Sjalusi

en samtale med Hl. Paisios Hagioritten

Eldste, jeg er sjalu på en av mine nonnesøstre.

- Jeg vet hvilken søster du er sjalu på, men jeg har lært at hun også er sjalu på deg! Jeg ber at dere begge blir sjalu på den ivrige Profet Elias, og at han vil kaste sjalusien bort fra dere begge, og gi dere sin egne guddommelige iver. Amen.

Eldste, når jeg er sjalu, prøver jeg å komme inn i en forstandig holdning.

- Hvis du prøver i prinsippet ikke å være sjalu, er ikke dette bedre? Sjalusi er en latterlig ting. Litt tanke trengs for å overkomme sjalusien; stor streben og mye askese er ikke nødvendige, siden det er en sjelens lidenskap. Vær forsiktig så sjalusiens lidenskap aldri overtar deg, fordi det er en av de største lidenskapene. Vet du hvor et menneske kan nå dersom de er sjalu? Misunne og bakvaskelse. Og bakvaskelse gjør mye større skade enn å misunne.

Eldste Josef Hesychasten om tålmodighet

Fra et brev til et av hans åndelige barn.

Gud hjelper oss alltid. Han kommer alltid tidsnok, men tålmodighet er nødvendig.

Kom min gode og elskede søster! Kom og jeg skal ta meg av deg og hjelpe deg i din sorg, nok engang. Kom og vi skal velsigne Gud med hjertets milde røst, med munnens lovsang, og vi skal si i vårt sinn: Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er,velsign hans hellige navn (Salm. 103,1).

Ser du hvor høyt Herren elsker oss? Ser du hvor heldige vi utakknemlige mennesker er for alt det Han i sin godhet gir oss hver dag? Tiden for den virkelige innhøstningen venter oss: Det velsignede øyeblikk når vi skal forlate allting og gå til vårt andre hjemland- vårt virkelige hjemland – det velsignede liv, den sikre glede, så alle får den andel de skal ha av vår milde Jesus.

O Glede! O takknemlighet! O kjærlighet fra den himmelske Fader! Han renser oss fra all urenhet, han ærer oss, han gjør oss rike, han overøser oss med velstand! Der i himmelen kjære søster av gull, der vil ingen listige mennesker forsøke å bedra oss. Misunnelse og sjalusi vil forsvinne. Det er ingen onde lidenskaper der i det hele; de som dyrket dem er på den andre siden av broen. For det er en dyp kløft mellom her og der (Luk. 16, 26).

Men, O milde Kristi kjærlighet, hva godt så du i oss, siden du har ledet oss langs dine guddommelige stier?

Så gled deg og juble av fryd, min kjære søster. Takk og gi ære til Gud, og se, timen kommer. Timen da vi hører den velsignede røst som sier; «Kom til meg» (Matt. 11, 28). Så snart våre kroppslige øyne lukker seg, vil sjelens indre øyne åpne seg. Som fra søvnen skal vi våkne opp til det nye livet. Da vil du se dine foreldre, søsken, slektninger. Da vil du se engler, helgener, og den velsignede alles Moder, den rene Jomfru og Gudføderske. Det er hun vi alltid roper til og – nest etter Gud selv – er skyldig alle ting.

Der i himmelen, hvem skal vi tale med først, hvem vil kysse oss først, hvem skal vi kysse? I all renhet, i all beskjedenhet, i all hellighet. Så når vi forventer slike velsignelser, skulle vi ikke kunne utholde enhver sorg i dette livet?

Derfor, min gode elskede søster, se tilbake på livet ditt. Tenk gjennom hvordan du har levet. Kom i hu de umålelige gaver vår Herre og Frelser Jesus Kristus og hans Milde Moder har gitt deg, og vær alltid tålmodig i de fristelser som måtte komme.

Gud hjelper alltid. Han kommer alltid i tide, men tålmodighet er nødvendig. Han hører oss straks når vi roper til Ham, men ikke alltid ifølge våre tanker.

Du tenker kanskje at din røst ikke nådde tidsnok frem til de hellige, vår Allhelige Moder, og til Kristus. Men det er motsatt; før du ropte, løp de hellige for å hjelpe deg. De visste at du ville kalle på dem og søke deres Gud-gitte beskyttelse. Siden du ikke kan se bakenfor det umiddelbart synlige, og heller ikke vet hvordan Gud styrer verden, så ønsker du at din bønn skal oppfylles raskere enn lynet. Men dette er ikke hvordan tingene henger sammen. Herren ønsker tålmodighet. Han ønsker å fremdyrke troen din. Du kan ikke be som en papegøye. Det er nødvendig å arbeide selv for det man ber om og deretter lære å vente. Du ser kanskje at det du lengtet etter for en stund siden nå er gått i oppfyllelse. Men du er såret, fordi du ikke hadde tålmodigheten til vente. Hvis du hadde ventet, hadde du fått både det ene og det andre, både de timelige og de evige gaver.

Nå har du blitt sint og hardhjertet og sorgfull. Du tenker at den himmelske Fader er treg til å svare deg. Men jeg skal si deg at det du ba om skal skje slik du ønsket det – det vil det helt sikkert – men først må du be med hele din sjel, og deretter vente. Og når du har glemt hva du ba om og har stoppet med å spørre om det, da vil bønnesvaret komme til deg som en belønning for din tålmodighet og din utholdenhet.

Når du holder på å bli motløs av bønn og søken, da er oppfyllelsen av din bønn nær. Kristus vil helbrede noen av de skjulte lidenskaper inne i deg, og dette er grunnen til at Han er sen i å oppfylle din bønn. Hvis du får bønnesvar med en gang, når du selv ønsket det, da ville dine indre onde lidenskaper fortsatt være som en sykdom inne i deg. Hvis du venter, da vil du oppnå bønnesvar og samtidig også en kur mot de onde lidenskaper. Først da kan du virkelig juble og gi varm takk til Gud, som i sin visdom ordnet alle ting og gjorde alt for til din fordel.

Så det er ingen grunn til å miste hjertets ro, eller å bli hissig eller å klage. Du må lukke munnen. La ingen ane at du er fortvilet. Ikke spre om deg med sinne, som om det å streve er uaktuelt. Vær heller rolig. Brenn djevelen gjennom tålmodighet og overbærenhet.

Herren, som ødelegger alle løgnere, er mitt vitne på at jeg selv har hatt stor fremgang i troen gjennom de råd jeg gir deg. Fristelsene jeg hadde var så sterke at jeg trodde sjelen skulle forsvinne på grunn av smerten, som om det var fra en flammende ovn. Likevel, når prøvelsene er over, kjenner du så mye omsorg at det føles som om du er i paradis, ute av legeme. Da kjenner du at Kristus elsker deg, Den allhellige Moder elsker deg, og alle de hellige priser deg og englene beundrer deg.

Ser du nå hvor mange gode ting fristelser og lidelser kan føre til? Så, om du ønsker å se, å smake Kristi kjærlighet, da må du utholde alt som kommer over deg – ikke bare det du selv vil, men det Herren lar komme over deg. Det vi selv sysler med frivillig er absolutt ingenting imot de prøvelsene Herren sender oss mot vår vilje. Den fiendtlige djevelen kjemper imot oss, bein mot bein, og blod mot blod – men kun så lang Gud tillater det. Han kjemper så hardt mot oss at man smelter som flyter ut som voks fremfor ilden (Salm. 68, 2). Men når prøvelsene er forbi, blir du fylt helt og fullt med glede. Du omfattes fullstendig av et helt spesielt lys, og du ser mysterier som den menneskelige tunge er ute av stand til å tale om. Når du har erfart dette, vil du ønske å kjempe videre, for du har lært hvor frelsende kampen er.

