Hvordan kan jeg bli ortodoks?

Spørsmål: Hvordan kan jeg bli ortodoks?

Kirken er åpen for hvem som helst, uansett alder, kjønn, etnisk bakgrunn eller fortid. Det eneste kravet er tro: tro til den treenige Gud (ikke bare som et filosofisk konsept, men i et personlig forhold), at Den ortodokse kirke er kirken Kristus selv grunnla for 2000 år siden og at Helligånden har i denne kirken bevart apostlenes lære uendret til i dag.  

Det første du burde gjøre er å ta kontakt med en ortodoks prest, uttrykke ditt ønske om å bli en ortodoks kristen og spørre om det er mulighet for noen form for trosopplæring. En som mottar offisiell trosopplæring som forberedelse til mottakelse i Kirken kalles en katekumen. Katekumenatet, eller opplæringsperioden, lar deg bli bedre kjent med Kirkens lære og praksis. Du burde være til stede ved de guddommelige gudstjenestene så ofte som mulig, be ortodokse bønner hjemme og prøve å få tak i ortodoks lesestoff. Denne perioden kan vare noen få uker eller flere år – din prest eller biskop vil anbefale det han synes passer deg. Poenget er ikke å hindre eller gjøre det vanskelig, men at du selv vet hva det vil si å være en ortodoks kristen og at det store valget blir et forstandig et.

Når du har bestemt deg for at du virkelig vil bli ortodoks, og både du og presten er enige om at du er klar til å starte ditt nye liv, vil du døpes (i Dåpen forenes vi med Kristi død, begravelse og oppstandelse – vi blir født på ny), krismeres (vi salves med hellig myrra til mottakelse av Helligånden) og delta i Nattverden (når vi deltar i Kristi Legeme og Blod, blir vi del av dette Legeme – Kirken – og deltakere i det guddommelige liv). Dersom du allerede ble døpt i Faderen og Sønnens og Helligåndens Navn i ditt tidligere kirkesamfunn, blir du etter vanlig praksis mottatt kun ved Krismering og deltakelse i Nattverden.

Du er nå en ortodoks kristen, du er medlem av verdens eldste kirke, grunnlagt av Kristus og hans apostler, du er en deltaker i det guddommelige liv og har mottatt troens fylde. En må bare huske at dette bare er begynnelsen, at frelsen ikke er et verk men et personlig forhold til vår Frelser, og at hvis vi ikke tar imot og bruker de midler Kristus forvalter til oss gjennom Kirken – dvs. Guds nåde – vil vi forbli i vår falne tilstand. Gud har rakt ut hånden, nå må vi gripe tak i den.

Velkommen hjem!