av Metropolitt
Hierotheos (Vlachos) av Nafpaktos
I Trosbekjennelsen bekjenner vi tro på «én,
hellig, katolsk og apostolisk Kirke». Nettopp disse fire ordene viser oss hva
Kirkens egenskaper er […].
1.
ÉN
Kirken er én. Det finnes ikke mange kirker.
Dette er knyttet til det faktum at Kirken er den gudmenneskelige Kristi Legeme.
Kristus har ett Legeme; Han kan ikke ha mange kropper. Siden Hodet er ett, er
Kroppen også én.
Kristus sa til Apostelen Peter, som bekjente
Hans guddom: «du er Peter, og på den klippe skal Jeg bygge Min Kirke» (Matt.
16, 18). Her brukes ordet «kirke» i entall, ikke i flertall. Apostelen Paulus
skriver: «således er vi mange ett legeme i Kristus» (Rom. 12, 5). Dette
refereres til også andre steder, men jeg vil ikke siterer dem her. Men en kan
se også fra disse at Kristi Kirke er én.
Når vi taler om Kirkens enhet, mener vi ved
det to ting. Først at, til tross for at medlemmene er mange, så utgjør de kun
ett Legeme, og at Kirken er det éne stedet der mennesket finner frelse.
Først må vi si at Kirken er én til tross for
at den har mangfoldige medlemmer. Kristus brukte hjorden og hyrden som et bilde
på dette. Siden hyrden som tar vare på fårene er én, og siden alle fårene
utgjør én flokk, betyr dette at Kirkens enhet ikke ødelegges ved det store
antallet medlemmer, heller ikke av lokale kirker som forenes og sammenknyttes av
en felles tro og et felles liv. Hver lokale kirke er ikke én av mange såkalte
kirker, men er Kristi Kirke. Heller ikke menigheter bryter Kirkens enhet, fordi
hver menighet er Kirken i miniatyrform. Det fungerer på samme måte som med
Nattverdslammet, Kristi Legeme. På Nattverdbordet blir Kristus «brutt men ikke
splittet», og når vi deltar i de Uplettede Mysterier, eter vi derfor ikke en
del av Kristus, men hele Kristus, fordi Kristus «deles på udelelig vis». Derfor
er ikke Kirkens enhet brutt til tross for at det finnes mange lokale kirker og
menigheter. Brudd finner sted som en følge av heresi. Når dette skjer er det
ikke Kirken som brytes, men tidligere medlemmer av Kirken som bryter vekk og
tar avstand fra den. Kirkens enhet går ikke fortapt, men de heretiske
medlemmene bryter vekk fra denne enheten, og tilhører ikke lenger Kristi
forenede Legeme.
Hl. Maximus Bekjenneren sier at, dog kristne
kan fordeles i flere kategorier — alder, rase, nasjonalitet, tungemål, steder,
levemåter, studier og personlige trekk —, selv om de «var skilt fra hverandre
og kom til Kirken med forskjeller, ble de derved gjenfødt og gjenskapt i Ånden»
og Kirken «gir like mye til alle og verdiger dem samme guddommelige form og
navn, å tilhøre Kristus og bære Hans navn». Også Hl. Basilios den Store skriver
om Kirkens enhet og sier, «Kristi Kirke er én selv om den møtes på forskjellige
steder.» Disse sitatene, og Kirkens liv, driver vekk hver nasjonalistisk
tendens. Så klart kan vi ikke kvitte oss med nasjoner og fedreland, men vi kan
kvitte oss med nasjonalisme, som er en vranglære og en stor fare for Kristi
Kirke.
Kirkens enhet er intern. Den kommer fra dens
tilknytning til Kristus: først og fremst, fra en felles tro, som er dens liv,
fra felles tilbedelse, og fra en felles kur til menneskets helbredelse. På
samme måte som vitenskapsmenn verden rundt tar i bruk de samme midler og
metoder for å oppdage noe, gjelder dette også for Kirken. Alle Kirkens
medlemmer tar i bruk de samme legemidler. Og det er så klart derved de viser
seg å være sanne medlemmer av Kirken.
Videre, er Kirken det eneste stedet der en
finner frelse. I Kirken har vi løftet om at vi skal oppnå felleskap og enhet
med Kristus og bli Hans sanne medlemmer. Og på denne måten vil vi oppnå
guddommeliggjøring (theosis). En har
så klart mulighet til å delta i nåden utenfor Kirken, som i Gammeltestamentet,
men det er kun i Kirken at en blir medlem av Kristi Legeme, der en eter Kristi
Kropp og drikker Hans Blod.
Som vi sa tidligere, bryter ikke de som
skiller seg fra Kirken dens enhet, men de bryter selv vekk fra den og mister
derved muligheten til å forene seg med Kristi gudmenneskelige Legeme. Derfor
sier Hl. Maximus Bekjenneren: «La oss bevare vår frelses største og fremste
legemiddel; jeg mener troens gode arv, og la oss bekjenne den bestemt i sjel og
kropp slik de hellige fedrene lærte oss den».
I Kirken kan en leve alle Evangeliets dyder.
Det er derfor det ikke finnes sann kjærlighet uten sann tro, og heller ikke
sann rettferd og fred. Derfor er det hver kristens fremste oppgave å forbli
forenet med Kirken, og holde på troen både som en bekjennelse og levemåte for å
kunne oppnå alle Evangeliets dyder.
Det er sant at enkelte i dag snakker om «kirkenes
forening». Men dette er et meningsløst uttrykk teologisk sett. Vi kan ikke
snakke om forening, men om enhet i tro. Vi kan ikke snakke om kirker som er
splittet fra hverandre og som strever for å oppnå sannhet og forening, men
heller om Kirken som alltid er forent med Kristus og som aldri har mistet
sannheten, og om menneskene som har brutt vekk fra den.
Noen av de som snakker om kirkenes forening
bruker stadig vekk Kristi yppersteprestlige bønn fra Johannesevangeliet, og
særlig delen av den der Kristus ber Faderen om at disiplene kan «være ett» og «at
de alle må være ett» (Joh. 17, 20–22). Men dersom en leser hele teksten med
oppmerksomhet, vil en oppdage at Kristus ikke referer til en forening av flere
kirker som vil skje i fremtiden, men til disiplenes enhet som skal
virkeliggjøres på Pinsedagen, da de vil motta Helligånden. Teksten handler om
apostlenes forherligelse som skjedde på Pinsedagen. Ja, det var under Pinsen at
apostlene ble medlemmer av Kristi Kirke, da de så Guds herlighet, de oppnådde
guddommeliggjøring, og derved oppnådde felles enhet i Kristi ene Legeme. Enhver
som opplever Pinsen i sitt personlige liv oppnår denne enheten. Apostelen
Paulus, dog han ikke var tilstede med apostlene på Pinsedagen, avbildes
allikevel på Pinse-ikonet fordi han også oppnådde å se Kristus og derfor er
deltaker i apostlenes enhet med de andre.
2.
HELLIG
Oversatt fra: The mind of the Orthodox Church (Levadia:
Birth of the Theotokos Monastery, 1998), 52–55.