Dette er i sannhet veien å gå, søster. Og jeg som skriver til deg er selv vitne om sannheten gjennom egen erfaring. Så vær modig og sterk i Herren, uthold hva enn som rammer deg. Forvent smerte, men også fred og nåde fra Gud. Vær sterk og gi mot til sjelen, tenk etter – de lamme og lemlestede får ikke de gode ting du får. Kristus tillater fristelser så vi skal renses for det vi bærer med oss. Fristelser er som såpe og kost som gjør hvitt og rent når vi bruker dem. Alle klær som er nye er passende for en brudgom, men de som ikke tåler vask, blir ødelagt og kastet som søppel.

Derfor, la oss ta dette bit for bit. Tiden er nær. Behold brevene jeg sender til deg, så du kan ha dem når prøvelsene kommer. Det ser ut som om jeg snart skal forlate deg. Tiden går, og jeg blir sykere, jeg er som en lam nå.

Etterskrift: Jeg hadde ikke tid til å skrive til deg om det mirakel Herren viste meg, for å rette opp en feil jeg gjorde ut av uvitenhet, som du vet. Så, du ser hvor stor Herrens godhet er? Ser du at han gjør mirakler når Han gjennom sitt guddommelige forsyn vet at det er passende? Mange ganger er mennesker misledet, ut av uvitenhet eller fordi andre leder dem på gale veier. Men når et slik menneske har en ærlig sjel med gode intensjoner, vil ikke Herren forlate ham, men bringe han til opplysning på ulike måter. Dette får meg til å føle meg som jord, aske, som en mark i bakken.

I sannhet, stor er Herrens nåde. Salmisten har rett når han sier: «Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld» (Salm. 103, 9).

Skulle vi ikke da takke Gud? Hvorfor gå omkring å gruble. Hvis jeg skrev til deg om alle de fristelser jeg har måttet gjennomgå, hadde du ikke klart å bære det. Likevel, Kristi nåde og Den allhellige Moder driver de alle vekk. Ha tålmodighet, for Gudfødersken, Dronningen og Alles Frue skal ikke forlate oss. Hun ber for oss.

Oversettelse: Johannes H. Solberg

Vi må lære å bære Korset!

Fra en preken av Hans hellighet patriark Kirill av Moskva og hele Russland, på søndagen for Det hellige kors 3. april 

Vi må lære å bære korset i vårt liv. Det er enklere hvis vi ser det å bære korset i sammenheng med vår glede og lykke. Hvis vi tenker på at vi, gjennom å bære Korset, blir sterkere, klokere, mer modne; hvis vi blir mer takknemlige for hver enkelt dag Herren gir oss; hvis vi begynner å se mennesker rundt oss på en annen og bedre måte; hvis det å bære korset utruster oss med en evne til å se dypere inn i et annet menneskets sjel; da betyr det at vi vokser oss nærmere Guds himmelske rike, både i oss selv og ved oss selv [...]. Det er ingen overflødige eller falske ord i Den hellige Skrift. Hvis Herren sier noe, så er det sant. Hvis det kommer sorg og ulykke inn i livene våre, selv fra våre egne feil og dumheter, så skal vi akseptere dette som kors som er gitt oss til frelse. Å bære slike kors fyller våre liv med mening, og åpner evighetens porter for oss. Når vi nå bøyer oss ned fremfor vår Herre og frelsers Kors, la oss derfor se det hele fra et annet perspektiv: Han er Gud, men han er også menneske. På Korset erfarer og opplever Han den mest uutholdelige lidelse. Han gjør det ikke for seg selv, men for vår skyld. Hvis Gud slik tok på seg lidelsen på Korset for vår frelses skyld, hvor viktig er det ikke da at også vi lærer oss å bære våre egne kors, til lindring for vår neste? Dette vil også bli til vår frelse: Fremfor ditt kors, bøyer vi oss i tilbedelse! Det å ære korset, bærer i seg den dypeste åndelige mening. For ved å ære korset, ærer vi også Kristi lidelse, og slik bærer vi vitnesbyrd om vår tro på at  Kristus gjennom Korset bragte frelse til hele menneskeheten.

(http://www.pravoslavie.ru/english/92185.htm).

Heretikere - leger som ikke kan helbrede

av f. Georg Metallinos

Heresi er ikke en bare en tankefeil, og heretikere har ikke bare gått feil på let etter sannheten. Det skjer noe dypere og mer vesentlig her. De kjenner hver bokstav i Bibelen, ofte på utrolige måter. Men de mangler noe vesentlig, og denne mangelen skiller dem fra Kirkefedrene på en radikal måte. De mangler Kirkefedrenes erfaring av Helligånden, Åndens indre opplysning. Dette er fordi de ikke har gjennomgått Kirkens legende prosess.

Utvendig kan de være feilløse i sin moralitet. Men de har ikke Ånden i sitt indre. Derfor ser de ikke det Kirkefedrene ser i Ånden, til tross for at de kan ha gjort utrolig intellektuell fremgang.

Ja, det er et faktum at alle de store heretikerne imponerte med sin store kunnskap og «visdom». Selv i dag! Men de har ikke et rent hjerte, og har ikke blitt Helligåndens templer.

Heresi innebærer fattigslig eller null helbredende legedom. Derfor er heretikernes teologi intellektuell – en vitenskapelig hypotese, logisk og et syllogistisk spill. Det de mangler er den opplevelsen av guddommeliggjøring i hvilken Kirkefedrene er utsmykkede. Det er derfor heretikere med hensyn til kritiske punkter ikke kan skille mellom sannhet og vrangforestillinger. For de kan ikke se sannheten inni seg, de kan ikke kjenne den i sitt hjerte. Uten «noetisk bønn» som et middel kan de ikke oppnå «forherligelse», som er Helligåndens åpenbaring av «all sannhet».

Her åpenbares også alle heretikeres, og især heresiarkenes, tragedie. De søker å opplyse andre, dog de selv er uopplyste. De ønsker å helbrede andre, dog de selv er syke. De ønsker å teologisere, dog de selv er ateister (de er uten den sanne Gud). Vi kan sammenlikne heretikere med bedragere som svindler. Men de er verre: de er leger som tilbyr dødelig legedom, som dreper folk for all evighet. De er farmasøyter som markedsfører giftige medisiner som er en fare for offentlig helse, ikke i legemlig forstand, men åndelig og evig.

Oversatt fra: Οἱ Αἱρετικοί, οἱ ἀθεράπευτοι «θεραπευτές»

Et sant åndelig liv innebærer alltid vansker og sorg

av f. Serafim (Rose) av Platina

Ikke vær alt for bekymret over hvor fattig din åndelighet er – Gud ser dette, men av deg forventes det at du setter din lit til Gud og ber til Ham så inderlig du kan, om at du ikke faller inn i fortvilelse, og at du strever med den styrken du har. Hvis du noen gang begynner å tro at du er åndelig «velstående» - da kan du være sikker på at du ikke er det! Et sant åndelig liv, selv på det mest elementære nivå, innebærer alltid lidelse og vansker. Derfor burde du fryde deg i alle dine vansker og sorger.

Oversatt fra: Hieromonk Damascene, Father Seraphim Rose: His Life and Works, Platina, CA: St Herman of Alaska Brotherhood, s.799.

Ta opp ditt kors

av f. Gregory Wellington

«Vil noen komme etter Meg, da må han fornekte seg selv
og hver dag ta sitt kors opp og følge Meg» (Lukas 9, 23)

Det burde ikke være en overraskelse for noen ortodoks kristen, at en helt nødvendig del av vår daglige ortopraksi er å delta i det asketiske liv. Askese (ἀσκήσεις) betyr «øvelse», og er vår daglige strid mot lidenskapene. Det er en åndelig strid. I Den ortodokse kirkes litratur kan askese ta mange forskjellige former: faste, prostrasjoner, lydighet, nattevakt, å kle seg i kjettinger, dårskap for Kristi skyld, bosettelse på søyler og i trær, osv.

En vanske vi opplever i det 21. århundre er å komme frem til hva det asketiske liv betyr for oss, om noe i det hele tatt. Det er forvirrende for moderne ortodokse kristne utenfor tradisjonelt ortodokse land å vite hva som er passende og fornuftig, særlig når de er konvertitter eller vugge-ortodokse som har blitt mer aktive i sin tro. Dette hjelpes ikke av at det gis ut så mye litratur om klosterlivet: liv om munke-helgener, promotering av klosterlivet som den beste veien til frelse og menneskers naturlige ønske etter frelse. Etter å ha kommet over så mye slik populær litratur på internett, ser den troende med en gang hvor lite deres eget liv likner på det de leser. Alt for ofte prøver de å etterape mye av det praktiske de har lest om for å «forsikre» seg om frelsen uten å forstå det asketiske livets mål og indre betydning. Før jeg fortsetter, ønsker jeg å understreke at jeg støtter klosterlivet for dem Gud kaller til å leve det og har dyp respekt for dem som har påtatt seg dette livet. Men det jeg ønsker å vise er at askese, (ikke den monastiske formen for askese) er et universalt kall som gjelder alle kristne. For lekmenn er klosteret et utmerket sted til en dagstur, for å lade opp ens åndelige batterier og, i krisestunder, søke hjelp. Kloster burde også være steder der munkene/nonnene kan be uforstyrret for sin egen frelse og for frelsen til oss som bor i verden. Når vi ser på klosterlivet og monastisk askese, burde vi bemerke at disse menneskene har frivillig flyktet fra verden. Når de mottok tonsur til skema ga de løfte om å lyde klosterets abbed og ble enige om å fornekte sin egen fri vilje for frelsens skyld. Dette er en fullstendig frivillig handling.

Lekmenn derimot bor ikke på kloster og har heller ikke mottatt skema. Så vi må spørre, «Er monastiske asketiske øvelser relevante og passende til vår tilstand?» Jeg kan huske et foredrag ved Aristoteles Universitetet i Thessaloniki av f. Vasileios Kalliakmanis (en akademiker og prest innenfor bispedømmet av Neapolis i Thessaloniki) der han tittet over podiet og klart og tydelig sa at stedet der lekmannen finner sin frelse «er i menigheten.»

Vi som lever i verden kan løse våre åndelige problemer i vår lokale menighet med vår prest ved å delta i de hellige sakramentene, ved skriftemålet og vår skriftefars råd. Menighets presten er vår åndelige fastlege, som selv bor i verden, er som regel gift, og på et personlig nivå er dypt oppmerksom på familielivets utfordringer og sin egen ufullkommenhet.

Dessverre, til en viss grad på grunn av litraturen jeg har nevnt ovenfor og også på grunn av misforståelse rundt tjenesten til de prestelige og monastiske kall, antar folk at menighetsprester ikke er like åndelige som munker, går rett til spesialisten (den eldste i klosteret) og til sykehuset (klosteret) for å få svar i stedet for å gå til fastlegen. Alt for ofte vil de få svar som har basis i klostererfaringen og et liv tilbrakt i klosteret, ikke verden.

Et annet problem er måten lekmenn relaterer til en monastisk åndelig far. En sentral del av klosterlivet er at munken lever i fullstendig lydhørhet ovenfor sin abbed eller åndelige far, slik de påtok seg ved tonsuren. Lekmenn som bor i verden må derimot leve med sin ektefelle, sine barn, arbeidskollegaer, osv. Total lydhørhet er derfor upraktisk og kan være farlig. Gud skapte oss i sitt bilde, og derved ga oss fri vilje. Hvis vi ikke støttes av det monastiske skema og dets frivillige overgivelse av vår frie vilje, burde det forventes av oss at vi lever et liv i total lydhørhet? Vi kan ikke og burde ikke spørre om råd 24/7/365 om hva vi bure gjøre, hvor vi burde gå, hva vi burde spise, hva vi burde kjøpe, osv. siden dette undergraver vår frie vilje gitt oss av Gud, og attpåtil gjør oss fullstendig og uforstandig avhengig av vår åndelige far.

En åndelig far som bor i verden krever ikke total lydhørhet. Han har en annen misjon: å lære sine åndelige barn å utvikle åndelig dømmekraft, slik at de ved bønn og åndelig strid kan søke Guds vilje, vite hva de burde gjøre i vanskelige omstendigheter og gjøre fremgang mot Gud, mens de vender seg til sin åndelig far kun når det er nødvendig med hensyn til åndelig utvikling og i kriseperioder. Det er en del av den troendes asketiske strid å kunne møte det hverdagslige, å be, å streve på sin arbeidsplass, og gjøre Kristus syndelig der de er. De kan ikke erstatte dette med et regulert liv, tom for valg og ansvar: dette trekker fra deres kall og kveler deres åndelige utvikling og Helligåndens virke.

Mye innenfor monastisk praksis er ikke gjennomførbart i verden. De krever av lekmannen ting de ikke kan holde, og hvis de holdes fører til en følelse av svik. Et godt råd den evig minneverdige Arkimandritt John Maitland i Edinburgh pleide å gi om askese i verden var «gjør det du kan, ikke det du ikke kan.» Med andre ord, gjør en innsats der du kan og ofre dette til Gud, og hvis det er noe du ikke greier, fokuser på det du kan gjøre i stedet for å prøve å oppnå det uoppnåelige. Gud kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og uansett hva vi gjør vil Han ikke elske oss mindre enn Han allerede gjør.

Så, hva med oss som lever i verden? Det er viktig at vi her forstår at askese og klosterlivet ikke er synonymer. Klosterlivet er et kall, en livsstil, en form for askese; det er ikke den eneste måten vi kan leve et asketisk liv på. De fleste av oss i verden kalles til ekteskapet. Det gifte liv er en form for askese.

For å forstå på hvilken måte ekteskapet er askese, må vi forstå hvorfor vi engasjerer oss i askese i det heletatt. Målet ved askese er å oppnå ydmykhet, tålmodighet, kjærlighet og å sette det åndelige høyere enn det materielle. Vi lærer selvdisiplin for å bli mer lik Kristus og å inngå vår guddommeliggjøring. Kan ekteskapet og familielivet lære oss dette? Så klart det kan! Familielivet gir oss stadig muligheter til å leve asketisk. Hvis menn virkelig elsker sine «hustruer, likesom Kristus elsket Kirken og gav seg selv for den» (Ef. 5:25) da ville de være milde og omtenksomme med sine koner, og ville leve et selvofrende liv for å forsørge for sin ektefelle og familie – er ikke dette askesens ånd? Hvis menn lever opp til et slikt høyt kall, vill ikke deres koner se dette og «underordne seg sine menn i alle ting» (Ef. 5:24). I dette tilfellet vil paret med glede streve for å overgå den andre i å være omtenksom, kjærlig, i å kutte av sin egen vilje for den andres skyld, å ta skylden når det oppstår krangel i stedet for å skylde på sin ektefelle, i å be om tilgivelse, osv. – er ikke dette askese? Foreldre har den store velsignelsen å oppdra barn, men de gis også muligheten for strid – å sette et kristent eksempel for barna, å være tålmodige, langsindige. En vis prestemunk bemerket at å motstå fristelse i ekteskapet er verd mer enn flere tusen prostrasjoner gjort av en munk, på grunn av selvbeherskelsen som kreves. Lik dem i klosteret, har lekmenn mulighet til å faste, men i verden gjør de dette stille, uten å stadig lese ingrediensene på matpakning, uten å «gå i mørkt åsyn som hyklerne» (Matt. 6:16) og tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvis vi er nødt til å bryte fasten når vi mottar gjestfrihet eller fordi det ikke er noe annet tilgjengelig på jobben, da må vi gjøre dette uten klaging og bråk. Under fastetidene kan ektepar ta avhold fra samleie dersom det er gjensidig samtykke for asketisk strid og for å fordype bønnelivet (se 1 Kor. 7:5).

Foreldre og barn kan lett som en familie be sine daglige bønner sammen, faste, lese Skriften og tilgi hverandre. Sølibate som lever i verden, dersom de er fri for familieansvar, kan overgi mer tid til bønn og åndelig lesing. De kan også støtte eldre familiemedlemmer med tålmodighet og respekt i stedet for frustrasjon, bevare sin kyskhet og gjøre veldedigjetshandlinger. Alle disse tingene fører til den Krist-like ydmykheten, tålmodigheten og kjærligheten det asketiske liv prøver å avle i oss, i like stor grad som klosterlivet.

Hvis vi er ærlige med oss selv, før vi stuper inn i klosterlik askese med hodet først, la oss prøve å se hvor vi er i våre kristne liv: har vi en gang startet vår reise mot Kristus? Dersom vi ser nøye etter, regner jeg med at vi (inkludert meg selv) vil fort se at vi trenger å gjøre større innsats i bønn, å virkelig elske vår neste, å være omtenksom ovenfor vår ektefelle, våre barn og eldre familiemedlemmer, å gå til det skriftemålet vi har utsatt, å begynne virkelig å omvende oss i stedet for å bare gjøre det utvendige, å være ydmyke, å vise tålmodighet og virkelig elske Gud. Hvis vi begynner med disse tingene og strever for å gjøre fremgang og motstå de unngåelige hindringene og fristelsene som kommer når vi øker vår streben, da vil vi virkelig ha trådt inn i det asketiske liv og vil å tatt våre første steg mot guddommeliggjøring.

Oversatt fra: ‘Taking Up The Cross’ i Orthodox Outlook 118 (2016), s.12-13. 

Det er ikke viktig å ha rett, men å ha kristen kjærlighet

av f. Serafim (Rose) av Platina

Utdrag fra et brev f. Serafim skrev til ett av sine åndelige barn.

Uansett hvor “rett” du har på forskjellige punkter, må du også være diplomatisk. Det første og viktigste er ikke «riktighet» i det hele tatt, men kristen kjærlighet og harmoni. De fleste «gale konvertitter» har hatt «rett» med hensyn til kritikkene som førte til deres undergang; men de manglet kristen kjærlighet og barmhjertighet og derved støtte vekk menneskene rundt seg og til slutt befant seg helt alene i deres riktighet og selvsikkerhet. Følg ikke etter dem!

Holdningen din ovenfor den lille misjonen du viser i brevet ditt er en veldig farlig en, både for deg og andre. Jeg sier det som det er og ber at du har mot nok til å godta det og handle før det er for seint. Den «iver» du viser for engelske gudstjenester og forsamlingssang, osv. – er ikke først og fremst en guddommelig iver, ikke en iver som hører kristendommen til; det er tvert imot bare sta selvvilje, et symptom på «riktighets-syken» så mange konvertitter lider av, og som fører rett til katastrofe. Hvis du ikke kjemper mot denne lidenskapen nå (for det er en lidenskap), vil misjonen mislykkes, og du vil trolig miste din egen tro og din egen familie. Jeg har sett dette «konvertitt-mønsteret» alt for ofte og derfor advarer deg om det.

Du er fortsatt ny for ortodoksien, og allikevel ønsker du å lære dem som er eldre i Troen enn deg (og fra måten du beskriver det på i brevet, «lærer» du dem på en ganske ufin måte, uten den minste takt eller kristen barmhjertighet). Vanlig sunn fornuft burde fortelle deg at dette ikke er en måte å oppføre seg på; kristen kjærlighet burde få deg til å skamme deg over din oppførsel og gi deg et ønske om å lære mer om elementær kristendom før du våger å lære noen andre noe som helst. Jeg har ikke hørt fra noen i ditt område, men jeg kan tenke meg at din oppførsel må støte og såre dem. Det er ikke noe mystisk ved at du dytter folk vekk; din oppførsel, slik du beskriver den, er nettopp den typen som driver folk vekk og skaper konflikt i Kirken. Ikke gjem deg bak «engelske gudstjenester» og «ingen partitura sang»: disse er bare halve sannheter stoltheten din tar fatt i for å unngå elementær kristen ydmykhet og kjærlighet.

Ta et øyeblikk å se hvordan dette oppleves av andre: du kom ikke overens med de andre i din forrige menighet og måtte dra; nå, i din «egen» menighet, driver du folk vekk. Det kan bare ikke være slik at det alltid er noen andre sin feil og at du alltid er uskyldig; du må begynne å rette på dine egne feil og leve i fred med de kristne rundt deg.

Hvordan kan du gjøre dette? Du kan begynne ved å godta visse elementære ortodokse prinsipper:

1.     Alle spørsmål om gudstjenester (språk, sangform, osv.) og opptreden i kirken (ting som hodesjal for kvinner) bestemmes av presten som tjener der. Du skal ikke være en «politimann» som håndhever «kirkeloven» etter din egen tolkning; det er allerede tydelig at du kommer til å drive alle vekk om du gjør dette, og uansett kommer folk til kirken i håp om å unnslippe den kalde verdslige legalismen som omringer oss – vis dem forståelse!

2.     Innse at du fortsatt er en neofytt og fortsatt har mye å lære, og at du ikke skal være en «lærer» for andre, annet enn i den forstand at hver ortodoks kristen kan være en grunn til oppbyggelse (eller det motsatte) for andre ved sin oppførsel. Denne oppbyggelsen gjelder så klart først for ens egen familie, og dette er et sted der du, etter det du har fortalt meg, er meget svak… Du har i dine tidligere brev gitt inntrykk for at du og din kone er i ferd med å drive fra hverandre, at din sønn kanskje ikke vil ende opp som ortodoks – men hvordan kan en kristen husbond og far innse dette uten å fylles med iver til å rette på seg selv før disse katastrofene skjer? (For hvis dette skjer, vil du ha skylden: fordi du ikke gav din familie et eksempel på en kristen levemåte som kunne inspirere og varme dem, men bare en legalistisk, sjelløs «retthet» som kun er fôr for sitt ego).

3.     Begynn å ydmyke deg selv foran andre, å handle med dem først og fremst med medlidenhet og kjærlighet; strekk deg så langt som mulig for å se ting fra deres synspunkt og ikke forakte deres følelser. Slutt å vær egoistisk og lær deg å leve i fred med de kristne rundt deg. Dette skjer ikke på én dag, men du kan begynne.

4.     Begynn å studere den ortodokse kristendommens ABC på alvorlig måte. Har du lest Usynlig Krig i det siste? – det er et godt sted å begynne…

Jeg har sagt nok, kanskje mer enn du kan fordøye i én omgang. Jeg beordrer deg ikke til å «forsake alle dine idéer» eller bli et helt annet menneske umiddelbart. Jeg vil bare at du begynner å jobbe mer med deg selv og vise andre større medlidenhet, og slutte å prøve å være fullt så «riktig.» Dette er ikke så umulig, og jeg tror aldri du vil finne lykke og åndelig fred med mindre du gjør dette.

Oversatt fra: Hieromonk Damascene, Father Seraphim Rose: His Life and Works, Platina, CA: St Herman of Alaske Brotherhood, s.845-7

Bedre å dø enn å overleve ved urett

Hans Hellighet Patriark Pavle av Serbia (+2009)

"Hvis den eneste måten å skape et Stor-Serbia på er ved kriminalitet, kan jeg ikke godta det. La det Serbia forsvinne. Og hvis et mindre Serbia kun kan overleve ved kriminalitet, la også dette forsvinne. Og hvis alle serbere måtte dø og kun jeg ble igjen, og jeg kunne overleve kun ved kriminalitet, da ville jeg ikke ha godtatt det; det ville vært bedre for meg å dø."

Det behagelige liv er en fare for vår frelse

av Eldste Efraim av Arizona

Ære være den eneste vise Gud, som vet hvordan å trekke ut sødme fra bitterhet og derved berike vår kunnskap i Hans grenseløse kjærlighet for oss. Han formaner oss med lidelser og prøvelser, slik at Han kan trekke oss nærmere til seg; for Han vet at det er ved dette livets sorger at mennesket forblir hos Ham og finner frelse.

Det behagelige livet er svært farlig for vår evige frelse. Det er ikke Guds Ånd som bor i dem som lever i behag, men heller djevelens ånd, slik Fedrene sier. Av den grunn, må vi møte dette livets sorger med tålmod og takksigelse, for begge disse er Gud til behag. Må Herren gi oss stor tålmodighet i vårt livs sorger, slik at vi i alt må takke godenes Giver som forsørger for oss.

Bien og fluen

av Hl. Paisios av Det hellige fjell Athos

Jeg kjenner fra erfaringen at i dette livet er mennesker delt inn i to kategorier. En tredje kategori eksisterer ikke; enten tilhører man den ene eller den andre kategorien. Den første kategorien mennesker er å ligne med fluen. En av hovedegenskapene til en flue er at den er tiltrukket av møkk. For eksempel, hvis man ser en flue som flyr inn i en hage som er full av vakre blomster med de herligste lukter, vil fluen ignorere dem, men heller oppsøke en eller annen haug med møkk den finner på bakken. Fluen vil rote rundt i møkka og føle seg komfortabel med den dårlige lukten. Hvis fluen kunne snakke, og du spurte den om å vise deg en rose i den vakre hagen, ville den si: «Jeg vet ikke engang hvordan en rose ser ut! Jeg vet bare hvor jeg skal finne avfall, søppel og møkk.» Mennesker som hører til denne kategorien er opplært i å tenke negativt, og ser derfor alltid de dårlige tingene i livet, mens de ignorerer og motstår nærværet av Det gode.

Den andre kategorien mennesker er å ligne med bien. Hovedegenskapen til en bie er at den alltid er på utkikk etter noe søtt og godt å sitte på. Hvis en bie kommer inn i et rom som er fullt av møkk, men det er en liten bit av noe søtt i et hjørne, så vil den fly dit og sette seg på det som er søtt. Hvis vi på samme vis spør bien om å vise oss hvor møkka er, så vil den svare: «Jeg vet ikke. Jeg kan bare si deg hvor det finnes blomster, søtsaker, honning og sukker.» Den kjenner bare de gode tingene i livet, og er uvitende om alt det onde. Dette er den andre kategorien mennesker, de som har en positiv måte å tenke på og som derved ser det gode i alle ting. De forsøker alltid å dekke over ondskap for å beskytte sine medmennesker. Helt motsatt vil de som tilhører den første kategorien alltid forsøke å lete opp ondskapen og bringe den til overflaten. 

Derfor, når noen kommer til meg, og begynner å komme med beskyldninger om andre mennesker slik at jeg kommer i en vanskelig situasjon, vil jeg alltid fortelle historien ovenfor som et eksempel. Så ber jeg dem ta et valg på hvilken kategori de ønsker å være en del av, så de kan finne mennesker av samme kategori å omgås med. 

Oversettelse: Johannes H. Solberg

55 maksimer av f. Thomas Hopko

1. Ver alltid med Kristus og stol på Gud i alle ting.
2. Be slik du kan, ikkje slik du trur du må.
3. Ha ein gjennomførbar bøneregel som du disiplinerer deg til å gjennomføra.
4. Sei Fadervår fleire gonger for dagen.
5. Gjenta ei kort bøn når tankane dine ikkje er opptekne.
6. Bøy deg til marka nokre gonger når du ber.
7. Et sunn mat i moderasjon og fast på fastedagar.
8. Praktiser å vera stille, både innvendig og utvendig.
9. Sit i stille i mellom 20 til 30 minutt kvar dag.
10. Utfør nestekjærlege gjerningar i løyndom.
11. Gå regelmessig til gudstenester.
12. Gå regelmessig til skrifte og ta del i den heilage nattverden.
13. Ikkje gå i dialog med uvelkomne tankar og kjensler.  
14. Legg regelmessig alle dine tankar og kjensler fram for ein person du stolar på.
15. Les den heilage skrifta regelmessig.
16. Les gode bøker, litt om gongen.
17. Ha fellesskap med helgenane.
18. Ver ein vanleg person, ver ein av menneskeslekta.
19. Ver høfleg mot alle, i første rekkje mot familiemedlemmer.
20. Hald det reint og ha orden i heimen din.
21. Ha ein sunn og helsebringande hobby.
22. Tren regelmessig.
23. Ta ein dag om gongen, ta ein ting om gongen. 
24. Ver fullstendig ærleg, først og framst med deg sjølv.
25. Ver trufast i det små.
26. Gjer arbeidet ditt, og gløym det så.
27. Gjer det vanskelegaste og mest smertefulle først.
28. Sjå røyndomen i augo.
29. Ver takksam.
30. Ha godt humør.
31. Ver enkel, gøymt, stille og liten.
32. Ikkje søk merksemd.
33. Lytt når folk snakkar til deg.
34. Ver vaken og merksam, fullt ut nærverande der du er.
35. Ikkje tenk eller snakk om noko meir enn naudsynt.
36. Snakk enkelt, klart, fast og direkte.
37. Flykt frå fantasiar og overanalysering.
38. Flykt frå det kjødelege, seksuelle så snart det dukkar opp.
39. Ikkje klag, surmul, muml eller syt.
40. Ikkje søk etter at nokon skal rosa deg, eller synast synd på deg.
41. Samanlikn deg ikkje med nokon.
42. Døm ingen for noko.
43. Prøv ikkje å overtyda nokon om noko.
44. Ikkje forsvar eller rettferdiggjer deg sjølv.
45. Ver definert og bunden av Gud, ikkje av folk.
46. Ta imot kritikk med mild aksept og undersøk kritikken grundig.
47. Gje råd berre når du blir spurt eller når det er di plikt.
48. Gjer ingenting for andre som dei kan og bør gjera sjølve.
49. Ha eit dagleg tidsskjema over aktivitetar for å unngå det tilfeldige.
50. Vis miskunn både mot deg sjølv og andre.
51. Forvent ikkje anna enn å bli kraftig freista heilt til siste andedrag.
52. Fokuser utelukkaande på Gud og på lyset, og aldri på mørket, freistingar eller synd.
53. Hald ut den prøvinga du sjølv og dine eigne feil representerer, ved Guds nåde.
54. Når du ramlar, reis deg straks opp att og prøv på nytt.
55. Ver ikkje redd for å spørja om hjelp når du treng det - utan frykt eller skam.

Oversettelse: Øystein Lid

Klosterlivet og Ekteskapet

av Hans Allhellighet Bartholomeos I,
Erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma,
og Økumenisk Patriark

Den ortodokse kirke knytter [klosterlivet] til ekteskapets sakrament. Sølibat og ekteskap står ikke i motsetning til hverandre; i stedet sammenliknes de med og rettes til Guds kjærlighet. I den forstand, anses klosterlivet som samsvarig med ekteskapet. Kjærlighetens kraft kan trossalt ikke slukkes. Derved fullendes klosterlivets kyskhet i kjærlighet, akkurat som ekteskapets sakrament konsumeres i kjærlighet. Det er derfor uheldig at århundre med negative holdninger tilskrevet klosterlivet har bidratt til en undervurdering av ekteskapet, som om det ugifte liv var Gud til større behag, eller åndelig mer oppfyllende, enn ekteskapet.

For Kirkefedrene, kan en ikke oppnå kjærlighet uten avhold; kyskhet er umulig uten barmhjertighet. Menneskets «lidenskaper må løftes opp til himmelen» ved åndelig disiplin og askese. Selv den mest lidenskapelige kjærlighet blir «guddommelig og velsignet.» Det er ingen del av menneskets liv og ingen egenskap innen menneskets natur som ikke kan omvandles og reorientert til et guddommelig og åndelig mål ved bønn og askese.

I denne forstand, er klosterlivets en kjærlighetens vei, som er det kristne Evangeliets vei, hverken mer eller mindre, og det er ikke annerledes eller bedre enn ekteskapets vei. Mennesker er skapt til å elske; de er skapt i bildet og likheten til en Gud som er kommunion. Ja, mennesker blir sanne mennesker kun i forhold til andre. Dette gjelder munken like mye som det gjelder den som bor i verden. Klosterlivets tilbaketrekking burde aldri bli en forsakelse av sosialt ansvar. Lett sagt, er klosterlivet, som med ekteskapet, et kjærlighetssakrament; allikevel er det den mystiske kjærlighets sakrament, rettet mot oppfyllelsen av det bibelske bud om å elske Gud og vår neste. Det er en kjærlighet større en noe menneskelig prestasjon og åndelig dyd. En levende erfaring av kjærlighet fremmer oss til åndelig modenhet, til mye større grad enn den strengeste asketiske disiplin. Det er kjærlighetens flamme som holder liv i verden. Én enkelt person som brenner med kjærlighet er i stand til å forsone hele verden med Gud (se 1 Mos. 18). Det er derfor den øst-kristne mystikeren taler om guddommelig Eros, som oppsluker og retter hele ens vesen til guddommelig kjærlighet. Møtet med kjærlighetens mysterium er det åndelige livets mål, både for munken og den som er gift.

For Den ortodokse kirke, om man er gift eller sølibat, er kallet å streve for å omvandle ens omgivelser og miljø ved kjærlighet. Ekteskapet idealiseres ikke, og klosterlivet idoliseres ikke. Begge kan bli idoler dersom en ser på dem som mål i seg selv. Både ekteskapet og klosterlivet er sterke symbolske måter å streve på for å oppnå kjærlighetens endelige mål, enten ved forhold i familie og samfunn eller ved bønn i ens celle eller kloster. Kirken ser Guds kjærlighet i øynene til hvert menneske og i naturens hellighet. Om en taler om ekteskap eller klosterlivet, foretrekker Den ortodokse kirke å beskrive det som en måte å lære hvordan å leve og hvordan å elske. Ekteskapet og klosterlivet er viktige fordi folk er viktige, fordi kjærligheten er viktig, og fordi menneskets velferd står langt høyere enn noe lovverk eller åndelig ambisjon. Det er det som gir begge disse en sakramental egenskap.

Oversatt fra: Encountering the Mystery, New York: Doubleday 2008, s.69-70.

Kirken

av Hl. Elder Porfyrios

Kirken er uten begynnelse, uten ende og er evig, akkurat som den treenige Gud, Kirkens grunnlegger, er uten begynnelse, uten ende og er evig. Den er uskapt akkurat som Gud er uskapt. Den var før alle ider, før englene, før verdens skapelse – før verdens grunnvoll ble lagt slik Apostelen Paulus sier. Den er en guddommelig institusjon og i den bor hele guddommens fylde. Den uttrykker Guds rikelig varierte visdom. Den er mysterienes mysterium. Den var skjult og ble åpenbart ved tidenes ende. Kirken forblir urokket fordi den har Guds kjærlighet og vise forsyn som sine grunnvoller.

Den hellige Treenighetens tre Personer utgjør den evige Kirke. Englene og menneskene var i den treenige Guds vilje og kjærlighet siden begynnelsen. Vi mennesker ble ikke født nå, men var før alle tider i Guds allvitenhet.

Guds kjærlighet skaper oss i Hans bilde og likhet. Han omfavnet oss innenfor Kirken til tross for at Han kjente til vårt frafall. Han ga oss alt for også å gjøre oss til guder ved nådens frie gave. Først og fremst, misbrukte vi vår frihet og tapte vår opprinnelige skjønnhet, vår opprinnelige oppriktighet og skilte oss fra Kirken. Utenfor Kirken, langt borte fra den hellige Treenighet, mistet vi Paradis, alt. Men utenfor Kirken finnes ingen frelse, der er det intet liv. Og derfor lot ikke Gud Faders medlidende hjerte oss forbli bortkastet fra Hans kjærlighet. Han gjenåpnet for oss Paradisets porter ved tidenes ende og viste seg i kjødet.

Ved Guds enbårne Sønns guddommelige menneskevorden, ble Guds evige plan for menneskets frelse igjen åpenbart for menneskene. I sitt brev til Timoteus, sier Apostelen Paulus: stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Apostelen Paulus’ ord er tettpakkede med betydning: guddommelige, himmelske ord!

I sin uendelige kjærlighet, gjenforente Gud oss med sin Kirke i Kristi person. Ved å stige inn i den uskapte Kirke, kommer vi til Kristus, vi trår inn i den uskapte verden. Vi troende kalles til å bli uskapt ved nåde, å bli deltakere i Guds guddommelige energier, å trå inn i guddommens mysterium, å stige over vår verdslige tankegang, å dø til det «gamle mennesket» og bli fordypet i Gud. Når vi lever i Kirken, lever vi i Kristus.

Kirkens overhode er Kristus og vi mennesker, vi kristne, er legemet. Apostelen Paulus sier, Og Han er hodet for legemet, som er Kirken. Kirken og Kristus er ett. Legemet kan ikke være foruten dets hode. Kirkens Legeme næres, helliges og lever med Kristus. Han er Herren, allmektig, allvitende, som er alle steder og oppfyller alt, vår stav, vår venn, vår bror: Kirkens søyle og faste grunnvoll. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, grunnlaget – alt. Uten Kristus finnes ikke Kirken. Kristus er Brudgommen; hver enkelt sjel er Bruden.

Kristus forente Kirkens legeme med himmelen og med jord, med engler, mennesker og all skapning, med alt Gud har skapt – med dyr og fugler, med hver bitteliten villblomst og hvert mikroskopiske insekt. Kirken ble da fylt av Ham som fyller alt i alle, dvs. av Kristus. Alt er i Kristus og med Kristus. Dette er Kirkens mysterium.

Kristus åpenbarte enheten mellom Hans kjærlighet og oss: Kirken. På egenhånd er jeg ikke Kirken, men kun sammen med deg. Til sammen er vi alle Kirken. Alle blir innlemmet i Kirken. Vi er alle ett og Kristus er hodet. Ett legeme, ett Kristi legeme. Dere er Kristi legeme og Hans lemmer, hver etter sin del. Vi er alle ett fordi Gud er vår Far og er overalt. Når vi opplever dette er vi i Kirken. Dette er vårt Herres ønske for alle Kirkens medlemmer, slik at uttrykte det i sin yppersteprestelige bønn: at de må være ett. Men det er noe du kan forstå kun ved nåde. Vi opplever enhetens og kjærlighetens glede, og vi blir ett med alle. Det finnes ikke noe mer praktfullt enn dette!

Det viktige for oss er å stige inn i Kirken – å forene oss med våre medmennesker, med hver og éns gleder og sorger, å føle at disse er våre egne, å be for alle, å sørge for deres frelse, å glemme oss selv, å gjøre alt for dem slik Kristus gjorde for oss. I Kirken blir vi ett med hver ulykkelig, lidende og syndig sjel.

Ingen burde ønske å frelses alene uten at alle andre også frelses. Det er feil for noen å be for seg selv, at han må bli frelst. VI må elske andre og be om at ingen sjel går tapt, at alle må stige inn i Kirken. Det er det som teller. Og det er med dette ønske en burde forlate verden for å ta bolig i et kloster eller i ødemarken.

Hl. Porfyrios med Trooditissa-ikonet av Jomfru Maria

Når vi isolerer oss fra andre, er vi ikke kristne. Vi er sanne kristne når vi har en dyp følelse for at vi er medlemmer i Kristi mystiske legeme, i Kirken, i et ubrutt kjærlighetsforhold – når vi lever forent i Kristus, dvs. når vi opplever enhet i Hans Kirke. Det er derfor Kristus ber til sin Fader og sier, at de må bli ett. Han gjentar bønnen om og igjen og apostlene legger vekt på det overalt. Dette er Kirkens dypeste aspekt, dens høyeste betydning. Det er her hemmeligheten er å finne: for alle å forenes i Gud som én person. Det finnes ingen annen religion lik denne; ingen annen religion sier noe slikt. De har noe å si, men ikke dette mysteriet, dette utmerkede punktet i mysteriet der Kristus forlanger og sier til oss at det er slik vi må bli, at Han vil at vi skal bli Hans.

Vi er ett selv med dem som ikke står Kirken nær. De er langt unna på grunn av uvitenhet. Vi må be at Gud vil opplyse dem og endre dem slik at de også kan komme til Kristus. Vi ser ting på en menneskelig måte, vi beveger oss på et annet nivå og ser for oss at vi elsker Kristus. Men Kristus, som lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier til oss: Elsk deres fiender. Vi er nødt til å be om at vi alle vil forenet, forenet i Gud. Da, hvis vi utlever denne bønnen, vil vi oppnå tilsvarende resultat; vil vi alle forenes i kjærlighet.

For Guds folk er det ikke noe som heter avstand, selv om de er tusenvis av mil fra hverandre. Uansett hvor langt unna våre medmennesker måtte være, må vi stå dem bi. Jeg har noen som stadig vekk ringer meg fra en by som ligger ved Indiahavet – Durban heter det, hvis jeg uttaler det riktig. Det er i Sør-Afrika, to timers kjøretid fra Johannesburg. Ja, for noen dager siden kom de hit. De tok med seg en syk person til England og kom først hit for å be meg lese en bønn. Jeg var meget rørt.

Når Kristus forener oss, finnes ikke avstand. Når jeg forlater dette livet vil det være bedre. Jeg vil være nærmere dere.

Kirken er det nye liv i Kristus. I Kirken finnes ingen død og intet dødsrike. Hl Johannes Evangelisten sier: Om noen holder Mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden. Kristus gjør slutt på døden. Enhver som kommer inn i Kirken frelses; han blir evig. Livet er ett, en ubrutt kontinuitet: det finnes ikke ende, eller død. Enhver som følger Kristi bud vil aldri dø. Han dør i kjødet, død til lidenskapene, og begynner i dette liv å leve i Paradis, i vår Kirke, og deretter i evigheten. Med Kristus, blir døden omgjort til broen som vi i et øyeblikk krysser for å fortsette å leve i det lys som aldri slukkes.

Fra det øyeblikk jeg ble en munk, har jeg trodd på at døden ikke finnes. Det er det jeg følte, og slik jeg alltid føler – at jeg er evig og udødelig. Hvor praktfullt!

I Kirken som har frelsende sakramenter finnes ikke fortvilelse. Vi er kanskje dypt syndige. Men vi skrifter, presten leser bønnen, vi tilgis og vi fortsetter mot udødeligheten, uten noe uro eller frykt.

Når vi elsker Kristus, lever vi Kristi liv. Dersom vi, ved Guds nåde, lykkes i dette, vil vi befinne oss i en annen tilstand. Vi lever i en annen, misunnelsesverdig tilstand. For oss er det intet å frykte; verken døden, eller djevelen og helvete. Alle disse finnes for dem som er langt unna Kristus, for dem som ikke er kristne. For oss kristne som gjør Hans vilje, finnes ikke slikt, som Evageliet sier. Det vil si, de finnes, men når en tar livet av sitt gamle selv med dets lyster og begjæringer, legger man ikke noe vekt på djevelen og ondskap. Det bryr oss ikke. Det som er viktig er kjærlighet, å tjene Kristus og våre medmennesker. Hvis vi oppnår å føle glede, kjærlighet, fryktløs gudsdyrkelse, hvis vi er i stand til å si, Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, da kan ingen hindre oss i å stige inn i dette mysteriet.

Ved å tilbe Gud lever du i Paradis. Hvis du kjenner og elsker Kristus, lever du i Paradis. Kristus er Paradis. Paradis begynner her. Kirken er Paradis på jord, akkurat det samme som Paradis i himmelen. Det same Paradis som er i himmelen, er også her på jord. Der er alle sjeler ett, akkurat som den hellige Treenighet er tre Personer, men som forenes og utgjør én.

Vår hovedmål er å overgi oss til Kristus, å forene oss med Kirken. Hvis vi stiger inn i Guds kjærlighet, inngår vi i Kirken. Hvis vi ikke går inn i Kirken, hvis vi ikke blir ett med den jordiske Kirken her og nå, er vi i fare for å tape også den himmelske Kirke. Og når vi sier «himmelske», ikke tenk at vi vil finne blomsterhager, fjell, bekker og fugler i det andre liv. Jordisk skjønnhet finnes ikke der; der er det noe annet, noe meget opphøyd.

Den som opplever Kristus blir ett med Ham, med Hans Kirke. Han opplever en ekstatisk fryd. Dette livet er annerledes en livet andre mennesker lever. Det er glede, det er lys, det er fryd, det er opphøyelse. Dette er Kirkens liv, Evangeliets liv, Guds rike. «Guds rike er inni oss.» Kristus kommer inn i oss og vi er inni Ham. Dette skjer på samme måte som en jernstang blir ild og lys når den legges oppi ilden; så snart den tas ut av ilden blir jernstangen igjen svart og mørk.

I Kriken skjer det et guddommelig samkvem, og vi gjennomtrenges av Gud. Når vi er med Kristus er vi i lyset; og når vi lever i lyset finnes ikke mørke. Men lyset er ikke konstant; det er avhengig av oss. Det er akkurat som jernstangen, som blir mørkt når den tas ut av ilden. Mørket og lyset er uforenelige. Vi kan aldri ha mørkhet og lys samtidig. Enten lys eller mørke. Når du slår på lyset, forsvinner mørket.

For å bevare vår enhet må vi være lydhøre ovenfor Kirken og hennes biskoper. Når vi er lydhøre ovenfor Kirken er vi lydhøre ovenfor Kristus selv. Kristus ønsker at vi blir én hjord med én hyrde.

La oss ha medfølelse for Kirken. La oss elske den inderlig. Vi burde ikke godta at dens representanter kritiseres og anklages. På Det hellige fjell var ånden i hvilken jeg ble næret ortodoks, dyp, hellig og stille – uten konflikter, uten uenigheter og uten klander. 

Vi burde ikke støtte dem som anklager presteskapet. Selv om vi skulle se en prest gjøre noe negativt med våre egne øyne, burde vi ikke tro det, eller tenke over det, eller snakke om det med andre. Det samme gjelder Kirkens lekmenn og alle personer. Vi er alle Kirken. De som klandrer Kirken på grunn av det hennes representanter gjør feil, mens de hevder at de hjelper til med å rette på henne, begår en stor feil. De elsker ikke Kirken. De elsker heller ikke Kristus. Vi elsker Kirken når vi med vår bønn omfavner hver og én av dens medlemmer, og gjør det Kristus gjorde – når vi ofrer oss selv, forblir årvåkne, og gjør alt på samme måte som Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt, ikke truet når Han led.

Vi må også passe på å iaktta de formelle aspektene: å delta i sakramentene, særlig den hellige Nattverden. Det er i disse tingene at en finner ortodoksien. Kristus ofrer seg selv til Kirken i sakramentene og over alt annet i Nattverden. La meg i all ydmykhet dele med dere en opplevelse jeg selv hadde av guddommelig hjelp, slik at dere kan se sakramentenes nåde.

…

Vår religion er religionenes religion. Den kommer fra åpenbaring, den autentiske og sanne religion. Andre religioner er menneskelige, hule. De kjenner ikke til den treenige Guds storhet. De vet ikke at vårt mål, vår skjebne, er å bli guder ved nåde, å oppnå den treenige Guds likhet, å bli ett med Ham og hverandre. Disse er ting som andre religioner ikke kjenner. Vår religions endelige mål er at de må bli ett. Her blir Kristi verk oppfylt. Vår religion er kjærlighet, den er eros, den er iver, den er galskap, den er lengsel etter guddommen. Alle disse har vi inni oss. Vår sjel forlanger at vi oppnår dem.

Men for mange er religion virkelig strev, smerte og urolighet. Derfor blir mange «religiøse» sett på som uheldige, fordi andre kan se den desperate tilstanden de er i. Og slik er det. Dette er fordi, når et menneske ikke forstår religionens dypere betydning og ikke opplever den, blir religionen en sykdom, ja, en forferdelig sykdom. Så forferdelig at mennesket mister kontroll over sine egne handlinger og blir svaksindig og feig, han fylles av smerte og uro og blir drevet at og fram av den onde ånd. Han gjør prostrasjoner, han gråter, han roper, han tror han ydmyker seg selv, og all denne ydmykheten er et Satans verk. Noen slike mennesker opplever religion som et helvete. De gjør prostrasjoner og korsets tegn i kirken og sier, «vi er uverdige syndere,» men så snart de kommer ut igjen spotter de alt som er hellig så fort noen forarger dem litt. Det er veldig tydelig noe demonisk i dette.

Den kristne religionen omvandler og helbreder folk. Men den viktigste forutsetningen for at noen skal anerkjenne og skjelne sannheten er ydmykhet. Egoisme formørker menneskets sinn, det forvirrer ham, det villeder ham, til vranglære. Det er viktig for et menneske å forstå sannheten.

…

Synden skaper stor psykisk forvirring hos et menneske. Og ingenting kan drive denne forvirringen bort – ingenting bortsett fra Kristi lys. Kristus tar det første skrittet: Kom til Meg, alle dere som strever… Da mottar vi dette lyset ved vår godvilje, som vi uttrykker ved vår kjærlighet til Ham, ved bønn, ved vår deltakelse i Kirkens liv og ved sakramentene.

Ofte vil verken strev, prostrasjoner eller å gjøre korsets tegn tiltrekke Guds nåde. De finnes hemmeligheter. Det viktigste er å gå forbi formalitetene og komme til det som virkelig teller. Uansett hva som gjøres, må det gjøres med kjærlighet.

Kjærlighet forstår alltid behovet for å ofre ting. Alt som gjøres med tvang vil alltid føre til at sjelen reagerer med fornektelse. Kjærlighet tiltrekker Guds nåde. Når nåden kommer, kommer Helligåndens gaver. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Det er dette ting en sunn sjel i Kristus burde ha.

Med Kristus fylles et menneske med nåde og lever over all ondskap. Ondskap finnes ikke for ham. Det finnes bare godt, som er Gud. Ondskap kan ikke være. Mørkhet kan ikke være mens det er lyst. Mørket kan heller ikke omringe ham siden han har lyset.

Oversatt fra: Wounded by Love: The Life and the Wisdom of Elder Porfyrios, Limnim Evia, Hellas; Denise Harvey, 2005, s.87-95