Kirken

av Hl. Elder Porfyrios

Kirken er uten begynnelse, uten ende og er evig, akkurat som den treenige Gud, Kirkens grunnlegger, er uten begynnelse, uten ende og er evig. Den er uskapt akkurat som Gud er uskapt. Den var før alle ider, før englene, før verdens skapelse – før verdens grunnvoll ble lagt slik Apostelen Paulus sier. Den er en guddommelig institusjon og i den bor hele guddommens fylde. Den uttrykker Guds rikelig varierte visdom. Den er mysterienes mysterium. Den var skjult og ble åpenbart ved tidenes ende. Kirken forblir urokket fordi den har Guds kjærlighet og vise forsyn som sine grunnvoller.

Den hellige Treenighetens tre Personer utgjør den evige Kirke. Englene og menneskene var i den treenige Guds vilje og kjærlighet siden begynnelsen. Vi mennesker ble ikke født nå, men var før alle tider i Guds allvitenhet.

Guds kjærlighet skaper oss i Hans bilde og likhet. Han omfavnet oss innenfor Kirken til tross for at Han kjente til vårt frafall. Han ga oss alt for også å gjøre oss til guder ved nådens frie gave. Først og fremst, misbrukte vi vår frihet og tapte vår opprinnelige skjønnhet, vår opprinnelige oppriktighet og skilte oss fra Kirken. Utenfor Kirken, langt borte fra den hellige Treenighet, mistet vi Paradis, alt. Men utenfor Kirken finnes ingen frelse, der er det intet liv. Og derfor lot ikke Gud Faders medlidende hjerte oss forbli bortkastet fra Hans kjærlighet. Han gjenåpnet for oss Paradisets porter ved tidenes ende og viste seg i kjødet.

Ved Guds enbårne Sønns guddommelige menneskevorden, ble Guds evige plan for menneskets frelse igjen åpenbart for menneskene. I sitt brev til Timoteus, sier Apostelen Paulus: stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Apostelen Paulus’ ord er tettpakkede med betydning: guddommelige, himmelske ord!

I sin uendelige kjærlighet, gjenforente Gud oss med sin Kirke i Kristi person. Ved å stige inn i den uskapte Kirke, kommer vi til Kristus, vi trår inn i den uskapte verden. Vi troende kalles til å bli uskapt ved nåde, å bli deltakere i Guds guddommelige energier, å trå inn i guddommens mysterium, å stige over vår verdslige tankegang, å dø til det «gamle mennesket» og bli fordypet i Gud. Når vi lever i Kirken, lever vi i Kristus.

Kirkens overhode er Kristus og vi mennesker, vi kristne, er legemet. Apostelen Paulus sier, Og Han er hodet for legemet, som er Kirken. Kirken og Kristus er ett. Legemet kan ikke være foruten dets hode. Kirkens Legeme næres, helliges og lever med Kristus. Han er Herren, allmektig, allvitende, som er alle steder og oppfyller alt, vår stav, vår venn, vår bror: Kirkens søyle og faste grunnvoll. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, grunnlaget – alt. Uten Kristus finnes ikke Kirken. Kristus er Brudgommen; hver enkelt sjel er Bruden.

Kristus forente Kirkens legeme med himmelen og med jord, med engler, mennesker og all skapning, med alt Gud har skapt – med dyr og fugler, med hver bitteliten villblomst og hvert mikroskopiske insekt. Kirken ble da fylt av Ham som fyller alt i alle, dvs. av Kristus. Alt er i Kristus og med Kristus. Dette er Kirkens mysterium.

Kristus åpenbarte enheten mellom Hans kjærlighet og oss: Kirken. På egenhånd er jeg ikke Kirken, men kun sammen med deg. Til sammen er vi alle Kirken. Alle blir innlemmet i Kirken. Vi er alle ett og Kristus er hodet. Ett legeme, ett Kristi legeme. Dere er Kristi legeme og Hans lemmer, hver etter sin del. Vi er alle ett fordi Gud er vår Far og er overalt. Når vi opplever dette er vi i Kirken. Dette er vårt Herres ønske for alle Kirkens medlemmer, slik at uttrykte det i sin yppersteprestelige bønn: at de må være ett. Men det er noe du kan forstå kun ved nåde. Vi opplever enhetens og kjærlighetens glede, og vi blir ett med alle. Det finnes ikke noe mer praktfullt enn dette!

Det viktige for oss er å stige inn i Kirken – å forene oss med våre medmennesker, med hver og éns gleder og sorger, å føle at disse er våre egne, å be for alle, å sørge for deres frelse, å glemme oss selv, å gjøre alt for dem slik Kristus gjorde for oss. I Kirken blir vi ett med hver ulykkelig, lidende og syndig sjel.

Ingen burde ønske å frelses alene uten at alle andre også frelses. Det er feil for noen å be for seg selv, at han må bli frelst. VI må elske andre og be om at ingen sjel går tapt, at alle må stige inn i Kirken. Det er det som teller. Og det er med dette ønske en burde forlate verden for å ta bolig i et kloster eller i ødemarken.

Hl. Porfyrios med Trooditissa-ikonet av Jomfru Maria

Når vi isolerer oss fra andre, er vi ikke kristne. Vi er sanne kristne når vi har en dyp følelse for at vi er medlemmer i Kristi mystiske legeme, i Kirken, i et ubrutt kjærlighetsforhold – når vi lever forent i Kristus, dvs. når vi opplever enhet i Hans Kirke. Det er derfor Kristus ber til sin Fader og sier, at de må bli ett. Han gjentar bønnen om og igjen og apostlene legger vekt på det overalt. Dette er Kirkens dypeste aspekt, dens høyeste betydning. Det er her hemmeligheten er å finne: for alle å forenes i Gud som én person. Det finnes ingen annen religion lik denne; ingen annen religion sier noe slikt. De har noe å si, men ikke dette mysteriet, dette utmerkede punktet i mysteriet der Kristus forlanger og sier til oss at det er slik vi må bli, at Han vil at vi skal bli Hans.

Vi er ett selv med dem som ikke står Kirken nær. De er langt unna på grunn av uvitenhet. Vi må be at Gud vil opplyse dem og endre dem slik at de også kan komme til Kristus. Vi ser ting på en menneskelig måte, vi beveger oss på et annet nivå og ser for oss at vi elsker Kristus. Men Kristus, som lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier til oss: Elsk deres fiender. Vi er nødt til å be om at vi alle vil forenet, forenet i Gud. Da, hvis vi utlever denne bønnen, vil vi oppnå tilsvarende resultat; vil vi alle forenes i kjærlighet.

For Guds folk er det ikke noe som heter avstand, selv om de er tusenvis av mil fra hverandre. Uansett hvor langt unna våre medmennesker måtte være, må vi stå dem bi. Jeg har noen som stadig vekk ringer meg fra en by som ligger ved Indiahavet – Durban heter det, hvis jeg uttaler det riktig. Det er i Sør-Afrika, to timers kjøretid fra Johannesburg. Ja, for noen dager siden kom de hit. De tok med seg en syk person til England og kom først hit for å be meg lese en bønn. Jeg var meget rørt.

Når Kristus forener oss, finnes ikke avstand. Når jeg forlater dette livet vil det være bedre. Jeg vil være nærmere dere.

Kirken er det nye liv i Kristus. I Kirken finnes ingen død og intet dødsrike. Hl Johannes Evangelisten sier: Om noen holder Mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden. Kristus gjør slutt på døden. Enhver som kommer inn i Kirken frelses; han blir evig. Livet er ett, en ubrutt kontinuitet: det finnes ikke ende, eller død. Enhver som følger Kristi bud vil aldri dø. Han dør i kjødet, død til lidenskapene, og begynner i dette liv å leve i Paradis, i vår Kirke, og deretter i evigheten. Med Kristus, blir døden omgjort til broen som vi i et øyeblikk krysser for å fortsette å leve i det lys som aldri slukkes.

Fra det øyeblikk jeg ble en munk, har jeg trodd på at døden ikke finnes. Det er det jeg følte, og slik jeg alltid føler – at jeg er evig og udødelig. Hvor praktfullt!

I Kirken som har frelsende sakramenter finnes ikke fortvilelse. Vi er kanskje dypt syndige. Men vi skrifter, presten leser bønnen, vi tilgis og vi fortsetter mot udødeligheten, uten noe uro eller frykt.

Når vi elsker Kristus, lever vi Kristi liv. Dersom vi, ved Guds nåde, lykkes i dette, vil vi befinne oss i en annen tilstand. Vi lever i en annen, misunnelsesverdig tilstand. For oss er det intet å frykte; verken døden, eller djevelen og helvete. Alle disse finnes for dem som er langt unna Kristus, for dem som ikke er kristne. For oss kristne som gjør Hans vilje, finnes ikke slikt, som Evageliet sier. Det vil si, de finnes, men når en tar livet av sitt gamle selv med dets lyster og begjæringer, legger man ikke noe vekt på djevelen og ondskap. Det bryr oss ikke. Det som er viktig er kjærlighet, å tjene Kristus og våre medmennesker. Hvis vi oppnår å føle glede, kjærlighet, fryktløs gudsdyrkelse, hvis vi er i stand til å si, Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, da kan ingen hindre oss i å stige inn i dette mysteriet.

Ved å tilbe Gud lever du i Paradis. Hvis du kjenner og elsker Kristus, lever du i Paradis. Kristus er Paradis. Paradis begynner her. Kirken er Paradis på jord, akkurat det samme som Paradis i himmelen. Det same Paradis som er i himmelen, er også her på jord. Der er alle sjeler ett, akkurat som den hellige Treenighet er tre Personer, men som forenes og utgjør én.

Vår hovedmål er å overgi oss til Kristus, å forene oss med Kirken. Hvis vi stiger inn i Guds kjærlighet, inngår vi i Kirken. Hvis vi ikke går inn i Kirken, hvis vi ikke blir ett med den jordiske Kirken her og nå, er vi i fare for å tape også den himmelske Kirke. Og når vi sier «himmelske», ikke tenk at vi vil finne blomsterhager, fjell, bekker og fugler i det andre liv. Jordisk skjønnhet finnes ikke der; der er det noe annet, noe meget opphøyd.

Den som opplever Kristus blir ett med Ham, med Hans Kirke. Han opplever en ekstatisk fryd. Dette livet er annerledes en livet andre mennesker lever. Det er glede, det er lys, det er fryd, det er opphøyelse. Dette er Kirkens liv, Evangeliets liv, Guds rike. «Guds rike er inni oss.» Kristus kommer inn i oss og vi er inni Ham. Dette skjer på samme måte som en jernstang blir ild og lys når den legges oppi ilden; så snart den tas ut av ilden blir jernstangen igjen svart og mørk.

I Kriken skjer det et guddommelig samkvem, og vi gjennomtrenges av Gud. Når vi er med Kristus er vi i lyset; og når vi lever i lyset finnes ikke mørke. Men lyset er ikke konstant; det er avhengig av oss. Det er akkurat som jernstangen, som blir mørkt når den tas ut av ilden. Mørket og lyset er uforenelige. Vi kan aldri ha mørkhet og lys samtidig. Enten lys eller mørke. Når du slår på lyset, forsvinner mørket.

For å bevare vår enhet må vi være lydhøre ovenfor Kirken og hennes biskoper. Når vi er lydhøre ovenfor Kirken er vi lydhøre ovenfor Kristus selv. Kristus ønsker at vi blir én hjord med én hyrde.

La oss ha medfølelse for Kirken. La oss elske den inderlig. Vi burde ikke godta at dens representanter kritiseres og anklages. På Det hellige fjell var ånden i hvilken jeg ble næret ortodoks, dyp, hellig og stille – uten konflikter, uten uenigheter og uten klander. 

Vi burde ikke støtte dem som anklager presteskapet. Selv om vi skulle se en prest gjøre noe negativt med våre egne øyne, burde vi ikke tro det, eller tenke over det, eller snakke om det med andre. Det samme gjelder Kirkens lekmenn og alle personer. Vi er alle Kirken. De som klandrer Kirken på grunn av det hennes representanter gjør feil, mens de hevder at de hjelper til med å rette på henne, begår en stor feil. De elsker ikke Kirken. De elsker heller ikke Kristus. Vi elsker Kirken når vi med vår bønn omfavner hver og én av dens medlemmer, og gjør det Kristus gjorde – når vi ofrer oss selv, forblir årvåkne, og gjør alt på samme måte som Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt, ikke truet når Han led.

Vi må også passe på å iaktta de formelle aspektene: å delta i sakramentene, særlig den hellige Nattverden. Det er i disse tingene at en finner ortodoksien. Kristus ofrer seg selv til Kirken i sakramentene og over alt annet i Nattverden. La meg i all ydmykhet dele med dere en opplevelse jeg selv hadde av guddommelig hjelp, slik at dere kan se sakramentenes nåde.

…

Vår religion er religionenes religion. Den kommer fra åpenbaring, den autentiske og sanne religion. Andre religioner er menneskelige, hule. De kjenner ikke til den treenige Guds storhet. De vet ikke at vårt mål, vår skjebne, er å bli guder ved nåde, å oppnå den treenige Guds likhet, å bli ett med Ham og hverandre. Disse er ting som andre religioner ikke kjenner. Vår religions endelige mål er at de må bli ett. Her blir Kristi verk oppfylt. Vår religion er kjærlighet, den er eros, den er iver, den er galskap, den er lengsel etter guddommen. Alle disse har vi inni oss. Vår sjel forlanger at vi oppnår dem.

Men for mange er religion virkelig strev, smerte og urolighet. Derfor blir mange «religiøse» sett på som uheldige, fordi andre kan se den desperate tilstanden de er i. Og slik er det. Dette er fordi, når et menneske ikke forstår religionens dypere betydning og ikke opplever den, blir religionen en sykdom, ja, en forferdelig sykdom. Så forferdelig at mennesket mister kontroll over sine egne handlinger og blir svaksindig og feig, han fylles av smerte og uro og blir drevet at og fram av den onde ånd. Han gjør prostrasjoner, han gråter, han roper, han tror han ydmyker seg selv, og all denne ydmykheten er et Satans verk. Noen slike mennesker opplever religion som et helvete. De gjør prostrasjoner og korsets tegn i kirken og sier, «vi er uverdige syndere,» men så snart de kommer ut igjen spotter de alt som er hellig så fort noen forarger dem litt. Det er veldig tydelig noe demonisk i dette.

Den kristne religionen omvandler og helbreder folk. Men den viktigste forutsetningen for at noen skal anerkjenne og skjelne sannheten er ydmykhet. Egoisme formørker menneskets sinn, det forvirrer ham, det villeder ham, til vranglære. Det er viktig for et menneske å forstå sannheten.

…

Synden skaper stor psykisk forvirring hos et menneske. Og ingenting kan drive denne forvirringen bort – ingenting bortsett fra Kristi lys. Kristus tar det første skrittet: Kom til Meg, alle dere som strever… Da mottar vi dette lyset ved vår godvilje, som vi uttrykker ved vår kjærlighet til Ham, ved bønn, ved vår deltakelse i Kirkens liv og ved sakramentene.

Ofte vil verken strev, prostrasjoner eller å gjøre korsets tegn tiltrekke Guds nåde. De finnes hemmeligheter. Det viktigste er å gå forbi formalitetene og komme til det som virkelig teller. Uansett hva som gjøres, må det gjøres med kjærlighet.

Kjærlighet forstår alltid behovet for å ofre ting. Alt som gjøres med tvang vil alltid føre til at sjelen reagerer med fornektelse. Kjærlighet tiltrekker Guds nåde. Når nåden kommer, kommer Helligåndens gaver. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Det er dette ting en sunn sjel i Kristus burde ha.

Med Kristus fylles et menneske med nåde og lever over all ondskap. Ondskap finnes ikke for ham. Det finnes bare godt, som er Gud. Ondskap kan ikke være. Mørkhet kan ikke være mens det er lyst. Mørket kan heller ikke omringe ham siden han har lyset.

Oversatt fra: Wounded by Love: The Life and the Wisdom of Elder Porfyrios, Limnim Evia, Hellas; Denise Harvey, 2005, s.87-95

Burde en be sakte eller raskt?

av Hl. Johannes av Kronstadt

Er det mulig å be med hast uten å skade bønnens styrke? Det er mulig for dem som har lært indre bønn med et rent hjerte. Under bønn er det nødvendig at ditt hjerte virkelig ønsker det du ber om og føler sannheten i det du sier, og dette kommer naturlig til et rent hjerte. Det er derfor det også er i stand til å be raskt, og samtidig være Gud til behag, siden bønnens hurtighet ikke skader dens sannhet i dette tilfellet. Men for dem som ikke har nådd evnet til å be inderlig, er det nødvendig å be sakte, og vente på et tilsvarende ekko i hjertet etter hvert ord. Og dette gis ikke alltid raskt til dem som ikke er vant med kontemplasjon. Derfor må slike få det som en fast regel at de fremsier bønnens ord sakte, og med pauser. Vent til hvert ord gir tilbake dets tilsvarende ekko i hjertet.

Oversatt fra: My Life in Christ, Jordanville, NY: Holy Trinity Monastery 2000, s.19.

Rett på deg selv

av Hl. Elder Paisios av Athos

Hvis du vil hjelpe Kirken, er det bedre å prøve å rette på deg selv, i stedet for å rette på andre. Hvis du klarer å rette på deg selv, er en liten del av Kirken umiddelbart rettet på. Hvis alle gjorde det samme, ville naturligvis hele Kirkens legeme være i god stand. Men i dag bryr folk seg om alt annet enn seg selv. Som du ser, er det lett å dømme andre, mens det er krevende å jobbe med seg selv.

Hvis vi jobber med å rette på oss selv og ser mer grundig på vår «indre» aktivitet, i stedet for det eksterne, og lar guddommelig hjelp komme først, kan vi så bli til større og mer positiv hjelp for andre. Vi vil også oppnå en indre fred, som vil stille hjelpe sjelene til andre vi møter, fordi åndelig fred speiler sjelens oppriktighet og omvandler også andre sjeler. Når noen begynner med utvendig aktiviteter før han har finpusset sin innvendige åndelige tilstand, kan han streve for åndelighet, men han vil være full av bekymring, uro, mangel på tillit til Gud og stadig miste sin fred. Hvis han ikke forbedrer seg selv, kan han ikke si at hans interesse for alles gode er ren. Når han befris fra sitt gamle selv og alle verdslige ting, da vil han motta guddommelig nåde og ikke bare ha fred i seg selv, men vil bringe fred til alle andre. Men dersom han ikke har mottatt Guds nåde, kan han verken styre seg selv eller hjelpe andre til det guddommelige. Han må først fordypes i guddommelig nåde og deretter bruke de helliggjorte krefter han da vil motta til å hjelpe andre til frelse.

Oversatt fra, Spiritual Awakening, Souroti, Thessaloniki: Holy Monastery “Evangelist John the Theologian” 2008, s.81-2.

Kva er kristendom?

Av Roy-Olav T. Øien

Den ortodokse kristendomen er ein filosofi. Iallfall tenkjer mange slik (Kol. 2:8). Dei ser føre seg den kristne tanken som ein av mange antikke straumdrag som har overlevd til i dag. Andre vil derimot meine at kristendomen er ein religion på linje med islam, hinduisme og jødedom. Dei ser føre seg ein guddom som styrer verdssoga frå avstand og har millionar av krav til kva menneska sjølve skal gjere for å vinne sjelefred.  

Den ortodokse kristendomen er verken filosofisk eller religiøs. Han er ei openberring direkte frå Gud og skil seg ut ved at Jahve Gud søkjer kvart einskild menneske der dei andre religionane krev at menneska er den søkjande parten (Jak. 1:26). Den ortodokse kristendomen vil seie at Gud skapte menneska for at han kunne lækje dei. Alle andre religionar krev at mennesket først lækjer seg sjølv før dei kan ha samfunn med Gud.

Den ortodokse kristendomen er ikkje ei tru på noko fjernt og absolutt. I staden er det eit samfunn med ein person av same materialet som mennesket. Det er heller ikkje ei tru på ei fjern framtid utan liding og sorg, men ei erfaring av at lækjedomen startar i dette livet (Mal. 4:2). For Den ortodokse kristendomen er der ingen problem som står på vent til eit anna tidskverv, men dei blir tekne hand om i dette livet.

Den ortodokse kristendomen lever framtidsvona no. Guds rike startar i dette livet ved at Den treeinige Gud gjev menneska del i sin nåde – sitt uskapa lys (Op. 1:9). Ein ventar difor ikkje på noko endetid, men spring, i Kristus, slutten på tidene i møte og er allereie i det evige livet. Ein ventar heller ikkje på eit nytt Kristi kome, for har ein sett Kristi lys, lever ein allereie i det ævelege livet no.

Den ortodokse kristendomen er guddommeleggjering (2. Pet. 1:4). Kvart einskild menneske som blir døypt ortodoks startar ein prosess der ein gradevis blir meir like Kristus. Hans bilete, som er i kvart menneske, blir vaska reint. Dette skjer i Kyrkja. Kyrkja er Kristi kropp (Kol. 1:18), og det er i henne vi får del i Kristus, blir sameinte med han. I den ortodokse kristendomen er der difor ikkje rom for privatpraktiserande religiøsitet.

Den ortodokse kristendomen er reinsing (Jak. 1:19-27). Dette skjer i Kyrkja og ved Kyrkja, men er likevel ikkje noko ein gjer i eigen kraft. Hjartet og sjela si reinsing skjer ved at Gud og mennesket jobbar saman i ein symbiose på kvar einskild si frelse. Gud søkjer mennesket og tenner gnisten. Mennesket legg syndene sine på bålet. Ja, mennesket kjem med alt det slit med, og Gud lèt det brenne opp. 

Den ortodokse kristendomen er difor lækjedom. Vi kjenner historia om den gode samaritanen (Luk. 10:33ff). Mannen som kom gåande er mennesket som gjekk bort frå Jahve Gud og inn i ei vondskapsfull verd (Salme 38:5). Den gode samaritanen er Kristus som lækja menneska med olje og vin – Den heilage ande og blod. Deretter førte han mannen inn i Den ortodokse kyrkja og gav han til apostelen Paulus slik at han kunne passe han saman med dei andre lærde i kyrkja.

Den ortodokse kristendomen er såleis eit sjukehus. Prestar og biskopar, helgenar og apostlar, er alle lækjarar tilsett av Gud (Matt. 4:23-24). Dei har sidan tidenes morgon jobba for at kvar einskild menneske skal bli frisk og lækja. Ein kan difor utvide bilete og seie at Den ortodokse kyrkja er todelt. Ein har dei som er sjuke og under behandling, og vi har dei heilage som allereie er lækja.

Den ortodokse kristendomen kan dermed ikkje dele menneske inn i kategoriar som til dømes moralske og umoralske, gode eller vonde. Ein er alle undervegs samstundes som ein allereie har del i det himmelske. 

Geronta Jeronymos og dommeren

Er dåpen nødvendig?

Elder Jeronymos av Aegina

En gang mens han bodde i Konstantinopel, ble Jeronymos invitert til å besøke en tyrkisk kadi [dommer]. Dommeren sa til ham:

«Effendi Papa, jeg er en tyrker, en muslim. Men fra lønningen jeg mottar, beholder jeg kun det som er nødvendig for min familie, og resten bruker jeg til veldedighet. Jeg hjelper enker, farløse og fattige, jeg betaler medgift til fattige jenters bryllup, jeg hjelper de syke, jeg holder fastene strengt, jeg ber, og generelt sett prøver å være rettferdig. Jeg behandler ikke noen annerledes, uansett hvor høy en stilling han har. Hva sier du – alt dette jeg gjør – er det ikke nok for meg å oppnå Paradiset dere kristne taler om?»

Fader Basilios [som elderen da het] var imponert over alt den tyrkiske kadien fortalte ham, og han tenkte med en gang på høvedsmannen Kornelius (Apg. 10). Han så at levemåten deres liknet. Han forstod at det stod foran ham en rettferdig mann med gode hensikter. Så han bestemte seg for å vitne om sin tro.

«Si meg, Effendi, har du barn?»

«Ja, det har jeg.»

«Har du tjenere?»

«Ja, jeg har tjenere?»

«Hvem oppfyller ditt ord bedre, dine barn eller dine tjenere?»

«Garantert mine tjenere. Fordi mine barn, med den freidighet de har, er ofte ulydige og gjør hva de vil, mens mine tjenere alltid gjør det jeg ber om.»

«Si meg, Effendi, når du dør, hvem vil arve etter deg: dine tjenere, som oppfyller dine ønsker med trofasthet, eller dine ulydige barn?»

«Mine barn, så klart. Kun de har arverett, ikke mine tjenere.»

«Vel, Effendi, alt det du gjør er godt. Men det eneste de kan gagne deg er at du regnes blant gode tjenere. Men ønsker du å arve Paradis, Himlenes Rike, må du bli en sønn. Og dette kan oppnås kun ved dåpen.»

Den tyrkiske kadien var imponert med likningen f. Basil fortalte ham. De snakket litt mer, and til slutt spurte han ham om han kunne gi han trosopplæring og døpe ham. Og etter litt ble den tyrkiske kadien døpt og ble en kristen.

"En kristendom uten Korset, er illegitim og foruten Oppstandelse"

av Elder Athanasios av Stavrovouni

Elder Athanasios

Mine kjære søsken, vår Herre Jesus Kristus kom til verden for å frelse den. Han kom til verden, for å tilintetgjøre djevelens verk. Han kom for å reise oss opp fra fordervelsen og føre oss til ufordervelse. For å fri oss fra døden og gi oss det evige liv! Vår Herre Jesus Kristus er hele verdens liv, Han er det sanne Lys, som opplyser og helliger «hvert menneske som kommer til verden» (Joh. 1:9). Vår Herre er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14:6). Det finnes intet annet «navn under himmelen ved hvilket vi skal bli frelst» (Apg. 4:12). Herren er nådig og miskunnsfull, og «omvender oss fra vår vondskap» (Han tilgir våre synder). Derfor, mine kjære kristne, er det behov for å vende tilbake, for inderlig omvendelse med hele vår sjel og hele vårt hjerte. Nok med likegyldigheten og latskapen vi har vist hittil! Det finnes ikke frelse lang unna Kristus og Hans Kirke. Vi er nødt til å knytte oss med bevissthet til de hellige klostrene. Kirken er herberget der lidenskapene helbredes sammen med våre sykdommer på sjel og kropp. Kirken er vår frelses havn. «Ingen kan tjene to Herrer», både Kristus og djevelens verk. Og dog «den port er trang, og den vei er smal som fører til livet» (Matt. 7:14), vil vi ha Guds nåde til hjelp og vår Herres liv som et lytefritt forbilde, samt alle de helliges gjennom tidene, som strevde og vandret hos Gud. Og for at vi skal frelses må vi følge i Herrens og Hans helliges fotspor. Vi er nødt til å gå foruten, til å lide vondt og å utholde trengsler for å finne Guds rike.

Stavrovouni (Korsfjellet) kloster, Kypros

Derfor, kjære søsken, kreves det en helsjelet omvendelse til Gud, en selvfornektelse, et hjertelig ønske og vilje til å ta opp vår Herres kors. Korset er trengsler. Det er ikke «la oss ete og drikke…» En kristendom uten Korset, er illegitim og foruten Oppstandelse. Vi må være tålmodige ovenfor den åndelige stridens bevisste trengsler og livets ubevisste prøvelser, dersom vi vil frelses. «I verden har dere trengsler» (Joh. 16:33), sa Herren, «men den som holder ut til enden, han skal bli frelst» (Matt. 10:22). Men når en eller annen prøvelse kommer vår vei, er det få som holder ut. Vi er nødt til å ha tålmodighet i alt og å si: Ære være Gud, disse prøvelsene er en følge av våre synder.» Vi må ikke klage om Gud. I vår lathet ønsker vi å alltid ha det «bra», uten prøvelser og trengsler, fordi vi tenker visstnok at det er på denne måten Gud er god mot oss! Men Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til Ham synliggjøres, prøves, bekreftes og økes i prøvelser, trengsler og fristelser.

La oss da takke Gud for alt, og la oss streve for ren omvendelse og reorientering for å være Ham til behag, så vi også kan verdiges Hans rikes ubeskrivelige glede, ved den velsignede Gudføderskens og alle de helliges forbønner. Amen. 

Oversatt fra: Ορθόδοξη Μαρτυρία 91-94 (1995-1999), Stavrovouni-klosteret: Kypros, s. 362-371.