Bønn og det Åndelige Liv

BØNN OG DET ÅNDELIGE LIV

av Bartholomeos,
Patriark av Konstantinopel og det Nye Roma

Hvis du ber sannelig, da er du en teolog.
- Evagrius av Pontus (4. århundre)

Bønnens Vei

Det ortodokse kristne bønneliv var formet først og fremst innenfor samfunnets liturgi, ikke bak lukkede klostervegger eller i enkelte helgeners hjerter. Det er liturgien som har gitt oss tilbedelsens og forbønnens regelmessige uttrykk og rytmiske mønster. Liturgi og bønn er ikke det samme, selv om liturgien er bønnens kilde og en viktig del av den. Den ukelige gudstjenestesyklus, den daglige rutinen med morgenbønn og aftensang, og den ustanselige påkallelsen av Jesu navn, er like dypt sammenknyttet og like livgivende for den som ber som blodseller er for kroppen. På denne måten renner liturgien over og inn i den ortodokse kristnes daglige liv.

Bønnen er det åndelige livs prøvestein. Den avslører vårt livs sanne vekst og virkelige tilstand. Bønn er det som åpenbarer hvem vi er i forhold til Gud og andre mennesker. Hvis vi kan be, da kan vi tale med andre; hvis vi vet hvordan en ber, da kan vi også vite hvordan vi kan relatere til andre. Bønn er et speil av det indre liv. Dette gjelder like mye for de som har valgt å overgi hele sine liv til bønn og for lekfolk, både menn og kvinner, som burde fylle sine liv med bønn. Bønn er ikke et privilegium for de få men alles kall og yrke. Bønn er kanskje det klosterlivet er spesielt beregnet til, men det utgjør også det fundamentale utrykk av menneskets forhold til Gud og hverandre, i tillegg til Guds naturlige skapning. Bønn er derfor virkelig universalt.

Det er mange måter å be på. Men bønn kan ikke oppleves gjennom en fjern oppfatning eller ekstern tilknytning, sånn som vi opplever gjenstander. Bønn må leves personlig, eller ”røres”, som Hl. Johannes Klimakos (579-649) foretrekker å si i sitt verk, Himmelstigen. Vi lærer ikke å be ved hjelp av bøker eller bruksanvisninger. Bønnen kan heller ikke være i seg selv: den eksisterer bare som handlingen til noen som ber. Lett sagt, er en ”be-er” en beende person. Den er ikke en tekst, men et levende menneske; ikke en bok, men et brennende hjerte. ”Bønn” er et forholdsord; det kan aldri ansees som noe abstrakt, isolert fra andre eller fra Gud. Bønn forutsetter og sikter på en mystisk forbindelse eller et sakramentalt møte. Hvis dette ikke er klart forstått, pleier all snakk om bønn å forfalske det som står på spill.

Dette betyr at bønn må inkludere andre, alle og hele veden. Men den inkluderer spesielt Gud som den guddommelige ”Andre.” Hl. Johannes Klimakos bemerker at tro på Gud er bønnens vinger, bevis og selvverifikasjon. Det er denne åpenheten mot andre som stadig underretter bønnen. Bønn er alltid en samtale. Når det innebærer stillhet, er ikke dette en stum eller ufruktbar stillhet, men noe som bringer frem Gud. ”Vær stille, og vit at Jeg er Gud” (Salme 45:11). Stillhet innebærer lytting og forventning. Bønn innebærer at vi bryr oss om det som skjer inni oss og rundt oss. For å sitere Hl. Johannes Klimakos igjen, ”Stillhet åpenbarer hvem vi virkelig er i stand til å elske.”[1]

Det at bønn er en samtale betyr at Gud kan tale, og menneskehjertet kan lytte, gjennom alle og i alt. Bønn kan aldri anta; bønn kan aldri vise eller føre til fordommer. Å anta eller ekskludere er å fornekte bønn. På en hånd, taler Gud uforutsigbart, i det at Han overrasker oss med hva som er viktig i livet, ting som vanligvis ligger langt utenfor våre smålige interesser og behov. På den andre hånd, er Guds røst forutsigbar, siden vi vet at å svare ”én av disse mine minste søsken” (Matt. 25:40) er det samme som å svare Gud.

Patriark Bartholomeos

Det er så uheldig at vi har nedsatt bønnen til noe privat, en tid til egoistisk klaging. I bønn, burde våre tanker være omtanke om andre, om verden og særlig dem som ikke kan beskytte seg selv. Hvis ikke, blir bønnen mer enn bare utelukkende; den blir splittende, som er den bokstavelige definisjonen av ordet ”djevelsk”. Sann bønn åpenbarer en sans for samhørighet, ikke som en bekvem følelse av selvtilfredshet men heller en opplevelse av enhet og gjenforening med hele menneskeligheten og hele Guds skapelse. De Makariske Prekener, den åndelige klassikeren fra slutten av trehundretallet, sier at ”de som ber sannelig og i stillhet, oppbygger alle i alle steder.” Bønnens kosmiske betydning og dens universale kraft i verden må forklares, ikke minst for å forstå rollen de troende spiller i våre dager. For det kan aldri være kjærlighet til én person, eller én gruppe mennesker og ikke en annen. Som det kristne Evangeliet sier det, å si at vi elsker Gud når vi ikke elsker vår neste er løgn (1 Joh. 4:20). Denne gjensidige avhengigheten mellom hele menneskeligheten, som først blant skapningen, er avgjørende for å forstå de vide virkningene av våre tanker, følelser, tro og gjerninger.

Bønnens første formål er selvrenselse. ”Først og fremst,” sier Evagrius av Pontus (346-99) i sitt mesterverk Om Bønn, ”be om å bli renset fra dine lidelser.” Urenset, blir bønn falsk fromhet, eller rett og slett falsk bønn. Selvsentrert bønn er syndig bønn; eller, mer nøyaktig, det er ikke noen form for bønn. Ørkenfedrene og mødrene insisterer faktisk på at renhet ikke bare er en forutsetning til bønn, men at renhet virkelig er bønn. De snakker om å kvitte oss med alt som er unødvendig og overflødig, med alt som hindrer oss eller forsinker oss i å få kontakt med vår Skaper, vår indre verden, og med resten av verden.

Det er derfor bønnerekkefølgen anbefalt av kirkefedrene er: takksigelse, bekjennelse, og begjæring. Det er et forslag som understreker at vi må prioritere det å se utover mot andre, i stedet for å fokusere innover mot oss selv:

Før alt annet, la oss først skrive ned oppriktig takksigelse på vårt ark. På neste linje, burde vi skrive ned syndsbekjennelse og sjelens dyptfølte anger. Til slutt, la oss bære frem vår begjæring til Gud. Dette har vist seg å være den beste form for bønn, åpenbart for noen av en engel.[2]

Selv om Himmelstigens forfatter omtaler denne rekkefølgen som åpenbart ”av en engel”, finner vi den i mange andre åndelige verk, som Evagrius av Pontus i det 4. århundre, Abba Isaias av Sketis i det 5. århundre, Barsanufius og Johannes i det 6. århundre, og Isak Syreren i det 7. århundre. Våre tanker og det vi er opptatte av burde ikke være hovedfokuset når vi ber. Først burde vi tillate en stund med stillhet, når våre personlige interesser og bekymringer roer seg ned fra hverdagens intensitet, og deretter gi plass til verdens behov å kunne stige opp til hjertets overflate. Akkurat som kjærlighet stiger frem fra bønn, så stiger bønn frem fra stillhet.

Videre, i den ortodokse tradisjonen utgjør ikke bønn en fase – verken begynnelsen eller slutten – i det åndelige liv; det er heller den gjennomgripende handlingen som gjennomtrenger alle livets faser og områder. Bønn forutsetter et liv som er fult integrert med verdens liv, og ikke noe som bare skjer til en viss tid innen vår daglige eller ukelige rutine. Vårt mål i å lese bønner til en viss tid, eller å trekke oss tilbake for å be i visse stunder, er å kunne bevege oss forbi det å si bønner til det å bli bønn. For å låne ordene til en tidlig teolog, Origenes av Alexandria (175-254), ”Hele livet til en helgen er én stor, ubrutt bønn.” Vårt mål er å bli brennende flammer av bønn, levende bønnerop, som betrygger de fortvilte og varmer dem som er i nød.

Jesusbønnen

Hele læren om bønnen og hele bønnens disiplin kan forkortes til en kort formel, vanligvis kjent som Jesusbønnen. Det er en bønn som ble høytideliggjort i Filokaliaens[3] klassiske skrifter, og popularisert gjennom mer moderne verk, som Pilegrimens Vei,[4] det anonyme nittenhundretallsverket om en russisk vandrer i let på ”ustanselig bønn,” og J. D. Salingers 1955 og 1957 historier fra the New Yorker, også utgitt under tittelen Franny and Zooey,[5] der medlemmer av Glass familien diskuterer betydningen av utdanning og rollen av kontemplativ bønn.

Denne lille bønnens ord – ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg”[6] – forkortes noen ganger til ”Herre, forbarm Deg.” Det er en enkel bønn og burde ikke bli omgjort til en komplisert øvelse. I denne sammenhengen kan Jesusbønnen brukes av hvem som helst, siden det er en kortfattet pil-bønn som leder rett fra hjertet til Guds hjerte via verdens hjerte. På grunn av dens korthet, gir den oss et praktisk middel for konsentrasjon og frihet fra distraksjon. Derfor gjør den det mulig å gjenta Guds navn spontant til alle tider og i alle steder, og derved virkeliggjør det levende nærvær til den guddommelige personen som nevnes og påkalles. Det er en måte å ta på alvor Hl. Paulus’ formaning om å ”be ustanselig” (1 Tess. 5:17).

Mens Jesusbønnen har sine røtter i den Hellige Skrift (2. Mos. 3:14 og Fil. 2:9-11), er dens kilder allerede synlige i ørkentradisjonen på trehundretallet. Men den blir spesielt viktig i det 6. og 7. århundre med de palestinske og sinaitiske spiritualitetsskolene. Formelen selv finner vi først i det 10. århundre, men den blir etablert i det 14. århundre med den hesykastiske tradisjonen;[7] på den tid blir den brakt fra Sinaifjellet av Hl. Gregorios av Sinai (ca. 1255- ca.1337) til Athosfjellet, der den fortsatt i dag bevares symbolisk for hele verden. Uansett, mens Jesusbønnen har blitt næret og bevart i monastiske kretser gjennom århundre, har den alltid blitt sett på, ikke bare som munkenes privilegium, men som en skatt for alle dem som ønsker å oppleve bønnens frukter.

Jesusbønnen er én måte – men en mektig og prøvet måte – å bevare stillhetens makt i bønn. Å lære stillhet er mye vanskeligere enn å lære seg å lese bønner. Stillhet er ikke mangel på støy, men gaven eller evne til å skille mellom ro og stillhet. Det er styrke til å lære å lytte, og visdom til å lære å vite. Stillhet er en måte å være fult engasjert og aktiv, fult levende og barmhjertig. I bønn, når ord ender i stillhet, våkner vi til en ny bevissthet og årvåkenhet. Stillhet ryster oss ut av vår nummenhet til verden og dens behov; den skjerper vårt syn fra vår sløve tilfredshet og egoisme ved å fokusere på det som virkelig teller. Stillhet er en måte å legge merke til ting med klarhet, ta hensyn og å svare mer effektivt.

Da, gjennom stillhet og bønn, ignorerer vi ikke lenger det som skjer rundt oss; vi sitter ikke lenger fast i det som bekymrer oss. Da kan vi forplikte oss til en motkulturell vei, der vi ikke lenger er ofre for samfunnets veier og vaner, som passivt godtar eller som besatte jager etter det som er i mote eller er akseptabelt. Dette er fordi vi anerkjenner at vi alle er bundet sammen og avhengig av hverandre. Vi forstår at ingen ting er selvforsynt, at det ikke finnes autonomi i vår verden. Vi ser at det bare kan være et skille mellom en følelse av ansvar og en mangel på det. Gjennom Jesusbønnen, utvikler man en større følelse av bevissthet og oppmerksomhet til verden inni og rundt oss.

Oversatt fra His All Holiness Ecumenical Patriarch Bartholomew, Encountering the Mystery: Understanding Orthodox Christianity Today, New York: Doubleday, 2008, s.75-79.

---

[1] Hl. Johannes Klimakos, Himmelstigen, Steg 28:6.

[2] Ibid.

[3] Se The Philokalia: The Complete Text, comp. Saint Nikodemos of the Holy Mountain and Saint Makarios of Corinth, trans. and ed. G.E.H. Palmer, Philip Sherrard, and Kallistos Ware (Boston: Faber and Faber, 1979). Den komplette oversettelsen er utgitt i fem bind.

[4] The Way of a Pilgrim, trans. R. M. French (New York: Seabury Press, 1972).

[5] J. D. Salinger, Franny and Zooey (New York: Little, Brown, 1961).

[6] Noen ganger tilføres også ordene “en synder” til slutten av denne korte bønnen. Det handler om å anerkjenne, ikke at man har begått en viss synd, men at man er splittet i seg selv, og også fra Gud og andre.

[7] Ordet betyr “stillhet.” Hesykasme var mer enn en åndelig utøvelse; i det 14. århundre ble det en åndelig bevegelse som strakte seg fra det Økumeniske Patriarkat gjennom Balkan til Russland. Denne internasjonale strømmen forenet og styrket den ortodokse Kirke rett før Konstantinopel falt til det osmanske rike.