men den hellige svarte, «Ja, han ble født med en så ille tilbøyelighet at han ville drepe alle i klosteret dersom han ikke stadig vekk holdt seg igjen. Men Gud ser på mennesket, på hvordan han tvinger seg selv til å gjøre noe.»

Det samme gjelder i dette tilfellet. Vi har alle forskjellige lidenskaper, forskjellige tilbøyeligheter. Hvis vi tvinger oss selv, vil Herren belønne oss.

Selv disse menneskene kan vinne seierskroner for seg selv. Vi må oppmuntre dem slik, å fortelle dem at det er et asketisk verk, at Herren kaller dem til askesens streben så de kan gjøre alt rett, og kanskje til og med få deres foreldres skyld tilgitt, slik at Herren vil være dem miskunnelig.

Vi hadde ett tilfelle i Treenighet – Hl. Sergius’ Lavra. Flere munker ble viet. Kristus viste seg for én av deres åndelige fedre og sa, «Siden de mottok englenes skima, fordi de hadde viljen til å gjøre dette, vil Jeg også vise deres foreldre miskunn, selv om de ikke er verdige.»

Utrolige ting som dette skjer blant oss i Kirken.

Gud holder en helt annen dom. For Ham er hele verden utenfor tiden.

Vi lever i en kort, historisk periode. Vi befinner oss innen et visst tidsstykke og prøver å forstå noe, å vurdere noe. Men Gud har tidens fylde, og Han vet hvordan, hva og hvorfor – hver opprinnelige årsak, alle fenomeners gjensidige avhengighet.

Vi kan se Guds forsyn virke, undre oss over det, men ikke mer.

Og vi kan takke Gud for at vi er som vi er. Dette gjelder også disse menneskene som ble født slik – de må også takke Gud for dette. Men de må huske at de ikke under noen omstendigheter må tillate syndens manifestasjoner å overta.

Men de vestlige, protestantiske kirkene – mange, ikke alle, så klart – har løst problemet på denne måten: de har «tillatt» synden. Dette er en antikristen holdning.

Når anti-kristens kirke opprettes – og det vil den, fordi han vil erklære seg som en gud – vil den tillate alt, hver form for synd.

Anti-krist vil si: «Kristus nektet dere alt, men jeg tillater alt, og du vil leve som om i paradis.» Han vil være «snillere» enn Kristus. Og vi har hørt denne «kjærlighetsforkynnelsen» i lang tid nå.

Folk kritiserer oss kristne og sier, «Dere eier ikke kjærlighet.» Dette er deres klage imot oss. Men før vi kan snakke om kjærlighet må vi fastslå hva Sannheten er. De sier til oss, «La oss forene alle kirkene i kjærlighet.»

Nei, før vi har en dialog om kjærlighet, la oss bestemme oss om Sannheten.

Gud er ikke bare Kjærlighet, men også Oppriktighet, Rettferd, og Sannhet.

«Jeg er Sannheten,» sier Herren. Derfor burde vi først fastslå hvilke punkter er mest vesentlig viktig for oss – er denne religiøse læren sann eller ikke, er det riktig eller en løgn.

Men disse vil forene oss i kjærlighet uten Sannhet – men denne kjærligheten er illegitim og må aldri tillates.

Hva sier alle disse liberale samfunn? De sier de elsker hverandre, at de har kjærlighet. «Men dere har ikke noe kjærlighet, dere har kun hat,» sier de til oss. Men dette er ikke hat – det er bare slik at Sannheten brenner. Sann kjærlighet brenner dem; den brenner dem med dens sannhet.

Det er til og med umulig å nærme seg den; når vi begynner å forkynne den sanne tro, møter vi motstand, hat, en sperre. Men forkynnelsen av denne kvalmende søte kjærligheten skaper ingen motstand; på sitt verste skaper den likegyldighet. Sekteriske går rundt og inviterer det første menneske de møter til å forene seg med dem i omfavnet til deres sirupskjærlighet.

Illegitim kjærlighet – det er nettopp slik kjærlighet anti-kristen vil bringe, og vil forføre og lure alle.

Vi må forstå: Der det finnes kjærlighet, må det også være Sannhet.

Disse er de to vingene et menneske stiger opp til himmelen med; disse to vesentlige egenskaper i Gud. Og den ene egenskapen kan ikke undergrave den andre; den ene kan ikke svekke den andre. De henger sammen: Kjærlighet og Sannhet. Det må aldri være Kjærlighet på Sannhetens bekostning, og heller ikke en Sannhet som ikke varmes av Kjærlighet. Slik kald og kjærlighetsløs oppriktighet er dødsfarlig. 

Oversatt fra: THE FOLLY OF COMFORTABLE CHRISTIANITY

Klosterlivet og Ekteskapet

av Hans Allhellighet Bartholomeos I,
Erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma,
og Økumenisk Patriark

Den ortodokse kirke knytter [klosterlivet] til ekteskapets sakrament. Sølibat og ekteskap står ikke i motsetning til hverandre; i stedet sammenliknes de med og rettes til Guds kjærlighet. I den forstand, anses klosterlivet som samsvarig med ekteskapet. Kjærlighetens kraft kan trossalt ikke slukkes. Derved fullendes klosterlivets kyskhet i kjærlighet, akkurat som ekteskapets sakrament konsumeres i kjærlighet. Det er derfor uheldig at århundre med negative holdninger tilskrevet klosterlivet har bidratt til en undervurdering av ekteskapet, som om det ugifte liv var Gud til større behag, eller åndelig mer oppfyllende, enn ekteskapet.

For Kirkefedrene, kan en ikke oppnå kjærlighet uten avhold; kyskhet er umulig uten barmhjertighet. Menneskets «lidenskaper må løftes opp til himmelen» ved åndelig disiplin og askese. Selv den mest lidenskapelige kjærlighet blir «guddommelig og velsignet.» Det er ingen del av menneskets liv og ingen egenskap innen menneskets natur som ikke kan omvandles og reorientert til et guddommelig og åndelig mål ved bønn og askese.

I denne forstand, er klosterlivets en kjærlighetens vei, som er det kristne Evangeliets vei, hverken mer eller mindre, og det er ikke annerledes eller bedre enn ekteskapets vei. Mennesker er skapt til å elske; de er skapt i bildet og likheten til en Gud som er kommunion. Ja, mennesker blir sanne mennesker kun i forhold til andre. Dette gjelder munken like mye som det gjelder den som bor i verden. Klosterlivets tilbaketrekking burde aldri bli en forsakelse av sosialt ansvar. Lett sagt, er klosterlivet, som med ekteskapet, et kjærlighetssakrament; allikevel er det den mystiske kjærlighets sakrament, rettet mot oppfyllelsen av det bibelske bud om å elske Gud og vår neste. Det er en kjærlighet større en noe menneskelig prestasjon og åndelig dyd. En levende erfaring av kjærlighet fremmer oss til åndelig modenhet, til mye større grad enn den strengeste asketiske disiplin. Det er kjærlighetens flamme som holder liv i verden. Én enkelt person som brenner med kjærlighet er i stand til å forsone hele verden med Gud (se 1 Mos. 18). Det er derfor den øst-kristne mystikeren taler om guddommelig Eros, som oppsluker og retter hele ens vesen til guddommelig kjærlighet. Møtet med kjærlighetens mysterium er det åndelige livets mål, både for munken og den som er gift.

For Den ortodokse kirke, om man er gift eller sølibat, er kallet å streve for å omvandle ens omgivelser og miljø ved kjærlighet. Ekteskapet idealiseres ikke, og klosterlivet idoliseres ikke. Begge kan bli idoler dersom en ser på dem som mål i seg selv. Både ekteskapet og klosterlivet er sterke symbolske måter å streve på for å oppnå kjærlighetens endelige mål, enten ved forhold i familie og samfunn eller ved bønn i ens celle eller kloster. Kirken ser Guds kjærlighet i øynene til hvert menneske og i naturens hellighet. Om en taler om ekteskap eller klosterlivet, foretrekker Den ortodokse kirke å beskrive det som en måte å lære hvordan å leve og hvordan å elske. Ekteskapet og klosterlivet er viktige fordi folk er viktige, fordi kjærligheten er viktig, og fordi menneskets velferd står langt høyere enn noe lovverk eller åndelig ambisjon. Det er det som gir begge disse en sakramental egenskap.

Oversatt fra: Encountering the Mystery, New York: Doubleday 2008, s.69-70.

Om homofilt samliv

av Hans Allhellighet Bartholomeos,
Erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma,
og Økumenisk Patriark

Med det Fedrene sier om at ingenting holder livet samlet som kjærligheten mellom mann og kvinne tatt i betraktning, er samliv mellom to personer av samme kjønn ikke godtatt innenfor vår Ortodokse Kirke, som bevarer usmittet  den evangeliske sannhetens fylde. Det er uforenelig med Guds bud og står i strid med Evangeliets ånd. Som tjenere for Kirken og dens frelsende verk, burde vi alltid holde fast til en klar og tydelig holdning til dette temaet som stadig dukker opp, fordi kun der det er mann og kone og barn og samhold og folk knyttet sammen i dydens bånd, der er Kristus i blant dem, sier Hl. Johannes Krysostomos (Om 1. Mosebok, 6. Preken, P.G. 54, 616).

Moderkirken, som alltid viser kjærlighet til alle sine barn, tar imot og kaller alle til frelse, både fromme og syndere, de friske og de syke, de sterke og svake. Hun tar ikke bare imot alle, men gir til alle på et tidspunkt mulighet til å omvende seg og bli frelst. Kirken, til tross for at så mange århundre har passert, fordømmer og formaner synd og endrer ikke sin holdning til det, og er imot det som hevdes å være naturlig, bare litt forskjellig…

Vi vet, brødre, søstre og barn, at dere lever i et materialistisk samfunn som stadig tar avstand fra ortodoks moralitet og tradisjon og ikke foretrekker det tradisjonelle liv; et samfunn der trofasthet til prinsippene til vår ortodokse tradisjon ofte virker eller fremstilles av enkelte som noe bakvendt og fremmed for kravene til det moderne sosiallivet. Det er her ansvaret til både hyrden og hjorden ligger.

Utdrag fra:Message of His All Holiness Ecumenical Patriarch Bartholomew to the 42nd Clergy– Laity Congress in Philadelphia

Få ord, men mykje bøn (Om barneoppdraging)

av Hl. Porfyrios (1906 – 1991)

Alt er mogleg ved bøn, stillheit og kjærleik. Har du forstått verknaden av bøn? Kjærleik i bøn, kjærleik i Kristus. Det er det som verkeleg kan vera til nytte. Så lenge du elskar borna berre med ein reint menneskeleg kjærleik – som ofte kan vera patologisk – vil borna bli forvirra, og oppførselen deira vil bli negativ. Men når kjærleiken mellom deg og borna er ein heilag og kristen kjærleik, då vil det ikkje bli noko problem. Heilaggjorde foreldre reddar borna.

For at dette skal skje, må guddommeleg nåde virka i foreldrenes sjeler. Ingen kan bli heilag på eiga hand. Den same guddommelege nåden vil deretter opplysa, oppvarma og levandegjera barnesjelene. Folk frå utlandet ringjer meg ofte på telefonen og spør meg om borna og om saker som har med oppdraging å gjera. I dag ringde ei mor meg frå Milano og spurde meg korleis ho burde oppføra seg mot borna. Det eg sa til henne, var dette:

“Be, og når du må, snakk til borna med kjærleik. Mykje bøn, og få ord. Mykje bøn og få ord til alle. Me må ikkje bli eit irritasjonsmoment, men heller be i løyndom, og så snakka.  Og Gud vil openberra i hjarto våre om dei har akseptert det me sa, eller ikkje. Dersom dei ikkje gjer det, berre ver stille. I staden vil me be innvendig. For dersom me snakkar i utide vil me bli eit irritasjonsmoment, og få andre til å reagera, eller til og med vekkja raseriet. Difor er det betre å snakka åndeleg til hjarta deira gjennom hemmeleg bøn, heller enn til øyrene.

Be, og så kan du seia noko. Det er det ein må gjera med borna. Dersom du konstant skal gje dei opplæring, vil du bli trøyttande. Når dei blir store, vil dei kjenna på ei form for undertrykking. Be heller, og snakk med dei gjennom bøn. Snakk med Gud, og Gud vil tala til hjarta deira. Du bør altså ikkje gje råd til borna med ei stemme som dei høyrer med øyrene. Sei: ”Herre Jesus Kristus, gje ditt lys til mine born. Eg gjev dei over i di varetekt. Du gav dei til meg, men eg er svak og ute av stand til å gje dei rettleiing. I staden ber eg om at du måtte opplysa dei”. Og Gud vil tala til dei, og så vil dei koma til erkjenninga: ”Å, nei, eg skulle ikkje ha gjort mamma opprørt på den måten”. Ved hjelp av Guds nåde, vil dette koma opp i hjartet deira.

Det er den mest fullkomne vegen. Mor snakkar med Gud, og Gud snakkar med borna. Konstant irettesetting, derimot, blir fort noko truande. Og når barnet vert stort, kjem opprøret. Dei vil ta hemn, så å seia, overfor far eller mor som utsette det for tvang. Ein veg er den fullkomne – far og mors helging og kjærleik må få tala. Heilag utstråling, og ikkje menneskeleg innsats, er det som er best for borna.

Dersom borna er traumatiserte eller såra på grunn av ein alvorleg situasjon, ikkje lat det påverka deg om dei reagerer på ein negativ måte eller snakkar frekt. Dei vil eigentleg ikkje vera slik, men greier ikkje å motstå det i vanskelege tider. Dei angrar etterpå. Men dersom du blir irritert og opprørt, blir du eitt med den vonde ånd, og alle blir såleis haldne for narr.

Omsettelse: Øystein Lid

Barn må lære å leve som kristne

Hl. Tikhon av Zadonsk

Mange foreldre lærer sine barn kunstene som tjener det midlertidige liv, og bruker ikke et lite beløp på det, men de overser den kristne lære og er uaktsomme i å lære sine barn å leve som kristne. Slike foreldre føder sine barn til det midlertidige liv, men lukker døren til det evige.

En samtale med Hl. Paisios om barn

Spørsmål: Elder, jeg har lagt merke til at spedbarn noen ganger smiler når Den guddommelige liturgi feires.

Svar: Det gjør ikke det kun under Den guddommelige liturgi. Spedbarn er stadig i kontakt med Gud, fordi de ikke har noe å bekymre seg over. Hva sa Kristus om småbarn? «De har sine engler i himmelen som alltid ser Min himmelske Faders ansikt.» De har kontakt med Gud og med sin skytsengel, som er med dem hele tiden. De smiler også i søvne noen ganger, og andre ganger gråter de, fordi de ser all slags ting. Noen ganger ser de sin skytsengel og leker med dem, og englene stryker dem på hodet, erter dem, rister hendene deres så de ler. Andre ganger ser de en form for fristelse og gråter.

Spørsmål: Hvorfor kommer fristelse til spedbarn?

Svar: De hjelper dem føle behov for å søke sine mødre. Hvis denne frykten ikke fantes, hadde de ikke oppsøkt betryggelse i sine mødres omfavn. Gud tillater alt så det går vel.

Spørsmål: Husker de det de ser som spedbarn når de blir voksne?

Svar: Nei, de glemmer. Hvis et lite barn husket alle gangene det hadde sett sin skytsengel hadde det kanskje blitt stolt. Det er derfor det glemmer når det blir større. Gud er vis i sine handlinger.

Spørsmål: Ser de dette etter dåpen.

Svar: Så klart etter dåpen.

Spørsmål: Elder, er det riktig å la et udøpt barn velsignes av relikvier?

Svar: Hvorfor ikke? De kan velsignes med hellige relikvier. Jeg så et barn i dag, han var som en liten engel. «Hvor er vingene dine?», spurte jeg. Han visste ikke hva han skulle si! I min hytte, når våren kommer og trærne blomstrer, legger jeg godteri i eikene ved siden av porten i gjerde og sier til småguttene som kommer: «Kom igjen, gutter, plukk godteriene fra buskene, før det regner og de smelter og blir vonde.» Noen av de smartere guttene vet at jeg har puttet dem der og ler. Andre tror virkelig at de har vokst der og noen andre må tenke seg om litt. Småbarn trenger litt solskinn.

Spørsmål: La du ut mye godteri, Elder?

Svar: Vel, så klart. Hva annet kunne jeg ha gjort? Jeg gir ikke gode godteri til voksne; dem gir jeg bare lokum. Når folk tar med gode godteri til meg, sparer jeg dem til barna på klosterskolen. «Se, i går kveld plantet jeg godteri og sjokolade og i dag har de spiret! Ser dere det? Været var godt, jorden var godt spadd og de kom opp med en gang. Se hva slags blomster hage jeg skal ordne til dere. Vi kommer aldri til å trenge kjøpe godteri og sjokolade til barna. Hvorfor kan vi ikke gro vårt eget godteri?» (Elder Paisios hadde plantet godteri og sjokolader i hagen og satt blomster oppå så det så ut som de blomstret).

Spørsmål: Elder, noen pilegrimer så sjokoladene du plantet i hagen fordi papiret stakk ut av jorden. De visste ikke hva de skulle tro. «Noen unger må ha lagt dem der,» sa de.

Svar: Hvorfor sa du ikke at en stor unge hadde lagt dem der?

Spørsmål: Elder, hvorfor gir Gud folk en skytsengel, når Han kan beskytte oss selv?

Svar: Gud tar vare på oss med ekstra varsomhet. Skytsengelen er Guds tilsyn og vi skylder Ham stor takk for det. Englene tar særlig vare på småbarn. Og du kunne ikke tro hvordan! Det var to småbarn en gang som lekte i gaten. En av dem siktet på den andres hode med en stein. Den andre merket det ikke. I siste stund, fikk engelen ham til å se den andre veien, han hoppet opp og kom seg ut av veien. Og så var det en mor som var ute i åkeren med ungen sin. Hun ammet den, puttet den i krybben og dro av gåre til jobben. Etter litt, gikk hun for å sjekke og hva fikk hun se? Ungen holdt en slange og tittet på den! Når hun ammet barnet hadde noe av melken blitt igjen på leppene dens, slangen hadde kommet bort for å slikke den av og ungen hadde grepet tak i den. Gud tar var på barn.

Spørsmål: Elder, i det tilfellet, hvorfor lider så mange barn fra sykdommer?

Svar: Gud vet hva som er best for hver av oss og gir oss det som er nødvendig. Han gir ikke noen noe som ikke vil være dem til gagn. Han ser at det er bedre for oss å ha noe slags problem i stedet for å beskytte oss fra det.

Oversatt fra: Elder Païsios: The children, their joys and their difficulties

Forlat ondskapens side

av Sergei Khudiev

Ifølge en studie fra Levadasenteret, ser ikke 52% av ortodokse og 61% av muslimer [i Russland] på abort som mord. Det er opplagt at vi her snakker om folk som kaller seg selv ortodokse og muslimer, mens de deltar lite eller ikke i det hele tatt i sine religiøse samfunn.

Dette er det noen sosiologer kaller «svak tro.» En nekter ikke for at Gud finnes, og teller seg selv som del av sine forfedres religiøse tradisjon – ortodoks eller muslim – men denne tradisjonen har ingen innflytelse på ens forhold til livet, ideer om rett og galt, eller valgene en tar.

Abort er en av sakene der det er et stort skille mellom Kirkens synspunkt og det sekulære samfunnet. Som det sier i dokumentet godtatt av Den russisk-ortodokse kirke med tittel, «Grunnlag for Den russisk-ortodokse kirkes Sosialkonsept»:

«Siden oldtiden har Kirken sett på bevisst avslutning av svangerskapet (abort) som en alvorlig synd. Kirkekanonene ser på abort som mord. En slik holdning baseres på at unnfangelsen av et menneske er en gave fra Gud; derfor er all forstyrrelse av livet til et fremtidig menneske en forbrytelse helt fra unnfangelsen.»

Dette er faktisk ikke kun holdningen til Den ortodokse kirke – katolikkene motsier abort på en veldig skarp måte. Selv Pave Frans, som har fått rykte som en «liberal» og «reformist» har nylig understreket at «dette kan ikke være et tema for noen slags reform eller ‘modernisering’. Det er ikke ‘progressivt’ i det hele tatt å prøve å løse problemer ved å tilintetgjøre et menneskeliv.» Like holdninger finnes også blant et flertall protestanter. Selv noen ateister har uttalt seg mot «abortens livsødeleggende grusomhet.»

Hvorfor? I motsetning til det aborttalsmennene vanligvis sier, er det ikke noe spesielt religiøst i å anse abort som bord. «Du må ikke ta livet fra et uskyldig menneske» er en tydelig moralsk sannhet alle kjenner til selv utenfor den bibelske åpenbaringen.

Hva er et menneske? Aristoteles foreslo tidlig en opplagt definisjon: «et menneske er et levende vesen som tilhører menneskerasen.»

Er barnet i morens liv et levende vesen, og ikke en del av morens kropp? Ja.

Er det et menneske? Ja, og hva slags menneske? Hvilken rase tilhører det, om ikke menneskerasen?

Er det uskyldig? Noen som støtter abort kaller det for en «aggressor» eller «en uønsket beboer,» som moren har rett til å drepe eller «kaste ut.» Men slik logikk er absurd – barnet i morens liv driver ikke noe bevæpnet aggresjon, som det hadde vært lovlig å motkjempe, og det har ikke begått noen forbrytelse som fortjener dødsstraff. Det er et uskyldig menneske, og å fornekte det liv er kriminelt, ikke på grunn av noe kirkelig prinsipp, men ved det opplagte moralske prinsippet alle er oppmerksomme på: en skal ikke drepe uskyldig mennesker.

Kirkens unike erklæring er ikke at abort er mord – her vitner Kirken kun til opplagt moralitet. Kirken forkynner syndenes forlatelse. Kristus er «Guds Lam, som tar vekk verdens synd» (Joh. 1:29) – som også inkluderer abortens alvorlige synd. Hvert menneske som kommer til Ham med omvendelse og tro oppnår full tilgivelse og en mulighet til å gjenstarte livet med et rent ark. Mange som har utført aborter – og andre innviklet i denne ondskapen – har handlet slik, og nå taler ut for å forsvare livet. Kirken fordømmer ikke denne synden for å pine folk med en håpløs skyldfølelse, men for å føre dem til omvendelse, så de kan finne tilgivelse og frelse.

Men det er enda en dyp forskjell mellom den sekulære og kirkelige holdningen til synd. Den hellige apostelen Paulus skriver at de som støtter synd er mer skyldige enn dem som begår synden direkte (cf. Rom. 1:32). Dette kan virke rart, men slik er det. En kvinne som tar abort gjør de kanskje på grunn av stort press fra sine omstendigheter, når ingen – hverken barnets far, eller hennes familie, eller legen – viser henne støtte, men, tvert imot, oppfordrer henne til å synde på hver mulig måte. Synd forblir synd, og personen trenger omvendelse og tilgivelse – men hvor vidt en er skyldig her varierer.

Det er noe helt annet når noen er i en helt behagelig tilstand og godtar denne synden som tillatelig uten noe press. Da er det ikke lenger et tegn på svakhet i vanskelige omstendigheter – det er et bevisst, fritt valg av ondskap og synd. Og denne godtakelsen er en alvorlig synd en må omvende seg fra – anerkjenne at ondskap er ondskap og bekjenne at vi har stått på ondskapens side. Vi må stå standhaftig ved vår Herre Jesu Kristi side; vi må bestemme oss for å være ortodokse ikke kun ved navn, men ved et bestemt personlig valg. Dette er hva første steget mot frelsen kan se ut som: at vi nekter å gi vårt samtykke til den ondskapen alle rundt oss ser på som tillatelig.

Oversatt fra: Leave the side of evil

'Hvem er jeg til å dømme?'

En ortodoks tolkning av Pave Frans’ bemerkelse om homofili

av f. Emmanuel Hatzidakis

I sitt svar til et spørsmål stilt av en journalist (29. juli, 2013), talte [den romersk-katolske] paven om homofile prester, men hans ord gjelder like mye for alle: «Hvis en person er homofil og søker Herren med de beste intensjoner, hvem er jeg da til å dømme?» Disse ordene reflekterer pavens personlige holdninger, og viser barmhjertighet. Det jeg forstår er: Ikke døm noen, en homofil, som sliter med denne «tendensen» (hans uttrykk). Jeg vil si noe om homofili og å dømme andre.

Homofili

Sekslyst er en lidelse, som sinne, sjalusi, stolthet, grådighet, og slikt. Lidelser er sterke tilbøyeligheter som tar fatt i tankene, viljestyrken og sansene. Lidelser kontrollerer oss. De har vært med oss siden fødsel. De er arvelige. Det tar oss et helt liv å få dem under kontroll. Vi svikter. Men som kristne, og som mennesker, burde vi overkomme våre lidelser og få dem under vår forstandige kontroll. Det er en livslang strid.

Sekslyst er medfødt; gitt oss av Gud. Det er innplantet i vårt falne vesen for rasens videreføring. Men seksuelle handlinger og lyster må inntaues når de får makt over oss. Homoseksuelle handlinger er syndige, lik alle seksuelle handlinger utenfor ekteskapet (Heb 13:4). I 1 Kor. 6:9, omtales homofile (arsenokeitai) etter dem som driver hor (pornoi), ekteskapsbrytere (moikjoi), og feminine (malakoi), mens de i 1 Tim. 1:10 omtales rett etter ekteskapsbrytere.

Ifølge vår kristne tro er det nesten ikke noe i mennesket som er ordentlig og lidelsesløst etter Fallet. Alt i oss  - og hele skapelsen – er «ut av form.» Vår åndelige strid er å utøve kontroll over våre lidelser, og ikke våre lidelser over oss. Derfor må ens naturlige men uordentlige følelser og tilbøyeligheter -  som forspisning, overdrevet drikking, for mye av livets nytelser, osv. – underordnes ens forstand og viljestyrke.

Uansett hvilke lidelser vi har, må vi kontrollere dem. Kristne gjør dette med alle hjelpemidler Kirken gir dem: Nattverden, skriftemålet, bønn, utøvelse av dådene, lesing av Skriften og Kirkefedrene, faste, veldedighet og, mest av alt, ved Guds nåde. Vi må være oppmerksomme på våre feil, søke åndelig veiledelse og omvende våre liv til å oppfylle Guds bud og leve et kristelig liv.

For meg har det alltid vært et stort problem å kontrollere «sinnegenen» jeg arvet fra min far. Jeg må slåss med min lidelse, som en homofil må slåss med sin. Kirken er åpen for og inkluderer i sin hjord alle omvendte sjeler. Det viktige her er omvendelse, de som har bestemt seg for å endre sitt liv. Kristne er syndere som alle andre. Forskjellen er at de er angrende syndere. Jeg tror det er dette paven mente.

Dom

Når det gjelder, Hvem er jeg til å dømme?, hvis vi forstår å dømme som å fordømme, da gjør vi vel ved å ikke dømme noen. Jeg tror at det paven mente å si var, «Døm ikke etter det dere ser» (Joh. 7:24). En som før gjorde homofile handlinger gjør kanskje ikke det lenger, mens en som er homofil i sin oppførsel gjør kanskje ikke homofile handlinger. Paven kunne ha foreslått det Herren foreslo, når Han tilføyde til disse ordene, «men døm rettferdig.»

Ja, den som sa, «La oss altså ikke dømme hverandre» (Rom. 14:13) sa også, «Er det ikke de som er innenfor Kirke dere skal dømme?» (1 Kor. 5:12). Å dømme her betyr ikke å fordømme, å finne feil ved, men å formane og irettesette. Og gjør dette med kjærlighet, ikke som en dommer men som en bror. Herren satte selv standarden vi må følge når det gjelder å dømme våre medkristne.

Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller (Mt. 18:15-17).

Hl. Paulus gir oss også en liknende regel om hvordan vi burde irettesette en bror som skaper uenighet i kirken: «En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg» (Tit. 3:10). Vi overser ikke en som gjør opprør i kirken, noen som skandaliserer brorskapet enten med sitt liv og oppførsel eller sin vrangtro. Han må formanes og irettesettes for sitt eget gode og det kristne samfunnets gode.

Apostelen Paulus skriver: «Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med» (1 Kor. 5:11). Selv den Elskede Disippel som oppfordrer oss til å følge kjærlighetens bud (2 Joh. 6) formaner oss til å ikke en gang hilse noen som har avviket fra troen (2 Joh. 10-11).

Konklusjon

For å opprettholde et sunt samfunn som strever for å gi helse til alle sine medlemmer, forventes det at Kirken, og særlig hennes ledere, må vise litt «tough love» til dem som er i ferd med å miste sin sjel. Ved å gjøre dette, handler en ikke på en fariseisk måte, men ut fra virkelig kristen kjærlighet. 

Oversatt fra: “WHO AM I TO JUDGE?” – An OrthodoxUnderstanding of Pope Francis’ remark

Én, hellig, katolsk og apostolisk familie

av Metropolitt Stefanos av Kallioupolis og Madytos

Når vi snakker om familien, og særlig den kristne familien, mener vi først og fremst foreningen av en mann og en kvinne, som mottar Kirkens velsignelse, ved gudstro, kjærlighet, fred, samstemmighet og fellesforståelse, for å leve sammen. Som Hans Allhellighet vår Patriark sa i sin julepreken i fjor: Den kristne families institusjon utgjør livssellen og en kuvøse for barnas åndelige og fysiske helse og utvikling. Derfor er det Kirkens plikt å støtte familiens institusjon… For et barn å kunne vokse opp på en sunn og naturlig måte, må det være en familie der mann og kvinne lever i samstemmighet som ett legeme, ett kjød, og én sjel, og underordner seg hverandre.

Det er derfor, som en moderne teolog (Prof. Alexandros Stavropoulos) bemerker, uttrykket «og de to skal bli ett kjød» (dvs. de to ektefeller vil bli ett kjød) betyr, før Kristus, ektefellenes fysiske enhet; men etter Kristus virkeliggjøres «ett kjød» når mann og kvinne deltar i Nattverdens hellige sakrament, Kirkens sakrament. Det er kun i denne eukaristiske forståelsen om ekteskapets at Kirkens lære om monogami og det ene, udelelige ekteskapet kan forstås.

I tillegg til dette ville jeg kjapt nevne egenskapene til den kristne familie, som karakteriseres av Apostelen Paulus som «κατ’ οἶκον ἐκκλησία», som vil si kirken i hjemmet, og av Hl. Johannes Krysostomos som en «liten kirke.» Sammenlikningen og symbolikken viser til at Kirkens definerende egenskaper må være til stede på en mindre måte også i familien. Kirkens fundamentale egenskaper er enhet, hellighet, katolskhet og apostolisitet, akkurat som vi sier på slutten av Trosbekjennelsen: «På én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke.» Så la oss se på hvordan disse egenskapene relaterer til den kristne familie.

1.      Kirken er én, og det er derfor ektefeller kalles til en udelelig, livslang, ontologisk enhet. Denne foreningen er ekteskapets store sakrament, som Apostelen Paulus forteller oss om. To folk kommer sammen udelelig, men uten å miste sin egen personlighet. De overkommer all separasjon og splittelse – biologisk, sosial eller individuell – og utgjør sitt eget personlige samfunn. Alle problemer og forskjeller i familien løses umiddelbart når ektefellene forstår følgene som kommer fra det teologiske dogme om enheten i den kristne familien, som deltar i Den hellige nattverdens sakrament og derved oppnår en enhet som er virkelig og sakramental, stiger over rasjonell konsepsjon og ikke kun er kjødelig.

2.      Kirken er hellig, og det er derfor familien må være hellig, som vil si at den er trofast til Gud. I både forlovelsen og bryllupsritualene, ber Kirken for fullkommen kjærlighet, fred og en uskyldig levemåte. Dette gjøres for at det fremtidige paret skal forstå at familiens mål, med ekteskapets sakrament som fundament, er ektefellenes og deres barns helliggjøring. Kirken ber også Gud om å gi ektefellene langlevende etterkommere, livmorens frukt, fruktbarhet til å skape oppriktige barn, og muligheten til å behage seg i vakre etterkommere. Den kristne familie ønsker å skape Helgener, som så vil arbeide i skoler, byggverk, jordbruk, skipsrederi, osv. og derved forvandle alle deler av samfunnet så mye de kan. Det er derfor, som Hl. Johannes Krysostomos lærer oss, at kristne foreldre må først passe på å oppdra sine barn etter Kristi bud og lære, og kun etterpå planlegge hvordan å sikre de nødvendige materielle og åndelige resurser for deres liv.

3.      Kirken er katolsk, og det er derfor den vokser, ikke bare kvalitativt men kvantitativt. Dette betyr at den kristne familie må få nye medlemmer. Den burde streve for å bli et mikrokosmos, som ikke unngår ofrende kjærlighet og fullstendig selvofring til dens medlemmer. Folk i dag ser ofte bort fra selvofrende kjærlighet, og det er derfor de heller ikke forstår hva farskap og morskap er i deres virkelige dimensjon: å ofre oss selv for andre. Ingen har rett til å fornekte livets gave. Et barns fødsel er en hellig gave der Gud og mennesker samarbeider som fellesskapere, en unik overføring av liv til andre, en «stor inngang» inn i kjærlighetsfelleskapet mellom Gud og våre medmennesker.

4.      Kirken er apostolisk, fordi dens evige og uforanderlige fundament er Apostlenes lære. Samtidig betyr dette at Kirken alltid har Apostlenes iver, lidenskap, og ønske om å spre Evangeliets budskap alle steder. Disse kirkelige egenskapene må også karakterisere den kristne familie. Vi har klare eksempler fra Det nye testament: f.eks.Akvilas og Priska, og familien til Stefanas. I sitt brev til romerne, roser Apostelen Paulus dette hellige paret, og viser dem som sine medarbeidere i Korint, i Efesus og i sin egen by, Roma, der de gjorde det mulig for Nasjonenes Apostel å besøke den Evige By. I sitt første brev til korinterne, never Hl. Paulus også familien til Stefanas. Hele denne familien trodde på Kristus og spredte kristendommen i Akhaia. Deretter arbeidet de for å spre Evangeliet enda videre. Derved oppmuntret deres bidrag ikke bare Paulus men også korinterne. Den kristne families apostoliske egenskap betyr at den handler, virker og ånder innenfor en misjonær tenkemåte.

Med tanke på dagens familie, føler jeg at det vi trenger ikke er å skape en religiøs familie, men en kristen familie. I dag har vi ikke bare en familiekrise, men en krise av den kristne familie. For å endre på situasjonen, må familien systematisk og med hast studere den evangeliske og patristiske lære. Den burde være en eksempel på den bibelske familiemodellen og rikdommen av vår kirkelige tradisjon, mens den samtidig lever Kirkens sakramentale liv. Kun da vil vi se én, hellig, katolsk og apostolisk familie.

Oversatt fra: Four Attributes of a Christian Family

Barn i Kirken

av f. Richard Rene

Jeg tror vi kan alle være enige om at Jesus hadde en spesiell plass i sitt hjerte for barn. Barna, forteller Han, er mere åpne til oppmerksomheten om Guds Tilstedeværelse, kraft og myndighet i universet. Han tilføyer at hvis vi voksne ønsker å ha denne oppmerksomheten, må vi også ta et bevisst valg om å bli som barn.

Men hva betyr det å «bli som barn»? Vår vanlige forståelse om barn er at de mangler de voksnes forvrengte og kyniske egenskaper. Samtidig mener vi at barn holder nøkkelen til en skjult kunnskap som vi mister når vi blir eldre. På noen måter tror vi at barn er visere enn voksne.

Men allikevel lar vi rart nok ikke disse holdningene om barn gjennombore måten vi ser fellesbønn på. Hvor ofte en ser barn på en søndag morgen som skilles fra de voksne og plasseres i en «barnekirke»? Begrunnelsene for dette prøver å forsvare det ved å si at en gudstjeneste tilpasset barn vil mer effektivt møte deres «åndelige behov» (æsj, som jeg hater det uttrykket). Plus, la oss være ærlige, barn er ofte litt distraherende, med alt bråket og rastløsheten… Virkeligheten er at vi har en dobbel standard. Uansett hvor mye vi idealiserer barn, er alvorlig spiritualitet noe vi tror tilhører voksne. Sann tro er noe for modne intellektuelle i forstandsalder. Det betyr å lese Skriften og teologiske bøker, å høre utfordrende prekener i en høytidelig atmosfære uten distraheringer. I en slik sammenheng kan barn (gode som de måtte være) bare være et hinder.

Så vi nedsetter Jesu ord om barn og Guds rike til sentimental personlig fromhet; til Jule eller Påskespill der vi sukker og minnes en tid da tro var noe enklere og mindre komplisert; til stunder da vi vemodig bemerker at barn ser ut til å ha noe vi voksne har mistet.

Men la oss pause og ta et skritt tilbake her. Er det virkelig dette Jesus mente når Han snakket om barn? Fra et bibelsk synspunkt, er barn virkelig uskyldige (Fil. 2:15), men deres uskyldighet kommer fra en mangel på visdom, forståelse og kunnskap. «Da jeg var barn,» sier Hl. Paulus, «talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige» (1 Kor. 13:11).

Fra et bibelsk synspunkt, har ikke barn mere kunnskap enn voksne; de har mindre. Og dette er viktig, fordi når Jesus snakker om barna, er det nettopp deres svakhet og umodenhet Han referer til. Fordi kun når vi voksne påtar oss barnas skjørhet og «fattigdom i ånden», kan vi endelig være fullstendig avhengige av Gud og motta de gaver Han har å gi oss.

Som en pastor, er det min erfaring at kirken er det eneste stedet der voksne virkelig kan bli som barn i bibelsk forstand. I kirkesamfunnets relative trygghet, lar ofte folk seg åpne og avdekker alle sine svakheter (ihvertfall ubevisst). Som barn slipper de ut alt det de har inni seg, uten grenser. Dette kan være vanskelig å takle, men det er også en viktig velsignelse. Skal jo ikke kirken være et sted vi kan droppe fasaden og stå foran Gud som vi virkelig er: svake, redde, usikre barn som lengter etter vår himmelske Faders omfavn?

Det er derfor barnas fysiske tilstedeværelse midt i våre gudstjenester er så viktig. De lille distraherende menneskene minner oss på utsiden om hvem vi er på innsiden. Hvis du tviler, la meg spørre deg: under en kjempelang preken, har du ikke sett bort på et urolig barn og tenkt: Jeg vet hvordan du har det? Har du aldri hatt lyst til å snu deg og si til en voksen, «Når blir det ferdig?»

Jeg mener ikke at vi må «oppfordre det indre barn», men at å tilbe sammen med våre barn minner oss om at vi og de ikke er så forskjellige fra hverandre. Som voksne har vi lært å skjule det med manerer, men våre tanker hopper rundt i hodets klatretårn like mye som deres kropper gjør på kirkens gulv, vegger og benkerader. Og slik som de trenger kjærlighet, veiledelse og disiplin fra deres foreldre, trenger vi voksne Guds nåde for å roe, veilede og rette på oss.

Vi er ikke mindre avhengig av Ham enn våre barn er av oss. Og dette kan vi være glade for, fordi det er forskjellen mellom å trenge Ham og å se oss som uavhengige av Ham. Og som en velkjent teolog, f. Alexander Schmemann, en gang ba, «Takk, o Herre, for våre familier: menn, kvinner og særlig barn, som lærer oss hvordan å feire Ditt hellige Navn med glede, bevegelse og hellig støy.»

Oversatt fra: Children and the Church