av Fader Andrew Phillips
Introduksjon
«En svak, dum, udugelig reaksjonær, som hindret
fremgang mot et vestlig konstitusjonelt monarki eller republikk.» Slik er den
primitive vestlige stereotypen om den klandrede og senere martyrte Tsar Nikolai
II, som kanskje hadde som sin eneste feil at han var for snill. Den gjentatte
stereotypen om ham sier egentlig veldig lite om ham, men mye mer om den
hatfylte fremmedfiendtligheten og de arrogante, hyklerske og
selvrettferdiggjørende fordommene til dem som holder den.
Det de egentlig sier er at den uskyldige Tsaren, som
motsto deres vestlige materialistiske «fremgang,» måtte ødelegges, uansett hvor
flaut den barbariske måten han og hans familie døde på er for dem. Det utrolige
er at denne antirussiske vestlige historiografien stemmer helt med både sovjetisk
og førrevolusjonær antiortodoks historiografi. Hvorfor? Fordi dens forfattere
har samme kilder – den samme antikristne, materialistiske ideologien som
utviklet seg i Vesten og som Vesten har spredt rundt verden. Hva er noen av
disse mytene?
Livegenskap
Livegenskap var ikke russisk – det ble innført fra
Vesten sammen med absolutisme, dvs. tyrannisk monarkisme. Livegenskap ble
gradvis innført i Russland ved vestlige herskere eller herskere med en vestlig
mentalitet, særlig keiseren Peter I og den tyske keiserinnen Katherine II. Det
varte bare rundt 200år og tok slutt på fredelig måte før USA gjorde slutt på
slaveri – bortsett fra at det i USA krevde en forferdelig krig og en halv
million døde før slaveri kunne endes der. Når det gjelder Vest-Europa, burde
det tilføyes at levestandarden for folkemengdene som jobbet med jordbruk eller
fabrikkarbeid ikke var stort bedre enn slaveri i det 19. århundre.
Tsar Nikolai II
Tsar Nikolai kunne fem språk flytende, hadde reist
verden rundt og var godt kjent med europeisk historie. Å kalle ham dum eller
intellektuelt begrenset er absurd. Ja, det er sant at han ikke var en «intellektuell»
- men har en intellektuell noen gang blitt en bra hersker? Hadde han vært svak,
hadde stresset som hørte med rollen som Tsar tatt knekken på ham lenge før
Første Verdenskrig. Hadde han vært svak, hadde han aldri overtatt kommandoen
over sine militære fra de inkompetente i august 1915. Han var ikke inkompetent –
selv om mange av generalene, ministrene, aristokratene og byråkratene rundt
ham, inkludert hans Romanov fettere, helt klart var det – i tillegg til at de
var meningsløse tidsfordrivere.
En av Tsarens største problemer her var å finne desinteresserte,
troverdige og kompetente administrerere. Det var nettopp forrådet til
utroverdige og inkompetente karrierister som førte til Tsarens såkalte avgang.
Å kaller Tsaren reaksjonær er absurd. Det var for eksempel han som, i strid med
alle råd, valgte den geniale liberale Petr Stolypin som sin statsminister. Han
skattet de rike og gav til de fattige, og gjorde jordbrukere om til jordeiere –
noe som irriterte visse medlemmer av Romanov familien og andre overrike
aristokrater, som deretter la planer mot Tsaren. Tragedien var at Stolpyn ble
drept av en terrorist etter kun fem år ved rattet og før reformene hans hadde
oppnådd de nødvendige resultatene.
Tsarina Alexandra
Tsarina var ikke hysterisk, umoralsk eller
pro-Tyskland. Hun identifiserte seg fullstendig med ortodokse Russland; hennes
avstand fra det dekadente samfunnet i St. Petersburg var nettopp fordi hun var
moralsk. Og etter å ha sett hennes Hesse-rike ødelagt av Preussen, hadde hun ikke annet en misnøye
med den prøyssiske («Tyske») materialismen som lå bak Keiserens Krig. Tsarina
blandet seg ikke inn i administrasjonen. Hennes rolle er klar fra hennes
brevveksling med Tsaren. Hun støttet og, under krigen, påtok seg ting som å
sende takkebrev under Tsarens instrukser. Hun led veldig ved synet av sønnens
tilstand, men kunne ikke ha vært hysterisk, når hu valgte å vaske og bandasjere
sårene til soldater dag inn og dag ut i to år.
Khodynka
Den uforutsette massepanikken i Khodynka etter
Tsarens kroning i 1896, der mange hundre omkom kan ikke skyldes på Tsaren. Som
liknende hendelser i vestlige land, var det en forferdelig ulykke, som førte til
at hundrevis døde i en tidligere uhørt folkemengde på 500,000. Den medlidende
Tsaren gav de pårørte familiene store mengder av sine egne penger i kompensasjon.
Pogromer
De verste antijødiske opprørene (pogromer) ved
slutten av århundre skjedde ikke i Det russiske rike men i Berlin, Wien og
andre steder i Vest-Europa. (Hvem har glemt Dreyfuss?). I Russland var det
sterke uttalelser imot disse opprørene som ble begått av et lite antall
mennesker i Polen, Bessarabia og vest-Ukraina. Tsarens regjering gjorde sitt
ytterste for å for å forsvare jødene i sitt rike, om hadde kommet dit som
flykninger fra forfølgelse i Vest-Europa…
Den russisk-japanske krig
Et fiendtlig, utålmodig og imperialistisk Japan
angrep Russland uten varsel ved Port Arthur i 1905, akkurat som de angrep USA
uten varsel ved Pearl Harbour i 1941. Russerne var uforberedte delvis fordi de
hadde brukt så lite på militæret – i motsetning til de aggressive vestlige
nasjonene og deres etterlikner, Japan. Det var Tsar Nikolai som hadde foreslått
internasjonal avvæpning ved Haag. Å beskylde denne fredsskaperen for å starte
krig for å skape nasjonal enhet er rett og slett en myte fortalt av dem som
ikke kan historie. Med kun en kvartel av vest-europeisk og japansk
militærinvestering, var et fredsinnstilt Russland dårlig forberedt til å krige
tusenvis av kilometer fra hovedstaden. Å gi Tsaren skylden for japansk
aggresjon eller den katastrofale ineffektiviteten til enkeltpersoner i hans
administrasjon før og under krigen er ikke akkurat rettferdig.
Den blodige søndagen
Mens Tsaren var borte fra St. Petersburg (på grunn av
det nesten vellykkede drapsforsøket på ham og familien tre uker før), gjorde en
voldelig mobb (ikke «fredelig og ubevæpnet», som det heter i vestlig
propaganda) opprør på Den blodige søndagen i 1905, da de brant og ranet
kjøretøy og andre eiendommer. De ble ledet av en frafallen, to ganger gift
prest, f. Georg Gapon, som hang seg selv året etter, når det ble oppdaget at
han faktisk var en hemmelig agent. For å forsvare St. Petersburgs forskrekkede
innbyggere, skjøt troppene og tragisk drepte 92 mennesker (ikke «tusener», som
det heter i vestlig propaganda). Soldatene måtte skyte for å forsvare St.
Petersburg folk, som hadde stengt seg inne i husene sine i frykt. Tragedien var
at folk dødde.
Bakvendt
Russland var ikke så bakvendt som vestlig media
forestiller det. På mange måter var deler av Vest-Europa og USA mye mer
bakvendte. I 20 år under Tsar Nikolai II hadde befolkningen i hans rike økt fra
123 millioner til 175 millioner. I 1913 hadde industrivekst i Russland
forbigått USA, og kornproduksjon var en tredjedel høyere enn USA, Canada og
Argentina sammenlagt. Det russiske rike hadde blitt Europas kornlager; dets
kornproduksjon økte med 70% mellom 1894 og 1914. Mellom 1894 og 1913 hadde
industriproduksjon firedoblet. I 1914 forutsa den franske økonomisten Edmond
Théry at Russland ville dominere Europa politisk og økonomisk innen 1950.
Sosialtrygd ble innført i 1912, og de hadde et
fabrikkinspektorat, men forbud om visse former utnytelse hadde allerede blitt innført
for første gang i verden så tidlig som 1700tallet, inkludert en maksimum
arbeidsdag på 10 timer. 80% av jordbruksland tilhørte bønder innen 1914, og
Tsaren gav selv vekk 40millioner hektar i Siberia. Så mange titusener av skoler
ble åpnet at leseferdighet var 85% - sammenliknbart med dagens USA. Tsarens
Russland ble ikke ødelagt fordi det var «bakvendt», men fordi det var
kristendommens siste høyborg, noe Evangeliets materialistiske fiender, både
kapitalister og kommunister, ikke kunne tolerere.
Første verdenskrig
De vestlige alliertes mål var ikke bare å bekjempe
Tyskland. Det var også å svekke og splitte Russland. Vesten visste at tretti år
til med fred ville føre til at Russland ble verdens rikeste nasjon, som
jordbruksministeren Krivosjein hadde sagt offentlig i 1912. Vesten kunne ikke
tillate dette. Vesten kunne heller ikke tillate Konstantinopel, og kanskje også
Antiokia og Jerusalem, å bli russisk-ortodokse protektorater, slik Tsaren
ønsket, som en følge av russisk seier i Keiserens Krig.
Så snart den vestligorganiserte Revolusjonen hadde
skjedd tidlig i 1917, gikk så USA inn i Krigen og det amerikanske århundre
begynte. Innen 1945 hadde hele Vest-Europa blitt USAs nikkedukke. Dette var
intet tilfelle. Tsarens trofasthet til de allierte tillot ham ikke å skape noen
separat fred; dessverre ble hans trofasthet og offer for de allierte møtt med
de alliertes illojalitet til ham og hans rike. Det som var merkverdig med
Krigens resultat var Vestens forræderi. Under Tsarens såkalte «abdikasjon,» sa
faktisk Lloyd George i parlamentet at ved dette «har Storbritannia oppnådd ett
av dets hovedmål i krigen!»
Etter Bolsjevikenes coup d’état, som tok makten fra
de inkompetente aristokratene og bourgeoisie som hadde utført Revolusjonen,
landet Storbritannia i nord og i Baku langt sør i Det russiske rike, der de gav
selvstendighet til Aserbajdsjan, grådige etter dets olje. Italienerne marsjerte
inn i Georgia og skapte en selvstendig stat der, grådige etter dets mangan. Franskmennene
okkuperte Odessa og presset for Ukrainas selvstendighet. Istedenfor å hjelpe de
Hvite, gav Vesten våpen til polakkene, som da invaderte og kapret Kiev og
Smolensk. Amerikanerne og japanerne landet å i Vladivostok. Den frafalte
General Brusilov som hadde hoppet fra Hvitt til Rødt bemerket at, «Polakkene
angriper russiske fort med hjelp fra nasjonene vi reddet fra sikkert tap i
begynnelsen av Krigen». Han var en forræder for Tsaren, men her talte han
sannheten.
Rasputin
Senere russisk (= ikke-sovjetisk) forskning har
bevist at Gregor Rasputin var utsatt for forferdelig klander og sladder.
Hvorfor? Fordi klandrerne ville rettferdiggjøre sitt hat for monarkiet ved
Rasputinlegenden. Forskning av folk som A.N. Bokhanov har blitt gjort i
arkivene, ikke i sladder og pornografiske forfalskninger. Rasputin var med
vilje feilrepresentert i Russland uten sensur (i motsetning til Vest-Europa),
men også uten lover mot ærekrenkelse. Han måtte demoniseres av dem som hatet
ham fordi han var en sann kristen. Russland falt ikke på grunn av Rasputin, men
på grunn av dem som klandret Rasputin og med ham Tsarens regjering. Absurde
anklagelser om at Rasputin nesten hersket over landet under Krigen, denne
fantasien de fremstilte, kom fra degenererte aristokrater eller rike, maktsyke
bourgeois.
Rasputin hadde ingen politisk innflytelse over den
selvstendige Tsaren; han bodde i Siberia helt til 1914 og besøkte kongefamilien
kun når Tsarevitsjen var syk. «Rasputin» betyr ikke «utsvevende», men en som
bor der det ikke er veier. Han var ikke gal, eller en mystiker, eller en
kjetter, eller en hestetyv, eller en munk; han var en from gift lekmann med tre
barn. En datter, Matrona, døde i Los Angeles i 1977; et oldebarn er fortsatt i
live og bor i Paris. Han var ikke en fordervet fyllik med masse penger. Ja, han
hadde bondske manerer, men så var han trossalt en bonde. Penger han fikk av de
rike, gav han til andre og til sin landsbykirke. Han døde, eller var brutalt
mordet, i fattigdom.
Rasputin ble godt omtalt av Hl. Johannes Kronstadski
og Biskop Theofan (Bystrov) for hans ærlighet. En from ortodoks kristen, med et
mirakuløst helbredelsesevne, tilbrakte han mye tid i kloster og i bønn. Han var
en from bondehelbreder, sent av Guds forsyn til å helbrede Tsarevitsjen, og
gjorde under. Sjalue og tidsfordrivende aristokrater prøvde å forderve ham ved
alkohol, og til slutt drepte de ham. Blant disse aristokratene var transvestittokkultisten
Jusupov, og britiske hemmelige agenter. Jusupov, en stor beundrer av Oscar
Wilde, var en feiging som hadde flyktet fra militærtjeneste. Han var ikke bare
en kaldblodet morder, men også en løgner. Rasputins drap forarget russiske
bønder, som Rasputin hadde vært en av, fordi de følte at korrupte aristokrater
alltid ville hindre dem i å nærme seg Tsaren.
Konklusjon
Russland ble revet ned av 5% av befolkningen, dets «intelligentsia»
som, selv etter å ha drept Rasputin, fortsatte å klandre kongefamilien på en
forferdelig måte. Det er ikke rart at de som klarte å emigrere for det meste
forlot Den russiske kirke så fort som mulig, ikke en gang i stand til å forbli
trofast til dette; det var «forræderi, feighet og løgn», som Tsar-martyren
hadde sagt. Det vestliggjorte aristokratene var anti-russiske. Det er også
derfor det tok den frie russisk-ortodokse kirken 63 år før den kanoniserte
kongefamilien – fordi det var for mange lekfolk som motsa kanoniseringen og
derved muligheten til å rette på de historiske urettferdighetene begått av
deres foreldre og besteforeldre. Kun etter den kanoniseringen, som faktisk var
en omvendelsesgjerning, kunne sovjetregjeringen, bragt til makten av et degenerert
aristokrati, falle.
.jpg)
