Serbias Patriark - Julehilsen 2017

Den Serbisk-Ortodokse kirke til sine åndelige barn, Julen 2017
(2018 etter sivil kalender)

+IRINEJ

Ved Guds nåde;

Ortodoks erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd Karlovci og Serbisk Patriark, sammen med alle Hierarker i den Serbisk-ortodokse kirke. Til hele presteskapet, munker og nonner, og alle sønner og døtre av vår hellige Kirke: Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus og Den hellige ånd. Vi hilser dere med julens glade budskap:

FRED FRA GUD! KRISTUS ER FØDT!

 «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

(2. Kor.5,17)

Kjære brødre og søstre,

Fundamentet for Guds Nye og Evige pakt ble lagt denne dagen, på den første julen i historien. For på denne dagen, kjære åndelige barn, fullendte den Gud- Han som er før alle tidsaldre -  noe som er større enn selve skapelsen av universet. På denne dagen ble profetiene som var gitt våre forfedre oppfylt. I fred lot Den allrene og mest velsignede Evigjomfru Maria dette løfte som profetene i uminnelige tider hadde forutsagt gå i oppfyllelse: Gud Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss (jf. Joh. 1,14). Den himmelske Faderens Sønn kom inn i menneskehetens tidsalder, så menneske skulle bli evig med Gud. Gud den Allmektige, «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjeners skikkelse og ble mennesker lik» (Fil. 2,7). Slik ble Han i kjødet ett med vår ringhet, for slik å gjøre oss lik med Bildet av hans herlighet.  Derfor sier Apostelen Paulus opprømt: «Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!» (Rom. 11,33).

På denne dagen sang englenes hærskarer den vakreste og inspirerte hymnen: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker av Guds velbehag!». Og stjernen viste til Betlehem, Den hellige profet og konge Davids by. Betlehem – brødets hus -  byen hvor det sanne Levende brød kom ned fra himmelen, og nå sto frem i menneskenes verden. I det stille åndelige lyset den første julenatt, ble gjeterne bedt inn til å skue den evige og enbårne Sønnens menneskelige ansikt (Luk. 2, 4-15). Dette storslagne og fryktelige mysterium – at Gud ble åpenbart i kjødet – er utenkelig for engler og mennesker. Nettopp derfor ble Guds kjærlighetsfulle og evige plan utfoldet i stillhet i en ydmyk stall  i Betlehem, en stall fylt av saktmodighet og ufattelig godhet. Derfor, hvis vi ydmykt nærmer oss Davids by, sammen med de himmelske og jordiske kor av hellige, kan vi med våre åndelige øyne se hvorledes  Han – i hvem alt er skapt på himmel og på jord –  er åpenbart,  «for i hans kropp bor hele guddomsfylden» (Kol. 2, 9).  Denne gudommelige åpenbarte sannhet blir ropt ut i Den hellige Kirken utallige ganger, med ordene om at Guds Sønn «for oss mennesker og for vår frelses skyld kom [...] ned fra himmelen og tok kjød av Den hellige ånd og jomfru Maria og ble menneske». 

Den frelse som vår Trosbekjennelse taler om, kjære brødre og søstre, overgår enhver menneskelig forventning. Gud ble ikke menneske for å vise frem sin egen herlighet og majestet. Heller ikke for å vise seg med hele den himmelske hærskare som verdens Hersker.

Vår frelser nedverdiget seg til å bli født av den Allerhelligste Gudfødersken og evigjomfru Maria, slik at mennesket gjennom Den hellige ånds nåde og kraft skulle kunne bli født på ny, i dåpen og gjennom deltagelsen i Den hellige liturgien og gjennom livet i Kristus. Slik kunne mennesket bli gud gjennom nåden, en bror og en medborger til Gudemenneske Kristus.  Dette er gjort mulig for oss takket være den sanne fødsel til evig liv, gitt oss i den hellige dåpen, myrrsalvingen og hele det sakramentale livet. Dette sakramentale livet finner sitt høydepunkt i Den gudommelige liturgien, og dette høydepunkt følger vårt ønske  om å følge evangeliets hellige dyder. Det kristne livet begynner ved at vi kommer inn i fellesskapet som Guds barn, for fortsetter i Kirken ved at vi er deltagere i Guds nåde gjennom Kristi gudommelige liv. I Kirken finner vi alltid frelse, og vi skal til slutt også finne vår evige frelse der.

Det finnes en innsiktsfull hilsen på folkemunne fra gjest til vertskap, som uttrykker den lyseste og mest mirakuløse juleglede, og den lyder slik: «Gi, O Herre, helse og glede til dette hus! Må sunne barn bli født; må åkre og vinranker bringe rikelig frukt; må bygninger, stall og tun bli flere!» Sannelig, det er en dyp mening og et vidtrekkende budskap om livet skjult i denne gamle visdom. Kjære åndelig barn! Hverken vårt land eller de vakre byene og landsbyene; eller økonomisk vekst som vi streber etter; eller all verdens eiendeler er verdt noe som helst hvis vårt folk sakte men sikkert forsvinner ved at det blir født færre enn de som går bort. 

Vårt folk har hatt en stormende forhistorie helt fra begynnelsen av, med store prøvelser og  store problemer. Noen ganger måtte våre kristne forfedre bokstavelig talt gjenreise stat, økonomi, kultur fra asken– ja, de måtte gjenreise alt det som gjorde dem til fullverdige medlemmer av den europeiske sivilisasjon. De maktet alltid å reise seg igjen. Grunnen til det var at hjemmene var fylt med tro, gode gjerninger og styrke, og at barneflokkene vokste i stort antall.  La oss derfor komme i hu Guds lov, og la oss tenke over det budet Gud gav til våre forfedre: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! (1.Mos. 1, 28). Derfor, kjære elskede troende i Kristus; la oss ikke forsake å oppfylle dette budet! Kjærlighetens Herre ønsket selv å la seg bli født i kjødet og bo iblant oss, og gjennom hans fødsel av Jomfru Maria helliget han og gav mening til det å være mor og det å føde barn, for evig og alltid.

I disse hellige juledagene ber vi inderlig for våre brødre og søstre i troen både vårt hjemland og i utlandet. Vi håper at det gudommelige barnet Jesus Kristus kan få tenne det ydmyke gledes lys fra Betlehem i deres hjerter, i hvilket himmel og jord blir opplyst og er skinner frem. I denne stille natt vil vi især be alle troende om å være av ett hjerte og ett sinn med de lidende serbisk- ortodokse folk som med stor trofasthet beskytter og forsvarer vårt fotfeste i det hellige landet i Kosovo og Metohija. Vi må aldri glemme hvorledes dette landet ble gitt oss av Gud som et evig løfte. Stormende tider har kommet og gått. Tidligere var våre forfedres hjerter uløselig knyttet til Patriarkatet i Pec, Gracanica, Gudføderskens kirke i Levish, Banjska, Dechani, De hellige erkeengler og tusen av andre altere rundt om i Kosovo og Metohija. Våre forfedre visste og husket alltid på hvem som hadde vandret i dette hellige landet tidligere i det syvende århundre, ja enda tidligere, slik det er oppskrevet i de Bysantiske krøniker. Videre visste våre forfedre hvem som skrev opptegnelser på keramikk i det niende århundre og hvem som åpnet de første skoler i klostrene, hvem som skrev bøker, malte fresker og ikoner, bygde kirker, åpnet de første sykehus, og, hvem som skrev bøker på slaviske språk. Våre forfedre visste at den store Zupan av Ras Vukan forsvarte byen Zvecan  i det ellevte århundre. De visste hvilke herskere fra dynastiene Nemanjic, Lazarevic, Brankovic, Petrovic, Obrenovic og Karadjordjevic som bygde helligsteder rund om i de serbiske landområder. Våre fedre visste alt dette, kjære brødre og søstre. Og vi som er deres etterkommere, vet også alt dette. Men vi vet også noe mer. Vi vet at vår lidende folk i Kosovo og Metohija har forblitt der for å bekjenne sin hellige ortodokse tro som martyrer og at de med stort mot har måttet tåle prøvelser for sitt serbiske navn. Vi vet slik som de, og vi skal aldri glemme at Kosovo og Metohija er vårt Jerusalem, vårt hellige land. Slik kan vi, sammen med kong David som skrev salmene, i bønnen love at «om jeg glemmer deg, O Jerusalem», hvis jeg glemmer deg Kosovo og Metohija, «så la min høyre hånd bli glemt» (LXX Ps. 137, 5).

Våre brødre i troen, ikke bare i Kosovo og Metohija, men overalt ellers også, kjenner prøvelser i troen. På denne dagen inspireres vi på en spesiell måte av det gudommelige barnet Kristus idet å gi godt igjen til alle mennesker som brødre og venner, uansett hvordan andre behandler oss. Dette gjelder om det er i vårt hjemland eller andre områder, ja, i hele verden. Det gjelder uansett hvilke tro eller nasjonalitet andre har. Gud vil gi oss sin nåde slik at vi kan gjøre dette, slik som han bød oss. Vi vet at kjærlighetens Gud kommer til å spørre oss oss hva vi gjør imot andre, ikke hva de gjorde imot oss.

Idag, når den Allhellige jomfru Maria føder den Gud som er før alle tider, ber vi for alle mennesker. Især ber vi for de unge som ligger under for laster som narkotika, alkohol, perversitet, latskap, sinne, kjærlighet til penger, sjalusi, arroganse, utålmodighet, mangel på medlidenhet og alle andre laster som lover synlig lykke, men som i virkeligheten ødelegger menneskets Gud-gitte verdighet ved å gjøre det til slave under lidenskapene. Vi ber at hærskarenes Gud vil styrke dem så de kan lære sannheten å kjenne, og å se Guds bilde i seg selv. Da kan de reise seg og kaste av seg det åket de gale valg har lagt på dem. Vår Herre Jesus Kristus sa «... Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri [...] Den som gjør synd, er slave under synden» (Joh. 8, 32, 34). I ordets rette betydning er vi kun fri når vi lever et dydig liv, et liv som utgår fra et skapende fellesskap i kjærlighet med Gud selv. I motsetning til dette står misbruket av Guds gaver og misbruket av vårt potensiale som mennesker, gjennom det å velge en gal livsstil. Et slikt liv svekker og ødelegger vår frihet og undervurderer vår verdi som mennesker. I tillegg gror det frem en følelse av tomhet og meningsløshet som til slutt ender i åndelig slaveri. Kjære åndelige barn, sann frihet vil si frihet for Kristus, frihet for andre og for vårt liv og vår helse; det vil si frihet for evigheten. Slik frihet kan bare gies oss  av Gud, fordi Han er den sanne Frihet, mot og styrke. Denne friheten innebærer å innordne seg etter Guds vilje og en selvbeherskende holdning til vår neste og til hele skaperverket. Det er bare ved en slik frihet vi i vår nasjon kan komme over de konfliktene som tidligere var helt uhørt hos oss som vi nå dessverre hører oftere om, nemlig konflikter mellom ektefeller, foreldre og barn, slektninger og gudfedre og gudmødre.

De glade budskap om Kristi fødsel blandes idag i vår verden med lyden av våpen og krig. Vi lever i en verden hvor det er vold mellom individer og mellom nasjoner, hvor ulikhet og sosial urettferdighet opprettholdes, i en verden hvor uskyldige barn er offer for krig, misbruk og sult, imens en trusselen om en kjernefysisk katastrofe stadig svever over oss. Selv om dette angår oss, vil vi likevel ikke miste håpet om at vår bønn til det gudommelige barnet i Betlehem vil opplyse vårt mørke, og vende til det gode de som bærer makten i sine hender.

Vær ikke redde! Istedet for å henfalle til jordiske bekymringer og frykt, ber vi at freden fra Gud skal fylle våre hjerter! En slik fred er ikke passiv og likegyldig. Heller er den dynamisk, kreativ, men først og fremst er det en kontinuerlig aktiv kraft som har kraft til å omvandle og bringe frelse til alle rundt oss. Den hellige Seraphim [av Sarov] bekrefter det samme, når han i sin erfaring av Guds nåde sier: «Tilegn deg fredens ånd og tusen omkring deg vil bli frelst». 

Den Gud som er med oss, Emmanuel, er den Freden ved hvem himmelrikets fred kommer til oss. En slik fred kan ikke identifiseres med tidligere tiders, samtidige, eller fremtidige forsøk på å opprette et fredsrike på jorden. Den treenige Gud må alltid være i sentrum om det skal skapes fred. Kristi fred er unik, fordi den er tuftet på Faderens usigelige og ufattelige kjærlighet, som elsket verden så høyt at « han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh. 3, 16).  Gudemennesket Jesus Kristus ble født av Jomfru Maria for å dø på korset og oppstå fra de døde og slik gi fred og det evige livets velsignelse til hele skapningen. Denne fredens realitet nedkjemper synd og død. Kjære åndelige barn, vi erfarer ikke dette kun idag på selve festdagen for Jesu fødsel, men hver gang vi samles i våre hellige kirker for å forrette Den gudommelige liturgi, hvor vi får ta del i den levende Kristus.

Når vi idag feirer dagens fest, la oss be at våre hjerter blir stallen i Betlehem, i hvilken Kristus Guds sønn kan fødes. Slik kan vi opplyses av Betlehems stjerne. Når vi idag feirer   festdagen, la oss be om at våre hjerter kan bli som stallen i Betlehem, der Kristus, Guds sønn ble født. Da kan vi blir opplyst av lyset til Betlehemsstjernen og belyst med visdom fra  vismenn fra øst. Og inspirert av Den Hellige Ånd, som overskygget Moren over alle mødre og  beroliget angsten til Josef, den rettferdige, kan trygt utrope fra de fire verdenshjørner og kunngjøre vår Frelsers komme:

FRED FRA GUD – KRISTUS ER FØDT!

Gitt i Det serbiske patriarkatet i Beograd, Julen 2017.

Deres forbedere fremfor krybben til det gudommelige Kristus- barnet:

Erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd- Karlovci og serbisk patriark IRENEJ

Metropolitt av Montenegro og Kystlandene AMPHILOHIJE
Metropolitt av Zagreb and Ljubljana PORFIRIJE
Biskop av Dabro-Bosna CHRISTOSTOM
Biskop of Sabac LAVRENTIJE
Biskop of Srem VASILIJE
Biskop of Banja Luka JEFREM
Biskop of Budim LUKIJAN
Biskop of Banat NIKANOR
Biskop of Ny-Gracanica-Midtvestens Amerika LONGIN
Biskop av Canada MITROPHAN
Biskop av Backa IRINEJ
Biskop av Storbritannia og Skandinavia DOSITEJ

Biskop av Vest- Europa LUKA
Biskop av Zicha JUSTIN
Biskop av Vranje PAHOMIJE
Biskop av Sumadija JOVAN
Biskop av Branicevo IGNATIJE
Biskop av Dalmatia FOTIJE
Biskop av Bihac og Petrovac ATANASIJE
Biskop avBudimlje og Niksic JOANIKIJE
Biskop of Zahumlje og Hercegovina GRIGORIJE
Biskop av Valjevo MILUTIN
Biskop av Ras and Prizren TEODOSIJE
Biskop av Vest-Amerika MAXIM

Biskop av Gornji Karlovac GERASIM
Biskop of Øst-Amerika IRINEJ
Biskop av Krusevac DAVID
Biskop av Slavonia JOVAN
Biskop av Østerrike og Sveits ANDREJ
Biskop av Frankfurt og hele Tyskland SERGIJE
Biskop av Timok ILARION

Biskop av Nis ARSENIJE
Biskop av Australia og New Zealand SILOAN

Biskop av Dalmatia NIKODIM

Vikar-biskop av Moravica ANTONIJE
Vikar-biskop av Dioclia KIRILO

DET ORTODOKSE ERKESTIFTET OCHRID:
Erkebiskop av Ochrid og metropolitt av Skoplje JOVAN
Biskop av Polos and Kumanovo JOAKIM
Biskop av Bregal MARKO

Vikar-biskop av Stobija DAVID

 Oversettelse: Maria og Johannes Solberg

Encyklika - Julen 2017 - Skandinavias Metropolitt

Kjære søsken i Kristus,

«Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket» (Lukas 2, 10). Med disse ordene betrygget engelen gjeterne den natten, da Gud «som intet kunne romme», tilpasset seg menneskelige begrensinger i grotten i Betlehem. Slik ble Gud menneske, for at vi kunne bli «guder ved nåde», som Athanasios den Store forteller oss.

Kristi fødsel er preget av en optimisme og et håp ved hvilke vi tar kontakt med det guddommelige Barnet, som er kjærlighetens og overbærenhetens, fredens og bistandens, ydmykhetens og menneskekjærlighetens Gud blitt kjød.

Inkarnasjonens mysterium er vanskelig å fatte for menneskelige tanker. Hvordan er det mulig for Gud å bli menneske og identifisere seg med sin skapelse? Kristus blir menneske i en verden som fortsetter å drive urett, å skape og påvirke smerte, en verden med store konflikter og sammenflettede interesser, mellom nasjoner og folkeslag, religioner og sivilisasjoner.

La oss denne Julen sikte på og fordømme denne menneskelige forferdelsen og krenkelsen av mennesket og dets verdi, den moderne verdens forvrengte og fremmede tenkemåte og oppførsel, og la oss oppleve Gudmenneskets fødsel på en egenartet måte.

I dette misjons-bispedømmet underlagt Det økumeniske patriarkat, Det hellige metropolittdømme av Sverige og hele Skandinavia, forblir vi, ved nåden til den nyfødte Gud, viet til vår ustanselige bønn og inderlige innsats for å gi de fem landene det består av vårt nærvær og vitne.

Med deres fullstendige støtte, har seks nye menigheter blitt opprettet: 4 i Sverige (Apostel Kleopas i Kalmar, Gudføderskens Inngang i Borås, Hl. Konstantin og Helene i Jönköping, og Hl. Nikolai-klosteret i Rettvik) og 2 i Norge (Hl. Nektarios i Stavanger og Hl. Chrysostomos av Smyrna i Bergen).

I 2018 vil vi, med Guds hjelp, opprette Apostel Bartholomeus’ menighet i Reykjavik, Island, siden vi hadde den store ære av å ta imot Hans Allhellighet den Økumeniske Patriark Bartholomeos der sist oktober.

I 2018 vil vi også bli deltakere i en særegen glede og velsignelse: fordoblingen av våre menigheter på skandinavisk jord. La oss alle bidra, hver og en, til å virkeliggjøre vår felles visjon. Jeg ber dere: be at våre menigheter vil bemannes av flere verdige geistlige og oppbyggende lekfolk, og at de vil berikes med engasjement for alle aldersgrupper mens de samtidig fortsetter med restaurasjonsarbeid; alt til Guds ære!

I 2018 vil også Hl. Johannes Gullmunns Guddommelige Liturgi gis ut på gresk, engelsk og svensk. Behovet for dette arbeidet kom fra våre svensktalende medlemmers behov for å forstå Den guddommelige liturgi, spesielt vår ungdom, da mange av disse kommer fra blandet bakgrunn og det de forstår av de liturgiske tekstene er begrenset. De nektes derfor muligheten til å fatte rikdommen i vår liturgiske tradisjon.

Mine søsken, la oss forsikre oss om at Kristus vil være tilstede denne julen, med oss, nær oss, i oss! Med vår deltakelse i Kirkens sakramentale liv, som renner over med gleden til det guddommelige Ordets Inkarnasjon. La oss følge Betlehems strålende, betryggende og håpefulle stjerne.

Julen minner oss på at Kristus «kom til oss fra det høye». Vi må i gjengjeld gjøre det samme for våre nære søsken, flyktningene, innvandrerne; innvandrerne fra Hellas, men også fra hvert annet land. La oss øke vår innsats for å hjelpe disse menneskene i hele vårt Metropolittdømme. Gud så menneskelighetens tragiske fall og derfor kom til jorden som en flyktning og en innvandrer!

Med ønske og sikkerhet om at vår Herre vil fødes og ta bolig i våre hjerter, ønsker jeg dere god Jul og velsignet nyttår av hele min sjel, både til dere og deres familier, med helse og lykke.

Med all min kjærlighet,

+ Metropolitt Kleopas av Sverige og Hele Skandinavia

Oversatt fra: Εγκύκλιος Χριστουγέννων 2017 του Μητροπολίτου Σουηδίας κ. Κλεόπα

Encyklika - Julen 2017 - Den økumeniske patriark

No. 1123

PATRIARKAL BESKJED
TIL KRISTI FØDSEL

+ BARTHOLOMEOS
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel – Nye Roma og Økumenisk Patriark
Til Kirkens fylde
Nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem

Kjære brødre og søstre i Kristus, kjære barn,

Ved Guds nåde, er vi igjen blitt verdiget å nå feiringen av det guddommelige Ords kjødelige fødsel, Han som kom til verden for å gi oss «velvære»,[1] syndenes forlatelse, og befrielse fra lovens gjerninger og døden, for å gi oss sant liv og stor glede, som «ingen tar fra oss».[2]

Vi ønsker velkommen til «Gud som er fullkommen i alt»,[3] som «brakte kjærlighet til verden,»[4] som «står oss nærmere enn vi selv.»[5] Ved uttømmelse (kenosis), stiger det guddommelige Ord ned til skapelsen i en «ubeskrivelig og uforståelig nedstigning».[6] Den «som intet kan romme» rommes i Jomfruens skjød; det største eksisterer i den minste. Dette store kapittelet i vårt tro handler om hvordan den transendente Gud «ble menneske for menneskene»,[7] mens Han forble et «uforklarlig» mysterium. «Inkarnasjonens store mysterium forblir alltid et mysterium».[8]

Denne underlige og paradoksale hendelsen, «som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav»,[9] er grunnlaget for gaven av menneskets guddommeliggjøring. «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst».[10]

Dette er den høyeste sannhet om frelsen: at vi tilhører Kristus, at alt forenes med Kristus, at vår fordervede natur gjenskapes i Kristus, at bildet gjenopprettes og veien til likheten åpnes for alle folkeslag. Ved å påta seg menneskelig natur, fastslår det guddommelige Ord menneskenes enhet ved et guddommelig fellesmål og felles frelse. Og det er ikke bare mennesket som frelses, men hele skapningen. Slik Adam og Evas fall berørte hele skapelsen, slik berører Inkarnasjonen til Guds Sønn og Ord hele skapelsen. «Skapelsen anerkjennes som fri når de som en gang var i mørke ble lysets barn».[11] Basilios den Store kaller oss til å feire Kristi hellige fødsel som «hele skapelsens fellesfeiring», som «verdens frelse — menneskelighetens fødselsdag.»[12]

Atter en gang lyder ordene «Kristus er født» i en verden som dessverre er full av vold, grove konflikter, sosial ulikhet og forakt for grunnleggende menneskerettigheter. 2018 markerer sytti år siden Menneskerettighetserklæringen som, etter den forferdelige opplevelsen og ødeleggelsen av 2. Verdenskrig, var et uttrykk for de høyverdige fellesidealene alle folkeslag og land må respektere uten svik. Men forakt for erklæringen fortsetter, mens forskjellige brudd og bevisste feiltolkninger av menneskerettighetene undergraver deres respekt og realisering. Vi fortsetter å ikke lære fra historien, eller ikke å ville lære. Heller ikke den tragiske erfaringen av vold og krenkingen av menneskepersonen, eller forkynnelsen av edle ideer, har forhindret fortsettelsen av krig, maktopphøyelse og utnyttelse. Heller ikke har teknologiens dominans, utrolige oppnåelser innenfor vitenskapen, og økonomisk fremgang ført til den sosialrettferden og freden vi lenger etter. I vår tid har de rikes forbruk tvert imot økt mens globaliseringen ødelegger forutsetningene for sosial bindekraft og harmoni.

Kirken kan ikke overse disse truslene mot menneskepersonen. «Det finnes ikke noe så hellig (hieron) som mennesket, hvis natur Gud selv deltok i.»[13] Vi strever etter menneskelig verdighet, beskyttelse av menneskelig frihet og rettferd, mens vi godt vet at «sann fred kommer fra Gud»,[14] at mysteriet om det guddommelige Ords Inkarnasjon og at gaven av menneskets guddommeliggjøring åpenbarer sannheten om frihet og menneskets guddommelig skjebne.

I Kirken opplever vi frihet ved Kristus, i Kristus og med Kristus. Og denne på frihetens fjelltopp står kjærligheten «som ikke søker sitt eget»[15] men er «av et rent hjerte».[16] Enhver som setter sin lit til seg selv, søker sin egen vilje, og er selvforsynt — enhver som søker guddommeliggjøring alene og gratulerer seg selv — tenker bare på seg selv og sin individuelle selvkjærlighet og selvfornøydhet; en slik person ser bare på andre som en nedsettelse av individuell frihet. Frihet i Kristus er derimot alltid vendt mot ens neste, alltid vendt mot den andre, og taler alltid sannhet i kjærlighet. Den troendes mål er ikke å hevde sin rett, men å «følge og oppfylle Kristi rett»[17] med ydmykhet og takk.

Denne sannheten om livet i Kristus, uten frihet som kjærlighet og kjærlighet som frihet, er hjørnesteinen og forsikringen for menneskelighetens fremtid. Når vi bygger på dette inspirerte etos, er vi i stand til å konfrontere verdens store utfordringer, om ikke bare truer vår velvære men vår overlevelse.

Sannheten om «Gudmennesket» er vårt svar til den modere «menneskeguden», og bevis på vårt evige reisemål, slik det forkynnes av Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil (Kreta, 2016): «Den ortodokse kirke kommer den moderne verdens ‘menneskegud’ i møte med ‘Gudmennesket’ som den endelige målestokken for alle ting. ‘Vi taler ikke om et menneske som har blitt guddommelig, men om Gud som har blitt menneske.’ Kirken åpenbarer den frelsende sannheten om Gudmennesket og Hans Legeme, Kirken, som det frie livets kjerne og modus, den som «taler sannhet i kjærlighet», og som deltakelsen her på jord i den oppstandne Kristi liv.»

Det guddommelige Ordets inkarnasjon er bekreftelsen og sikkerheten om at Kristus personlig veileder historien som en reise mot himmelriket. Så klart er Kirkens reise mot himmelriket, som ikke realiseres langt fra eller uavhengig historisk virkelighet, har aldri vært foruten vansker. Allikevel, er det midt i slike vansker at Kirken vitner til sannheten og utøver sin helliggjørende, pastorale og forvandlende misjon. «Sannheten er Kirkens søyle og grunnvoll … Kirken er universets søyle … og dette er et stort mysterium, et guddommelig mysterium.»[18]

Søsken og barn i Herren,

La oss sammen feire — med nåden til det guddommelige Ord, som tok bolig i oss, og med fryd og fullkommen glede — Julens høytid, som varer i tolv dager. Fra Fanaren ber vi at vår Herre og Frelser — som ble kjød i sin kjærlighet for alle mennesker — vil i løp av det kommende nye året gi alle fysisk og sjelelig helse, samt fred og kjærlighet for hverandre. Må Han beskytte sin hellige Kirke og velsigne dens tjenesteverk for Hans allhellige og høylovede Navns ære.

Julen 2017
+ Bartholomeos av Konstantinopel
Deres trofaste forbeder foran Gud

Skal leses i kirken under den Guddommelige Liturgi på 1. juledag, etter lesningen fra Det hellige evangelium.

---

[1] Gregor Teologen, Preken XXXVIII over Theofania, dvs. Frelserens Fødsel, ii, PG 36, 313.

[2] Johannes 10, 14.

[3] Siste Doxastikon fra Julens Storvesper.

[4] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 657.

[5] Ibid., vi, PG 150, 660.

[6] Johannes Damaskinos, En Nøyaktig Fremstilling av Den ortodokse tro, iii, 1, PG 94, 984.

[7] Maximos Bekjenneren, Diverse kapitler om teologi og økonomi om dyd og last, 12, PG 90, 1184.

[8] Ibid.

[9] Kolosserbrevet 1, 26.

[10] Apostlenes Gjerninger 4, 12.

[11] Iambisk Katavasia til Kristi Dåp, Ode VIII.

[12] Basilios den Store, Preken over Kristi Fødsel, PG 31, 1472–73.

[13] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 649.

[14] Johannes Gullmunn, Om 1. Korinterbrev, 1. Preken I, PG 61, 14.

[15] 1. Korinterbrev 13, 5.

[16] 1. Brev til Timoteus 1, 5.

[17] Theotokion, Lovprisningenes Aposticha, 12. oktober.

[18] Johannes Gullmunn, Om 1. Timoteus, Preken XI, PG 62, 554.

Preken til Samaritanerkvinnens søndag

av Metropolitt Anthony av Sourozh
8. Mai 1988

I Faderens, Sønnens og Helligåndens Navn. Amen.

Det hellige evangelium har ikke gitt oss samaritanerkvinnens navn. Men Kirkens Tradisjon kommer det i hu, og kaller henne Foteini på gresk, Svetlana på russisk, Fiona på keltiske språk, og Claire på andre vestlige språk. Alle disse navnene beskriver én ting: lys.

Etter å ha møtt Herren Jesus Kristus, har hun blitt et lys som skinner i verden, et lys som opplyser alle som møter henne. Hver helgen blir gitt oss som et eksempel; men vi kan ikke alltid etterligne deres liv på en konkret måte, vi kan ikke alltid repetere deres vei fra jorden til himmelen. Men vi kan alle lære to ting fra dem. Den ene er at vi, ved Guds nåde, kan oppnå det som virker umulig for et menneske; dvs. å bli en person i Guds bilde og likhet, å være – i en verden full av mørkhet og tragedie, der løgn har makten – et sant ord, et tegn om håp, en sikkerhet om at Gud kan seire dersom vi bare gir Ham tilgang til våre sjeler. For dersom Guds rike ikke opprettes i oss, dersom Gud ikke troner i vårt sinn og vårt hjerte, som en ild som fortærer alt uverdig oss og Ham, kan vi ikke spre Guds lys til andre.

Den andre tingen vi kan lære fra de hellige er å forstå budskapet deres navn forvalter til oss. Og i dag taler samaritanerkvinnens navn om lys. Kristus har sagt at Han er verdens lys, et lys som opplyser ethvert menneske; og vi kalles til å ta imot dette lyset i våre sjeler, vårt sinn og hjerte – ja, hele vårt vesen – slik at ordene Kristus taler, «La deres lys så skinne foran mennesker, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen,» må oppfylles og virkeliggjøres i og gjennom oss.

Det er kun ved å vitne våre gjerninger, ved å se hvordan vi lever, at folk vil tro at lyset er Guds lys; det er ikke i våre ord, med mindre de er ord av sannhet og kraft lik de Apostlene og Kristus selv talte. Og la oss, la envher, tenke over hva våre navn betyr og hvordan vi kan bli det vi heter.

Samaritanerkvinnen kom til brønnen uten noen åndelig hensikt; hun kom for å hente vann, slik hun gjorde hver dag – og så møtte hun Kristus. Vi kan alle møte Kristus til enhver tid i vårt liv, selv når vi gjør de mest hverdagslige ting, dersom våre hjerter peker i riktig retning, dersom vi er forberedt på å motta et budskap, å lytte; ja, også å spørre! For samaritanerkvinnen stilte Kristus et spørsmål, og det hun lærte overskred hennes spørsmål på en slik måte at hun kjente at Han var en profet, og deretter, at Han var Kristus, verdens Frelser.

Men lyset må ikke settes under et kar. Etter å ha oppdaget at Lyset hadde kommet til verden, at den guddommelige sannhets ord lød blant menneskene, at Gud var med oss, forlot hun alle sine oppgaver og sprang for å dele gleden og beundringen over det hun hadde oppdaget med andre. Hun førte sine medborgere til Kristus. Hun fortalte dem først hvorfor hun trodde; og når nysgjerrighet, eller hennes overbevisende ord, og endringene i hennes liv hadde brakt dem til Kristus, så de det for seg selv og sa til henne, «Det er ikke lenger på grunn av det du sier at vi tror – men vi har sett, vi har hørt.»

Og dette lærer samaritanerkvinnen oss alle: vær åpen i hver stund i livet, mens vi er opptatt med de enkleste ting, til å motta det guddommelige ord, til å opplyses av det guddommelige lys, til å renses av Hans renhet, til å motta det i sjelens dyp, motta det med hele vårt liv, slik at folk kan se hva vi har blitt og derved tro at lyset har kommet til verden.

La oss be samaritanerkvinnen om å lære oss, veilede oss, og føre oss til Kristus på samme måte som hun kom til Ham, og tjene Ham på samme måte som hun tjente Ham, ved å føre alle rundt seg til frelse. Og må Guds velsignelse være med dere, Fader, Sønn og Hellig Ånd, nå og alltid og i all evighet.

Amen.

Kilde

Den syke ved Betesda og menneskets ensomhet

Men det er ved Fåreporten i Jerusalem en dam som på hebraisk heter Betesda og har fem bueganger;  i dem lå en mengde syke: blinde, halte, visne. For en engel steg til visse tider ned i dammen og opprørte vannet. Den som da først steg ned etterat vannet var blitt opprørt, han ble helbredet, hva sykdom han så led av.

Johannes 5, 2-4

av f. Gheorghe Calciu

Det mest dramatiske ved hele denne lesningen fra Evangeliet er den syke mannens ensomhet. Hørte dere den ikke? Den syke svarte Ham: Herre! jeg har ingen til å kaste meg ned i dammen når vannet blir oprørt; og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg (Joh. 5, 7). Den mest tragiske tilstanden en person kan befinne seg i, er ensomheten, fullstendig isolasjon.

Hl. Cyprian av Karthago sier at, «Hvert menneske faller i isolasjon, men vi frelses i Kirkens samfunn.» Å være alene betyr å falle, å dø. Å være alene betyr å ikke tenke på noen annen enn deg selv, fordi du er overveldet av lidelsenes bølger, som drukner deg. Du nedtrykkes av livets meningsløshet. Dette er fordi et liv levd i ensomhet, dersom du ikke har Gud med deg, er et meningsløst, bortkastet liv. Livet mistet sin verd i det øyeblikk du ble alene.

Den syke mannen hadde ikke en gang en familiemedlem eller venn som kunne løfte ham opp når vannet ble opprørt og kaste ham nedi, så han kunne helbredes. Hvor ofte befinner vi oss i en slik situasjon! Hvor ofte er vi ensomme og syke, og uten noen til å hjelpe oss så vi kan helbredes, ingen som kan befri oss fra vår lidelse! Eller så finner vi kanskje ikke noen vi kan kommunisere med i vår ensomhet og lidelse, eller, som de sier på tysk, smerte som deles er halvparten så ille, men udelt smerte er dobbelt så vanskelig.

Slik var det med denne mannen. Men Kristus spør ham i sin store miskunn, Vil du bli frisk?

Vi vil se dette senere, når Frelseren møter ham i tempelet og sier, Se, du er blitt frisk; synd ikke mere, forat ikke noget verre skal vederfares dig! (Joh. 5, 14).

Det som også rører oss og andre er at, i samme minutt som Jesus helbreder mannen som var lam i hele 38 år, gleder ikke de skriftlærde og fariseerne seg over at mannen hadde blitt frisk, men de blir sinte og sier, «Hvorfor går du, hvorfor bærer du sengen på sabbaten?»

De sa ikke, «Så flott at du er blitt frisk! Ja, gå og takk Gud!» Nei, de interesserte seg kun for lovens formaliteter, der det sto at arbeid på sabbaten var forbudt. De ofret et menneske for å kunne følge denne loven.

Og så spurte de ham, «Hvem helbredet deg?»

Den helbredede mannen visste ikke med en gang hvordan han skulle svare dem. Men når Jesus møtte ham i tempelet, gikk han til jødene og sa, «Der, det var Jesus som hebredet meg!»

Dette var ikke en anklage for å sette jødene imot Jesus. Dette var et ønske om å forkynne så alle kunne få høre det, «Denne Mannen hjalp meg! Han helbredet meg! Han sto meg bi i mine vansker!» Vi må si dette når noen har hjulpet oss. Vi må vitne om et under. Ikke for å skryte, men fordi vi har blitt reddet fra ensomhet, sykdom og lidelse! Jeg må fortelle hvem det var som hjalp meg, som førte meg til troen, som reddet meg fra mine synder og mitt hjertes fordømmelse – en prest, en troende, en venn… Jeg må si det, «Han reddet meg!» Det var slik det var med den syke mannen.

Kjære troende! Vår moderne samfunn isolerer oss stadig mer og mer. Regjeringene – ikke bare kommunistene, men alle regjeringer – prøver å isolere oss mer og mer, for å gjøre oss mer ensomme, så vi har stadig mindre tilknytning til hverandre, så vi ikke omgås med hverandre, fordi alle regjeringer prøver å bli totalitære så de kan kontrollere oss. Det er mye vanskeligere å kontrollere sammensatte samfunn enn isolerte individer, og derfor prøver regjeringer å isolere oss.

Kommunistene gjorde dette ved makt. I Vesten bruker de ikke makt, men kaller deg unik, forteller at du har rettigheter, at du er selvstendig. Og dette gjør de så du blir isolert, så du ikke holder deg til dine foreldre, så du ikke lyder dem i din barndom, så du ikke underordner deg noen – du er trossalt et fritt vesen.

Misforstått frihet er opprør mot Gud; det er nihilisme. Det er slik vi har endt opp dit vi nå er, med alle forbrytelsene som herjer i verden. Det er så mange byer der fjorten år gamle barn har drept sine lærere, venner og foreldre. Det menneskelige båndet som knytter oss til vår neste, til dem som bor ved siden av oss, har blitt brutt. Hjertelige forhold mellom meg og min bror, meg og mine foreldre, mellom foreldre og barn, mellom venner, har blitt brutt. Vi blir stadig mer alene i denne overdrevne individualismen, som er grunnlaget til samfunnets demonisering.

La oss prøve å forene oss. La oss prøve å holde oss samlet ved tro og nestekjærlighet, med Jesus Kristus. La oss ta bolig i Kirkens enhet, for Kirken utgjør den eneste positive sosiale enheten. Alle andre former for enhet fører oss til selvødeleggelse. De prøver å ødelegge mennesket, å gjøre det til et middel, til et vanlig tannhjul i menneskesamfunnets kompliserte mekanisme.

Kilde

Encyklika til Ortodoksiens Søndag 2017 - Met. Kosmas av Aitolia

Pastoral Encyklika
(Encyklika nr. 91)

Kosmas, ved Guds nåde Biskop og Metropolitt
av det hellige Metropolittdømmet av Aitolia og Akarnania

Til alle kristne i vårt Hellige Metropolittdømme

Mine kjære fedre og søsken,

I dag, den første søndagen i Den store og hellige faste, er Ortodoksiens Søndag. Høytiden til vår store Moder, vår Ortodokse Kirke. En dag fylt med herlighet, storslagenhet og åndelige glede. Dagen der vi minnes de som kjempet og seiret for vår ortodokse tro. En dag som bringer til våre tanker den heroiske og hellige motstanden til trofaste og ortodokse kristne gjennom alle århundre, imot mørkets og villfarelsens makter.

På denne store dagen ville jeg, som deres åndelige far, understreke for dere noen grunnleggende og frelsende sannheter, som mange i dag kjemper for å undergrave, og derved føre oss til forvillelse, slik at vi står i fare for å miste vår frelse som en følge.

Først vil jeg understreke at Kirken utgjøres av sitt hode, vår Herre Jesus Kristus, og alle kristne som ble døpt på ortodoks måte i den hellige og vesenenige Treenighetens navn. De kristne som samler seg på hvert sted og frembærer for Gud, ved kanoniske biskoper og prester, den hellige Nattverdens mysterium, der de deltar i vår Herre Jesu Kristi allhellige Legeme og Blod.

Vi er nødt til å bekjenne at vår Ortodokse Kirke ikke kan observeres, men må oppleves. Dersom vi ønsker å kjenne Ortodoksien, er vi nødt til å lytte til det som Apostelen Filip i dag sa til Apostelen Nathanael, «Kom og se» (Joh. 1, 47). Enhver som med ydmykhet og ren samvittighet ønsker å leve ortodoksien, vil bli gjort sikker på at Den ortodokse kirke er et hellig gudmenneskelig samfun, hvis hode er selveste Gudmennesket, vår Herre.

Mennesket finner i vår Kirke den muligheten, som hadde gått tapt ved Adams synd, til å gjenforenes med sin Gud og Frelser, men også med alle mennesker, i en enhet som ikke tilintetgjør personen, som ikke blander sammen, fordi denne foreningen er et bilde av den hellige Treenighet: én Gud, men tre forskjellige personer.

«Utenfor Kirken,» understreker den evig-minnede og vise eldste, f. Georg Kapsanis, «forenes ikke mennesket med Gud eller med Guds barn ved uselvisk kjærlighet, og derfor forblir han under djevelens makt, han som er egoismens, splittelsens og avbrytelsens far.» Mennesket frelses altså ikke utenfor Kirken.

Innenfor den frelsende Ortodokse Kirke, taper ikke den kristne sin personlighet eller sin verd, men er dyrbar, om han så er fattig, analfabet og uviktig i verdens øyne, eller om han er rik og skriftlærd. Innenfor Kirken «er hvert menneske Guds dyrebare barn, selv om han er en trell eller uten velstand,» bekjenner Kirkens hellige (Johannes) Gullmunn.

Når vi her bruker ordet Kirke, er vi nødt til å forklare at vi kun mener vår Ortodokse Kirke. For kun Den ortodokse kirke er virkelig Kirken.

Frelseren Kristi Kirke, Den ortodokse kirke, som vi ved Guds nåde alle tilhører, er «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Denne bevarer sannheten uendret og uforvrengt, slik den ble kungjort for verden av den menneskevordne Gud, slik den ble bevart og beskyttet av de hellige Apostlene, de gudbærende Fedrene, slik alle våre helgner trodde på den, bekjente den og levde den.

Den ortodokse kirke, ved de kamper og ved de blodelver som dets trofaste og hellige medlemmer utgytet, bevarer og beskytter sannheten uforfalsket, uforandret, evig, uten endringer, slik at den eneste og uforfalskede sannheten til vår Treenige Gud skulle føre de troende til evig frelse.

Så vakkert som Hl. Kosmas av Aitolia lærer oss: «Jeg leste også om ugudelige, heretikere og ateister, jeg undersøkte visdommens dybde: alle trossynene er falske. Jeg forsto sannelig at kun troen til ortodokse kristne er god og hellig.»

Den som bringer en annen lære enn den som én gang er overgitt til de hellige (Judas 3) faller ut av troens felleskap og derved også fra Den ortodokse kirkes hellige Mysterier. Hvordan kan den som forvrenger Kirkens lære om Kristus delta i Kristi Mysterier? Å ta del i Mysteriene uten å dele den rette tro, «vil føre til en skamful åndelig schizofreni.»

Derfor kan ingen som tilhører andre trossyn uten for ortodoksien delta i ortodokse sakramenter eller be med de ortodokse.

På samme måte som den er mild med dem som i omvendelse søker å delta i dens liv og forsikre seg om sin frelse, er vår Ortodokse Kirke streng og kompromissløs i sin motstand mot kompromiss, forvrenging av sannheten, hyklerisk smigring og løgnene til sannhetens fiender.

Men hvem er sannhetens fiender?

De er alle de som blir gjort til Lucifers midler, som endrer den guddommelige sannheten og stryker ut vår frelse.

Djevelen rådet Adam at han, alene, uten Guds nåde, skulle ønske å bli som Gud. Adam trodde på denne løgnen og forsaket Skaperens sannhet, og ved denne hovmodigheten sluttet han å være Gud-sentrert, og ble i stedet menneskesentrert: han tapte paradiset.

På samme måte, til tross for at vår Frelser, ved sin menneskevorden, sin Lidelse og sin Opptandelse, har gitt oss vår frelse, har gitt oss Det hellige evangelium, vår ufeilbare Kirke, har vist oss veien til frelsen, er det mange i dag som vil innblande oss i deres egosentrisistet for å bringe oss til frelsen uten ortodoksiens sannhet og ved et liv uten Guds nåde.

For eksempel, avgudsdyrkelsen, som gir oss, med ordre fra den nye tidsalder, nyhedendommen og okkulten, filosofien som, uten Kristus, ønsker å erstatte Guds Ord med det menneskelige, men også heresiene som manisk kriger mot sannheten i ønsket om å forvrenge den, for å få oss til å tro på mennesket og ikke på Gud.

[…]

Vi må heller ikke utelate å nevne synkretismens panheresi. Denne heresien, et middel til den nye verdensordningen, ønsker å blande den søte ortodoksien sammen med heresier og vranglære, med andre religioner og trossyn. Den ønsker å skape en gud som er en menneskelig skapning, uten ortodoksiens uendrede tro og lydhørhet til vår Kristi Evangelium.

Kjære fedre og søsken, dere barn av vår allhellige og store Moder, Den ortodokse kirke.

La oss i dag, på ortodoksiens høytid, se nøye på vår Moder. Vår Kirke er ikledd blod «som purpur og fin lin.» Vår Kirke er blodflekket. Blodflekket med blodet til de hellige Apostlene, de hellige Martyrene, Hieromartyrene, Bekjennerne og Nymartyrene.

Tre århundre med de store forfølgelsene, arianisme, vranglære, heresi, korstog og ikonoklaster; fire hundre år med tyrkisk okkupasjon, forfølgelse i Anatolia, forfølgelse i Russland, i Midtøsten , på Kypros og Nord-Epeiros har gitt oss mange, talløse bekjennere. Helgener som malte jorden med blodet fra sin martyrdød, fordi de bekjente den ortodokse tro og nektet å forsake den.

Vår ortodoksi lyner, blodflekket men strålende. Mine kjære, la oss gå sammen med vår Kirkes bekjennere og martyrer på livets vei. La oss anerkjenne dem, la oss følge dem, la oss etterligne dem. La oss leve og la oss bekjenne vår ortodoksi «i ord og gjerning».

La oss ikke skremmes av verdslige stemmer, egosentriske stemmer uten ren tro, uten ydmykhet, uten ortodoks tro og liv. La oss ta avstand fra heretikerene rundt oss, selv om det gjør inntrykk på dem.

Vær ikke redd. Uansett hvor mye fiender kjemper imot vår ortodoksi, vil de aldri klare å fjerne den fra våre hjerter så lenge vi selv ikke ønsker å forsake den.

Ved å leve innenfor vår ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes omfavn, vil vi forherlige vår ortodoksi. Slik vil også vi bli verdige frelsen og Pardis.

Dette ønsker jeg dere av hele min sjel.

Med faderlig forbønn

+ Metropolitt Kosmas
av Aitolia og Akarnanias

Kilde