Om de heterodokse

av Fader Serafim Rose

 

Ortodoksien er Kirken grunlagt av Kristus for menneskelighetens frelse, og derfor må vi med våre liv bevare dens ubesudlede lære og vår trofasthet til den. Kun i Den ortodokse kirke gis nåde ved sakramentene (de fleste andre kirker hevder ikke en gang å ha sakramenter på noen alvorlig måte). Kun Den ortodokse kirke er Kristi Legeme, og hvis frelsen er vanskelig nok innenfor Den ortodokse kirke, må det være enda vanskeligere utenfor Kirken!

Men det er ikke for oss å si hvilken tilstand de utenfor Den ortodokse kirke er i. Hvis Gud ønsker å frelse noen som er kristne på den beste måte de vet om, uten å noen gang kjenne til Den ortodokse kirke, er det opp til Ham, ikke oss. Men når Han gjør dette, er det utenfor den vanlige frelsesveien Han har vist oss – som er Kirken, som del av Kristi Legeme. Jeg kan godta opplevelsene til protestanter som er «gjenfødte» i Kristus; jeg har møtt mennesker som har forandret hele livet ved å møte Kristus, og kan ikke fornekte deres opplevelse bare fordi de ikke er ortodokse. Jeg kaller disse menneskene «subjektive» eller «begynnende» kristne. Men før de forenes med Den ortodokse kirke kan de ikke ha kristendommens fylde, de kan ikke være objektive kristne som tilhører Kristi Legeme og mottar sakramentenes nåde. Jeg tror det er derfor det er så mange forskjellige grupperinger blant dem – de begynner det kristne liv ved en sann omvendelse til Kristus, men de kan ikke fortsette det kristne liv på riktig måte før de forenes med Den ortodokse kirke, og derfor erstatter de Kirkens lære og sakramenter med sine egne meninger og subjektive erfaringer.

Jeg ville derfor ha sagt dette om de kristne som er utenfor Den ortodokse kirke: de har ikke enda sannhetens fylde – kanskje den ikke enda har blitt åpenbart for dem, eller kanskje det er vår skyld for ikke å ha levd og lært Den ortodokse tro på en måte de kan forstå. Med slike mennesker kan vi ikke ha trosenhet, men det er ingen grunn til at vi burde anse dem som fullstendig bortkomne og lik hedninger (vi burde jo ikke være fiendtlige mot hedninger heller – de har heller ikke sett sannheten enda!). Det er sant at mange heterodokse hymner inneholder en lære eller i hvert fall legger vekt på noe som er galt – særlig ideen at når man først er «frelst» trenger man ikke å gjøre noe videre siden Kristus har gjort alt for deg. Denne ideen hindrer folk til å se ortodoksiens sannhet som understreker at vi må streve for vår frelse selv etter Kristus har gitt os den, som Hl. Paulus sier: arbeid på deres frelse med frykt og beven [Fil. 2:12]. Men nesten alle de religiøse julesangene er rette, og de synges av ortodokse kristne i [Vesten] (selv i de strengeste kloster!).

Ordet «heretiker» blir brukt alt for ofte i dag. Det har en viss bruk, å skille nye dogmer fra Den ortodokse lære; men få av de heterodokse kristne i dag er bevisste «heretikere,» og det gagner virkelig ingen å kalle dem det…

…Vi burde anse de heterodokse som mennesker som ortodoksien ikke enda har blitt åpenbart for, som mennesker som er potensielt ortodokse (om bare vi ga dem et bedre eksempel!). Det er ingen grunn til at vi ikke skall kalle dem kristne eller være vennlige med dem, å anerkjenne at vi i hvert fall har tro til Kristus i felles, og leve i fred særlig med våre egne familier. St. Innocents holdning til romersk-katolikkene i California er et godt eksempel for oss. En hard, polemisk holdning er nødvendig kun når de heterodokse prøver å villede vår flokk eller endre vår lære…

Når det gjelder fordommer, tilhører dette mennesker, og ikke Kirken. Ortodoksien krever ikke at du godtar noen slags fordommer eller meninger om andre raser, nasjoner, osv.

 

Oversatt fra: Father Seraphim Rose: His Life and Works, kapittel 84.