Å bli og forbli en ortodoks kristen

av f. Andrew Philips

Introduksjon

Av og til hører vi folk snakke om hvordan de ble medlemmer av Den ortodokse kirke. Selv om hver historie er interessant og kanskje til og med uvanlig, tror jeg historiene om hvordan mennesker forble trofaste ortodokse kristne, til tross for fristelse, er mer hjelpsomme.

Jeg har derfor ikke kalt denne talen, «Om å bli medlem av Den ortodokse kirke» men, «Om å bli og forbli en ortodoks kristen.» For å bli medlem av Den ortodokse kirke, som handler om eksterne forandringer, er ikke det samme som å bli en ortodoks kristen, som handler om interne forandringer. Og å forbli en ortodoks kristen er enda mer viktig, og derfor har jeg her brukt tre ganger så mye tid på det enn på å bli en ortodoks kristen.

OM Å BLI ORTODOKS

Konversjon og integrering

La oss definere våre ord her ved å si noe om dem. Først har vi det ubrukelige uttrykket «født ortodoks.» Dette finnes ikke. Ingen «fødes ortodoks», vi er alle født som hedninger. Det er derfor vi først har eksorsisme og så dåp. Mer akseptable er uttrykkene, «født i en ortodoks familie» og «vugge-ortodoks.» Det er interessant at folk som nedlatende bruker uttrykk som «født ortodoks» kaller konvertitters barn for ‘konvertitter’. Men etter deres eget uriktige språk, er ‘konvertitters’ barn «født ortodoks!»

Så har vi ordet «konvertitt.» Når folk sier de er konvertitter, spør jeg dem først: «Konvertitter til hva da?» Til greske eventyr? Til russisk mat? Til fariseisme? Til nostalgi for gammeldags anglikanisme eller katolisisme? Til en synkretisk intellektuell hobby?

Det er sant at vi på én måte alle er konvertitter fordi vi stadig må konverteres til Kristus. Dette er det vi ser i Salme 50 [51 i norske bibler]. Profeten David var også konvertert, «født på ny,» etter sin store synd. Dessverre brukes generelt ikke ordet konvertitt i en åndelig forstand, men i en sekulær en.

Jeg håper at når folk kaller seg selv for ‘konvertitter’, betyr dette at de er konvertert til kristendommen (som er det riktige ordet for ortodoksi). Jeg håper også at når de sier at de er konvertitter, betyr dette at de ble mottatt i Kirken veldig nylig. Dessverre må jeg innrømme at dette ikke alltid er tilfellet. Over årene har jeg møtt mennesker som ble medlemmer i Den ortodokse kirke ti, tjue, tretti år siden eller lengre, og som fortsatt er «konvertitter» og til og med kaller seg selv «konvertitter». Og dette gjelder til og med noen prester, for tidlig ordinert.

Dette fatter jeg ikke, fordi det betyr at selv etter mange år som nominale medlemmer av Den ortodokse kirke, har de enda ikke blitt ortodokse kristne, ikke enda integrert seg i Kirken, ikke enda vokst inn i ortodoksien på en naturlig måte, ikke enda begynt å leve et ortodokst liv, ikke enda opplevd en instinktiv ‘feel’ for ortodoksien, noe som betyr at ortodoksien er deres ene åndelige hjem, og at de har det i sitt blod og sine bein, at de puster ortodoksien, fordi deres sjeler er ortodokse. De lider av en åndelig sykdom som heter «konvertitis». De har forblitt neofytter. De har kun oppnådd det djevelen ville de skulle oppnå – å være ufullkomne. Det er derfor russere tuller med det russiske ordet «konvert», som betyr konvolutt, og helt riktig sier om noen konvertitter: «Problemet med «konverten» er at den ofte er tom eller at limet går opp.»

Konvertitis kan a mange årsaker. Det kan være at folk ble medlemmer av Den ortodokse kirke, men så ikke hadde noen menighet i nærheten, eller ikke med gudstjenester på et språk de forsto. For eksempel, jeg har møtt folk som har vært ortodokse i førti år og som aldri har vært på en påskegudstjeneste på sitt eget språk! Jeg hår møtt folk som har vært ortodokse i fem år og har aldri vært på en påskegudstjeneste i det heletatt, fordi deres lokale ortodokse menighet kun har ti Liturgier i året på lørdag morgen! Jeg har møtt folk som har vært ortodokse i seksti år og aldri vært på en vesper eller vigilje! Med andre ord har slike folk aldri hatt en mulighet til å lære og integrere seg. Men det er dessverre også andre grunner til at folk ikke integrerer seg til Kirkens liv.

Grunn til konversjon

Prester burde egentlig bare motta folk i Den ortodokse kirke for positive grunner. Men virkeligheten er at mange ønsker å bli medlemmer av Den ortodokse kirke for negative grunner, for eksempel, ut av forakt for et annet kirkesamfunn eller prest. Dette er psykologi, ikke teologi, og heller ikke en sunn eller kristen psykologi.

Jeg husker Biskop Kallistos fortalte meg hvordan en gruppe konvertitter hadde på 1970tallet spurt ham om å skrive en bok om alle Den anglikanske kirkes heresier. Disse konvertittene, og konvertitter var de, var så klart alle tidligere anglikanere. De hadde ikke forstått at deres motivasjon kom fra deres personlige psykologiske problem… Som riktig var, nektet Biskop Kallistos å skrive noe negativt. Uansett hadde ingen ortodokse kjøpt boken fordi den kunne aldri ha vært til interesse for noen andre enn ex-anglikanske neofytter.

En prest kan ofte lett finne ut hvem som har negative motivasjoner for å bli medlemmer av Den ortodokse kirke ved å vente og se om disse menneskene kommer til gudstjenestene. Disse superivrige menneskene som elsker å lese om troen eller snakke om troen på chatlinjer eller andre steder, er de samme menneskene som ikke er til stede under gudstjenestene. Deres iver er kun i tankene eller følelsene, ikke i deres hjerte eller sjeler, og derfor ikke i deres liv og praksis.

Så har du dem som fant Kirken på ferie. Jeg kaller disse «ferieortodokse». De er ofte ikke tiltrukket Kristus, men en fremmed og eksotisk kultur – jo mer eksotisk jo bedre. I sine veldige vanlige liv, gir Den ortodokse kirke dem noe å drømme om – vanligvis deres neste ferie til Kreta eller hva det nå skulle være. Igjen kan presten lett finne ut om de virkelig er interesserte ved å se om de kommer til gudstjenestene. Generelt gjør de ikke det, fordi de ikke er på ferie! Dessverre har noen slike blitt tatt opp i Kirken av uaktsomme prester på feriestedene deres, om det er Romania, Russland, Hellas, Kypros, Athosfjellet eller noe annet sted. Uten å vite noe om den ortodokse tro, dukker de opp på kirketrappen, og du må da forklare til dem at, selv om de er medlemmer av Den ortodokse kirke, så har de ikke virkelig blitt ortodokse. Uansett vil slike ofte ringe deg uten å noen gang komme til en gudstjeneste, fordi de faller bort før de har tatt seg tid til å komme til kirken.

Så har du dem som kommer med sin egen agenda, vanligvis «altvitende», som har lest hver bok under himmelen, men fortsatt ikke kan bokstaven A i det kristne alfabetet. Og de kommer med forlangelser de ønsker å påtrenge! «Ja, jeg vil bli tatt opp i Den ortodokse kirke, men kun på den betingelse at den reformeres og moderniseres!» «Ja, det er bra, men jeg vil legge til noen vestlige hymner før kanonen!», eller «Jeg vil kun bli medlem av Den ortodokse kirke når den feirer Påske på samme dag som min tante Susanne som er metodist!», eller «Alt er perfekt bortsett fra at dere bruker for mange lys. Ta vekk noen vokslys, så blir jeg medlem i Den ortodokse kirke.» «Jeg vil kun bli ortodoks hvis dere har et ikon av Hl. Frans av Assisi!» «Jeg vil bli medlem av Den ortodokse kirke på den betingelse at alle stemmer på Arbeiderpartiet og ferierer i Toscana!» Disse er kanskje ekstreme eksempler, men allikevel virkelige eksempler. De er alle eksempler på mangel på ydmykhet. Ingen prest burde ta slike folk opp i Kirken av den enkle grunn at de ikke elsker og godtar Kirken og hennes Hersker, Kristus.

Det er kun ett kriterium for å bli tatt opp i Den ortodokse kirke og det er fordi du er overbevist om at det gjelder din personlig frelse, din åndelige overlevelse, fordi det er Guds vilje for deg, fordi du vet at dette er ditt åndelige hjem og at du aldri kan være noe annet, uansett hva det koster.

OM Å FORBLI ORTODOKS

Tilknytning til det utvendige

En kort stund siden ble jeg fortalt av en prest som har mottatt mange folk inn i Kirken over de siste tjue årene at listen med dem som senere forlot Kirken er mye lengre enn den med dem som holdt ut. Den presten er ganske forsiktig med å motta folk, men jeg kjenner til to andre menigheter der listen med dem som har forlatt Kirken er minst tjue ganger lengre enn listen med utholderne. I de to tilfellene må jeg innrømme at det er menighetene selv som har skylden. Kom én gang så blir du automatisk tatt opp uten katekese innen to uker.

Men hvorfor slutter folk å praktisere en tro de selv har valgt å bli en del av av deres egen vilje? Hvis vi ser på dette spørsmålet lærer vi kanskje noe som vil bli til hjelp for oss og om kan hjelpe oss å forbli trofaste ortodokse kristne.

Først og fremst må vi passe på oss selv. Hva er det vi egentlig er tilknyttet i Kirken? Det er folk som sier: «Det var så skjønt i kirken i dag! Sangen var så vakker, røkelsen luktet så godt!» Ord som dette får meg til å tvile på at denne personen vil komme igjen. Slike mennesker ser ut til å ha en ild i seg som flammer opp i et utbrudd av entusiasme og iver. Men lik alle bål som flammer opp, brenner de opp og etterlater bare kald aske. Denne tilknytningen til sekundære utvendige ting og exotica er farlig, fordi vi ikke ser skogen for bare trær.

Tilknytningen til det utvendige kan inkludere fremmede klær, språk, mat og folkesagn. Jeg husker en russisk kirke i Belgia der du med en gang visste hvem konvertittene var; mennene hadde russiske bondeskjegg fra 1900tallet og kvinnene gikk i lange kjedelige skjørt og så ut som de hadde bordduker på hodet. Du så hvem russerne var fordi de gikk i vanlige klær. I en gresk kirke her var det to prester, en greker og en konvertitt. Du så med en gang hvem konvertitten var fordi han gikk i en enorm, vidermet kappe og en stor pipehatt på hodet. Grekeren gikk bare i underkjortel.

I en annen russisk kirke, snakket russerne alltid om sang, Jul og Påske, mens konvertittene (og det var det de var) snakket om «chanting» og «Kristi fødsel» og «Paska». En ekte russer, født i Sovjetunionen, fortalte meg ganske stygt hvordan han likte konvertitten i menigheten fordi «han får meg til å le med alle folkesagnene sine.» Feilrettet iver er alltid latterlig. Iver må brukes riktig for å bli noe positivt.

Jeg har en gresk-kypriotisk venn, født og oppvokst i London, som fortalte meg at livretten hans er «steak og kidney pie», og at det var det første han åt etter påskefasten var ferdig. Jeg spurte om han noen gang spiste på greske restauranter: «Å nei, det er bare for engelskmenn.» Han fortalte meg også at det under gresk-kypriotiske bryllup i London er vanlig å feste pengesedler på klærne til brudeparet som en form for bryllupsgave. Når han for første gang så et bryllup på Kypros når han var 25 år gammel, gjorde de ikke det. Hvorfor? Fordi de sluttet med det på slutten av 60tallet, og så ned på det som en primitiv bondetradisjon. Med andre ord sluttet de med det etter de fleste gresk-kyprioter hadde emigrert til London, men de i London hadde beholdt den gamle 50tallstradisjonen. Og så vil konvertittene etterlikne denne døde skikken.

