Apostelen Andreas den Førstkalte

av Krysostomos, Biskop av Kyanea

I Kristi kirke er Apostelen Andreas kjent som «den førstkalte» (ο πρωτόκλητος), fordi, som vi tydelig ser fra historien i Evangeliet etter Johannes Teologen, var Andreas sammen med Johannes de første to disiplene som Herren kalte til seg (Joh. 1:37 og 1:40). Før de fulgte Kristus var Andreas og Johannes disipler av Johannes Forløperen (Joh. 1:35). Han viste dem Kristus-Messias. En dag så Døperen Kristus gående i nærheten av Jordan og sa til sine to disipler (Andreas og Johannes), som var i nærheten: «Dette er Guds Lam» (Joh. 1:36). Da fulgte de to disiplene Jesus, men nølte for å nærme seg Ham. Men de nærmet seg Jesus. Han snudde seg, så at de fulgte Ham og spurte: «Hva søker dere?» Men ved Herrens spørsmål skyndet Andreas seg, som den største i gruppen, til å spørre: «Rabbi, hvor bor du?» (Joh. 1:40), som betyr, Lærer det er Deg jeg søker. Herren sa med én gang til Andreas: «Kom og se,»…«De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen» (Joh. 1:40). Etter dette tilfellet fikk Andreas tittelen «den førstkalte», siden Andreas ble først kalt av Herren. Det er vennen til Apostelen Andreas, Evangelisten Johannes, som gir oss noen episoder fra hans liv. Det er fire slike episoder, der Apostelen Andreas skiller seg ut, som viser oss Apostelen Andreas i et meget elskverdig lys.

Den første er at Apostelen Andreas i bevisstheten til Den apostoliske kirke ikke fikk den store ære passende til en med hans personlighet og hans prestasjoner i Kirkens liv, fordi han hadde det privilegium å bli født som «Simon Peters bror» (Joh. 1:40). Og dette var naturlig, fordi Simon Peter var en veldig sterk personlighet, slik som den dagen da Saul av Tarsus, senere kalt Paulus, kom inn i Kirken. Simon Peter var den mest dominerende personligheten i hele Den apostoliske kirke. Men dette endret ikke Andreas’ følelser for sin bror, fordi Andreas var kronet med de kristne dåders krone, med en tålsom og ydmyk ånd.

Den andre episoden i Andreas’ liv, som Johannes forteller om, er at mens Andreas ble disippel en dag og apostel neste dag. Med én gang sprang han for å fortelle nyhetene til sin bror, Peter. «Han traff nå først sin bror Simon og sa til ham: Vi har funnet Messias» (Joh. 1:42).

I den tredje episoden, åpenbares det for oss en annen detalj om Andreas’ personlighet. Den viser oss et menneske med tro i sitt hjerte. Han var ute i ødemarken. Folkemengden hadde flokket fra alle kanter for å høre Jesu lære.  Når Han var ferdig med å tale, hadde solen vendt seg mot vesten. Et stort problem møtte disiplene den kvelden, og disiplene besto ikke denne prøvelsen. Det er nettopp her Andreas skiller seg ut fra de andre. «Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker» (Joh. 6:9). Han er den eneste fra gruppen med disipler som hadde i sitt hjerte tro om at, hvis han tok med denne gutten og det lille brødet han hadde til læreren, kunne han gjøre et eller annet under. Når Peter og disiplene med de fem talent trakk seg tilbake fra problemet, når disiplenes sjef hadde gitt opp alt håp om a mette folkemengden, tok Andreas den lille gutten i hånden og førte ham til Herren. Og så skjedde underet (Joh. 6:11). 

Og nå til den fjerde episoden, som viser oss Andreas som et storhjertet menneske.

Biskop Krysostomos av Kyanea

Det var noen av mine landsmenn, grekere, som gav årsak til denne siste episoden. Påsken nærmet seg, og det var også noen grekere blant pilgrimene som dro for å tilbe ved Solomos tempel. Disse var tydeligvis proselytter til Israels åndelige tro. De hørte om Kristus og følte inni seg et ønske om å bli kjent med Ham. De talte med Fillip, som har et gresk-makedonisk navn og ser ut til å ha kunnet gresk, og spurte om han kunne føre dem til Kristus, «Herre, vi vil gjerne møte Jesus» (Joh. 12:21). Dette var et problem for Fillip. Han visste at Messias hadde kommet kun til jødene. Hva hadde disse grekerne å gjøre med jødenes Messias? Og hans første tanke var sikkert å nekte å høre det de ba om, men i et øyeblikk tenkte han at han kunne spørre Andreas om sitt problem, siden Andreas skilte seg ut som disippelen som ville se problemet, ikke med jødenes forbud, men som et storhjertet menneske. Andreas med sitt greske navn (av de tolv disiplene hadde kun Andreas og Fillip greske navn, mens de andre hadde hebraiske) hadde rykte som en storhjertet mann. Han så inni seg hvordan disse menneskene ikke hadde rett til å ta veien til Kristus kun fordi de ikke kom fra samme religiøse miljø som ham. Og han tok dem med til Kristus (Joh. 12:22).

På pinsedagen mottok apostlene Helligåndens opplysning, og deretter spredte de seg for å forkynne for verden, siden de hadde mottatt «kraft ovenfra». Apostelen Andreas reiste opp til Svartehavskysten og forkynte Evangeliet mest i gresk-talende land, der greske kolonier hadde blomstret. Ifølge gresk-kypriotisk tradisjon, reiste Apostelen Andreas gjennom Kypros på en av sine reiser. Ved Apostelen Andreas’ kyst på Kypros, er det bygd et kloster til hans ære. Og vi, her i London sentrum, på Kentish Town Road, NW1, har satt opp vårt hellige tempel i hans navn, for å vise vår ærbødighet og kjærlighet for hans martyrnavn, der tusener av gresk-ortodokse flommer inn på den 30. november når vi minner hans martyrdød…

…Til slutt gikk Apostelen Andreas om bord i et skip og dro til Bysants, som da fortsatt var en liten landsby – en koloni som tilhørte Megara – der han grunnla det første kristne samfunnet, og ut av dette blomstret frem Det Nye Sion, kristendommens metropol, Konstantinopel. Der bygde han Mariakirken og ordinerte Hl. Stakys, en av de sytti disiplene, som biskop.

Etter Bysants dro han ned til Moria og slo seg ned i Patra, som var den viktigste byen i Hellas etter Korint. Denne byen var full av romere og hadde mangfoldige hedningetempler. Apostelen Andreas vant fort mange sjeler med sine prekener og undergjerninger. Underet han gjorde med Maximilla, konen til Egeati, den romerske prokonsul i Akaia, og hans syke tjener Sofoklis, Egeatis bror og deres tro til Kristus, førte til at Apostelen Andreas ble arrestert, fengslet og til slutt korsfestet. Tradisjonen forteller hva slags kors han gav opp sitt liv på, at han var naglet til et X-formet kors, og ba om å bli korsfestet med hode nedover, fordi han ikke følte seg verdig samme korsfestelse som Kristus. Apostelen Andreas’ korsfestelse skjedde den 30. november, på stedet der hans hellige kirke befinner seg i dag, nær havet. Hans hellige reklivier ble fraktet til Konstantinopel og lagt under det hellige alterbordet i De hellige apostlers kirke. Apostelens hodeskalle ble igjen i Patra. Herskeren av Morea, Thomas Paleologos, når han dro fra Patra etter tyrkerne først hadde erobret området i 1460 e.kr. tok med seg Den førstkaltes hodeskalle til Ancona i Italia. Derfra ble den senere fraktet til Peterskirken i Roma. I 1962 overtalte Det hellige metropolis og komunestyret i Patra Pave Paulus VI til å sende Apostelen Andreas’ hellige hodeskalle tilbake til landet han led sin martyrdød, til Patra, noe som skjedde den 26. september 1964. I dag befinner hans hellige hodeskalle seg i den nye og utmerkede Andreaskirken i Patra, bygd på stedet han led sin martyrdød. Den 19. januar 1980 ble også hans halvbrente kors gitt tilbake til Patra, som i lang tid var oppbevart i Marseille, i den romersk-katolske kirken av Hl. Viktor.

Nåde og takknemmelighet til Den romersk-katolske kirke for at den sendte relikvene – hodeskalle og kors – til Apostelen Andreas tilbake til Patra, til byen der han led martyrdød. Han var den eneste av de tolv disiplene som led martyrdød i Hellas.

La oss alle ta med oss det vi har lært av Apostelen Andreas. Nødvendige lærdommer om vårt åndelige liv. Han var et menneske med ydmykt hjerte, som ikke arbeidet for sitt eget rykte...La oss alle åpne våre hjerter til Kirkens Herre og la oss be denne Herren, vår Gud, å gi hver av oss en rik andel av Apostelen Andreas’ sjel, til gagn og åndelig oppbyggelse for vårt verdige folk. Amen.

Oversatt fra: 'Ο Απόστολος Ανδρέας ο Πρωτόκλητος' i ΑΓΑΘΟΕΡΓΙΗ: Τιμητικός Τόμος για τον Επίσκοπο Κυανέων Χρυσόστομο Μαυρογιαννόπουλο: Athen, 2008, s.132-137.