av en munk fra Athos
Mye har blitt skrevet om Elderen. De som kjente ham
best og sto ham nærmest har for det meste valgt å forbli stille. Jeg har
imitert dem. Ikke fordi jeg var en av dem. Jeg har bare respektert hans minne.
Jeg tror ikke Elderen brydde seg mye om mengde, størrelse eller publisitet. Vi
var naboer i et tiår.
Jeg så folkemengdene som samlet seg i hagen hans. Vi
viste pilegrimene veien til hytten hans. Jeg besøkte ham ikke ofte. Jeg fulgte
visse besøkende og dro dit kun når jeg hadde stort behov. Jeg respekterte hans
privat liv og tilbud om kjærlighet.
Han ble født i Kappadokia i Farasa, i 1924. Hans far
var landsbyens bestyrer og hadde ti barn. Begge foreldre var kjente for sin
forpliktelse til Kirken. Noen dager før de dro til Hellas, som en følge av den
forferdelige katastrofen i Anatolia, ble han døpt av Hl. Arsenios av Kappadokia
(+1924), som han senere skrev en vakker biografi om, og som gav ham sitt eget navn.
På denne måten, som forfatteren og kunstneren Nikos Gavriil Pentzikis fra
Thessaloniki sa, «er den levende fader Paisios den hensovnede fader Arsenios.»
Som en spedbarnsflyktning kom han til Piraeus og ble deretter tatt med til
Korfu, der hans fadder (Hl. Arsenios) sovnet inn i Herren, før barnet og hans
familie flyttet videre til Konitsa. Han fullførte så vidt barneskolen og så tok
opp snekkeryrket.
Etter han fullførte sin militærtjeneste, kom han til
Det hellige berg for å bli munk, som var hans største ønske. Han bodde i vår
skita, Hl. Panteleimon, som tilhørte det hellige Koutloumousiou-klosteret, i
Esfigmenou, Filotheou, Katounakia, Hl. Galaktion på Sinafjellet, Iviron-skita,
Stavronikita-klosteret, i hytten til russeren Papa Tykhon (+1968) viet til Det
dyrebare kors, og i Koutloumousiou-cellen viet til Guds Moder. Selv som en ung
mann, elsket han å bidra, studere og be. Han leste med særlig iver
Helgenberetningene, Ørkenfedrene og Abba Isaak Syreren. Han lyttet med stor
oppmerksomhet til sin åndelige far og besøkte Athos’ Eldste for å få deres råd.
Senere, selv om det ikke var hans ønske, ble han en
rådgiver og veileder for mange. Han sa mye om plikten til å gjøre det som er
riktig. Han brukte humor til å glatte over vanskelige situasjoner. Trøtt, syk
og utmattet som han var, fortsatte han, helt til solnedgang, å berolige dem som
kom med problemer. Natten var viet til bønn. Han kom i hu tusener av navn, både
levende og døde, kreftsyke, dem med hjerteproblemer, de sinnssyke, besatte,
lamme, rusmisbrukere, skilte ektepar, og de forlatte. Han pleide å si at han ba
enda mer for de hensovnede. De trengte oss. Kun vi kunne hjelpe dem. Selv var
han svært syk, men hans dårlige helse hindret ham ikke i hans åndelige strid.
Han lærte mye fra ødemarkens skole og lærte mange
besøkene med fruktene av hans erfaring. Han talte om hvor nødvendig det var for
sjelen å renses, å finne «en annen tenkemåte,» guddommelig rettferdighet,
ærlige forhandlinger, å bringe fred til andre mennesker, selvkritisisme og
behovet for praktisk opplevelse av det asketiske liv. Han var Kristussentrert og
Kristologisk. «Kristus røres av vår kjærlighet og vår ydmykhet,» sa han, «og
gir oss sin rikelige miskunn og nåde.»
«Vi burde starte en fabrikk der vi kan produsere gode
tanker», sa han ofte. Han la stor vekt på problemer skapt av indre tanker. Mange
av disse kommer fra djevlene og er forsøk på å forvrenge oss. Å sette for mye
lit til slike indre tanker er ikke nyttig. Hjertet burde befris fra alle
tanker. Vi hindrer Guds arbeid i vår sjel ved upassende tanker. Folk som holder
på gode tanker har intet å miste. Det er de uten ydmykhet og omvendelse som
plages av tomme tanker. Hvis vi tillater onde tanker, får djevlene mot. Å tro
at våre indre tanker er viktige kan føre til villedelse og til og med galskap.
Det foregår en stadig kamp mellom gode og vonde tanker. Ydmyke tanker aktiverer
Guds nåde. Når sjelen ikke er på vakt, oversvømmes den av urene tanker og plages
av psykologiske problemer. Våre indre tanker åpenbarer vår åndelige tilstand.
Vi burde prøve å rette på andres upassende tanker og ikke la våre egne ta bolig
i oss.
I årevis strevde han for å oppnå renhet i sjelen.
Hans stadige mål var å bli renset. Han gikk i strid med stoltheten for å dyrke
det åndelige livets vinmark. Han lot seg lede av Guddommelig Forsyn. Han
begynte å klatre den uavlatelige bønnens stige uten å tenke seg om. Sann bønn
letter, helliggjør og er til nytte. Han elsket Davids salmer. Han var ydmyk og
standhaftig. Han lærte andre alltid på en enkel måte og med nåde. Hans ord var
vise. Han talte med de hellige. En dag fortalte han meg, «I natt hadde jeg den
beste natten i mitt liv. Jeg holdt vigilje med de hellige.» Han tok ikke imot
penger fra noen. I et syn, gratulerte Hl. Arsenios ham for dette. Han nøyde seg
med det han tjente fra sitt håndarbeid, som var å lage kors og ikoner trykket
på tre.
Han skrev og gav ut den vidunderlige Helgenberetningen om Hl. Arsenios [Jeg var heldig nok til å kunne oversette
dette verket til engelsk. Elderen ba meg ikke fortelle noen, men jeg tror det
nå burde være kjent: han skrev i en vanlig kladdebok med en kulepenn. Ordene
kom så fort at han nesten ikke kunne skrive fort nok og det så ut som gnister
fløy ut av pennen. WJL] Han
visste hva som var viktig å nevne, hva som var vesentlig, og uttrykte dette på
en passende måte og med sterke beskrivelser. Etter dette, gav han ut en
biografi om Elder Hadji-Jorgi, den berømte og strenge asketikeren fra Athos,
hundre år etter hans død. Deretter fulgte boken hans om Athonitiske Fedre og
Athonitiske Saker, der han beskrev de fromme menneskene han hadde kjent
personlig, som Papa Tykhon (+1968). Kort tid etter Elder Paisios døde, gav
klosteret til Hl. Johannes Teologen i Souroti [nær Thessaloniki] ut en antologi
av hans brev. Han skrev også korte artikler som han gav til besøkende, samt
brev som var fulle av brorskjærlighet og nåde. Han besøkte Kappadokia,
Australia, og en rekke kloster i Hellas. Han ble kjent med prester, munker,
nonner og en menge lekfolk.
Hans siste ord viser tydelig hvilken tilstand sjelen
hans var i: «Siden jeg ikke kan knele lenger, trengs jeg ikke her på jorden mer
og må dra. Det asketiske liv jeg har levd alle disse årene har ikke vært til
like mye nytte som denne sykdommen.» For så mange år ba han for kreftsyke og nå
var han en selv. Til tross for smerten, var han oppslukt av bønn når han gikk
til sin hvile den 12. juli 1994. Han ble begravd i Hl. Johannes Teologens
kvinnekloster, i Souroti, i nærheten av Thessaloniki, til trøst for mange.
Graven ble raskt et pilegrimssted. Hans begravelse og minnegudstjeneste skjedde
utenfor det offentlige rom, feiret av kun én prest.
Hans ord og skriverier gjør hans lære tilgjengelig
for oss alle. Hans bemerkelser var nøyaktige og subtile, til en slik grad at de
rørte folk dypt og hadde som mål å hjelpe dem. Folk som er åndelige har ikke
mange rettigheter. Det har ikke noe imot å bli angrepet. For mye følsomhet og
for mye likegyldighet er den samme ondskap. Tårer har en rensende egenskap, så
lenge de blandes med svette. Disse dager ønsker vi å bli hellige med minst
mulig innsats. Den største glede kommer fra offer. Det sekulære liv bygger
stress. Nåde gir den største glede. Et lett liv gjør mennesker ubrukelige. Uten
innsats og strev, er det ingen helligelse.
Elder Paisios strevde hardt gjennom sitt liv. Han
skilte seg ut for sin askese mer enn sin lydhørhet. Han bedde og levde med en
dyp oppmerksomhet på sin syndighet. Han hadde fullstendig håp og tillit til
Gud. Det var lett for ham å konsentrere seg om bønn, fordi han ikke hadde mange
distraksjoner. For ham, var den største fienden berømtheten han hadde fått. Han
bekymret seg om retningen Hellas og moderne grekere hadde tatt, men talte aldri
ned til folk.
Elder Paisios og Elder Porfyrios var ofte enige i det
de sa, som om de hadde avtalt det på forhånd. Slik fungerer ortodoks
spiritualitet, ved den samme Hellige Ånd. Ved Guds nåde, leste han ofte
menneskers sjeler som om de var en åpen bok. Han hadde blitt opplyst og han
opplyste. Hans enkle ord gjemmer, for å si det sånn, dådens visdom. Han var
praktisk. Som Kirkefedrene, strømte Guds Ord ut fra hans hjerte, empirisk,
erfaren og autentisk. Det var mange som ble hjulpet av kun noen få sekunder med
ham. For andre, var møtet med han et viktig vendepunkt i deres liv. Vår
kjennskap til ham er ikke en grunn til skryt, men ansvar og forpliktelse.
Hans minne er rent og ærverdig. Han elsket Det
hellige berg høyt og hadde ærbødighet for det. Tolv tusen mennesker kom til
Souroti-klosteret når minnegudstjenesten hans ble holdt i 2009. Dette taler
sterkt til dem som ønsker å angripe klosterlivet på Athos på en vond og
ondskapsfull måte.
Elder Paisios ba til Gud for alle og Gud velsignet
ham. Han talte med de hellige om verdens problemer og ba alle om deres bønner.
Gud plasserte ham i hans al fresco
møtesaler [hagens hans, der han tok imot pilegrimer] så han kunne forholde seg
til folk. Han var av og til streng, med kun ut av kjærlighet. En kjærlighet som
var diskre, behersket og hjertelig. Det hellige berg er stolt av å ha slike
Eldre i våre dager. Mange gaver ble utdelt når han sovnet inn. Mens vi strider,
nyter vi dem. Han ber enda mer nå når han er i himmelen, slik han pleide å si
om Hl. Arsenios. Må hans bønner være med oss når vi ser på Guds Moders hellige
hytte, der store antall pilegrimer fortsetter å besøke, og tørster etter
virkelig og sann hellighet.
Oversatt
fra:
Monk Païsios the Athonite (1924-1994) – 12 July
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar