Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?
For nordmenn flest er Den ortodokse kirke noe
fremmed. Mange har aldri hørt om den, og de som kjenner til den forbinner den
kanskje med fremmede nasjonaliteter - russisk, gresk, rumensk, serbisk – eller
har hørt snakk om “østkirken”. Uansett tilfellet, er det
forståelig hvis kristne i Norge kanskje føler at Den ortodokse kirke har lite å
tilby eller lite å gjøre med dem. Forståelig, ja, men riktig? Mange hadde
kanskje vært overrasket dersom de fant ut at kirken i Norge, og hele Vesten for
den sakens skyld, var ortodoks frem til 1054, da paven i Roma brøt kommunion
med patriarken i Konstantinopel og deretter de andre østlige patriarkatene - at
Olav den Hellige og Hallvard fra Lier er ortodokse helgener. De tidlige norske kongene vi leser om i
Heimskringla, som Haakon den Gode, Olav Tryggvason og Harald Hardråde, eller
oppdageren Leif Eriksson, tilhørte alle Den ortodokse kirke. Rundt oss finner
vi fortsatt minner om vår fortid som et ortodoks land, slik som øksen på
kongeflagget eller Oslos ikonlike våpenskjold.
Ikke bare var Kirken i Norge ortodoks som del
av det romerske patriarkat før 1054, men den hadde sterk tilknyttning til de
samme østlige kirkene som nå i dag har brakt ortodoksien – apostlenes uendrede
lære – tilbake til Norge, både ved misjonsarbeid og som en følge av innvandring. I 988, etter å ha undersøkt både jødedommen og islam,
lot Valdemar Svainaldsson, storfyrste av Kievriket, seg døpe av misjonærer fra
Konstantinopel, eller Miklagard som det het på gammalnorsk. Han kristnet deretter hele Kievriket og giftet seg med datteren
til den øst-romerske keiseren Basilios II, Anna av Bysants. Dette var
begynnelsen på det vi i dag kaller den russisk-ortodokse kirke, som forble et
bispedømme underlagt patriarkatet i Konstantinopel helt til slutten av 1500 tallet da det ble et selvstyrt
patriarkat. Sentralt i dannelsen av Kievriket var
nordiske varjager eller væringer, og riket hadde sterk tilknyttning til Norge. I
sagaene hører vi at Olav Tryggvason selv vokste opp i Kievriket hos nettopp
denne Valdemar, og at Olav den Hellige også dro til Novgorod da Knut den
mektige erobret Norge. Så nær sto Norge den østlige kirke at Harald Hardråde,
Norges siste ortodokse konge, ble formant av den romerske paven på grunn av det
store antallet med østlige biskoper i landet. Sterk tilknyttning til Skandiavia
var det også i Konstantinopel, der keiseren ble voktet av den nordiske
væringegarden. Ved Irenekirken, som fortsatt står der i dag, sto en liten kirke
ved navn Panagia Varangiotissa – Den allhellige (Jomfru Maria) av Væringene - der det også var et sidekapell til ære for Hellige Olav.
Selv om Den ortodokse kirke i Norge var
underlagt Roma og brukte Latin som liturgisk språk og en form for vestlig
ritus, sto den på andre måter like nærme, om ikke nærmere, bispedømmer
underlagt Konstantinopel, og bruk av bysantinsk ritus var på ingen måter mer
fremmed for de første kristne skandinavere enn det romerske.
Historien viser tydelige at Den ortodokse
kirke ikke er noe nytt i Norge, og etableringen av nye ortodokse menigheter nå i senere
tider burde anses som en gjenkomst av Norges opprinnelige kirkesamfunn. Vi
nordmenn som har valgt å forene oss med Den ortodokse kirke har ikke vendt bort
til noe fremmed og eksotisk, men har vendt tilbake til våre egne røtter og
føler oss hjemme i våre forfedres Kirke.
Men det var nesten 1000 år siden. Hva med i dag? Ortodoksien
var kanskje ikke fremmed før, men den er det nå. Hva har den å tilby oss
nordmenn i dag?
Kristus sier, “Jeg er veien, sannheten og
livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg” (joh. 14:6). Det er dette Den
ortodokse kirke har å tilby, ikke bare nordmenn, men hele verden. Den ortodokse
kirke er veien vår Frelser etablerte for oss så vi kunne ha evig liv i Ham. Den er Jesu Legeme, den opprinnelige Kirke, grunnlagt av Kristus og Hans apostler, og den alene
har bevart den apostoliske lære – sannheten - uendret helt til i dag. Vår Herre
sier ”Om noen vil følge etter Meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp
og følge Meg” (matt. 16:24). Å bli ortodoks i Norge i dag er kanskje vanskelig
og krevende for enkelte, men kristendommen handler om selvfornektelse. For de
første kristne konvertitter, tidligere hedninger, var kristendommen en helt
annen verden. Dåpen betydde et helt nytt liv, en helt ny måte å tenke på, å se
verden på, en helt ny måte å tilbe Gud (som det bare var én av!) på. Men dette
var intet hinder for dem. De elsket Kristus og fornektet alt, til og med sine
egne liv, for sannheten. Brevet til Diognetus (ca. 150e.kr.) sier om de første
kristne: “Hvert fremmed land er deres
fedreland, og hvert fedreland er fremmed...De bor på jord, men er himmelens
statsborgere.”
”Når vi har så stor en sky av vitner omkring
oss” (heb. 12:1), kan vi virkelig fornekte sannheten fordi vi kanskje ikke er helt vant
med bysantinsk ritus eller østlig musikk, fordi vi kanskje må reise litt lenger til
kirken eller bor ved en menighet der Liturgien bes delvis på et fremmed språk, fordi venner og familie kanskje stiller vanskelige spørsmål eller ser rart på oss? ”Den som
elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller
datter mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og
følger etter Meg, er Meg ikke verdig” (matt. 10:37-38). Elsker vi vårt språk
mer enn Herren? Vår kultur? Vårt land? Våre vaner? Eller er vi ydmyke nok og trofaste nok til å følge Sannheten, selv når det er ubehagelig eller ukjent (mens vi, så klart, strever for å gjøre det enklere for andre)? Når Gud sa til Abram, “Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og
fra farshuset ditt til det landet som Jeg skal vise deg” (1. mos. 12:1), dro
han med én gang. Skal vi da våge å si Gud imot når Han kaller oss, ikke til et fremmed land, men tilbake til
våre kristne røtter, til våre fedres Kirke, til sannheten?
Sannhetens fylde, nådens fylde, troens fylde,
Kristi liv, apostlenes arv, de helliges samfunn, veien til frelsen. Det er
dette Den ortodokse kirke har å tilby. Hvis vi virkelig tror dette, hvordan kan vi da velge å forbli utenfor?
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri,
her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Gal. 3:28
