av f. Joseph Frawley
Hl. Johannes Damaskinos, som døde i 749, er kjent som en av Den ortodokse kirkes store teologer og hymngrafer. Hans hymner synges i dag som del av den daglige bønnesyklus, samt høytider og påsketiden, og til begravelsesgudstjenesten. Hans komposisjoner karakteriseres av en viss skjønnhet i form og stil, og av en klar fremvisning av teologiske sannheter gjennom poesi.
Hans mest berømte komposisjon er kanskje Påskekanonen, basert på Hl. Gregorios Naziansus’ Første Preken. Her taler Hl. Johannes om opplysning, veien fra døden til livet, og «Oppstandelsens utilnærmelige lys.» En annen kjent komposisjon av Hl. Johannes finner en i begravelsesgudstjenesten. Idiomela (hymner sunget etter egen komposisjon og meter) referer til sørg, svake skygger, og legemets fordervelse i graven. Men de taler også om Kristus som den Udødelige Konge som er medfølende og gir hvile til de hensovnede.
Disse hymnene fra begravelsesgudstjenesten vi synger i dag ble skrevet for å trøste en av brødrene i Hl. Saba klosteret som hadde mistet en venn. Hl. Johannes gjorde dette med god hensikt, men uten sin elders velsignelse. Siden Hl. Johannes ikke hadde holdt til sin regel, så hans elder på disse komposisjonene som drevet av selvvilje, stolthet og ulydighet. Derfor ba han om at Hl. Johannes skulle drives ut fra klosteret. De andre munkene gikk i forbønn for Johannes og hans elder ble enig om at han kunne bli hvis han var villig til å gjøre en ubehagelig jobb. Hl. Johannes frydet seg over dette og begynte arbeidet med iver. Hans elder frydet seg også over sin disippels ydmykhet og omvendelse.
I begynnelsen virker det som begravelsesgudstjenesten bare omtaler sorg og fortvilelse over det sjelen gjennomgår når den skilles fra kroppen (Idiomelon II), og «støvet, skyggene og asken» (IV), og hvordan vår skjønnhet, «skapt etter Guds bilde» (VIII), ligger vansiret i graven. Det er ikke rart om vi gråter og hyler når vi tenker på det mysterium som rammer oss. Ved å fokusere på dødens tragedie, Hl. Johannes ønsker at vi også tenker på vår egen død og syndens følger (dvs. død og fordervelse).
På den andre hånd er Påskekanonen «høyt festlig» og «skinner av lys.» For å uttrykke Oppstandelsens hemningsløse glede, valgte Hl. Johannes å komponere denne kanonen i 1. Tone, som karakteriseres av en viss storhet og glede. Hl. Johannes ber oss å være opplyst (1. Ode), fordi Kristus er livets soloppgang for alle (5. Ode). Frelseren fører oss fra døden til livet, fra jord til himmelen (1. Ode), og de døde «haster seg til lyset med gledelige steg» (5. Ode). Hl. Johannes taler gjentatte ganger om lys, om Kristi rettferdighet og medlidenhet, og Hans seier over døden. Kristus, den Nye Adam, kommer for å redde den falne Adam (og hele menneskeligheten) og gjenopprette ham til det livet han ble skapt til. Kristi Oppstandelse er «forløper til Oppstandelsens strålende og lyse Dag» (7. Ode) da Kristus, det tidløse Lys i legemlig form, skinner frem fra graven for alle! Vi vet dette, fordi vi hører denne kanonen om og igjen i påsketiden.
Men begravelsesgudstjenesten er ikke så godt kjent fordi vi ikke hører den ofte – kanskje bare et par ganger i året. Fordi vi sørger over tapet av en vi er kjær, pleier vi kun å huske disse hymnenes dystre deler. Men, selv midt i sorgen er det håp om det evige liv og forventning om Guds miskunn og medlidenhet. Gjennom Idiomela taler Hl. Johannes om Kristus som har utvalgt de døde (I) som er Hans tjenere (V, VI), ber Herren om å gi ham hvile blant dem som gleder seg (III), i velsignelse (IV), og i de levendes land (VI).
Ved første blikk virker kanskje Hl. Johannes’ begravelseshymner morbide og for opptatte av legemets oppløsning, men det er nyttig og lærerikt å tenke over dødens mysterium. Ortodoksiens helgener og åndelige veiledere har i alle tider forstått hvor viktig dette er. De som lengter etter frelse må tenke på død og dom. Tanken på vår egen dødelighet kan hindre oss i å synde, og også minne oss om den begrensede tiden vi har til å utarbeide vår frelse. Hl. Johannes Idiomela minner oss om hva som skjer med dem som er formørkede og forvrengte av synd. De blir fordervelsens arvinger, og deres død er virkelig sørgelig! Disse hymnene er også et håpsanker for de troende. De minner oss om at døden ikke lenger truer de rettferdige som har strevd for å rense seg selv fra synd og forene seg selv med Kristus.
Hl. Makarios av Egypt forteller oss, «Til den grad et menneske har ved egen styrke og tro deltatt i Helligåndens himmelske herlighet, og har utsmykket sin sjel med gode gjerninger, til samme grad vil også hans legeme forherliges på Oppstandelsesdagen» (Filokalia, Vol. IV, p. 349). De som ved omvendelse og åndelig strid mottar Helligåndens nåde vil bli guddommelige og himmelske i sjel og legeme. Men de som på andre hånd har sjeler forvrengte av synd vil vise et legeme som er full av hver motbydelighet.
Hl. Johannes vil ikke at vi skal tenke på gravens stygghet, men heller tenke på syndens styggdom, og hvordan den kan omvandles til åndelig skjønnhet. Akkurat som vi ikke kan tenke på Kristi korsfestelse uten Hans Oppstandelse, kan vi ikke tenke på døden uten å huske at vi skal gjenoppreises på Den siste dag. Begravelsens Idiomela og Påskekanonen, når lest sammen, minner oss om syndens følger, og også om veien til Oppstandelsen som Kristus har åpnet for oss. Men før legemets oppstandelse, må først komme sjelens oppstandelse. Vi må gå fra dødsfrykt til sann omvendelse og lengsel etter Gud, som viser seg i et rettferdig og guddommelig liv. Den åndelige skjønnheten i et slikt liv henviser Den guddommelige skjønnhet, som er én grunn til at helgenberetninger har slik kraft til å inspirere oss.
Hl. Johannes Damaskinos’ liturgiske poesi kan føre oss fra sorg til anger, omvendelse og til og med glede når vi ser vårt eget liv i lyset av Kristi død og oppstandelse. Når vi lytter til disse hymnene og tenker over dem, finner vi i dem forsikring om at denne forgjengelige natur vil en dag kle seg i uforgjengelighet, dødelighet i udødelighet, og at døden er oppslukt og seieren vunnet (1 Kor. 15:54).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar