Pastoral
Encyklika
(Encyklika nr. 91)
(Encyklika nr. 91)
Kosmas, ved Guds nåde Biskop og Metropolitt
av det hellige Metropolittdømmet av Aitolia og Akarnania
av det hellige Metropolittdømmet av Aitolia og Akarnania
Til alle kristne i vårt Hellige Metropolittdømme
Mine kjære
fedre og søsken,
I dag, den
første søndagen i Den store og hellige faste, er Ortodoksiens Søndag. Høytiden
til vår store Moder, vår Ortodokse Kirke. En dag fylt med herlighet,
storslagenhet og åndelige glede. Dagen der vi minnes de som kjempet og seiret
for vår ortodokse tro. En dag som bringer til våre tanker den heroiske og
hellige motstanden til trofaste og ortodokse kristne gjennom alle århundre,
imot mørkets og villfarelsens makter.
På denne
store dagen ville jeg, som deres åndelige far, understreke for dere noen grunnleggende
og frelsende sannheter, som mange i dag kjemper for å undergrave, og derved
føre oss til forvillelse, slik at vi står i fare for å miste vår frelse som en
følge.
Først vil
jeg understreke at Kirken utgjøres av sitt hode, vår Herre Jesus Kristus, og
alle kristne som ble døpt på ortodoks måte i den hellige og vesenenige
Treenighetens navn. De kristne som samler seg på hvert sted og frembærer for
Gud, ved kanoniske biskoper og prester, den hellige Nattverdens mysterium, der
de deltar i vår Herre Jesu Kristi allhellige Legeme og Blod.
Vi er nødt
til å bekjenne at vår Ortodokse Kirke ikke kan observeres, men må oppleves.
Dersom vi ønsker å kjenne Ortodoksien, er vi nødt til å lytte til det som Apostelen
Filip i dag sa til Apostelen Nathanael, «Kom og se» (Joh. 1, 47). Enhver som
med ydmykhet og ren samvittighet ønsker å leve ortodoksien, vil bli gjort
sikker på at Den ortodokse kirke er et hellig gudmenneskelig samfun, hvis hode
er selveste Gudmennesket, vår Herre.
Mennesket
finner i vår Kirke den muligheten, som hadde gått tapt ved Adams synd, til å
gjenforenes med sin Gud og Frelser, men også med alle mennesker, i en enhet som
ikke tilintetgjør personen, som ikke blander sammen, fordi denne foreningen er
et bilde av den hellige Treenighet: én Gud, men tre forskjellige personer.
«Utenfor
Kirken,» understreker den evig-minnede og vise eldste, f. Georg Kapsanis, «forenes
ikke mennesket med Gud eller med Guds barn ved uselvisk kjærlighet, og derfor
forblir han under djevelens makt, han som er egoismens, splittelsens og
avbrytelsens far.» Mennesket frelses altså ikke utenfor Kirken.
Innenfor den
frelsende Ortodokse Kirke, taper ikke den kristne sin personlighet eller sin
verd, men er dyrbar, om han så er fattig, analfabet og uviktig i verdens øyne,
eller om han er rik og skriftlærd. Innenfor Kirken «er hvert menneske Guds
dyrebare barn, selv om han er en trell eller uten velstand,» bekjenner Kirkens
hellige (Johannes) Gullmunn.
Når vi her
bruker ordet Kirke, er vi nødt til å forklare at vi kun mener vår Ortodokse
Kirke. For kun Den ortodokse kirke er virkelig Kirken.
Frelseren
Kristi Kirke, Den ortodokse kirke, som vi ved Guds nåde alle tilhører, er «sannhetens
støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Denne bevarer sannheten uendret og
uforvrengt, slik den ble kungjort for verden av den menneskevordne Gud, slik
den ble bevart og beskyttet av de hellige Apostlene, de gudbærende Fedrene,
slik alle våre helgner trodde på den, bekjente den og levde den.
Den
ortodokse kirke, ved de kamper og ved de blodelver som dets trofaste og hellige
medlemmer utgytet, bevarer og beskytter sannheten uforfalsket, uforandret,
evig, uten endringer, slik at den eneste og uforfalskede sannheten til vår
Treenige Gud skulle føre de troende til evig frelse.
Så vakkert
som Hl. Kosmas av Aitolia lærer oss: «Jeg leste også om ugudelige, heretikere
og ateister, jeg undersøkte visdommens dybde: alle trossynene er falske. Jeg
forsto sannelig at kun troen til ortodokse kristne er god og hellig.»
Den som
bringer en annen lære enn den som én gang er overgitt til de hellige (Judas 3) faller
ut av troens felleskap og derved også fra Den ortodokse kirkes hellige Mysterier.
Hvordan kan den som forvrenger Kirkens lære om Kristus delta i Kristi
Mysterier? Å ta del i Mysteriene uten å dele den rette tro, «vil føre til en skamful
åndelig schizofreni.»
Derfor kan
ingen som tilhører andre trossyn uten for ortodoksien delta i ortodokse
sakramenter eller be med de ortodokse.
På samme
måte som den er mild med dem som i omvendelse søker å delta i dens liv og
forsikre seg om sin frelse, er vår Ortodokse Kirke streng og kompromissløs i
sin motstand mot kompromiss, forvrenging av sannheten, hyklerisk smigring og
løgnene til sannhetens fiender.
Men hvem er
sannhetens fiender?
De er alle
de som blir gjort til Lucifers midler, som endrer den guddommelige sannheten og
stryker ut vår frelse.
Djevelen
rådet Adam at han, alene, uten Guds nåde, skulle ønske å bli som Gud. Adam
trodde på denne løgnen og forsaket Skaperens sannhet, og ved denne
hovmodigheten sluttet han å være Gud-sentrert, og ble i stedet
menneskesentrert: han tapte paradiset.
På samme
måte, til tross for at vår Frelser, ved sin menneskevorden, sin Lidelse og sin
Opptandelse, har gitt oss vår frelse, har gitt oss Det hellige evangelium, vår
ufeilbare Kirke, har vist oss veien til frelsen, er det mange i dag som vil
innblande oss i deres egosentrisistet for å bringe oss til frelsen uten
ortodoksiens sannhet og ved et liv uten Guds nåde.
For
eksempel, avgudsdyrkelsen, som gir oss, med ordre fra den nye tidsalder,
nyhedendommen og okkulten, filosofien som, uten Kristus, ønsker å erstatte Guds
Ord med det menneskelige, men også heresiene som manisk kriger mot sannheten i
ønsket om å forvrenge den, for å få oss til å tro på mennesket og ikke på Gud.
[…]
Vi må heller
ikke utelate å nevne synkretismens panheresi. Denne heresien, et middel til den
nye verdensordningen, ønsker å blande den søte ortodoksien sammen med heresier
og vranglære, med andre religioner og trossyn. Den ønsker å skape en gud som er
en menneskelig skapning, uten ortodoksiens uendrede tro og lydhørhet til vår
Kristi Evangelium.
Kjære fedre
og søsken, dere barn av vår allhellige og store Moder, Den ortodokse kirke.
La oss i
dag, på ortodoksiens høytid, se nøye på vår Moder. Vår Kirke er ikledd blod «som
purpur og fin lin.» Vår Kirke er blodflekket. Blodflekket med blodet til de
hellige Apostlene, de hellige Martyrene, Hieromartyrene, Bekjennerne og
Nymartyrene.
Tre århundre
med de store forfølgelsene, arianisme, vranglære, heresi, korstog og
ikonoklaster; fire hundre år med tyrkisk okkupasjon, forfølgelse i Anatolia,
forfølgelse i Russland, i Midtøsten , på Kypros og Nord-Epeiros har gitt oss
mange, talløse bekjennere. Helgener som malte jorden med blodet fra sin
martyrdød, fordi de bekjente den ortodokse tro og nektet å forsake den.
Vår
ortodoksi lyner, blodflekket men strålende. Mine kjære, la oss gå sammen med
vår Kirkes bekjennere og martyrer på livets vei. La oss anerkjenne dem, la oss
følge dem, la oss etterligne dem. La oss leve og la oss bekjenne vår ortodoksi «i
ord og gjerning».
La oss ikke
skremmes av verdslige stemmer, egosentriske stemmer uten ren tro, uten
ydmykhet, uten ortodoks tro og liv. La oss ta avstand fra heretikerene rundt
oss, selv om det gjør inntrykk på dem.
Vær ikke redd.
Uansett hvor mye fiender kjemper imot vår ortodoksi, vil de aldri klare å
fjerne den fra våre hjerter så lenge vi selv ikke ønsker å forsake den.
Ved å leve
innenfor vår ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes omfavn, vil vi
forherlige vår ortodoksi. Slik vil også vi bli verdige frelsen og Pardis.
Dette ønsker
jeg dere av hele min sjel.
Med faderlig
forbønn
+ Metropolitt Kosmas
av Aitolia og Akarnanias
av Aitolia og Akarnanias
