En preken til De hellige
fedres søndag:
av H.H. Patriark Kirill av Moskva
3. januar 2015
I Faderens og Sønnens og Helligåndens Navn!
Adventfasten, som nå nærmer seg slutten, minner oss
på den åndelige striden til dem som levde før Frelseren Kristus. Mesteparten av
høytider viet til Gammeltestamentlige profeter feires i løpet av Adventfasten.
Og de guddommelige gudstjenestene til ære for de Gammeltestamentlige profetene
hjelper oss å forstå betydningen og viktigheten til deres tjeneste.
De to siste søndagene før Kristi Fødsel – som i
Kirkens Typikon kalles Forfedrenes Søndag og Fedrenes Søndag – vies til alle de
i Det gamle testament som var Gud til behag og bevarte løftet om Frelserens
komme inn i verden. De var trofaste til dette løfte, til tross for de
fordervelige – fra et åndelige synspunkt – livsomstendighetene på den tid.
Det lille jødiske folket var omringet av et hav av
hedenske nasjoner og folk. I disse landene var det en mektig hedensk kultur som
har følger selv for oss i det 21. århundre. Nildalens praktfulle templer og de egyptiske
pyramidene vitner til makten til den hedenske sivilisasjonen. Utviklingen av
håndverk, jordbruk, militære, vitenskap, de presise kunnskapene som lar deg
bygge disse praktfulle bygningene – alt dette er stor makt. Foran denne makten
sto ydmyke og ukjente folk som bodde i Palestina og ble kalt profeter. Hvilken
styrke hadde disse foran denne hedenske sivilisasjonen?
Hva var denne sivilisasjonens feil og synd? At den
var basert på avgudsdyrkelse. Folket på let etter Gud nådde et åndelig
blindgate og guddommeliggjorde det som ikke var Gud. Og siden det var en falsk
avgudsdyrkelse, fulgte en farlig, falsk og uriktig levemåte som ikke var Gud
til behag. Folk levde under instinktets lov, og alt som bidro til instinktets
frihet, alt som bidro til dets nytelse, var hovedsakelig for disse
oldtidsfolkene, og alt annet bidro til dette falske, hedenske livet.
En kan ikke si at de hedenske omgivelsene ikke hadde
noe innflytelse over em som bevarte troen på den ene sanne Gud og Skaper. Mange
i Israels nasjon, påvirket av all luksusen og makten som omringet dem i verden,
bøyde sine knær til falske guder og var sannsynlig vis ledet av et veldig
enkelt prinsipp: «Er vi verre enn andre? Se hvor godt de lever, hvilke mektige
stater de har, hvilken hær, hvor godt de spiser, hvilke vakre templer og hjem
de har!»
Mange ble fristet når de så hedningeverdens makt
rundt dem. Men det var også mennesker som ikke ga seg over til fristelse –
disse var profetene. De gikk mot strømmen, og forble fri i sitt indre og
underlagt Gud alene. Og Gud, som svar til denne modige trosbevarelsen, gav dem
Helligåndens nåde. Den hellige ånd, som vi bekjenner i Trosbekjennelsen, talte
ved profetene, og derfor bærer deres ord guddommelig visdom og kraft, og hjalp
folk til å bevare den sanne tro; og når folket gikk seg vill, hjalp profetenes
forferdelige formaning å bevare troen.
Det viktige med Frelserens Fødsel er at Han gav
mulighet for hver person å ha Helligåndens gave, ikke bare de som var store og
sterke i ånden som individer, for ved Frelserens fødsel og liv, ved Hans
lidelse, kors og oppstandelse, har Helligåndens nåde blitt sendt ned over oss.
Og alle som ønsker å oppnå denne nåden – den samme som inspirerte profetene –
behøver kun ha tro i sitt hjerte og å døpes i Faderens og Sønnens og
Helligåndens navn. Og det det utvalgte folk hadde, mottas av alle. Helligånden
er i alle, ifølge apostelens ord, og denne Ånden kan formane oss og styrke oss.
Oldtidens fristelse forblir menneskelighetens
fristelse. Vi ser hvordan den europeiske sivilisasjonen, som en gang bygdes på
et kristent fundament, sakte forvandles til en hedensk sivilisasjon, der
tilbedelse av den sanne Gud drives vekk; og i Guds sted opphøyes menneskets
kult, forbrukerkulten. Livet etter instinktets lov blir verdiene denne
sivilisasjonen forkynner. Og igjen, som i oldtiden, har denne sivilisasjonen en
utenkelig makt; rikdommer som tilslører øynene. Og det er sikkert mange som vil
si: «Men der er det så vakkert; der er det slik makt, slike rikdommer, slik
nytelse! Er jeg virkelig verre enn andre? Jeg ønsker også å leve slik.»
Så vanskelig det var for oldtidens profeter, Det
gamle testaments forfedre og fedre, å motstå fristelse! De var alene, og
kjempet på egenhånd mot den hedenske virkeligheten som omringet dem. Men i dag
er vi ikke alene i vår konfrontasjon med den hedenske verden. Vi, alle sammen,
er Guds Kirke, der Helligånden lever og handler. Styrket av Mysteriene,
opplyser vi vårt sinn, gjør vår vilje standhaftig og løfter våre følelser. Vi
har en styrke selv profetene ikke hadde: vi har styrken til felles tro og bønn,
styrken som gis ved deltakelse i Kirkens mysterier.
Men ofte mangler vi mangler denne styrken, og det er
ikke sjeldent at vi virkelig knuses og brytes av det hedenske livs utvendige
omstendigheter. Minnet om de Gammeltestamentlige hellige gis oss på Juleaften,
slik at vi kan forstå alt Gud har gitt folket i Kristus, så vi fullt kan føle
og innse hvilke veldige guddommelige skatter vi har til eie. Disse dagene gis
oss også for å styrke vår tro, innse den hedenske verdens tomhet og syndighet,
og gjøre alt slik at vår nasjons liv alltid må næres fra dens kristne opphav,
så vårt folk kan trekke nådefylt kraft fra disse kildene, ved hvilke vår kultur
kan bli en bærer av de høyeste åndelige verdier.
Apostelen lærer oss at vår kamp ikke er mot kjød og blod, (Ef. 16:12). Ja, kristne slåss
ikke mot noen, men kalles til kamp mot synd. Og måtte Herren, født for vår
frelse i Bethlehem, hjelpe oss til å beseire alle makter som, både i oldtiden
og nåtiden, kjemper mot vår tro. Menneskelighetens eksistens er avhengig av vår
seier, menneskelighetens seier over disse verdslige elementene. Det er derfor
spørsmålet om troen, om å motta Kristus i våre hjerter, ikke er et sidestykke i
våre liv, men det mest fundamentale. Dette er ikke avhengig kun av vår
personlige profil, men hele menneskelighetens profil. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar