Evangeliekommentaren
Samlet av Patriark Theofilos av Konstantinopel
(1354-1376)
Det hellige Evangeliet
etter Lukas 7:11-16
Søsken, vi lærer Oppstandelsens veldige mysterium å
kjenne fra vår Frelser og Gud, ikke så mye ved Hans ord som ved Hans
gjerninger. I Hans bud, lære og underverk begynner Herren med det lavere og så
stiger opp til det høyere. Han stiger som ved trinn fra det enkle til det
høyere, og gradvis løfter menneskeligheten til Hans guddommelige herlighet i
tanke og forstand. Dette skjer ofte; du finner det også andre steder, men
særlig i teksten vi nå ser på. Tidligere gav Herren oss en aning om
Oppstandelsen og viste sin makt i et alvorlig sykdomstilfelle, når Han drev
vekk feberen som brente Peters svigermor; Han drev vekk sykdommen så fullstendig
at hun som var døden nær kunne tjene sine gjester. Deretter viste Han litt mer
makt, da Han, som Menneskeelsker, fortsatte med et større under. En offisers
tjener lå alvorlig syk; det var intet håp om helbredelse; han trakk sin siste
pust og sto ved dødsrikets porter. Herskeren måtte kalles og komme til ham i
Hans gavmildhet; men på grunn av offiserens bønn og tro, «Herre, bare si et
ord, så vil min tjener bli frisk,»
reiste Han med sitt ord alene den som allerede var døden nær; Han gjorde dette
uten en gang å nærme seg stedet der den syke tjeneren lå; Han sendte ham helse
på avstand. Og tjeneren ble frisk i samme stund; han stod opp med sin tidligere
helse, og en enda bedre tilstand. For en makt budet har! Guds røst er sannelig
en mektig røst; som David sier, «Se, Han løfter røsten, en mektig røst.» I
samme stund som Herren sa til offiseren, «Gå hjem! Det skal bli som du trodde,»
forlot sykdommen tjeneren. Deretter viste Herren sin makt i et annet og større
under. Når Han kom til en by som het Nain, der en enkes sønn hadde dødd; han
hadde allerede ligget på båren en lang stund og var på vei til sin grav, når
Herren i herlighet reiste ham opp og gav ham tilbake til sin mor, slik dagens
Evangelium vil vise oss tydelig. Hl. Lukas taler med guddommelig stemme, og
sier:
Evangeliet: Kort tid etter
gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde
drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å
begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et
stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med
henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar
den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde
seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av
ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og
Gud har gjestet sitt folk.»
Forklaring: Den store Skaper, vår Herre og Gud og Hersker Jesus
Kristus gjør et stort under; Han gir liv, Han reiser opp oppstandelse, og
reiser opp et dødt menneske som allerede fraktes til sin begravelse. Ved dette
underet forkynner og bekrefter Han den forventede fellesoppstandelsen og de
dødes universale oppreising; Han forhåndsviser sin egen guddommelig og
livgivende Oppstandelse og vår frelse og befrielse som kommer fra den, og Han
åpenbarer frelsen (og) det evige liv. Som det står skrevet:
Evangeliet: Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut
for å begraves. Han var sin mors eneste sønn.
Forklaring: Kristus vår Gud, livets og udødelighetens dør nærmet
seg Nains byport; livets Giver gjorde slutt på gråt. Herskeren møtte den dødes
båre og stoppet den; til moren til den som lå der sa Han, Gråt ikke, o kvinne,
men ro din gråt med stillhet; for Jeg er Oppstandelsen og livet.
Slutt å gråt og forlat dine tårer; for du vil løses fra all tanke om tårer, og
din gråt vil gjøres om til glede. Og, når Han nærmet seg, rørte Han ved båren;
bærerne stod stille, i age og frykt, uten å vite hvem Han var og hvorfor Han
rørte ved båren. Mens de ventet undrende og tittet for å se hva skulle skje,
ropte Kristus på den døde mannen og sa, «Unge mann, Jeg sier til deg: Stå opp!»
På denne måten, med et ord og ved å røre, reiste Han den døde mannen. Med en
gang, ved makten til Hans ord og rørelse, satte den døde seg opp og talte foran
alle. Selv om Kristus kunne ha gjort underet kun ved Hans ord, rørte Han også
båren, for at vi kunne forstå at Kristi vår Guds Legeme er liv og udødelighet,
og at det er Han som fra gammelt av formet mennesket fra støvet med sine rene
hender i guddommelig skapelse og gav ham liv og en sjel ved Hans guddommelige
og åndelige pust; og det er Han som i enden vil gjenreise menneskeligheten (ved
lyden av) hornet, og Han vil gi hver og en etter hans gjerninger;
for Han er de levende og de dødes Dommer; Han er Veien, Sannheten og Livet.
Hvis Kristus er Veien, søker ikke de som følger Ham noen annen veileder. Hvis
ordene Hans er sanne, og ikke løgn, salige er de som tror på Ham. Om de lever
eller dør, vil de som oppfyller Hans bud finne liv; som Han sier et annet sted,
«Den som tror på Meg, skal leve om han enn dør;»
og, «Den som holder fast på Mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden.»
Djevler og onde mennesker kan motta Guds ord ved å høre det; men frelsen ligger
ikke kun i å høre ordet, og livet ligger ikke kun i å forstå ordet, men heller
i å holde og gjøre det en har hørt. Mennesket som aldri skal kjenne døden er
den som standhaftig bevarer Guds ord og Kristi bud. Disse ordene talte Herren,
uten å fornekte kjødets død, men, som Gud, anså Han ikke døden som død. For Gud
er intet dødt, siden Han kan bringe intet til væren og kan lett gi liv til det
forfalte. Kristus sier da, Unge mann, Jeg sier til deg og beordrer deg: Stå
opp. Jeg taler til deg som er død; Jeg bringer deg ikke og puster ikke inn i
deg en annen sjel istedenfor din egen, men den samme sjelen som fòr fra deg
kaller Jeg tilbake ved Min makt som Herre; kom til live og stå opp. Herskeren
beordret; tjeneren hørte sin Herskers røst. Han ble sjelelig; han bevegde seg;
han satte seg opp; og han begynte å tale foran hele folket, så ingen skulle tro
at en ond ånd hadde kommet inn i ham og fikk kroppen til å bevege seg, og at
hele hendelsen hadde vært en illusjon og en løgn. Av denne grunn satte den døde
seg opp og talte, som bevis på de dødes fellesoppstandelse; for disse
handlingene var sikre og troverdige tegn på en oppstandelse, siden en sjelløs
kropp ikke kan sette seg opp eller tale. Av samme grunn gav Han ham til sin
mor, som et enda større bevis og bekreftelse. Siden dette store og herlige
underet skapte frykt og age blant alle som var til stede, lovpriste de Gud, og
sa at «en stor profet er oppreist blant oss, og Gud har gjestet sitt folk;» for
de hadde ikke enda noen aning om at Kristus Frelseren var Gud. Allikevel var de
ingen liten sak for dem å kalle Ham en stor profet, og å anse Herren som større
enn andre profeter, til og med større enn lovgiveren Moses selv; og gradvis
gikk deres tanker langs denne veien så de kunne løftes opp til det høyere og
tro på Ham som sann Gud. Og ryktet om underet spredte seg over hele Judea, og
gjennom hele området. Av
denne grunn var mange vitner til hendelsen, slik at de sanseløse og sjalue
jødene ikke kunne tvile eller skjule Kristi under, selv om de ønsket å gjøre
dette. Ord om den dødes oppreising nådde så langt at det gikk gjennom hele
landet og nådde ørene til Johannes Døperen, som var i ødemarken. Før Kristi
komme hadde profetene reist de døde tre ganger, og Kristus selv fire ganger. Første
gang reiste Elia gutten fra Sarepta fra de døde.
Andre gang var da Elisja gjorde et under med guten fra Sjunem.
Tredje gang var oppstandelsen som skjedde ved Elisjas døde legeme.
Elisja hadde mottatt en dobbel andel nåde ved Elias himmelfart; og derfor, selv
om han selv lå død, reiste han en død mann som ble lagt oppå hans legeme.
Fjerde gang var denne ungdommens oppstandelse, den første gjort av Frelseren
Kristus; men Kristus reiste ikke den døde ved bønn, som Elia og Elisja, men som
Herre, ved sin egen befaling. Femte gang var oppstandelsen til Jairus’ datter.
Den sjette var Lasarus’ oppstandelse.
Den sjuende skjedde etter Herrens lidelse, da «mange hellige som var døde, stod
legemlig opp;»
og deretter fulgte den åttende, som var Herrens Oppstandelse. Men mens døden
igjen kom over de andre sju som stod opp, forble den åttende oppstandelsen
utenfor dødens rekkevidde, akkurat som de dødes oppstandelse på den åttende dag
aldri vil røres av døden, men vil forbli ufortærlig og evig. Mine søsken, la
oss derfor også streve for å gi liv og oppstandelse til våre sjeler som har
blitt slått i hjel av synder. Jeg ber dere, la oss nærme oss Ham som gir de
døde liv, den livgivende Herskeren; la oss falle ned for Ham og gråte. Nå, i
dette liv, er det behov for bekjennelse; nå er det behov for bønner; nå er
tiden for tårer, sukk og gråt. La oss tømme våre hjerter i våre bønnerop til
Herren, for Han er vår frelse fra nød, vår glede og befrielse, vårt liv og
oppstandelse. Mine søsken, la oss forherlige Gud, som elsket oss så høyt at Han
til og med utøste sitt Blod, og ved sin Død befridde oss fra døden og
fordervelse. La oss love Gud, ikke bare med våre lepper, med ord, men med rene
hjerter, fri fra hver lidelse, og med en god levemåte og ufeilbar oppførsel.
For slik forherliges Gud, som Han sa: «Så de kan se de gode gjerninger dere
gjør, og prise deres Far i himmelen.»
La oss derfor gjøre alt til Guds ære. La hver av oss rope ut til Ham med et
ydmykt og knust hjerte og si, «Herre, redd mitt liv fra sverdet, min enbårne,
fra hundenes vold.»
Og Gud vil høre, og den barmhjertige Herren vil ikke være langt fra oss med sin
hjelp, men vil fri oss fra hver sorg, vrede og nød. Han vil fri oss fra våre
synlige og usynlige fienders piner, angrep og skader; Han vil ta oss bort fra
dødens og syndens ondskap, og gjøre oss deltakere i himmelriket. For Han er
Oppstandelsen og Livet Kristus vår Gud, og Ham takker vi, med Hans opphavsløse
Fader og Den allerhellige ånd, nå og alltid, og til evighetenes evigheter.
Amen.
Oversatt fra: The Gospel Commentary, Erie, PA: Russian Orthodox Church of the Nativity of Christ, 2002, s.447-454.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar