Ortodoksiens Søndag - Anatemata

Den første søndagen i Den store fasten er viet til ortodoksiens seier over ikonoklasmen, og vranglære generelt. Det følgende leses under gudstjenesten. Menigheten svarer "Anatema!" etter hvert utrop fra diakonen.

Til dem som nekter for at Gud finnes, og hevder at verden er selv-eksisterende, og at alt deri ble til ved hell, og ikke Guds forsyn: Anatema!

Til dem som sier at Gud ikke er ånd, men kjød; eller at Han ikke er rettferdig, miskunnelig, vis og allvitende, og ytrer liknende blasfemier: Anatema!

Til dem som våger si at Guds Sønn og Helligånden ikke er av samme vesen og lik ære som Faderen, og bekjenner at Fader, Sønn og Hellig Ånd ikke er én Gud: Anatema!

Til dem som sier at Guds Sønns komme til verden i kjødet, og Hans frivillige lidelse, død og oppstandelse ikke var nødvendige for vår frelse og syndenes forlatelse: Anatema!

Til dem som fornekter den frelsens nåde forkynt av Evangeliet som den eneste veien til rettferdiggjøring foran Gud: Anatema!

Til dem som våger si at den allrene Jomfru Maria ikke var jomfru før hun fødte, mens hun fødte og etter hun fødte: Anatema!

Til dem som fornekter sjelens udødelighet, tidens ende, den fremtidige dom, og evig belønning for dyd og fordømmelse for synd: Anatema!

Til dem som fornekter alle Kristi Kirkes mysterier: Anatema!

Til dem som fornekter de hellige fedrenes konsiler og deres tradisjoner, som er samstemmige med guddommelige åpenbaring og holdt av Den ortodokse kirke i all fromhet: Anatema!

Til dem som håner og vanærer de hellige bilder og relikvier som den hellige Kirken har som åpenbaringer om Guds verk og om dem som er Ham til behag, som inspirerer dem som skuer dem til fromhet og til å følge disse eksemplene; og til dem som sier disse er avgudsbilder: Anatema!

Til dem som våger si at vår Herre Jesus Kristus ikke kom ned til jorden, men at det bare virket slik; eller at Han ikke steg ned til jord og ble kjød kun én gang, men flere ganger, og som fornekter at Faderens sanne Visdom er Hans enbårne Sønn: Anatema!

Til dem som følger okkult, spiritualisme, trolldom, og alle som ikke tror på den ene Gud, men ærer demonene; eller som ikke overgir sine liv til Gud i ydmykhet, men prøver å se fremtiden ved spådom: Anatema! 

Kirken

av Hl. Elder Porfyrios

Kirken er uten begynnelse, uten ende og er evig, akkurat som den treenige Gud, Kirkens grunnlegger, er uten begynnelse, uten ende og er evig. Den er uskapt akkurat som Gud er uskapt. Den var før alle ider, før englene, før verdens skapelse – før verdens grunnvoll ble lagt slik Apostelen Paulus sier. Den er en guddommelig institusjon og i den bor hele guddommens fylde. Den uttrykker Guds rikelig varierte visdom. Den er mysterienes mysterium. Den var skjult og ble åpenbart ved tidenes ende. Kirken forblir urokket fordi den har Guds kjærlighet og vise forsyn som sine grunnvoller.

Den hellige Treenighetens tre Personer utgjør den evige Kirke. Englene og menneskene var i den treenige Guds vilje og kjærlighet siden begynnelsen. Vi mennesker ble ikke født nå, men var før alle tider i Guds allvitenhet.

Guds kjærlighet skaper oss i Hans bilde og likhet. Han omfavnet oss innenfor Kirken til tross for at Han kjente til vårt frafall. Han ga oss alt for også å gjøre oss til guder ved nådens frie gave. Først og fremst, misbrukte vi vår frihet og tapte vår opprinnelige skjønnhet, vår opprinnelige oppriktighet og skilte oss fra Kirken. Utenfor Kirken, langt borte fra den hellige Treenighet, mistet vi Paradis, alt. Men utenfor Kirken finnes ingen frelse, der er det intet liv. Og derfor lot ikke Gud Faders medlidende hjerte oss forbli bortkastet fra Hans kjærlighet. Han gjenåpnet for oss Paradisets porter ved tidenes ende og viste seg i kjødet.

Ved Guds enbårne Sønns guddommelige menneskevorden, ble Guds evige plan for menneskets frelse igjen åpenbart for menneskene. I sitt brev til Timoteus, sier Apostelen Paulus: stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Apostelen Paulus’ ord er tettpakkede med betydning: guddommelige, himmelske ord!

I sin uendelige kjærlighet, gjenforente Gud oss med sin Kirke i Kristi person. Ved å stige inn i den uskapte Kirke, kommer vi til Kristus, vi trår inn i den uskapte verden. Vi troende kalles til å bli uskapt ved nåde, å bli deltakere i Guds guddommelige energier, å trå inn i guddommens mysterium, å stige over vår verdslige tankegang, å dø til det «gamle mennesket» og bli fordypet i Gud. Når vi lever i Kirken, lever vi i Kristus.

Kirkens overhode er Kristus og vi mennesker, vi kristne, er legemet. Apostelen Paulus sier, Og Han er hodet for legemet, som er Kirken. Kirken og Kristus er ett. Legemet kan ikke være foruten dets hode. Kirkens Legeme næres, helliges og lever med Kristus. Han er Herren, allmektig, allvitende, som er alle steder og oppfyller alt, vår stav, vår venn, vår bror: Kirkens søyle og faste grunnvoll. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, grunnlaget – alt. Uten Kristus finnes ikke Kirken. Kristus er Brudgommen; hver enkelt sjel er Bruden.

Kristus forente Kirkens legeme med himmelen og med jord, med engler, mennesker og all skapning, med alt Gud har skapt – med dyr og fugler, med hver bitteliten villblomst og hvert mikroskopiske insekt. Kirken ble da fylt av Ham som fyller alt i alle, dvs. av Kristus. Alt er i Kristus og med Kristus. Dette er Kirkens mysterium.

Kristus åpenbarte enheten mellom Hans kjærlighet og oss: Kirken. På egenhånd er jeg ikke Kirken, men kun sammen med deg. Til sammen er vi alle Kirken. Alle blir innlemmet i Kirken. Vi er alle ett og Kristus er hodet. Ett legeme, ett Kristi legeme. Dere er Kristi legeme og Hans lemmer, hver etter sin del. Vi er alle ett fordi Gud er vår Far og er overalt. Når vi opplever dette er vi i Kirken. Dette er vårt Herres ønske for alle Kirkens medlemmer, slik at uttrykte det i sin yppersteprestelige bønn: at de må være ett. Men det er noe du kan forstå kun ved nåde. Vi opplever enhetens og kjærlighetens glede, og vi blir ett med alle. Det finnes ikke noe mer praktfullt enn dette!

Det viktige for oss er å stige inn i Kirken – å forene oss med våre medmennesker, med hver og éns gleder og sorger, å føle at disse er våre egne, å be for alle, å sørge for deres frelse, å glemme oss selv, å gjøre alt for dem slik Kristus gjorde for oss. I Kirken blir vi ett med hver ulykkelig, lidende og syndig sjel.

Ingen burde ønske å frelses alene uten at alle andre også frelses. Det er feil for noen å be for seg selv, at han må bli frelst. VI må elske andre og be om at ingen sjel går tapt, at alle må stige inn i Kirken. Det er det som teller. Og det er med dette ønske en burde forlate verden for å ta bolig i et kloster eller i ødemarken.

Hl. Porfyrios med Trooditissa-ikonet av Jomfru Maria

Når vi isolerer oss fra andre, er vi ikke kristne. Vi er sanne kristne når vi har en dyp følelse for at vi er medlemmer i Kristi mystiske legeme, i Kirken, i et ubrutt kjærlighetsforhold – når vi lever forent i Kristus, dvs. når vi opplever enhet i Hans Kirke. Det er derfor Kristus ber til sin Fader og sier, at de må bli ett. Han gjentar bønnen om og igjen og apostlene legger vekt på det overalt. Dette er Kirkens dypeste aspekt, dens høyeste betydning. Det er her hemmeligheten er å finne: for alle å forenes i Gud som én person. Det finnes ingen annen religion lik denne; ingen annen religion sier noe slikt. De har noe å si, men ikke dette mysteriet, dette utmerkede punktet i mysteriet der Kristus forlanger og sier til oss at det er slik vi må bli, at Han vil at vi skal bli Hans.

Vi er ett selv med dem som ikke står Kirken nær. De er langt unna på grunn av uvitenhet. Vi må be at Gud vil opplyse dem og endre dem slik at de også kan komme til Kristus. Vi ser ting på en menneskelig måte, vi beveger oss på et annet nivå og ser for oss at vi elsker Kristus. Men Kristus, som lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier til oss: Elsk deres fiender. Vi er nødt til å be om at vi alle vil forenet, forenet i Gud. Da, hvis vi utlever denne bønnen, vil vi oppnå tilsvarende resultat; vil vi alle forenes i kjærlighet.

For Guds folk er det ikke noe som heter avstand, selv om de er tusenvis av mil fra hverandre. Uansett hvor langt unna våre medmennesker måtte være, må vi stå dem bi. Jeg har noen som stadig vekk ringer meg fra en by som ligger ved Indiahavet – Durban heter det, hvis jeg uttaler det riktig. Det er i Sør-Afrika, to timers kjøretid fra Johannesburg. Ja, for noen dager siden kom de hit. De tok med seg en syk person til England og kom først hit for å be meg lese en bønn. Jeg var meget rørt.

Når Kristus forener oss, finnes ikke avstand. Når jeg forlater dette livet vil det være bedre. Jeg vil være nærmere dere.

Kirken er det nye liv i Kristus. I Kirken finnes ingen død og intet dødsrike. Hl Johannes Evangelisten sier: Om noen holder Mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden. Kristus gjør slutt på døden. Enhver som kommer inn i Kirken frelses; han blir evig. Livet er ett, en ubrutt kontinuitet: det finnes ikke ende, eller død. Enhver som følger Kristi bud vil aldri dø. Han dør i kjødet, død til lidenskapene, og begynner i dette liv å leve i Paradis, i vår Kirke, og deretter i evigheten. Med Kristus, blir døden omgjort til broen som vi i et øyeblikk krysser for å fortsette å leve i det lys som aldri slukkes.

Fra det øyeblikk jeg ble en munk, har jeg trodd på at døden ikke finnes. Det er det jeg følte, og slik jeg alltid føler – at jeg er evig og udødelig. Hvor praktfullt!

I Kirken som har frelsende sakramenter finnes ikke fortvilelse. Vi er kanskje dypt syndige. Men vi skrifter, presten leser bønnen, vi tilgis og vi fortsetter mot udødeligheten, uten noe uro eller frykt.

Når vi elsker Kristus, lever vi Kristi liv. Dersom vi, ved Guds nåde, lykkes i dette, vil vi befinne oss i en annen tilstand. Vi lever i en annen, misunnelsesverdig tilstand. For oss er det intet å frykte; verken døden, eller djevelen og helvete. Alle disse finnes for dem som er langt unna Kristus, for dem som ikke er kristne. For oss kristne som gjør Hans vilje, finnes ikke slikt, som Evageliet sier. Det vil si, de finnes, men når en tar livet av sitt gamle selv med dets lyster og begjæringer, legger man ikke noe vekt på djevelen og ondskap. Det bryr oss ikke. Det som er viktig er kjærlighet, å tjene Kristus og våre medmennesker. Hvis vi oppnår å føle glede, kjærlighet, fryktløs gudsdyrkelse, hvis vi er i stand til å si, Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, da kan ingen hindre oss i å stige inn i dette mysteriet.

Ved å tilbe Gud lever du i Paradis. Hvis du kjenner og elsker Kristus, lever du i Paradis. Kristus er Paradis. Paradis begynner her. Kirken er Paradis på jord, akkurat det samme som Paradis i himmelen. Det same Paradis som er i himmelen, er også her på jord. Der er alle sjeler ett, akkurat som den hellige Treenighet er tre Personer, men som forenes og utgjør én.

Vår hovedmål er å overgi oss til Kristus, å forene oss med Kirken. Hvis vi stiger inn i Guds kjærlighet, inngår vi i Kirken. Hvis vi ikke går inn i Kirken, hvis vi ikke blir ett med den jordiske Kirken her og nå, er vi i fare for å tape også den himmelske Kirke. Og når vi sier «himmelske», ikke tenk at vi vil finne blomsterhager, fjell, bekker og fugler i det andre liv. Jordisk skjønnhet finnes ikke der; der er det noe annet, noe meget opphøyd.

Den som opplever Kristus blir ett med Ham, med Hans Kirke. Han opplever en ekstatisk fryd. Dette livet er annerledes en livet andre mennesker lever. Det er glede, det er lys, det er fryd, det er opphøyelse. Dette er Kirkens liv, Evangeliets liv, Guds rike. «Guds rike er inni oss.» Kristus kommer inn i oss og vi er inni Ham. Dette skjer på samme måte som en jernstang blir ild og lys når den legges oppi ilden; så snart den tas ut av ilden blir jernstangen igjen svart og mørk.

I Kriken skjer det et guddommelig samkvem, og vi gjennomtrenges av Gud. Når vi er med Kristus er vi i lyset; og når vi lever i lyset finnes ikke mørke. Men lyset er ikke konstant; det er avhengig av oss. Det er akkurat som jernstangen, som blir mørkt når den tas ut av ilden. Mørket og lyset er uforenelige. Vi kan aldri ha mørkhet og lys samtidig. Enten lys eller mørke. Når du slår på lyset, forsvinner mørket.

For å bevare vår enhet må vi være lydhøre ovenfor Kirken og hennes biskoper. Når vi er lydhøre ovenfor Kirken er vi lydhøre ovenfor Kristus selv. Kristus ønsker at vi blir én hjord med én hyrde.

La oss ha medfølelse for Kirken. La oss elske den inderlig. Vi burde ikke godta at dens representanter kritiseres og anklages. På Det hellige fjell var ånden i hvilken jeg ble næret ortodoks, dyp, hellig og stille – uten konflikter, uten uenigheter og uten klander. 

Vi burde ikke støtte dem som anklager presteskapet. Selv om vi skulle se en prest gjøre noe negativt med våre egne øyne, burde vi ikke tro det, eller tenke over det, eller snakke om det med andre. Det samme gjelder Kirkens lekmenn og alle personer. Vi er alle Kirken. De som klandrer Kirken på grunn av det hennes representanter gjør feil, mens de hevder at de hjelper til med å rette på henne, begår en stor feil. De elsker ikke Kirken. De elsker heller ikke Kristus. Vi elsker Kirken når vi med vår bønn omfavner hver og én av dens medlemmer, og gjør det Kristus gjorde – når vi ofrer oss selv, forblir årvåkne, og gjør alt på samme måte som Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt, ikke truet når Han led.

Vi må også passe på å iaktta de formelle aspektene: å delta i sakramentene, særlig den hellige Nattverden. Det er i disse tingene at en finner ortodoksien. Kristus ofrer seg selv til Kirken i sakramentene og over alt annet i Nattverden. La meg i all ydmykhet dele med dere en opplevelse jeg selv hadde av guddommelig hjelp, slik at dere kan se sakramentenes nåde.

…

Vår religion er religionenes religion. Den kommer fra åpenbaring, den autentiske og sanne religion. Andre religioner er menneskelige, hule. De kjenner ikke til den treenige Guds storhet. De vet ikke at vårt mål, vår skjebne, er å bli guder ved nåde, å oppnå den treenige Guds likhet, å bli ett med Ham og hverandre. Disse er ting som andre religioner ikke kjenner. Vår religions endelige mål er at de må bli ett. Her blir Kristi verk oppfylt. Vår religion er kjærlighet, den er eros, den er iver, den er galskap, den er lengsel etter guddommen. Alle disse har vi inni oss. Vår sjel forlanger at vi oppnår dem.

Men for mange er religion virkelig strev, smerte og urolighet. Derfor blir mange «religiøse» sett på som uheldige, fordi andre kan se den desperate tilstanden de er i. Og slik er det. Dette er fordi, når et menneske ikke forstår religionens dypere betydning og ikke opplever den, blir religionen en sykdom, ja, en forferdelig sykdom. Så forferdelig at mennesket mister kontroll over sine egne handlinger og blir svaksindig og feig, han fylles av smerte og uro og blir drevet at og fram av den onde ånd. Han gjør prostrasjoner, han gråter, han roper, han tror han ydmyker seg selv, og all denne ydmykheten er et Satans verk. Noen slike mennesker opplever religion som et helvete. De gjør prostrasjoner og korsets tegn i kirken og sier, «vi er uverdige syndere,» men så snart de kommer ut igjen spotter de alt som er hellig så fort noen forarger dem litt. Det er veldig tydelig noe demonisk i dette.

Den kristne religionen omvandler og helbreder folk. Men den viktigste forutsetningen for at noen skal anerkjenne og skjelne sannheten er ydmykhet. Egoisme formørker menneskets sinn, det forvirrer ham, det villeder ham, til vranglære. Det er viktig for et menneske å forstå sannheten.

…

Synden skaper stor psykisk forvirring hos et menneske. Og ingenting kan drive denne forvirringen bort – ingenting bortsett fra Kristi lys. Kristus tar det første skrittet: Kom til Meg, alle dere som strever… Da mottar vi dette lyset ved vår godvilje, som vi uttrykker ved vår kjærlighet til Ham, ved bønn, ved vår deltakelse i Kirkens liv og ved sakramentene.

Ofte vil verken strev, prostrasjoner eller å gjøre korsets tegn tiltrekke Guds nåde. De finnes hemmeligheter. Det viktigste er å gå forbi formalitetene og komme til det som virkelig teller. Uansett hva som gjøres, må det gjøres med kjærlighet.

Kjærlighet forstår alltid behovet for å ofre ting. Alt som gjøres med tvang vil alltid føre til at sjelen reagerer med fornektelse. Kjærlighet tiltrekker Guds nåde. Når nåden kommer, kommer Helligåndens gaver. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Det er dette ting en sunn sjel i Kristus burde ha.

Med Kristus fylles et menneske med nåde og lever over all ondskap. Ondskap finnes ikke for ham. Det finnes bare godt, som er Gud. Ondskap kan ikke være. Mørkhet kan ikke være mens det er lyst. Mørket kan heller ikke omringe ham siden han har lyset.

Oversatt fra: Wounded by Love: The Life and the Wisdom of Elder Porfyrios, Limnim Evia, Hellas; Denise Harvey, 2005, s.87-95

En liturgisk katekismus

I Den ortodokse kirke brukes ofte uttrykket "Lex orandi, lex credendi" (Det vi ber er det vi tror). Et godt eksempel på dette er det følgende utdraget fra Hl. Basilios den Stores Liturgi, som feires ti ganger i året.

Hl. Basilios den Store

Presten: Du evige Hersker og Herre, Gud, allmektige Fader som vi tilber, verdig og rett, tilbørlig og høvelig er det for Din hellighets majestet å lovprise Deg, å lovsynge Deg, å velsigne Deg, å tilbe Deg, å takke Deg, å ære Deg som er den eneste sant værende Gud, og bringe Deg denne vår fornuftige tjeneste med sønderbrutt hjerte og ydmyk ånd, for Du er den som gav oss kjennskap til Din sannhet. Og hvem er i stand til å fortelle Dine mektige gjerninger, å gjøre kjent all Din pris eller bekjenne alle Dine undergjerninger til envher tid? Du hersker over alle, Herre over himmel og jord og all skapning, så vel den synlige som den usynlige, Du som sitter på ærens trone og skuer ned i dypene, Du som er uten begynnelse, usynlig, utilgjengelig, ubeskrivelig, uforanderlig, Fader til vår Herre Jesus Kristus, vår store Gud og Frelser som vi setter vårt håp til, Han som er bildet på Din godhet, det likeformede avtrykk, som i seg fremviser Deg, Faderen. Han er det levende Ord, den sanne Gud, den evige Visdommen, Livet, Helgelsen, Kraften, det sanne Lys, ved Hvem Helligånden viste seg, Sannhetens Ånd som gir barnekår og løftet om den kommende arv, førstegrøden av de evige goder, den livgivende Kraft, helgelsens Kilde, fra Hvem all mælende og fornuftig skapning styrkes til å tjene Deg og oppsende Deg vedvarende lovprisninger, for alle er de Dine tjenere; Deg lovpriser englene, erkeenglene, tronene, herredømmene, maktene, myndighetene, kreftene og de mangeøyde kjeruber, rundt Deg står serafer med seks vinger hver, med to dekker de sitt åsyn, med to sine føtter og med to flyr de idet de roper uavlatelige lovprisninger med aldri forstummende røster, Idet de synger og jubler og roper og fremfører seiersangen:

Folket: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Himmel og jord er fulle av Din herlighet. Hosianna i det høyeste, velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Hosianna i det høyeste.

Presten: Med disse salige makter, menneskeelskende Hersker, roper også vi syndere til Deg og sier: I sannhet er Du hellig og høyhellig, ja umåtelig er din hellighets majestet, og rettsindig er Du i alle Dine gjerninger, for med rettvishet og sann dom har Du bestemt alt for oss; Du skapte mennesket av jordens muld, Gud, og æret ham med Ditt bilde, gav ham bo i paradisets sødme og lovet ham udødelig liv og de evige goders vederkvegelse om han bare overholdt Dine bud. Men da han var ulydig mot Deg, den sanne Gud, som hadde skapt ham, og lot seg lokke av slangens list, ble han dødelig ved sine synder, og Du jaget ham ved Din rettferdige dom fra Paradis og ut i denne verden og vendte ham mot jorden, som han var tatt fra. Men Du beredte ham gjenfødelsens frelse i selve Din Kristus, for Du vendte Deg ikke bort fra Din skapning for all tid, han Du hadde skapt, o Gode. Ikke heller glemte Du Dine henders gjerning, men oppsøkte ham på mange vis i Din gode miskunn; Du sendte profeter, Du gjorde underverk ved Dine hellige som i hvert slektledd var Deg til behag, Du talte til oss gjennom Dine profeter, som forutsa vår kommende frelse. Du gav Din love til vår hjelp. Du sendte engler til å beskytte oss. Og da tidens fylde kom, talte Du til oss ved Din egen Sønn, Ham ved Hvem Du også har skapt alle tidsaldre, Han som er avglansen av Din herlighet og avbildet av Din hypostas, som oppeholder alt ved sitt Ords kraft. Han regnet det ikke som et rov å være Deg lik, Gud og Fader, men Han som er Gud fra evighet, viste seg som menneske på jord og levde med menneskene. Han tok kjød av den hellige Jomfruen idet Han uttømte seg selv, og Han tok en tjeners skikkelse, og ble i vårt usle legemes lignelse, for å gjøre oss likedannet med sitt herlige bilde. Etter at synden ved mennesket kom inn i verden, og døden med synden, behaget det Din enbårne Sønn, som er i Ditt skjød, Gud og Fader, å fødes av en kvinne, den evig jomfruelige og hellige Gudfødersken Maria, å fødes under loven for å fordømme synden i sitt kjød, slik at de som er døde i Adam, kan bli levende i selve Din Kristus. Da Han levde i denne verden, gav Han de frelsende bud og fjernet avgudsdyrkelsens villfarelse fra oss og førte oss til erkjennelse av Deg, sanne Gud og Fader. Han vant oss som sitt utvalgte folk, som et kongelig presteskap, et hellig folk, som Han renset med vann og helliget ved Helligånden da Han gav seg selv som løsepenge for døden, som holdt oss i fangenskap, solgt under synden. Ved Korset steg Han ned i dødsriket, for å oppfylle alt med seg selv og løse oss fra dødens redsler, og Han stod opp på tredje dag og laget vei for alt kjød til oppstandelsen fra døde, for det var ikke mulig og holde livets opphav fast i forgjengelsen, og Han ble de avdødes førstegrøde, gjenfødt fra døden, slik at Han selv blir alt, den første i alt. Han steg opp til himmelen og satte seg på Din majestets høyre side i det høye, hvorfra Han skal komme igjen for å gjengjelde hver og en etter deres gjerninger. Han etterlot oss minnet om disse sine frelsende lidelser, som vi og har forkynt etter Hans bud, av egen vilje gikk Han ut til sin frivillige og evig minneverdige og levendegjørende død, og i den natt da Han overgav seg selv for verdens liv, tok Han et brød i sine hellige og allrene hender, viste det Deg, Gud og Fader, takket, velsignet det, helliget det og brøt det.

Han gav det til sine hellige disipler og apostler og sa: Ta og et, dette er Mitt Legeme, som brytes for dere til syndenes forlatelse.

Folket: Amen.

Presten: Likeså tok Han kalken av vintreets frukt, blandet den, takket, velsignet den og helliget den. 

Han gav den til sine hellige disipler og apostler og sa: Drikk alle herav, dette er Mitt Blod, den Nye Pakts Blod, som utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse.

Folket: Amen.

Presten: Gjør dette til minne om Meg, så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Min død og bekjenner dere Min oppstandelse. Også vi ihukommer vår Herres frelsende lidelser og levendegjørende kors, Hans tre dager i graven og oppstandelse fra døde, likeså Hans himmelfart og sete på Din høyre side, Gud og Fader, og Hans forferdelige og herlige gjenkomst.

Oversettelse: Arkimandritt Johannes R. Johansen

Informasjon om Gud

av Christos Yannaras

I Kirkens erfaring finner vi to måter å utøve denne form for askese på: tjeneste til mennesker (dvs. sosialvirksomhet), og monastisk askese, der en strever for å overkomme de hinder, de motstandspunkter som hindrer en i å kommunisere med Gud og andre. Disse to veiene har samme mål. Evagrius Pontikus forklarte det godt når han sa at den kristne, og serlig munken, skiller seg fra andre for å kunne forenes med alle. I samfunnet vi lever i, utelukker desverre vår levemåte disse to veiene. Vi burde bli oppmerksomme på at vi lever i et paradoks. På én hånd, sier vi at vi er medlemmer av Kirken, dvs. av et levende legeme, mens vår situasjon på andre hånd er slik at vår daglige eksistens forutser individeds absoluttisering. Vi lever i dag på basis av individets rettigheter og prioriterer fullstendig individuell forbruk. Og derved har selv teologi blitt en kunnskap om noe. Vi fylles med informasjon om Gud. Det som definerer teologi i Kirken er konkret kunnskap om Gud selv, troens erfaring, som ikke betyr å ha visse individuelle meninger. På gresk bevarer ordet ”tro” (pistis) fortsatt den originale betydningen om tillit. Å ha tro betyr å gi seg selv, å ofre seg selv med fullstendig tillit til Gud og den ”andre” vi elsker. Personlighetene til Tolleren og Fariseeren i Evangeliet er fundamentale for å forstå det jeg prøver å uttrykke ved ordet ”person”. Fariseeren, som en religiøs type, er tilfreds med seg selv, fullstendig trofast til Loven og selvstendig. Han trenger ikke Gud. Det er derfor han utelukkes fra Riket. Den andre, Tolleren, kan verken ofre dyder elle gode gjerninger. Han er en synder. Han tenker ikke på sin personlig styrke, så de eneste han har er forholdet til den han elsker. Og han overgir seg til den kjærligheten.

Oversatt fra: Informationabout God

Den ortodokse kirke er...

Den ortodokse kirke er….

Kristen

Vi tror på inkarnasjonen og at Jesus Kristus er Den levende Guds Sønn, og at Jesus faktisk er Gud blitt menneske. Han er alle menneskers Frelser, og kun ved et personlig forhold til Ham kan vi finne Gud.

Ortodoks

Det greske ordet ’ortodoksi’ (ορθοδοξία) kommer fra to ord: Orthos (ορθός), riktig eller sann; og doksa (δόξα), som betyr både ære eller tilbedelse, og lære eller mening. Dette ordet, riktig-ære eller sann-tro ble brukt i oldtiden for å skille mellom Kirkens sanne tro og heretikernes vranglære. I dag utgjør over 250 millioner troende over hele verden den ”éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke”. Alle bekjenner de ortodoksien som apostlenes sanne lære.

Ortodoksien blir ofte kalt Østlig eller Bysantinsk, med sitt historiske senter i østlige (greske) Konstantinopel, i motsetning til vestlige (latinske) Roma som brøt med resten av Kirken i Det store skisma i 1054 (og ble det vi i dag kjenner som den romersk-katolske kirke). Av samme grunn kalles den også ofte ”Den greske kirke.” Når ordet gresk brukes med hensyn til Kirken har det ingen nasjonal eller etnisk betydning, men er et synonym for ”østlig” eller ”bysantinsk”.

Basert på Den hellige skrift

Kirken tror at Bibelen er den hellige og guddommelige inspirerte åpenbaringen om Gud i menneskenes historie. Den ortodokse tro og tilbedelse har sine røtter i Skriften. Det er ingen gudstjeneste i Den ortodokse kirke som ikke inneholder bibellesninger fra både de gamle og nye Testamenter.

Det nye testaments kilde ligger ikke kun i apostlene. Kristus selv er Den gode lærer, og Han er Guds Ord. Kirkens lære er legemliggjort i Kristi liv. Jesus selv etterlot ingen skrifter. Det Han gav oss var Hans liv, og en livsstil som kun kaltes ”Veien.” Han grunnla også en Kirke ledet av apostler, og opprettet en ny Pakt, seglet av Hans siste og mest dyrebare gave, Den hellige ånd. Helligånden taler gjennom ordet, men er levende og aktiv i Kristi etterfølgere; Kirken.

Trinitarisk

Helligånden er Gud, akkurat som Jesus Kristus er Gud. Begge leder oss til Faderen, som er sann Gud. Men allikevel er det kun én Gud. Vesenenig, men tre personer; Fader, Sønn og Hellig Ånd, Den hellige treenighet. Alle tre er evige, uopprinnelige, og like. Ortodokse tror Treenighetens mysterium er høyere enn begrenset menneskelig forståelse.

Tradisjonell

De tidlige kristne hadde kun begrenset tilgang til Bibler før boktrykkerkunsten ble oppfunnet i 1493. Grunnlaget til deres enhet og tro i århundrene før Bibler var tilgjengelige var den muntlige tradisjon. Tradisjon er ”Veien”, basert på Kristi lære, og overlevert av apostlene og deres etterkommere. Ortodoksien holder fast ved denne tradisjonelle ”Veien”. Skriften er ikke åpen for individuell tolkning. Skriften er en del av Kirkens hellige Tradisjon, og derfor må Skriften tolkes innenfor denne dynamiske og levende Tradisjonen.

Hellig

Gjennom tidene har Kirken vært velsignet av en overflod av hellige. Helgenene er et strålende eksempel på livet i Kristus og Helligåndens kraft. De viderefører Kristi tjeneste ved deres liv, bønner og selvofring.

Jesus lærte apostlene ikke bare med ord, men med gjerning. Kristendommen er en tro som setter gjerninger før ord. Åndelighet er en tilstand, ikke en forkynnelse. Jesus sa selv at, ”Den som tror på Meg, skal også gjøre de gjerninger Jeg gjør, ja, enda større gjerninger…” Den ortodokse tro er rik med helgener, hellige tradisjoner, mirakler og mystisk dybde, som gjør ortodoksien levende og virkelig.

Katolsk

Kirkens universale enhet er en viktig del av Kristi Kirke. Denne enheten kalles ’katolskhet’. Symbolet av denne enheten er ”Kommunionen” av de millioner av ortodokse troende rundt i verden, og deres felles trosbekjennelse som kalles Den nikenske trosbekjennelse. Denne trosbekjennelsen er kristendommens eldste, og var universal blant kristne helt til Det store skisma i det 11. århundre mellom Roma og Østen. Den leses fortsatt i den ortodokse Guddommelige Liturgi (Eukaristi) i dens opprinnelige form, uten tillegg eller endringer.

Den opprinnelige pinsebevegelse

Ortodoksien har vært til siden Pinsedagen, og alle vanlige leksikon vil bekrefte dette. Gjennom århundrene har den samme lære, de samme prinsipp, den samme tro og den samme enhet i Kristus blitt bevart. Den ortodokse kirkes hierarki (biskopene) kan spore sin suksesjon helt tilbake til Kristus og apostlene, i en ubrutt rekke som kalles ’apostolisk suksesjon’.

Mystisk

Han er ikke de dødes Gud, men de levendes; dette lærer oss at selv ikke døden kan skille trofaste kristne fra hverandre. De ortodokse holder fast ved at de hellige er tilstede ved gudstjenestene, og fyller derfor sine kirker med ikoner (bilder) av forskjellige helgener. Hele Kirken, fra fortid og nåtid er forent i Kristus ved Helligånden. Dens medlemmer er Kristi 2000 år gamle familie, og de ortodokse kysser ikonene med kjærlighet til ære (ikke tilbedelse!) for Hans hellige, som avbildes på ikonene.

Ortodoks tilbedelse er mystisk, og forener både de levende og de døde; det åndelige med det fysiske, ved Guds nåde. Etter Herrens bud fortsetter vi de hellige sakramentene: Nattverden, salving, ordinasjon, skriftemålet, ekteskapet, krismering og dåp.

Født på ny

Alle ortodokse kristne er døpt ved tre neddyppinger i Faderens, Sønnens og Helligåndens navn. Denne mystiske innledningen til Oppstandelsen er et skriftlig bud om å bli født på ny, og er universal kristen praksis.

Oppstandelsens Kirke

I ortodoksien åpenbares det evige liv i Oppstandelseshandlingen. Det er Guds gamle pakt å gi frelse fra synd og død, og gjenopprette paradis for Hans troende. Ortodoksien forkynner alles oppstandelse før dommedagen, og begynnelsen av den nye tid når Herren kommer igjen.

Historisk

Mens Kirken venter på den fremtidige foreningen med Kristus, kan det også se tilbake på årtusener av vekst i Herren. Ortodoksien har sine røtter i historien, og forkynner sin ubrutte etterkomst fra Den apostoliske Kirke.

Liturgisk

Ortodoksien er en levende tradisjon best uttrykt i dens liturgiske tilbedelse. Oldtidlige tradisjoner og dyp symbolikk som går tilbake til apostoliske og hebraiske tider forener verdslige offer med guddommelig nåde. Symboler og ritualer er et rørende vitne og rike undervisningsmidler. Med bønner, ikoner, røkelse, hymner, svar, Bibellesninger, prekener, og gjenopplevelse av bibelske hendelser, tar Kirken i bruke alle våre sanser som en vei til det åndelige. Hele personen; kropp, tanker og sjel, deltar i tilbedelse som en del av Guds Rike.

”…Den som spiser Mitt kjød og drikker Mitt blod, har evig liv, og Jeg skal reise ham opp på en siste dag” (Joh. 6.54). Sentralt i Kirkens liturgiske liv er Eukaristien (som betyr ”takk” på gresk) eller Nattverden. Ortodokse tror at det virkelig er Jesu Kristi legeme og blod, og alle døpte ortodokse kristne må delta til frelse, som Jesus pålegger oss. For ortodokse kristne, er Jesus Kristus Gud, Han er virkelig, Han er alltid til stede. Hans bud er nødvendige, og Hans miskunn er stor. Han krever at vi har kjærlighet, ydmykhet og tro, når Han kaller oss til en livsstil der vi vokser i Hans guddommelige kjærlighet, innenfor Hans evige Kirke.

Basert på: "We Believe the Greek Orthodox Church is..."

"Hvis kristne ikke lenger er under Loven, hvordan kan Kirken da ha kanonlov?"

Kirkekanonene

og Livets Grenser

av Christos Yannaras

1. Kirken og loven

Kirkens etos er et liv av personlig forskjellighet og frihet; det er kjærligheten som gir eksistensen en hypostasis av det evige liv, forbi all naturlig restriksjon eller individuell forhåndsbestemmelse. Når mennesket podes inn i Kirkelegemets eukaristiske væremodus, kan ingen ferdiglaget definisjon stemme med dynamismen i måten livet forvandles ”fra herlighet til herlighet” (2 Kor. 3:18). Ingen kasuistisk underordning av mennesket til objektive bestemmelser i livets lover og kanoner kan uttømme egenartetheten til navnet gitt ham av Kirken innen kjærlighetens kommunion og forhold.

Dette gjelder ikke bare for personlig deltakelse i eukaristisk enhet og kommunion; at mennesket ikke har klart å overskride den opprørske impulsen til eksistensiell autonomi i sin naturlige individualitet – synden i dens forskjellige former – er også noe som ikke kan defineres objektivt, og på denne måten bevarer egenartetheten og ulikheten i den tragiske motsetning mellom person og natur, frihetens personlige opplevelse.

Allikevel har Kirken i økumeniske og lokale konsiler, ved kirkefedrene og de helliges visdom, forordnet en rekke kanoner og bestemmelser som styrer hennes liv. Og disse styrer ikke bare utvendige forhold som gjelder hennes administrative struktur og hennes menneskelige organisasjons gode orden, men også kravene til hver medlems deltakelse i hennes legeme eller personlig brudd fra den.

At det finnes kanoner og juridiske regler i Kirkens liv må tolkes riktig, for ellers undergraves Kirkens selveste sannhet, sannheten om personlig forskjellighet og frihet som utgjør det sanne liv innenfor kjærlig kommunion og forhold.

Helt siden apostlenes tider har spørsmålet om Kirkens frihet fra hver lov, selv Loven utnevnt av Gud til Israels historiske utdannelse, vært et spesielt intenst et. Det er nok å ihukomme Hl. Paulus’ strid med ”judaisererne” som ville bevare Loven i Kirkens liv; å ihukomme hans epistlers teologi, og deres insistering på frelse ”ved troen” og ikke ”ved loven.” Men vi må ikke overse at Paulus ikke reagerer ved å avvise Loven og dens utdannende egenskaper,[1] han står kun imot lovens forrang over troen og en juridisk tolkning av troen, av det nye forholdet mellom Gud og mennesket i Kristus.

Det er tydelig for Hl. Paulus at Loven tilhører menneskets fall; den skiller fallet fra det som ikke er fallet, det vonde fra det gode. Den definerer og viser syndens virkelighet,[2] menneskets svik i å leve i kommunion og forhold med Gud. Lovens eksistens viser vår avstand fra Gud; den beviser at det er ”en mur som skiller” mellom Gud og mennesket. Selv om mennesket følger hele Loven, fjernes ikke ”den muren som skiller”, fordi skillet, som er synden, består ikke av lovbrudd, men i den avstanden fra Gud som Loven markerer og bekrefter. Og siden brudd av Loven ikke omfatter syndens hele virkelighet, kunne aldri oppfyllelse av Loven gjøre slutt på synd. Lovens eksistens utelukker rettferdiggjøring ”på grunn av gjerninger som Loven krever,” siden Loven er ”syndens kraft”: det er Loven som gjør syndens konkrete realisering en mulighet i form av lovbrudd, og det er derfor den ”fremkaller vrede” (Rom. 4:15). Det er på denne måten Paulus fastslår at ”ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som Loven krever – ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger” (Gal. 2:16, Rom. 3:20, Gal. 3:17).

Kristus alene er Lovens ende (Rom. 10:4) og frihet fra Loven (Rom. 8:2), nettopp fordi Han gjorde slutt på dens forutsetning når Han, i sitt gudmenneskelige kjød, ødela ”den muren som skilte” (Ef. 2:14), den eksistensielle avstanden mellom mennesket og Gud. Derfor er ikke Loven annullert men ”oppfylt,” i den forstand at den finner sin oppfyllelse i kjærligheten (Rom. 13:10). Loven fortsetter å markere og bekrefte synd, men nå er ikke lenger anerkjennelse av synden bevis på fordømmelse og død, ikke en ”forbannelse,” men et mål på godtakelse av Guds kjærlighet: Loven åpenbarer Guds ”ville eros” for mennesket.

Kristus gjorde slutt på Loven ved å vise at kjærlighet er høyere enn Loven. Hvis Loven underkuer mennesket til overtredelse og derfor døden, befrir Guds kjærlighet ”i Jesu Kristi person” overtredelse fra dens følge, døden, og forvandler lovbrudd til et potensial for omvendelse og et kjærlig forhold til Gud – et potensial for evig liv. Menneskets frelse, hans deltakelse i det evige liv, er ikke en juridisk hendelse; det er en deltakelse i Guds kjærlighet som gir livet vesen. Dilemmaet Hl. Paulus setter foran judaisererne er mellom frelsens ontologiske innhold og dens juridiske tolkning: er det Loven som ”gir de døde liv,” og forvandler vårt dødelige vesen til en hypostasis av evig liv, eller er det Guds kjærlighet?[3] Hvis det er Loven, ”da døde jo Kristus til ingen nytte.”[4] Hvis det er kjærlighet, da er livet og frelsen nåde, en gave av frihet fra oppfyllelse av Loven.[5]

Kristus viste at kjærlighet er høyere enn Loven når Han underordnet seg Loven og døden, og viste at Loven var maktløs til å drepe det livet som er kjærlighet og godtakelse av døden. ”Vi har en lov, og etter loven er Han skyldig til å dø,” sier jødene til Pilatus når de utleverte Kristus til ham (Joh. 19:7). Med disse ordene, men uten å helt forstå deres betydning, fremstiller de den fundamentale betydningen bak Kristi offer: etter menneskets lov, er Han underordnet døden, avstand fra livet – Han er ”skyldig til å dø.” Denne forpliktelsen til å dø utgjør Loven og viser den til å være en ”forbandelse”: ”For de som er under Loven, er under forbannelse” (Gal. 3:10). Så snart det er en lov, er det separasjon fra livet, en forpliktelse til å dø. Men Kristus underordner seg Loven, og forpliktelsen til å dø, og forvandler denne forpliktelsen til lydighet til Guds kjærlighet, til et forhold og kommunion mellom dødelig kjød og Guds livgivende kjærlighet. Kristi underordning til Loven og døden gjør derfor lov og død del av en annet væremodus, av den kjærlighet som gir livet vesen. Kristi kors, Lovens endelige følge, oppfyllelsen av forbannelsen og døden, er Lovens ende og forbistigning av Loven.

Kristus ”var reist opp fra de døde,” med døden nedtrampet Han døden og opphevet Loven ”i sitt kjød” (Ef. 2:15) – lovens, syndens og dødens virkelighet ”er oppslukt av livet” (1 Kor. 15:54, 2 Kor. 5:4). ”Slik er det også med dere, mine søsken,” skriver Hl. Paulus, ”Gjennom Kristi legeme er dere døde for Loven. Dere tilhører en annen, Han som er stått opp fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud” (Rom. 7:4). Måten vi under dåpen er formet til Kristi død og oppstandelse og innlemmet i Kirkens legeme er ”et nytt liv,” frihet fra Loven.[6] Kirkens barn er ikke Hagars barn, av trelldom til Loven, men Saras barn; de er frie barn av Guds løfter, av den kjærlige forholdet og kommunionen med Gud (Gal. 4:22-31). Frelse er en organisk inngang inn i de helliges forsamling, Kirkens legeme, ”bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren” (Ef. 2:20-21).

2. Martyrdommens kanon og kanonenes vitne

I hennes første, apostoliske konsil (Apg. 15:6-29), stadfestet Kirken Hl. Paulus teologi, hun avviste oppfyllelse av Moses’ Lov, og nektet å tillate juridiske erstatninger for frelsen; hun støtte bort faren for å bli en ”religion” og ”etikk” i den nåværende verden som ”går bort.” Det er allikevel betegnende at det apostoliske konsilet beholdt det ”nødvendige” fra Loven: det fastslo at kristne som var konvertitter ”fra hedningene” måtte holde seg borte fra ”kjøtt gjort urent ved avgudsdyrkelse, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr, og hor” (Apg. 15:18-29). I å beholde disse fire reglene fra Loven, definerte Kirken for første gang et objektivt, sosialt skille mellom kristne og hedninger; det var begynnelsen av kanonene i hennes historiske liv.

I de første tre århundre var det ikke behov for en tydeligere definisjon av kirkelivets grenser, av de objektive grensene som beskyttet den synelige enheten og homogenheten i livet av Kirkens legeme. For alle troende var det en stadig mulighet for martyrdød, og dette bevarte kirkelivet i harmoni med den fullest mulige bekreftelsen på frelsens sannhet. Martyrdommen er kirkelivets høyeste kanon, et praktisk vitne som viser det væremodus som skiller de kristnes ”nye skapelse” fra måten ”verden” lever på; og det er målestokken vi bruker for å forstå sannheten bak alle Kirkens senere kanoner. Vi må derfor insistere at dette er en fundamental forutsetning for å forstå kanonene.

De kristne martyrenes vitne er noe mer enn selvfornektende heltedåd for visse idealer en person tror er av høyere verdi, til og med høyere enn hans egen individuelle overlevelse. Historien har sett mange former av slik idealistisk heltedåd og ekstrem selvfornektelse, og alle fortjener absolutt respekt; men de har ingen direkte tilknytning med de Kristne martyrenes vitne. Kirkens martyrer legemliggjør Kirkens sannhet, det sanne livets sannhet som er kommunion og forhold med Gud – som er den høyeste selvoverstigning av naturlig individualitet, og kjærlighet for Kristus som alene gir menneskets personlige forskjellighet en hypostasis av evig liv. Det er ikke et spørsmål om ideologisk fanatisme, eller en tro til ideer som prøver å forbedre vårt vanlige liv; det vi har sett er den konkrete virkeliggjøringen av en væremodus som er det stikk motsatte av individuell overlevelse, og som har sin historiske prototype i Kristi kors.

Hver av Kirkens kanoner har derfor hatt som mål den samme ”martyrlike” selvoverstigningen av naturlig individualitet og autonome overlevelse, den samme realisering av livet som kommunion og forhold, som lydighet til Guds kjærlighet etter den selvfornektende prototypen i den livgivende døden på korset. Hver kanon gir oss et vitne om, og en mulighet for, et personlig forhold til hele Kirkens legeme og underkuelsen av all individualitet til alle troendes felles deltakelse i enheten av Kirkens liv. Det er heller ikke mulighet for forskjellige tolkninger av kanonene. Hvis dette ikke deres sannhet, hvis forskjellen mellom kirkekanonene og alle andre religiøse, moralske og sosiale lover ikke ligger i definisjonen av det ontologiske faktum som Kirken utgjør – personlig forskjellighet og frihet – da blir de en skandale i at de motsir frelsens Evangelium.

3. Askesens kanon og kanonenes askese.

Mens Kirkens historiske liv fortsatte, etter forfølgelsens og martyrdommens tid, begynte kanonenes antall å øke når deltakelse i Kirkens liv ble tatt for gitt blant alle i samfunnet. Antallet av ”det nødvendige” utnevnt av det apostoliske konsil økte; forutsetningene for deltakelse i Kirkelegemets generelle etos, eller brudd fra eukaristisk enhet, ble stadig mer detaljerte.

Helt til det 7. århundre unngår de økumeniske konsilenes kanoner, som har universal autoritet i Kirkens liv, fortsatt å markere grensene for de troendes individuelle moralitet og definere individuelle synder som innebærer ekskommunisering, eksklusjon fra Kirkelegemet. Kanonene av de første fire økumeniske konsiler handler nesten fullstendig om orden i Kirken: presteskapets myndighet, ordinasjoners gyldighet, oppførsel mot kjettere, og slikt. Veldig få individuelle forseelsene som skilles ut har en direkte tilknytning til Kirkens eukaristiske struktur og funksjon: for eksempel, Det første økumeniske konsilets 17. kanon, Om prester som driver med åger; Det fjerde konsilets 2. kanon, At ordinasjoner ikke må utføres for penger; 16. kanon av samme konsil, Om jomfruer og munker, at de ikke skal gå inn i ekteskap. Den siste har en veldig betegnende tilføyelse: ”hvis de gjør dette, la dem forbli uten kommunion. Men vi har fastslått at den lokale biskopen har rett til å ha ettergivenhet med dem…”

Bare fra slutten av det 7. århundre, og spesielt fra Konsilet i Trullo (692), ser vi begynnelsen av en slående øking i antallet kanoner som handler om individuelle synder. Disse takler dårlig sosial oppførsel blant både presteskapet og lekfolket, og også forholdet mellom det naturlige, og særlig seksuelle, livet og deltakelse i Kirkens liv, og likedan med hensyn til bestemmelser om bøter for sosiale forbrytelser, osv.  Så mens de fire første økumeniske konsilene bare formulerte 66 kanoner, Konsilet i Trullo alene formulerte 102 kanoner. Dette konsilet påtegnet og fastslo også som universale kirkekanoner et usedvanlig stort antall regler av tidligere lokale konsiler, og meninger av enkelte kirkefedre, og mesteparten av disse gjaldt spørsmål om moral oppførsel. Synder ble beskrevet i større detalj, og Kirkens tilsvarende bøter var fastslåtte. Senere akademikere har sett i Konsilet i Trullo den første formeringen av et kanonlov system, den første sammensetningen av et kirkelig lovverk (codex canonum), som tilsvarte statens lovverk.[7]

Betyr dette da at vi må anerkjenne i Trullos verk et kompromiss for Kirkens del med tanke på sosial nyttighet? Blir frelsen forfalsket, og endret til individuell lydighet til juridiske former og påbud?

Verken historisk informasjon fra denne tiden eller våre kriteria for Kirkens sannhet og liv tillater en slik konklusjon. Konsilets egne tekster sier tydelig at kanonenes eneste mål er ”sjelenes leging og lidelsenes helbredelse.”[8] Kanonene etableres for å være legende og terapeutiske, ikke juridiske. De eksisterer ikke for å dømme mennesket, pint som han er av synd, og fordømme ham ved å underordne hans svik til den nådeløse lovens upersonlige fordeling. Kanonene definerer og avgrenser helbredelse, den personlige veiledningens terapeutiske handling i Kirken, måten Kirken leder mennesket til oppfyllelse av livets muligheter.

På Kirkens språk betyr helbredelse menneskets brudd med sin individuelle eksistens naturlige impulser, som gjør nødvendighetene og ønskene i en slik eksistens absolutte, et mål i seg selv, og utfyller livets muligheter og nytelser på egen hånd. Det første steget mot dette bruddet er å bli oppmerksom på den eksistensielle svik og fordømmelse som betegnes av autonomien i hans individualitet, å anerkjenne i seg selv den dype mangelen på liv som hans egosentriske overlevelse fører til. For å nå en slik moden selvforståelse, må mennesket underordne seg visse objektive standarder som bestemmer hans synders alvorlighet, og høyden på hans svik i å nærme seg livets sannhet. Disse objektive standarder og hjelpemidler til selvforståelse er det Kirkens kanoner tilbyr ved deres evaluerende vurdering av overtredelser.

Men kanonene er ikke bare et hjelpemiddel til selvforståelse. ”Sjelens leging og lidelsenes  helbredelse” skjær i Kirkens legeme ved å pode individuell eksistens inn i virkeligheten til Kirkens legemes liv og enhet. Når alle kanonene gir spesielle bøter for visse syndstilfeller, vurderer de betydningen av forskjellige former for menneskelig svikt innenfor Kirkens felles strid for å avgrense og unngå døden, hennes felles askese. Bøtene pålagt av kanonene er ikke straffebøter for å betale for forlatelse, men en målestokk for Kirkens asketiske bevissthet, reiselengen personlig frihet må fare for å finne samstemmighet med det treenige væremodus innen kirkelegemet. Bare å anerkjenne vår avstand fra livets sannhet og underordne oss kanonene, standarden for Kirkens asketiske bevissthet, er en form for deltakelse i Kirken, det første og største steget mot kommunion med selveste livets legeme. Nettopp på grunn av deres eksemplariske og rådgivende egenskaper, har bøtene pålagt av kanonene alltid vært relative og underlagt økonomi i Kirkens praksis. Kanonenes anvendelse er, og har alltid vært, et spørsmål og økonomi; dette betyr ikke nødvendigvis at de kanoniske bøtene reduseres, men det betyr at de alltid tilpasses hver persons forskjellige feil så nært som mulig.

Det er umulig å forstå kanonenes eksistens og verk i Kirkens legeme uten å ta hensyn til deres asketiske egenskaper. Kanonene er vilkårene for askese, betingelser for deltakelse i Kirkens liv som er asketisk og dynamisk, ikke konvensjonelt og formelt. Her må det understrekes at sannheten Kirkens kanoner representerer ikke kan forstås uten å ta i betraktning den åndelige og kulturelle sammenhengen de kommer fra. Tiden da kanonene ble til viser til et åndelig nivå som ikke bare forblir uoppnåelig, men til og med uforståelig uten den askeses de uttrykker. Det kan kreve direkte erfaring i kunstfag for å forstå hvor mange kanoner eller regler den bysantinske maler eller poet, innenfor et strengt regelverk, måtte følge for å skape den høye kunsten Bysants gav oss. Jo mer blomstrende kunsten er, jo mer talløse og strenge er dens kanoner. En får inntrykk av at de bysantinske kunstnerne var bevisste på å tilføye ekstra restriksjoner på individuell inspirasjon og initiativ, for å nå et maksimum nivå av individuell selvoverstigning og å virkeliggjøre en personlig, og derfor også universal, opplevelse av sannheten.

Vi lever i dag i en kultur som er det fullstendig motsatte av Bysants; en kultur der det individuelle rår og der individualisme beskyttes av institusjonene. Så det er spesielt vanskelig å forstå at det som skjedde med kunst i Bysants også gjaldt hele livet: jo høyere det åndelige og kulturelle nivået var, jo mer talløse og strenge var askesens kanoner. Vi i dag kan kanskje se i disse kanonene et lovverk. Men bysantinerne så i dem forutsetningene og mulighetene til en asketisk virkeliggjøring av personlig frihet og forskjellighet, for det skjønne livets sanne virkeliggjøring. Måten vi forstår kanonene på er et mål på vår åndelige modenhet.

4. Forskjellen på naturlig fortsettelse og personlig regenerasjon

Det er med samme perspektiv vi burde tolke kanonenes holdninger til problemer og deler av livet som morskapens naturlige prosess, og seksualitet generelt. Samvittigheten til det moderne mennesket i Vesten virker spesielt følsom når det gjelder dette temaet. Ifølge de kriteria formet innenfor vår vestlige kultur av moderne ”liberalisme” og ”humanisme,” er seksualitet par excellence en privat del av det individuelle liv som ikke tillater noe juridisk forstyrrelse, et område der arvelige komponenter, sosiale innflytelser og dype eksistensielle krav former emnets psykologiske identitet. Morskapens naturlige prosess er et spesielt ”hellig” område av livet, som våre sosiale institusjoner viser ærbødighet og oppmerksomhet for.

Denne moderne holdningen til morskap og sex er kanskje idealistisk og upraktisk, men det er helt sikkert at den har generell anerkjennelse som en teoretisk mening; og det er vanskelig å motsi eller avvise den når man tenker på hvor mange århundre med strid ligger bak den i Europa – striden for at seksualitet ikke lenger skulle anses, og faktisk være, grunn til en traumatisk skyldfølelse for enkeltmennesket, og holdninger til morskap var knyttet til uopplyste og undertrykte komplekser.[9]

Siden humanismens og liberalismens moderne kriteria ble formet i den lange striden mot middelalderens overlevinger av manikeisme, mot romersk-katolsk nomisme og protestantisk puritanisme, vekker kirkefedrenes kanoner i den moderne vestlige menneskets tanker bilder og forutsetninger fra europeerens mørke historiske underbevissthet, nettopp fordi de uttrykker en holdning annerledes enn dagens absolutte og religiøse bekreftelse om denne delen av livet. Men Den ortodokse kirkes kanoner nærmer seg dette problemet på et helt annet nivå enn dagens kulturelle kriteria, og viser til en historisk tradisjon som ikke har noe å gjøre med obskurantismen og den morbide undertrykkelsen som førte til den moderne liberalismen og humanismens reaksjoner.

Det er et faktum at visse kanoner omtaler en ny mor som ”uren.”[10] De forbyr kommunion under den fysiologiske funksjonen som forbereder kroppen for morskap, menstruasjon.[11] De krever avhold fra samleie før og etter deltakelse i Nattverden.[12] De nekter ordinasjon til presteskapet for en som har blitt voldtatt i barndommen, selv når det kan tydelig bevises at det var ufrivillig.[13] De ser på samleie utenfor ekteskapet som et hinder for ordinasjon til presteskapet, selv etter omvendelse som kan ha ført til underverk, og evnet til å oppvekke de døde.[14]

Sett ”utenfra,” utenfor miljøet og omstendighetene de ble til i, forblir disse kanonene uforståelige; de er en ”skandale” for det moderne vestlige menneskets måte å tenke på. Men dette eksterne synet, selv om det til en viss grad er uunngåelig i dag, klarer ikke å oppfange kirkefedrenes ånd og etos ved hvilke disse kanonene ble til. Det er ikke mulig å samtidig undervurdere menneskekroppen og seksualitet og til og med hate dem, og allikevel understreke, som alle kirkefedrene og spesielt ørkenasketikerne gjorde, verdien til menneskets ”kjærlige kraft” og legemlig kjærlighet som en åpenbarende funksjon, ”en type av vår lengsel etter Gud,”[15] og åpenbaringen om Gud som våre sjelers brudgom og elsker. På samme måte kan ikke en avvisende holdning sameksistere med kroppens forherligelse i Kirkens ikonografi, eller med rollen til Guds jomfruelige Moder i Kirkens teologi, liturgiske liv og fromhet.

For å forstå Kirkens kanoner, må vi gjenvinne og stå fast ved deres forutsettelser og åndelige nivå, og teologien som formet dem. I kirkefedrenes tekster og konsilenes teologiske avgjørelser som formet de kanonene som relaterer til sex, og i datidens liturgiske liv og kunst, er kun ett problem viktig: hvordan frelsens faktum, menneskets frelse fra døden, kan virkeliggjøres og bevares – menneskets mulighet for å delta i det sanne, ufordervelige og udødelige liv med hele sitt vesen, i sitt eget kjød og i verdens kjød.

Denne absolutte prioriteringen av deltakelse i sannhetens eksistens, å virkeliggjøre den personlige forskjelligheten og friheten som utgjør livet, tillater ingen vanlige evalueringer og romantiske utsmykninger av menneskets dødelige biologiske hypostasis og måten den sammensettes. Sammensetningen av menneskets biologiske hypostasis er underordnet to uforsonlige lidelser i naturen: det eksistensielle behovet og impulsen for naturen å bli absolutt som et individuelt og autonomt vesen, og forbindelsen av denne impulsen med fordervelse og død. Under hver naturlig fødsel er naturens uunngåelige fragmentering til individuelle vesen satt i verk, og med den er menneskenes eksistens ”fordømt” til å begrense sitt liv til individuell overlevelse og til å underordne seg døden.[16]

Årsaken til denne underordningen er verken det faktum at kroppen er materiell, eller seksuell kjærlighet, eller morskapens naturlige prosess. Tvert imot, seksuell kjærlighet er eksistensens ekstatiske kraft, potensialet for selvoverstigning og kjærlig kommunion.[17] På samme måte er morskap et ontologisk faktum av forhold, en virkelig overstigning av egoet som deles ut og viderefører eksistens, og derved fjerner egenarten og selvstendigheten i den biologiske hypostasis. Men seksuell kjærlighet og morskap er begge eksistensielle muligheter til slutt underordnet naturens opprørske selvstendighet og autonomi. De uttrykker, påvirker og tjener den hypostatiske forskjellighetens underordning av den legemlige individualitetens forderv og dødelighet, til naturens nødvendighet for å videreføre seg selv i en rekke av dødelige individuelle vesen.[18] Tragisk nok klarer derfor ikke seksuell kjærlighet og morskapens fysiologiske prosess å oppfylle det eksistensielle målet de er rettet mot. De viderefører ikke personlig forskjellighet og frihet: de viderefører naturen gjennom en rekke av dødelige individer, og de viderefører naturens underordning til fordervelse og død. De er funksjoner av eksistensiell svik, med andre ord av synd – dødens funksjoner.[19] Og derfor forholder Kirkens kanoner seg til dem med total realisme.

Kanonenes rolle er å skille mellom liv og død; å skille mulighetene av det sanne liv, fri fra sted, tid, fordervelse og død, fra livets illusjoner som skjuler døden. Og virkeliggjøringen av det ”sanne” liv er det treenige væremodus vi finner i eukaristiens legeme; det er feiringen av eukaristien og livet i den. Det er derfor kanonene også tydelig må skille mellom den naturlige videreføringen som er underordnet døden og det eukaristiske liv. De to er ikke uforsonlige. De er ikke motsetninger av hverandre: den ene ødelegger ikke den andre. Det er bare at den første må overstiges før den andre kan skje.[20] For å feire eukaristien eller ta del i den, må du være ”tilpasset” den sammensetningsmodus som tilhører den kirkelige og eskatologiske hypostasis av én som tilhører de helliges fellesskap; du må eksistensielt ta avstand, i måte og i tid, fra den naturlige videreføringens autonome impuls som uttrykkes av reproduksjonsprosessen. Det er denne avstanden kanonene pålegger. På samme måte viser de til den eneste muligheten for å befri seksuell kjærlighet fra naturlig nødvendighet: ekteskapets mysterium, der naturens død tas opp som et kors og forvandles til kenotisk selvofring og kjærlig kommunion, etter prototypen som er Kristi ydmykhet.

Med andre ord uttrykker ikke kanonene et lovverk. De uttrykker kun én ting: Kirkens ontologi, vår væremodus innenfor kirkelegemet. De gjør heller ikke dette med teoretiske formuleringer; de avgrenser livets praksis og virkeliggjøring i relasjon til den individuelle overlevelsen som er underordnet døden. Med dette ontologiske kriterium kan alle kanoner som dreier seg om sex bli betydningsfulle og kan tolkes riktig; de kan også tolke Evangeliets budskap om frelsen. Det eneste er at denne ontologiske tolkningen av kanonene ikke kan godtas eller leves uten en absolutt og radikal indre insistering på forskjellen mellom liv og død, og en umettelig tørste for eksistensens fullkommenhet og det evige liv. Og det virker som dette kravet ikke lett kan oppfylles av ”liberale” og ”humanistiske” bekreftelser og utsmykninger av illusjoner om livet.

5. Juridisk tolkning av kanonene

Det hadde allikevel vært feil og ensidig å legge skylden for det moderne menneskets vansker for å forstå og godta Kirkens kanoner, særlig de som dreier seg om seksuelle ting, kun ved de siste århundrenes ”humanistiske” og ”liberale” mentalitet. Vi må også nevne en annen, og viktigere problem: det faktum at kanonenes ontologiske innhold, ja også av frelsen, er undervurdert, glemt og til og med fullstendig oversett selv i den kristne verden. Tro og fromhet har tatt en juridisk form, en utvikling som begynte i Vestens kirkeliv og kom så til pietistiske og akademiske miljø i den ortodokse Østen. Dette tar fra kanonene deres frelsende egenskaper og betydning, og forvandler dem til nøytrale, formelle bestemmelser for å plage mennesket. Det underordner livet til et juridisk ”system” som er uten noe eksistensiell begrunnelse, og derfor død.

I et juridisk og moralistisk miljø skiller ikke kanonene lenger mellom liv og død: deres funksjon er ikke lenger åpenbaring og frelse, helbredelse og omsorg. De virker som en nådeløst moralsk lovverk som evaluerer individuelle overtredelser og pålegger straffedommer.

Kanonenes juridiske og moralistiske tolkning introduserer til det liturgiske liv kriteria for individuell rettferdiggjørelse, og derved en holdning som er det helt motsatte av frelsens sannhet. Dette har derfor følger som er det motsatte av det som burde være følgene av Kirkens liv. I stedet for å ha omsorg for syndere og å helbrede dem, i stedet for å trøste mennesket, som er såret og degradert av synd, fører det til frykt for skyldighet, trusselen av fordømmelse og dødens skygge. De som ”trofast følger kanonene,” de ”rene,” er vanligvis folk som trenger et lovverk for å føle seg trygge som individer. De kommer derfor for å påføre nådeløse straffedommer på alle de ”uviktige” menneskene som bare ved sitt nærvær, ved sin tragiske strid mellom fall og omvendelse, utgjør en provokasjon for objektive moralistiske standarder. Lignelsen om fariseeren og tolleren oppfylles i historien atter en gang, og dens rot er alltid Loven og følging av regler.

Oversatt fra: Christos Yannaras, The Freedom of Morality, Crestwood, NY: St. Vladimir’s Seminary Press, 1984, s. 173-189.

---

[1] “Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven” (Rom. 3:31).

[2] “Ved Loven lærer vi synden å kjenne” (Rom. 3:20). ”Der det ikke finnes noen lov, finnes det heller ikke noe lovbrudd” (Rom. 4:15). ”Synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov” (Rom. 5:13). ”Uten Loven ville jeg ikke visst av synden…Uten Loven er synden død” (Rom. 7:7-8). ”Syndens kraft er Loven” (1 Kor. 15:56).

[3] “Ingen blir rettferdig for Gud ved Loven… Hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved Loven” (Gal. 3:11 og 21).

[4] “Hvis vi kan oppnå rettferdighet ved Loven, da døde jo Kristus til ingen nytte” (Gal. 2:21).

[5] “Av nåde er dere frelst…Det er ikke deres eget verk, men Guds gave…For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus” (Ef. 2:5-10). ”…Guds nådegave er evig liv” (Rom. 6:23). ”For dere står ikke under Loven, men under nåden” (Rom. 6:14). ”…rettferdige ved Hans nåde” (Ti. 3:7).

[6] ”Vi ble begravet med Ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv” (Rom. 6:4).

[7] Se V. Laurent, ”L’oeuvre canonique du concil in Trullo, source primaire du droit de l’Eglise orientale,” Revue des Études Byzantines 23 (1956), 19, 20. A. Christodoulos, Essay on Ecclesiastical Law (på gresk – Konstantinopel, 1896), s. 57ff. Bartholomaios Archontonis, On the Codification of the Holy Canons and Canonical Regulations in the Orthodox Church (på gresk – Thessaloniki, Patriarchal Institute for Patristic Studies, 1970), s.47.

[8] Kanon 2: ”Dette virket også utmerket og høyst viktig for dette hellige konsilet: at kanonene mottatt og bekreftet av de hellige kirkefedrene for våre sjelers leging og lidelsenes helbredelse, og slik overlevert til oss, heretter skal fortsette sikkert og standhaftig.”

[9] Se Peter Gay, The Enlightenment – An Interpretation, 2: The Science of Freedom (London, 1973), s.96, 189-90, 194-207. Philip Sherrard, Christianity and Eros (London, 1976). André Biéler, L’homme et la femme dans la morale calviniste (Geneve, 1963). M. Rade, Die Stellung des Christentums zum Geschlechtsleben (Tübingen, 1910). Th. de Félice, Le protestantisme et la question sexuelle (Paris, 1930). John Marbove, The Puritan Tradition in English Life (London, 1956). Fritz Tanner, Die Ebe im Pietismus (avhandling, Zürich, 1952).

[10] 38. kanon av Hl. Nikeforos Bekjenneren, Patriark av Konstantinopel: ”En kvinner som har født nylig burde ikke gå inn i rommet der hennes døpte spedbarn ligger.”

[11] 2. kanon av Hl. Dionysios av Alexandria: ”Kvinner burde ikke motta Nattverden mens de menstruerer.” Hl. Johannes Fasterens kanon ”Om menstruerende kvinner.” 6. og 7. kanon av Hl. Timotheos av Alexandria: ”At en menstruerende kvinne ikke burde døpes. Og hvis hun er døpt burde hun ikke motta Nattverden mens hun menstruerer.”

[12] 5. kanon av Hl. Timotheos av Alexandria: ”At par som nettopp har hatt samleie ikke burde motta Nattverden.”

[13] Hl. Johannes Fasterens kanon om sodomi: ”Et barn som har blitt mishandlet kan ikke ordineres til presteskapet. For selv om han ikke syndet selv, har hans kar blitt knust og ubrukelig for den guddommelige prestetjenesten.”

[14] 36. kanon av Hl. Nikeforos av Konstantinopel.

[15] Hl. Johannes av Sinai, Stigen, steg 26, PG 88, 1024B.

[16] “The biological constitution of man’s hypostasis suffers radically from two ‘passions’ which destroy precisely that towards which the human hypostasis is thrusting, namely, the person. The first ‘passion’ is what we may call ‘ontological necessity.’ Constitutionally the hypostasis is inevitably tied to the natural instinct, to an impulse which is ‘necessary’ and not subject to the control of freedom. Thus the person as a being ‘subsists’ not as freedom but as necessity…The second ‘passion’…may be called the ‘passion’ of individualism, of the separation of the hypostasis. Finally, however, it is indentified with the last and greatest passion of man, with the disintegration of the hypostasis, which is death”: John Zizlioulas, “From Prosopeion to Prosopon,” s.308-309.

[17] “Every man who comes into the world bears his hypostasis, which is not entirely unrelated to love: he is the product of a communion between two people. Erotic love, even when expressed coldly without emotional involvement, is an astounding mystery of existence, concealing in the deepest act of communion a tendency towards an ecstatic transcendence through creation”: ibid., s.308.

[18] “Man as a biological hypostasis is intrinsically a tragic figure. He is born as a result of an ecstatic fact – erotic love – but this fact is interwoven with a natural necessity and therefore lacks ontological freedom. He is born as a hypostatic fact, as a body, but this fact is interwoven with individuality and with death. By the same erotic act with which he tries to attain ecstasy he is led to individualism. His body is the tragic instrument which leads to communion with others…But at the same time it is the ‘mask’ of hypocrisy, the fortress of individualism, the vehicle of the final separation, death”: ibid., s.310.

[19] “The tragedy of the biological constitution of man’s hypostasis does not lie in his not being a person because of it; it lies in his tending towards becoming a person through it and failing. Sin is precisely this failure. And sin is the tragic prerogative of the person alone…The body tends towards the person, but ultimately leads to the individual…[Death], the ‘failure’ of the survival of the biological hypostasis, is not the result of some acquired fault of a moral kind (a transgression), but of the very constitutional make-up of the hypostasis, that is, of the biological act of the perpetuation of the species”: ibid., s.309-310.

[20] “For salvation to become possible, for the unsuccessful hypostasis to succeed, it is necessary that eros and the body, as expressions of ecstasy and of the hypostasis of the person, should cease to be the bearers of death. Two things therefore appear to be indispensible: (a) that the two basic components of the biological hypostasis, eros and the body, should not be destroyed (a flight from these elements would entail for man a privation of those means by which he expresses himself equally as ecstasy and as hypostasis, that is, as person); and (b) that the constitutional make-up (or ‘mode) of the hypostasis should be changed – not that a moral change or improvement should be found, but a kind of new birth for man. This means that although neither eros nor the body are abandoned, they nevertheless change their activity, adapt themselves to the new ‘mode of existence’ of the hypostasis, reject from this activity of their which is constitutive of the human hypostasis whatever creates the tragic element in man, and retain whatever makes the person to be love, freedom and life. This is precisely what constitutes that which I have called the ‘hypostasis of ecclesial existence’”: ibid., s.310-311.