På samme punkt, traff jeg nylig en annen konvertitt som nettopp hadde kommet tilbake fra ferie i Hellas og snakket om det mer stor iver som et «hellig land» med «hellig folk», fordi «ortodokse folk er hellig.» Vel, jeg kan bare gjette at han tilbrakte hele tiden i utmerkede kloster – ikke alle kloster er utmerkede, forresten. Jeg anbefaler at slike folk går og besøker greske fengsler. De er fulle av ortodokse – ortodokse tyver, mordere, voldtektsmenn, halliker, røvere. Uansett hva det er, er det alle ortodokse! Ser du, menneskenaturen er den samme verden rundt.

Det jeg prøver å si er at hvis vi knytter oss til det utvendige, må vi først spørre oss selv: Hva slags eksterne ting knytter vi oss til? Hvis vi ikke bruker dømmekraften, kan vi virkelig se teite ut. Det utvendige er bare naturlig når det speiler det innvendige. Hvis vi har ortodoks kristendom inni oss, vil vår ytre være den samme som hver ortodoks kristen. Vi burde så klart prøve å besøke andre ortodokse menigheter og land der det er mange ortodokse kirker, så vi observere og føle oss frem til noe autentisk. Det verste er små lukkede konvertittmenigheter som aldri ser noe annet. De kan ende opp med en praksis som ikke finnes noe annet sted på jord, og allikevel tror de de er «mer ortodoks» enn alle andre! Ydmykhet er igjen løsningen til denne sykdommen og ydmykhet starter med virkelighet, ikke fantasi. Ingen åndelighet ble noen gang bygd på fantasien. Uten edru ydmykhet er det alltid villfarelse, som følges av skuffelse og depresjon. Dette er den åndelige loven.

Å se virkeligheten i ortodokse kirker er en vidunderlig kur for fantasienes sykdom. Husk at noen ortodokse kirker er statskirker, og mange andre har statskirkementaliteter. Det er oppvekkende å møte flere diakoner, prester og biskoper som skryter av hvor mye de «tjener», at de «er ferdige på jobben» kl. 17 og på mandager og tirsdager, og at de ikke har mulighet til å gjøre en begravelse da, og at å være prest er en mye bedre jobb enn den de ellers hadde hatt, siden de ikke var noe særlig skarpe på skolen og alternativet var fabrikkarbeid. Men dette er virkeligheten. Kontakt med denne virkeligheten kan være veldig nyttig i å forebygge feilrettet iver, konvertittghettoer, og det jeg kaller «drivhuseffekten». Det får føttene tilbake på jorden, og husk at det er der de burde være, fordi vår religion er Inkarnasjonens religion. Det andre tror og gjør har ikke noe å gjøre med oss, vårt arbeid er våre egne sjelers frelse.

En av hovedgrunnene til at noen konvertitter ikke slutter å være konvertitter og derfor ikke blir ortodokse er at de ikke er i arbeid. Å måtte tjene ditt daglige brød, å være med andre mennesker, er en utmerket måte for folk å begynne å leve (i stedet for bare å tenke på) sin tro. Dette kan unngå det som kalles fristelser fra høyre og venstre. Fristelser fra venstre er likegyldighet, svakhet, kompromiss, latskap. Fristelser fra høyre er fordømmelse av andre, fariseerens selvopptatte iver, «iver uten visdom.» Disse fristelsene er like farlige og må motstås i lik grad. Begge sløser enormt mye tid og energi på sidespill som diskusjoner om uviktige ting som økumenisme, istedenfor bønn. Å være en del av samfunnet er måte vi lærer oss selv å kjenne, å se våre svakheter og unngå å bli dratt bort av teoretiske problemer.

Overfladisk interesse

Noen folk er så selvgode og selvopptatte! Først vil de fortelle deg – hvis du lar dem – hver detalj om deres livshistorie og deretter alle de siste ryktene om Prest X, Biskop Y, og jurisdiksjon Z. Selv om de ikke kan barnetroens ABC. Men saken er at kristendommen, og det er det vi handler om, ikke har noe med dette å gjøre. Hvis du ikke har bakkekontakt, vil du aldri lære om virkelige ting. Kirkelivet handler ikke om noe av det tullet. Det er ikke noe mer kjedelig enn å diskutere personlighetene og aktivitetene til forskjellige prester eller lekfolk, bortsett fra synd så klart, siden synd alltid er kjedelig. Bare spør noen som hører skriftemål.

Kirke livet handler om: Hvem vil lære å synge? Hvem vil være til stede ved alle gudstjenestene? Hvem vil holde alle kirkefastene? Hvem vil be morgen og aftenbønn hver dag? Hvem vil forberede seg ordentlig til skriftemålet og Nattverden? Hvem vil lese de daglige lesningene fra Evangeliet og Epistlene?

Og faktisk, hvis du vil ha sannheten, som vil sjokkere noen konvertitter:

Kirkelivet handler også om: Hvem skal betale regningene?

Ja, kirkelivet handler om engasjement, det eneste som så ofte mangler i dagens lunkene, likegyldige britiske kultur. Å være en kristen – og jeg minner dere igjen på at det er det ordet «ortodoks» betyr – er veldig vanskelig. Å være kristen handler om å elske Gud og sin neste. Hvis vi ikke en gang er villige til å prøve å gjøre dette, er det ikke noe vits uansett. Dessverre tror noen mennesker at å være en ortodoks kristen – en tautologi, jeg vet det – ikke handler om å elske Gud og vår neste, men å lese bøker, ha meninger, fordømme andre, spise rar mat, være intolerante eller kle seg rart. Vår Herre sa aldri noe om slikt. Han sa: «Se, Jeg gir dere ett nytt bud, å elske hverandre.»

Sannheten er at alle kristne var en gang ortodokse kristne, men mesteparten kunne ikke holde ut og falt vekk. Ortodoks kristendom handler ikke om å bli tatt opp i Den ortodokse kirke og så si: «Da var det gjort.» De handler om å trå inn i arenaen, det handler om å henge på Korset. Jeg har ofte hørt fra anglikanere: «Jeg vet at ortodoksien er sannheten, men jeg kunne aldri ha gjort det.» Den holdningen er i hvert fall ærlig. Jeg tenker alltid på ordene til den rettferdige presten, Klemens av Alexandria, i det 3. århundre: «Hvis et menneske ikke krones med martyrdød, la ham passe på å ikke være langt fra dem som blir det.»

Løsningen er å lese Johannesevangeliet, å etablere en bønnerutine. «Himlenes rike tas med makt,» står det i Evangeliet.

Nostalgi

Nostalgi defineres som en tilknytning til fortiden. Det er ikke kristent, uansett hvor naturlig og menneskelig det måtte være for oss å tenke slik fra tid til annen. Problemet er at det distraherer oss fra vårt liv i nåtidens virkelighet, det livet vi må leve.

Noen sier for eksempel at de ikke lenger kan forbli ortodokse fordi det betyr at de ikke lenger kan gjøre det de pleide å gjøre – å gå til puben på lørdag kveld, ikke spise lammestek på søndager i fastene. Andre vil fortelle deg at de synes å kysse ikoner eller hånden til presten (til og med å delta i Nattverden) er uhygienisk – de pleide aldri å gjøre det. En lurer på hvorfor de gadd til å begynne med.

Ja, jeg forstår problemet med blandede ekteskap, kostholdproblemer, vansker med å besøke slektninger som ikke er ortodokse, problemet med kalendere. Her har vi to ting. Først og fremst er ikke Kirken en kjepp til å motvirke oss. Men folk lager ofte kjepper til sine egne rygger. Hvis vi besøker en slektning i fasten og de tilbyr oss mat som ikke er tillatt, sier ikke Kirken at vi må være selvgode og nekte å spise det. Den ber oss om å være ydmyke. Noen sier: «Jeg kan ikke spise det fordi jeg er hellig.» Å ja, vi har hørt det samme før, i ånd om ikke i ord. Hvis dine kones Onkel Fred er alvorlig syk og innlagt på sykehuset der han føler seg ensom, og eneste løsning er å besøke ham på søndag morgen, da sier Kirken at vi burde gå å besøke ham. Det er bedre enn å nekte å kjøre din kone dit fordi du trenger bilen til å dra «til min kirke» og så ha en familiekrangel. Sunn fornuft og dømmekraft i våre valg en nødvendighet.

Når det gjelder blandede ekteskap er dømmekraft nødvendig. Jeg har sett ortodokse konvertitter presse og presse deres ektefeller til å bli medlemmer av Den ortodokse kirke. Resultatet er alltid negativt. På andre hånd har jeg sett folk vente tålmodig i ti, tjue, tretti år uten å en gang nevne muligheten, og så sier plutselig den andre på egenhånd at de ønsker å bli tatt opp i Kirken. De har konvertert på grunn av den kristne tålmodigheten den andre har vist.

I mindre engelske menigheter i Den ortodokse kirke, har noen av problemene med isolasjon blitt løst, i hvert fall delvis. Hvis du går til det jeg kaller «statskirkemenighetene,» vil du ikke ofte finne at kaffe eller te blir servert etterpå, eller et foredrag. I motsetning har de fleste engelske kirker en kirkesal. Der kan isolerte ortodokse av alle bakgrunner bli kjent med hverandre etter Liturgien eller en hverdagsgudstjeneste. En person som kom hit fra Øst-Europa sa: «Her er det som i oldkirken!» Hun mente så klart ikke at vi er «hellige» eller noe sånt, men at vi har et tett samfunn og alle kjenner hverandre.

Og dette vil ikke si at ting er «bedre» her enn i Øst-Europa; det er bare at vi her må ha et samfunn, med en kirkesal, med te og kaffe, fordi vi ikke ellers hadde klart å overleve som en bitteliten minoritetsgruppe som bekjenner åndelige verdier i moderne Storbritannias åndelige ødemark. Dette er vår overlevelse, dette er vår erstatning for familie og samfunn i dagens delte, individualistiske, konsumeristiske og samfunnsløse samfunn. Det er ikke nødvendig i deler av Øst-Europa, siden alle der er ortodokse og du har ortodoksien rundt deg på alle kanter. Men slik er det ikke her.

Skriftemålet

Jeg kommer nå til et veldig særegent problem som gjelder spesielt for den moderne engelske, og særlig den anglikanske personligheten. Den altomfattende protestantiske kulturen i Storbritannia har i minst de siste seks generasjonene gjort folk ganske «uptight» og reserverte, som egentlig er en form for stolthet. Skriftemålet, et viktig sakrament i Den ortodokse kirke, er vanskelig for mange engelskmenn. Det er derfor folk i mindre reserverte protestantiske kulturer, som i «hjernekrymperinfesterte» USA, går til sine psykologer selv om de ikke skrifter. Der kan di si hva de vil og, siden de betaler, kan de få høre at de er veldig gode mennesker. Skriftemålet er noe annet. Dette er et følsomt spørsmål og jeg tror det er viktig at du snakker med presten om din tvil før du noen gang går for å skrifte. Bli kjent med hverandre først. Her er det flere ting en må forstå:

Først, at ingen skrifter til en prest. Vi skrifter til Gud foran presten som skal prøve å gi oss noen nyttige råd.

De fleste prester har ikke noe imot at du skrifter til en annen prest, utenfor din egen menighet. Noen vil til og med glede seg over dette! Finn en skriftefar som passer for deg. Hvis de bor langt unna, kan du skrifte ved telefon, e-post eller brev. De vil svare og så kan du motta absolusjon fra din lokale prest som kjenner til denne ordningen. Det er en løsning som brukes av prestens kone og barn. Det kan hende det funker for deg og.

Til slutt, som jeg allerede har sagt, er det ingenting som er mer kjedelig enn synd. Jeg er alltid overrasket når folk kommer til skriftemålet og forventer at jeg skal huske hva de skriftet sist gang. Jeg glemmer alltid kjedelige ting. En av de beste skriftefedrene jeg har noen gang møtt var nesten døv. Etter jeg hadde sagt mitt, gav han meg et av de beste rådene jeg noen gang har fått, selv om han ikke hadde hørt mesteparten.

Personligheter

Det er uunngåelig at du ikke kommer til å komme godt over ens med alle i menigheten hele tiden. Men det er ikke en grunn til å storme ut, smelle med døra og ikke forbli ortodoks. Kanskje du tilbringer for mye tid i kirken utenfor gudstjenestene? Ja, vi har te og kaffe etter gudstjenestene, men du er ikke tvunget til å bli. Noen av de beste ortodokse gjør det ikke! Kanskje du har for nære forhold til andre i menigheten? Er disse mennesker du hadde slått lag med under andre omstendigheter? Hvis du ikke har noe tilfelles, bortsett fra den samme tro, hvorfor tilbringer du så mye tid med dem? Å tilbringe for mye tid med folk du ikke har noe i felles med er en oppskrift på friksjon. Du er trossalt ikke gift med dem.

Det samme gjelder ditt forhold til presten. Dere har kanskje like personligheter. Men kanskje ikke. Kanskje du ikke synes han er «monastisk nokk» eller at han er «for liberal», eller kanskje dønn kjedelig. Vel, å gå i kirken handler ikke om å ha et nært forhold til presten og å kjøpe samme frokostblanding som ham. Ærlig talt, hvis du vet hva han spiser til frokost, kjenner du ham kanskje for godt.

Et annet område der problemer oppstår i menighetslivet er møter og menighetsråd. I de fleste ortodokse menigheter møter disse én gang i året, etter søndagsliturgien, i Den store fasten. Og allikevel har jeg hørt om konvertittgrupper som stadig møtes, en gang i måneden eller mer, og diskuterer det samme om og igjen. Dette er noe som kommer fra anglikanismen, ikke fra ortodoks praksis. Et slikt liv er nesten blodskam, så nærme det nesten er ubehagelig. Å diskutere småting er ikke bare kjedelig men bortkastet tid. Enda verre er det når noen mennesker blir alt for opphengt i slike detaljer. Jeg vil alltid huske en person, en universitetsprofessor, som ved et menighetsråd for ca. tjuefem år siden sa at han aldri igjen ville sette fot i kirken hvis taket ble blåmalt.

Vel, det gjorde han ikke. Og han døde like etterpå.

Konklusjoner

Hva kommer du til å huske fra dette foredraget? Det følgende, håper jeg:

Vi kommer til Kirken og forblir i Kirken for å frelse våre sjeler, og ikke for noe annet. Kirken er ikke en hobby, en lek, en privat interesse, ikke en gang et samfunn. Den er våre sjelers frelse. Vi oppnår dette først ved å være oss selv og så ved å være det beste i oss selv. Hvis det er noe annet, er det sekundært. Vi må aldri miste dette perspektivet. Skulle vi gjøre det, er vi på vei ut av Kirken.

For å frelse våre sjeler, må vi først kjenne oss selv, å søke ut og oppdage våre egne feil, synder og svikt. Vi må så konfrontere dem og slåss, uansett hvor sakte og svakt, for å begynne å temme dem, og aldri gi opp i denne striden. Vi vil vite når vi ikke gjør dette når vi begynner å tenke på andres feil istedenfor våre egne.

Hvis vår personlige stolthet blir såret i kirkelivets gang, takk Gud. Det er det vi er der for, for å bli ydmyke.

Oversatt fra: On Becoming and Remaining an Orthodox Christian