Hvorfor har ikke kvinner adgang til alteret?

Spørsmål: Hvorfor har ikke kvinner adgang til alteret i ortodokse kirker?

Jomfru Maria i helligdommen

Svar: Dette er en vanlig påstand, men det er faktisk ikke sant. Alterrommet er en helligdom, og vi går inn i alteret kun når vi har noe der å gjøre. Siden kun klerikale roller innebærer oppgaver i alteret, er det kun de som tilhører presteskapet – biskoper, prester, diakoner, subdiakoner – som har tilgang til alteret under vanlige forhold. Kirkens kanoner tillater ikke lekmenn, uansett kjønn, å gå inn i alteret. Trullo-konsilets 69. kanon sier tydelig «Det er ikke tillatt for en lekmann å gå inn i alterrommet.»

I praksis ser en ofte at lekmenn hjelper til i alteret der det ikke finnes ordinerte subdiakoner – som ofte er tilfellet i mindre menigheter. De som velsignes til å utfylle denne tjenesten er da som regel mennesker som senere kan ordineres til altertjeneste, som vil si at de blant annet er menn. Men i kvinnelige kloster, for eksempel, er det vanlig at en eller flere nonner vil hjelpe til i alteret,

Regelen over hvem som har tilgang til alteret er altså klerikal, ikke kjønnsbasert. Lekfolk har tilgang til alteret kun når det er nødvendig, da også kvinner. 

Hvorfor gjør ortodokse korsets tegn baklengs?

Spørsmål: Hvorfor gjør ortodokse korsets tegn fra høyre til venstre, og ikke venstre til høyre som i den romersk-katolske kirke?

Svar: I begynnelsen gjorde også kristne i Vesten korsets tegn fra høyre til venstre, som ortodokse fortsetter å gjøre i dag. Et halvannet århundre etter Det store skisma mellom øst og vest, skrev den romerske paven Innocens III (1198-1216) det følgende om korsets tegn:

«Korsets tegn gjøres med tre fingre, fordi tegnet gjøres med påkallelse av Treenigheten… Det gjøres slik: ovenfra og ned, og så fra høre til venstre, fordi Kristus steg ned fra himlene til jorden, og fra jødene (høyre) gikk Han over til hedningene (venstre).»

Også i den nestorianske, eller assyriske, kirke gjøres korsets tegn på denne måten, noe som også viser til at dette er en eldre tradisjon.

Tegnet ble antakeligvis endret i Vesten for kunne speile prestens håndbevegelser da han (med ryggen til) velsignet brødet og vinen under Nattverden.

Er den ortodokse bønnelenken det samme som den katolske rosenkransen?

Er den ortodokse bønnelenken det samme som den katolske rosenkransen?

Som fysiske gjenstander er det relativt lite forskjell på den ortodokse komboskinien (tsjotki på russisk) og en rosenkrans. Selv om en komboskini som regel lages av ull og består vanligvis av 33, 50 eller 100 knuter, med et kors og en dusk i enden, bruker mange ortodokse også bønnelenker som består av 50 treperler, delt opp i rekker av 10, på samme måte som den romersk-katolske rosenkransen (men naturligvis uten den "mirakuløse medaljen," da denne er tilknyttet Den ubesmittede unnfangelse, et dogme Den ortodokse kirke ikke anerkjenner).

Den vesentlige forskjellen ligger heller i måten bønnelenken brukes på. En rosenkrans brukes til å be Engelens hilsen (Hill deg, Maria, full av nåde), og Fader Vår etter hver tiende gjentakelse. Rosenkransens fokus er ikke bare Jomfru Maria, men Kristi liv. Under gjentakelsene av Engelens hilsen skal en meditere på ett av flere mysterier tilknyttet Kristi liv – Unnfangelsen, Korsfestelsen, Oppstandelsen, osv. Engelens hilsen, ved hvilken Jomfruen fikk vite at Gud skulle fødes som menneske, brukes derfor som en slags nøkkel til å få dypere forståelse av disse mysteriene på.

Komboskini

Den ortodokse komboskinien brukes derimot hovedsakelig til å gjenta Jesusbønnen – Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder (eller bare, Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg/oss). Vi gjentar kun én kort bønn, for ikke å «ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord» (Matt. 6:7). I motsetning til rosenkransen, der den beende oppfordres til å grunne over visse hendelser og ideer, innebærer Jesusbønnen å drive bort alle tanker og forestillinger, selv de religiøse. En skal konsentrere seg kun om bønnens ord. Mens perlene på rosenkransen først og fremst brukes til å telle antall repetisjoner, brukes en komboskini primært for å holde konsentrasjonen. Ved den stadige påkallelsen av Jesu navn og bønn om Hans miskunn (et begrep som oppsummerer hvert vårt behov og ønske – på hebraisk betyr det samme ordet livmor, og uttrykker derfor forsørgelse, omsorg, beskyttelse, nærvær, fornyelse og vekst) prøver den som ber å gjøre hjertet oppmerksomt på Guds nærvær og åpent til mottakelse av Helligåndens nåde. Vi prøver å oppnå en tilstand der bønnen blir en del av vårt vesen, der det å be er like naturlig som å puste, vi prøver å «be ustanselig» (1 Tess. 5:17).

Den kjente russiske helgenen, Serafim av Sarov (+1833) gav sine nonner en bønneregel veldig lik rosenkransen, der han oppfordret dem til å be Engelens hilsen (den ortodokse versjonen er litt anderledes enn den latinske, og slutter med «For du har født våre sjelers Frelser») 50 ganger, men uten Fader vår etter hver tiende hilsen. Noe liknende rosenkransen er derfor ikke ukjent for den ortodokse verden, selv om bruk av den ikke er utbredt, men den er allikevel ikke en variant av eller et alternativ til Jesusbønnen, som er en helt annen form for bønn.

Russisk lestovka

Blant noen russisk-ortodokse brukes også en form for komboskini som heter lestovka (stige). Denne lages av skinn og er delt opp i rekker med "trinn" - 12, 33, 40 og 17. Denne brukes ikke bare til å be Jesusbønnen, men også til å holde styr på gjentakelser av "Herre, forbarm Deg" under de forskjellige gudstjenestene, samt antall bøyninger under Hl. Efraim Syrerens Bønn som brukes i Den store fasten.

Hva er antidoron?

Før jeg besøkte en ortodoks kirke ble jeg fortalt at kun ortodokse kunne delta i Nattverden, men etter Liturgien gav presten meg en brødbit i hånden. Hvorfor fikk jeg delta i Kristi Legeme men ikke Kalken?

Brødet du mottok var ikke Kristi Legeme, ikke Nattverden, men velsignet brød som kalles «antidoron.» Antidoron (άντίδωρον) betyr «i stedet for Gavene», og deles ut til dem som av en grunn eller annen ikke kunne delta i Nattverden.

Det er også vanlig at folk tar med seg brødet hjem og spiser en liten bit hver morgen etter å ha bedt sine morgenbønner. Denne skikken har sitt opphav i oldkirken, da det var vanlig at de troende tok med seg Kristi Legeme og Blod hjem etter Søndagsliturgien og deltok daglig, slik at de alltid var forberedt på å dø for sin tro. Når kristenforfølgelsen tok slutt og en slik praksis ikke lenger var passende eller nødvendig, fortsatte den i stedet på denne måten, ved å delta i antidoron.

Ved daglig deltakelse i antidoron mottar vi ikke bare Guds velsignelse, men det gir oss en synlig måte å opprettholde vår tilknytning til resten av den universale Kirken og vår lokale menighet på.

Antidoron mottas alltid på tom mage, som med Nattverden. Det er også vanlig at troende drikker litt helligvann på samme måte. I det tilfellet drikkes helligvannet først og deretter brødet.


Et tips: Skjær brødet opp i småbiter og la dem tørke. Da er de enklere å oppbevare og vil ikke mugne. Mange har et lite skrin i sitt ikonhjørne der de oppbevarer brødet, samt en glassflaske til helligvannet.

Hvorfor har ikke kvinner adgang til Athos?

Hvorfor har ikke kvinner adgang til Athos?

Dette er et mye mindre kontroversielt spørsmål enn det folk vil ha det til å være. Etter Kirkens kanoner (regler) har ikke kvinner adgang til herrekloster, og menn har ikke adgang til kvinnekloster. Så enkelt er det. I dag følger de fleste klostrene denne regelen med hensyn til overnatting, men kun noen få (bla. Athos, Stavrovouni på Kypros og Mar Saba utenfor Jerusalem) gjør det med hensyn til besøkende. Siden hele Athos er viet til klosterlivet – det bor fortsatt mange eremitter utenfor klosterbygningene, i huler, grotter og hytter -  regnes hele halvøya som et herrekloster.

Det er opp til hvert klosters abbed eller abbedisse å bestemme om de ønsker å tillate besøkende av motsatt kjønn eller ikke.

Med det sagt, har klostrene på Athos flere ganger mottatt kvinnelige flyktninger. Under 2. Verdenskrig, for eksempel, gjemte mange jødinner seg på halvøya da Hellas kom under tysk okkupasjon.

Hvordan kan jeg bli ortodoks?

Spørsmål: Hvordan kan jeg bli ortodoks?

Kirken er åpen for hvem som helst, uansett alder, kjønn, etnisk bakgrunn eller fortid. Det eneste kravet er tro: tro til den treenige Gud (ikke bare som et filosofisk konsept, men i et personlig forhold), at Den ortodokse kirke er kirken Kristus selv grunnla for 2000 år siden og at Helligånden har i denne kirken bevart apostlenes lære uendret til i dag.  

Det første du burde gjøre er å ta kontakt med en ortodoks prest, uttrykke ditt ønske om å bli en ortodoks kristen og spørre om det er mulighet for noen form for trosopplæring. En som mottar offisiell trosopplæring som forberedelse til mottakelse i Kirken kalles en katekumen. Katekumenatet, eller opplæringsperioden, lar deg bli bedre kjent med Kirkens lære og praksis. Du burde være til stede ved de guddommelige gudstjenestene så ofte som mulig, be ortodokse bønner hjemme og prøve å få tak i ortodoks lesestoff. Denne perioden kan vare noen få uker eller flere år – din prest eller biskop vil anbefale det han synes passer deg. Poenget er ikke å hindre eller gjøre det vanskelig, men at du selv vet hva det vil si å være en ortodoks kristen og at det store valget blir et forstandig et.

Når du har bestemt deg for at du virkelig vil bli ortodoks, og både du og presten er enige om at du er klar til å starte ditt nye liv, vil du døpes (i Dåpen forenes vi med Kristi død, begravelse og oppstandelse – vi blir født på ny), krismeres (vi salves med hellig myrra til mottakelse av Helligånden) og delta i Nattverden (når vi deltar i Kristi Legeme og Blod, blir vi del av dette Legeme – Kirken – og deltakere i det guddommelige liv). Dersom du allerede ble døpt i Faderen og Sønnens og Helligåndens Navn i ditt tidligere kirkesamfunn, blir du etter vanlig praksis mottatt kun ved Krismering og deltakelse i Nattverden.

Du er nå en ortodoks kristen, du er medlem av verdens eldste kirke, grunnlagt av Kristus og hans apostler, du er en deltaker i det guddommelige liv og har mottatt troens fylde. En må bare huske at dette bare er begynnelsen, at frelsen ikke er et verk men et personlig forhold til vår Frelser, og at hvis vi ikke tar imot og bruker de midler Kristus forvalter til oss gjennom Kirken – dvs. Guds nåde – vil vi forbli i vår falne tilstand. Gud har rakt ut hånden, nå må vi gripe tak i den.

Velkommen hjem!

"Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?"

Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?

For nordmenn flest er Den ortodokse kirke noe fremmed. Mange har aldri hørt om den, og de som kjenner til den forbinner den kanskje med fremmede nasjonaliteter - russisk, gresk, rumensk, serbisk – eller har hørt snakk om “østkirken”. Uansett tilfellet, er det forståelig hvis kristne i Norge kanskje føler at Den ortodokse kirke har lite å tilby eller lite å gjøre med dem. Forståelig, ja, men riktig? Mange hadde kanskje vært overrasket dersom de fant ut at kirken i Norge, og hele Vesten for den sakens skyld, var ortodoks frem til 1054, da paven i Roma brøt kommunion med patriarken i Konstantinopel og deretter de andre østlige patriarkatene - at Olav den Hellige og Hallvard fra Lier er ortodokse helgener.  De tidlige norske kongene vi leser om i Heimskringla, som Haakon den Gode, Olav Tryggvason og Harald Hardråde, eller oppdageren Leif Eriksson, tilhørte alle Den ortodokse kirke. Rundt oss finner vi fortsatt minner om vår fortid som et ortodoks land, slik som øksen på kongeflagget eller Oslos ikonlike våpenskjold.

Ikke bare var Kirken i Norge ortodoks som del av det romerske patriarkat før 1054, men den hadde sterk tilknyttning til de samme østlige kirkene som nå i dag har brakt ortodoksien – apostlenes uendrede lære – tilbake til Norge, både ved misjonsarbeid og som en følge av innvandring. I 988, etter å ha undersøkt både jødedommen og islam, lot Valdemar Svainaldsson, storfyrste av Kievriket, seg døpe av misjonærer fra Konstantinopel, eller Miklagard som det het på gammalnorsk. Han kristnet deretter hele Kievriket og giftet seg med datteren til den øst-romerske keiseren Basilios II, Anna av Bysants. Dette var begynnelsen på det vi i dag kaller den russisk-ortodokse kirke, som forble et bispedømme underlagt patriarkatet i Konstantinopel helt til slutten av 1500 tallet da det ble et selvstyrt patriarkat. Sentralt i dannelsen av Kievriket var nordiske varjager eller væringer, og riket hadde sterk tilknyttning til Norge. I sagaene hører vi at Olav Tryggvason selv vokste opp i Kievriket hos nettopp denne Valdemar, og at Olav den Hellige også dro til Novgorod da Knut den mektige erobret Norge. Så nær sto Norge den østlige kirke at Harald Hardråde, Norges siste ortodokse konge, ble formant av den romerske paven på grunn av det store antallet med østlige biskoper i landet. Sterk tilknyttning til Skandiavia var det også i Konstantinopel, der keiseren ble voktet av den nordiske væringegarden. Ved Irenekirken, som fortsatt står der i dag, sto en liten kirke ved navn Panagia Varangiotissa – Den allhellige (Jomfru Maria) av Væringene - der det også var et sidekapell til ære for Hellige Olav.

Selv om Den ortodokse kirke i Norge var underlagt Roma og brukte Latin som liturgisk språk og en form for vestlig ritus, sto den på andre måter like nærme, om ikke nærmere, bispedømmer underlagt Konstantinopel, og bruk av bysantinsk ritus var på ingen måter mer fremmed for de første kristne skandinavere enn det romerske.

Historien viser tydelige at Den ortodokse kirke ikke er noe nytt i Norge, og etableringen av nye ortodokse menigheter nå i senere tider burde anses som en gjenkomst av Norges opprinnelige kirkesamfunn. Vi nordmenn som har valgt å forene oss med Den ortodokse kirke har ikke vendt bort til noe fremmed og eksotisk, men har vendt tilbake til våre egne røtter og føler oss hjemme i våre forfedres Kirke.

Men det var nesten 1000 år siden. Hva med i dag? Ortodoksien var kanskje ikke fremmed før, men den er det nå. Hva har den å tilby oss nordmenn i dag?

Kristus sier, “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg” (joh. 14:6). Det er dette Den ortodokse kirke har å tilby, ikke bare nordmenn, men hele verden. Den ortodokse kirke er veien vår Frelser etablerte for oss så vi kunne ha evig liv i Ham. Den er Jesu Legeme, den opprinnelige Kirke, grunnlagt av Kristus og Hans apostler, og den alene har bevart den apostoliske lære – sannheten - uendret helt til i dag. Vår Herre sier ”Om noen vil følge etter Meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Meg” (matt. 16:24). Å bli ortodoks i Norge i dag er kanskje vanskelig og krevende for enkelte, men kristendommen handler om selvfornektelse. For de første kristne konvertitter, tidligere hedninger, var kristendommen en helt annen verden. Dåpen betydde et helt nytt liv, en helt ny måte å tenke på, å se verden på, en helt ny måte å tilbe Gud (som det bare var én av!) på. Men dette var intet hinder for dem. De elsket Kristus og fornektet alt, til og med sine egne liv, for sannheten. Brevet til Diognetus (ca. 150e.kr.) sier om de første kristne: “Hvert fremmed land er deres fedreland, og hvert fedreland er fremmed...De bor på jord, men er himmelens statsborgere.”

”Når vi har så stor en sky av vitner omkring oss” (heb. 12:1), kan vi virkelig fornekte sannheten fordi vi kanskje ikke er helt vant med bysantinsk ritus eller østlig musikk, fordi vi kanskje må reise litt lenger til kirken eller bor ved en menighet der Liturgien bes delvis på et fremmed språk, fordi venner og familie kanskje stiller vanskelige spørsmål eller ser rart på oss? ”Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verdig” (matt. 10:37-38). Elsker vi vårt språk mer enn Herren? Vår kultur? Vårt land? Våre vaner? Eller er vi ydmyke nok og trofaste nok til å følge Sannheten, selv når det er ubehagelig eller ukjent (mens vi, så klart, strever for å gjøre det enklere for andre)? Når Gud sa til Abram, “Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som Jeg skal vise deg” (1. mos. 12:1), dro han med én gang. Skal vi da våge å si Gud imot når Han kaller oss, ikke til et fremmed land, men tilbake til våre kristne røtter, til våre fedres Kirke, til sannheten?

Sannhetens fylde, nådens fylde, troens fylde, Kristi liv, apostlenes arv, de helliges samfunn, veien til frelsen. Det er dette Den ortodokse kirke har å tilby. Hvis vi virkelig tror dette, hvordan kan vi da velge å forbli utenfor? 

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri,
her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Gal. 3:28

Vil Gud at vi skal være lykkelige?

av Protopresbyter Thomas Hopko

et utdrag fra et intervju med Helen og Peter Evans

Helen: Vi hører ofte at Gud ikke vil at vi skal lide, at Gud vil at vi alltid er lykkelige.

Fr. Thomas: Det er ikke Det nye testaments lære. Det står ikke et ord i Det nye testament om å være lykkelig. Jesus sa, hvis du vil bli Min disippel, fornekter du deg selv, tar opp ditt kors, og følger Meg. Det er slik man oppnår gleden som er høyere enn all menneskelig forståelse, lykken ingen kan ta fra deg. Valget for kristne er ikke mellom lykke, morro, og glede på en side og lidelse på den andre. Det kommer til å være lidelse. Enten vil lidelsen være frelsende, guddommelig, og fylt av gleden som kommer fra Gud, eller så vil den være elendighet. Det hadde vært en neurotisk lidelse som, du kanskje kan si, er rett og slett helvetes lidelse.

Jesus lovte aldri noen et godt, lykkelig liv i denne verden.

Ta apostelen Paulus. Når han måtte skryte av at han virkelig var en apostel, hva skrøt han av? Han skrøt ikke av at han hadde en praktfull menneskelig slektslinje. Han skrøt ikke av hans åndelige opplevelser. Han hevdet å ha sett den oppstandne Kristus – men, når han skrøt, skrøt han av hva han hadde lidd. Han skrøt av hvor mye han var slått og fornektet for sannhetens skyld, for Guds skyld, for å vise hvordan Gud virkelig er. Jeg tror vi må lese Det nye testament på nytt.

Helen: Sant, men for mange som ikke har lest Det nye testament, men hører noen si at ”Gud er medlidende,” kan ikke det tolkes som ”vi burde ikke lide i dette livet”?

Fr. Thomas: Hvis noen sa til meg ”Gud er medlidende,” hadde jeg minnet dem om hva ordet ”medlidende” betyr. Den medlidende Gud er en Gud som lider med oss. Han er ikke en Gud som tar bort vår lidelse i den falne verden. Glem aldri at Guds klareste åpenbaring på jord er det blodige liket til en død jøde, hengende på korset foran byen Jerusalem, drept av hedninger mellom to tyver, på den mest skrekkelige, usle og forferdelige måten et menneske kunne dø på – som, i følge Moses Lov, var til og med en forbannelse. Dette er den kristne tro.

Helen: Den falske premiss her er at det er kristent å hindre lidelse?

Fr. Thomas: De finnes ingen måte å ”hindre lidelse” på. Alle de hellige lærer oss faktisk: jo større kunnskapen, jo større kjærligheten, jo større er lidelsen. For, når du vet hva godhet og sannhet og skjønnhet er og så ser rundt deg, og ser inn i deg selv, kan du ikke gjøre annet enn å gråte. Da, kan du virkelig sette din lit til Guds nåde og tilgivelse.

Helen: Så kristendommen lærer oss å lindre andres lidelser, men ikke å tenke på at lidelse i verden er galt?

Fr. Thomas: Det kommer ann på hva slags lidelse du prøver å lindre. Hvis en person virkelig lider av smerte og jeg kan gi dem medisin for å lindre smerten, eller en som ligger nedtrampet på gaten og jeg lindrer deres lidelse ved å dra dem med hjem, legge dem i en seng og gi dem noe å spise – det er jo så klart en måte å lindre lidelse på. Men hvis jeg ser noen som sier ”Jeg lider så jeg må ta narkotika for å lindre lidelsen” eller ”Jeg må drikke meg full for å lindre lidelsen” og jeg sier, ”OK, her er en flaske vodka, så du ikke lider så fælt,” da gjør jeg det bare verre. Det kommer ann på hva slags lidelse det er snakk om: noen lidelse er frelsende og noen lidelse er bare en følge av synd.

Peter: Så det hadde vært bedre å unngå lidelse ved å unngå synden, men ikke OK å lindre lidelsen synden skaper?

Fr. Thomas: Det er også i Det nye testament. I et brev skrevet at Peter, står det, hvis du lider som et godt menneske, som lider for det som virkelig er riktig og godt og sant, da hevdes det at den lidelsen er velsignet og at lidelsen vil til og med gi deg en glede verden ikke kunne gi. Men hvis du lider som en forbryter – med andre ord, fordi du gjør opprør mot Gud og naturen – er det ingen verdi i den lidelsen. Den lidelsen er lett sagt galskap. Det er som å piske seg selv.

Peter: Så den beste måten å forstå denne andre typen lidelse er som et tegn på at du gjør noe galt og må omvende deg?

Fr. Thomas: ja, og Skriften er veldig, veldig tydelig. En av de tidligste kristne hymner i 2 Timoteus sier at, Døde vi med Ham, skal vi også leve med Ham. Holder vi ut, skal vi også herske med Ham. Fornekter vi, skal Han fornekte oss. Er vi troløse, så er Han trofast, for Han kan ikke fornekte seg selv. Den kristne tro lærer oss at – i denne falne og syndige verden – hvis et menneske prøver å leve et guddommelig liv, vil hver ond skapning, om de så er mennesker, åndelige, sataniske eller djevelske, stå imot det mennesket. Og det mennesket vil, faktisk, bli korsfestet på en eller annen måte. Dette er den kristne holdningen.

Jesus kom ikke for å ta bort våre kors; Han kom for å gi oss Helligåndens kraft så vi kunne bære dem.

Helen: Så forvirrelsen kommer fra at folk ser på sine problemer med en sekulær holdning, og sier til seg selv, ”Mitt liv burde være lykkelig her på jord” i stedet for å se til livet etter dette. Er det sånn?

Fr. Thomas: Ja. Jeg ville også ha sagt at folk ikke bare ser på livet på en sekulær måte – som betyr uten noe forhold til Gud – men at det også er sant, særlig i dag, at mange ser på verden på en falsk religiøs måte. Ikke nødvendigvis kun sekulært. Folk i dag tror at Gud eksisterer for å gi oss et ”lykkelig” jordisk liv, å ta bort all lidelse og smerte, å gjøre alt vi ønsker at Han skal gjøre, at alt vi må gjøre er å nevne det vi vil ha, og at Gud vil gi oss det, uansett hva det er – helse, en god jobb, et godt sexliv eller, for eksempel, hvordan ”The Human Genome Project” beskrives. Jeg leste det nylig på forsiden av The New York Times. Projektlederen sa: ”Vårt mål er klart: det er å leve et lengre, lykkeligere, og mere smertefritt, sunnere menneskeliv før vi til slutt dør.” Vel, mange synes dette er et bra program. Mange religiøse folk tror at det er det Gud prøver å gjøre og – å la oss leve et lengre, lykkeligere, sunnere, bedre og lettere liv...

Helen: ... og så bli pensjonister i Florida!

Fr. Thomas: ... fordi vi kommer til å dø og gå til himmelen uansett. Vel, det er ikke Det nye testament, det er slettes ikke Bibelen. Det er ikke læren vi finner i Den kristne skrift. De kristne helgene led ubeskrivelig. Høyest blant de kristne hellige er martyren. En martyr er en som dør, som blir drept, mens han virkelig tilgir den som drepte ham – akkurat som Gud tilgav dem som sydet mot Ham. Jesus tilgav faktisk dem som syndet mot Ham og korsfestet Ham. Han sa: ”Tilgi dem, Fader, for de vet ikke hva de gjør.” Guds tilgivelse og Guds medlidenhet er garanterte...absolutt!

Helen: Må vi ikke omvende oss først?

Fr. Thomas: Jeg tror ikke vi må omvende oss først. Gud gir oss sin miskunn og tilgivelse om vi ønsker det eller ikke, om vi omvender oss eller ikke. Men hvis vi omvender oss og ønsker den, blir den miskunnen for oss kun herlighet, lykke og et velsignet liv. Men hvis vi står imot... er den helvete! Helvetes flammer er faktisk ikke en straff fra Gud. Helvetes ild er nærværet av Guds kjærlighet, Hans miskunn og Hans medlidenhet over dem som ikke ønsker det, ikke godtar det, ikke tror de trenger det, og ikke en gang bryr seg om det.

Peter: Det tar det på feil måte, med andre ord.

Fr. Thomas: Nettopp. Du kan bevise dette ved menneskelige forhold. Hvis du elsker meg og jeg hater deg eller ikke bryr meg om deg, da er ditt nærvær smerte for meg. Jeg skulle ha kvittet meg med deg hvis jeg kunne. Men, hvis du elsker meg og jeg elsker deg, da er det felleskapet ren glede. Jeg tror det er så lett som så.

Peter: Allikevel, er det en følelse av at lidelse er noe utenfor vår kontrol; det er noe vi må være passive ovenfor. Ikke at vi velger lidelse, men at når vi lider er det noe som skjer mens vi er passive.

Fr. Thomas: Jeg tror du har rett der. Lidelse, i følge ordboken, betyr å bli behandlet fiendlig og smertefullt på en måte vi ikke valgte eller ønsket. På en annen hånd, må man gå videre fordi det finnes et menneskelig fenomen som heter masochisme der folk får seg selv til å lide. Jeg kjenner mennesker som skjerer seg selv med kniver og slike ting. Det mennesket blir drevet av en kraftig ”drive” eller ”tvang” eller ”djevel” eller hva du vil kalle det som tvinger dem til å påta seg denne selvforskylte lidelsen.

Oversatt fra: Does God Want Us to Be Happy?

Teknologi og det åndelige liv

av Hieromunk Lukas av Gregoriou

Spørsmål: Hva er klosterlivets mål?

Fr. Lukas: Livets mål, ikke bare for munker, men for hvert menneske, er guddommeliggjøring. Hl. Athanasios den Store bekrefter dette: ”Gud ble menneske, så mennesket kunne bli som Gud.” Herren sier selv i Den hellige skrift: Vær da fullkomne, slik deres himmelske Fader er fullkommen (Matt. 5:48) og Dere skal hellige dere og være hellige, for Jeg er hellig (3 Mos. 11:44). Mange ganger i Evangeliet, Apostlenes Gjerninger, og Epistlene blir vi fortalt at menneskelivets mål er guddommeliggjøring. Det var for å gjøre dette målet oppnåelig at Herren ble kjød.

Ved Dåpens mysterium blir vi medlemmer av Kristi Legeme, og ved Nattverden kan vi oppnå guddommeliggjøring.

Klosterlivet bidrar mest til oppnåelse av menneskelivets mål. Dette er fordi klosterlivet er et liv i omvendelse. Dette er omvendelsens mysterium.

Fra det øyeblikk vi tar mukeløftene blir vårt liv et ustanselig offer for Gud. Vi kalles til å vie all vår styrke til Herren, å gi av oss selv uten grense. En munks eneste ønske og lengsel er å være med Kristus.

Spørsmål: Hva kan hindre en i å oppnå dette målet?

Fr. Lukas: Den primære årsaken for ungdommens frastøting fra det asketiske liv er verdslighetens ånd. Denne ånden tillater ikke en å elske Gud av hele sin sjels styrke, å ønske å være med Gud uansett hva det koster.

Tidligere, når ”denne verdens” ånd ikke hadde gjennomtrengt så dypt, oppdro kristne sine barn i en from atmosfære. Barn så at sine foreldre gikk til de hellige gudstjenestene, ba, gjorde bøyninger, og gikk til Skriftemålet... Det var mye lettere for barn oppdratt i en slik åndelig atmosfære å begynne å gå den kristne vei.

Se på de helliges liv: de fleste asketikere ble oppdratt av fromme foreldre. Jeg syntes Hl. Serafim Sarovskis liv var spesielt imponerende. Når Hl. Serafim ble syk som barn, tok Agafia, hans mor, ham ut i hagen, og la ham mot det undergjørende ikonet av Guds Moder av Tegnet, og ventet på hennes hjelp. Folk hadde sann og ren tro!

Spørsmål: Kan en munk bruke moderne teknologi (mobiltelefoner og internet)?

Fr. Lukas: Den eneste og nødvendige forutsetningen for dette er velsignelse fra ens åndelige far. Uten denne velsignelsen, er bruk av internet, mobiltelefoner, og andre former for moderne teknologi farlig.

Fra de gamle Paterika er det klart at bruk selv av gjenstander som virker uskyldige og ufarlige kan være farlig for en munk.

Ondskapens rot er ikke tingen i seg selv, eller noen form for teknologi, men mangel på lydighet. Man kan nevne mange eksempler der munker brukte disse eller andre gjenstander av egen vilje og derfor led virkelig åndelig katastrofe.

Det er ikke en tilfeldighet at mobiltelefoner og internet er spesielt farlig for munker. Disse teknologiske fremskrittene distraherer ofte tankene, og en slik tilstand er helt upassende for klosterlivets mål. I følge de hellige Kirkefedrene er jo munken kalt til å forene sine tanker med sitt hjerte gjennom bønn og det asketiske liv.

Når det gjelder internet, kan jeg ikke si noe spesielt, siden vi ikke har det i vårt kloster. Men det er opplagt at mye bruk av ”Nettet” fører til tankenes distrahering. Dette gjelder særlig timeslange reiser gjennom internetverden uten noe konkret mål.

Men hvis en har abbedens velsignelse og munken selv er forsiktig, og ved lydighet går på internet for å slå opp noe eller gjøre noe annet, er internetarbeid mulig.

Men det er ikke noe internet på vårt kloster. Vår abbed [Arkimandritt Georgios (Kapsanis)] har ikke velsignet oss til å bruke det. Faren hver bruker utsettes for er for stor. Mange munker kan ikke motstå slik fristelse.

Når det gjelder lekfolk, er mange timer bortkastet i meningsløs tomgang gjennom internettets vidder også farlig. Før man gjør noe arbeid på nettet, burde man sette seg en oppgave som må utføres, og ikke vike fra den på noen måte.

Gregoriouklosteret på Athosfjellet

Spørsmål: Hvor passende er veldedighetsarbeid for kloster?

Fr. Lukas: Fra kirkehistorien har vi mange eksempler på munker som var involverte filantropi. Hl. Sampson den Gjestfrie eller Hl. Basilios den Store, for eksempel. I å føre klosterlivet, kombinerte de askese med enormt sosialarbeid.

Men disse eksemplene erstatter ikke det vestenlige ved det ortodokse kloster liv, som – i motsetningen til Vesten – er hesykastisk og ikke aktivistisk.

Munkens mål er å beherske sine tanker, å streve for å rense seg selv fra sine lidelser, og bli et kar for Guds nåde. Hvis sosialarbeid forstyrrer oppnåelsen av dette hovedmålet, da fører det ikke til noe godt (og vil ende i åndelig nederlag). Vi frelses ikke av eksterne gjerninger (selv ikke de gode), men ved vår kjærlighet for Kristus, som syneliggjøres i jakten på renhet og livets primære mål: oppnåelse av guddommeliggjøring.

Sosialarbeid som glemmer klosterlivets hovedmål er ikke passende for den ortodokse Østen. Munker som gav seg selv til å tjene andre ble ikke frelst av deres veldedighet, men av at deres tjeneste til sine neste ble en del av deres offer for Herren. Grunnlaget til deres liv var årvåkenhet, hjertets renselse, og strevet for å oppnå guddommeliggjøring. Som Hl. Isak Syreren sa: ”Hvis du har mettet tusen mennesker, men ikke har renset din sjel fra lidelser, har du ikke oppnådd noen ting.” Hva hjelper de å gi seg selv til mange ting, mens du lar din sjel forbli åndelig fattig?

Det ortodokse klosterliv er et hesykastisk klosterliv: det er ikke noe sosialt klosterliv i vår Kirke.

Oversatt fra: Technology and the Spiritual Life

Jul: 25. desember eller 7. januar?

Hvorfor feirer noen ortodokse Jul den 25. desember mens andre feirer den 7. januar?

Alle ortodokse kristne feirer vår Herres legemlige fødsel på den 25. desember, men noen lokalkirker bruker den gregorianske kalender mens andre har beholdt den gamle julianske kalender, som ligger 13 dager bak den gregorianske. Dette betyr at 25. desember  på den julianske kalenderen tilsvarer 7. januar på den gregorianske.

Så hele Kirken feirer på samme dato (25. desember), men pga. kalenderforskjell faller den på forskjellige dager.

Hva er apostolisk suksesjon?

Hva er apostolisk suksesjon?

Apostolisk suksesjon betyr at dagens Ortodokse Kirke er den samme Kirke grunnlagt av Kristus og Hans apostler på grunn av dens ubrutte rekker av biskoper som går helt tilbake til apostlene. Kristus valgte sine apostler, som ordinerte biskoper, som ordinerte andre biskoper, osv. helt frem til i dag.

Men dette er ikke noe automatisk eller mekanisk. I Vesten, som fulgte Hl. Augustin, er apostolisk suksesjon en juridisk idé. Selv om en biskop forlater Kirken, og ordinerer andre biskoper utenfor hennes grenser, bevares den apostoliske suksesjonen så lenge rekken er ubrutt.

I motsetning til dette lærer Den ortodokse kirke oss at Guds nåde ikke er noe skapt, men er Guds egen uskapte energi, Gud selv. Ordinasjonens nåde er derfor ikke noe som overføres på en juridisk eller mekanisk måte, men er noe levende. Selv om den ubrutte rekken med biskoper er en nødvendig del av apostolisk suksesjon, innebærer det også overleverelse av apostlenes lære og liv (på gresk betyr ordet ‘tradisjon’ – paradosis – å overlevere). Det er overførelsen av Kirkens eget liv, og kan derfor ikke fortsette utenfor Kirkens samfunn. Man kan tenke på det som en fakkel som overrekkes fra én biskop til en annen – Guds nåde er dens brennende flamme. Hvis en biskop forlater Kirkens hus, slukkes flammen av vranglærens og uenighetens vinder. Han beholder fakkelen (rekken) men hvis han forblir utenfor Kirken kan han ikke igjen tenne den med apostlenes flamme, og kan derfor ikke overlevere den til dem han selv ordinerer. Derfor er den apostoliske suksesjonen brutt selv om rekken med biskoper forblir.

Apostolisk suksesjon er derfor ikke bare en ubrutt historisk rekke av biskoper, men også en ubrutt og levende overføring av apostlenes tro innenfor det kirkesamfunn de selv grunnla, og som Kristus lovte oss at dødsrikets porter ikke skulle få makt over (Matt. 16:18).

Hva er forskjellen på gresk-ortodoks og russisk-ortodoks?

Spørsmål: Hva er hovedforskjellen mellom den greskortodokse tro og den ortodokse tro man finner i Østeuropa (f.eks. Russland, Serbia og Bulgaria)?

Svar: Troen er den samme. Den ortodokse kirke er en familie av selvstyrte lokalkirker,* som bindes sammen av én lære, én tro, én dåp, én nattverd, osv. De er alle deler av den samme éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke.  I stedet for å snakke om "den russisk-ortodokse kirke" eller "den serbisk-ortodokse kirke" er det mer korrekt å si "Den ortodokse kirke i Russland", "Den ortodokse kirke i Serbia", osv.

Forskjellen mellom disse lokalkirkene er hovedsakelig språklig. Det finnes også andre liturgiske småforskjell. To eksempler er kirkemusikk og kirkekalenderen: 

1. Greske or arabiske kirker beholder tradisjonell monofonisk bysantisk sang, mens de russiske generelt bruker vestlig polyfoni (som erstattet znamenny, russisk monofoni, rundt 1600 tallet). De serbiske, rumenske, og bulgarske kirkene bruker begge deler, mens kirken i Georgia har en unik form for trestemt polyfoni.
2. De fleste slaviske kirker (sammen med Jerusalem og Athosfjellet) har beholdt den julianske kirkekalenderen, mens de greske, arabiske, rumenske, og bulgarske byttet til den gregorianske kalender på begynnelsen av 1900 tallet.

Men ingen av disse forskjellene har noe med troen å gjøre. Samme tro, samme lære, samme Kirke.

Patriark Krill av Moskva med Patriark Bartholomeos av Konstantinopel

*I dag er det 14 slike selvstyrte lokalkirker: Konstantinopel, Alexandria, Antiokia, Jerusalem, Moskva, Serbia, Romania, Bulgaria, Georgia, Kypros, Hellas, Polen, Albania og Tsjekkia og Slovakia.

I tillegg til disse selvstyrte lokalkirkene er også noen bispedømmer autonome - f.eks. Sinai (under Jerusalem-patriarkatet), Finland (under Konstantinopel-patriarkatet), Japan og Ukraina (under Mosva-patriarkatet). Dette vil si at de har en viss grad selvstyre mens de fortsatt er bispedømmer innenfor én av de 14 lokalkirkene.

Se: Oversikt over selvstyrte og autonome lokalkirker og deres ledere