"Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?"

Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?

For nordmenn flest er Den ortodokse kirke noe fremmed. Mange har aldri hørt om den, og de som kjenner til den forbinner den kanskje med fremmede nasjonaliteter - russisk, gresk, rumensk, serbisk – eller har hørt snakk om “østkirken”. Uansett tilfellet, er det forståelig hvis kristne i Norge kanskje føler at Den ortodokse kirke har lite å tilby eller lite å gjøre med dem. Forståelig, ja, men riktig? Mange hadde kanskje vært overrasket dersom de fant ut at kirken i Norge, og hele Vesten for den sakens skyld, var ortodoks frem til 1054, da paven i Roma brøt kommunion med patriarken i Konstantinopel og deretter de andre østlige patriarkatene - at Olav den Hellige og Hallvard fra Lier er ortodokse helgener.  De tidlige norske kongene vi leser om i Heimskringla, som Haakon den Gode, Olav Tryggvason og Harald Hardråde, eller oppdageren Leif Eriksson, tilhørte alle Den ortodokse kirke. Rundt oss finner vi fortsatt minner om vår fortid som et ortodoks land, slik som øksen på kongeflagget eller Oslos ikonlike våpenskjold.

Ikke bare var Kirken i Norge ortodoks som del av det romerske patriarkat før 1054, men den hadde sterk tilknyttning til de samme østlige kirkene som nå i dag har brakt ortodoksien – apostlenes uendrede lære – tilbake til Norge, både ved misjonsarbeid og som en følge av innvandring. I 988, etter å ha undersøkt både jødedommen og islam, lot Valdemar Svainaldsson, storfyrste av Kievriket, seg døpe av misjonærer fra Konstantinopel, eller Miklagard som det het på gammalnorsk. Han kristnet deretter hele Kievriket og giftet seg med datteren til den øst-romerske keiseren Basilios II, Anna av Bysants. Dette var begynnelsen på det vi i dag kaller den russisk-ortodokse kirke, som forble et bispedømme underlagt patriarkatet i Konstantinopel helt til slutten av 1500 tallet da det ble et selvstyrt patriarkat. Sentralt i dannelsen av Kievriket var nordiske varjager eller væringer, og riket hadde sterk tilknyttning til Norge. I sagaene hører vi at Olav Tryggvason selv vokste opp i Kievriket hos nettopp denne Valdemar, og at Olav den Hellige også dro til Novgorod da Knut den mektige erobret Norge. Så nær sto Norge den østlige kirke at Harald Hardråde, Norges siste ortodokse konge, ble formant av den romerske paven på grunn av det store antallet med østlige biskoper i landet. Sterk tilknyttning til Skandiavia var det også i Konstantinopel, der keiseren ble voktet av den nordiske væringegarden. Ved Irenekirken, som fortsatt står der i dag, sto en liten kirke ved navn Panagia Varangiotissa – Den allhellige (Jomfru Maria) av Væringene - der det også var et sidekapell til ære for Hellige Olav.

Selv om Den ortodokse kirke i Norge var underlagt Roma og brukte Latin som liturgisk språk og en form for vestlig ritus, sto den på andre måter like nærme, om ikke nærmere, bispedømmer underlagt Konstantinopel, og bruk av bysantinsk ritus var på ingen måter mer fremmed for de første kristne skandinavere enn det romerske.

Historien viser tydelige at Den ortodokse kirke ikke er noe nytt i Norge, og etableringen av nye ortodokse menigheter nå i senere tider burde anses som en gjenkomst av Norges opprinnelige kirkesamfunn. Vi nordmenn som har valgt å forene oss med Den ortodokse kirke har ikke vendt bort til noe fremmed og eksotisk, men har vendt tilbake til våre egne røtter og føler oss hjemme i våre forfedres Kirke.

Men det var nesten 1000 år siden. Hva med i dag? Ortodoksien var kanskje ikke fremmed før, men den er det nå. Hva har den å tilby oss nordmenn i dag?

Kristus sier, “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg” (joh. 14:6). Det er dette Den ortodokse kirke har å tilby, ikke bare nordmenn, men hele verden. Den ortodokse kirke er veien vår Frelser etablerte for oss så vi kunne ha evig liv i Ham. Den er Jesu Legeme, den opprinnelige Kirke, grunnlagt av Kristus og Hans apostler, og den alene har bevart den apostoliske lære – sannheten - uendret helt til i dag. Vår Herre sier ”Om noen vil følge etter Meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Meg” (matt. 16:24). Å bli ortodoks i Norge i dag er kanskje vanskelig og krevende for enkelte, men kristendommen handler om selvfornektelse. For de første kristne konvertitter, tidligere hedninger, var kristendommen en helt annen verden. Dåpen betydde et helt nytt liv, en helt ny måte å tenke på, å se verden på, en helt ny måte å tilbe Gud (som det bare var én av!) på. Men dette var intet hinder for dem. De elsket Kristus og fornektet alt, til og med sine egne liv, for sannheten. Brevet til Diognetus (ca. 150e.kr.) sier om de første kristne: “Hvert fremmed land er deres fedreland, og hvert fedreland er fremmed...De bor på jord, men er himmelens statsborgere.”

”Når vi har så stor en sky av vitner omkring oss” (heb. 12:1), kan vi virkelig fornekte sannheten fordi vi kanskje ikke er helt vant med bysantinsk ritus eller østlig musikk, fordi vi kanskje må reise litt lenger til kirken eller bor ved en menighet der Liturgien bes delvis på et fremmed språk, fordi venner og familie kanskje stiller vanskelige spørsmål eller ser rart på oss? ”Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verdig” (matt. 10:37-38). Elsker vi vårt språk mer enn Herren? Vår kultur? Vårt land? Våre vaner? Eller er vi ydmyke nok og trofaste nok til å følge Sannheten, selv når det er ubehagelig eller ukjent (mens vi, så klart, strever for å gjøre det enklere for andre)? Når Gud sa til Abram, “Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som Jeg skal vise deg” (1. mos. 12:1), dro han med én gang. Skal vi da våge å si Gud imot når Han kaller oss, ikke til et fremmed land, men tilbake til våre kristne røtter, til våre fedres Kirke, til sannheten?

Sannhetens fylde, nådens fylde, troens fylde, Kristi liv, apostlenes arv, de helliges samfunn, veien til frelsen. Det er dette Den ortodokse kirke har å tilby. Hvis vi virkelig tror dette, hvordan kan vi da velge å forbli utenfor? 

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri,
her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Gal. 3:28