Hva er kristendom?
av Metropolitt
Hierotheos av Nafpaktos
Mange som prøver å forstå kristendommens natur
anser den som én av de tallløse filosofiene og religionene kjent fra oldtiden.
Kristendommen er absolutt ikke en filosofi etter dagens forstand. Filosofi
oppretter et tankesystem som, i de fleste tilfeller, ikke har noe med
virkeligheten å gjøre. Hovedforskjellen mellom kristendommen og filosofien er
at filosofi er menneskelig tenkning, mens kristendommen er åpenbaring av Gud.
Det er ikke et menneskefunn men Guds åpenbaring til menneskene. Det var umulig
for menneskelig logikk å oppdage kristendommens sannheter. Der menneskeordet
var uten kraft, kom det gudmenneskelige Ordet, eller gudmennesket Kristus, Guds
Ord. Denne guddommelige åpenbaringen formulertes med datidens filosofiske
begrep, men det må igjen understrekes at dette allikevel ikke var filosofi. Det
gudmenneskelige Ordets kledning tas fra datidens filosofi.
Hl. Johannes Krysostomos, tolker Jesajas 3:1:
”Se, Herren, hærskarenes Herre, tar bort fra Jerusalem og Juda…hver kriger og
stridsmann, dommer, profet og spåmann…,” og bemerker: ”Han kaller spåmann den
som kan formode fremtiden gjennom dyp intelligens og erfaring. Spådom og
profeti er sannelig to forksjellige ting: profeten, som setter selv til side, taler under guddommelig
inspirasjon; men spåmannen begynner med det som allerede har skjedd, setter i
verk sin egen intelligens og så forutser mange fremtidige hendelser, slik en
intelligent person vanligvis gjør. Men forskjellen mellom dem er stor: det er
avstanden som skiller menneskelig forståelse fra guddommelig nåde.”[1]
Så spekulasjon (eller filosofi) er én ting, og
profeti, eller ordet til profeten som teologerer, er en annen. Det første er en
menneskelig aktivitet mens den andre er Helligåndens åpenbaring.
I de patristiske skriftene, spesielt i Hl.
Maksimos’ lære, kalles filosofi det åndelige livets begynnelse. Men han tar i
bruk uttrykket ’praktisk filosofi’ til å bety hjertets renselse fra lidelser,
som egentlig er den første fasen i sjelens reise mot Gud.
Allikevel kan ikke kristendommen anses som en
religion, i hvert fall ikke som religion forstås i dag. Man tenker vanligvis på
Gud som bor i himmelen og derfra styrer menneskehistorien: Han er ekstremt
krevende, og søker vederlag fra mennesket, som har falt til jorden i sin sykdom
og svakhet. Det er en skillevegg mellom Gud og mennesket. Denne må mennesket
overkomme, og religion er et veldig effektivt hjelpemiddel. Forskjellige
religiøse seremonier tas i bruk for å oppnå dette.
Et annet synspunkt er at mennesket føler seg
hjelpeløst i universet og trenger en mektig Gud ti å hjelpe ham i sin svakhet.
Her er det ikke Gud som skaper mennesket, men mennesket som skaper Gud. Igjen,
religion tolkes som menneskets forhold til den absolutte Gud, dvs. ”forholdet
mellom ”Jeg” og den absolutte ”Du”. Og igjen, mange ser på religion som en måte
å villede mennesker til å overføre sine håp til det fremtidige liv. På denne
måten legger stormakter press på folket ved hjelp av religion.
Men kristendommen er noe høyere enn disse
tolkningene og teoriene; den kan ikke omfattes av de vanlige forestillingene og
definisjonene av religion vi finner hos de ”naturlige” religionene. Gud er ikke
den absolutte Du, men en levende Person som er i et organisk felleskap med
mennesket. Dessuten overfører ikke kristendommen problemet til fremtiden eller
venter på himmelrikets glede etter historien og etter tidens ende. I
kristendommen leves fremtiden som nåtiden og Guds rike begynner i dette liv.
Etter den patristiske tolkningen, er Guds rike den Treenige Guds nåde, det er
synet av det uskapte Lys.
Vi ortodokse venter ikke på historiens eller
tidens ende, men ved å leve i Kristus løper vi for å møte historiens slutt og
derfor lever vi allerede det livet forventet etter Kristi gjenkomst. Hl. Symeon
den Nye Teolog sier at den som har sett det uskapte lys og er forent med Gud
ikke venter på Herrens gjenkomst, men lever den allerede. Det evige omfavner
oss i hver stund. Derfor leves fortiden, nåtiden og fremtiden som én ubrutt enhet.
Dette er såkalt sammenpresset tid.
Ortodoksien kan derfor ikke betegnes som
’folkemengdens opium’, nettopp fordi den ikke utsetter problemet. Den tilbyr
liv, transformerer biologisk liv, helliggjør og transformerer samfunn. Der
ortodoksien leves på rett måte og i den Hellige Ånd, er den et felleskap mellom
Gud og mennesket, det himmelske og det jordiske, de levende og de døde. I dette
fellesskapet løses sannelig alle problemene som dukker opp i vårt liv.
Men siden Kirkens medlemskap inkluderer de syke
og nybegynnere i det åndelige liv, må det forventes at noen av dem forstår
kristendommen som en religion på den vanlige måten vi allerede har nevnt. Dessuten
er det åndelige liv en dynamisk reise. Den begynner med dåpen, som er ’bildets’
renselse, og fortsetter med den asketiske levemåte, som fører til ’likheten’[2],
som betyr felleskap med Gud. Uansett må det understrekes at til og med når vi
snakker om kristendommen som en religion må dette gjøres med visse nødvendige
forutsettelser.
Den første er at kristendom først og fremst er
en Kirke. ’Kirke’ betyr ’Kristi Legeme’. Det er mange steder i det Nye
Testament der kristendommen kalles Kirken. Vi skal bare nevne Kristi ord: ”Du
er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge min Kirke” (Matt. 16:18) og Hl. Paulus’
ord til kolosserne: ”Han er hodet for kroppen, som er Kirken” (1:18) og hans
disippel Timoteus: ”…jeg vil du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus,
som er den levende Guds Kirke, sannhetens søyle og grunnvoll” (1 Tim. 3:15).
Dette betyr at Kristus ikke bare har sin bolig i himmelen og derfra styrer
menneskenes liv og historie, men at Han er forent med oss. Han tok til seg
menneskenaturen og guddommeliggjorde den; derved, i Kristus, sitter den
guddommeliggjorte menneskenaturen ved Faderens høyre hånd. Så Kristus er vårt
liv og vi er ’Kristi medlemmer’.
 |
| Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos |
Denne avholdenheten gir oss rett til å hevde
at kristendommen verken er filosofi eller ”naturlig” religion, men er
hovedsakelig helbredelse. Det er helbredelsen av en persons lidelser så han kan
oppnå felleskap og forening med Gud.
I lignelsen om den barmhjertige samaritanen
viste Herren oss flere sannheter. Så fort samaritanen så mannen som hadde falt
i hendene på røvere, som skamslo ham og lot ham ligge der halvdød, ”fikk han
inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene
hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med
til et herberge og pleiet ham” (Lk. 10:33). Kristus pleiet den sårede mannen og
tok ham med til herberget, til sykehuset som er Kirken. Her fremstilles Kristus
som en lege som helbreder menneskets sykdommer, og Kirken som et sykehus.
Det er veldig betegnende at Hl. Johannes
Krysostomos, i sin gransking av denne lignelsen, nevner de samme sannhetene vi
nettopp understrekte. Mannen gikk ned ”fra den himmelske tilstand til djevelens
bedrag, og falt i hendene på røvere, dvs. djevelen og hans fiendtlige makter”.
Sårene hans er de forskjellige syndene. Som David sier, ”Jeg har stinkende sår
som renner av verk på grunn av min dårskap” (Salme 38:5). For ”hver synd
bringer skrammer og sår”. Samaritanen er Kristus selv, som steg ned fra
himmelen til jorden for å helbrede det sårede mennesket. Han brukte vin og olje
for sårene. Dvs., ”ved å blande Helligånden med sitt blod, gav Han liv til
mennesket.” Ifølge en annen tolkning, ”olje bringer det betryggende ord, vin
gir den snerpende salve, læren som bringer konsentrasjon til et spredt sinn”.
Han løftet ham opp på sitt eget dyr: ”Han tok kjød på sine egne guddommelige
skuldre, og løftet det opp til Faderen i himmelen”. Deretter ledet den gode
samaritanen, Kristus, mannen til det vidunderlige og romslige herberget, denne
universale Kirken”. Han gav ham til verten, som er apostelen Paulus, og
”gjennom Paulus til biskopene, prestene og diakonene i hver kirke”, og sa, ”Ta
vare på folket blant hedningene som Jeg har gitt deg i Kirken. Siden mennesker
er syke og sårede av synd, helbred dem, sett et steinplaster på dem – dvs.
profetene og evangeliets lære – og gjør dem hele gjennom det Nye og det Gamle
Testaments formaninger.” Så etter Hl. Johannes Krysostomos, er det Paulus som
oppeholder Guds Kirke, ”og helbreder alle mennesker gjennom åndelige
formaninger, og gir offerets brød til hver og én…”[3].
I Hl. Johannes Krysostomos’ tolkning av denne
lignelsen er det tydelig at Kirken er et sykehus som helbreder dem som er syke
med synd, mens biskopene og prestene, som apostelen Paulus, er Guds folks
leger.
Disse sannhetene dukker også opp mange andre
steder i det Nye Testament. Herren sa: ”Det er ikke de friske som trenger lege,
men de syke” (Matt. 9:12). Kristus, som lege av sjeler og legemer, ”helbredet
all sykdom og plage hos folket…og de kom til Ham med alle som hadde vondt og
led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de
månesyke og de lamme, og Han helbredet dem” (Matt. 4:23). Apostelen Paulus er
oppmerksom på at menneskets samvittighet, spesielt blant det enkle, er svakt:
”Når dere synder mot deres søsken på denne måten og sårer deres svake
samvittighet, synder dere mot Kristus selv” (1 Kor. 8:12). Johannes’ Åpenbaring
sier at Johannes Evangelisten så en elv med livets vann som sprang ut fra Guds
og Lammets trone. ”Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til
begge sider…Og bladene på treet er til legedom for folkene” (Åp. 22:1).
Kirkens verk er terapeutisk. Den søker
helbredelsen av menneskets sykdommer, spesielt sjelens sykdommer, som plager
dem. Dette er det Nye Testaments og kirkefedrenes grunnleggende lære. I det som
følger i dette kapittelet og andre kapitler, vil mange utdrag fra kirkefedrene
bringe frem denne sannheten.
Her ønsker jeg igjen å understreke Kirkens
uunnværlighet. Jeg er veldig takknemmelig til prest og professor John Romanides
for at han understreker dette i sine verk. Jeg er overbevist om at han er
belest i de neptiske fedrene – spesielt i Filokaliaens skrifter – og har derfor
skjønt kristendommens sanne betydning. Jeg mener at dette er et viktig bidrag.
For i denne tiden, når kristendom beskrives som en filosofi, intellektuell
teologi eller en kultur og folketradisjon – vaner og skikker – viser han til
denne læren om en terapeutisk disiplin og behandling.
Han sier konkret: ”Å tro på Kristus uten å
forstå legedommen i Kristus er ingen tro i det hele tatt. Det er det samme som
om en pasient har stor tillit til en lege men aldri gjennomgår den behandlingen
han anbefaler. Hvis jødedommen og dens etterfølger, kristendommen, hadde først
dukket opp i det 20. århundre, hadde de ikke blitt karakteriserte som
religioner, men som medisinske vitenskapsmetoder knyttet til psykiatri. De
hadde hatt stor innflytelse i samfunnet på grunn av deres gode resultat i å
lege problemene knyttet til en delvis fungerende personalitet. På ingen måte
kan profetisk jødedom eller kristendom beskrives som religioner som tar i bruk
forskjellige magiske metoder og en tro som lover frigjøring fra en materiell
verden av ondskap og hykleri til en åndelig verden av trygghet og suksess”[4].
I et annet verk sier den samme professoren:
”Den patristiske tradisjonen er verken en sosial filosofi eller et etisk
system, og heller ikke religiøs dogmatisme: det er en terapeutisk behandling. I
dette likner den medisin, spesielt psykiatri. Den åndelige energien til den
sjel som ber ustanselig i hjertet er et fysiologisk redskap som alle har og som
trenger legedom. Verken filosofi eller noen av de kjente positive eller sosiale
vitenskapsmetodene kan lege dette redskapet. Det kan kun skje gjennom fedrenes
neptiske og asketiske lære. Derfor vet vanligvis ikke de uhelbredede en gang om
at dette redskapet finnes”[5].
Så i Kirken er vi delt opp i de syke, de som
undergår terapeutisk behandling, og de – de hellige – som allerede er
helbredet. ”Fedrene klassifiserer ikke folk som moralske og umoralske, eller
gode og onde, i følge moralske lover. Denne fordelingen er overfladisk. I
menneskelighetens dybde differensieres menneskene slik: de syke i sjelen, de
som helbredes, og de som er helbredet. Alle som ikke er i en opplyst tilstand
er syke i sjelen…Det er ikke bare god vilje, god beslutning, moralsk handling
og trofasthet til den ortodokse tradisjon som gjør en ortodoks, men også
renselse, opplysning og guddommeliggjøring. Disse helbredelsesfasene er målet
med Kirkens mystiske liv, noe våre liturgiske tekster vitner om”[6].
Oversatt fra Metropolitan of Nafpaktos, Hierotheos, Orthodox Psychotherapy, Levadia, Hellas: Birth of the Theotokos Monastery, 2006, s.23-30.
[1] Forlkaring av Jesaia. SC
304 p. 154.
[2] ”Gud sa: ’La oss lage
mennesker i vårt bilde, og vår likhet’” (1 Mos. 1:26) - Miklagard
[3] PG 62, col.755-757
[4] J. Romanides: Jesus Kristus
verdens liv. p. 28.
[5] J. Romanides: Romaioi i
Romioi Pateres tis Ekklisias. Vol. 1, p.22. På gresk.
[6] Ibid. p.27.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar