Hvorfor tillater Gud ondskap?

Utdrag fra et foredrag av Andrei Solodkov

Dagens emne er veldig viktig og alvorlig, og ikke alltid så lett å forstå: Hvorfor tillater Gud ondskap hvis Han er kjærlighet og godhet? Hvis Gud har skapt alt så fantastisk – Gud så selv at skaperverket var «meget godt» - hvorfor eksisterer da det onde i verden? Hvorfor kan ikke Gud bare fjerne all ondskapen? Og mer generelt, hvor kommer menneskers ondskap fra; misunnelse, sinne, hevngjerrighet, hat... ? I 1.Moseboks tredje kapitel sier noe om dette:

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven?Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øine åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt (1. Mos. 3, 1-5).

Før vi kommenterer disse versene, så skal vi gå via profeten Esekiel. I Esekielbokens 28 kapittel diskuteres nemlig årsakene og begynnelsen til ondskapen. Her ser vi at før ondskapen infiltrerte jorderike, så var det en stor krig i himmelen. Som det er skrevet også andre steder i Bibelen, for eksempel i Johannes Åpenbaring, så var Djevelen – Satan («Satanos» kan oversettes med «motstanderen») den første som falt fra Gud. Satan tok med seg en tredjedel av englene, de som som trodde på Hans løgner når hans sa at Gud var en tyrann som ikke gir noe frihet til de som lever i Himlene, eller de han har skapt, og at Gud begrenset deres frihet på alle mulige vis. Djevelen, Satan, Motstanderen, reiste seg da imot Gud selv [...].

Den gudommelige åpenbaring – Bibelen- forteller oss også hvordan Lucifer var den utvalgte, skjønneste og største av englene. Han var en som Gud hadde stor tillit til. Lucifer var den første blant de første. Det som skrives om Lucifers onde opprør, ondskapens opphav i himlene, er dette:

Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte dig på det hellige gudefjell; der gikk du omkring blandt skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du blev skapt, til det blev funnet urettferdighet hos dig. (Esekiel 28, 14-15).

Et spørsmål melder seg: Hvor kom ondskapen fra, i denne høyeste Kjerub som Gud hadde skapt? Svaret kommer i vers 17: Ditt hjerte ophøiet sig for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans (slavisk leser her «tomhet»); jeg kastet dig til jorden, jeg la dig ned for kongers åsyn, forat de skulde se på dig med lyst (Esekiel 28,17).

Vi ser altså at fallet ligger i dette at «... Ditt hjerte ophøiet sig for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans/tomhet.»

Dette betyr at årsaken til fallet ligger i forfengelighet og narsissisme, noe vi ser mye av i verden idag. Det har blitt slik at uansett hva vi driver med regnes ikke dette lenger for synd: «Jeg er best, jeg er den flotteste... Selvfølgelig er andre bra også, men jeg er den beste av alle.» Etter at mennesket falt bort fra Gud, slik det utviklet seg etter det første fallet, ser vi at denne tilstanden av ødeleggende forfengelighet og narsissisme har blitt gitt videre fra de første mennesker til hele menneskeslekten. Dette er hemmeligheten med menneskelig synd og ondskap. Det uttrykkes nettopp slik, som vi så over: «Ditt hjerte ophøiet sig for din skjønnhets skyld.»

Jeg vil gjerne her få trekke frem eksempelet med den hellige martyr Christoffer, hvis minnedag er den samme som Hl. Nikolai undergjøreren på 22. mai. Hl. Christoffer liv var kort, men det sier oss mye om dette temaet. Christoffer var usedvanlig høy og vakker. Og, se det for dere, helgenen ba hele sitt liv til Gud om at skjønnheten skulle bli tatt ifra ham! Dette er jo totalt uforståelig for oss. Hvordan kunne han gjøre dette? Vi ber jo om det motsatte for vi tenker helt motsatt. Filosofen Vladimir Soloviev artikulerte denne modernismens grunnsetning slik; «for å være god, må man se godt ut». Men denne unge mannen, hellige martyr Christoffer ba om det motsatte, at han ikke skulle se godt ut. Hvorfor? Fordi han så at selv-dyrkelse er en livsløgn som ville lede han bort fra frelsens vei. Denne mannen var veldig oppmerksom på den indre verden, på hvordan det sto til med hjerte og sjel, den som er udødelig. Dette er et sant eksempel som er verdig vår beundring; å be om at alt som kan lede oss bort fra frelsens vei må taes bort fra oss, selv om mange av disse tingene ville bringe oss tilsynelatende fremgang og velstand i denne forbigående verden. Denne typen bønn er bare mulig når vi blir oppmerksomme på vår indre verden, bare da kan vi lære hva som er virkelig godt for oss og hva som ikke er det (Jf. Rom 12,2).

I lys av dette kan vi si med profeten Esekiel at roten til vårt fall og vår ondskap ligger i selv-dyrkelse. Vi må huske på hvorfor Gud skapte verden, slik kirkefaderen Hl. Simeon den Nye Teologen formulerte det: Gud som er fullkommen Kjærlighet, kan ikke opphøye seg selv, derfor skapte Gud verden for å skjenke den sin Kjærlighet.

Men la oss nå gå tilbake til det tredje kapittelet i 1. Mosebok. Vi leser at «slangen var listigere enn alle andre dyr som Gud hadde skapt». Hvorfor var det en slange? Idag ser vi for oss slangen som et slimete krypdyr vi ser ned på. Før fallet var det annerledes. Slangen fremsto faktisk som en vakker skapning.

Jeg vil gjerne komme med en annen liten digresjon angående dette. Vi hører ofte at det er store likheter mellom Islam og Ortodoksi. Imidlertid så ser vi at Islam fremstiller Fallet på en helt annen måte. Koranen lærer at når mennesket falt bort fra sin Skaper, så kom de tilbake til Ham og angret. Det er helt uklart i Koranen hvorfor Gud kastet dem ut av paradiset etter å ha anerkjent deres anger. Dette er et spørsmål innad i Koranen. Videre beskriver Islam fallet slik: Djevelen kom ikke inn i slangen fra starten av. Først ville djevelen, ifølge Islam, forsøke bestette en påfugl, fordi påfuglen har disse runde øynene på fjærene sine som ser ut som edelstener. Djevelen nærmet seg påfuglen, men påfuglen nektet djevelen å ta bolig i ham, idet den sa: «Nei, jeg vil ikke være din kropp. Du kan ikke komme inn i meg, la oss gå å finne noen andre». Ifølge den islamske tradisjonen (hadithene) gikk de to da til slangen, og slangen godtok djevelens forslag. Det interessante er hvordan slangen beskrives i den islamske tradisjonen: Akkurat som den ser ut idag, bare utrolig stor, som en Boa-slange. Men slangen hadde føtter og pukler som en kamel. Dette er slik slangen så ut når den nærmet seg mennesket for å friste dem. Et nokså komisk bilde når vi ser det for oss; en slange gående på føtter og med kamelpukler.

Imidlertid, om vi leser 1. Mosebok ser vi at «slangen var mer listig enn noe annet dyr;

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven? (1.Mos. 3, 1).»

Gud skapte altså verden, og vi leser at Gud ikke forbød menneske å ete av noe tre, unntatt ett. Gud sa til Adam at han ikke kunne smake av livets tre før han var nådd en viss alder og modenhet, det vil si et visst mål for åndelig utvikling. Mennesket måtte altså komme på et visst nivå av modenhet for å kunne gjøre seg nytte av fruktene fra livets tre. Dette nivået kjenner bare Gud.

For oss, brødre og søstre, er dette veldig relevant og viktig. For når Herren kaster de første mennesker ut av paradiset, så er det helt tydelig at de vises ut av hagen fordi de ikke skulle få mulighet til å udødeliggjøre ondskapen de hadde latt komme inn i verden, ved å ete fra livets tre.

Men la oss se på dette steg for steg. Etter å ha tatt bolig i slangen, spør djevelen menneskene: «Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven?»

I dette spørsmål – i ett eneste spørsmål – ligger det to løgner. Den første er «Har Gud virkelig sagt?...» La oss spørre oss selv: Kan Gud si noe usant? Gud er absolutt rettferdighet, absolutt godhet, absolutt kjærlighet, absolutt sannhet. Det kan ikke være noe falskt i Gud. Men djevelen spør altså om Gud fortalte sannheten, og han spør med den hensikt å bedra menneske slik at mennesket skulle begynne å tvile på Gud. Den neste løgnen; «I skal ikke ete av noget tre i haven?», vrir på det faktum at menneske kunne ete av alle trær i hagen, unntatt ett.

[...]. Dette er hvordan slangen gikk frem for å friste menneske. På samme måte går sekterikere og heretikere frem, de følger det samme skjema. De har ikke kommet opp med noe nytt. Ofte når man skal samtale med dem om «de store sannheter» begynner de med en liten løgn. Når jeg sier «liten løgn», mener jeg at medlemmer av sekter nesten aldri forteller hva slags gruppering de tilhører.

Slangen spør kvinnen, og det er to løgner i spørsmålet. Og hva med kvinnen, hun som var skapt for mannen sin? Hun svarer slangen; «Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø.» Hun lytter nå til slangens røst, ikke til sin manns røst. I paradiset var det et meget klart hierarki. Mannen skulle lære fra Gud, og kvinnen skulle lære fra mannen sin. Idag er dette hierarkiet dessverre veldig forstyrret i mange familier. Men det skulle være slik; mannen er hode, kvinnen er hans hjelper og venn, og barna lyder foreldrene sine. Hvis denne strukturen hadde vært opprettholdt, eller om menneskene ihvertfall hadde forsøkt å bygge familien i følge disse prinsippene, ja da kunne veldig mange av det moderne menneskets problemer vært unngått. Men folket, som har latt syndens ødeleggende kraft komme inn i sine liv, har ofte heller ingen ønske om å unngå disse problemene. Den mest farlige tilstanden for menneskets sjel er når synden blir godtatt som normalen.

La oss gå tilbake til slangens samtale med kvinnen. I sin respons til dette besnærende spørsmålet, taler kvinnen nesten som en forsvarer for Gud, hun tar Guds parti. Hun sier; «nei, nei, Gud lar oss ikke gjøre det. Han sier det bare ett tre som vi ikke kan ete av, så skal vi ikke dø.» Og slangen ser at hun allerede har tatt agnet, han ser at hun viser ulydighet til Gud og til sin mann ved å gå inn i en samtale med ham, slangedjevelen, selv om Gud skapte henne for mannen.

Imidlertid er det ikke bare kvinnen som gjør noe galt her. Hvorfor lar Adam sin kvinne snakke med slangen på denne måten? Han skulle være sammen med henne, se etter henne, passe på kvinnen som Gud hadde gitt ham. La oss huske at mannen nettopp hadde sett kvinnen og sagt med stor beundring: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt» (1.Mos. 2, 23). Og nå har hun kommet bort fra ham, og mannen har latt henne gå i denne fellen. Slik faller mannen også inn i djevelens felle, ved sin egen uansvarlighet.

Slangen ser at han har lykkes med å få en samtale med menneske, og han fortsetter med å spinne omkring løgnene sine ved nå å gi et lite løfte. Han sier; «I skal visselig ikke dø, for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øine åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt» (1.Mos. 3, 4-5). Slangen taler grunnleggende sant her, men la oss likevel huske at det som kommer fra djevelens munn er alltid halvsannheter. Det er et ord for halvsannheter som dette: Heresi. Heresi betyr en sannhet med litt løgn blandet inn. Djevelen sier: «Vær som Guder». Husk hvordan Gud skapte menneske: «Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem» (1. Mos. 1,26). Gud skapte mennesket så det skulle være som Ham og være evig med Ham. Slik skulle menneske utvikle forståelse for det gudommelige.

Djevelen taler som om det var sannheten, men ordene kommer fra hans egen munn. Vi vet at alle ord som ikke kommer fra Kirken - det vil si det hellige fedrenes munn- det er alltid halvsannheter. Som sagt så kaller vi dette for heresi.

Djevelen sier til kvinnen; «Nei, du vil ikke dø, men Gud vet at du vil kjenne godt og ondt». Mange snubler i disse ord. De tror at Gud begrenset menneskets kunnskap og ikke tillot dem å kjenne hva som er godt og ondt fra begynnelsen. Men, som jeg har talt om en annen gang, så er det ikke nødvendig å direkte erfare ondskap, for å vite hva ondskap er. På denne bakgrunn gjorde Gud alt for å beskytte mennesket fra onde erfaringer fordi han elsket dem.

Vi leser videre i 1. Mosebok kap. 3:

«Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øinene, og at det var et prektig tre, siden en kunde få forstand av det, og hun tok av frukten og åt; og hun gav sin mann med sig, og han åt. Da blev begges øine åpnet, og de blev var at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet. Og de hørte Gud Herren som vandret i haven, da dagen var blitt kjølig; og Adam og hans hustru skjulte sig for Gud Herrens åsyn mellem trærne i haven»

(Gen. 3:6-9).

Se hva som blir sagt her: «Deres øyne ble åpnet». Betyr det at deres øyne hadde vært lukket før? Nei, men som vi har lest tidligere, fra 1. Mosebok 2, 25, så var de begge nakne, men de skammet seg ikke. Hvorfor skammet de seg ikke før, men begynte å skamme seg nå? Fordi deres natur ble forandret ved at de mistet sin kledebon av nådefylt lys. Og dette skjedde etter deres samkvem med djevelen og spisingen som fulgte, det vil si når de tok imot løgnene og fikk misstillit til Gud. Den hellige skrifts språk er lakonisk; unødvendige detaljer unngås. Historien med Edens hage er derfor ikke en tekstbok i hagestell eller blomsterdyrkning eller om epler eller slike ting. Den hellige skrift taler med oss i et tilstrekkelig og enkelt språk, slik at alle mennesker gjennom hele menneskehetens historie skal kunne forstå hva som skjedde. Hvis dette ble skrevet med filosofiens språk, det vil si at Gud er både transcendent og immanent i skaperverket, så ville mange mennesker som ikke er trenet i filosofisk terminologi ikke forstå hvordan mennesket falt fra Gud.

Den hellige skrift taler til oss tilstrekkelig og enkelt, den taler om hvordan menneske aksepterte ondskapens innvirkning på menneskenaturen, om hvordan mennesket godtok ondskapen i den frie vilje som Gud hadde gitt dem. Gud begrenset ikke menneskets frihet, men gjorde valget mulig. Der det er valg er det alltid frihet, og uten valg er ingen frihet. Mennesket har ifølge sin egen personlige frihet, som vi har sett, valgt å ødelegge familiehierarkiet, trampe på Guds bud, og gå langt utover Guds vilje. Idag blir enhver abnormal tilstand kalt «grensesprengende», som om det er noe positivt.

Vel, denne «grensesprengningen» var nettopp det som utløste de første menneskenes fall. Frihetens grenser hadde Gud gitt dem, så mennesket ikke skulle forgå. Vi må forstå at ikke alle typer friheter er sunne og fører til det gode. Friheten til å hoppe fra en ti-etasjers bygning eller å misbruke narkotika er ikke en god frihet. Hva slags frihet er det når den tar livet av mennesker. Derfor advarte Gud menneskene fra begynnelsen om at denne typen frihet ikke er godt for dem, fordi den vil drepe dem og slik ødelegge dem. De færreste vil argumentere for at en frihet som dreper er en god type frihet. Gud beskyttet mennesket fra slik type frihet. Men de første mennesker valgte selv denne friheten- og jeg gjentar – de begynte med å ødelegge hierarkiet i familien. Og la oss legge til; Synden er alltid selvødeleggende, selvmorderisk, den leder en person til selvmord og ødelagt liv.

Etter å ha smakt den forbudte frukt, gjemte Adam seg fra Gud. Når en person gjør en kriminell handling ønsker han også å gjemme seg. Han føler seg skyldig, samvittighetens stemme plager ham, selv om han et øyeblikk innbiller seg at det er riktig å gjøre det som er galt.

Adam gjemmer seg for Gud i buskene. Han gjemmer seg for den alle steds nærværende og allmektige Gud! Kirkefedrene sier at det som skjedde med Adam var dette: Hans sinn ble svakt og uintelligent: En mann vil gjemme seg for Den ene som vet og ser alt, selv hva mennesker tenker.

Kirkefedrene sier videre: Hans sinn var formørket, hans følelser var opphisset, og hans vilje ble selvsentrert. Men Gud forlot ikke mennesket, og mennesket møtes av spørsmålet; «Adam, hvor er du?».

Hvorfor spør den allmektige Gud slik: «Hvor er du?» Gud er jo alle steds nærværende! Vet ikke Gud hvor Adam er? Han vet. Men han spør fordi han vil vise menneske hvilken tilstand det er kommet i. Hl. Ambrosius av Milan sier det på denne måten: «Guds spørsmål, «hvor er du?», betyr ikke «på hvilket sted er du?», men «i hvilken tilstand er du?». Dette er ikke et spørsmål, men en tilnærming. Fra hvilken godhet, velsignethet og nåde er du falt, og til hvilken tomhet! Det er hva Gud sier. Du har avvist evig liv og er nå begravet i døden, ved synden. Hvor er din rene samvittighet? Din frykt har forrådt din skyld, og ditt forsøk på å skjule deg, har forrådt dine lovbrudd».

Dette viser oss hvordan synd og ondskap kan infiltrerte en person; og Gud tillater det, fordi personen selv velger bort Gud. Mennesket oppfatter sin frihet etter fallet bort fra Gud som en frihet «fra», selv om Gud gav mennesket frihet «til»: Friheten til å tjene Gud og mennesker med offer i kjærlighet etter Kristi forbilde og i Kristi bilde.

Oversatt fra http://www.pravoslavie.ru/english/

Abonner på: Innlegg (Atom)