Det åndelige livets tre faser

Det Åndelige Livets Tre Faser

av Arkimandritt Zacharias (Zachariou) av Essex

2. kapittel av boken ”Husk din første kjærlighet:
Det åndelige lives tre faser i Elder Sofronis teologi”

Elder Sofroni liknet av og til det åndelige liv til en sfære: uansett hvilket punkt vi rører ved, kommer vi i kontakt med helheten.[1] Akkurat som kontakt med strømanlegget vil utløse en full strøm av elektrisk kraft, fører riktig følging av dydene (punktene på sfærens overflate) oss til kontakt med helheten av Guds livgivende nåde. På lik måte, gir mottakelse av én liten partikkel av Hans hellige Legeme og Blod oss kommunion med hele Kristi Person. Igjen, ett av Guds ord kan opplyse våre hjerter, å føre oss til kontakt med helheten av Guds livgivende nåde.

Hver gang Gud rører hjerte, mottar vi renselse, opplysning og guddommeliggjøring helt fra begynnelsen av vårt liv med Ham. Ja, vi ser i folks liv at den første nåde de mottar ofte er like stor som de fullkomne. Så, før de en gang har begynt å tenke på sin ufornyede natur og dens lidenskaper, fyller Gud dem med sin Ånd og deres tanker forenes med Kristi kjærlighet. De kaller på Hans navn dag og natt, for deres hele vesen er nå henført i Guds nåde. Mennesket som fødes på ny av Ånden, som Herren selv sier, er som vinden som blåser der den vill;[2] man kan ikke se hvor den kommer fra og hvor den farer. Og slik kan det være helt from begynnelsen, fra første øyeblikk en får kontakt med Gud.

F. Zacharias

Hver persons vei til Gud og hans forhold til Ham er unik, og det er derfor vanskelig å beskrive det åndelige liv etter et generelt mønster. På andre hånd, er det visse faser og egenskaper som vi alle har felles siden vi deler den samme menneskelige natur. Så vår opplevelser er unike men de har felles egenskaper. Men for å kunne snakke om det åndelige liv må vi prøve å følge dette når vi ser etter et felles mønster, for å uttrykke åndelige virkeligheter på en klarere måte. For eksempel, noen kirkefedre snakker om renselse, opplysning og helliggjørelse. Andre, også Elder Sofroni, har talt om tre faser som tilsvarer historien til Guds folk, Israel. Generelt ønsket han ikke å formulere mønster eller skape systemer, fordi han visste godt at en ikke kan tvinge åndelig erfaring inn i former av menneskelig forstand. Men fra tid til annen brukte han et bilde eller mønster for å forklare sine tanker om visse ting. Derfor, ved å bemerke at visse fenomen har gjentatt seg selv i forskjellige folks liv gjennom århundrene, så Fader Sofroni det åndelige liv i tre forskjellige faser eller deler.[3] Han talte om den første fase som Den guddommelige åndens besøk, når mennesket går inn i en pakt med Gud; om den andre fase som en lang og vanskelig strid, når Gud har trukket sin nåde tilbake; og om den siste fase som den varige gjenvinnelse av frelsens nåde. Men allikevel var Fader Sofroni veldig oppmerksom på at enhver reiser på sin egen særegne vei etter sitt eget ønske om fullkommenhet.

Vår Elder henviste ofte til Guds folks liv under Den gamle pakt som et bilde av dette tredelte mønsteret. Guds besøkte først jødene med nåden til å krysse Rødehavet etter deres utvandring fra Egypt. De vandret så førti år med prøvelser i ørkenen når Gud trakk sin nåde tilbake fra dem; og Guds nåde kom til slutt tilbake når de arvet Det lovte land.

Fader Sofroni identifiserte disse tre fasene mest for å legge vekt på den andre. Han så et stort behov for en riktig forståelse av den og en riktig måte å tenke på, og ville inspirere oss til å finne måter å gjøre denne andre fasen om til en virkelig åndelig begivenhet – om til en oppmerksomhet på det som Guds gave til oss, og derved redde oss fra likegyldighetens fristelse. Ja, nådes tilbaketrekking oppleves som en slags død, et ontologisk tomrom. Når Fader Sofroni talte om dette temaet, som han ofte gjorde, var han opptatt av spørsmålet om hvordan denne ’døden’, denne åndelige tørrheten, kan forvandles til Guds ufordervelige liv.[4] Vi skylder ham mye for disse dyrebare ordene, som har vært våre store betryggelse her på klosteret.

Som vi har sagt, bemerket Fader Sofroni tre faser som gjentar seg på mer eller mindre samme måte i hver persons åndelig liv, og han understrekte at det virkelig åndelige menneske, det ’fullkomne’ (ἄρτιος) mennesket,[5] har blitt prøvd ved alle tre.[6] Etter å ha oppnådd frelsens nåde i den tredje fasen, er han nå klar til å hjelpe andre i deres vansker langs samme vei. Han har oppnådd åndelig innsikt og, som Hl. Paulus sier, ingen kan dømme ham, for han ledes av Guds Ånd.[7] Men han kan dømme riktig den åndelige verdens fenomen. Som Fader Sofroni uttrykker det, den som har oppnådd personlighet mottar ’mysteriet av frelsens vei for enhver person.’[8]

Elderen talte med stor autoritet når det gjaldt sann personlighet[9] siden han selv var et levende eksempel på menneskepersonens fullkommenhet i Kristus. Han hadde levd gjennom hver omstendighet og fase i det åndelige liv, og kunne derfor kjenne igjen alle dens fenomen og hjelpe dem som vendte seg til ham. Når folk kom på besøk, i ønsket om å møte Fader Sofroni, så jeg ofte den raske hjelpen som ble gitt dem i kompliserte omstendigheter. Mange ganger gikk jeg til ham på deres vegne, og ba ham om å gi dem litt av sin tid, selv om han led fra sykdom og alderdom.

For eksempel, munker fra Det hellige fjell kom av og til for å snakke med Fader Sofroni om viktige åndelige fenomen de opplevde, og som de ikke hadde funnet noe hjelp med. Én munk gikk i møte med en prøvelse – ikke innenifra, men en utvendig fristelse – som Hl. Jakob sier vi burde glede oss i.[10] Hans åndelige far hadde løftet hendene i været, og visste ikke hvilket råd han skulle gi ham. Men etter tjue minutter hadde Fader Sofroni løst problemet, og hadde forklart munkens situasjon og vist ham veien han burde følge. Munken gikk videre til å fordoble og tredoble sin åndelige fremgang, og senere ble en stor trøst for andre helt til sine siste dager.

På vegne av en annen besøkende, sa jeg til Fader Sofroni, ’Fader, kanskje denne personen ikke har funnet noen andre som kan forklare ham hva han gjennomgår.’ Og Fader Sofroni, som stolte på meg, siden vi hadde bodd nær hverandre i 27 år, fortalte meg i all ydmykhet: ’Ingenting, ikke noe fenomen innen det åndelige liv kan overraske meg.’ I det øyeblikk forsto jeg noe nytt om min Elder, og de var da Hl. Paulus ord kom meg i tankene: ”Det mennesket som har Ånden, kan dømme om alt, og selv kan ikke bedømmes av noen.”[11] Med andre ord, å være et ’åndelig menneske’ er mye høyere enn å være et ’naturlig menneske’ (ψυχικός ἄνθρωπος); etter å ha undergått mye i å legge vekk den gamle Adam i den andre fasen (når nåden har trukket seg tilbake), stiger det åndelige mennesket over det naturlige liv til en overnaturlig tilstand, for sjelens sanser er fornyede.

Jeg gikk for å møte Fader Sofroni to uker før han døde og igjen bekreftet ordene hans dette for meg. Han fulgte meg til døren av sitt lille hus, og, mens han så bort på den halvferdige krypten som lå i nærheten, spurte han, ’Hvor lenge før den er ferdig?’ Jeg svarte, ’Den vil være klar om et par uker, Fader.’ Han tilføyde så, ’For meg er det vanskelig å vente én time til. Jeg har sagt alt til Gud. Jeg må dra.’ Hvordan disse ordene slo meg! Jeg kunne aldri ha påstått at jeg hadde fortalt Gud alt før jeg møter Ham i evigheten. Jeg føler i stedet at jeg ikke enda har snakket med Ham. Men Fader Sofroni kunne virkelig si, ’Jeg har sagt alt til Gud,’ fordi han følge at han hadde gått helt til slutten av veien, gjennom både glede og smerte. Han døde akkurat to uker senere, selv om krypten ikke var helt ferdig. Vi måtte vente fire dager til før byggmesterne gjorde den ferdig, som lot de troende venerere ham midt i kirken, som var en stor trøst. Andre hadde nok tid til å planlegge så de kunne være til stedet under begravelsen.

Som vi sa, for å bli en åndelig eller fullkommen person er de nødvendig å ha reist gjennom alle tre av det åndelige livets faser. Vi har alle opplevd den første fasen, bevisst eller ubevisst, under Den hellige dåpen, enten som spedbarn eller senere ved vår innføring til klosterlivet eller ordinasjon, eller ved omvendelsen som kommer fra vår tilbakevending til Kirken. Under Den hellige dåp, ærer Gud oss ved å gjøre oss medlemmer i Kristi Legeme, Hans Kirke, og ved å ikle oss Kristus: ’Alle dere som er døpt i Kristus, har kledd dere i Kristus.’[12] Ved Dåpen, er vi kledd i Jesu Kristi menneskelige natur, der hele Hans Guddom bor. På én eller annen måte, har vi alle smakt av denne nådens første gave, og har så mistet den senere.

Men Gud, i sin ubeskrivelige godhet, har stadig sine øyne rettet til menneskene. Han ’ser til ham, og besøker ham fra morgen til kveld og fra kveld til morgen,”[13] ifølge Rettferdige Job. Derfor er Guds øyne og ’blikk’ (ἐπισκοπή) er stadig rettet til mennesket, for Han ønsker å søke ut selv den minste positive holdningen i sin skapning, og stiger inn i menneskets hjerte med én gang han vender seg til sin Skaper med litt forståelse og ydmykhet. Gud venter stadig på mennesket, og banker på hjertets dør. ’Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, vil Jeg gå inn til ham og holde måltid, Jeg med ham og han med Meg.’[14] Derfor, så fort mennesket viser den minste holdning av ydmykhet og takknemmelighet, stiger Gud inn i hans sjel, og gir ham en ny åndelig fødsel.

Ifølge Fader Sofroni, er én måte å mykne sjelen på, å vende den mot takknemmelighet og en ydmyk holdning foran Herren, er å tenke på Guds plan for mennesket.[15] Vi leser i Skriftene at Gud unnfanget mennesket før all evighet og forutbestemte ham for paradis, og at mennesket var i Guds guddommelige og forevige råd, i Guds tanker. Selv måten mennesket ble til omtaler hans storhet: Gud skapte ham i sitt eget bilde og likhet, på en direkte og personlig måte – ikke som resten av skapelsen som ble til kun ved Hans ord – men ved Guds direkte og personlige handling. Han tok støv fra jorden med sine egne hender og skapte mennesket, og blåste livets Ånd inn i hans nese. Fader Sofroni pleide å si at Gud på en måte kopierte seg selv når Han skapte mennesket, og plantet i hans vesen muligheten for å motta det guddommelige livs helhet: Han skapte ikke noe mindre enn seg selv.[16] Når vi ser på hele den guddommelige økonomi om mennesket, kan vi virkelig si at, i Guds tanker og i Hans frelsende nåde, er mennesket stort og hans kall storartet.

Når mennesket falt far sin ære forlot ikke Gud ham, men fulgte ham ’mange ganger og på mange måter’[17] i alle hans dager. Ja, Gud sporer ned mennesket for å hjelpe ham og frelse ham. Målet Gud sporer er menneskets ’dype hjerte,’[18] og Hans kall er en gave fra Hans godhet, som i Skriften kalles ’den første kjærlighet’.[19] Gud kaller oss faktisk uavlatelig: ’I dag vil du høre hans stemme, hardne ikke ditt hjerte’[20] men gå å møt Ham. Og det første kalls særegne nåde gjør mye for å forandre menneskets hjerte og åpenbarer for ham det guddommelige liv.

Elder Sofroni (Zacharov) av Essex

Når Gud seglet sin pakt med det gamle Israel, var folket ”lik dem som drømmer’.[21] De var berusede av betryggelse siden, sammen med pakten, hadde Han gitt dem en overflod av nåde til å bygge sitt liv på den, som på et berg for å grunnlegge de rettferdiges rekke i Israels historie.[22] Under deres vandring i ørkenen, tok Gud virkelig vare på dem. Han sendte dem manna fra himmelen til føde, og selv om alle åt den samme maten, var det for enhver nok til å være tilfreds og holde seg i live. Han reddet dem fra de giftige slangene, og fra dagens brennende varme. Han opplyste deres veier i nattens mørke, og gjorde andre undre, og viste dem stor ære. Han sendte dem også profetene for å bevare dem, mens folkeslagene rundt dem levde i avgudsdyrkelsens tunge mørke. Og akkurat som Israels folk lagde sin pakt med Gud når de gikk gjennom Rødehavet i ørkenen,[23] lager vi, i dette livets ørken, vår pakt med Gud når vi opplever Hans første besøkelse. Derfor ser vi at Guds forhold til sitt folk Israel gjentas i hvert menneske. Hele verdens historie er faktisk en gjentakelse av Israels liv. Og hvert individuelle liv viser til hele frelseshistorien.[24]

Jødene glemte aldri denne første besøkelsen av Guds nåde, og de festet et minne om den over sine dører, og videreførte det fra slekt til slekt. Det ble en stor feiring: Pesach, Påskeen, var deres viktigste nasjonale høytid. Videre, hvilte all deres trofasthet til Gud på denne viktige hendelsen der Gud åpnet en vei gjennom havet og druknet deres fiender. Denne kongelige seieren ble grunnlaget til deres liv, og det var hver jødes plikt å lære sine etterkommere om undrene Gud hadde gjort for dem.

Vår første allianse, den personlige pakten vi oppretter med Gud når den første nåde viser seg, er full av glede, full av guddommelig betryggelse, full av synet av Gud. Fader Sofroni beskriver det som en påskeglede og sier at i denne tiden trenger mennesket bare å puste ut en bønn før han ser at Gud allerede har svart den.[25] Vi kan ikke slutte å be i denne fasen og hjertet er aktivt selv i søvnen. Det er lett å elske, lett å tro og lett å holde vigilie. Som Hl. Silouan sier, den som har elsket Gud kan ikke glemme Ham,[26] men husker Ham stadig og ber til Ham. For Gud selv har gått inn i en pakt med mennesket og mennesket med Gud.

Denne første fasen er virkelig gledelig og inspirerende, for dens nåde er den reneste gave, gitt ’uforstandig’ til alle som viser den minste ydmyke holdningen. Men, Guds gave tilhører ikke enda mennesket, og det kan liknes med en ’urettferdig’ eiendel. At vers i Evangeliet etter Hl. Lukas sier, ’Og dersom dere ikke har vist troskap med det som hører andre til, hvem vil da gi dere noe dere selv kan eie?’[27] Fader Sofroni, i sin originale tolkning av Skriftene, sier at den første nåde er en ren gave, som en investering av åndelig kapital som vi ikke har jobbet for og derfor ikke fortjener.[28] Allikevel, hvis vi viser trofasthet med denne åndelige kapitalen – dette pundet – og er trofaste med det som tilhører Gud, da vil Gud gi det til oss som om det var vår egen eiendom. Hvis vi ærer og verdsetter denne gaven, vil Gud til slutt gjøre det til vår umistelige eiendom for all evighet: Gud vil gi oss det som er vårt.[29]

Hvor søte dagene av vår første kjærlighet for Gud er, når vi så lett lyder alt det som behager Ham. Det er som om vi ser Gud i oss selv og fordi vi ser Ham, er vi i stand til å tro på Ham og følge Ham. Dette er en forsmak av Hl. Johannes den Guddommeliges ord: ’Når Han åpenbarer seg, skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som Han er.’[30] Men til jødene, sa den samme apostelen, ’Hvordan kan dere påstå et dere kjenner Gud? Hans røst har dere aldri hørt, Hans skikkelse har dere aldri sett.’[31] Kristne kan virkelig si at de har sett Gud og kjenner Ham til en grad. Når vi først mottar Hans nåde, begynner Han å tegne de første spor av Hans bilde i våre hjerter. Vi hører også Hans røst når Hans ord først rører våre hjerter og vi fornyes åndelig. Men vi ser og kjenner Ham bare delvis: kjødets slør vil bare løftes når vi går inn i det evige liv, og vårt syn av Gud vil da være krystallklart, oppfyllelsen av det begrensede synet vi nå har. Hvis, i løpet av dette midlertidige livet, vi lærer oss selv å se på Kristi bilde i våre hjerter, vil vi da, når det evige livets vindu åpner, se Ham i sin helhet. Men hvis vi forblir uten å se Hans nåde i dette liv, vil et annet vindu, et vi helst ikke vil snakke om, bli åpnet for oss når vi dør.

Fader Sofroni sier at i noen folk er denne første nåden lik de helliges fullkomne mål.[32] Så gavmild er vår Gud! Ifølge vår Elder, er et visst livsmønster åpenbart for oss i den første påskenåden, der vi smaker alle de guddommelige dydene. Vi oppnår en forståelse av Guds ydmykhet, Hans storhet og gavmildhet, og vi begynner å sørge over vår egoisme, og sier, ’Jeg er uverdig en slik Gud som gir seg selv til meg uten grenser, selv om jeg er så høy på pæra!’ Etter å ha smakt ydmykhet, og deltatt av kjærlighet og alle de guddommelige dyder, ser vi at Kristus kom til verden og påtok seg vår natur av nettopp denne grunn: så Han kunne gi oss sine guddommelige dyder og gjøre oss deltakere i sitt guddommelige liv.[33] Gjennom denne kjærlighetshandlingen gir Han oss muligheten for en ny fødsel og for å bære Guds frø inni oss, dvs. å bli templer for Hans guddommelighet.

Men denne fasen varer ikke lenge og det er mange grunner til hvorfor den må ta slutt. Selv om Fader Sofroni ikke likte å sette grenser for åndelige hendelser, bemerket han at den første nåden kan vare fra bare et få timer eller dager til et maksimum av sju år. Da er det tid for striden som utgjør den andre fase å begynne. Prøvelser og fristelser er nå tillatt å kommer vår vei og dette gir oss en sjanse til å uttrykke for Gud, i vanskelige omstendigheter, vår takknemmelighet for Hans vidunderlige nådegave. I sin godhet lar Han oss bevise vår troverdighet så vi kan bli verdiget det guddommelige livets fylde, hele vår arv. Fader Sofroni forteller oss at mennesket er guddommeliggjort etter hvor dypt og grundig han har levd gjennom Guds ’forlatelse,’ dvs. gjennom Hans nåde tilbaketrekkelse. Ifølge Elderen, må selvuttømmingens fylde komme før fullkommenhetens fylde.[34]

År med vansker og ulykker et middel ved hvilket sjelen kommer til forståelse om frelsens mysterium,[35] og dette lærer henne stadig å være ydmyk. Nåden slår seg da til ro i henne og forlater henne ikke lenger. Hl. Silouan skrev selv om dette fra erfaring:

Derved gjennom sitt liv er sjelen opptatt med å lære seg Kristelig ydmykhet, og så lenge hun mangler ydmykhet vil gale tanker og impulser alltid plage henne. Men den ydmyke sjelen finner hvilen og freden Herren taler om.[36]

Og Fader Sofroni bekrefter at hvis mennesket holder seg til bønn og ’viser god vilje, vil nåden elske ham og ikke lenger forlate ham.’[37]

Slik er nådens varende gjenvinning – prisen for striden mennesket har kjempet i den andre fase – gitt mennesket når han har vist Gud ved sitt hjertes trofasthet at han ønsker å tilhøre kun Ham. Denne tredje fasen er vanligvis kort siden man går inn i den mot slutten av sitt liv. Men sammenliknet med den første fasen, er den rikere i dens velsignelses dybde. Den betegnes av kjærlighet og stabilitet og den dype freden som er en følge av frihet fra lidenskapene. Herrens bud har nå blitt den eneste lov i menneskets vesen:[38] han har blitt født på ny i ånden til et liv i det evige Rike som ikke kan rokkes.

Oversatt fra: Archimandrite Zacharias (Zacharou), Remember Thy First Love, Essex: Stavropegic Monastery of St. John the Baptist, 2010, s.36-48.

---

[1] Fra et foredrag om klosterlivet.

[2] Se Joh. 3:8

[3] Se Vi skal se Ham som Han er, s. 85; se også Hl. Siouan Athonitten, s.127 og Om Bønn, s.86.

[4] Se Vi skal se Ham, s.50-51, 67; Om Bønn, s.13-14, 19, 75, 101.

[5] 2 Tim. 3:17

[6] Om Bønn, s.89.

[7] Se 1 Kor. 2:15

[8] Om Bønn, s.197

[9] Se ’Det hypostatiske prinsipp i Guddommen og i Mennesket’ i Vi skal se Ham, s.190-220.

[10] Se Jak. 1:2

[11] 1 Kor. 2:15

[12] Gal. 3:27

[13] Se Job 7:17-18

[14] Åp. 3:20

[15] Vi skal se Ham, s.78.

[16] Se ibid., s.101, 160, 193.

[17] Heb. 1:1

[18] Se Sal. 63.7

[19] Åp. 2:4

[20] Se Heb. 3:7-8

[21] Sal. 126:1

[22] Se 2 Mos. 6:1-8; 34:10, 28

[23] Se 2 Mos. 14:13-31

[24] Om Bønn, s.84.

[25] Se Hl. Silouan, s.200.

[26] Se ibid., s.276, 292, 383, 459-460.

[27] Luk. 16:12

[28] Vi skal se Ham, s.52, 119-120, 206, 218.

[29] Se ibid., s.85.

[30] 1 Joh. 3:2

[31] Se Joh. 5:37

[32] Om Bønn, s.68.

[33] Se 2 Pet. 1:3-4.

[34] Vi skal se Ham, s.53.

[35] Om Bønn, s.197.

[36] Hl. Silouan, s.481.

[37] Ibid., s.236.

[38] Se ibid., s.178 og Arkimandritt Sofroni, ’Prinsipper i Ortodoks Askese’ i The Orthodox Ethos, ed. A.J. Philippou (Oxford: Holywell Press, 1964), s.259.