Forklaring av Davids første Salme

av Munk Euthymios Zigavenos (+1118)

Den første Salmen mangler overskrift i den hebraiske teksten, og det gjør også den andre. Den inneholder en velsignelse og ros for de fromme og oppriktige, og en anklagelse mot de ugudelige og syndige.

Salig er den mann som ikke vandret i ugudeliges råd og ikke sto på synderes vei og ikke satt i spotteres sete (Salme 1, vers 1).

Ifølge Hl. Basilios den Store, når det tolkes på rett måte, referer ordet «salig» til Gud, «den Salige og alene Mektige» (1 Tim. 6, 15) som Apostelen sier, og Gud gir da oss dette navnet, ifølge den samme Hl. Basilios, slik at vi også kunne kalles salige. På samme måte ga Han oss ordet «gud», så vi kunne bli kalt guder, ifølge Salmeverset der det står, «Jeg har sagt: dere er guder» (Salme 81, 6), slik vi har blitt gitt mange andre navn som tilhører Gud. Navnet «salig», som Hl. Basilios sier, er derfor en frukt og følge av fullkommen dyd, og betegner den som er foruten fordervelse og død. For μακάριος (salig) betyr, «han som hverken ser fordervelse eller død,» fra ἀ - en negativ prefiks – og fra κηρός, som betegner vår dødelige andel, mens den første μ er overflødig.

Denne saligprisningen, dog David bruker hannkjønn, inkluderer også kvinner, og refererer til helheten ved en del. Det vil si, det dekker begge menneskekjønn fordi «mannen er kvinnens hode» (1 Kor. 11, 3), ifølge Apostelen Paulus. Slik andre kroppsdeler er tilknyttet hodet, er kvinnen forent med mannen, og er del av ham. Og siden menneskets natur er én og felles for både mann og kvinne, er belønningen for gode gjerninger felles for begge to, og i denne forstand er det ikke noe forskjell på mann og kvinne.

David ga disse ordene en viss, naturlig rekkefølge. For roten og årsaken til alle legemlige handlinger og gjerninger er det råd og den tanke som oppstår i menneskets hjerte, slik Herren selv sa at de onde tanker som gjør oss urene kommer fra hjertet (Matt. 15, 19). Av den grunn holder vi mennesker først råd, deretter tar vi et valg og en avslutning basert på vårt råd, og til slutt gjør vi det vi har bestemt oss for, slik den guddommelige Basilios sier. Den ugudelige er en ateist eller en avgudsdyrker, og synderen er den som tror på Gud, men lever et lovløst og syndig liv. Spotteren er den som ikke bare er syndig, men som forderver andre og sprer sin synd til dem, slik en som er syk smitter andre med sin sykdom. Det er derfor David velsigner den kristne som holder seg unna disse tre og hverken har del i de ugudeliges råd imot Gud, selv ikke tilfeldig, ifølge Hesychios (for jeg tror det er dette David mener med vandring), og heller ikke omgås syndernes vei i ondskap – selv om han, som menneske, av og til blir dratt inn i en uvane uten å ville det – og heller ikke har felleskap med perverse spottere i deres stahet og iherdighet i synd, med dem som også forderver andre, og om hvem Salomo sa, «Den som er overmodig og opblåst, kalles en spotter» (Ordsp 21, 24). For setet David nevner her representerer iherdighet.

Dette verset kan også tolkes på en annen måte. […] syndernes vei er djevelens vei, i følge Didymos, frodi den som ikke står på djevelens vei vil finne frem til Kristus, som er veien der mennesker går til godhet, siden kun Han sier, «Jeg er veien» (Joh. 14, 6). Spotternes sete er onde menneskers lære, ifølge Asterios, fordi det er ikke nok bare å flykte fra ondskap for å oppnå fullkommen dyd, men en må også gjøre godt: «Vik fra ondt og gjør godt» (Salme 33, 15) og «Hold opp å gjøre det som er ondt. Lær å gjøre det gode» (Jes 1, 16-17). Derfor fortsetter David med å si:

Men hans lyst er i Herrens lov og på Hans lov grunder han dag og natt (vers 2).

Salig er den kristne, sier han her, som ikke bare har ungått felleskap med slike ugudelige, syndere og spottere, men i tillegg har harmonisert sin vilje med Herrens lov og ønsker og elsker kun det som Loven gir bud om. Over disse budene grunder han til alle tider, og ved dem irettesetter sitt liv og styrer det vel. For Gud ga bud ved Moses og sa:

Og disse ord som Jeg byder deg idag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne (5 Mos 6, 6-8).

David fortsetter så med å beskrive hva slags frukt som bringes frem ved å grunne over den guddommelige loven.

Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til (vers 3).

Dersom en alltid grunner over den guddommelige lov, sier han, vil en være den som, plantet ved de guddommelige ords bekker og vannet ved deres lære, blomstrer som et tre planetet ved rennende bekker og bringer frem dyder som frukt i sin tid. Bladene som ikke visner er ydmykheten, som dekker og beskytter dydene, som er det forstandige treets frukt. Vi kan også tolke dette på en annen måte, at frukten er den åndelige rikdommen av guddommelige gaver som høstes ved streben og askese, og at bladene er håpet om frelsen som, ifølge Theodoret, dekker slik askese til alle tider, slik at den oppriktige ikke føler deres tyngde, på grunn av belønningen de vil bringe i den kommende verden.

Det er passende at Profeten og Kongen sammenliknet guddommelige ord med vann, fordi de vanner og metter sjelen på noetisk vis, slik vann vanner og gir liv til plantene. For Herskeren Kristus beskrev også sin lære som vann, og sa, «Om noen tørster, han komme til Meg og drikke. Den som tror på Meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann» (Joh 7, 37-38). Igjen, «den som drikker av det vann Jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste» (Joh. 4, 14). Gud samarbeider med et slikt menneske i alle ting, som David sier et annet sted: «Herren gjør en manns gang fast, og Han har velbehag i hans vei» (Salme 36, 23). Og Apostelen sier at «alle ting tjener dem til gode som elsker Gud» (Rom 8, 28). Hl. Paulus sier «alle ting» for å vise at den som oppnår Guds kjærlighet aldri vil gjøre noe ondt. Derfor vil han i alle sine handlinger ledes rett av Gud. Etter å ha formant mennesker til dyd ved sine gode og gledelige ord, fortsetter David med å formane dydenes idrettsmenn med det motsatte – med sørgelige ord – og sier:

Ikke så de ugudelige, ikke så (vers 4^a).

Det vil si, ugudelige mennesker vil hverken spire eller bære frukt, og de vil heller ikke nyte de goder som den kristne som grunner over Guds lov. Ifølge Theodoret, sier Profeten «ikke så» to ganger, for å legge vekt på sine ord og mer tydelig vise forskjellen mellom den fromme og ugudelige.

Men de er lik agner, som vinden blåser vekk fra jordens åsyn (vers 4^b).

Akkurat som vinden blåser vekk agner, og sprer dem fra ett sted til et annet, vil den djevelen spre de ugudelige. Det David kaller jordens åsyn er jordens synelige overflate, som [på gresk] også kalles jordens rygg, fordi på denne bærer jorden planter, dyr og andre ting, mens jordens dyp kallers dens fang. David bruker ordet ugudelige om de tidligere nevnte ugudelige, syndere og spottere. Ifølge Hl. Athanasios og Hesychios, kan de ugudelige også tolkes som jødene som, fordi de var uten ærbødighet for Guds Sønn, ble spredt verden rundt lik agner etter de hellige Apostlenes lære blåste frem og romerrikets hær stormet mot jødene som en sterk vind og ødela Jerusalem, deres hjem.

Derfor skal ugudelige ikke reise seg i dommen (vers 5^a).

Se her, mine kjære, hvordan Helligånden taler gjennom David med nøyaktighet, fordi Han sier ikke bare at de ugudelige ikke skal reise seg, men tilføyer «i dommen.» For de vil reise seg, men ikke for å dømmes, siden de er selvdømte ifølge det som står skrevet – «den som ikke tror, er allerede dømt» (Joh. 3, 18) – men de vil reise seg for å bli irettesatt og straffet, ifølge Gullmunn og Theodoret. Vi må bemerke at Moses ikke talte (tydelig) om Oppstandelsen. David var den første som lærte dette tydelig.

Og syndere ikke i de rettferdiges råd (vers 5^b).

Her kaller han syndere dem som ikke er utroende, men til troende som allikevel er fordervede og, i sin ondskap, vil dømmes og drives langt fra de rettferdige. I De hellige skrifter kalles rettferdige ikke bare de som har rettferdighetens dyd, men alle de hellige generelt som har blitt rettferdiggjort av Gud for deres dyders skyld.

For Herren kjenner de rettferdiges vei (vers 6^a).

Med disse ordene viser David at intet menneske kan unslippe og skjule seg for Gud, fordi Gud kjenner hans gode veier og de rettferdiges handlinger, akkurat som David sier et annet sted, «Herren kjenner de ulasteliges veier» (Salme 36, 18), mens Moses sier, «Herren skal åpenbare hvem som tilhører Ham, og hvem som er hellig» (4 Mos 16, 5). Siden Herren også sa, «Jeg er veien» (Joh 14, 6), kjenner Han også dem som vandrer ved Ham; dvs. ved Hans bud. Men Gud taler som om Han ikke kjenner de ondes stier, fordi de er uverdige den kunskap verdig Gud. Derfor spør Gud Adam, etter han hadde brutt Guds bud, som om Han ikke visste, «Adam, hvor er du?» (1 Mos 3, 9). På samme måte spurte Han Kain, etter han hadde drept sin bror, «Hvor er Abel, din bror?» (1 Mos 4, 9). Og Gud stillte mange andre liknende spørsmål.

Men de ugudeliges vei går til grunne (vers 6b).

De rettferdige og helliges gode gjerninger vil vare i evighet som deres rikdom og seierskroner, men de ugudelige og ondes syndige gjerninger, som David her kaller deres vei, vil ødelegges og bli til intet. Ifølge Theodoret, likner disse ordene det Hl Paulus sier, «Om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen» (1 Kor 3, 15).

Salmenes Bok: 17. Kathisma (Salme 118)

Denne oversettelsen, som fortsatt trenger mye revisjon, har som utgangspunkt teksten fra 1930 Bibelen, som da har blitt endret der den er forskjellig fra den greske Septuaginta. Målet er å produsere en nøyaktig og verdig oversettelse av Den ortodokse kirkes Salmebok egnet til liturgisk bruk, som da også kan brukes som et grunnlag for oversettelser av andre liturgiske tekster. 

Til liturgisk bruk deles Salmenes Bok opp i 20 deler, som kalles kathismata (seter). Disse delene leses daglig under orthros- (matutin) og vespergudstjenestene – vanligvis én under vesper og to under orthros, slik at hele Salmenes Bok leses i sin helhet minst en gang i uken. Den 17. kathisma leses hver lørdag under orthros, og som del av midnattsbønnen på hverdager.

17. Kathisma

[Forsamlingen setter seg, og leseren begynner:]

Salme 118

Halleluja.
1. del

א Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov. Salige er de som gransker Hans vitnesbyrd, de vil søke Ham av hele sitt hjerte. For de som gjør lovløshet, vandret ikke på Hans veier. Du har gitt Dine bud for at en skal holde dem nøye. O, at mine veier måtte bli rette, så jeg holder Dine forskrifter. Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle Dine bud. Jeg vil bekjenne [prise] Deg i hjertets oppriktighet når jeg lærer Din rettferdig-hets lover å kjenne. Dine forskrifter vil jeg holde; Du må ikke rent forlate meg. ב Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter Dine ord. Av hele mitt hjerte har jeg søkt Deg; kast meg ikke bort fra Dine bud. I mitt hjerte har jeg gjemt Dine ord for at jeg ikke skal synde imot Deg. Velsignet er Du, Herre. Lær meg Dine forskrifter. Med mine lepper har jeg forkynt alle lover fra Din munn. Over Dine vitnesbyrds vei har jeg gledet meg, som over all rikdom. På Dine befalinger vil jeg tenke og vende mine tanker til Dine stier. I dine forskrifter vil jeg grunde, jeg glemmer ikke Ditt ord. ג Gjengjelde Din tjener; jeg vil leve og holde Ditt ord. Lat opp mine øyne, så vil jeg skue de underfulle ting i Din lov. Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke Dine bud for meg. Min sjel fortærtes av lengsel etter Dine dommer til enhver tid. Du har truet de overmodige; forbannede er de som farer vill fra Dine bud. Ta skam og forakt bort fra meg, for jeg søkte Dine vitnesbyrd. Ja, fyrster har også sittet og talt sammen imot meg, men Din tjener grundet på Dine forskrifter. Ja, Dine vitnesbyrd er også min tanke, og Dine bud er mine rådgivere. ד Min sjel var nedtrykt i støvet; hold meg i live etter Ditt ord. Jeg fortalte Deg mine veier, og Du hørte meg; lær meg Dine forskrifter. La meg forstå Dine befalingers vei, så vil jeg grunde på Dine undergjerninger. Min sjel var søvnig fra utmattelse; bekreft meg i Dine ord. Vend urettferdighetens vei bort fra meg, og miskunne Deg over meg ved Din lov. Trofasthets vei har jeg utvalgt, Dine lover har jeg ikke glemt. Jeg hang ved Dine vitnesbyrd; Herre, la meg ikke bli til skamme. Dine buds vei løpte jeg; for Du åpnet mitt hjerte. ה Gjør Dine forskrifter min lov, Herre, så vil jeg søke den inntil enden. Lær meg, så vil jeg søke Din lov og holde den av hele mitt hjerte. Led meg frem på Dine buds sti, for i den har jeg min lyst. Bøy mitt hjerte til Dine vitnesbyrd og ikke til vinning. Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet, hold meg i live på Din vei. Oppfyll for Din tjener Ditt ord, til Din frykt. Ta bort min vanære, som jeg frykter for. For Dine dommer er gode. Se, jeg lengtet etter Dine befalinger; hold meg i live ved Din rettferdighet. ו La Dine nådegjerninger, Herre, komme over meg, Din frelse etter Ditt ord. Jeg vil gi dem svar som håner meg; for jeg satt min lit til Dine ord. Ta ikke sannhets ord så rent bort fra min munn, for jeg biet på Dine dommer. Jeg vil holde Din lov stadig, evindelig og til evighetens evigheter. Jeg vandret i fritt rom, for jeg spurte etter Dine befalinger. Jeg talte om Dine vitnesbyrd for konger og ble ikke til skamme. Jeg grundet over Dine bud, som jeg elsket høyt. Jeg løftet mine hender til Dine bud, som jeg elsket, og jeg grundet på Dine for-skrifter. ז Kom i hu Ditt ord til Din tjener, ved hvilket Du har gitt meg håp. Dette var min trøst i min ydmykelse, at Ditt ord holdt meg i live. De overmodige har spottet meg såre; fra Din lov ble jeg ikke avveket. Jeg kom Dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg ble trøstet. Motløshet har grepet meg over de ugudelige, de som stadig forlater Din lov. Dine forskrifter er ble mine lovsanger der jeg bodde. Jeg kom om natten Ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt Din lov. Dette ble meg gitt, for jeg søkte Dine befalinger. ח Herre, Du er min del; jeg sa at jeg holdt Din lov. Jeg bønnfalte Ditt åsyn av hele mitt hjerte: Vær meg nådig etter Ditt ord. Jeg tenkte over Dine veier og vendte mine føtter til Dine vitnesbyrd. Jeg var forberedt og ventet ikke med å holde Dine bud. De ugudeliges strikker omspente meg, Din lov glemte jeg ikke.Midt om natten sto jeg opp for å prise Deg for Din rettferdighets dommer. Jeg holder meg til alle dem som frykter Deg, og som holder Dine befalinger. Jorden er full av Din miskunnhet, Herre; lær meg Dine forskrifter. ט Du har gjort vel imot Din tjener, Herre, etter Ditt ord. Lær meg godhet, skjønnsomhet og kunnskap, for jeg trodde på Dine bud. Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill; derfor holdt jeg Ditt ord. Du er god, Herre, og i Din godhet, lær meg Dine forskrifter. De overmodiges urettferdighet ble rettet imot meg i fullt mål; men jeg vil grans-ke Dine befalinger av hele mitt hjerte. Deres hjerte klumpet seg som melk, men jeg grundet over Din lov. Det var meg godt at jeg ble ydmyket, for at jeg kunne lære Dine forskrifter. Din munns lov er meg bedre enn tusen stykker gull og sølv.

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen reiser seg idet en annen leser fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja, ære være Deg, Gud. (Tre ganger med små bøyninger)

Herre, miskunne Deg. (Tre ganger)

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen setter seg idet den første leseren fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

2. del

י Dine hender har skapt meg og gjort meg; gi meg forstand, for at jeg må lære Dine bud. De som frykter Deg, skal se meg og glede seg; for jeg har satt mitt håp til Dine ord. Jeg visste, Herre, at Dine dommer er rettferdighet, og med sannhet har Du yd-myket meg. La Din miskunnhet være meg til trøst etter Ditt ord til Din tjener. La Din barmhjertighet komme over meg, for at jeg kan leve. For Din lov er min tanke. La de overmodige bli til skamme, for urettferdig handlet de med meg; men jeg vil grunde på Dine befalinger. La dem vende tilbake til meg, de som frykter Deg og kjenner Dine vitnesbyrd. La mitt hjerte bli uskyldig i Dine forskrifter, for at jeg ikke skal bli til skamme. כ Min sjel vansmekter av lengsel etter Din frelse; jeg satte mitt håp til Ditt ord. Mine øyne vansmekter av lengsel etter Ditt ord idet jeg sier: Når vil Du trøste meg? For ble som en skinnsekk i frost; Dine forskrifter glemte jeg ikke. Hvor mange er vel Din tjeners dager? Når vil Du holde dom over mine forfølgere? Lovbrytere talte dårskap, men ikke Din lov, o Herre. Alle Dine bud er trofasthet; uten årsak forfulgte de meg; hjelp meg. På lite nær har de tilintetgjort meg i landet; men jeg har ikke forlatt Dine befa-linger. Hold meg i live etter Din miskunnhet, så vil jeg ta vare på Din munns vitnes-byrd. ל Til evig tid, Herre, står Ditt ord fast i himmelen. Fra slekt til slekt varer Din sannhet; Du grunnfestet jorden, og den forblir. Etter Din ordning forblir dagen; for alle ting er Dine tjenere. Dersom Din lov ikke hadde vært min tanke, var jeg omkommet i min ydmykelse. Til evig tid skal jeg ikke glemme Dine befalinger; for ved dem har Du holdt meg i live.

MIDTPUNKT

Din er jeg, frels meg. For jeg har søkt Dine befalinger. Syndere har ventet på meg for å ødelegge meg; jeg gav akt på Dine vitnesbyrd. På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men Ditt bud strekker seg såre vidt. מ Hvor jeg har Din lov kjær. Hele dagen grunder jeg på den. Ved Ditt bud har Du gjort meg visere enn mine fiender; for til evig tid eier jeg det. Jeg ble klokere enn alle mine lærere; for jeg grundet på Dine vitnesbyrd. Jeg ble forstandigere enn de gamle; for jeg søkte Dine befalinger. Fra enhver ond sti holdt jeg mine føtter borte for at jeg kunne holde Dine ord. Fra Dine lover har jeg ikke avveket; for Du har lovfestet for meg. Hvor Dine ord er søte for min gane, mere enn honning for min munn. Av Dine befalinger fikk jeg forstand; derfor hatet jeg all urettferdighetens sti. נ Ditt ord er en lykt for mine føtter og et lys for mine stier. Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på Din rettferdighets lover. Jeg var såre nedbøyet; Herre, hold meg i live etter Ditt ord. La min munns frivillige ofre tekkes Deg, Herre, og lær meg Dine dommer. Jeg gikk alltid med sjelen i hendene, men Din lov har jeg ikke glemt. De ugudelige har lagt snare for meg, men jeg har ikke forvillet meg fra Dine befalinger. Jeg har fått Dine vitnesbyrd i eie evindelig; for de er mitt hjertes glede. Jeg har bøyet mitt hjerte til å gjøre etter Dine forskrifter, evindelig på grunn av en byttehandel. ס Lovbrytere hatet jeg, men Din lov har jeg elsket. Du er min hjelp og mitt skjold, jeg venter på Ditt ord. Vik fra meg, dere som gjør ondt, for at jeg må granske min Guds bud. Hold meg oppe etter Ditt ord, for at jeg kan leve, og la meg ikke bli til skamme med mitt håp. Hjelp meg, så jeg må bli frelst. Da vil jeg alltid grunde på Dine forskrifter. Du akter for intet alle dem som fór vill fra Dine forskrifter; for deres argument er urettferdig. Jeg anså som lovbrytere alle syndere på jorden; derfor elsket jeg Dine vitnes-byrd. Nagl mitt kjød med Din frykt, for jeg fryktet for Dine dommer. ע Jeg gjorde rett og rettferdighet; overgi meg ikke til dem er urettferdige med meg. Ta imot Din tjener, for at det kan gå ham vel. La ikke de overmodige undertryk-ke meg. Mine øyne vansmekter av lengsel etter Din frelseog etter Din rettferdighets ord. Gjør med Din tjener etter Din miskunnhet, og lær meg Dine forskrifter. Jeg er Din tjener; lær meg, så jeg kan kjenne Dine vitnesbyrd. Det er tid for Herren å gripe inn; de har brutt Din lov. Derfor elsket jeg Dine bud mere enn gull og topas. Derfor rettet jeg meg ved alle Dine bud; jeg hatet all urettferdighet. פ Underfulle er Dine vitnesbyrd; derfor søker min sjel dem.
Dine ords åpenbaring opplyser, den gjør spedbarn forstandige. Jeg åpnet min munn og sukket av lengsel; for jeg stundet etter Dine bud.

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen reiser seg idet en annen leser fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja, ære være Deg, Gud. (Tre ganger med små bøyninger)

Herre, miskunne Deg. (Tre ganger)

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen setter seg idet den første leseren fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

3. kathisma

Se til meg og vær meg nådig, som rett er mot dem som elsker Ditt navn. Gjør mine trin faste ved Ditt ord, og la ingen lovløshet herske over meg. Forløs meg fra menneskers vold, så vil jeg holde Dine befalinger. La Ditt åsyn lyse for Din tjener, og lær meg Dine forskrifter. Mine øyne fløt bort i vannstrømmer, siden de ikke holdt Din lov. צ Du er rettferdig, Herre, og Dine dommer er rettvise. Du har fastsatt Dine vitnesbyrd i rettferdighet og stor sannhet. Din iver har fortært meg, fordi mine motstandere glemte Dine ord. Ditt ord var vel renset, og Din tjener elsket det. Jeg er ung og foraktet; jeg glemte Dine befalinger. Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og Din lov er sannhet. Nød og trengsel fant meg; Dine bud er min tanke. Dine vitnesbyrd er rettferdige til evig tid; lær meg, for at jeg kan leve. ק Jeg ropte av hele mitt hjerte; hør meg, Herre. Jeg søker Dine forskrifter.  Jeg ropte til Deg, frels meg, så vil jeg holde Dine vitnesbyrd. Jeg var tidlig oppe i morgenlysningen og ropte; jeg satte min lit til Dine ord. Mine øyne var oppe før nattevaktene, for at jeg kunne grunde på Dine ord. Hør min røst, Herre, etter Din miskunnhet. Hold meg i live ved Din dom. De kom nær som forfølger meg med lovløshet; fra Din lov er de kommet langt bort. Du er nær, Herre, og alle Dine bud er sannhet. For lenge siden vet jeg av Dine vitnesbyrd at Du har grunnet dem for evig tid. ר Se min ydmykelse og utfri meg, for jeg har ikke glemt Din lov. Før min sak og forløs meg, hold meg i live etter Ditt ord. Frelse er langt borte fra syndere; for de søkte ikke Dine forskrifter. Din miskunnhet er stor, Herre; hold meg i live etter Dine dommer. Mange er mine forfølgere og mine motstandere; jeg har ikke avveket fra Dine vitnesbyrd. Jeg så de troløse og vemmedes, fordi de ikke holdt Dine ord. Se at jeg har elsket Dine befalinger. Herre, hold meg i live etter Din miskunnhet. Begynnelsen av Dine ord er sannhet, og til evig tid står all Din rettferdighets dommer fast. ש Fyrster forfulgte meg uten årsak, og mitt hjerte fryktet for Dine ord. Jeg vil glede meg over Ditt ord som en som finner meget bytte. Urett har jeg hatet og avskydd, men Din lov har jeg elsket. Syv ganger om dagen har jeg prist Deg for Din rettferdighets dommer. Megen fred har de som elsker Din lov, og det er ikke noe anstøt for dem. Jeg har ventet på Din frelse, Herre, og jeg har elsket Dine bud. Min sjel har holdt Dine vitnesbyrd, og elsket dem såre. Jeg har holdt Dine befalinger og Dine vitnesbyrd; for alle mine veier var for Ditt åsyn. ת La mitt klagerop komme nær for Ditt åsyn, Herre; lær meg etter Ditt ord. La min inderlige bønn komme for Ditt åsyn. Frels meg etter Ditt ord. Må mine lepper flyte over av lovsang, når Du lærer meg Dine forskrifter. Må min tunge ytre Ditt ord; for alle Dine bud er rettferdighet. La Din hånd være meg til hjelp, for jeg har utvalgt Dine befalinger. Jeg lengtes etter Din frelse, Herre, og Din lov er min tanke. La min sjel leve og love Deg, og Dine dommer hjelpe meg. Jeg har faret vill som et tapt får; oppsøk Din tjener, for jeg glemte ikke Dine bud.

[Forsamlingen reiser seg]

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden,
nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja, ære være Deg, Gud. (Tre ganger med små bøyninger). Herre, vårt håp, ære være Deg.

Salmenes Bok - Første Kathisma (Salme 1-8)

Denne oversettelsen, som fortsatt trenger mye revisjon, har som utgangspunkt teksten fra 1930 Bibelen, som da har blitt endret der den er forskjellig fra den greske Septuaginta. Målet er å produsere en nøyaktig og verdig oversettelse av Den ortodokse kirkes Salmebok egnet til liturgisk bruk, som da også kan brukes som et grunnlag for oversettelser av andre liturgiske tekster. 

Til liturgisk bruk deles Salmenes Bok opp i 20 deler, som kalles kathismata (seter). Disse delene leses daglig under orthros- (matutin) og vespergudstjenestene – vanligvis én under vesper og to under orthros, slik at hele Salmenes Bok leses i sin helhet minst en gang i uken. Den første kathisma leses aften til søndag under vesperen.

Første Kathisma

[Forsamlingen setter seg, og leseren begynner:]

Salme 1

En Davids salme. Uten navn blant hebreerne.

Salig er den mann som ikke vandret i ugudeliges råd og ikke sto på synderes vei og ikke satt i spotteres sete. Men hans lyst er i Herrens lov og på Hans lov grunder han dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til. Ikke så de ugudelige, ikke så, men de er lik agner, som vinden blåser vekk fra jordens åsyn. Derfor skal ugudelige ikke reise seg i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges råd. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne.

Salme 2

En Davids salme.

Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiste seg, og fyrstene rådslo sammen mot Herren og mot Hans Salvede [Hans Krist]: (Sela) La oss sprenge deres bånd og kaste deres åk av oss. Han som bor i himmelen vil le av dem, og Herren vil spotte dem. Da vil Han tale til dem i sin vrede, og i sin harme vil Han forferde dem: Men jeg ble innsatt av Ham som konge, på Sion Hans hellige berg, og kunngjorde det Herren har fastsatt. Herren sa til meg: Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. Du skal hyrde dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem. Og nå, dere konger, forstå. La dere tilrettevise, dere dommere på jorden. Tjen Herren med frykt og juble i Ham med beven. Ta imot tilrettevisning, forat Herren ikke skal bli vred, og dere gå til grunne på den rette vei, når Hans vrede raskt opptennes. Salige er alle de som har satt sin lit til Ham.

Salme 3

En salme av David, da han flydde for Absalom, sin sønns, åsyn.

Herre, hvorfor har de som plager meg blitt mange? Mange reiser seg imot meg. Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos hans Gud. (Sela) Men Du, Herre, er min beskytter, min ære og den som oppløfter mitt hode. Med min røst ropte jeg til Herren, og Han svarte meg fra sitt hellige berg. (Sela) Jeg la meg og sov inn; jeg våknet, for Herren vil beskytte meg. Jeg vil ikke frykte for titusener av folk, som legger seg mot meg rundt omkring. Reis Deg, Herre, frels meg, min Gud. For Du har slått alle som uten grunn er fiendtlige mot meg, Du har sønderbrutt synderes tenner. Herren hører frelsen til; og over Ditt folk være Din velsignelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen reiser seg idet en annen leser fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja, ære være Deg, Gud. (Tre ganger med små bøyninger)

Herre, miskunne Deg. (Tre ganger)

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen setter seg idet den første leseren fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Salme 4

Til slutten, blant salmene: en Davids ode.

Når jeg ropte, da svarte Du meg, min rettferdighets Gud. I trengsel har Du gitt meg rom; vær meg nådig og hør min bønn. Menneskebarn, hvor lenge skal dere være tunghjertet? Hvorfor elsker dere det som fåfengt er og søker løgn? (Sela). Og vit at Herren har forherliget sin Hellige. Herren vil høre når jeg roper til Ham. Vredes, men synd ikke. For det dere sier i deres hjerte, vær stukket på deres leie. (Sela). Ofre rettferdighets offer, og sett deres lit til Herren. Mange sier: Hvem vil la oss se godt? Ditt åsyns lys ble et tegn over oss, Herre. Du har gitt meg glede i mitt hjerte. Av deres korn, vin og oljes frukt ble de mettet. I fred vil jeg både legge meg ned og sove inn; for Du alene, Herre, har latt meg bo i håp.

Salme 5

Til slutten, for arvingen: en Davids salme.

Vend øret til mine ord, Herre, akt på mitt rop. Merk på mitt klagerops røst, min konge og min Gud. For til Deg skal jeg be, Herre. Om morgen vil Du høre min røst. Om morgen skal jeg stå foran Deg og Du vil se over meg. For Du er ikke en Gud som ønsker lovløshet; den som gjør ondt får ikke bo hos Deg. Lovbrytere får heller ikke forbli for Dine øyne; Du hatet alle dem som gjør lovløshet. Du vil tilintetgjøre dem som taler løgn; den blodgjerrige og falske mann er en vederstyggelighet for Herren. Men ved Din megen miskunn vil jeg gå inn i Ditt hus, jeg vil kaste meg ned foran Ditt hellige tempel i Din frykt. Herre, led meg i Din rettferdighet for mine motstanderes skyld, gjør min vei jevn foran Deg. For det er ikke sannhet i deres munn; deres hjerte er tomhet. Deres strupe er en åpen grav; med sine tunger gjorde de svik. Døm dem, Gud. La dem falle for sine råds skyld; driv dem ut for deres mange misgjerninger, for de har forbitret Deg, Herre. Og la alle de som setter sin lit til Deg, glede seg; til evig tid skal de juble, og Du skal ta bolig i dem; og la alle som elsker Ditt navn, fryde seg i Deg. For Du vil velsigne den rettferdige. Herre, som med et velbehags skjold har Du kronet oss.

Salme 6

Til slutten, blant hymner, for den åttende: en Davids salme.

Herre, straff meg ikke i Din vrede og tukt meg heller ikke i Din harme. Miskunne Deg over meg, Herre, for jeg er svak. Helbred meg, Herre, for mine ben er forferdet, og min sjel er såre forferdet; og Du, Herre, hvor lenge?  Vend om, Herre, utfri min sjel, frels meg for Din miskunnhets skyld. For i døden kommer ingen Deg i hu; hvem vil bekjenne Deg i dødsriket? Jeg var trett av mine sukk, jeg skal gjennombløte min seng hver natt; med mine tårer skal jeg væte mitt leie. Forferdet av sorg er mitt øye; jeg er eldet blant alle mine fiender. Vik fra meg, alle dere som gjør lovløshet, for Herren har hørt min gråts røst, Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren har tatt imot min bønn. La alle mine fiender bli til skamme og såre forferdet; la dem vike tilbake og bli såre til skamme i et øyeblikk.

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen reiser seg idet en annen leser fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja, ære være Deg, Gud. (Tre ganger med små bøyninger)

Herre, miskunne Deg. (Tre ganger)

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden

[Forsamlingen setter seg idet den første leseren fortsetter:]

Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Salme 7

En Davids salme, som han sang for Herren på grunn av Jemenitten Kus' ord.

Herre min Gud, til Deg satte jeg min lit; frels meg fra alle mine forfølgere og redd meg, forat ikke fienden skal gripe fatt i min sjel som en løve, når det ikke er noen til å forløse eller frelse. Herre min Gud, dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender, dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som gjengjeldte meg, la meg da falle tomhendt for mine fiender, La fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære i støvet. (Sela). Stå opp, Herre, i Din vrede, vær opphøyd i Dine fienders ytterste grenser. Reis Deg, Herre min Gud, i Ditt befalte bud. Og folkeslagenes forsamling vil omringe Deg, og vende tilbake over den til det høye. Herren vil holde dom over folkene. Døm meg, Herre, etter min rettferdighet og etter min uskyld, som er hos meg. La dog synderes ondskap få ende og Du vil rettlede den rettferdige, Gud som prøver hjerter og nyrer. Rettferdig er min hjelp fra Gud, som frelser de oppriktige av hjertet. Gud er en rettferdig, sterk og langmodig dommer, som ikke vredes hver dag. Dersom dere ikke vender om, så hvesser han sitt sverd, sin bue har Han spent og gjort ferdig. Og på den har Han gjort klar drepende våpen, Han har rettet sine piler mot de brennende. Se, han har strevd med urettferdighet; han var fruktsommelig med strev og fødte lovløshet. En grav har han gravd og hulet den ut; men han skal falle i den grav han arbeidet på. Hans strev vil falle tilbake på hans hode, og hans urett vil komme over hans egen isse. Jeg vil prise [bekjenne / takke] Herren etter Hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høyestes navn.

Salme 8

Til slutten, for vinfatene: en Davids salme.

Herre, vår Herre, hvor herlig Ditt navn er over all jorden. For Din prakt er opphøyd over himlene. Av barns og diebarns munn har du klargjort pris, for Dine motstanderes skyld, for å tilintetgjøre fienden og den hevngjerrige. For jeg vil se Din himmel, Dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som Du har grunnlagt, hva er da mennesket, at Du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at Du ser til ham? Du har gjort ham lite ringere enn englene, og med ære og herlighet kronte Du ham. Du gjorde ham til hersker over Dine henders gjerninger, alt la Du under hans føtter, får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. Herre, vår Herre, hvor herlig Ditt navn er over all jorden.

[Forsamlingen reiser seg]

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden,
nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja, ære være Deg, Gud. (Tre ganger med små bøyninger). Herre, vårt håp, ære være Deg.

Hvorfor synger vi Bibellesningene under Liturgien?

Metropolitt Johannes D. Zizioulas

"Å lese en tekst for å forvalte lærdom og moralsk oppbyggelse er noe helt annet enn å lese som en form for lovprisning. I det første tilfellet, er ordene fattet, forstått eller 'tatt til eie' av menneskelig forstand. I det andre tilfellet, utvides ordene (derfor synges de) for at de skulle kunne ta fatt i vår menneskelig forstand og 'ta den til eie'."

Et eksempel på hvordan Evangeliet leses i liturgisk sammenheng (med norsk tekst):

Et par eksempler på hvordan Epistlene leses i liturgisk sammenheng (med norsk tekst):

Hl. Johannes Krysostomos om Paulus' Brev til Filipperne 2:6-8

Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han uttømte seg, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var Han som et menneske; Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.
Fil 2:6-8

Lær hva dette betyr. Det et menneske tar ved ran og tar i strid med sin rett, våger han ikke legge fra seg, fordi han frykter for å miste det, men tviholder det stadig. Den som har en verdighet som tilhører hans natur, frykter ikke å stige ned fra den verdigheten, for han er sikker på intet vil skje ham… Her sier han at Guds Sønn ikke fryktet for å stige ned fra sin rett, fordi Han ikke anså guddom som en gevinst. Han var ikke redd for at noen skulle frata Ham den naturen eller rettigheten, og la den derfor til side, sikker på at Han skulle ta den opp igjen. Han gjemte den, og visste at Han derved ikke ble mindreverdig. Derfor sier han (Hl. Paulus) ikke, «Han tok ikke,» men, «Han så det ikke som røvet gods å være Gud lik» (οὐχ ἀρπαγμὸν ἡγήσατο τὸ εἶναι ἴσα Θεῷ). Han eide ikke den tilstanden ved ran, men den var naturlig, ikke gitt, den var stadig og trygg. Han nektet derfor ikke å ta en skjoldbærers skikkelse (dvs. en soldat av lav rang).» 7. Preken, P.G. 62.245 (228, 229).

Hva betyr «Han tok på seg en tjeners skikkelse» (μορφὴν δούλου λαβῶν)? Det betyr at Han ble Menneske. Som en «i Guds skikkelse» (ἐν μορφῇ Θεοῦ ὑπάρχων), var Han Gud. For én skikkelse samt en annen vises; hvis den ene er sann, da er også den andre. I en «tjeners skikkelse» betyr menneske ved natur, og «Guds skikkelse» betyr Gud ved natur. Og han bekjenner ikke bare dette, men også likestilling; ….for han sier, Han «så det ikke som røvet gods å være Gud lik.» 6. Preken, P.G. 62.235 (219, 220)

Skriftene sier, «Han uttømte seg» (Ἑαυτὸν ἐκένωσε). Si meg, hvordan uttømte Han seg? … Hva betyr «og ble mennesker lik» (ἐν ὁμοιώματι ἀνθρώπων γεγόμενος)? Han hadde mye som tilhørte oss, og mye hadde Han som ikke tilhørte oss: for eksempel, Han ble født uten samleie. Han var uten synd. Disse hadde Han som ingen andre har. Han var ikke bare det som var synlig, men Han var også Gud. Han viste seg som menneske, men Han var ikke som de mange. For Han var ikke lik dem i kjødet. Han mener at Han ikke var kun et menneske:…For at du, når du hører at Han uttømte seg, ikke skulle tro at Han led noe endring eller fall eller tap, sier han at mens Han forble det Han var, tok Han til seg det Han ikke var, og blitt kjød forble Han Gud, i og med at Han var Ordet. 7. Preken, P.G. 62.247 (231).

Oversatt fra: The Orthodox New Testament, vol. 2: Acts, Epistles, and Revelation, Buena Vista, Colorado: Holy Apostles Convent, 2005, s.305-6.

Om å høre og lytte

av Metropolitt Anthony Bloom
Tidsskrift 61, April 1975

I Faderens og Sønnens og Helligåndens Navn.

Det er visse steder i Evangeliene som inneholder en alvorlig advarsel for oss. Flere ganger sier Kristus, «Den som har ører, la ham høre» - gi akt på hvordan du lytter. Et annet sted minner Han oss på at vi skal gi svar for det vi har hørt, hvordan vi har lyttet, hvordan vi har reagert og hva vi har gjort med det i livet. Det finnes millioner av mennesker, og gjennom Kirkens historie har det vært millioner som hadde gitt mye for å høre en brøkdel av det vi hører stadig og gjentatte ganger.

Ved hver liturgi lytter vi til Evangeliet, til Kristi egne ord, eller ordene til Hans disipler, og vi møter spørsmålet – hvordan lytter vi og hva er det vi hører? Kanskje lytter vi nærme, våre hjerter røres kanskje, i en stund er vi kanskje inspirerte, men så, etter å ha beundret skjønnheten og visdommen i Kristi ord, forlater vi kirken og setter dem ikke i verk. Men på andre hånd kan vi holde på disse ordene i vårt minne og gjenta dem til andre, beundre deres forstandighet, men fortsatte forbli fruktløse. Våre ord, Kristi ord ved oss, kan til og med nå sitt mål, rører kanskje en annens hjerte men treffer ikke vårt eget. Vår vilje forblir urørt, vårt liv uforandret.

Men noen ganger treffer et ord hjertet og tenner en flamme som gir varme og lys ikke bare til oss selv men også til andre. Kristus sier at når noen tenner en lampe, legger han den ikke under et kar eller til side der den ikke kan sees, men tvert imot setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Er vi i stand til å lytte til Kristi ord på denne måten? Er vi i stand til å høre dem, motta dem i våre hjerter, gjøre en innsats med viljestyrken og gjøre dem en del av vårt liv? Eller er vi ikke det? Derfor advarer Kristus oss om å gi akt på hvordan vi lytter og hvordan vi bryr oss, fordi tiden vil komme da ordene vi har hørt vil dømme oss – ikke fordi vi hørte sannhetens ord, Guds ord, men fordi, etter å ha svart det som sannhet, skjønnhet og inspirasjon, og etter å ha beundret det, har vi lagt det til side for å ta det opp en annen gang, når vi gidder. Og det er nettopp slik sånne ord blir til de tomme, virkeløse ordene våre liv er så fulle av. Og vi skal gi svar for dem. La oss derfor lytte til Evangeliets ord, eller til ordene i en preken, på en slik måte at de ikke bare gjennomtrenger våre tanker og hjerter, men hele vårt liv, slik av det vi har hørt kan bli levende, slik at noen andre gjennom oss kan se lyset til Kristi lys, føle varmen til Kristi kjærlighet og at alt rundt oss blir fornyet fordi vi har følt fornyelsen til Kristi liv.

Oversatt fra: On Listening and Hearing

Bibellesninger: 1. januar (Kristi Omskjæring & Hl. Basilios den Store)

VESPER

1. Mosebok 17:1-14

Da Abram var 99 år gammel, viste Herren seg for ham og sa til ham: «Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd! Jeg vil slutte en pakt mellom meg og deg og gjøre deg umåtelig stor.» Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud sa til ham: «Se, dette er min pakt med deg: Du skal bli far til en mengde folkeslag. Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag. Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» Så sa Gud til Abraham: «Du skal holde min pakt, både du og etterkommerne dine, fra slekt til slekt. Dette er pakten dere skal holde, pakten mellom meg og dere og etterkommerne dine: Alt av hankjønn hos dere skal omskjæres. Dere skal la forhuden bli omskåret, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt, både de som er født i huset, og de som er kjøpt for penger hos fremmede, slike som ikke er av din ætt. Både de som er født i ditt hus, og de du har kjøpt for penger, skal omskjæres. Slik skal min pakt være en evig pakt på kroppen deres. Men en uomskåret, en av hankjønn som ikke har fått forhuden omskåret, en slik skal støtes ut fra folket sitt; for han har brutt min pakt.»

Salomos Ordspråk 8:22-30

Herren bar meg fram som sitt første verk, før hans gjerninger i fjerne tider. Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til. Før fjellene var satt på plass, før høydene ble jeg født. Han hadde ennå ikke laget jorden og marken og landjordens første støvkorn. Jeg var der da han grunnfestet himmelen og risset opp himmelranden over dypet, da han ga kraft til skyene der oppe og kildene i dypet fikk styrke, da han satte grense for havet så vannet stanset der han befalte, da han risset opp jordens grunnvoller. Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt.

Visdommens Bok

Den rettferdiges munn taler visdom; menneskenes lepper kjenner nådegaver. De vises munn taler visdom; rettferdighet frir dem ut av graven. Når den rettferdige dør er han ikke uten håp; for en rettferdig sønn fødes til livet, og blant hans goder vil han plukke rettferdighetens frukt. Det lyser stadig for de rettferdige, og de vil finne nåde og herlighet hos Herren. De vises tunge vet hva godt er, og visdom tar sin bolig i deres hjerte. Herren elsker hellige hjerter; mens alle som er hele i sin ferd er velbehagelige for ham. Visdommen er som et strålende lys, den forgår aldri. De som elsker den, får lett øye på den, de som søker den, finner den. Den iler dem i møte som vil lære den å kjenne. Står noen tidlig opp for å møte den, er det ikke spilt møye: Han finner at visdommen sitter rede ved hans dør. Å vie sine tanker til visdommen er fullkommen klokskap. Den som våker for visdommens skyld, blir snart kvitt sine sorger. For den går selv omkring og søker dem som er den verd. Den møter dem på veien og åpenbarer seg vennlig for dem; den kommer dem i møte i alt de tenker. Ondskap vil aldri beseire visdom. Jeg fikk visdommen kjær og søkte den fra jeg var ung. Jeg ville føre den hjem som min brud, jeg ble forelsket i dens skjønnhet.  Den gjør ære på sin edle herkomst ved sitt samliv med Gud, og altets Herre elsker den.  Den er innviet i Guds egen viten, den gir ham råd om hva han skal gjøre. Vil du høste rik erfaring? Visdommen kjenner det som har vært og forutser det som skal komme, den forstår talekunstens vendinger og kan løse gåter, den tyder tegn og varsler og vet hvordan det går til slutt med alt som skjer. Hun er en god rådgiver for alle. For hos henne er udødelighet, og berømthet i hennes ords vennskap. Derfor vendte jeg meg til Herren og bad til ham, av hele mitt hjerte sa jeg til ham: «Du mine fedres Gud, barmhjertige Herre, du som har skapt alt ved ditt ord, og ved din visdom dannet mennesket til å herske over hele din skapning,  du som satte det til å styre verden i hellighet og rettferdighet og til å felle rettskafne dommer,  gi du meg visdommen, den som troner ved din side. Nekt meg ikke plass blant dine barn, for jeg er din tjener og din trellkvinnes sønn. Send den til meg fra din hellige himmel, la den gå ut fra din kongetrone, så den kan arbeide ved min side og lære meg din vilje. For den vet og forstår alt, den gir meg klok veiledning i alt jeg gjør og vokter meg med sin store makt. Et dødelig menneskes tanker duger ikke, våre innfall er så usikre.

ORTHROS

Evangeliet etter Johannes (10:1-9)

Herren sa til jødene som kom til Ham: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene.  Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut.  Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.  Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente. Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.

HL. BASILIOS DEN STORES GUDDOMMELIGE LITURUGI

Paulus’ Brev til Kolosserne 2:8-12

Søsken, pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus. For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden. I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som kjøttet har makten over. For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde.

Evangeliet etter Lukas 2:20-21, 40-52

På den tiden dro gjeterne tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.