Noen ord om ortodoksien

Munk Moses fra Athos

Jeg vil ikke gjenta sitat fra bøker, men vil tale fra hjerte. Ortodoksien er den eneste sannhet. Det er en intivasjon til et rørende og utrolig eventyr. Det krever mot og er ikke uten risiko. Den hviler ikke på tidligere prestasjoner. Jeg er enig med det Dostoevsky sier: «Jeg tror ikke det finnes noe mer vakkert, noe dypere, mer tiltrekkende, mer forstandig, mer motig eller mer fullkomment enn Kristus.»

Ortodoksien vil ha oss fullstendig rene og uskyldige. Den har store forventninger av oss. Uten Gud ville vi sannelig være verre kjeltringer. Det er sant at vi ikke er helgener. Å late som vi er helgener er det verste vi kan gjøre, Gud liker ikke dette i det hele tatt. Ortodoksien vil at vi skal være uten hykleri, at vi virkelig skal være ydmyke og milde med andre. Også at vi skal være troskyldige, sindige og tålmodige.

Ortodoksiens Kristus er tilnærmelig, vennlig, snill, tilgivende og sympatisk. Han talte aldri hardt mot syndere og foraktet dem ikke. Han forstår våre svakheter. Han blir ikke harm, Han skjeller ikke ut, Han straffer ikke, Han tar ikke hevn. Han tilgir, elsker og ofrer seg for oss.

En rumensk jøde, Nicolae Steinhardt, som ble ortodoks i fengsel, skriver i sin Lykkens Dagbok: Gud «er på ingen måte abstrakt, en kald skaper, en urørelig og utilnærmelig Brahman, en guddommeliggjøring av kunskapen som åpenbares over århundrene.» Ortodoksi er ikke en fin religion blant mange andre. Det er en vei, en holdning, en stil og et etos om livet. Det er selvofrende kjærlighet som ikke forventer tilbakebetaling. Det er kjærlighet for ens fiender og tilgivelse for alle. Ortodoksi er en skandale og dårskap for dem som er veldig logiske.

Ortodoks lære er ikke vag, forvirrende, vanskelig eller umulig. Den er ikke for lettlurte og fanatiske religionistene. Den er for dem som har utfordrende ånder, for de optimistiske og de militante. Den gir sann frihet og velsignelse. Den viser de helliges fred, stillhet og sødme. Ortodoksien er ikke en smertestillende eller en narkose. Den er stadig fare, oppmerksomhet, våkenhet, spenning og oppstand.

Ortodoksien er ikke gresk, men universal. Den skjules ikke på Athosfjellet eller i Jerusalem, men i hjertene til dem som virkelig er ydmyke.

De som tror at ortodoksien er for de naive og godtroende forblir i en forferdelig feil. Hvis noen tror at Den ortodokse kirke oppdrar latsabber og klagere, tar de feil. Den ortodokse kirke kjemper for integritet, gjennomsiktighet og autentisitet. De er ikke snobbete eller kalde. Verdens meningsløshet deprimerer oss ikke, men gir oss levende forståelse. Vår Gud er ikke en trollmann, en fakir, en håndtyder eller en rar illusjonist. Han liker ikke uklare ting, det melankoliske, utålmodige eller lunkene. Han elsker først det som er sant, rent og ydmykt.

I ortodoksien har vi alltid håp, vi fryder oss i hemmelighet, vi kan ikke være annet enn optimistiske. Vi lever med kjærlighet. Den som tror ortodoksien ønsker fiender, at den kun går til kamp, dominerer og fordømmer, den personen har en alvorlig mangel på forståelse. For å stå opp, må vi først korsfestes. Korsfestelse krever forberedelse. Korsfestelse krever tid. Ortodoksien er korsfestet, ydmyket og oppstanden.

Ortodoksi betyr ortopraksi. Sann og riktig kunnskap og et rent liv. Ortodoksien misforstås. Det er kanskje vår feil fordi vi ikke representerer den slik vi burde. Ortodoksien handler mer om å være erfaren enn å bli lært. Ortodoksien er omfavnet til en kjærlig mor, som vet hvordan hun kan gi utmerket ro til sine barn.

Oversatt fra: Λίγα λόγια για την Ορθοδοξία, Τι είναι η Ορθοδοξία;

Det finnes kun én Kirke

av f. Michael Wood

Det er ekstremt vanskelig for enkelte å forstå at Kirken grunnlagt av Kristus verken er splittet eller kan splittes. Den kan ikke ha «grener» med forskjellige trossyn fordi den utgjør en organisk helhet. Den har alltid vært én og vil alltid forbli én, med én Tro.

Mennesker kan forlate den, det er sikkert. De kan etablere kirkeaktige samfunn som tror noe annet enn Kirken, men de er ikke og kan aldri være Kirken.

Utenfor Kirken, er ingenting sikkert. Gud kan bestemt gi, og vi antar at Han gir sin nåde der Han ser sann hellighet og kjærlighet. Men om dette vil vi alltid være uvitende. Alt vi vet med sikkerhet er at det innenfor Kirken finnes nåde, tilgivelse og hellighet.

Kirken ble startet av Kristus selv samt Hans Apostler. Den første misjonen ble etablert av Kristus selv under Hans tjeneste i Tyre, der han etterlot en gruppe troende som fortsatt er der den dag i dag.

Hans Apostler utnevnte sine etterfølgere – menn som hadde sann og full Apostolisk suksesjon – en taktil og dogmatisk suksesjon.

Under det første årtusen deretter skjedde det avvikelser til heresier og pseudo-kirker ble formert. Men disse var utenfor Kirken, og dokumenteres i tekstene til de tidlige Kirkefedrene.

Da, på slutten av det første årtusen, tok en ambisiøs patriark med seg et mindretall av kristne og brøt med de andre fire patriarkene, etablerte sin egen kirke og endret Trosbekjennelsen. I midten av det andre årtusen så vi store avvikelser fra denne kirken og tusenvis av andre grupper dukket opp, og igjen splittet fra hverandre om og om igjen. De endret på Skriften og har gradvis endret troen slik at den i dag er ugjenkjennelig.

I mellomtiden, fortsatte Kirken å lære akkurat den samme lære og derved opprettholdt verdens eneste sanne apostoliske suksesjon.

Kirken, som består av flere hundre millioner troende, finnes på hvert kontinent og i de fleste land.

I dag finnes det fortsatt bare én Kristi Kirke. Den blir kjent verden rundt som Den ortodokse kirke. Den består av lokale kirker som er i full kommunion med hverandre og anerkjenner akkurat den samme tro og tar i bruk den samme helhetlige Skriften Kristus selv brukte og siterte.

Stolthet er en meget vanskelig ting å bekjempe, og stoltheten er hinderet for mange når de oppdager at Den ortodokse kirke faktisk er den eneste sanne Kirke. Hvis de tilhører kleresiet, tillater ikke stoltheten dem å innrømme at de faktisk ikke er ekte prester eller biskoper. Stolthet lar dem ikke innrømme at de ikke har sann apostolisk suksesjon. Stolthet tillater dem ikke å tenke at de kanskje tar feil, kanskje har blitt villedet. Stolthet tillater dem ikke å forstå at de må begynne på nytt innenfor Kirken. Stolthet holder dem fast i stillinger de innerst inne vet er feil sted.

Ydmykhet er ikke helt hva de fleste av oss tror det er. Det betyr ikke å gå rundt i fattigdom – stakkarslig og håpløs. Det er mangel på stolthet, hovmod, hån, overlegenhet, forakt for andre.

Fjerner man stoltheten og innrømmer at det kun kan være én Kirke grunnlagt av Kristus, da vil du komme til konklusjonen at dette er Kirken alle som virkelig bekjenner tro til den Treenige Gud og Kristi Guddom må vende tilbake til. Dette er stedet der de kan med sikkerhet oppnå sann enhet med Gud og finne frelse. Alt annet er rett og slett et sjansespill – og hvem vil ta sjanser med sitt evige liv? Og hvem vil være ansvarlig, når de først har sett sannheten, for å fortsette å villede folk utenfor Kirken?

Oversatt fra skribentens Facebook side

Kirken

av Hl. Elder Porfyrios

Kirken er uten begynnelse, uten ende og er evig, akkurat som den treenige Gud, Kirkens grunnlegger, er uten begynnelse, uten ende og er evig. Den er uskapt akkurat som Gud er uskapt. Den var før alle ider, før englene, før verdens skapelse – før verdens grunnvoll ble lagt slik Apostelen Paulus sier. Den er en guddommelig institusjon og i den bor hele guddommens fylde. Den uttrykker Guds rikelig varierte visdom. Den er mysterienes mysterium. Den var skjult og ble åpenbart ved tidenes ende. Kirken forblir urokket fordi den har Guds kjærlighet og vise forsyn som sine grunnvoller.

Den hellige Treenighetens tre Personer utgjør den evige Kirke. Englene og menneskene var i den treenige Guds vilje og kjærlighet siden begynnelsen. Vi mennesker ble ikke født nå, men var før alle tider i Guds allvitenhet.

Guds kjærlighet skaper oss i Hans bilde og likhet. Han omfavnet oss innenfor Kirken til tross for at Han kjente til vårt frafall. Han ga oss alt for også å gjøre oss til guder ved nådens frie gave. Først og fremst, misbrukte vi vår frihet og tapte vår opprinnelige skjønnhet, vår opprinnelige oppriktighet og skilte oss fra Kirken. Utenfor Kirken, langt borte fra den hellige Treenighet, mistet vi Paradis, alt. Men utenfor Kirken finnes ingen frelse, der er det intet liv. Og derfor lot ikke Gud Faders medlidende hjerte oss forbli bortkastet fra Hans kjærlighet. Han gjenåpnet for oss Paradisets porter ved tidenes ende og viste seg i kjødet.

Ved Guds enbårne Sønns guddommelige menneskevorden, ble Guds evige plan for menneskets frelse igjen åpenbart for menneskene. I sitt brev til Timoteus, sier Apostelen Paulus: stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Apostelen Paulus’ ord er tettpakkede med betydning: guddommelige, himmelske ord!

I sin uendelige kjærlighet, gjenforente Gud oss med sin Kirke i Kristi person. Ved å stige inn i den uskapte Kirke, kommer vi til Kristus, vi trår inn i den uskapte verden. Vi troende kalles til å bli uskapt ved nåde, å bli deltakere i Guds guddommelige energier, å trå inn i guddommens mysterium, å stige over vår verdslige tankegang, å dø til det «gamle mennesket» og bli fordypet i Gud. Når vi lever i Kirken, lever vi i Kristus.

Kirkens overhode er Kristus og vi mennesker, vi kristne, er legemet. Apostelen Paulus sier, Og Han er hodet for legemet, som er Kirken. Kirken og Kristus er ett. Legemet kan ikke være foruten dets hode. Kirkens Legeme næres, helliges og lever med Kristus. Han er Herren, allmektig, allvitende, som er alle steder og oppfyller alt, vår stav, vår venn, vår bror: Kirkens søyle og faste grunnvoll. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, grunnlaget – alt. Uten Kristus finnes ikke Kirken. Kristus er Brudgommen; hver enkelt sjel er Bruden.

Kristus forente Kirkens legeme med himmelen og med jord, med engler, mennesker og all skapning, med alt Gud har skapt – med dyr og fugler, med hver bitteliten villblomst og hvert mikroskopiske insekt. Kirken ble da fylt av Ham som fyller alt i alle, dvs. av Kristus. Alt er i Kristus og med Kristus. Dette er Kirkens mysterium.

Kristus åpenbarte enheten mellom Hans kjærlighet og oss: Kirken. På egenhånd er jeg ikke Kirken, men kun sammen med deg. Til sammen er vi alle Kirken. Alle blir innlemmet i Kirken. Vi er alle ett og Kristus er hodet. Ett legeme, ett Kristi legeme. Dere er Kristi legeme og Hans lemmer, hver etter sin del. Vi er alle ett fordi Gud er vår Far og er overalt. Når vi opplever dette er vi i Kirken. Dette er vårt Herres ønske for alle Kirkens medlemmer, slik at uttrykte det i sin yppersteprestelige bønn: at de må være ett. Men det er noe du kan forstå kun ved nåde. Vi opplever enhetens og kjærlighetens glede, og vi blir ett med alle. Det finnes ikke noe mer praktfullt enn dette!

Det viktige for oss er å stige inn i Kirken – å forene oss med våre medmennesker, med hver og éns gleder og sorger, å føle at disse er våre egne, å be for alle, å sørge for deres frelse, å glemme oss selv, å gjøre alt for dem slik Kristus gjorde for oss. I Kirken blir vi ett med hver ulykkelig, lidende og syndig sjel.

Ingen burde ønske å frelses alene uten at alle andre også frelses. Det er feil for noen å be for seg selv, at han må bli frelst. VI må elske andre og be om at ingen sjel går tapt, at alle må stige inn i Kirken. Det er det som teller. Og det er med dette ønske en burde forlate verden for å ta bolig i et kloster eller i ødemarken.

Hl. Porfyrios med Trooditissa-ikonet av Jomfru Maria

Når vi isolerer oss fra andre, er vi ikke kristne. Vi er sanne kristne når vi har en dyp følelse for at vi er medlemmer i Kristi mystiske legeme, i Kirken, i et ubrutt kjærlighetsforhold – når vi lever forent i Kristus, dvs. når vi opplever enhet i Hans Kirke. Det er derfor Kristus ber til sin Fader og sier, at de må bli ett. Han gjentar bønnen om og igjen og apostlene legger vekt på det overalt. Dette er Kirkens dypeste aspekt, dens høyeste betydning. Det er her hemmeligheten er å finne: for alle å forenes i Gud som én person. Det finnes ingen annen religion lik denne; ingen annen religion sier noe slikt. De har noe å si, men ikke dette mysteriet, dette utmerkede punktet i mysteriet der Kristus forlanger og sier til oss at det er slik vi må bli, at Han vil at vi skal bli Hans.

Vi er ett selv med dem som ikke står Kirken nær. De er langt unna på grunn av uvitenhet. Vi må be at Gud vil opplyse dem og endre dem slik at de også kan komme til Kristus. Vi ser ting på en menneskelig måte, vi beveger oss på et annet nivå og ser for oss at vi elsker Kristus. Men Kristus, som lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier til oss: Elsk deres fiender. Vi er nødt til å be om at vi alle vil forenet, forenet i Gud. Da, hvis vi utlever denne bønnen, vil vi oppnå tilsvarende resultat; vil vi alle forenes i kjærlighet.

For Guds folk er det ikke noe som heter avstand, selv om de er tusenvis av mil fra hverandre. Uansett hvor langt unna våre medmennesker måtte være, må vi stå dem bi. Jeg har noen som stadig vekk ringer meg fra en by som ligger ved Indiahavet – Durban heter det, hvis jeg uttaler det riktig. Det er i Sør-Afrika, to timers kjøretid fra Johannesburg. Ja, for noen dager siden kom de hit. De tok med seg en syk person til England og kom først hit for å be meg lese en bønn. Jeg var meget rørt.

Når Kristus forener oss, finnes ikke avstand. Når jeg forlater dette livet vil det være bedre. Jeg vil være nærmere dere.

Kirken er det nye liv i Kristus. I Kirken finnes ingen død og intet dødsrike. Hl Johannes Evangelisten sier: Om noen holder Mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden. Kristus gjør slutt på døden. Enhver som kommer inn i Kirken frelses; han blir evig. Livet er ett, en ubrutt kontinuitet: det finnes ikke ende, eller død. Enhver som følger Kristi bud vil aldri dø. Han dør i kjødet, død til lidenskapene, og begynner i dette liv å leve i Paradis, i vår Kirke, og deretter i evigheten. Med Kristus, blir døden omgjort til broen som vi i et øyeblikk krysser for å fortsette å leve i det lys som aldri slukkes.

Fra det øyeblikk jeg ble en munk, har jeg trodd på at døden ikke finnes. Det er det jeg følte, og slik jeg alltid føler – at jeg er evig og udødelig. Hvor praktfullt!

I Kirken som har frelsende sakramenter finnes ikke fortvilelse. Vi er kanskje dypt syndige. Men vi skrifter, presten leser bønnen, vi tilgis og vi fortsetter mot udødeligheten, uten noe uro eller frykt.

Når vi elsker Kristus, lever vi Kristi liv. Dersom vi, ved Guds nåde, lykkes i dette, vil vi befinne oss i en annen tilstand. Vi lever i en annen, misunnelsesverdig tilstand. For oss er det intet å frykte; verken døden, eller djevelen og helvete. Alle disse finnes for dem som er langt unna Kristus, for dem som ikke er kristne. For oss kristne som gjør Hans vilje, finnes ikke slikt, som Evageliet sier. Det vil si, de finnes, men når en tar livet av sitt gamle selv med dets lyster og begjæringer, legger man ikke noe vekt på djevelen og ondskap. Det bryr oss ikke. Det som er viktig er kjærlighet, å tjene Kristus og våre medmennesker. Hvis vi oppnår å føle glede, kjærlighet, fryktløs gudsdyrkelse, hvis vi er i stand til å si, Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, da kan ingen hindre oss i å stige inn i dette mysteriet.

Ved å tilbe Gud lever du i Paradis. Hvis du kjenner og elsker Kristus, lever du i Paradis. Kristus er Paradis. Paradis begynner her. Kirken er Paradis på jord, akkurat det samme som Paradis i himmelen. Det same Paradis som er i himmelen, er også her på jord. Der er alle sjeler ett, akkurat som den hellige Treenighet er tre Personer, men som forenes og utgjør én.

Vår hovedmål er å overgi oss til Kristus, å forene oss med Kirken. Hvis vi stiger inn i Guds kjærlighet, inngår vi i Kirken. Hvis vi ikke går inn i Kirken, hvis vi ikke blir ett med den jordiske Kirken her og nå, er vi i fare for å tape også den himmelske Kirke. Og når vi sier «himmelske», ikke tenk at vi vil finne blomsterhager, fjell, bekker og fugler i det andre liv. Jordisk skjønnhet finnes ikke der; der er det noe annet, noe meget opphøyd.

Den som opplever Kristus blir ett med Ham, med Hans Kirke. Han opplever en ekstatisk fryd. Dette livet er annerledes en livet andre mennesker lever. Det er glede, det er lys, det er fryd, det er opphøyelse. Dette er Kirkens liv, Evangeliets liv, Guds rike. «Guds rike er inni oss.» Kristus kommer inn i oss og vi er inni Ham. Dette skjer på samme måte som en jernstang blir ild og lys når den legges oppi ilden; så snart den tas ut av ilden blir jernstangen igjen svart og mørk.

I Kriken skjer det et guddommelig samkvem, og vi gjennomtrenges av Gud. Når vi er med Kristus er vi i lyset; og når vi lever i lyset finnes ikke mørke. Men lyset er ikke konstant; det er avhengig av oss. Det er akkurat som jernstangen, som blir mørkt når den tas ut av ilden. Mørket og lyset er uforenelige. Vi kan aldri ha mørkhet og lys samtidig. Enten lys eller mørke. Når du slår på lyset, forsvinner mørket.

For å bevare vår enhet må vi være lydhøre ovenfor Kirken og hennes biskoper. Når vi er lydhøre ovenfor Kirken er vi lydhøre ovenfor Kristus selv. Kristus ønsker at vi blir én hjord med én hyrde.

La oss ha medfølelse for Kirken. La oss elske den inderlig. Vi burde ikke godta at dens representanter kritiseres og anklages. På Det hellige fjell var ånden i hvilken jeg ble næret ortodoks, dyp, hellig og stille – uten konflikter, uten uenigheter og uten klander. 

Vi burde ikke støtte dem som anklager presteskapet. Selv om vi skulle se en prest gjøre noe negativt med våre egne øyne, burde vi ikke tro det, eller tenke over det, eller snakke om det med andre. Det samme gjelder Kirkens lekmenn og alle personer. Vi er alle Kirken. De som klandrer Kirken på grunn av det hennes representanter gjør feil, mens de hevder at de hjelper til med å rette på henne, begår en stor feil. De elsker ikke Kirken. De elsker heller ikke Kristus. Vi elsker Kirken når vi med vår bønn omfavner hver og én av dens medlemmer, og gjør det Kristus gjorde – når vi ofrer oss selv, forblir årvåkne, og gjør alt på samme måte som Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt, ikke truet når Han led.

Vi må også passe på å iaktta de formelle aspektene: å delta i sakramentene, særlig den hellige Nattverden. Det er i disse tingene at en finner ortodoksien. Kristus ofrer seg selv til Kirken i sakramentene og over alt annet i Nattverden. La meg i all ydmykhet dele med dere en opplevelse jeg selv hadde av guddommelig hjelp, slik at dere kan se sakramentenes nåde.

…

Vår religion er religionenes religion. Den kommer fra åpenbaring, den autentiske og sanne religion. Andre religioner er menneskelige, hule. De kjenner ikke til den treenige Guds storhet. De vet ikke at vårt mål, vår skjebne, er å bli guder ved nåde, å oppnå den treenige Guds likhet, å bli ett med Ham og hverandre. Disse er ting som andre religioner ikke kjenner. Vår religions endelige mål er at de må bli ett. Her blir Kristi verk oppfylt. Vår religion er kjærlighet, den er eros, den er iver, den er galskap, den er lengsel etter guddommen. Alle disse har vi inni oss. Vår sjel forlanger at vi oppnår dem.

Men for mange er religion virkelig strev, smerte og urolighet. Derfor blir mange «religiøse» sett på som uheldige, fordi andre kan se den desperate tilstanden de er i. Og slik er det. Dette er fordi, når et menneske ikke forstår religionens dypere betydning og ikke opplever den, blir religionen en sykdom, ja, en forferdelig sykdom. Så forferdelig at mennesket mister kontroll over sine egne handlinger og blir svaksindig og feig, han fylles av smerte og uro og blir drevet at og fram av den onde ånd. Han gjør prostrasjoner, han gråter, han roper, han tror han ydmyker seg selv, og all denne ydmykheten er et Satans verk. Noen slike mennesker opplever religion som et helvete. De gjør prostrasjoner og korsets tegn i kirken og sier, «vi er uverdige syndere,» men så snart de kommer ut igjen spotter de alt som er hellig så fort noen forarger dem litt. Det er veldig tydelig noe demonisk i dette.

Den kristne religionen omvandler og helbreder folk. Men den viktigste forutsetningen for at noen skal anerkjenne og skjelne sannheten er ydmykhet. Egoisme formørker menneskets sinn, det forvirrer ham, det villeder ham, til vranglære. Det er viktig for et menneske å forstå sannheten.

…

Synden skaper stor psykisk forvirring hos et menneske. Og ingenting kan drive denne forvirringen bort – ingenting bortsett fra Kristi lys. Kristus tar det første skrittet: Kom til Meg, alle dere som strever… Da mottar vi dette lyset ved vår godvilje, som vi uttrykker ved vår kjærlighet til Ham, ved bønn, ved vår deltakelse i Kirkens liv og ved sakramentene.

Ofte vil verken strev, prostrasjoner eller å gjøre korsets tegn tiltrekke Guds nåde. De finnes hemmeligheter. Det viktigste er å gå forbi formalitetene og komme til det som virkelig teller. Uansett hva som gjøres, må det gjøres med kjærlighet.

Kjærlighet forstår alltid behovet for å ofre ting. Alt som gjøres med tvang vil alltid føre til at sjelen reagerer med fornektelse. Kjærlighet tiltrekker Guds nåde. Når nåden kommer, kommer Helligåndens gaver. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Det er dette ting en sunn sjel i Kristus burde ha.

Med Kristus fylles et menneske med nåde og lever over all ondskap. Ondskap finnes ikke for ham. Det finnes bare godt, som er Gud. Ondskap kan ikke være. Mørkhet kan ikke være mens det er lyst. Mørket kan heller ikke omringe ham siden han har lyset.

Oversatt fra: Wounded by Love: The Life and the Wisdom of Elder Porfyrios, Limnim Evia, Hellas; Denise Harvey, 2005, s.87-95

Kva er kristendom?

Av Roy-Olav T. Øien

Den ortodokse kristendomen er ein filosofi. Iallfall tenkjer mange slik (Kol. 2:8). Dei ser føre seg den kristne tanken som ein av mange antikke straumdrag som har overlevd til i dag. Andre vil derimot meine at kristendomen er ein religion på linje med islam, hinduisme og jødedom. Dei ser føre seg ein guddom som styrer verdssoga frå avstand og har millionar av krav til kva menneska sjølve skal gjere for å vinne sjelefred.  

Den ortodokse kristendomen er verken filosofisk eller religiøs. Han er ei openberring direkte frå Gud og skil seg ut ved at Jahve Gud søkjer kvart einskild menneske der dei andre religionane krev at menneska er den søkjande parten (Jak. 1:26). Den ortodokse kristendomen vil seie at Gud skapte menneska for at han kunne lækje dei. Alle andre religionar krev at mennesket først lækjer seg sjølv før dei kan ha samfunn med Gud.

Den ortodokse kristendomen er ikkje ei tru på noko fjernt og absolutt. I staden er det eit samfunn med ein person av same materialet som mennesket. Det er heller ikkje ei tru på ei fjern framtid utan liding og sorg, men ei erfaring av at lækjedomen startar i dette livet (Mal. 4:2). For Den ortodokse kristendomen er der ingen problem som står på vent til eit anna tidskverv, men dei blir tekne hand om i dette livet.

Den ortodokse kristendomen lever framtidsvona no. Guds rike startar i dette livet ved at Den treeinige Gud gjev menneska del i sin nåde – sitt uskapa lys (Op. 1:9). Ein ventar difor ikkje på noko endetid, men spring, i Kristus, slutten på tidene i møte og er allereie i det evige livet. Ein ventar heller ikkje på eit nytt Kristi kome, for har ein sett Kristi lys, lever ein allereie i det ævelege livet no.

Den ortodokse kristendomen er guddommeleggjering (2. Pet. 1:4). Kvart einskild menneske som blir døypt ortodoks startar ein prosess der ein gradevis blir meir like Kristus. Hans bilete, som er i kvart menneske, blir vaska reint. Dette skjer i Kyrkja. Kyrkja er Kristi kropp (Kol. 1:18), og det er i henne vi får del i Kristus, blir sameinte med han. I den ortodokse kristendomen er der difor ikkje rom for privatpraktiserande religiøsitet.

Den ortodokse kristendomen er reinsing (Jak. 1:19-27). Dette skjer i Kyrkja og ved Kyrkja, men er likevel ikkje noko ein gjer i eigen kraft. Hjartet og sjela si reinsing skjer ved at Gud og mennesket jobbar saman i ein symbiose på kvar einskild si frelse. Gud søkjer mennesket og tenner gnisten. Mennesket legg syndene sine på bålet. Ja, mennesket kjem med alt det slit med, og Gud lèt det brenne opp. 

Den ortodokse kristendomen er difor lækjedom. Vi kjenner historia om den gode samaritanen (Luk. 10:33ff). Mannen som kom gåande er mennesket som gjekk bort frå Jahve Gud og inn i ei vondskapsfull verd (Salme 38:5). Den gode samaritanen er Kristus som lækja menneska med olje og vin – Den heilage ande og blod. Deretter førte han mannen inn i Den ortodokse kyrkja og gav han til apostelen Paulus slik at han kunne passe han saman med dei andre lærde i kyrkja.

Den ortodokse kristendomen er såleis eit sjukehus. Prestar og biskopar, helgenar og apostlar, er alle lækjarar tilsett av Gud (Matt. 4:23-24). Dei har sidan tidenes morgon jobba for at kvar einskild menneske skal bli frisk og lækja. Ein kan difor utvide bilete og seie at Den ortodokse kyrkja er todelt. Ein har dei som er sjuke og under behandling, og vi har dei heilage som allereie er lækja.

Den ortodokse kristendomen kan dermed ikkje dele menneske inn i kategoriar som til dømes moralske og umoralske, gode eller vonde. Ein er alle undervegs samstundes som ein allereie har del i det himmelske. 

Hva betyr 'ortodoksi'?

Ortodoksi betyr riktig lære, rett tro. Ortodoks kristendom er Kristi sanne lære. Ortodoksi betyr også riktig lovprisning, som viser hvor viktig det er å tilbe Gud i skjønnhet og sannhet.

Kristendommen handler om menneskets frelse fra ondskap. Tankenes tro og leppenes pris hadde vært tomme hvis ikke knyttet til dyd. Og derfor må sann tro og sann tilbedelse bære frukt i riktig oppførsel, moralitet og rettferdige handlinger.

I ortodoks kristendom opphøyes og verdiggjøres menneskets tanker, sjel og legeme til å stige over det jordiske og lede det én forfatter har sagt er ortodoksiens definisjon: «et nytt liv i Helligånden.»

Basert på: What is Orthodox Christianity?

Hvem kom til dere med Evangeliet?

En protestantisk misjonær drar til Midtøsten for å frelse sjelene til de stakkars uopplyste araberne. I den første landsbyen han kommer til, stopper han en ung mann i basaren.

'Gutt,' sier han, 'kjenner du til Guds kraft til frelse ved Jesu Kristi Evangelium?'
'Å, ja,' sier den andre. 'I denne landsbyen er vi alle kristne.'
'Pris Herren! Vet du hvem som kom til dere med Evangeliet? Var det Calvary Chapel? Baptistene? Lutheranerne?'
'Jeg vet ikke. Det skjedde før jeg ble født. La meg gå å spørre de eldre.'
Den unge mannen går og snakker med en gruppe gamle menn som sitter i skyggen og drikker arak. Til slutt, nikker han og går tilbake til misjonæren.
'De sier det var Paulus'.

Den Levende Guds levende Tradisjon

av f. Peter Alban Heers
Utdrag fra forordet til boken Elder Paisios av Athosfjellet

Mange er de som i våre dager har gått ut på let etter opplevelsene, de åndelige krefter og gavene de leser om i Apostlenes Gjerninger. De har gått på let etter Helligåndens kraft nettop fordi de manglet den, ikke så den noe sted rundt seg og til og med trodde den hadde forsvunnet fra jorden.

Mange andre ringer stadig ”fornyelsens” klokke, taler entusiastisk om ”vekkelse” og ”revitalisering”, og søker veien ”tilbake til de hellige kirkefedrene.” I dette ønske om fornyelse og tilbakevendelse til det som har gått tapt, bekjenner de derved avstanden mellom deres egen erfaring og det som beskrives i Apostlenes Gjerninger eller livene til de tidlige kirkefedrene.

Så har vi den delen av den sekulariserte kristendommen som ser et behov for ”aggiornamento”, eller ”å oppdatere Kirken”, eller for ”semper reformando”, eller stadig reform. I denne letingen etter et tapt paradis, kan en se at Rikets tidløshet, Helligåndens diakroniske tilstedeværelse, den Levende Guds levende Tradisjon, har blitt erstattet med det som kun er menneskelig, kun er midlertidig, som alltid behøver korrektur og oppdatering. I den sekulariserte kristendomen har det evige liv og Guds nåde, som en gang ble åndet inn i Kirkens sjel, gått tapt og blitt erstattet med religionens usikkerhet og svakhet.

For medlemmene av Den ortodokse kirke, selv om de er svake og syndige, er ikke en slik leting nødvendig. Fordi de hellige apostlenes erfaring og åndelige myndighet fortsatt kan bli sett, kjent og levd av de hellige apostlenes arvinger i praksis: det ortodokse klosterlivets karismatiske eldre. Ortodokse kristne behøver ikke fornye en død Tradisjon eller vende tilbake til bortglemte hellige kirkefedre nettop fordi Den hellige tradisjon per i dag forblir levende i moderne hellige fedre, som til like stor grad er bærere – i både ord og gjerning – av ”den tro som de hellige” apostlene ”én gang for alle har fått overlevert” (Jud. 1:3). ”Ordet” til disse hellige fedrene er alltid ”a jour” og relevant. Deres lære har aldri behov for reform nettopp fordi den strømmer frem fra evighetens permanens, fordi de lever i ”frelsens dag.”

Oversatt fra: Hieromonk Isaac, Elder Paisios of Mount Athos, Holy Monastery of Saint Arsenios the Cappadocian: Chalkidiki, Hellas, 2012, s.XIX-XX.

Hvor gammel er Den ortodokse kirke?

Hvis du er en lutheraner, ble din religion grunnlagt av Martin Luther, en tidligere munk i den romersk-katolske kirke, i 1517.

Hvis du tilhører den anglikanske kirke, ble din religion grunnlagt av Kong Henrik VIII i 1534 fordi paven ikke tillot ham en skilsmisse og nytt ekteskap.

Hvis du er en presbytarianer, ble din religion grunnlagt av John Knox i Skotland i 1560.

Hvis du er en kongregationalist, har din religion sitt opphav hos Robert Brown i Holland i 1582.

Hvis du er en baptist, stammer din religion fra John Smyth, som startet den i Amsterdam i 1606.

Hvis du er en metodist, ble din religion grunnlagt av John og Charles Wesley i England i 1774.

Hvis du er en mormoner, startet Joseph Smith din polyteistiske religion i Palmyra, New York i 1829.

Hvis du tilber med Frelsesarmeen, begynte din sekt med William Booth i London i 1865.

Hvis du er en «Christian Scientist» ser du til 1879 som året da din religion ble grunnlagt av Mary Baker Eddy.

Hvis du tilhører en av de religiøse sektene som heter «Church of the Nazarene», «Pentecostal Gospel», «Holiness Church», eller «Jehovas Vitner,» er din religion en av de hundrevis av nye sekter grunnlagt av mennesker i de siste århundre.

Hvis du er en romersk-katolikk, delte din kirke i den samme rike apostoliske og dogmatiske arv som Den ortodokse kirke i det første årtusen av dens historie, siden de da var én og samme Kirke. Dessverre, brøt den romerske paven med de andre fire apostoliske patriarkater i 1054, ved å endre på Kirkens originale Trosbekjennelse, og ved å anse seg selv som Kirkens universale og ufeilbare overhode.

Hvis du er en ortodoks kristen, ble din Kirke grunnlagt i år 33 av Jesus Kristus, Guds Sønn. Dens tro har ikke forandret seg siden den tid. Vår Kirke er nå nesten 2000 år gammel. Og det er derfor ortodoksien, apostlenes og kirkefedrenes Kirke, kalles den sanne «éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke.»

Den ortodokse kirke er...

Den ortodokse kirke er….

Kristen

Vi tror på inkarnasjonen og at Jesus Kristus er Den levende Guds Sønn, og at Jesus faktisk er Gud blitt menneske. Han er alle menneskers Frelser, og kun ved et personlig forhold til Ham kan vi finne Gud.

Ortodoks

Det greske ordet ’ortodoksi’ (ορθοδοξία) kommer fra to ord: Orthos (ορθός), riktig eller sann; og doksa (δόξα), som betyr både ære eller tilbedelse, og lære eller mening. Dette ordet, riktig-ære eller sann-tro ble brukt i oldtiden for å skille mellom Kirkens sanne tro og heretikernes vranglære. I dag utgjør over 250 millioner troende over hele verden den ”éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke”. Alle bekjenner de ortodoksien som apostlenes sanne lære.

Ortodoksien blir ofte kalt Østlig eller Bysantinsk, med sitt historiske senter i østlige (greske) Konstantinopel, i motsetning til vestlige (latinske) Roma som brøt med resten av Kirken i Det store skisma i 1054 (og ble det vi i dag kjenner som den romersk-katolske kirke). Av samme grunn kalles den også ofte ”Den greske kirke.” Når ordet gresk brukes med hensyn til Kirken har det ingen nasjonal eller etnisk betydning, men er et synonym for ”østlig” eller ”bysantinsk”.

Basert på Den hellige skrift

Kirken tror at Bibelen er den hellige og guddommelige inspirerte åpenbaringen om Gud i menneskenes historie. Den ortodokse tro og tilbedelse har sine røtter i Skriften. Det er ingen gudstjeneste i Den ortodokse kirke som ikke inneholder bibellesninger fra både de gamle og nye Testamenter.

Det nye testaments kilde ligger ikke kun i apostlene. Kristus selv er Den gode lærer, og Han er Guds Ord. Kirkens lære er legemliggjort i Kristi liv. Jesus selv etterlot ingen skrifter. Det Han gav oss var Hans liv, og en livsstil som kun kaltes ”Veien.” Han grunnla også en Kirke ledet av apostler, og opprettet en ny Pakt, seglet av Hans siste og mest dyrebare gave, Den hellige ånd. Helligånden taler gjennom ordet, men er levende og aktiv i Kristi etterfølgere; Kirken.

Trinitarisk

Helligånden er Gud, akkurat som Jesus Kristus er Gud. Begge leder oss til Faderen, som er sann Gud. Men allikevel er det kun én Gud. Vesenenig, men tre personer; Fader, Sønn og Hellig Ånd, Den hellige treenighet. Alle tre er evige, uopprinnelige, og like. Ortodokse tror Treenighetens mysterium er høyere enn begrenset menneskelig forståelse.

Tradisjonell

De tidlige kristne hadde kun begrenset tilgang til Bibler før boktrykkerkunsten ble oppfunnet i 1493. Grunnlaget til deres enhet og tro i århundrene før Bibler var tilgjengelige var den muntlige tradisjon. Tradisjon er ”Veien”, basert på Kristi lære, og overlevert av apostlene og deres etterkommere. Ortodoksien holder fast ved denne tradisjonelle ”Veien”. Skriften er ikke åpen for individuell tolkning. Skriften er en del av Kirkens hellige Tradisjon, og derfor må Skriften tolkes innenfor denne dynamiske og levende Tradisjonen.

Hellig

Gjennom tidene har Kirken vært velsignet av en overflod av hellige. Helgenene er et strålende eksempel på livet i Kristus og Helligåndens kraft. De viderefører Kristi tjeneste ved deres liv, bønner og selvofring.

Jesus lærte apostlene ikke bare med ord, men med gjerning. Kristendommen er en tro som setter gjerninger før ord. Åndelighet er en tilstand, ikke en forkynnelse. Jesus sa selv at, ”Den som tror på Meg, skal også gjøre de gjerninger Jeg gjør, ja, enda større gjerninger…” Den ortodokse tro er rik med helgener, hellige tradisjoner, mirakler og mystisk dybde, som gjør ortodoksien levende og virkelig.

Katolsk

Kirkens universale enhet er en viktig del av Kristi Kirke. Denne enheten kalles ’katolskhet’. Symbolet av denne enheten er ”Kommunionen” av de millioner av ortodokse troende rundt i verden, og deres felles trosbekjennelse som kalles Den nikenske trosbekjennelse. Denne trosbekjennelsen er kristendommens eldste, og var universal blant kristne helt til Det store skisma i det 11. århundre mellom Roma og Østen. Den leses fortsatt i den ortodokse Guddommelige Liturgi (Eukaristi) i dens opprinnelige form, uten tillegg eller endringer.

Den opprinnelige pinsebevegelse

Ortodoksien har vært til siden Pinsedagen, og alle vanlige leksikon vil bekrefte dette. Gjennom århundrene har den samme lære, de samme prinsipp, den samme tro og den samme enhet i Kristus blitt bevart. Den ortodokse kirkes hierarki (biskopene) kan spore sin suksesjon helt tilbake til Kristus og apostlene, i en ubrutt rekke som kalles ’apostolisk suksesjon’.

Mystisk

Han er ikke de dødes Gud, men de levendes; dette lærer oss at selv ikke døden kan skille trofaste kristne fra hverandre. De ortodokse holder fast ved at de hellige er tilstede ved gudstjenestene, og fyller derfor sine kirker med ikoner (bilder) av forskjellige helgener. Hele Kirken, fra fortid og nåtid er forent i Kristus ved Helligånden. Dens medlemmer er Kristi 2000 år gamle familie, og de ortodokse kysser ikonene med kjærlighet til ære (ikke tilbedelse!) for Hans hellige, som avbildes på ikonene.

Ortodoks tilbedelse er mystisk, og forener både de levende og de døde; det åndelige med det fysiske, ved Guds nåde. Etter Herrens bud fortsetter vi de hellige sakramentene: Nattverden, salving, ordinasjon, skriftemålet, ekteskapet, krismering og dåp.

Født på ny

Alle ortodokse kristne er døpt ved tre neddyppinger i Faderens, Sønnens og Helligåndens navn. Denne mystiske innledningen til Oppstandelsen er et skriftlig bud om å bli født på ny, og er universal kristen praksis.

Oppstandelsens Kirke

I ortodoksien åpenbares det evige liv i Oppstandelseshandlingen. Det er Guds gamle pakt å gi frelse fra synd og død, og gjenopprette paradis for Hans troende. Ortodoksien forkynner alles oppstandelse før dommedagen, og begynnelsen av den nye tid når Herren kommer igjen.

Historisk

Mens Kirken venter på den fremtidige foreningen med Kristus, kan det også se tilbake på årtusener av vekst i Herren. Ortodoksien har sine røtter i historien, og forkynner sin ubrutte etterkomst fra Den apostoliske Kirke.

Liturgisk

Ortodoksien er en levende tradisjon best uttrykt i dens liturgiske tilbedelse. Oldtidlige tradisjoner og dyp symbolikk som går tilbake til apostoliske og hebraiske tider forener verdslige offer med guddommelig nåde. Symboler og ritualer er et rørende vitne og rike undervisningsmidler. Med bønner, ikoner, røkelse, hymner, svar, Bibellesninger, prekener, og gjenopplevelse av bibelske hendelser, tar Kirken i bruke alle våre sanser som en vei til det åndelige. Hele personen; kropp, tanker og sjel, deltar i tilbedelse som en del av Guds Rike.

”…Den som spiser Mitt kjød og drikker Mitt blod, har evig liv, og Jeg skal reise ham opp på en siste dag” (Joh. 6.54). Sentralt i Kirkens liturgiske liv er Eukaristien (som betyr ”takk” på gresk) eller Nattverden. Ortodokse tror at det virkelig er Jesu Kristi legeme og blod, og alle døpte ortodokse kristne må delta til frelse, som Jesus pålegger oss. For ortodokse kristne, er Jesus Kristus Gud, Han er virkelig, Han er alltid til stede. Hans bud er nødvendige, og Hans miskunn er stor. Han krever at vi har kjærlighet, ydmykhet og tro, når Han kaller oss til en livsstil der vi vokser i Hans guddommelige kjærlighet, innenfor Hans evige Kirke.

Basert på: "We Believe the Greek Orthodox Church is..."

Hva i verden er den ortodokse Kirke?

av Concilliar Press

Vurder

På én hånd er den kristendommens eldste Kirke. På den andre hånd er den noe nytt for de fleste i [Skandinavia].

Det er verdens nest største kirkesamfunn, med 225 millioner medlemmer verden rundt. Men i [Vesten er det bare noen få millioner].

I det 20. århundre gav rundt 40 millioner ortodokse kristne sine liv for troen, de fleste under kommunismen. Så høy er mange ortodokse kristnes forpliktelse til Kristus og Hans Kirke at den ofte kalles ’Martyrenes Kirke.’

Den er Kirken til noen av historiens største teologer, forskere, og forfattere – folk som Johannes Krysostomos, Justin Martyr, Augustin, Dostoyevksy, og Alexander Solzehenitsyn.

En Kortfattet Historie

Den ortodokse Kirke er den originale kristne Kirke, Kirken grunnlagt av Herren Jesus Kristus og beskrevet i det Nye Testaments sider. Dens historie kan spores helt tilbake, i ubrutt kontinuitet, til Kristus og Hans tolv apostler.

Utrolig nok, har den i over 20 århundre bevart sin uforminskede og uendrede tro og praksis. I dag forblir hennes apostoliske lære, tilbedelse og struktur intakt. Den ortodokse Kirke forkynner at Kirken er Jesu Kristi levende Legeme.

Mange av oss er overraskede når vi lærer at det bare fantes én Kirke i det første årtusen av kristendommens historie. Det var først i det 11. århundre at en tragisk splittelse skjedde mellom den ortodokse Østen og den latinske Vesten. Selv om det var en årelang utvikling, representerte det såkalte ”Store Skisma” i 1054 et formelt – og sjokkerende – brudd mellom Roma og ortodoksien. Sentralt i denne hendelsen var uenighet om to viktige områder: pavens rolle og måten dogma tolkes.

Men hva er forskjellen?

En forfatter har sammenliknet ortodoksien med Romas og protestantismens tro på denne enkle måten: Ortodoksien har bevart det Nye Testaments tradisjoner, mens Roma ofte har lagt til den mens protestantismen trukket fra den.

For eksempel, mens Roma la til Kirkens oldtidlige Trosbekjennelse, er den sjeldent brukt eller studert blant mange protestantiske grupper. Roma har mange lag med kirkelig autoritet; mye av protestantismen er anti-hierarkisk og til og med ”uavhengig” i sin struktur. Roma innførte indulgensen og skjærsilden; i motstand tar protestantismen avstand fra gode gjerninger og disiplin.

I disse og andre saker, har den ortodokse Kirke bevart den apostoliske lære. Den har unngått både pavedømmets og menighetsuavhengighetens utskeielser. Den forstår at presteskapet er Kristi og Hans folks tjenere og ikke en privilegert klasse. Den har bevart apostlenes lære om Kristi gjenkomst ved tidenes ende, om dommedagen og det evige liv, og fortsetter å oppfordre folk til å vokse i Kristus gjennom enhet med Ham. I et ord, har ortodoks kristendom bevart troen ”de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud. 1:3).

Oversatt fra ’What on Earth is the Orthodox Church?’

Kortfattet Troslære

KORTFATTET ORTODOKS TROSLÆRE

av Tito Colliander

oversettelse: Arkimandritt Johannes Johansen

(www.ortodoksstavanger.no)

Vi kalles ortodokse, fordi vi tilhører den ortodokse kirken. 

Ortodoks er et gresk ord som betyr "rett-troende".

Den ortodokse kirken er den opprinnelige kirken, som ble grunnlagt av Kristus selv. Den kalles også "aposto­lisk", fordi Jesu egne disipler, Hans apostler, gav den en fast ordning. I den ortodokse kirke har apostlenes muntli­ge og skriflige undervisning blitt bevart og kommer til å bli bevart uforandret til alle tider.

Den ortodokse kirken ledes av biskoper.

Kristus utvalgte apostlene. Apostlene utvalgte og innviet med håndspåleggelse ledere for kirken, som skulle hjelpe dem og fortsette deres gjerning. De kalles for biskoper. Disse biskopene innsatte deretter nye biskoper. Slik har den aposto­liske ledelsen blitt bevart i kirken gjennom håndspåleggelsen som en ubrutt lenke.

Kirken kalles også for "katolsk" eller "allmen". Det betyr at den strekker seg over hele verden og omfatter alle mennes­ker. Til forskjell fra den romersk-katolske kirken, som har paven som overhode og som også på annet vis skiller seg fra den opprinneli­ge kirken, kalles den ortodokse kirken stundom "østlig" eller "gresk-katolsk", noe som ikke er helt korrekt.

Den sannhet som er åpenbart av Gud blir bevart og formidlet gjennom Den hellige tradisjon og Den hellige skrift, Bibelen.

I Den hellige tradisjonen bevares det som fromme menn og kvinner har fått fra Gud og gitt videre til kirken i tale og levned.

I Den hellige skrift bevares de Guds ord som er skrevet ned av hellige apostler og profeter under Helligåndens ledelse.

Den hellige tradisjon er eldre enn Den hellige skrift.

Enklest og best lærer vi oss den rette kristne tro i Trosbe­kjen­nelsen. Den er uformet av de hellige kirkefedrene på de første allmenne eller "økumeniske" kirkemøtene. Det er bare i Den ortodokse kirken at trosbekjennelsen har blitt bevart uforandret i sin rene form.

I Trosbekjennelsen sier vi at vi tror på Gud, som er én av vesen, men er tre personer: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Hellig Ånd. Derfor kalles Han også Den Hellige Treenighet. 

Videre bekjenner vi oss som medlemmer av Den apostoliske kirken, som vi har blitt forenet med gjennom dåpen. Til slutt bekjenner vi at målet for dette livet på jorden er det evige liv i Guds rike, dit vi kommer etter de dødes oppstan­del­se og den ytterste dom.

Den allmektige Gud er vår himmelske Fader.

Han har skapt alle ting, både det synlige og det usynli­ge. Den usynlige verden omfatter englene, som Gud skapte først.

Englene er åndevesner, Guds sendebud, som har innflytelse på enkeltmennesker og hele folkegrupper ifølge Guds hellige vilje. Hvert menneske har en skytsengel, som beskytter og hjelper og inngyter gode tanker.

Alle engler ble skapt gode. Men en del av dem anvend­te sin frie vilje til i sitt hovmod å reise seg mot Guds vilje. Derfor falt de dypt og ble onde. De onde englene forsøker stadig å lokke menneskene til seg og bort fra Gud.

Etter den usynlige verden skapte Gud den synlige verden og mennesket i sitt bilde, altså med fri vilje. Og selv om mennes­ket falt for den ondes fristelser, forkastet ikke Gud mennesket, men ville hjelpe det opp igjen.                                                          

   

Gud sendte sin enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus som gjennom Helligånden ble født av jomfru Maria.

Han gav oss sitt evangelium, det glade budskapet om frelsen og Guds rike.

Han ofret seg frivillig på korset for å forsone mennes­ket med Gud.

Han oppstod fra de døde, besegret djevelen og døden, og lot også oss stå opp fra døde.

Han fór opp til himmelen og åpnet himmelrikets port igjen, som hadde vært stengt for oss av synden.

Den første pinsedag sendte Jesus Helligånden til sine disipler. Helligånden foréner oss med Kristus, på samme måte som man poder en gren på et tre. Grenen suger livskraft fra treet og begynner å leve et felles liv med treet. På samme måte får den som er forenet med Kristus sin livskraft fra Ham og begynner å leve Hans evige liv.

Helligåndens nåde eller Guds kraft får vi del i gjennom de hellige mysteriene

eller sakramentene, som Jesus Kristus selv har gitt oss. Det er sju av dem, og de er det som formidler Guds frelse til oss:

1:  I dåpen renses mennesket for synd, fødes til nytt, åndelig liv og blir en kristen.

2:  I myronsalvingen får den døpte kraft fra Helligånden til å stå imot fristelsene og leve det nye livet i kirkens fellesskap.

3: I Herrens hellige nattverd får den kristne del i Kristi legeme og blod, forenes legemlig og sjelelig med Ham og får deri­gjennom del i det evige liv.

4: I botens eller skriftemålets mysterion får den som med oppriktig anger bekjenner sine synder for skriftefaderen gjennom ham forlatelse av Kristus selv.

5: I prestevigselen får den mann som er utvalgt av Helligånden ved biskopens håndspåleggelse  fullmakt til å forrette mysterie­ne og lede menigheten.

6: I ekteskapets mysterion vies mann og kvinne av Kristus selv til et felles liv ifølge Guds bud.

7: I sykesalvingen får den syke kraft fra Gud og kan friskne til i ånd og kropp.

Frelsen formidles gjennom mysteriene og de forvaltes av Kirken. 

Derfor må den som vil bli frelst fra synden og mørket, høre til Kristi kirke.

Kirken er én, fordi den har en eneste grunnvoll og ett eneste hode, Jesus Kristus. De enkelte medlemmene forénes gjennom kjærligheten.

Kirken er hellig, for den er Kristi hellige legeme og fordi Helligånden bor i den.

Kirken er allmenn, eller katolsk, fordi den strekker seg over hele verden.

De som har vandret bort fra det jordiske livet, har ikke sluttet å være medlemmer av kirken. De har bare flyttet over  fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del.

Ethvert medlem av kirken, som ønsker å få del i evig liv, må følge etter Kristus. 

Kristi etterfølgelse betyr å tro fast på Ham som vår Frelser og følge Hans eksempel, aldri nøle med å gjøre Hans vilje, forsake seg selv, utrettelig kjempe mot de onde tilbøyeligheter og  stadig gjøre forbedring. Intet av dette er mulig uten hjelp av Guds nåde.

Av kjærlighet til oss lot Kristus seg frivillig korsfeste, det var Hans store kjærlighetsdåd. Derfor bør vi vise vår kjærlig­het overfor Ham og vår vilje til å følge Hans bud gjennom å handle i kjærlighet mot våre medmennesker. Da skal vi ikke unnlate å ofre det som er oss selv til behag, våre egne ønsker, og i ytterste fall endog vårt eget liv. Ikke heller dette kan skje uten hjelp og kraft fra Kristus selv.

Gjennom bønnen står vi i stadig forbindelse med Kristus. I bønnen lovpriser vi Guds fullkommenhet, takker Ham for Hans store godhet og ber Ham om hjelp i våre åndelig og legemlige behov. Uten bønn kan vi ikke lære å kjenne Gud.

Sammen med den indre bønnen hører den ytre bønnen, for Gud har skapt oss med både kropp og sjel. Derfor ber vi ikke bare med tanken, men bruker samtidig både ord og bevegelser og handlinger. Korsets tegn er de kristnes hellige tegn. Når vi gjør korsets tegn, minnes vi Den Korsfestede, og vi uttrykker vår vilje til å overgi oss til Ham. Også bøyningene hører med til bønnen. Noen ganger bøyer man bare hodet, andre ganger hele over­kroppen, og andre ganger bøyer man seg helt ned til marken.

Det finnes mennesker som har ofret hele sitt liv for å følge etter Kristus. En del av disse har Gud utvalgt som kirkens hellige eller helgener.

Den fremste av disse er selvfølgelig Jesu mor, vår allhellige Guds mor og jomfru Maria. Blant de hellige finner vi også profetene, apostlene, kirkefedrene, martyre­ne, bekjennerne, helbrederne og mange eremitter og munker som har trukket seg tilbake til klostrene eller ødemarkene for helt å vie seg til bønn og kampen mot det onde. De helliges forbønner er sterke allerede mens de lever på jorden, men når de etter døden stiger opp i himmelen, blir de enda sterkere. Derfor ærer og hyller vi dem og ber dem om forbønner og hjelp i våre egne bønner. 

Den nåde som Gud har latt dem få del i, angår hele mennesket, både kropp og sjel. Derfor er også deres jordiske levninger eller relikvier hellige.

Videre ærer vi bilder av Kristus, Guds mor, engler og hellige mennesker. De kalles ikoner, og vi har dem i våre hjem som tegn på at vi alltid tar imot de hellige budbæ­rere som Gud sender oss. Når vi ber, stiller vi oss foran dem. De er synlige bilder av Guds usynlige nåde og vedvarende, synlige nærvær. Derfor er ikonene hellige.

Vi ber også for de døde. Bønnen for de døde foréner oss med dem vi elsket her på jorden. Kjærligheten dør aldri. Bønnen for de døde forener oss med dem, liksom bønnen til englene og de hellige foréner den jordiske  delen av kirken med den himmelske. I Kristi lys og kjærlighet forénes alt til en stor enhet - Kristus selv, Hans hellige Kirke.

Hentet fra: www.ortodoksstavanger.no

Hva er kristendom?

Hva er kristendom?

av Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos

Mange som prøver å forstå kristendommens natur anser den som én av de tallløse filosofiene og religionene kjent fra oldtiden. Kristendommen er absolutt ikke en filosofi etter dagens forstand. Filosofi oppretter et tankesystem som, i de fleste tilfeller, ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Hovedforskjellen mellom kristendommen og filosofien er at filosofi er menneskelig tenkning, mens kristendommen er åpenbaring av Gud. Det er ikke et menneskefunn men Guds åpenbaring til menneskene. Det var umulig for menneskelig logikk å oppdage kristendommens sannheter. Der menneskeordet var uten kraft, kom det gudmenneskelige Ordet, eller gudmennesket Kristus, Guds Ord. Denne guddommelige åpenbaringen formulertes med datidens filosofiske begrep, men det må igjen understrekes at dette allikevel ikke var filosofi. Det gudmenneskelige Ordets kledning tas fra datidens filosofi.

Hl. Johannes Krysostomos, tolker Jesajas 3:1: ”Se, Herren, hærskarenes Herre, tar bort fra Jerusalem og Juda…hver kriger og stridsmann, dommer, profet og spåmann…,” og bemerker: ”Han kaller spåmann den som kan formode fremtiden gjennom dyp intelligens og erfaring. Spådom og profeti er sannelig to forksjellige ting: profeten, som setter selv til side, taler under guddommelig inspirasjon; men spåmannen begynner med det som allerede har skjedd, setter i verk sin egen intelligens og så forutser mange fremtidige hendelser, slik en intelligent person vanligvis gjør. Men forskjellen mellom dem er stor: det er avstanden som skiller menneskelig forståelse fra guddommelig nåde.”[1]

Så spekulasjon (eller filosofi) er én ting, og profeti, eller ordet til profeten som teologerer, er en annen. Det første er en menneskelig aktivitet mens den andre er Helligåndens åpenbaring.

I de patristiske skriftene, spesielt i Hl. Maksimos’ lære, kalles filosofi det åndelige livets begynnelse. Men han tar i bruk uttrykket ’praktisk filosofi’ til å bety hjertets renselse fra lidelser, som egentlig er den første fasen i sjelens reise mot Gud.

Allikevel kan ikke kristendommen anses som en religion, i hvert fall ikke som religion forstås i dag. Man tenker vanligvis på Gud som bor i himmelen og derfra styrer menneskehistorien: Han er ekstremt krevende, og søker vederlag fra mennesket, som har falt til jorden i sin sykdom og svakhet. Det er en skillevegg mellom Gud og mennesket. Denne må mennesket overkomme, og religion er et veldig effektivt hjelpemiddel. Forskjellige religiøse seremonier tas i bruk for å oppnå dette.

Et annet synspunkt er at mennesket føler seg hjelpeløst i universet og trenger en mektig Gud ti å hjelpe ham i sin svakhet. Her er det ikke Gud som skaper mennesket, men mennesket som skaper Gud. Igjen, religion tolkes som menneskets forhold til den absolutte Gud, dvs. ”forholdet mellom ”Jeg” og den absolutte ”Du”. Og igjen, mange ser på religion som en måte å villede mennesker til å overføre sine håp til det fremtidige liv. På denne måten legger stormakter press på folket ved hjelp av religion.

Men kristendommen er noe høyere enn disse tolkningene og teoriene; den kan ikke omfattes av de vanlige forestillingene og definisjonene av religion vi finner hos de ”naturlige” religionene. Gud er ikke den absolutte Du, men en levende Person som er i et organisk felleskap med mennesket. Dessuten overfører ikke kristendommen problemet til fremtiden eller venter på himmelrikets glede etter historien og etter tidens ende. I kristendommen leves fremtiden som nåtiden og Guds rike begynner i dette liv. Etter den patristiske tolkningen, er Guds rike den Treenige Guds nåde, det er synet av det uskapte Lys.

Vi ortodokse venter ikke på historiens eller tidens ende, men ved å leve i Kristus løper vi for å møte historiens slutt og derfor lever vi allerede det livet forventet etter Kristi gjenkomst. Hl. Symeon den Nye Teolog sier at den som har sett det uskapte lys og er forent med Gud ikke venter på Herrens gjenkomst, men lever den allerede. Det evige omfavner oss i hver stund. Derfor leves fortiden, nåtiden og fremtiden som én ubrutt enhet. Dette er såkalt sammenpresset tid.

Ortodoksien kan derfor ikke betegnes som ’folkemengdens opium’, nettopp fordi den ikke utsetter problemet. Den tilbyr liv, transformerer biologisk liv, helliggjør og transformerer samfunn. Der ortodoksien leves på rett måte og i den Hellige Ånd, er den et felleskap mellom Gud og mennesket, det himmelske og det jordiske, de levende og de døde. I dette fellesskapet løses sannelig alle problemene som dukker opp i vårt liv.

Men siden Kirkens medlemskap inkluderer de syke og nybegynnere i det åndelige liv, må det forventes at noen av dem forstår kristendommen som en religion på den vanlige måten vi allerede har nevnt. Dessuten er det åndelige liv en dynamisk reise. Den begynner med dåpen, som er ’bildets’ renselse, og fortsetter med den asketiske levemåte, som fører til ’likheten’[2], som betyr felleskap med Gud. Uansett må det understrekes at til og med når vi snakker om kristendommen som en religion må dette gjøres med visse nødvendige forutsettelser.

Den første er at kristendom først og fremst er en Kirke. ’Kirke’ betyr ’Kristi Legeme’. Det er mange steder i det Nye Testament der kristendommen kalles Kirken. Vi skal bare nevne Kristi ord: ”Du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge min Kirke” (Matt. 16:18) og Hl. Paulus’ ord til kolosserne: ”Han er hodet for kroppen, som er Kirken” (1:18) og hans disippel Timoteus: ”…jeg vil du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds Kirke, sannhetens søyle og grunnvoll” (1 Tim. 3:15). Dette betyr at Kristus ikke bare har sin bolig i himmelen og derfra styrer menneskenes liv og historie, men at Han er forent med oss. Han tok til seg menneskenaturen og guddommeliggjorde den; derved, i Kristus, sitter den guddommeliggjorte menneskenaturen ved Faderens høyre hånd. Så Kristus er vårt liv og vi er ’Kristi medlemmer’.

Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos

Den andre forutsettelsen er at målet ved det kristne liv er å oppnå den velsignede guddommeliggjøringen. Guddommeliggjøring er det samme som ’likhet’, dvs. å være lik Gud. Men for å oppnå denne likheten, å oppnå synet av Gud, og for at dette synet ikke blir en fortærende ild men et livgivende lys, må renselse først ha skjedd. Denne renselsen og helbredelsen er Kirkens verk. Når den kristne deltar i tilbedelse uten å gjennomgå livgivende renselse – for målet ved tilbedelse er menneskets renselse – da lever han ikke virkelig innenfor Kirken. Kristendom uten renselse er utopi. Så mens vi renses, og spesielt når vi ser til vår helbredelse, da kan vi snakke om religion. Og dette stemmer med ordene til Guds bror, Jakob: ”Den som mener at han er religiøs, men ikke holder tungen i tømme, bedrar seg selv, og hans religion er uten verdi. En religion som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden” (Jak. 1:26-27).

Denne avholdenheten gir oss rett til å hevde at kristendommen verken er filosofi eller ”naturlig” religion, men er hovedsakelig helbredelse. Det er helbredelsen av en persons lidelser så han kan oppnå felleskap og forening med Gud.

I lignelsen om den barmhjertige samaritanen viste Herren oss flere sannheter. Så fort samaritanen så mannen som hadde falt i hendene på røvere, som skamslo ham og lot ham ligge der halvdød, ”fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham” (Lk. 10:33). Kristus pleiet den sårede mannen og tok ham med til herberget, til sykehuset som er Kirken. Her fremstilles Kristus som en lege som helbreder menneskets sykdommer, og Kirken som et sykehus.

Det er veldig betegnende at Hl. Johannes Krysostomos, i sin gransking av denne lignelsen, nevner de samme sannhetene vi nettopp understrekte. Mannen gikk ned ”fra den himmelske tilstand til djevelens bedrag, og falt i hendene på røvere, dvs. djevelen og hans fiendtlige makter”. Sårene hans er de forskjellige syndene. Som David sier, ”Jeg har stinkende sår som renner av verk på grunn av min dårskap” (Salme 38:5). For ”hver synd bringer skrammer og sår”. Samaritanen er Kristus selv, som steg ned fra himmelen til jorden for å helbrede det sårede mennesket. Han brukte vin og olje for sårene. Dvs., ”ved å blande Helligånden med sitt blod, gav Han liv til mennesket.” Ifølge en annen tolkning, ”olje bringer det betryggende ord, vin gir den snerpende salve, læren som bringer konsentrasjon til et spredt sinn”. Han løftet ham opp på sitt eget dyr: ”Han tok kjød på sine egne guddommelige skuldre, og løftet det opp til Faderen i himmelen”. Deretter ledet den gode samaritanen, Kristus, mannen til det vidunderlige og romslige herberget, denne universale Kirken”. Han gav ham til verten, som er apostelen Paulus, og ”gjennom Paulus til biskopene, prestene og diakonene i hver kirke”, og sa, ”Ta vare på folket blant hedningene som Jeg har gitt deg i Kirken. Siden mennesker er syke og sårede av synd, helbred dem, sett et steinplaster på dem – dvs. profetene og evangeliets lære – og gjør dem hele gjennom det Nye og det Gamle Testaments formaninger.” Så etter Hl. Johannes Krysostomos, er det Paulus som oppeholder Guds Kirke, ”og helbreder alle mennesker gjennom åndelige formaninger, og gir offerets brød til hver og én…”[3].

I Hl. Johannes Krysostomos’ tolkning av denne lignelsen er det tydelig at Kirken er et sykehus som helbreder dem som er syke med synd, mens biskopene og prestene, som apostelen Paulus, er Guds folks leger.

Disse sannhetene dukker også opp mange andre steder i det Nye Testament. Herren sa: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke” (Matt. 9:12). Kristus, som lege av sjeler og legemer, ”helbredet all sykdom og plage hos folket…og de kom til Ham med alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de månesyke og de lamme, og Han helbredet dem” (Matt. 4:23). Apostelen Paulus er oppmerksom på at menneskets samvittighet, spesielt blant det enkle, er svakt: ”Når dere synder mot deres søsken på denne måten og sårer deres svake samvittighet, synder dere mot Kristus selv” (1 Kor. 8:12). Johannes’ Åpenbaring sier at Johannes Evangelisten så en elv med livets vann som sprang ut fra Guds og Lammets trone. ”Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider…Og bladene på treet er til legedom for folkene” (Åp. 22:1).

Kirkens verk er terapeutisk. Den søker helbredelsen av menneskets sykdommer, spesielt sjelens sykdommer, som plager dem. Dette er det Nye Testaments og kirkefedrenes grunnleggende lære. I det som følger i dette kapittelet og andre kapitler, vil mange utdrag fra kirkefedrene bringe frem denne sannheten.

Her ønsker jeg igjen å understreke Kirkens uunnværlighet. Jeg er veldig takknemmelig til prest og professor John Romanides for at han understreker dette i sine verk. Jeg er overbevist om at han er belest i de neptiske fedrene – spesielt i Filokaliaens skrifter – og har derfor skjønt kristendommens sanne betydning. Jeg mener at dette er et viktig bidrag. For i denne tiden, når kristendom beskrives som en filosofi, intellektuell teologi eller en kultur og folketradisjon – vaner og skikker – viser han til denne læren om en terapeutisk disiplin og behandling.

Han sier konkret: ”Å tro på Kristus uten å forstå legedommen i Kristus er ingen tro i det hele tatt. Det er det samme som om en pasient har stor tillit til en lege men aldri gjennomgår den behandlingen han anbefaler. Hvis jødedommen og dens etterfølger, kristendommen, hadde først dukket opp i det 20. århundre, hadde de ikke blitt karakteriserte som religioner, men som medisinske vitenskapsmetoder knyttet til psykiatri. De hadde hatt stor innflytelse i samfunnet på grunn av deres gode resultat i å lege problemene knyttet til en delvis fungerende personalitet. På ingen måte kan profetisk jødedom eller kristendom beskrives som religioner som tar i bruk forskjellige magiske metoder og en tro som lover frigjøring fra en materiell verden av ondskap og hykleri til en åndelig verden av trygghet og suksess”[4].

I et annet verk sier den samme professoren: ”Den patristiske tradisjonen er verken en sosial filosofi eller et etisk system, og heller ikke religiøs dogmatisme: det er en terapeutisk behandling. I dette likner den medisin, spesielt psykiatri. Den åndelige energien til den sjel som ber ustanselig i hjertet er et fysiologisk redskap som alle har og som trenger legedom. Verken filosofi eller noen av de kjente positive eller sosiale vitenskapsmetodene kan lege dette redskapet. Det kan kun skje gjennom fedrenes neptiske og asketiske lære. Derfor vet vanligvis ikke de uhelbredede en gang om at dette redskapet finnes”[5].

Så i Kirken er vi delt opp i de syke, de som undergår terapeutisk behandling, og de – de hellige – som allerede er helbredet. ”Fedrene klassifiserer ikke folk som moralske og umoralske, eller gode og onde, i følge moralske lover. Denne fordelingen er overfladisk. I menneskelighetens dybde differensieres menneskene slik: de syke i sjelen, de som helbredes, og de som er helbredet. Alle som ikke er i en opplyst tilstand er syke i sjelen…Det er ikke bare god vilje, god beslutning, moralsk handling og trofasthet til den ortodokse tradisjon som gjør en ortodoks, men også renselse, opplysning og guddommeliggjøring. Disse helbredelsesfasene er målet med Kirkens mystiske liv, noe våre liturgiske tekster vitner om”[6].

Oversatt fra Metropolitan of Nafpaktos, Hierotheos, Orthodox Psychotherapy, Levadia, Hellas: Birth of the Theotokos Monastery, 2006, s.23-30.

---

[1] Forlkaring av Jesaia. SC 304 p. 154.

[2] ”Gud sa: ’La oss lage mennesker i vårt bilde, og vår likhet’” (1 Mos. 1:26) - Miklagard

[3] PG 62, col.755-757

[4] J. Romanides: Jesus Kristus verdens liv. p. 28.

[5] J. Romanides: Romaioi i Romioi Pateres tis Ekklisias. Vol. 1, p.22. På gresk.

[6] Ibid. p.27.