Barn i Kirken

av f. Richard Rene

Jeg tror vi kan alle være enige om at Jesus hadde en spesiell plass i sitt hjerte for barn. Barna, forteller Han, er mere åpne til oppmerksomheten om Guds Tilstedeværelse, kraft og myndighet i universet. Han tilføyer at hvis vi voksne ønsker å ha denne oppmerksomheten, må vi også ta et bevisst valg om å bli som barn.

Men hva betyr det å «bli som barn»? Vår vanlige forståelse om barn er at de mangler de voksnes forvrengte og kyniske egenskaper. Samtidig mener vi at barn holder nøkkelen til en skjult kunnskap som vi mister når vi blir eldre. På noen måter tror vi at barn er visere enn voksne.

Men allikevel lar vi rart nok ikke disse holdningene om barn gjennombore måten vi ser fellesbønn på. Hvor ofte en ser barn på en søndag morgen som skilles fra de voksne og plasseres i en «barnekirke»? Begrunnelsene for dette prøver å forsvare det ved å si at en gudstjeneste tilpasset barn vil mer effektivt møte deres «åndelige behov» (æsj, som jeg hater det uttrykket). Plus, la oss være ærlige, barn er ofte litt distraherende, med alt bråket og rastløsheten… Virkeligheten er at vi har en dobbel standard. Uansett hvor mye vi idealiserer barn, er alvorlig spiritualitet noe vi tror tilhører voksne. Sann tro er noe for modne intellektuelle i forstandsalder. Det betyr å lese Skriften og teologiske bøker, å høre utfordrende prekener i en høytidelig atmosfære uten distraheringer. I en slik sammenheng kan barn (gode som de måtte være) bare være et hinder.

Så vi nedsetter Jesu ord om barn og Guds rike til sentimental personlig fromhet; til Jule eller Påskespill der vi sukker og minnes en tid da tro var noe enklere og mindre komplisert; til stunder da vi vemodig bemerker at barn ser ut til å ha noe vi voksne har mistet.

Men la oss pause og ta et skritt tilbake her. Er det virkelig dette Jesus mente når Han snakket om barn? Fra et bibelsk synspunkt, er barn virkelig uskyldige (Fil. 2:15), men deres uskyldighet kommer fra en mangel på visdom, forståelse og kunnskap. «Da jeg var barn,» sier Hl. Paulus, «talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige» (1 Kor. 13:11).

Fra et bibelsk synspunkt, har ikke barn mere kunnskap enn voksne; de har mindre. Og dette er viktig, fordi når Jesus snakker om barna, er det nettopp deres svakhet og umodenhet Han referer til. Fordi kun når vi voksne påtar oss barnas skjørhet og «fattigdom i ånden», kan vi endelig være fullstendig avhengige av Gud og motta de gaver Han har å gi oss.

Som en pastor, er det min erfaring at kirken er det eneste stedet der voksne virkelig kan bli som barn i bibelsk forstand. I kirkesamfunnets relative trygghet, lar ofte folk seg åpne og avdekker alle sine svakheter (ihvertfall ubevisst). Som barn slipper de ut alt det de har inni seg, uten grenser. Dette kan være vanskelig å takle, men det er også en viktig velsignelse. Skal jo ikke kirken være et sted vi kan droppe fasaden og stå foran Gud som vi virkelig er: svake, redde, usikre barn som lengter etter vår himmelske Faders omfavn?

Det er derfor barnas fysiske tilstedeværelse midt i våre gudstjenester er så viktig. De lille distraherende menneskene minner oss på utsiden om hvem vi er på innsiden. Hvis du tviler, la meg spørre deg: under en kjempelang preken, har du ikke sett bort på et urolig barn og tenkt: Jeg vet hvordan du har det? Har du aldri hatt lyst til å snu deg og si til en voksen, «Når blir det ferdig?»

Jeg mener ikke at vi må «oppfordre det indre barn», men at å tilbe sammen med våre barn minner oss om at vi og de ikke er så forskjellige fra hverandre. Som voksne har vi lært å skjule det med manerer, men våre tanker hopper rundt i hodets klatretårn like mye som deres kropper gjør på kirkens gulv, vegger og benkerader. Og slik som de trenger kjærlighet, veiledelse og disiplin fra deres foreldre, trenger vi voksne Guds nåde for å roe, veilede og rette på oss.

Vi er ikke mindre avhengig av Ham enn våre barn er av oss. Og dette kan vi være glade for, fordi det er forskjellen mellom å trenge Ham og å se oss som uavhengige av Ham. Og som en velkjent teolog, f. Alexander Schmemann, en gang ba, «Takk, o Herre, for våre familier: menn, kvinner og særlig barn, som lærer oss hvordan å feire Ditt hellige Navn med glede, bevegelse og hellig støy.»

Oversatt fra: Children and the Church