Én, hellig, katolsk og apostolisk familie

av Metropolitt Stefanos av Kallioupolis og Madytos

Når vi snakker om familien, og særlig den kristne familien, mener vi først og fremst foreningen av en mann og en kvinne, som mottar Kirkens velsignelse, ved gudstro, kjærlighet, fred, samstemmighet og fellesforståelse, for å leve sammen. Som Hans Allhellighet vår Patriark sa i sin julepreken i fjor: Den kristne families institusjon utgjør livssellen og en kuvøse for barnas åndelige og fysiske helse og utvikling. Derfor er det Kirkens plikt å støtte familiens institusjon… For et barn å kunne vokse opp på en sunn og naturlig måte, må det være en familie der mann og kvinne lever i samstemmighet som ett legeme, ett kjød, og én sjel, og underordner seg hverandre.

Det er derfor, som en moderne teolog (Prof. Alexandros Stavropoulos) bemerker, uttrykket «og de to skal bli ett kjød» (dvs. de to ektefeller vil bli ett kjød) betyr, før Kristus, ektefellenes fysiske enhet; men etter Kristus virkeliggjøres «ett kjød» når mann og kvinne deltar i Nattverdens hellige sakrament, Kirkens sakrament. Det er kun i denne eukaristiske forståelsen om ekteskapets at Kirkens lære om monogami og det ene, udelelige ekteskapet kan forstås.

I tillegg til dette ville jeg kjapt nevne egenskapene til den kristne familie, som karakteriseres av Apostelen Paulus som «κατ’ οἶκον ἐκκλησία», som vil si kirken i hjemmet, og av Hl. Johannes Krysostomos som en «liten kirke.» Sammenlikningen og symbolikken viser til at Kirkens definerende egenskaper må være til stede på en mindre måte også i familien. Kirkens fundamentale egenskaper er enhet, hellighet, katolskhet og apostolisitet, akkurat som vi sier på slutten av Trosbekjennelsen: «På én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke.» Så la oss se på hvordan disse egenskapene relaterer til den kristne familie.

1.      Kirken er én, og det er derfor ektefeller kalles til en udelelig, livslang, ontologisk enhet. Denne foreningen er ekteskapets store sakrament, som Apostelen Paulus forteller oss om. To folk kommer sammen udelelig, men uten å miste sin egen personlighet. De overkommer all separasjon og splittelse – biologisk, sosial eller individuell – og utgjør sitt eget personlige samfunn. Alle problemer og forskjeller i familien løses umiddelbart når ektefellene forstår følgene som kommer fra det teologiske dogme om enheten i den kristne familien, som deltar i Den hellige nattverdens sakrament og derved oppnår en enhet som er virkelig og sakramental, stiger over rasjonell konsepsjon og ikke kun er kjødelig.

2.      Kirken er hellig, og det er derfor familien må være hellig, som vil si at den er trofast til Gud. I både forlovelsen og bryllupsritualene, ber Kirken for fullkommen kjærlighet, fred og en uskyldig levemåte. Dette gjøres for at det fremtidige paret skal forstå at familiens mål, med ekteskapets sakrament som fundament, er ektefellenes og deres barns helliggjøring. Kirken ber også Gud om å gi ektefellene langlevende etterkommere, livmorens frukt, fruktbarhet til å skape oppriktige barn, og muligheten til å behage seg i vakre etterkommere. Den kristne familie ønsker å skape Helgener, som så vil arbeide i skoler, byggverk, jordbruk, skipsrederi, osv. og derved forvandle alle deler av samfunnet så mye de kan. Det er derfor, som Hl. Johannes Krysostomos lærer oss, at kristne foreldre må først passe på å oppdra sine barn etter Kristi bud og lære, og kun etterpå planlegge hvordan å sikre de nødvendige materielle og åndelige resurser for deres liv.

3.      Kirken er katolsk, og det er derfor den vokser, ikke bare kvalitativt men kvantitativt. Dette betyr at den kristne familie må få nye medlemmer. Den burde streve for å bli et mikrokosmos, som ikke unngår ofrende kjærlighet og fullstendig selvofring til dens medlemmer. Folk i dag ser ofte bort fra selvofrende kjærlighet, og det er derfor de heller ikke forstår hva farskap og morskap er i deres virkelige dimensjon: å ofre oss selv for andre. Ingen har rett til å fornekte livets gave. Et barns fødsel er en hellig gave der Gud og mennesker samarbeider som fellesskapere, en unik overføring av liv til andre, en «stor inngang» inn i kjærlighetsfelleskapet mellom Gud og våre medmennesker.

4.      Kirken er apostolisk, fordi dens evige og uforanderlige fundament er Apostlenes lære. Samtidig betyr dette at Kirken alltid har Apostlenes iver, lidenskap, og ønske om å spre Evangeliets budskap alle steder. Disse kirkelige egenskapene må også karakterisere den kristne familie. Vi har klare eksempler fra Det nye testament: f.eks.Akvilas og Priska, og familien til Stefanas. I sitt brev til romerne, roser Apostelen Paulus dette hellige paret, og viser dem som sine medarbeidere i Korint, i Efesus og i sin egen by, Roma, der de gjorde det mulig for Nasjonenes Apostel å besøke den Evige By. I sitt første brev til korinterne, never Hl. Paulus også familien til Stefanas. Hele denne familien trodde på Kristus og spredte kristendommen i Akhaia. Deretter arbeidet de for å spre Evangeliet enda videre. Derved oppmuntret deres bidrag ikke bare Paulus men også korinterne. Den kristne families apostoliske egenskap betyr at den handler, virker og ånder innenfor en misjonær tenkemåte.

Med tanke på dagens familie, føler jeg at det vi trenger ikke er å skape en religiøs familie, men en kristen familie. I dag har vi ikke bare en familiekrise, men en krise av den kristne familie. For å endre på situasjonen, må familien systematisk og med hast studere den evangeliske og patristiske lære. Den burde være en eksempel på den bibelske familiemodellen og rikdommen av vår kirkelige tradisjon, mens den samtidig lever Kirkens sakramentale liv. Kun da vil vi se én, hellig, katolsk og apostolisk familie.

Oversatt fra: Four Attributes of a Christian Family