Fariseernes Sykdom
av Metropolitt Athanasios av Lemesos
(transkripsjon av et lydopptak)
I går lovte
jeg å si noen få ord om dette temaet, så jeg vil si et part ting bare så jeg
ikke bryter gårsdagens løfte.
Etter alt
dette, lurer man ofte: alt dette som skjer – alt vi gjør – våre pilegrimsferder,
våre vokslys, våre vigilier, våre bønner, våre faster, våre
veldedighetsgjerninger – alt vi gjør i livet – hva er hensikten med det og hva
er grunnen til at vi gjør det? Svaret til dette spørsmålet er veldig viktig,
for vårt riktige eller gale åndelige liv er avhengig av det.
La meg gi
dere et eksempel: Jeg spør barna på sommerleiren vi driver nå: «hva er
Guds største bud? Hva, mine barn, er Guds viktigste bud?» Og alle barna –
alle sammen – siterer forskjellige bud: ikke sjel…ikke lyv…ikke vær urettferdig
mot din neste…hedre din mor og far…hvordan skulle jeg vite det?...elsk din
neste…men ikke et eneste barn har trodd at ingen av disse budene er Guds første
bud.
Folk tror
det første budet er «elsk din neste», og når jeg forteller barna at «nei, det er ikke det første budet»,
svarer et barn, «ja, ja, jeg vet hvilket
det er…». «Hvilket er det?» spør
jeg. «Vær fruktbare og bli mange».
Vel, det var så klart ikke det første budet heller, ikke sant?
Guds første
og eneste bud – det første og eneste, siden alle andre bud er en følge av dette
– er å elske Gud med hele ditt hjerte. Kristus sa selv at det første bud er: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt
hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand.»
Og det andre
bud – det andre bud, like det første – som kommer fra det første bud – er det
som sier «elsk din neste». Alt annet
er en følge av disse. Hvis du elsker din neste, vil du ikke rane ham, eller
lyve for ham, eller behandle ham urettferdig, eller ta det som er hans, eller
røre ved hans kone, eller forstyrre hjemmet hans, eller klandre ham…det er det
vi mener med «følger av det første bud.» «Elsk din neste» er på samme måte en
følge av det første bud. Hvis du virkelig elsker Gud, er det umulig å ikke
elske din neste. En person som elsker Gud vil ha – som en naturlig følge av
hans kjærlighet til Gud – en kjærlighet til sine brødre også.
Derfor er
Guds første og eneste bud å elske Gud selv med hele vårt hjerte. Derfor har alt
vi gjør i kirken nettopp dette målet. Og det er derfor vi drar på
pilegrimsferder, derfor vi faster, derfor vi skrifter, derfor vi tenner lys,
derfor vi leser helgenberetningene, derfor vi gjør alt: det er vår måte å elske
Kristus på.
Hvor ligger
nå feilen? Feilen er at vi dessverre sier at vi gjør dette bare for å bli gode
mennesker…bli bedre mennesker…og det er der det store bedrageriet ligger. Det
er trinnet vi alle snubler i. For hvis kirkens mål bare var å gjøre oss til
bedre mennesker, hadde det ikke vært noen grunn til å ha et personlig forhold
til Kristus, og heller ingen grunn for at Kristus skulle ha kommet til verden.
Hvorfor tror dere vi ikke klarer å forstå de hellige? Eller, for å si det
enklere, hvorfor klarer vi ikke å forstå dem som elsker Gud?
Vi pleier å
si «er det nødvendig å gjøre dette for å
bli frelst – for å være nær Gud? Er det nødvendig – for eksempel – å reise bort
til fjells? Må vi gå å gjøre alt dette?» Så klart ikke. Det er ikke en
nødvendighet. Hvis vi kunne forstå at vårt forhold til Gud ikke bare er for
frelsens skyld, men er et kjærlighetsforhold, bare da vil vi også kunne forstå
de hellige og hvorfor de gjorde alt det di gjorde (som ikke kan tolkes rasjonelt).
Dette er fordi kjærlighet er høyere en forstand. Selv sekulær kjærlighet –
måten én person elsker en annen – for eksempel når han vil gifte seg og elsker
sin kone; han elsker den unge kvinnen han vil gifte seg med – og det samme
gjelder den unge kvinnen – da gjør de ting som virker helt urasjonelle. Hvis,
for eksempel, du spurte dem hvem som var den vakreste i verden, hadde de ganske
sikkert sagt at det var deres elskede. De ser naturlig vis ting gjennom sine
egne øyne… Våre øyne ser andre ting… Hvis du, for eksempel, spurte henne hvem
den beste mannen i verden er, ville hun ha beskrevet mannen hun elsker med de
fineste ord. Hun ser ingen feil i ham…hun kan ikke se noe vondt i ham, fordi
kjærlighet er høyere enn alt dette.
Kjærlighet
kan ikke tvinges inni logiske støpeformer. Kjærlighet er høyere enn logikk. Det
er slik Guds kjærlighet er. Guds kjærlighet er høyere enn menneskelig forstand.
Det er derfor vi ikke kan dømme dem som elsket Gud etter logiske kriteria. Det
er derfor de hellige reagerte med sin egen forstad – de hadde en annen form for
logikk, og ikke menneskelig logikk; fordi deres logikk var kjærlighetens «logikk».
Så Kirken lærer oss ikke bare å bli gode mennesker – ikke i de hele tatt. Det
er bare naturlig at vi må bli gode mennesker, for hvis vi ikke bli det, hva har
vi oppnådd? Dette er førskole saker. Vår Kirke lærer oss å elske Kristus – å elske
vår Herre Jesu Kristi person.
Inni Kirken
utvikles et forhold. Det er et personlig forhold mellom mennesket og Kristus;
ikke med Kristi lære – nei – ikke med Evangeliet. Evangeliet er noe som hjelper
oss å nå den kjærligheten til Kristus. Når vi har oppnådd kjærlighet for
Kristus, trenger vi ikke lenger Evangeliet. Ingen ting trengs da…alt dette vil
ta slutt…bare menneskets forhold til Gud vil forbli. Det er forskjellen på
Kirken og religion.
Religion
lærer deg å oppfylle dine ansvar, slik hedningene gjorde. Et eksempel: la oss
si at vi dro til våre pilegrimssteder, viste vår respekt, la igjen litt penger
i innsamlingsboksen, la igjen noen tente lys, litt olje, eller til og med våre
bønner, våre navn, vår offerbrød, alt. Alle disse er religiøse forpliktelser,
men vårt hjerte har ikke forandret seg i det hele tatt. Våre forpliktelser tar
slutt, og vi er den samme vi var før… Vårt hjerte endrer seg ikke. Vi oppnår
ikke det forholdet med Kristus fordi vi bare begrenser oss til forpliktelser –
religiøse forpliktelser.
Og dere må
vite at slike folk – dere vet, «religiøse» folk – er den farligste typen i
Kirken. Disse religiøse folkene er virkelig farlige. Må Gud bevare oss fra dem…
En gang, når jeg ledet en gudstjeneste i kirken og vi sa ordene, «Herre, frels de fromme…», spøkte en munk
fra Det hellige fjellet og sa: «Herre,
frels oss fra de fromme…» …Med andre ord, Gud frels oss fra disse «religiøse»
typene, fordi «religiøs person» betyr en forvrengt personlighet, som aldri har
hatt et personlig forhold til Gud. Disse typene bare utfører sine forpliktelser
for Ham, men uten noe alvorlig forhold og det er derfor Gud ikke sier noen ting
om denne typen person. Og jeg må tilstå – fra min egen erfaring – at jeg aldri
har sett verre fiender av Kirken enn «religiøse mennesker».
Når barna
til religiøse mennesker, eller prester og teologer – eller dem som i Kirken
oppfører seg som teologer og tar seg selv høytidelig – prøver å bli munker
eller prester, blir foreldrene verre enn demoner. De blir bitre mot alle. De
blir andres verste fiender. Jeg husker foreldre som pleide å ta med seg barna
til prekener, og når barnet gikk et steg videre, ble de de verste av mennesker,
som sa det verste om andre. Og jeg sa til dem: «men de var dere som tok
barnet med til prekenen, ikke me.»
En annen
gang, fortalte jeg faren til en jente jeg kunne se hadde stor iver for Kirken: «Ikke ta henne med til en av mine prekener
igjen. Ikke ta henne med til en forelesning med meg, fordi datteren din vil bli
en nonne og etterpå kommer du til å skylde på meg.» Han svarte: «Å nei, fader, slett ikke! Vi beundrer deg!»
Og datteren hans ble faktisk en nonne… Det har gått sju år nå, og han vil
fortsatt ikke snakke med meg…
De som aldri
gikk glipp av en preken – ikke en eneste preken… de som alltid kom først…til
prekener, vigilier, leste bøker… Jeg vet ikke…i alt… de tok også med seg barna,
men når tiden kom for barnet å utøve sin frihet – å selv velge hvilken vei de
ville gå – da gikk disse menneskene over til motsatte side, og derved beviste at
Kristus aldri hadde talt i deres hjerter… De var bare «religiøse mennesker». De
er derfor de religiøse er de vanskeligste i Kirken. Fordi, vet du hva? Noen
ganger vil folk som disse aldri bli bedre, fordi de bare tror de er nære Gud.
Men syndene,
på andre hånd – «taperne», for å si det sånn – vet i hvert fall at de er
syndere. Det er derfor Kristus sa at tollere og skjøger vil komme inn i Guds
rike, mens Han hadde sagt til fariseerne: «Dere
som er ‘religiøse’, skal ikke kommer in i Guds rike, fordi Guds ord aldri
endret deres hjerter.» De hadde bare fulgt eksterne religiøse formaliteter.
Derfor må vi
være varsomme og forstå at Kirken er et sykehus som helbreder oss og hjelper
oss til å elske Kristus, og vår kjærlighet for Kristus er en flamme som tennes
inne i våre hjerter så vi kan granske oss selv, for å se om vi er innen Guds
kjærlighet. Hvis vi ser alle former for ondskap, egoisme og hat i oss, burde vi
være bekymret, fordi det ikke er mulig for Kristus å være i vårt hjerte når vi
er fulle av «eddik». Hvordan kan du be og samtidig være full av hat for en
annen? Hvordan er det mulig å si «Jeg har
vært i Kirken i så mange år» - enten som munk eller prest eller hva det nå
skulle være – og allikevel, hvor er den Alfa og Omega, som er kjærlighet? Hvor
er den tålmodigheten – å vise tålmodighet for din bror? Ved å ikke ta til deg
dette, betyr det at du ikke har oppnådd noe. Ingenting. Absolutt ingenting. Vi
så hvordan Kristus sa til de jomfruene at Han ikke ville ha noe å gjøre med
dem. Han kastet dem ut av bryllupssalen selv om de hadde alle dydene, fordi det
de manglet var kjærlighet. Fordi Han ville ha sagt til dem at «dere har kanskje eksterne dyder, dere har
kanskje forblitt jomfruer, dere har kanskje gjort tusen ting, men dere oppnådde
ikke det som var aller viktigst.» Hvis du ikke kan oppnå det, hva trenger
du resten til da? Hva har det å si om jeg spiser olivenolje i dag eller ikke?
Jeg kan faste fra olivenolje – for eksempel – men ete opp min bror fra morgen
til kveld… De pleide å si på Det hellige fjellet «ikke spør om jeg spiser fisk; så lenge en ikke spiser fiskeren, så kan
man spise fisk»; eller, «så lenge du ikke
spiser olivenbonden, da kan du spise en dråpe olivenolje»… Å «sluke» noen
med en kvass tunge er mye verre enn å spise en skje med olivenolje. Og
allikevel fokuserer vi på slike ting: vi spiser olje – vi spiser ikke olje; vi
spiser fisk – vi spiser ikke fisk…
Jeg vet ikke
hva jeg skal si… noen kan dyppe skjeen sin i en annen tallerken og dette kan
være grunn til en stor krangel – en grunn til en stor krangel med en annen,
bare fordi han dyppet skjeen sin i en annen rett tidligere… Dere kan se hvor
latterlige slike ting er og hvordan demonene gjør narr av oss, samt de utenfor
Kirken. Og når de møter oss, i stedet for å se Kirkens folk forvandlet til
Jesus Kristus, til søte og modne folk – velbalanserte og fullkomne mennesker –
med alle våre lidenskaper og all den bitterheten inni oss, vil de dessverre si:
«Hva? Å bli som en av dem? Ellers takk!»
Du som er en
kirkeganger, fortell meg hvordan Kirken har hjulpet deg. Som vi sa i går gikk
du til pilegrimsstedene, du så fedrene, du så de hellige relikviene, du så Det
hellige fjellet, den hellige Moder på Tinosøya – alle stedene vi besøkte og
vendte tilbake fra. Hva var poenget med alt dette? Var våre hjerter forvandlet?
Ble vi mer ydmyke mennesker? Ble vi mildere? Ble vi mer saktmodige i våre hjem,
i våre familier, vårt kloster? Eller på arbeidsplassen? Det er det som teller.
Hvis vi ikke oppnådde dete, la oss i hvert fall bli mere ydmyk… fra vår
omvendelse… la oss bli mere ydmyk… Hvis vi heller ikke klarte det, er vi
verdige mange tårer – vi burde synes synd på. Fordi tiden går, dessverre, og vi
teller årene…
Når han ble
spurt hvor mange år han hadde bodd på Det hellige fjellet, pleide Elder Paisios
å svare: «Jeg kom hit samme året som min
nabos esel.» (Hans nabo, gamle Zitos, hadde et esel - og dere vet hvordan hver selle på
Athosfjellet har et dyr, et esel, for å bære ting. Det dyret lever lenge; du
kjøper ikke et esel hvert år – de er for dyre). «Vel, det året jeg kom til Det hellige fjellet, kjøpte naboen min også
et esel. Vi har vært på Det hellige fjellet like ange år, og det stakkars dyret
er fortsatt et esel, men det er jeg og. Jeg har ikke forandret meg i det hele
tatt.»
Så vi sier
ofte «Jeg har vært her i førti år» -
og vi prester og munker pleier å si dette: «Jeg
har vært i klosteret i førti år». Men det du ikke innser er at disse årene
ikke er i din favør. Gud vil si til deg «Førti
år, og du har enda ikke klart å bli noe? Du er fortsatt sint ette førti år, du
klander fortsatt, du taler fortsatt imot, du motstår fortsatt, du underordner
deg fortsatt ikke? Du har hatt førti år, men du har enda ikke lært alfa – det første
– om klosterlivet, om det kristne liv? Hva skal jeg gjøre med dine år? Hva skal
jeg gjøre med deg, hvis du i femti år ha vært med skriftemålet, men du kan ikke
svare noen med et vennlig ord? Hva skal jeg gjøre med dette?»
Alt dette
står imot oss. Og jeg sier dette først og fremst om meg selv. Fordi de gjelder
meg først… Og fordi jeg kjenner dette fra meg selv, det er derfor jeg forteller
dere om dem (og derfor dere må tro jeg sier det til hver og en av dere). Folk
tror jeg snakker om dem, men det er ikke dere jeg refererer til. Det er først
og fremst om meg at jeg nevner dette… først om meg…
Vi må si
disse tingene for å ydmyke oss selv; å holde munnen lukket, siden all egoisme
gjør narr av oss og får oss til å se dumme ut i Herrens nærvær. Hvis vi ydmyker
oss selv og slutter å tenke stort om oss selv, kanskje da klarer en å begynne å
rette på seg selv litt etter litt ved omvendelse – som kommer fra ydmykhet. En
som ikke strever for å rettferdiggjøre seg omvender seg sannelig. Den som
stadig rettferdiggjør seg vil aldri omvende seg; og den som alltid rettferdiggjør
seg – enten utvendig eller innvendig – vil aldri lære hva omvendelse handler
om. Prøv dere selv, for å se om det er kjærlighet til Gud i deg. Og ikke så mye
det, men om vi lever innen omvendelsen, så Gud kan helbrede vår tilværelse – så
dette forholdet til Kirken kan helbrede oss, og så vi kan bli mennesker som har
blitt helbredet fra deres lidenskaper og syd.
Mange spør
hvordan vi kan nå den tilstanden. Hvordan kommer vi dit? Vel, nå vi overlater
oss selv til den gode Leges hender – Gud; når vi overlater oss selv til Guds
hender; fordi når vi befinner oss i forskjellige omstendigheter, i vanskeligheter,
vet Gud hva som er best for hver og én av oss og Han vil lede oss langs den
veien som sakte, sakte, sakte vil gjøre oss fullkomne i løp av årene – de vil
gjøre oss fullkomne… Alt vi må gjøre er å overlate oss selv til Gud med tillit,
på samme måte vi stoler på en lege, eller – for eksempel – kapteinen på et
skip. Vi viser tillit. Han fører oss, og vi bekymrer oss ikke om hvor vi ender
opp eller når vi kommer frem, fordi vi vet at den som styrer skipet er
forsiktig, våken, og kan veien.
En annen
viktig del jeg vil si litt mer om (også fordi noen av dere har spurt meg om
det) er tid.
La dere
merke til disse dagene vi tilbrakte på dette skipet, at vi ikke hadde noen
distraksjoner utenifra? Vi hadde ingenting som førte vår oppmerksomhet andre
steder, som hjemme – for eksempel, fjernsynet. Så dere hvor my fritid vi hadde?
Vi snakket t.o.m. med hverandre. Dere som er gifte hadde tid til å snakke
sammen – foreldre og barn. Barna lekte sammen, de snakket sammen, de hadde
masse tid sammen og vi kommuniserte med hverandre, og det er det viktigste av
alt: at vi kommuniserte. Det som er så tragisk er at hjemme, når alle sitter
fora fjernsynet, snakker ingen med hverandre… tiden går og folk kommuniserer
ikke. Og det alle verste? Det er det vi ser på fjernsynet… det er kilden til
den verste fordervelsen for de nær oss, våre barn og våre sjeler. En av disse
dagene, når vi hadde gått av båten og gikk litt rundt, la jeg merke til en av
de stedene der ungdommene serverer forskjellige ting, og at fjernsynet so på,
selv om ingen så på, så sto det på. Jeg sto der en stund for å se hva som var
på – selv om jeg ikke vet hva slags film det var… Noe var det vel… det viste
noen folk som jagde etter noen andre hele tiden, og det var konstant jakt.. det
var skytevåpen, kuler, biler, eksplosjoner, hopping fra ett hus til et annet…
Men det er dette deres barn – deres unge barn – sitter å ser på; så mye vold…
og jeg vil ikke en gang nevne alt det grove som har til og med ødelagt eldre
mennesker. Og ikke fortell meg at det ikke er slik, fordi jeg vet at det er
det: det er dette vi hører i skriftemålet. Eldre mennesker, veldig gamle
mennesker, som ellers er veldig respektable, har blitt ødelagt av fjernsynet,
av all den vulgariteten de er utsatt for hver dag. Jeg snakker ikke om den
typen ødeleggelse akkurat nå; jeg mener andre ting – all volden som fjernsynet
viser. Hvordan kan vi forvente at barn ikke blir kjent med vold? De vil
naturlig bli urolige og ulydige og kommer til å gjøre ting som er helt fremmed
for deres natur!
Vet dere
hvor stygt dette er, når en ser småbarn som hermer etter voksne? De hermer
etter voksne, og ødelegger sin uskyldige barnslighet. Noen ganger, når jeg blir
invitert til en begivenhet, tar de med småunger å ber dem om å danse. Og du ser
disse små jentene og guttene, ti eller tolv år, så uskyldige, som etterlikner dansetrinn
de har sett eldre kvinner gjøre – kvinner som er helt umoralske. Du kan
virkelig se hvordan disse barna blir ødelagte, ved å etterlikne de voksne de
ser på fjernsynet. Og de gjør alle slags ting og underholder seg selv med
katastrofale valg. Jeg sier ikke dette bare fra et åndelig synspunkt, men fra
alle synspunkt – psykologiske og sosiale og familie. Hold dem så langt unna
dette som dere kan. Hjelp barna deres å ikke være avhengige av fjernsynet,
fordi de vil fylles av disse grove bildene, og det vil dere også. Hvis du ikke
lar barna deres se på grove filmer, men dere voksne gjøre det, hva er poenget
da? Og hva med de teite advarslene de skriver på skjermen – at filmen ikke er
egnet til de under 18 eller noe sånt… eller hva det nå står der… yngre enn 12
eller noe sånt… Betyr det at hvis de blir 12 så er det et passende syn? Disse
advarslene vekker så klart bare barnas nysgjerrighet så hver og en av dem til
slutt kommer til å se filmen. De tenker at hvis denne filmen er forbudt for
barn under 12, så må den inneholde noe som fortjener nysgjerrighet…
Jeg mener at ødeleggelsen menneskers indre
verden utsettes for er uberegnelig. Fordi, som vi sa i går, er alle positive
bilder, alle gode bilder man tar til seg er ekstremt nyttige for vårt åndelige
liv. Det same gjelder også det motsatte, alle de vonde bildene en ser – de skaper
så mange vonde situasjoner, og skaden de gjør er bokstavelig talt uberegnelig
og noen ganger kan vi ikke vite om den kan leges. Men hvis noen undersøkte
sakene og studere dem, vil han se hvor stor katastrofen som fjernsynet skaper i
et menneskes psyke virkelig er, og særlig i yngre mennesker. Men det er ikke
bare det; det ødelegger tid, ødelegger sjelens uskyldighet, fordi den ødelegger
kommunikasjon, og utmattet, har han intet ønske om å gjøre noe annet. For
sjelen has fyltes av ting som utmattet ham, og så lurer han på hvorfor han er
trøtt – han forstår ikke hvorfor… Prøv å eksperimenter, ved å fjerne eller i
hvert fall redusere disse ondskapene, og så vil du se hvor mye mer avslappet du
blir og hvor mye fritid du har til, som kommer til å være mye bedre for alt
annet du gjør.
Naturlig vis
er ikke disse urelaterte til vårt åndelige liv, for en persons åndelige liv er
en følge av alle aktivitetene den personen driver med. Ved dette mener jeg ikke
at dere må slutte å se på TV fullstendig. Jeg er ikke imot det sånn sett; det
er bare at slike ting gjør våre liv mye vanskeligere i stedet for å gjøre det
enklere, og de ødelegger det, på samme måte det ble ødelagt av teknologisk «fremgang»
som – ellers- har hjulpet oss. Du tar et fly, og du er her. Du går om bord i et
skip, og du kommer frem raskt… som er hjelpemidler som kan ha hjulpet våre liv,
men de fanget oss også i én stor vanskelighet og fikk oss til å miste oss selv,
de fikk oss til å miste livets skjønnhet og til slutt ødela vi verden vi bor i,
og nå vil vi ha enda mer vitenskap og oppdagelser, for å redde det som er igjen…
Alt det som
utgjør Fallets tragedie og lemlestelsen av vår personalitet gjør det helt
tydelig at det er umulig for mennesker å takle dette problemet, men hvis man
vender seg til Gud, vil vi se det som Kristus har sagt: at det som er umulig
for mennesket, er mulig for Gud. Det som virker umulig for mennesker er mulig
for Gud – og vi kan se rundt oss Guds mirakel, at, selv i vår dag, med all
informasjonen og alle disse provoseringene som skjer rundt oss, og syndens
tilgjengelighet, er det fortsatt mennesker som elsker Gud, og blant tornene ser
vi roser som springer frem… Rosene blomstrer blant tornene, og det store
miraklet av menneskets frelse blir en virkelighet, til tross for vår egen
menneskelige svakheter, vår fordervede tilstand, våre problemer, vår vanskeligheter
med oss selv, vår kirke, vår familie, vårt samfunn og alt det andre som dessverre
rammer hver person. Det er derfor – for å vende tilbake fra alt dette – at vi
må vende tilbake til dit vi begynte, når vi sa at svaret til alle problemer er
at mennesket vender se til kjærlighet for Gud, og at når mennesket elsker Gud,
vil Gud helbrede ham, Gud vil gjenreise ham – selv om den personen er død og råtner
– Gud vil gjenopprette ham, så lenge mennesket kvitter seg med alt det som er
ubrukelig og fyller sitt hjerte med kjærlighet til Gud, og bygger sitt liv
rundt den Gudskjærligheten, og på den Gudskjærligheten – å bygge sitt liv, sitt
ekteskap, sin familie, sin vei, sine studier, sin retning. Hvis noen gjør
dette, vil han virkelig kunne nyte livet og livet vil bli et paradis, fordi
paradis er ikke annet enn Guds kjærlighet, mens «helvete» ikke er annet enn
fornektelsen av Guds kjærlighet.
Så det er
mitt ønske, som en avslutning til denne sendingen, at Guds kjærlighet alltid
vil følge dere, og at vi ikke må glemme at alt vi gjør, må gjøres med en
hensikt, og at vi ikke bare må være religiøse i vår oppførsel. Vi må bli gudkjære
mennesker, så våre liv kan forvandles riktig og vi må selv forvandles til Jesus
Kristus vår Herre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar