Hva er kristen fullkommenhet?

Et utdrag fra Den Usynlige Krig

av Hl. Nikodeos Hagioritten

Alle ønsker vi naturligvis å bli fullkomne, og vi beordres til dette. Herren befaler: «Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt. 5:48). Og Hl. Paulus formaner: «I ondskap skal dere være små, men voksne i forstand» (1 Kor. 14:20). Et annet sted sier han: «Bli stående, modne og fullt visse om alt som er Guds vilje» (Kol. 4:12); og igjen: «La oss nå fram til modenhet» (Heb. 6:1). Det samme budet finner vi også i Det gamle testament. Gud sier til Israel i 5. Mosebok: «Fullkommen skal du være i forholdet til Herren din Gud» (5 Mos. 18:13). Og David råder sin sønn Salomo: «Og du, min sønn Salomo, lær din fars Gud å kjenne, og tjen ham fullkomment og villig» (1 Krøn. 28:9). Etter alt dette kan vi ikke unngå å se at Gud forlanger fullkommenhet av de kristne, det vil si, at vi skal være fullkommen i hver dåd.

Men hvis du, leser, min kjære i Kristus, ønsker å oppnå slike høyder, må du først lære hva kristen fullkommenhet består av. For hvis du ikke har lært dette, vil du kanskje vike av fra den rette vei og gå i en helt annet retning, mens du tror at du går fremover mot fullkommenheten.

Jeg sier det rett ut: det største og mest fullkomne et menneske kan ønske å oppnå er å nærme seg Gud og leve i enhet med Ham.

Det er mange som sier at fullkommenhet i det kristne liv består av faste, vigilier, bøyninger, å sove på bakken og andre like legemlige vanskeligheter. Andre sier at det består av å lese mange bønner hjemme og være til stede under lange gudstjenester i kirken. Andre tror at vår fullkommenhet består fullstendig av noetisk bønn, ensomhet, isolasjon og stillhet. Men de fleste begrenser fullkommenheten til en streng oppfyllelse av alle regler og all praksis bestemt i lovene, uten å overdrive eller underdrive, men å holde gylden moderasjon. Men alle disse dydene utgjør ikke i seg selv den kristne fullkommenheten vi søker, men er kun midler og metoder for å oppnå den.

Det er ingen tvil om at de er midler, og effektive midler, for å oppnå fullkommenhet i det kristne liv. For vi ser mange rettferdige mennesker som oppfyller disse dydene slik de burde, for å oppnå styrke og makt mot deres egen syndige natur, - å oppnå, ved en slik praksis, mot til å motstå fristelsene og forførelsene til våre tre hovedfiender: kjødet, verden og djevelen; og i og ved disse midlene, oppnå disse åndelige støttene, som er så nødvendige for alle Guds tjenere, og særlig nybegynnere. De faster for å underordne sitt ulydige kjød; de holder vigilie for å skarpe sitt indre syn; de sover på bakken for å ikke bli myke ved for mye søvn; de binder sine tunger med stillhet og oppsøker ensomhet for unngå selv det minste som kan fornærme den allhellige Gud; de leser bønner, er til stede under gudstjenestene og tilber Gud på andre måter, for å holde tankene rettet mot det himmelske; de leser om Herrens liv og lidelse, kun for mer tydelig å kunne forstå sin egen mangel og Guds miskunnelige barmhjertighet, - å lære og ønske å følge Herren Jesus Kristus, å bære sitt kors med selvfornektelse, og for å stadig styrke sin kjærlighet til Gud og forakt for seg selv.

På en annen hånd kan disse samme dydene gjøre større skade enn å unngå dem, for dem som anser dem som det eneste grunnlag for sitt liv og håp; de er ikke skadelige i seg selv, siden de er rettferdige og hellige, men blir det ved dem som ikke bruker dem på riktig måte; det vil si, når de kun fokuserer på deres utvendige oppfyllelse, og lar deres hjerte styres av deres egne vilje, samt djevelens. For djevelen, når han ser at de har gått bort fra den rette vei, unngår frydefullt å forstyrre deres fysiske bestrebelser, og til og med lar dem øke sin innsats, underordnet sine egne tomme tanker. Med dette opplever slike mennesker visse åndelige rørelser og betryggelser, og innbiller seg at de allerede har nådd englenes tilstand og føler at Gud selv er i dem. Noen ganger, fullstendig oppslukt i kontemplasjon av noe abstrakt og ujordisk, tror de at de har fullstendig forlatt jorden og blitt tatt opp til den tredje himmel.

Men hvem som helst kan tydelig se hvor syndig slike mennesker oppfører seg og hvor langt unna de er fra sann fullkommenhet. Som regel ønsker de alltid å foretrekkes fremfor andre; de elsker å leve ifølge sin egen vilje og er alltid stae i sine bestemmelser; de er blinde i alt som har med dem å gjøre, men er klarsynte og på vakt når de gransker andres ord og gjerninger. Hvis andre setter en annen like høyt, på nivået de tror de selv er på, tåler de det ikke og blir fiendtlig ovenfor ham; hvis noen forstyrrer dem i sine fromme handlinger og arbeid, særlig foran andre, blir det med en gang rasende, og koker over i sine og blir helt ulike seg selv.

Hvis Gud, i sitt ønske om å føre dem til selvforståelse og lede dem på den rette sti, sender dem vanskeligheter og sykdom, eller lar dem bli forfulgt, slik Han ofte prøver sine sanne tjenere, viser denne prøvelsen med en gang hva som skjuler seg i deres hjerte, og hvor dypt fordervede de er av synd. For uansett hva slags vanskeligheter som kommer over dem, nekter de å bøye sine hoder til Guds viljes åk og å sette sin lit til Hans rettferdige og hemmelige dom. De vil ikke følge vår Herre Jesu Kristi eksempel, Han som ydmyket seg og led for vår skyld, og de nekter å bli ydmyke, å anse seg selv som de laveste blant skapninger, og å anse deres forfølgere som gode venner, sendebud som bringer dem guddommelige rikdommer og hjelpere i deres frelse.

Så det er klart at de er i stor fare. Deres indre øye, deres tanker, er formørket, og med dette øyet ser de seg selv og ser feil. De tenker på sitt eksterne fromme arbeid som godt, og innbiller seg at de allerede har oppnådd fullkommenhet og, i sin stolthet, begynner å dømme andre. Etter dette er det umulig for noen å vende om et slikt mennesket, bortsett fra ved Guds hjelp. En som synder i det åpne kan lettere vende seg mot det gode enn en som synder i hemmelighet og gjemmer seg under de synlige dydens kappe.

Nå som vi tydelig og bestemt har sett at det åndelige liv og fullkommenhet ikke består av kun disse synlige dydene, må du også lære at det ikke består av noe annet enn å komme nær Gud og enhet med Ham, som vi sa i begynnelsen. Dette er tilknyttet en hjertefølt realisering av Guds godhet og storhet, samt en bevissthet om vår egen intethet og vår tilbøyelighet til all ondskap; kjærlighet til Gud og forakt for oss selv; underordning ikke kun til Gud men til alle skapninger, for vår Gudskjærlighets skyld; avsvergelse av all vår egen vilje og fullkommen lydhørhet til Guds vilje; og et ønske etter alt dette og utøvelse av det med et rent hjerte til Guds ære (1 Kor. 10:31), fra et rent ønske om å behage Gud og kun fordi Han selv ønsker det og fordi vi burde elske Ham og arbeide for Ham.

Dette er kjærlighetens lov, skrevet med Guds egen finger på Hans trofaste tjeneres hjerter! Dette er selvfornektelsen Gud krever fra oss! Dette er Jesu Kristi velsignede åk og den lette byrde! Dette er underordningen til Guds vilje, som vår Frelser og Lærer krever fra oss både ved sitt ord og eksempel! For sa ikke vår Hersker og Frelser, vår Herre Jesus Kristus, at vi skulle be til den himmelske Fader og si: «Fader vår… Skje Din vilje, som i himmelen så og på jorden» (Matt. 6:10)? Og erklærte Han ikke selv på kvelden før sin lidelse: «La Din vilje skje, ikke Min» (Lukas 22:42)! Og sa Han ikke om hele sitt verk: «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det Jeg selv vil, men det Han vil, som har sendt Meg» (Joh. 6:38)?

Ser du nå hva alt dette betyr, min bror? Jeg antar at du uttrykker din beredthet og lengter etter å nå denne fullkommenhetens høyder. Velsignet er din iver! Men forbered deg også for arbeid, svette og trev fra dine første steg på stien. Du må ofre alt til Gud og gjøre kun Hans vilje. Allikevel vil du i deg selv møte like mange viljer som du har krefter og behov, og alle griper etter tilfredstillelse, uansett om det er i samstemmighet med Guds vilje eller ei. For å nå målet er det derfor nødvendig å kvele dine egne viljer, og til slutt slukke og drepe dem fullstendig. Og for å lykkes i dette, må du stadig stå imot all ondskap i det selv og oppfordre deg til godhet. Med andre ord må du ustanselig kjempe mot deg selv og mot alt som lokker dine viljer, alt som vekker og støtter dem. Så forbered deg til denne strid, denne krig, og vit at kronen – oppnåelsen av ditt mål – ikke gis noen andre enn den seirende krigeren.

Men hvis dette er den vanskeligste av alle kriger – for når vi kjemper oss selv imot, er det fra oss selv vi møter motstand – er seier i dette den herligste av alle; og, viktigst, det er det som gleder Gud mest. For hvis du, inspirert av din iver, bekjemper og dreper dine utemte lidelser, dine lyster og viljer, vil du behage Gud mer, og vil arbeide for Ham på en vakrere måte, enn hvis du pisker deg selv til du blør eller sliter deg ut ved å faste strengere enn oldtidens ørkenfedre. Selv om du frir hundrevis av kristne slaver fra de vantro og gir dem frihet, vil dette ikke frelse deg hvis du selv forblir i trelldom til dine egne lidelser. Og uansett hva slags arbeid du påtar deg, uansett hvor herlig det nå er, og uansett fra slags innsats og offer du forbinder det med, vil det ikke føre deg til ditt mål hvis du lar dine lidelser forbli uten tilsyn, og gir dem frihet til å leve og handle i deg.

Til slutt, etter å ha lært hva som utgjør kristen fullkommenhet og etter å ha innsett at du stadig må krige mot deg selv, hvis du virkelig ønsker å lære hvordan å seire i denne usynlige krigen og motta en krone som belønning, må du plante de følgende fire gemytter og åndelige aktiviteter i ditt hjerte, å ruste deg med usynlige våpen, de mest troverdige og ubeseirede av alle, nemlig: a) aldri stol på deg selv i noen ting; b) ha alltid i ditt hjerte en fullkommen og vågende lit til Gud alene; c) strev ustanselig; og d) forbli stadig i bønn.

Oversatt fra: Unseen Warfare, Crestwood, NY: St. Vladimir’s Seminary Press, 1987, s.77-81