Den Levende Guds levende Tradisjon

av f. Peter Alban Heers
Utdrag fra forordet til boken Elder Paisios av Athosfjellet

Mange er de som i våre dager har gått ut på let etter opplevelsene, de åndelige krefter og gavene de leser om i Apostlenes Gjerninger. De har gått på let etter Helligåndens kraft nettop fordi de manglet den, ikke så den noe sted rundt seg og til og med trodde den hadde forsvunnet fra jorden.

Mange andre ringer stadig ”fornyelsens” klokke, taler entusiastisk om ”vekkelse” og ”revitalisering”, og søker veien ”tilbake til de hellige kirkefedrene.” I dette ønske om fornyelse og tilbakevendelse til det som har gått tapt, bekjenner de derved avstanden mellom deres egen erfaring og det som beskrives i Apostlenes Gjerninger eller livene til de tidlige kirkefedrene.

Så har vi den delen av den sekulariserte kristendommen som ser et behov for ”aggiornamento”, eller ”å oppdatere Kirken”, eller for ”semper reformando”, eller stadig reform. I denne letingen etter et tapt paradis, kan en se at Rikets tidløshet, Helligåndens diakroniske tilstedeværelse, den Levende Guds levende Tradisjon, har blitt erstattet med det som kun er menneskelig, kun er midlertidig, som alltid behøver korrektur og oppdatering. I den sekulariserte kristendomen har det evige liv og Guds nåde, som en gang ble åndet inn i Kirkens sjel, gått tapt og blitt erstattet med religionens usikkerhet og svakhet.

For medlemmene av Den ortodokse kirke, selv om de er svake og syndige, er ikke en slik leting nødvendig. Fordi de hellige apostlenes erfaring og åndelige myndighet fortsatt kan bli sett, kjent og levd av de hellige apostlenes arvinger i praksis: det ortodokse klosterlivets karismatiske eldre. Ortodokse kristne behøver ikke fornye en død Tradisjon eller vende tilbake til bortglemte hellige kirkefedre nettop fordi Den hellige tradisjon per i dag forblir levende i moderne hellige fedre, som til like stor grad er bærere – i både ord og gjerning – av ”den tro som de hellige” apostlene ”én gang for alle har fått overlevert” (Jud. 1:3). ”Ordet” til disse hellige fedrene er alltid ”a jour” og relevant. Deres lære har aldri behov for reform nettopp fordi den strømmer frem fra evighetens permanens, fordi de lever i ”frelsens dag.”

Oversatt fra: Hieromonk Isaac, Elder Paisios of Mount Athos, Holy Monastery of Saint Arsenios the Cappadocian: Chalkidiki, Hellas, 2012, s.XIX-XX.