Viser innlegg med etiketten Helgenberetninger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Helgenberetninger. Vis alle innlegg

tirsdag 26. januar 2016

13. januar - Martyrene Hermylus og Stratonikus av Beograd

De hellige martyrene Hermylus og Stratonikus, av slavisk opphav, levde i begynnelsen av det 4. århundre under Keiser Licinius’ kristenforfølgelse (311-324). Hl. Hermylus var diakon i byen Sigidon (Beograd). Etter å ha blitt dømt til fengsling av Licinius, ble han pint grusomt og lenge for Kristi skyld, men forble standhaftig i sin tro.

Hermylus hånte de hedenske gudene, og kalte dem døve, stumme og blinde avguder. I sinne beordret Licinius at han skulle lide enda verre straff, men sa at det kunne unngås dersom han ofret til avgudene. Den hellige martyren forutsa at Licinius ville selv lide forferdelige sår fordi han tilba avgudene i stedet for Skaperen. Hans ord ble oppfylt da Licinius ble drept i 324.

Etter tre dager ble Hermylus igjen ført foran retten og spurt om han ville unngå mer straff ved å ofre til avgudene. Den hellige svarte at han ville ofre tilbedelse og offer kun til den sanne Gud.

Hl. Hermylus ba at Herren ville gi ham styrke til å utholde sin straff og seire over hedningene. Det kom en stemme som sa, «Hermylus, du vil befris fra din lidelse om tre dager, og vil motta stor belønning.» Bødlene falt ned til bakken i frykt, og tok den hellige tilbake til fengselet.

Hl. Stratonikus var en av vaktene og en hemmelig kristen. Han kunne ikke la være å gråte da han så sin venns uutholdelige smerte, og åpenbarte at han selv var kristen. Da ble også han straffet.


Etter torturen, la de begge martyrene i et nett og kastet dem inn i Donau. På den tredje dag, ble de helliges legemer funnet av kristne på elvebredden og begravd i nærheten av Sigidon. Deres ærverdige hodeskaller ble bevart i Hagia Sofia kirken, der den russiske pilegrimen Anton så dem i år 1200.

mandag 25. mai 2015

25. mai - Det tredje funnet av Herrens hellige profet, forløper og døper Johannes’ ærverdige hode.


Under opprørene i Konstantinopel tilknyttet Hl. Johannes Krysostomos’ eksil, ble hodet til Hl. Johannes Forløperen funnet i byen Emesia. Da byen ble angrepet av arabere (ca. 820) ble det fraktet til Komana og der ble det til slutt nedgravd i jorden for å skjule det fra ikonoklastene. Når ikonenes venerasjon ble gjenopprettet, ble Patriark Ignatios i sin nattebønn vist stedet der hodeskallen lå gjemt. Hierarken fortalte dette til Keiseren, som sendte delegater til Komana, og der ble hodet funnet for tredje gang på stedet patriarken hadde sett. Deretter ble hodeskallen igjen fraktet til Konstantinopel, og der ble den på 25. mai innsatt i en kirke ved hoffet. En del av hodeskallen befinner seg nå på Athos. Funnet skjedde i år 850 og minnes 25. mai. Det første og andre funnet av hodeskallen minnes den 24. februar.

onsdag 13. mai 2015

12. mai - Hl. Epifanios av Kypros

Hellige Epifanios, Biskop av Kypros, levde i det 4. århundre i Fønikia. Han kom fra en jødisk familie og fikk en god utdanning i sin ungdom. Han kom til Kristi tro etter han så hvordan en viss munk, Lucian, gav bort sine egne klær til en fattig. Slått av munkens medlidenhet, ba Epifanios ham om å undervise ham i kristendommen. Han mottok dåpen og tok opp bolig i et kloster hans lærer Lucian hadde valgt for ham. På klosteret fulgte han et asketisk liv under tilsyn fra den erfarne elderen Hilarion, og brukte sin tid på å kopiere greske bøker og gjøre fremgang i klosterlivet. For sine asketiske gjerninger ble Hl. Epifanios gitt undergjøringens gave, men for å unngå menneskelig ære, dro han bort fra klosteret og inn i ødemarken i Spanidrion. Der ble han tatt i fange av røvere i tre måneder. Ved sine ord om omvendelse, brakte helgenen en av røverne til den sanne Guds tro. Når de slapp løs den hellige aksetikeren, dro også røveren med ham. Hl. Epifanios tok ham med til klosteret sitt og døpte ham med navnet Johannes. Og deretter forble han Hl. Epifanios’ trofaste disippel, og skrev ned hans liv og undergjerninger. Rykter om Hl. Epifanios’ rettferdige liv spredte seg langt utenfor klosterveggene. Den hellige dro enda en gang ut i ødemarken med sin disippel Johannes. Men selv i ødemarken begynte disipler å komme til ham. Derved ble et nytt kloster til. Etter en stund dro Hl. Epifanios på pilegrimsferd til Jerusalem for å venerere de hellige steder og relikvier og derfra vendte tilbake til Spanidrion-klosteret. Folket fra byen Lykia sendte munke Polyvios til Hl. Epifanios for å spørre om han ville ta opp bispesetet til deres hensovnede hierark. Men den årvåkne asketikeren, etter å ha lært om deres hensikter, dro i hemmelighet inni en annen ødemark der den store asketikeren Hilarion (21. oktober) bodde, den samme han hadde vært hos i sin ungdom. Den hellige tilbrakte to måneder i fellesbønn, og deretter sendte Hilarion den hellige til Salamis. Biskoper var samlet der for å velge en ny biskop til å ta setet til en som nylig hadde hensovnet. Herren åpenbarte for den eldste blant dem, Biskop Papios, at munken Epifanios som snart ankom byen skulle velges. Når Epifanios ankom, førte Hl. Papios ham inn i kirken, der Epifanios var nødt til å gi sitt samtykke i lydhørhet til Kirkemøtets beslutning. Slik skjedde Hl. Epifanios’ opphøyelse til den episkopale tronen i Salamis i år 367.

Hl. Epifanios ble berømt som biskop på grunn av hans store iver for troen, kjærlighet og veldedighet for de fattige, og hans enkelhet. Han led mye spott og misunnelse fra noen av sine prester. På grunn av hans rene liv, ble Hl. Epifanios gitt å se Helligåndens nedstigning over de hellige Gaver under Den guddommelige liturgi. En gang ble helgenen fratatt dette synet mens han feiret Mysteriet. Han ble da mistenksom på en av prestene og sa stille til ham: «Gå ut, min sønn, siden du i dag er uverdige til å delta i feiringen av Mysteriet.»

Etter denne hendelsen står det ikke mer skrevet om helgenen av hans disippel Johannes, siden han ble syk og døde. Resten av Hl. Epifanios’ liv ble nedskrevet av en annen disippel, Polyvios (senere biskop av Rinokyreia).

I Konstantinopel kalte keiserinne Evdoxia og Alexandrias’ patriark Theofilos et kirkemøte for å dømme den hellige Johannes Krysostomos (14. september og 13. november), og Hl. Epifanios ble innkalt til å delta i dette uhellige møtet. Men Hl. Epifanios ønsket ikke å ta del i slik lovløshet, og forlot Konstantinopel. Mens han var på skipet, følte den hellige at hans ende nærmet seg, og han gav sine disipler et siste bud – om å holde Guds forskrifter og bevare sinnet fra urene tanker – før han døde to dager senere. Salamis’ befolkning møtte biskopens legeme med vogner, og den 12. mai 403 begravde de ham med ærbødighet i en ny kirke bygd av den hellige.


Det 7. økumeniske kirkemøtet kalte Hl. Epifanios en Kirkens fader og lærer. Blant Hl. Epifanios’ bøker, inneholder «Panarion» og «Ankoratos» forsvar mot Arius og annen vranglære. I andre verk finner vi dyrebare kirkehistoriske tradisjoner og forklaringer av den greske oversettelsen av Skriftene.

lørdag 2. mai 2015

5. mai: Den hellige stormartyren Irene av Thessaloniki


Hl. Irene var datteren til en fyrste som het Licinius og fikk navnet Penelope av sine foreldre. Ved guddommelig åpenbaring kom hun til Kristi tro og i dåpen tok navnet Irene (fred). I hennes iver for fromhet, knuste hun alle sin fars avguder. Hennes far ga ordre om at hun skulle trampes ihjel av hester. Mens hun forble urørt av dyrene, slo en av hestene seg vrang og kastet hennes far i bakken så han døde. Ved hennes bønner kom faren til live igjen, og han trodde og ble døpt. Deretter dro Hl. Irene på mange reiser og led mye for sin tro, men ble bevart ved Guds makt, mens hun gjorde store undre og omvendte mange tusen sjeler. Til sist kom hun til Efesos der Herren viste henne at hun nærmet seg sin ende. Hl. Irene gikk ut av byen med sin lærer Elder Apelian og andre kristne ifølge. Da de kom til en grotte, gjorde hun Korsets tegn, gikk inn i grotten og ba sine disipler om å stenge inngangen med en stor stein. Fire dager etterpå, når de kristne besøkte graven, fant de ikke helgenens legeme. Slik sovnet den hellige Stormartyren Irene inn i Herren. 

7. mai - det mirakuløse synet av Korsets tegn over Jerusalem

Etter hensovnelsen til den første kristne keiseren, Hl. Konstantinus den Store, kom hans sønn Konstantius til tronen. Han var enig med Arius’ vranglære om at Guds Sønn ikke var vesenenig med Faderen. For å bekrefte den hellige ortodoksiens sannhet, lot Herren skje et under over Jerusalem, et tegn. På pinsedagen den 7. Mai 351, ved dagens tredje time (kl. 09:00 – klokkeslettet da vår Herre ble korsfestet og da Helligånden kom ned over Apostlene som ildtunger) ble et kors synlig i himmelen over byen, som lyste med et ubeskrivelig lys, mer strålende enn solen. Alle Jerusalems innbyggere var vitne til underet, og ble slått av stor frykt og undring. Korset stod over Golgata, der Herren var korsfestet, og rakk helt bort til Oljeberget, en avstand på 15 stadia. Korset inneholdt alle regnbuens farger og ble sett av alle, og en stor folkemengde dro med hast til Oppstandelseskirken, fylt av gudsfrykt og glede.
Jerusalems hellige patriark, Kyrillos (350-387) skrev et brev til keiseren Konstantius om denne mirakuløse hendelsen og oppfordret ham til å vende tilbake til den ortodokse lære. Som Sozomen, en av oldkirkens historikere, også forteller oss, kom mange jøder og hedenske grekere til den sanne tro ved dette underet, omvendte seg i Kristus vår Gud og mottok den hellige dåpen.

lørdag 25. april 2015

25. april - Den hellige apostelen og evangelisten Markus

Den hellige Apostelen og Evangelisten Markus, også kalt Johannes-Markus (Apg. 12:12), var en av de Sytti, og også nevøen til Apostelen Barnabas (11. juni). Han ble født i Jerusalem. Huset til hans mor, Maria, lå like ved hagen Getsemane. Som Kirkens Tradisjon forteller, fulgte han Jesus den kvelden Han led på Korset, med et linklede kastet om sitt bare legeme, og slapp unna da soldatene grep tak i ham (Mk. 14:51-52). Etter Herrens Himmelfart, ble huset til Maria, Markus’ mor, et sted der de kristne samlet seg til bønn og en bolig for noen av apostlene (Apg. 12:12).

Hl. Markus var veldig nær Apostlene Peter og Paulus (29. juni) og Apostelen Barnabas. Hl. Markus var i Selukia med Paulus og Barnabas, og derfra seilte til Kypros. Han gikk over hele øyen, fra øst til vest. I byen Pafos var Hl. Markus et øyenvitne på hvordan Apostelen Paulus hadde blindet trollmannen Elymas (Apg. 13:6-12).

Etter å ha arbeidet med Apostlen Paulus, dro Hl. Markus tilbake til Jerusalem, og så til Roma med Apostelen Peter, som ba ham dra til Egypt, der han ble Kirkens grunnlegger.

Under Apostelen Paulus’ andre evangeliske reise, møtte Hl. Markus ham i Antiokia. Derfra dro han ut til Kypros med Apostelen Barnabas for å forkynne, og så til Egypt igjen, der han sammen med Apostelen Peter grunnla mange kirker, og så også i Babylon. Fra denne byen skrev Apostelen Peter et brev til de kristne i Anatolia, der han omtaler Hl. Markus som hans åndelige sønn (1 Pet. 5:13).

Når Apostelen Paulus ble brakt til Roma i lenker, var Apostelen Markus i Efesos, der Hl. Timoteus (4. januar) var biskop. Apostelen Markus dro med ham til Roma, der han også skrev sitt hellige Evangelium (rundt år 62-63).

Apostelen Markus' etterfølger:
Hans Salighet Theodoros II, den 124. Pave
og Patriark av Alexandria og hele Afrika
Fra Roma dro Hl. Markus igjen til Egypt. I Alexandria la han grunnlaget for en kristen skole, som senere gav oss berømte Kirkefedre som Klemens av Alexandria, Hl. Dionysios (5. oktober), Hl. Gregorios Undergjøreren (5. november), og andre. Med iver for Kirkens guddommelige gudstjenester, sammensatte Hl. Markus Liturgiens ordo for de kristne i Alexandria. [Hl. Markus’ Guddommelige Liturgi bevares i både bysantinsk og koptisk form. I Den ortodokse kirke brukes den bysantinske versjonen av enkelte kloster/menigheter når Apostelen feires den 25. april. I Den koptiske kirke (en av de ikke-khalkedoniske kirkene) er denne liturgien kjent som Hl. Kyrillos av Alexandrias’ Liturgi, siden det var Hl. Kyrillos som oversatte den til koptisk i det 5. århundre, og brukes i Den store fasten før Påske.]

Senere, i sin forkynnelse av Evangeliet, besøkte Hl. Markus også Afrikas indre områder, samt Nektopolis i Libya.

Under disse reisene, mottok Hl. Markus gledelig Helligåndens inspirasjon om å vende tilbake til Alexandria atter en gang for å konfrontere hedningene. Der besøkte han huset til stormannen Anania, hvis hånd han helbredet. Stormannen mottok ham med glede, lyttet med tro til hans historier, og lot seg døpe. Mange andre i den bydelen fulgte Ananias eksempel og ble døpt kort tid etterpå. Dette arget hedningene, som kom sammen for å drepe Hl. Markus. Etter han hørte dette, utnevnte Hl. Markus Anania til biskop, og tre kristne – Malkos, Sabinos og Kerdinos – til prester.

Hedningene angrep Hl. Markus mens han feiret de gudommelige gudstjenestene. De slo ham, dro ham gjennom gatene og hev ham i fengselet. Der ble Hl. Markus gitt å se Herren Jesus Kristus, som styrket ham før hans lidelser. Dagen etter dro en sint folkemengde den hellige Apostelen gjennom gatene på vei til rettsalen. Men Hl. Markus døde underveis med ordene, «I Dine hender overgir jeg min ånd!»

Markuskatedralen i Venezia
Hedningene ville brenne liket til den hellige Apostelen, men når de tente bålet, ble alt mørkt, torden smalt og jorden skalv. Hedningene flyktet i forferdelse, og de kristne tok den hellige Apostelens legeme og la den i en steinkrypt. Dette skjedde den 14. april i år 63. Kirken feirer hans minne den 25. april.

I år 310, ble det bygd en kirke over relikviene til Apostelen Markus. I år 820, når de muslimske araberne hadde etablert sitt styre i Egypt og begynte å undertrykke Den kristne kirke, ble Hl. Markus’ relikvier fraktet til Venezia. [I 1968 returnerte Pave Paulus VI relikviene til Egypt. De oppbevares nå i den koptiske katedralen i Kairo.]

onsdag 18. februar 2015

18. Februar: Hl. Leo den Store, Pave av Roma

Ifølge noen ble helgenen født i Roma, mens han ifølge andre ble født i Toscana, og ble Erkebiskop av Roma i 440. I 448, da Hl. Flavianus, Erkebiskop av Konstantinopel, innkalte Eutychios, en arkimandritt i Konstantinopel, for å forklare sin lære om at Kristus kun hadde én natur etter inkarnasjonen, henvendte Eutychios seg til Hl. Leo i Roma. Etter Hl. Leo hadde gransket Eutychios’ lære nøye, skrev han et brev til Hl. Flavianus der han fremsatte den ortodokse læren om Kristi person og Hans to naturer, og rådet Flavianus å motta Eutychios i all godhet, dersom han inderlig omvendte seg fra sin vranglære. Ved Konsilet i Efesos i 449, oversett av Dioskoros, Patriark av Alexandria, tillot ikke Dioskoros, som hadde støtte av militæret, at Hl. Leos brev til Flavianus skulle leses, selv om han gjentatte ganger ble bedt om å gjøre dette. Selv før Røverkonsilet (slik Hl. Leo senere beskrev det i et brev til Keiserinne Pulcheria i 451) ble holdt, hadde Dioskoros mottatt den uomvendte Eutychios tilbake til kommunion på ukanonisk måte. Fordi Hl. Leo hadde mange bekymringer i Roma på grunn av krigene med Attila huneren og andre barbarer, sendte han i 451 fire delegater til det fjerde Økumeniske Kirkemøtet, der 630 Fedre samlet seg i Khalkedonia under regjeringen til Keiser Marcianus, for å motsi læren til Eutychios og dem som støttet ham. Hl. Leos brev til Flavianus ble lest under det Fjerde Konsilet, og ble bekreftet av de hellige Fedrene som den ortodokse læren om vår Herres menneskevordne person, og som samstemmig med læren til Dioskoros' hellige forgjenger, Kyrill av Alexandria. «Leo og Kyrill har samme lære!», ropte de. Helgenen skrev mange verk på Latin, kjent for deres rytmiske prosa som influerte den latinske Kirkes språk i flere århundre fremover. Han sovnet inn i 461.

Kontakion til Hl. Leo
3. Tone
Fra din prestelige trone, o store og herlige Leo, lukket du de åndelige løvenes gap med Den hellige treenighets inspirerte og gudforvaltede dogmer, og skinte Guds kunnskaps lys over din hjord, og forherliges nå som en guddommelig deltaker i Guds opphøyde nåde.

tirsdag 20. januar 2015

Hl. Paisios av Athos (1924-1994), 12. juli

av en munk fra Athos

Mye har blitt skrevet om Elderen. De som kjente ham best og sto ham nærmest har for det meste valgt å forbli stille. Jeg har imitert dem. Ikke fordi jeg var en av dem. Jeg har bare respektert hans minne. Jeg tror ikke Elderen brydde seg mye om mengde, størrelse eller publisitet. Vi var naboer i et tiår.

Jeg så folkemengdene som samlet seg i hagen hans. Vi viste pilegrimene veien til hytten hans. Jeg besøkte ham ikke ofte. Jeg fulgte visse besøkende og dro dit kun når jeg hadde stort behov. Jeg respekterte hans privat liv og tilbud om kjærlighet.

Han ble født i Kappadokia i Farasa, i 1924. Hans far var landsbyens bestyrer og hadde ti barn. Begge foreldre var kjente for sin forpliktelse til Kirken. Noen dager før de dro til Hellas, som en følge av den forferdelige katastrofen i Anatolia, ble han døpt av Hl. Arsenios av Kappadokia (+1924), som han senere skrev en vakker biografi om, og som gav ham sitt eget navn. På denne måten, som forfatteren og kunstneren Nikos Gavriil Pentzikis fra Thessaloniki sa, «er den levende fader Paisios den hensovnede fader Arsenios.» Som en spedbarnsflyktning kom han til Piraeus og ble deretter tatt med til Korfu, der hans fadder (Hl. Arsenios) sovnet inn i Herren, før barnet og hans familie flyttet videre til Konitsa. Han fullførte så vidt barneskolen og så tok opp snekkeryrket.

Etter han fullførte sin militærtjeneste, kom han til Det hellige berg for å bli munk, som var hans største ønske. Han bodde i vår skita, Hl. Panteleimon, som tilhørte det hellige Koutloumousiou-klosteret, i Esfigmenou, Filotheou, Katounakia, Hl. Galaktion på Sinafjellet, Iviron-skita, Stavronikita-klosteret, i hytten til russeren Papa Tykhon (+1968) viet til Det dyrebare kors, og i Koutloumousiou-cellen viet til Guds Moder. Selv som en ung mann, elsket han å bidra, studere og be. Han leste med særlig iver Helgenberetningene, Ørkenfedrene og Abba Isaak Syreren. Han lyttet med stor oppmerksomhet til sin åndelige far og besøkte Athos’ Eldste for å få deres råd.

Senere, selv om det ikke var hans ønske, ble han en rådgiver og veileder for mange. Han sa mye om plikten til å gjøre det som er riktig. Han brukte humor til å glatte over vanskelige situasjoner. Trøtt, syk og utmattet som han var, fortsatte han, helt til solnedgang, å berolige dem som kom med problemer. Natten var viet til bønn. Han kom i hu tusener av navn, både levende og døde, kreftsyke, dem med hjerteproblemer, de sinnssyke, besatte, lamme, rusmisbrukere, skilte ektepar, og de forlatte. Han pleide å si at han ba enda mer for de hensovnede. De trengte oss. Kun vi kunne hjelpe dem. Selv var han svært syk, men hans dårlige helse hindret ham ikke i hans åndelige strid.

Han lærte mye fra ødemarkens skole og lærte mange besøkene med fruktene av hans erfaring. Han talte om hvor nødvendig det var for sjelen å renses, å finne «en annen tenkemåte,» guddommelig rettferdighet, ærlige forhandlinger, å bringe fred til andre mennesker, selvkritisisme og behovet for praktisk opplevelse av det asketiske liv. Han var Kristussentrert og Kristologisk. «Kristus røres av vår kjærlighet og vår ydmykhet,» sa han, «og gir oss sin rikelige miskunn og nåde.»

«Vi burde starte en fabrikk der vi kan produsere gode tanker», sa han ofte. Han la stor vekt på problemer skapt av indre tanker. Mange av disse kommer fra djevlene og er forsøk på å forvrenge oss. Å sette for mye lit til slike indre tanker er ikke nyttig. Hjertet burde befris fra alle tanker. Vi hindrer Guds arbeid i vår sjel ved upassende tanker. Folk som holder på gode tanker har intet å miste. Det er de uten ydmykhet og omvendelse som plages av tomme tanker. Hvis vi tillater onde tanker, får djevlene mot. Å tro at våre indre tanker er viktige kan føre til villedelse og til og med galskap. Det foregår en stadig kamp mellom gode og vonde tanker. Ydmyke tanker aktiverer Guds nåde. Når sjelen ikke er på vakt, oversvømmes den av urene tanker og plages av psykologiske problemer. Våre indre tanker åpenbarer vår åndelige tilstand. Vi burde prøve å rette på andres upassende tanker og ikke la våre egne ta bolig i oss.

I årevis strevde han for å oppnå renhet i sjelen. Hans stadige mål var å bli renset. Han gikk i strid med stoltheten for å dyrke det åndelige livets vinmark. Han lot seg lede av Guddommelig Forsyn. Han begynte å klatre den uavlatelige bønnens stige uten å tenke seg om. Sann bønn letter, helliggjør og er til nytte. Han elsket Davids salmer. Han var ydmyk og standhaftig. Han lærte andre alltid på en enkel måte og med nåde. Hans ord var vise. Han talte med de hellige. En dag fortalte han meg, «I natt hadde jeg den beste natten i mitt liv. Jeg holdt vigilje med de hellige.» Han tok ikke imot penger fra noen. I et syn, gratulerte Hl. Arsenios ham for dette. Han nøyde seg med det han tjente fra sitt håndarbeid, som var å lage kors og ikoner trykket på tre.

Han skrev og gav ut den vidunderlige Helgenberetningen om Hl. Arsenios [Jeg var heldig nok til å kunne oversette dette verket til engelsk. Elderen ba meg ikke fortelle noen, men jeg tror det nå burde være kjent: han skrev i en vanlig kladdebok med en kulepenn. Ordene kom så fort at han nesten ikke kunne skrive fort nok og det så ut som gnister fløy ut av pennen. WJL] Han visste hva som var viktig å nevne, hva som var vesentlig, og uttrykte dette på en passende måte og med sterke beskrivelser. Etter dette, gav han ut en biografi om Elder Hadji-Jorgi, den berømte og strenge asketikeren fra Athos, hundre år etter hans død. Deretter fulgte boken hans om Athonitiske Fedre og Athonitiske Saker, der han beskrev de fromme menneskene han hadde kjent personlig, som Papa Tykhon (+1968). Kort tid etter Elder Paisios døde, gav klosteret til Hl. Johannes Teologen i Souroti [nær Thessaloniki] ut en antologi av hans brev. Han skrev også korte artikler som han gav til besøkende, samt brev som var fulle av brorskjærlighet og nåde. Han besøkte Kappadokia, Australia, og en rekke kloster i Hellas. Han ble kjent med prester, munker, nonner og en menge lekfolk.

Hans siste ord viser tydelig hvilken tilstand sjelen hans var i: «Siden jeg ikke kan knele lenger, trengs jeg ikke her på jorden mer og må dra. Det asketiske liv jeg har levd alle disse årene har ikke vært til like mye nytte som denne sykdommen.» For så mange år ba han for kreftsyke og nå var han en selv. Til tross for smerten, var han oppslukt av bønn når han gikk til sin hvile den 12. juli 1994. Han ble begravd i Hl. Johannes Teologens kvinnekloster, i Souroti, i nærheten av Thessaloniki, til trøst for mange. Graven ble raskt et pilegrimssted. Hans begravelse og minnegudstjeneste skjedde utenfor det offentlige rom, feiret av kun én prest.

Hans ord og skriverier gjør hans lære tilgjengelig for oss alle. Hans bemerkelser var nøyaktige og subtile, til en slik grad at de rørte folk dypt og hadde som mål å hjelpe dem. Folk som er åndelige har ikke mange rettigheter. Det har ikke noe imot å bli angrepet. For mye følsomhet og for mye likegyldighet er den samme ondskap. Tårer har en rensende egenskap, så lenge de blandes med svette. Disse dager ønsker vi å bli hellige med minst mulig innsats. Den største glede kommer fra offer. Det sekulære liv bygger stress. Nåde gir den største glede. Et lett liv gjør mennesker ubrukelige. Uten innsats og strev, er det ingen helligelse.

Elder Paisios strevde hardt gjennom sitt liv. Han skilte seg ut for sin askese mer enn sin lydhørhet. Han bedde og levde med en dyp oppmerksomhet på sin syndighet. Han hadde fullstendig håp og tillit til Gud. Det var lett for ham å konsentrere seg om bønn, fordi han ikke hadde mange distraksjoner. For ham, var den største fienden berømtheten han hadde fått. Han bekymret seg om retningen Hellas og moderne grekere hadde tatt, men talte aldri ned til folk.

Elder Paisios og Elder Porfyrios var ofte enige i det de sa, som om de hadde avtalt det på forhånd. Slik fungerer ortodoks spiritualitet, ved den samme Hellige Ånd. Ved Guds nåde, leste han ofte menneskers sjeler som om de var en åpen bok. Han hadde blitt opplyst og han opplyste. Hans enkle ord gjemmer, for å si det sånn, dådens visdom. Han var praktisk. Som Kirkefedrene, strømte Guds Ord ut fra hans hjerte, empirisk, erfaren og autentisk. Det var mange som ble hjulpet av kun noen få sekunder med ham. For andre, var møtet med han et viktig vendepunkt i deres liv. Vår kjennskap til ham er ikke en grunn til skryt, men ansvar og forpliktelse.


Hans minne er rent og ærverdig. Han elsket Det hellige berg høyt og hadde ærbødighet for det. Tolv tusen mennesker kom til Souroti-klosteret når minnegudstjenesten hans ble holdt i 2009. Dette taler sterkt til dem som ønsker å angripe klosterlivet på Athos på en vond og ondskapsfull måte.

Elder Paisios ba til Gud for alle og Gud velsignet ham. Han talte med de hellige om verdens problemer og ba alle om deres bønner. Gud plasserte ham i hans al fresco møtesaler [hagens hans, der han tok imot pilegrimer] så han kunne forholde seg til folk. Han var av og til streng, med kun ut av kjærlighet. En kjærlighet som var diskre, behersket og hjertelig. Det hellige berg er stolt av å ha slike Eldre i våre dager. Mange gaver ble utdelt når han sovnet inn. Mens vi strider, nyter vi dem. Han ber enda mer nå når han er i himmelen, slik han pleide å si om Hl. Arsenios. Må hans bønner være med oss når vi ser på Guds Moders hellige hytte, der store antall pilegrimer fortsetter å besøke, og tørster etter virkelig og sann hellighet.

søndag 16. november 2014

Hl. Matteus: Toller, Apostel og Evangelist

av Alexandros Christodoulou

I listen av de Tolv disiplene som er nedskrevne i Det nye testament, er også navnet Matteus nevnt. Han kaller seg selv dette i listen av disipler han siterer i sitt Evangelium (Matt. 10:3), og også i sin historie om sitt kall til apostelrollen. I historien om sitt kall, taler han om en mann som satt i sin tollstasjon, av hvilken grunn han kaller seg selv «Tolleren Matteus». I Evangeliet etter Markus (2:4), kalles denne tolleren «Levi, sønn til Alfeus» og i Lukas (5:27) kalles han bare «Levi.» Vi burde nevne at Jakob også kalles «sønn til Alfeus» i listen med disipler, men at han ikke var Matteus’ bror. Hadde han vært det, hadde dette blitt nevnt i Evangeliet, som er tilfellet med andre apostler som var brødre, som Peter og Andreas, og Jakob og Johannes.

Tolleren Matteus og Levi er den samme personen i dette tilfellet. Navnet Matteus, som han mottok etter kallet fra Jesus, betyr «Guds gave.» Det kommer fra det hebraiske Mattithyahu. Vi vet ikke når eller hvorfor Herren gav ham navnet Kirken nå kjenner ham best som. Ut av respekt for sin medapostel, nevner ikke Lukas eller Markus hva slags yrke Matteus hadde, fordi tollere var hatede. Men Matteus selv sier at Herren «så en mann som het Matteus, som satt ved tollstasjonen,» dvs. en allerede kjent som Matteus. Som Hl. Johannes Krysostomos bemerker: «Apostelen fortjener beundring for at han ikke prøvde å skjule sitt tidligere liv, og også for å oppgi sitt navn, som de andre skjulte med et annet.» Apostelen fornekter ikke sitt tidligere liv, men anerkjenner sin forvandling etter å ha blitt kalt. Dette viser ydmykhet.

Matteus bodde i Kapernaum, en by som tilhørte Herodes’ kongedømme. Som en toller, hadde han vært ansatt av en stor arbeidsgiver som betalte byens, eller landsdelens, skattefortjeneste til romerne og deretter hadde lov til å beholde det han hadde samlet inn. Det er sikkert at Matteus kjente det arameiske språket Jesus talte, samt gresk.

Når Herren sa: «Følg meg,» dro han umiddelbart, og etterlot alt uten å nøle. Dette viser til at han allerede kjente og respekterte Herren. Han tilhørte også tollerne som nærmet seg Herren, av hvilken grunn fariseerne fordømte Ham for å være «venn med tollere» (Lukas 7:35; 15:1). Matteus måtte ha vært en rik mann. Dette vises tydelig fra at han hadde sitt eget hus. Det var der at han holdt et farvellmåltid, for å feire sitt kall og at han hadde forlatt sitt yrke, der han inviterte mange. Det er ikke klart fra Evangeliene om han også var en av Johannes Døperens disipler, slik Kristi andre disipler ser ut til å ha vært.

Etter sitt kall skilte han seg ikke ut blant disiplene. Ikke når Herren var i live, heller ikke etter oppstandelsen. Han nevnes ikke noe annet sted i Det nye testament. Det var nesten sikkert på grunn av hans ydmykhet. Clemens av Alexandria gir oss detaljer om hans strenge asketiske liv: «For Apostelen Matteus åt korn, nøtter og grønnsaker, uten kjøtt.»

Clemens, Eusebius og Irenaeus sier at Matteus, etter Herrens oppstandelse, forkynte Kristus for jødene i cirka åtte år. Det var her at han, mellom 60-66e.kr. skrev Evangeliet, opprinnelig på arameisk, og deretter enten oversatte det selv eller fikk noen til å oversette det til gresk. Det inneholder fortellinger om hendelser i Herrens liv og også lærer Han brukte i sin katekese. Irenaeus er den første å nevne at «Evangeliet etter Matteus først ble skrevet for jødene,» som betyr at mottakerne var jøder som hadde blitt kristne eller, som Origenes sier: «de som trodde fra jødedommen.»

Målet bak Evangeliet etter Hl. Matteus var å vise at Kristus kom «fra Abrahams ætt,» av hvilken grunn det begynner med Hans fødsel. Som Hl. Johannes Krysostomos sier: «Han ønsket intet mer enn å vise at Han var Abrahams og Davids ætt… for intet ville rolige en jøde så mye som å vite at Kristus var en etterkommer av Abraham og David.» Det er derfor han velger viktige hendelser i Kristi liv, samler Hans ord og viser den på en slik måte at de viser at Jesus Kristus virkelig er Messias som jødene forventet. Ved å sitere profetier fra Det gamle testament, gjør han det klart at de ble oppfylt i Kristi person.

Når det gjelder hans senere aktiviteter, kan vi ikke se på det som har blitt overlevert til oss som nøyaktig og historisk. Rufinus, Gregorios den Store og kirkehistorikeren Sokrates, sier alle at han dro til Etiopia. Paulinus av Nola forteller at han konverterte hedningene i Parthien til Kristus, mens Hl. Nikodemos Hagioritten sier at: «han ble senere brent i hjel av de vantro,» i Ierapolis i Syria. Det bekreftes kanskje av et verse i hans helgenberetning: «’Jesus, Du frelser også tollere; Deg tilkommer nåde.’ Dette er det Matteus ropte når han var i midten av ilden.»

Ved Din apostels forbønner, o Gud, miskunne Deg over oss. Amen.

onsdag 5. november 2014

Hellige Tsar-martyr Nikolai II: Myte og Virkelighet

av Fader Andrew Phillips

Introduksjon
«En svak, dum, udugelig reaksjonær, som hindret fremgang mot et vestlig konstitusjonelt monarki eller republikk.» Slik er den primitive vestlige stereotypen om den klandrede og senere martyrte Tsar Nikolai II, som kanskje hadde som sin eneste feil at han var for snill. Den gjentatte stereotypen om ham sier egentlig veldig lite om ham, men mye mer om den hatfylte fremmedfiendtligheten og de arrogante, hyklerske og selvrettferdiggjørende fordommene til dem som holder den.

Det de egentlig sier er at den uskyldige Tsaren, som motsto deres vestlige materialistiske «fremgang,» måtte ødelegges, uansett hvor flaut den barbariske måten han og hans familie døde på er for dem. Det utrolige er at denne antirussiske vestlige historiografien stemmer helt med både sovjetisk og førrevolusjonær antiortodoks historiografi. Hvorfor? Fordi dens forfattere har samme kilder – den samme antikristne, materialistiske ideologien som utviklet seg i Vesten og som Vesten har spredt rundt verden. Hva er noen av disse mytene?

Livegenskap
Livegenskap var ikke russisk – det ble innført fra Vesten sammen med absolutisme, dvs. tyrannisk monarkisme. Livegenskap ble gradvis innført i Russland ved vestlige herskere eller herskere med en vestlig mentalitet, særlig keiseren Peter I og den tyske keiserinnen Katherine II. Det varte bare rundt 200år og tok slutt på fredelig måte før USA gjorde slutt på slaveri – bortsett fra at det i USA krevde en forferdelig krig og en halv million døde før slaveri kunne endes der. Når det gjelder Vest-Europa, burde det tilføyes at levestandarden for folkemengdene som jobbet med jordbruk eller fabrikkarbeid ikke var stort bedre enn slaveri i det 19. århundre.

Tsar Nikolai II
Tsar Nikolai kunne fem språk flytende, hadde reist verden rundt og var godt kjent med europeisk historie. Å kalle ham dum eller intellektuelt begrenset er absurd. Ja, det er sant at han ikke var en «intellektuell» - men har en intellektuell noen gang blitt en bra hersker? Hadde han vært svak, hadde stresset som hørte med rollen som Tsar tatt knekken på ham lenge før Første Verdenskrig. Hadde han vært svak, hadde han aldri overtatt kommandoen over sine militære fra de inkompetente i august 1915. Han var ikke inkompetent – selv om mange av generalene, ministrene, aristokratene og byråkratene rundt ham, inkludert hans Romanov fettere, helt klart var det – i tillegg til at de var meningsløse tidsfordrivere.

En av Tsarens største problemer her var å finne desinteresserte, troverdige og kompetente administrerere. Det var nettopp forrådet til utroverdige og inkompetente karrierister som førte til Tsarens såkalte avgang. Å kaller Tsaren reaksjonær er absurd. Det var for eksempel han som, i strid med alle råd, valgte den geniale liberale Petr Stolypin som sin statsminister. Han skattet de rike og gav til de fattige, og gjorde jordbrukere om til jordeiere – noe som irriterte visse medlemmer av Romanov familien og andre overrike aristokrater, som deretter la planer mot Tsaren. Tragedien var at Stolpyn ble drept av en terrorist etter kun fem år ved rattet og før reformene hans hadde oppnådd de nødvendige resultatene.

Tsarina Alexandra
Tsarina var ikke hysterisk, umoralsk eller pro-Tyskland. Hun identifiserte seg fullstendig med ortodokse Russland; hennes avstand fra det dekadente samfunnet i St. Petersburg var nettopp fordi hun var moralsk. Og etter å ha sett hennes Hesse-rike ødelagt av Preussen, hadde hun ikke annet en misnøye med den prøyssiske («Tyske») materialismen som lå bak Keiserens Krig. Tsarina blandet seg ikke inn i administrasjonen. Hennes rolle er klar fra hennes brevveksling med Tsaren. Hun støttet og, under krigen, påtok seg ting som å sende takkebrev under Tsarens instrukser. Hun led veldig ved synet av sønnens tilstand, men kunne ikke ha vært hysterisk, når hu valgte å vaske og bandasjere sårene til soldater dag inn og dag ut i to år.

Khodynka
Den uforutsette massepanikken i Khodynka etter Tsarens kroning i 1896, der mange hundre omkom kan ikke skyldes på Tsaren. Som liknende hendelser i vestlige land, var det en forferdelig ulykke, som førte til at hundrevis døde i en tidligere uhørt folkemengde på 500,000. Den medlidende Tsaren gav de pårørte familiene store mengder av sine egne penger i kompensasjon.

Pogromer
De verste antijødiske opprørene (pogromer) ved slutten av århundre skjedde ikke i Det russiske rike men i Berlin, Wien og andre steder i Vest-Europa. (Hvem har glemt Dreyfuss?). I Russland var det sterke uttalelser imot disse opprørene som ble begått av et lite antall mennesker i Polen, Bessarabia og vest-Ukraina. Tsarens regjering gjorde sitt ytterste for å for å forsvare jødene i sitt rike, om hadde kommet dit som flykninger fra forfølgelse i Vest-Europa…

Den russisk-japanske krig
Et fiendtlig, utålmodig og imperialistisk Japan angrep Russland uten varsel ved Port Arthur i 1905, akkurat som de angrep USA uten varsel ved Pearl Harbour i 1941. Russerne var uforberedte delvis fordi de hadde brukt så lite på militæret – i motsetning til de aggressive vestlige nasjonene og deres etterlikner, Japan. Det var Tsar Nikolai som hadde foreslått internasjonal avvæpning ved Haag. Å beskylde denne fredsskaperen for å starte krig for å skape nasjonal enhet er rett og slett en myte fortalt av dem som ikke kan historie. Med kun en kvartel av vest-europeisk og japansk militærinvestering, var et fredsinnstilt Russland dårlig forberedt til å krige tusenvis av kilometer fra hovedstaden. Å gi Tsaren skylden for japansk aggresjon eller den katastrofale ineffektiviteten til enkeltpersoner i hans administrasjon før og under krigen er ikke akkurat rettferdig.

Den blodige søndagen
Mens Tsaren var borte fra St. Petersburg (på grunn av det nesten vellykkede drapsforsøket på ham og familien tre uker før), gjorde en voldelig mobb (ikke «fredelig og ubevæpnet», som det heter i vestlig propaganda) opprør på Den blodige søndagen i 1905, da de brant og ranet kjøretøy og andre eiendommer. De ble ledet av en frafallen, to ganger gift prest, f. Georg Gapon, som hang seg selv året etter, når det ble oppdaget at han faktisk var en hemmelig agent. For å forsvare St. Petersburgs forskrekkede innbyggere, skjøt troppene og tragisk drepte 92 mennesker (ikke «tusener», som det heter i vestlig propaganda). Soldatene måtte skyte for å forsvare St. Petersburg folk, som hadde stengt seg inne i husene sine i frykt. Tragedien var at folk dødde.

Bakvendt
Russland var ikke så bakvendt som vestlig media forestiller det. På mange måter var deler av Vest-Europa og USA mye mer bakvendte. I 20 år under Tsar Nikolai II hadde befolkningen i hans rike økt fra 123 millioner til 175 millioner. I 1913 hadde industrivekst i Russland forbigått USA, og kornproduksjon var en tredjedel høyere enn USA, Canada og Argentina sammenlagt. Det russiske rike hadde blitt Europas kornlager; dets kornproduksjon økte med 70% mellom 1894 og 1914. Mellom 1894 og 1913 hadde industriproduksjon firedoblet. I 1914 forutsa den franske økonomisten Edmond Théry at Russland ville dominere Europa politisk og økonomisk innen 1950.

Sosialtrygd ble innført i 1912, og de hadde et fabrikkinspektorat, men forbud om visse former utnytelse hadde allerede blitt innført for første gang i verden så tidlig som 1700tallet, inkludert en maksimum arbeidsdag på 10 timer. 80% av jordbruksland tilhørte bønder innen 1914, og Tsaren gav selv vekk 40millioner hektar i Siberia. Så mange titusener av skoler ble åpnet at leseferdighet var 85% - sammenliknbart med dagens USA. Tsarens Russland ble ikke ødelagt fordi det var «bakvendt», men fordi det var kristendommens siste høyborg, noe Evangeliets materialistiske fiender, både kapitalister og kommunister, ikke kunne tolerere.

Første verdenskrig
De vestlige alliertes mål var ikke bare å bekjempe Tyskland. Det var også å svekke og splitte Russland. Vesten visste at tretti år til med fred ville føre til at Russland ble verdens rikeste nasjon, som jordbruksministeren Krivosjein hadde sagt offentlig i 1912. Vesten kunne ikke tillate dette. Vesten kunne heller ikke tillate Konstantinopel, og kanskje også Antiokia og Jerusalem, å bli russisk-ortodokse protektorater, slik Tsaren ønsket, som en følge av russisk seier i Keiserens Krig.

Så snart den vestligorganiserte Revolusjonen hadde skjedd tidlig i 1917, gikk så USA inn i Krigen og det amerikanske århundre begynte. Innen 1945 hadde hele Vest-Europa blitt USAs nikkedukke. Dette var intet tilfelle. Tsarens trofasthet til de allierte tillot ham ikke å skape noen separat fred; dessverre ble hans trofasthet og offer for de allierte møtt med de alliertes illojalitet til ham og hans rike. Det som var merkverdig med Krigens resultat var Vestens forræderi. Under Tsarens såkalte «abdikasjon,» sa faktisk Lloyd George i parlamentet at ved dette «har Storbritannia oppnådd ett av dets hovedmål i krigen!»

Etter Bolsjevikenes coup d’état, som tok makten fra de inkompetente aristokratene og bourgeoisie som hadde utført Revolusjonen, landet Storbritannia i nord og i Baku langt sør i Det russiske rike, der de gav selvstendighet til Aserbajdsjan, grådige etter dets olje. Italienerne marsjerte inn i Georgia og skapte en selvstendig stat der, grådige etter dets mangan. Franskmennene okkuperte Odessa og presset for Ukrainas selvstendighet. Istedenfor å hjelpe de Hvite, gav Vesten våpen til polakkene, som da invaderte og kapret Kiev og Smolensk. Amerikanerne og japanerne landet å i Vladivostok. Den frafalte General Brusilov som hadde hoppet fra Hvitt til Rødt bemerket at, «Polakkene angriper russiske fort med hjelp fra nasjonene vi reddet fra sikkert tap i begynnelsen av Krigen». Han var en forræder for Tsaren, men her talte han sannheten.

Rasputin
Senere russisk (= ikke-sovjetisk) forskning har bevist at Gregor Rasputin var utsatt for forferdelig klander og sladder. Hvorfor? Fordi klandrerne ville rettferdiggjøre sitt hat for monarkiet ved Rasputinlegenden. Forskning av folk som A.N. Bokhanov har blitt gjort i arkivene, ikke i sladder og pornografiske forfalskninger. Rasputin var med vilje feilrepresentert i Russland uten sensur (i motsetning til Vest-Europa), men også uten lover mot ærekrenkelse. Han måtte demoniseres av dem som hatet ham fordi han var en sann kristen. Russland falt ikke på grunn av Rasputin, men på grunn av dem som klandret Rasputin og med ham Tsarens regjering. Absurde anklagelser om at Rasputin nesten hersket over landet under Krigen, denne fantasien de fremstilte, kom fra degenererte aristokrater eller rike, maktsyke bourgeois.

Rasputin hadde ingen politisk innflytelse over den selvstendige Tsaren; han bodde i Siberia helt til 1914 og besøkte kongefamilien kun når Tsarevitsjen var syk. «Rasputin» betyr ikke «utsvevende», men en som bor der det ikke er veier. Han var ikke gal, eller en mystiker, eller en kjetter, eller en hestetyv, eller en munk; han var en from gift lekmann med tre barn. En datter, Matrona, døde i Los Angeles i 1977; et oldebarn er fortsatt i live og bor i Paris. Han var ikke en fordervet fyllik med masse penger. Ja, han hadde bondske manerer, men så var han trossalt en bonde. Penger han fikk av de rike, gav han til andre og til sin landsbykirke. Han døde, eller var brutalt mordet, i fattigdom.

Rasputin ble godt omtalt av Hl. Johannes Kronstadski og Biskop Theofan (Bystrov) for hans ærlighet. En from ortodoks kristen, med et mirakuløst helbredelsesevne, tilbrakte han mye tid i kloster og i bønn. Han var en from bondehelbreder, sent av Guds forsyn til å helbrede Tsarevitsjen, og gjorde under. Sjalue og tidsfordrivende aristokrater prøvde å forderve ham ved alkohol, og til slutt drepte de ham. Blant disse aristokratene var transvestittokkultisten Jusupov, og britiske hemmelige agenter. Jusupov, en stor beundrer av Oscar Wilde, var en feiging som hadde flyktet fra militærtjeneste. Han var ikke bare en kaldblodet morder, men også en løgner. Rasputins drap forarget russiske bønder, som Rasputin hadde vært en av, fordi de følte at korrupte aristokrater alltid ville hindre dem i å nærme seg Tsaren.

Konklusjon
Russland ble revet ned av 5% av befolkningen, dets «intelligentsia» som, selv etter å ha drept Rasputin, fortsatte å klandre kongefamilien på en forferdelig måte. Det er ikke rart at de som klarte å emigrere for det meste forlot Den russiske kirke så fort som mulig, ikke en gang i stand til å forbli trofast til dette; det var «forræderi, feighet og løgn», som Tsar-martyren hadde sagt. Det vestliggjorte aristokratene var anti-russiske. Det er også derfor det tok den frie russisk-ortodokse kirken 63 år før den kanoniserte kongefamilien – fordi det var for mange lekfolk som motsa kanoniseringen og derved muligheten til å rette på de historiske urettferdighetene begått av deres foreldre og besteforeldre. Kun etter den kanoniseringen, som faktisk var en omvendelsesgjerning, kunne sovjetregjeringen, bragt til makten av et degenerert aristokrati, falle.


torsdag 18. september 2014

De hellige martyrene Trofymos, Sabbatios og Dormedontos - 19. september

De hellige martyrene Trofymos, Sabbatios og Dormedontos led for Kristus mens Probus var Romerrikets keiser (276-282). En gang i Antiokia holdt hedningene en festival – slaktoffer braktes fram, vin ble skjenket og de motbydelige handlingene skjedde. De kristne Trofymos og Sabbatios kom til byen og, når de med stor sorg så dette støyete og ufine spetakkelet, ba de til Herren om å veilede de bortkomne på frelsens vei. De ble arresterte og ført bort til herskeren. I avhør bekjente de hellige sin tro med standhaftighet, og nektet absolutt når de ble beordret til å fornekte sin tro. Under forferdelige torturer døde Hl. Sabbatios, og Hl. Trofymos ble sendt bort til herskeren Frigius Dionysius, berømt som en torturist og bøddel, for enda verre tortur. Skodd med sandaler innlagt med skarpe spiker, gikk Hl. Trofymos i tre dager, drevet bortover av en kavalerivakt. Den erfarne torturisten brukte all slags tortur for å knekke viljen til den modige kristne – men Hl. Trofymos bare gjentok Skriftens ord: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle» (Salme 33:20). De hev den lidende i fengsel, der han i hemmelighet ble besøkt av en kristen – senatoren Dorimedontos. Han pleiet Hl. Trofymos, og vasket og bandt sårene hans. Når dette ble oppdaget av torturistene, begynte de å forlange at Hl. Dorimedontos skulle fornekte sin kristendom, og de hev ham sammen med Hl. Trofymos for å bli slukt av villdyr. Men martyrene forble uberørt. De ble da halshugget med sverd.

onsdag 17. september 2014

Hl. Eumenios Undergjøreren, biskop av Gortynis - 18. september

Fra ungdommen av påtok Eumenios seg vanskeligheter og askese. Hans avholdenhet var det som skilte han ut sterkest fra andre. Dette var fordi han alltid hadde Apostelen Paulus’ ord i tankene, «Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt» (1 Kor. 9:25). Alle som kjemper må nekte seg selv mat og drikke for å oppnå det åndelige mål. Og Eumenios, ved å følge Apostelens guddommelige ord, lykkes i dette.

Han ble funnet verdig ordinasjon til presteskapet og å bli biskop av Gortynis på Kreta. Fra hans nye stilling strålte hans dyder enda sterkere, og Gud gav ham nåde og evne til å gjøre under. Etterpå dro Eumenios til Roma, der han styrket de troende med sin guddommelige lære og under. Med lengsel etter et vanskeligere liv med strengere askese dro han til Thebaid i Øvre Egypt, nær de store asketikerne. Der overgav han sin ånd til Herren. Hans relikvier ble fraktet til Kreta og begravd med stor ærbødighet i hans bispedømme der.

tirsdag 16. september 2014

Hl. Sofia og hennes døtre, Pisti, Elpida og Agape - 17. september

Hl. Sofia (Visdom) og hennes tre døtre, Pisti (Tro), Elpida (Håp) og Agape (Kjærlighet) led martyrdød under Keiser Hadrian (117 – 138 e.kr). Hl. Sofias tre døtre tok sine navn fra det følgende vers fra Det nye testament: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor. 13:13).

Hl. Sofia, en ærverdig og gudfryktig kvinne, ble raskt enke og dro med sine tre døtre til Roma. Der ble de beskylt som kjente kristne. Keiseren lærte da at de fire kvinnene var kristne og hadde dem arrestert.

Etter å ha isolert moren, begynte de å avhøre hennes døtre. Først brakte de tolv år gamle Pisti foran kongen. Med smigrende ord prøvde Hadrian å overtale Pisti til å fornekte Kristus – han lovte henne alt for å leve et lykkelig liv – men ungdommen sto imot med ubevegelig besluttsomhet. Pisti svarte med Den hellige skrifts ord: «jeg lever i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal. 2:20). Deretter ble hun halshugget etter å ha blitt torturert.

Den ti år gamle Elpida svarte også med ord fra Den hellige skrift når hun ble spurt om hun var verdig slik tortur: «Vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende» (1 Tim. 4:10). Da ble også hun halshugget med en gang.

Den ni år gamle Agape var heller ikke sen til å svare. Hun sa at hennes liv rettes «til Guds kjærlighet og Kristi tålmod» (2 Tess. 3:5). De nølte ikke med å halshugge henne heller.

Stolt av sine barn, begravde Sofia dem med ærbødighet. Hun ble ved graven tre dager og tryglet Gud om å føre henne til dem. Gud hørte hennes bønn og Sofia overgav sin ånd ved siden av gravene til hennes barn.