En ortodoks tolkning av
Pave Frans’ bemerkelse om homofili
av f. Emmanuel Hatzidakis
I sitt svar til et spørsmål stilt av en journalist
(29. juli, 2013), talte [den romersk-katolske] paven om homofile prester, men
hans ord gjelder like mye for alle: «Hvis en person er homofil og søker Herren
med de beste intensjoner, hvem er jeg da til å dømme?» Disse ordene reflekterer
pavens personlige holdninger, og viser barmhjertighet. Det jeg forstår er: Ikke
døm noen, en homofil, som sliter med denne «tendensen» (hans uttrykk). Jeg vil
si noe om homofili og å dømme andre.
Homofili
Sekslyst er en lidelse, som sinne, sjalusi,
stolthet, grådighet, og slikt. Lidelser er sterke tilbøyeligheter som tar fatt
i tankene, viljestyrken og sansene. Lidelser kontrollerer oss. De har vært med
oss siden fødsel. De er arvelige. Det tar oss et helt liv å få dem under
kontroll. Vi svikter. Men som kristne, og som mennesker, burde vi overkomme
våre lidelser og få dem under vår forstandige kontroll. Det er en livslang
strid.
Sekslyst er medfødt; gitt oss av Gud. Det er
innplantet i vårt falne vesen for rasens videreføring. Men seksuelle handlinger
og lyster må inntaues når de får makt over oss. Homoseksuelle handlinger er
syndige, lik alle seksuelle handlinger utenfor ekteskapet (Heb 13:4). I 1 Kor.
6:9, omtales homofile (arsenokeitai) etter dem som driver hor (pornoi),
ekteskapsbrytere (moikjoi), og feminine (malakoi), mens de i 1 Tim. 1:10
omtales rett etter ekteskapsbrytere.
Ifølge vår kristne tro er det nesten ikke noe i
mennesket som er ordentlig og lidelsesløst etter Fallet. Alt i oss - og hele skapelsen – er «ut av form.» Vår
åndelige strid er å utøve kontroll over våre lidelser, og ikke våre lidelser
over oss. Derfor må ens naturlige men uordentlige følelser og tilbøyeligheter
- som forspisning, overdrevet drikking,
for mye av livets nytelser, osv. – underordnes ens forstand og viljestyrke.
Uansett hvilke lidelser vi har, må vi kontrollere
dem. Kristne gjør dette med alle hjelpemidler Kirken gir dem: Nattverden,
skriftemålet, bønn, utøvelse av dådene, lesing av Skriften og Kirkefedrene,
faste, veldedighet og, mest av alt, ved Guds nåde. Vi må være oppmerksomme på
våre feil, søke åndelig veiledelse og omvende våre liv til å oppfylle Guds bud
og leve et kristelig liv.
For meg har det alltid vært et stort problem å
kontrollere «sinnegenen» jeg arvet fra min far. Jeg må slåss med min lidelse,
som en homofil må slåss med sin. Kirken er åpen for og inkluderer i sin hjord
alle omvendte sjeler. Det viktige her er omvendelse, de som har bestemt seg for
å endre sitt liv. Kristne er syndere som alle andre. Forskjellen er at de er
angrende syndere. Jeg tror det er dette paven mente.
Dom
Når det gjelder, Hvem er jeg til å dømme?, hvis vi
forstår å dømme som å fordømme, da gjør vi vel ved å ikke
dømme noen. Jeg tror at det paven mente å si var, «Døm ikke etter det dere ser»
(Joh. 7:24). En som før gjorde homofile handlinger gjør kanskje ikke det
lenger, mens en som er homofil i sin oppførsel gjør kanskje ikke homofile
handlinger. Paven kunne ha foreslått det Herren foreslo, når Han tilføyde til
disse ordene, «men døm rettferdig.»
Ja, den som sa, «La oss altså ikke dømme hverandre»
(Rom. 14:13) sa også, «Er det ikke de som er innenfor Kirke dere skal dømme?»
(1 Kor. 5:12). Å dømme her betyr ikke å fordømme, å finne feil ved, men å
formane og irettesette. Og gjør dette med kjærlighet, ikke som en dommer men
som en bror. Herren satte selv standarden vi må følge når det gjelder å dømme
våre medkristne.
Dersom din bror gjør en
synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har
du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for
etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han heller
ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på
menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller (Mt. 18:15-17).
Hl. Paulus gir oss også en liknende regel om
hvordan vi burde irettesette en bror som skaper uenighet i kirken: «En
vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg»
(Tit. 3:10). Vi overser ikke en som gjør opprør i kirken, noen som
skandaliserer brorskapet enten med sitt liv og oppførsel eller sin vrangtro.
Han må formanes og irettesettes for sitt eget gode og det kristne samfunnets
gode.
Apostelen Paulus skriver: «Det jeg mente, var at
dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor
eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en
ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med» (1 Kor.
5:11). Selv den Elskede Disippel som oppfordrer oss til å følge kjærlighetens
bud (2 Joh. 6) formaner oss til å ikke en gang hilse noen som har avviket fra
troen (2 Joh. 10-11).
Konklusjon
For å opprettholde et sunt samfunn som strever for
å gi helse til alle sine medlemmer, forventes det at Kirken, og særlig hennes
ledere, må vise litt «tough love» til dem som er i ferd med å miste sin sjel.
Ved å gjøre dette, handler en ikke på en fariseisk måte, men ut fra virkelig
kristen kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar