Spørsmål og Svar

Spørsmål og Svar

av Fader Serafim Rose

Spørsmål: Kunne du ha sagt litt om Helligånden i den ortodokse lære og, i den sammenheng, synet på ikke-ortodokse sakramenter – om Helligånden er til stede i dem?

Svar: Vår Herre Jesus Kristus sendte ned Helligånden på pinsedagen, 50 dager etter Hans oppstandelse, 10 dager etter Han selv fór opp til himmelen, for å bli hos Kirken helt til tidens ende. Historisk sett, var det én Kirke Han grunnla.

Det har hendt i disse tider at folk har henvendt seg til historie for å finne denne Kirken. Ta, for eksempel, historien om Kirken i Uganda. På 1920 tallet, studerte to unge seminarister fra Uganda ved en anglikansk presteskole og begynte å se at den lære de ble gitt der ikke var den samme lære de fant i kirkefedrene. De begynte derfor å tenke at romersk-katolisismen måtte være svaret – at dette måtte være den oldtidlige Kirke. I ”jakten på den sanne, oldtidskirken” (som de kalte den), dro de for å studere ved en romersk-katolsk presteskole og igjen så at den lære de mottok der var noe annet en de gamle kirkefedrenes. De begynte å si, ”Hvis sannheten kan endres slik, hvor er da Kristi sannhet?” Og da hørte de om den ortodokse tro og gikk gjennom all slags strev for å finne ut hvor den var. Først fant de noen som kalte seg selv ortodoks men som var en sjarlatan, og delte ut det han kalte sakramenter. Når en gresk lekmann fortalte dem at det var noe ”rart” ved ham, så de dette, omvendte seg, og startet søket på nytt. Den første ortodokse biskopen de traff var ikke en spesielt god biskop, og sa, ”Å, det er ikke noe å bry seg om. Alle religioner er like, dra tilbake til anglikanerne.” Men de lot ikke dette fraråde dem. Til slutt fant de en ortodoks biskop som lærte det han skulle, og de ble ortodokse. I dag sprer Kirken seg gjennom Afrika: gjennom Uganda, Kenya, Zimbabwe, Tanzania, osv. Vi har til og med opptak av gudstjenestene deres, som er veldig imponerende. De har tatt bysantinsk, gresk, sang og, uten å prøve å endre den (de synger bare på deres egen måte, på deres eget språk), høres den veldig ærverdig ut, med en lokal afrikansk variant. De gjorde med bysantinsk sang det samme grekerne gjorde når de fikk den hebraiske.

Så disse afrikanerne søkte historien og fant ut at det er én Kirke som kommer ned til oss direkte fra Kristus og lærer det som ble holdt i oldtiden: den ortodokse Kirke. Fra et historisk perspektiv, kan du også se at de andre kirkene har gått bort fra dette: romersk-katolisismen først i det 11. århundre, når spørsmålet om pavens plass i Kirken endelig kom opp for alvor, og paven ikke godtok det ortodokse svaret, og tok hele vestkirken med seg.

Til denne dag, handler Helligånden i den ortodokse Kirke. I de fleste vestlige, protestantiske grupper, kalles det de har sjeldent for sakramenter, så du hadde kanskje ikke sett etter Helligåndens nåde i noe de heller ikke selv anser som sakramenter. Romersk-katolikker, så klart, og noen få andre grupper ser på seg selv som å ha sakramenter. Selv hadde jeg sagt at de sanne sakramenter, i den forstand at Kristus innstiftet dem, finnes kun i den ortodokse kirke: og de som bruker navnet på sakramenter, prøver å gjøre det beste de kan med dem – det er noe mellom sjelen og Gud, og det Gud ønsker å gjøre med den sjelen – det er Hans affære. Kanskje det er mer enn noe psykologisk; jeg vet ikke – det må Gud bestemme. Men hjelpemidlene Han innstiftet i Kirken har kommet ned til oss i dag i den ortodokse Kirke. Man kan faktisk se ved historisk undersøkelse at vi gjør det som ble gjort i oldtidskirken. Filip, for eksempel, tok den etiopiske hoffmannen ned til elven og døpte ham på akkurat samme måte som det vi gjør: tre neddykkelser i Treenighetens navn, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er derfor ortodoksien er kjent for å være så ”gammeldags”: vi beholder de gammeldagse måtene som kom ned til oss fra Kristus, apostlene og Kirkens tidlige fedre.

Spørsmål: Kan du si noe om det ortodokse synet på ikke-kristne religioner?

Svar: Kristus kom for å opplyse menneskeligheten. Det er mange religioner utenfor Hans åpenbaring der tilhengerne er alvorlige – ikke bare djeveldyrkere -  og der sjelen virkelig prøver å finne Gud. Jeg vil si at, før disse menneskene hører om Kristus, er disse religionene greie så langt de rekker, men de kan aldri føre deg til målet. Målet er det evige liv og himmelens rike, og Gud kom i kjødet for å åpne dette for oss. Derfor er kristendommen sann; du kan peke på de forskjellige sammenlignbare deler av sannheten i andre religioner, og de er ofte veldig dype, men de åpner ikke himmelen. Bare når Kristus kom til jorden og sa til røveren, ”Du vil være med Meg i Paradis,” ble himmelen åpnet for mennesker.

Spørsmål: Så har de som ikke har hørt om Kristus ingen tilgang til sannheten?

Svar: De som aldri har hørt om Kristus? – det må Gud bestemme. I det Gamle Testament hadde ingen hørt om Kristus heller, og så kom Kristus, og forkynte for dem i dødsriket. Også Hl. Johannes Døperen, som vi tror kom til dødsriket først, før Kristus, og forkynte at Kristus skulle komme dit for å frigjøre alle som ønsket å bli frigjort, som ønsket å tro på Ham. Så Gud kan åpne sannheten for dem som ikke hadde en sjanse til å høre: dvs. som ikke fornektet Evangeliet men ikke hørte det. Men så snart du mottar åpenbaringen, da har du mye større ansvar enn alle andre. Noen som mottar åpenbaringen om at Gud har kommet i kjød og deretter ikke lever i samsvar med den – det er mye verre for ham enn for noen hedensk prest eller slikt. 

Oversatt fra Fr. Seraphim Rose, God's Revelation to the Human Heart, Platina, CA: St. Herman of Alaska Brotherhood, 1997, s.39-42