av Christos Yannaras
I Kirkens erfaring finner vi
to måter å utøve denne form for askese på: tjeneste til mennesker (dvs. sosialvirksomhet),
og monastisk askese, der en strever for å overkomme de hinder, de motstandspunkter
som hindrer en i å kommunisere med Gud og andre. Disse to veiene har samme mål.
Evagrius Pontikus forklarte det godt når han sa at den kristne, og serlig
munken, skiller seg fra andre for å kunne forenes med alle. I samfunnet vi lever i,
utelukker desverre vår levemåte disse to veiene. Vi burde bli oppmerksomme på
at vi lever i et paradoks. På én hånd, sier vi at vi er medlemmer av Kirken,
dvs. av et levende legeme, mens vår situasjon på andre hånd er slik at vår
daglige eksistens forutser individeds absoluttisering. Vi lever i dag på basis
av individets rettigheter og prioriterer fullstendig individuell forbruk. Og
derved har selv teologi blitt en kunnskap om noe. Vi fylles med informasjon om
Gud. Det som definerer teologi i Kirken er konkret kunnskap om Gud selv, troens
erfaring, som ikke betyr å ha visse individuelle meninger. På gresk bevarer
ordet ”tro” (pistis) fortsatt den
originale betydningen om tillit. Å ha tro betyr å gi seg selv, å ofre seg selv med
fullstendig tillit til Gud og den ”andre” vi elsker. Personlighetene til Tolleren og Fariseeren i
Evangeliet er fundamentale for å forstå det jeg prøver å uttrykke ved ordet ”person”.
Fariseeren, som en religiøs type, er tilfreds med seg selv, fullstendig trofast
til Loven og selvstendig. Han trenger ikke Gud. Det er derfor han utelukkes fra
Riket. Den andre, Tolleren, kan verken ofre dyder elle gode gjerninger. Han er
en synder. Han tenker ikke på sin personlig styrke, så de eneste han har er
forholdet til den han elsker. Og han overgir seg til den kjærligheten.
Oversatt fra: Informationabout God
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar