av Arkimandritt Vassilios
Papavassiliou
En engelsk ortodoks prest fortalte meg en gang at han
ikke var enig i mitt bruk av uttrykket «Østlig Ortodoks». Grunnen til klagen
var at «Vi burde ikke forsterke ideen om at ortodoksien er noe ‘eksotisk’ og
‘fremmed’.» Min første tanke var, «Hva er galt med å være eksotisk og fremmed?»
Min andre tanke var at «Østlig Ortodoks» er et veldig gammelt uttrykk som jeg
bruker av tre grunner:
1) Det inkluderer alle ortodokse, uansett kulturelle
og etniske tradisjoner – gresk, slavisk, arabisk, osv.
2) Det hjelper andre forstå at jeg ikke inkluderer de
såkalte «Orientale Ortodokse» kirker.
3) Det minner oss i Vesten på at kristendommen har
sitt opphav i Midtøsten, ikke Vest-Europa.
Men dette om terminologi, som jeg begynner å synes er
stadig kjedeligere, er tilknyttet noe annet jeg føler mange i Vesten som blir
ortodokse overser. Mens det absolutt finnes kristne som hadde følt seg mer
hjemme i en Ortodoks Kirke der alt spor av østlig kultur hadde forsvunnet (noe
mange av oss som har vokst opp med det hadde vært ganske ulykkelige over – og
hvorfor er følelsene og meningene til slike som meg ikke verd å ta i
betraktning?), er det et voksende antall i Vesten som vender seg til østlige
religioner. I mange tilfeller er grunnen til dette at de søker spiritualitet og
mystisisme, og ikke finner det i den vestlige kristendommens kirkelige kultur.
Mens deres syn på spiritualitet er feil og, om jeg tør si det, overfladisk,
burde vi ikke overse at en ortodoks kirke som ser ut som mer av det samme (om
det så bare er utvendig), ikke kommer til å være spesielt interessant. Når folk
tenker på spiritualitet og mystisisme, er kristendommen det siste folk tenker
på, fordi de tenker på en kristendom som har blitt fratatt disse gavene og
egenskapene, men de finner dem i overflod i Den østlige ortodokse kirke.
Jeg har blitt stadig mer uinteressert i å gjøre
ortodoksien attraktiv for mennesker som ikke er helt interesserte i å
konvertere fullstendig og helhjertet til ortodoksien. Jeg lurer på hvor mange
anglikanere hadde blitt ortodokse dersom Den anglikanske kommunion ikke hadde
ordinert kvinner. Men mens jeg prøver å være følsom for at østlig ortodoksi,
særlig de greske og arabiske kirkene, kan virke velig fremmed sammenliknet med
det mange engelske konvertitter er vant med, føler jeg at de som tiltrekkes
ortodoksien nettopp fordi den er ‘østlig’, ‘eksotisk’ eller hva du nå ville
kalle det, ikke tas i betraktning.
Er det ikke på tide at vi begynte å se på
‘østligheten’ til Den østlige ortodokse kirke i Vesten (uansett våre nasjonaliteter)
som en fordel? Jeg føler vi er den eneste Kirken som er både konvensjonell og
alternativ, både kristen og østlig. Jeg er lei av at folk forbinder Vesten med
kristendommen, og Østen med alle andre religioner. Hvorfor skulle vi forsterke
slik uvitenhet? Jeg kan fortsatt ikke glemme et kort forhør fra en ung kvinne
etter et ortodokst bryllup i min kirke. Halvparten av seremonien var på
engelsk. Jeg må ha nevnt Kristus i hvert fall et dusin ganger, Korsets tegn ble
sett gjennom hele gudstjenesten, for ikke å nevne alle ikonene, bønnene som
omtalte Guds Moder, osv. Og allikevel spurte denne kvinnen, «Er dere kristne,
da?» Når jeg bekreftet dette, spurte hun, «Så hvorfor har du skjegg?» Denne
jenta var kanskje ikke alt for skarp, men du ser poenget mitt: hvis du ser
østlig ut, kan du ikke være kristen. Og noen prester ser ut til å like å spille
på denne misforståelsen ved å etterlikne vestlige kristne så mye som mulig –
bli kvitt skjegget og erstatte prestekappen med prestekrager, helt til østlig
kristendom ikke lenger er synlig i Vesten. Er det så galt å være annerledes? Er
det ikke bra at folk kommer bort til oss og spør oss om vår Kirke nettopp fordi
vi skiller oss ut?
Hvorfor skammer vi oss for å være det vi er? Er det
realistisk å forvente å ikke finne noe spor av østlig kultur i den samme Kirke
som begynte sitt liv i Jerusalem for 2000 år siden?
