Ta opp ditt kors

Ta Opp Ditt Kors

av Hl. Maria (Skobtsova) av Paris

Vi må søke en autentisk og dyp religiøs base for å forstå og rettferdiggjøre vår lengsel etter mennesket, vår kjærlighet til mennesket, vår vei blant våre brødre, blant folk.

Og varsler lyder fra to forskjellige sider. På den ene siden, den humanistiske verden, selv om den godtar grunnlaget for kristen moralitet og inter-menneskelige forhold, trenger den ingen utdyping, ingen rettferdiggjøring som ikke kommer fra seg selv. Denne verden holder seg innen tre dimensjoner, og med disse tre dimensjonene ser den ikke noe mer i hele eksistensen. På den andre siden, advarer også verden tilknyttet Kirken oss: ofte virker selve temaet om mennesket sekundært, noe som fjerner oss fra det primære, fra en autentisk kommunion med Herren. For denne verden, er kristendommen dette forholdet til Gud. Resten er kristianisering eller kristianifikasjon.

Vi må være døve for disse to advarslene. Vi må ikke bare gjette, vi må vite at den første, som kommer fra en verden uten Gud, ødelegger selve ideen om mennesket, som ikke er noe hvis han ikke er Guds bilde, mens den andre ødelegger ideen om Kirken, som ikke er noe hvis den ikke innebærer det individuelle mennesket i den, samt hele menneskeligheten.

Vi må ikke bare være døve for disse advarslene, vå må være bestemte på at det nettopp spørsmålet om en autentisk og dyp religiøs holdning til mennesket som er der alle den kristne og den gudløse verdens spørsmål møtes, og at selv denne gudløse verden venter på et ord fra kristendommen, det eneste ordet som kan helbrede og gjenopprette alle, og noen ganger til og med reise opp det som er dødt.

Men samtidig, kanskje i århundre nå, har den kristne sjelen lidd fra en slags mystisk protestantisme. Bare kombinasjonen av to ord har virkelig tyngde for den: Gud og jeg, Gud og min sjel, og min vei, og min frelse. For den moderne kristne sjelen er det mer naturlig å si ”Min Fader” enn ”Fader vår,” ”frels meg fra den onde,” ”gi meg i dag mitt daglige brød,” osv.

Og på disse veiene av det ensomme strevet for å nå Gud, virker det som alt har blitt gjennomgått, alle veier har blitt målt, alle farer har blitt tatt i betraktning, bunnen på alle dyp er kjent. Det er lett å finne en veileder der, om det er oldtidens asketiske bøker, eller moderne følgere av oldtidens asketiske tradisjoner, som er gjennomsyret av deres lære.

Men det er også en vei som søker et virkelig religiøst forhold til mennesker, som verken vil ha en humanistisk forenkling av menneskelige forhold eller en asketisk forakt for dem.

Før vi snakker om denne veien, må vi forstå at den delen av menneskets religiøse liv som omfattes av ordene ”Gud og min sjel” er basert på dens mystiske dyp.

Hvis vi alvorlig og ansvarlig avgjør å gjøre Evangeliets sannhet til en standard for våre menneskelige sjeler, vil vi ikke ha noen tvil om hvordan vi burde handle i noen av livets omstendigheter: vi burde gi avkall på alt vi har, ta opp vårt kors, og følge Ham. Det eneste Kristus etterlater oss er veien som fører til Ham, og korset vi bærer på skuldrene, etterlikner korset Han ba til Golgata.

Det kan generelt bekreftes at Kristus kaller oss til å etterlikne Ham. Det er hele betydningen bak all kristen moralitet. Og uansett hvor forskjellig diverse mennesker i forskjellige tider forstår denne etterlikningen, kommer all asketisk lære innenfor kristendommen tilbake til dette. Ørkenboere etterlikner Kristi førti dager i ørkenen. Fastere faster fordi Han fastet. Etter Hans eksempel, ber de som ber, jomfruer beholder sin kyskhet, osv. Det er ikke tilfeldig at Thomas Kempis kalte sin bok Etterlikning av Kristus; det er den kristne moralitets universale bud, felles tittelen, for å si det sånn, av all kristen askese.

Jeg vil ikke prøve å karakterisere alle de forskjellige retningene denne etterlikningen har tatt, og måten noen av disse har avviket fra det som bestemmer Menneskesønnens vei i Evangeliet. Det er like mange tolkninger som det er mennesker, og avvikelser er uunngåelige, siden menneskesjelen er syk med synd og dødelig svakhet.

Det som teller er noe annet. Det som teller er at i alle disse forskjellige veiene, velsignet Kristus selv menneskesjelens enslige framtreden foran Gud, denne fornektelsen av alt annet – dvs, av hele verden: far og mor, som Evangeliet sier, og ikke bare de levende som er nær oss, men også de som nylig har dødd – kort sagt, alt. Naken, alene, fri fra alt, ser sjelen kun Hans bilde foran seg, tar korset på sine skuldre, og følger Hans eksempel, går etter Ham for å påta seg sin egen mørke natt i Getsemane, sin egen forferdelige Golgata, og derved bære sin tro til Oppstandelsen til Påskens uendelige glede.

Her virker det virkelig som ordene ”Gud og min sjel” omfatter alt. Resten er det Han har bedt meg fornekte, og derfor er de ikke noe annet: Gud – og min sjel – og ingenting.

Nei, ikke helt ingenting. Menneskesjelen står ikke tomhendt foran Gud. Fylden er dette: Gud – og min sjel – og korset den tar opp. Korset er der også.

Korsets betydning og viktighet er uuttømmelig. Kristi kors er det evige livets tre, himmelen og jordens forening, et middel til en grusom død. Men hva er korset i vår etterlikning av Kristus; hvordan burde våre kors likne Menneskesønnens kors? For selv på Golgata sto det ikke ett men tre kors: Gudmenneskets kors og de to røvernes kors. Er ikke disse korsene symboler av alle menneskelige kors, og er det ikke opp til oss hvilket vi velger? For oss er korsets vei uunngåelig, vi kan bare velge fritt enten å følge den vonde røverens vei og dø, eller veien til den som kalte på Kristus og i dag være med Ham i paradis. I en stund delte røveren som valgte fordømmelse samme skjebne som Menneskesønnen. Han var dømt og korsfestet på samme måte; han led samme smerte. Men det betyr ikke at hans kors var en etterlikning av Kristi kors, at hans vei ledet ham i Kristi fotspor.

Det som er mest vesentlig, bestemmende i korsets bilde er nødvendigheten i å frivillig godta det og ta det opp. Kristus frivillig tok på seg verdens synder, og løftet dem opp på korset, og derved frelste dem og beseiret dødsriket og døden. Å frivillig godta belastningen og ansvaret, å frivillig korsfeste dine synder – det er det korset betyr når vi snakker om å bære det i våre menneskelige veier. Frihet er ansvarets uatskillelige søster. Korset er dette frivillig mottatte ansvaret, klarsynt og edru.

Ved å ta korset opp på sine skuldre, fornekter mennesket alt – og dette betyr at han slutter å være del av hele denne naturlige verden. Han er ikke lenger underordnet dens naturlige lover, som frir menneskesjelen fra ansvar. Naturlige lover frir ikke bare en fra ansvar, men nekter en også frihet. Ja, hva slags ansvar har jeg, hvis jeg bare handler som min naturs udødelige lover bestemmer, og hvor er min frihet, hvis jeg er helt under denne loven?

Og slik viste Menneskesønnen sine brødre i kjødet en overnaturlig – og i den forstand ikke en menneskelig men en gudmenneskelig – vei av frihet og ansvar. Han fortalte dem at Guds bilde i dem også gjør dem gudmennesker og kaller dem til guddommeliggjøring, å sannelig bli Guds barn, som frivillig og ansvarlig tar opp sine kors på sine skuldre.

Den frivillige vei til Golgata – det er sann etterlikning av Kristus.

Dette virker som det omfatter alle den kristne sjels muligheter, og derved omfatter formelen ”Gud og min sjel” virkelig hele verden. Alt det andre som ble fornektet langs veien virker bare som et hinder som gjør korset tyngre. Tung som det er, uansett hvilken menneskelig lidelse den legger på mine skuldre, er alt det samme korset, som bestemmer min personlige vei til Gud, min personlige følging i Kristi fottrinn. Min sykdom, min sorg, de kjære jeg har mistet, mine forhold til mennesker, mitt kall, mitt arbeid – disse er deler av min vei, ikke som mål i seg selv, men som en slags slipestein som spisser min sjel, visse  - kanskje noen ganger brysomme – øvelser for min sjel, detaljene i min egen personlig vei.

Hvis det er slik, svarer det riktig nok spørsmålet. Det kan bare være uendelig variert, avhengig av de individuelle detaljene av tider, kulturer, og forskjellige personer. Men alt er vesentlig klart. Gud og min sjel, som bærer sitt kors. I dette bekreftes en enorm åndelig frihet, handling og ansvar. Og det er alt.

Jeg tror det er protestantisk mystisisme som burde følge en slik vei mest konsekvent. Videre, til den grad verden nå lever det mystiske liv, er den for det meste infisert av denne isolerende og individualistiske protestantiske mystisismen. I den er det så klart ikke rom for Kirken, for ’sobornost’, for den gudmenneskelige persepsjonen av hele den kristne prosessen. Det er bare millioner av mennesker født i verden, og noen av disse hører Kristi kall til å fornekte alt, ta opp sine kors, og følge Ham, og, til den grad deres styrke, tro, og personlige strid tillater, svare det kallet. De frelses av det, de møter Kristus, som om de blandet sine egne liv med Hans. Resten er en humanistisk ettertanke, et forsøk på å tilpasse disse fundamentale kristne prinsippene til delene av livet som ligger utenfor dem. Kort sagt, en slags kristianisering, ikke noe vesentlig ille, men foruten sanne mystiske røtter, og derfor ikke uunngåelig nødvendig.

Golgatas kors er Menneskesønnens kors, røvernes kors og våre personlige kors er nettopp personlige, og som en enorm skog av disse personlige korsene beveger vi oss langs veiene til Himmelriket. Og det er alt.

Oversatt fra: 'Taking Up the Cross' i In Communion 47 (2007)