av Hl. Cyprianus av Kartago (+258)
Utdrag fra 'Kirkens
Enhet'
La ingen villede brorskapet ved falskhet: la ingen
forvrenge troens sannhet ved svikefull løgn. Episkopatet er ett, og hver del av
det holdes av hver biskop for helhetens skyld. Kirken er også én, som er spredt
over hele verden i et mangfold ved en økende fruktbarhet. Solen har mange
stråler, men ett lys; og treet har mange grener, men én styrke i dens type rot;
og siden mange bekker strømmer fra én kilde, selv om mangfoldet ser ut til å
være utspredt…bevares enheten i kilden. Om du deler en solstråle fra solen,
tillater ikke dens enhet at lyset splittes; bryter du en gren fra et tre, kan
den ikke lenger blomstre; skill en bekk fra kilden, og bekken vil tørke inn.
Slik er også Kirken som, opplyst av Herrens lys, skinner sine stråler over hele
verden. Men det er ett lys spredt overalt, og legemets enhet deles heller ikke.
Hennes fruktbare mangfold sprer sine grener over hele verden. Hun strekker ut
sine elver, som strømmer rikelig, men hennes hode er ett, hennes kilde er én;
og hun er én Moder, mangfoldig på grunn av fruktbarhet: fra hennes livmor er vi
født, ved hennes melk er vi mettet, ved hennes ånd har vi liv.
Kristi brud kan ikke drive hor; hun er ubesudlet og
ren. Hun kjenner ett hjem; hun vokter med oppriktig beskjedenhet den ene
sengens hellighet. Hun bevarer oss for Gud. Hun utnevner sønner hun selv har
født til riket. Den som skilles fra Kirken og forenes med en skjøge, skilles
fra Kirkens løfte; og den som forlater Kristi Kirke kan ikke oppnå Kristi
belønning. Han er en fremmed; han er verdslig; han er en fiende. Han kan ikke
lenger ha Gud som Far, hvis han ikke har Kirken som mor. Hvis noen kunne
overleve utenfor Noas ark, kunne han også ha overlevd utenfor Kirken. Herren
advarer oss og sier, «Den som ikke er med Meg, er mot Meg. Og den som ikke
samler med Meg, han sprer.» Han som bryter Kristi fred og felleskap gjør det
mot Kristus; han som samler et annet sted enn Kirken, sprer Kristi Kirke.
Herren sier, «Jeg og Faderen er én,» og igjen står det skrevet om Faderen,
Sønnen og Helligånden, «Og disse tre er én.» Er det noen som tror at denne
enheten som kommer fra guddommelig styrke og henger sammen i himmelske
sakrament, kan splittes i Kirken, og kan deles når to viljer rives fra
hverandre i motstand? Han som ikke holder til denne enheten holder ikke til
Guds lov, holder ikke troen til Faderen og Sønnen, og holder ikke livet og
frelsen.
Dette enhetssakramentet, dette udelelige felleskapet,
åpenbares for oss i Evangeliet der det står at vår Herre Jesu Kristi kjortel
ikke deles eller rives, men mottas som et helt plagg, og eies som en uskadet og
udelt kappe av dem som kastet lodd om Kristi kledning, om hvem som skulle kle seg
i Kristus. Den hellige skrift taler, og sier, «De tok også kjortelen. Men den
var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre:
‘La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den’.» Den
kappen bar med seg en enhet som kom ovenfra, dvs. fra himmelen og Faderen, som
ikke på noen måte skulle rives i stykker av mottakeren og eieren, men uten
deling mottar vi en fullkommen og substantiv helhet. Den som splitter og deler
Kristi Kirke kan ikke eie Kristi kledning. I motsetning til dette, når Salomos
rike og folk ble delt etter hans død, rev profeten Ahia sine klær i tolv
stykker når han traff kongen Jeroboam i åkeren, og sa: «Ta du ti stykker! For
så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil rive riket ut av hendene på Salomo og gi
deg de ti stammene. Bare den ene stammen skal være hans for min tjener Davids
skyld og for Jerusalems skyld, den byen jeg har utvalgt blant alle Israels
stammer.» Slik Israels tolv stammer ble delt, rev profeten Ahia sine klær. Men
siden Kristi folk ikke kan deles, blir ikke Hans kappe, vevd og ett stykke helt
gjennom, delt av dem som eier det; udelt, forenet og sammenknyttet viser den det sammenhengende felleskapet til vårt folk som kler seg i Kristus. Ved
sakramentet og tegnet til Hans kledning, har Han erklært Kirkens enhet.
Hvem er da så ond og troløs, hvem er så sinnssyk med
uenighetens galskap, at han enten tro Guds enhet kan deles, eller skulle våge å
rive den – Herrens kledning – Kristi Kirke? Han advarer oss selv i sitt eget
Evangelium, og lærer oss, «det skal bli én hjord og én hyrde.» Tror noen at det
kan på ett sted være enten mange hyrder eller mange hjorder? Apostelen Paulus oppfordrer til denne samme enhet og sier, «Brødre, jeg formaner dere i vår
Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse
blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme
tanke.» Og igjen sier han, «Bær over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å
bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.» Tror du at du kan stå og
leve hvis du forlater Kirken, og bygger deg andre hjem og en annerledes bolig,
når det sies til Rahab, som symboliserer Kirken, «Du skal samle din far og mor,
dine brødre og alle slektningene dine her i huset hos deg. Er det da noen som
går ut av døren i huset ditt, får han selv ta ansvaret om han blir drept»?
Påskens sakrament inneholder heller intet annet i loven i 2. Mosebok enn at
lammet som slaktes i Kristi bilde må spises i ett hus. Gud taler, og sier, «Lammet
skal spises i ett hus. Du må ikke ta noe av kjøttet ut av huset.» Kristi kjød,
og Herrens hellige gaver, kan ikke sendes bort, og de troende har heller ikke
noe annet hjem enn Kirken…
…Bitterhet kan ikke omgås med sødme, mørket med lys,
regn med klar himmel, strid med fred, ufruktbarhet med fruktbarhet, tørke med
vannkilder, storm med stillhet. La ingen tro at de gode kan forlate Kirken. Vinden
blåser ikke bort hvete, og stormen river ikke opp et tre med sterke røtter. Høy
feies vekk av vinden og et svakt tre felles av stormen. Apostelen Johannes
forakter og angriper disse, når han sier, «De er utgått fra oss, men de var
ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.»
Mang en vranglære har derfor ikke bare dukket opp,
men fortsetter å gjøre det; mens forvrengte tanker ikke finner fred – mens en
uenig vantro ikke beholder enhet. Men Herren tillater og utholder dette, mens
vårt frivillige valg forblir, slik at, mens sannheten prøver våre hjerter og
tanker, den sikre troen til dem som holder mål vil lyse frem. Helligånden
advarer og sier ved den hellige apostelen, «For det må være heresier blant
dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.» Derved godkjennes de
troende, derved avsløres de vantro; selv her, før dommedagen, skilles de
rettferdige og urettferdiges sjeler fra hverandre, og hveten skilles fra
agnene. Det er disse som på egenhånd, uten noen guddommelig ordning, utnevner
seg selv til ledere over de freidige og fremmede forsamlingene, som utnevner
seg selv til overhoder uten noen ordinasjon, som tar til seg navnet biskop,
selv om ingen har gitt dem episkopatet…
…Herren sier om disse, «De har gått bort fra Meg,
kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke
holder vann.» Selv om det ikke kan være noen annen dåp enn den ene, tror de at
de kan døpe; selv om de forlater livets kilde, lover de det levende og frelsende
vannets nåde. Mennesker vaskes ikke hos dem, men besudles; og synder renses
ikke bort, men øker i antall. En slik fødsel skaper ikke Guds barn, men
djevelens barn. Ved løgn blir de født, og de mottar ikke sannhetens løfter.
Født av svik, mister de troens nåde. De kan ikke oppnå fredens gevinst, siden
de har brutt Herrens fred ved uenighetens galskap.
Og la heller ingen lure seg selv ved en gagnløs
tolkning av det Herren sier, «For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der
er Jeg midt iblant dem.» Forvrengere og feiltolkere av Evangeliet siterer de
siste ordene, og legger de første til side, de husker én del, og med sluhet
gjemmer én del: siden de selv er splittet fra Kirken, skjærer de vekk et stykke
av teksten. For Herren, når Han ville oppfordre sine disipler til enstemmighet
og fred, sa, «Også dette sier Jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir
enige om å be om, skal de få av Min Far i himmelen. For hvor to eller tre er
samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant dem;» som viser at mest blir gitt,
ikke til de mange, men til enstemmigheten til dem som ber. Hvis, sier Han, «to
av dere her på jorden blir enige:» Han setter enighet først; Han har gjort
fredens enighet til en forutsetning; Han lærer at vi må bli enige med
standhaftighet og trofasthet. Men hvordan kan vi være enige med noen som ikke
er enige med Kirkens legeme, og med det universale brorskapet? Hvordan kan to
eller tre samles i Kristi navn, hvis de tydelig er splittet fra Kristus og Hans
Evangelium? For vi har ikke trukket oss vekk fra dem, men de har trukket seg
bort fra oss; og siden vranglære og splittelser har oppstått deretter, har de,
ved å etablere for seg selv forskjellige bønnesteder, forlatt sannhetens
Overhode og Kilde. Men Herren taler om sin Kirke, og også til dem som er i
Kirken sier Han, at hvis de er enige, ifølge det Han påbudte og irettesatte,
selv om bare to eller tre skulle samles i enstemmighet og be – selv om de bare
er to eller tre – vil de oppnå fra Guds herlighet det de ber om. Hvor enn to
eller tre samles i Mitt navn, sier Han, er Jeg med dem; dvs. med de enige og
fredelige – med dem som frykter Gud og holder Guds bud. Med disse, selv om de
bare er to eller tre, sa Han at Han skulle være, slik Han var med de tre ungdommene
i ildovnen; og fordi de forble med Gud i enighet med hverandre, gav Han dem
liv, i midten av ildovnen, med dugg; på samme måte, når de to apostlene satt i
fengsel, siden de var enstemmige, var Han selv der med dem… Når Han derfor, i
sine bud sier, «Hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant
dem,» splitter han ikke mennesker fra Kirken, siden Han selv opprettet og
skapte Kirken: men i å irettesette de vantro for deres uenighet, og i å formane
fred ved sitt ord til de troende, viser Han at Han er heller med to eller tre
som ber i enstemmighet, enn med en stor forsamling som er uenige, og at mer kan
oppnås med den enige bønnen til de få enn den uenige bønnen til mange.
Derfor, når Han gav dem bønnens lov, tilføyde Han, «Men
når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, da tilgi ham, for at
dere kan få tilgivelse hos deres Far i himmelen for det dere selv har forbrutt.»
Og Han kaller tilbake fra alteret den som kommer til offeret i uenighet, og ber
ham først bli enig med sin bror, og så vende tilbake i fred og ofre sin gave
til Gud: for Gud behaget seg ikke i Kains offer; for han kunne ikke ha Guds
fred, når han i sin sjalusi ikke hadde fred med sin bror. Hva slags fred er det
da brødrenes fiender lover seg selv? Hva slags offer tror de som er prestenes
motstandere at de feirer? Påstår de at de har Kristus med dem når deres
forsamling samles utenfor Kristi Kirke?...
…Jeg formaner dere, brødre, å unngå slike mennesker,
og driv bort fra deres side og deres ører deres vonde tale som om det var døden
selv; som det står skrevet, «Omgi dine øre med en tornehekk, og la deg ikke
høre en vond tunge.» Og igjen, «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.» Herren
lærer oss og advarer oss å ta avskjed fra slike. Han sier, «De er blinde
veiledere for blinde; og når en blind leder en blind, faller begge i grøften.»
Fra en som er bortkommen fra Kirken burde vi vende bort, uansett hvem det måtte
være. En slik er forvrengt og synder, og fordømmes av seg selv. Tror han at han
har Kristus når han handler i motsetning til Kristi prester, og skiller seg fra
felleskapet til Hans presteskap og folk? Han tar opp våpen mot Kirken, han
strider imot det Gud har etablert. Han er alterets fiende, en opprører mot
Kristi offer, troløs til troen, verdslig for religionen, en ulydig tjener, en
vanhellig sønn, en fiendtlig bror. Mens han hater biskopene og viker fra Guds
prester, våger han å sette opp et annet alter, for å be en annen bønn med ord
som ikke er godkjente, for å vanære sannheten til Guds offer ved falske offer,
og uten å vite at den som kjemper mot Guds utvalgte mottar guddommelig straff
på grunn av hans freidige uaktsomhet…
…Gud er én og Kristus er én, og Hans Kirke er én, og
troen er én, og folket er forenet i en grunnleggende enhet i legeme av
enighetens sement. Enhet kan ikke brytes; og ett legeme kan heller ikke deles
av splittelse i sin struktur, eller rives i stykker, med innvollene revet i
stykker. Det om har gått frem fra livmoren kan ikke leve og puste i sin
frakoblede tilstand, men mister helsens grunnlag…
…La oss alltid med årvåkenhet og varsomhet vente på
Herrens plutselige komme, slik at vår tro vil være våken når Han banker på, og
vi kan motta fra Herren belønning for vår årvåkenhet. Hvis disse budene følges,
hvis disse advarslene og forskriftene holdes, kan vi ikke overraskes i søvne av
djevelens løgn; men vi skall herske med Kristus i Hans rike som våkene jenere.
Oversatt fra: ‘On the
Unity of the Church’ i Philip Cambell, The Complete Works of Saint Cyprian of
Carthage, Merchantville, NJ: Evolution Publishing, 2013, s.21-33.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar