søndag 9. juni 2013

Hva er kristendom?

Hva er kristendom?
av Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos

Mange som prøver å forstå kristendommens natur anser den som én av de tallløse filosofiene og religionene kjent fra oldtiden. Kristendommen er absolutt ikke en filosofi etter dagens forstand. Filosofi oppretter et tankesystem som, i de fleste tilfeller, ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Hovedforskjellen mellom kristendommen og filosofien er at filosofi er menneskelig tenkning, mens kristendommen er åpenbaring av Gud. Det er ikke et menneskefunn men Guds åpenbaring til menneskene. Det var umulig for menneskelig logikk å oppdage kristendommens sannheter. Der menneskeordet var uten kraft, kom det gudmenneskelige Ordet, eller gudmennesket Kristus, Guds Ord. Denne guddommelige åpenbaringen formulertes med datidens filosofiske begrep, men det må igjen understrekes at dette allikevel ikke var filosofi. Det gudmenneskelige Ordets kledning tas fra datidens filosofi.

Hl. Johannes Krysostomos, tolker Jesajas 3:1: ”Se, Herren, hærskarenes Herre, tar bort fra Jerusalem og Juda…hver kriger og stridsmann, dommer, profet og spåmann…,” og bemerker: ”Han kaller spåmann den som kan formode fremtiden gjennom dyp intelligens og erfaring. Spådom og profeti er sannelig to forksjellige ting: profeten, som setter selv til side, taler under guddommelig inspirasjon; men spåmannen begynner med det som allerede har skjedd, setter i verk sin egen intelligens og så forutser mange fremtidige hendelser, slik en intelligent person vanligvis gjør. Men forskjellen mellom dem er stor: det er avstanden som skiller menneskelig forståelse fra guddommelig nåde.”[1]

Så spekulasjon (eller filosofi) er én ting, og profeti, eller ordet til profeten som teologerer, er en annen. Det første er en menneskelig aktivitet mens den andre er Helligåndens åpenbaring.

I de patristiske skriftene, spesielt i Hl. Maksimos’ lære, kalles filosofi det åndelige livets begynnelse. Men han tar i bruk uttrykket ’praktisk filosofi’ til å bety hjertets renselse fra lidelser, som egentlig er den første fasen i sjelens reise mot Gud.

Allikevel kan ikke kristendommen anses som en religion, i hvert fall ikke som religion forstås i dag. Man tenker vanligvis på Gud som bor i himmelen og derfra styrer menneskehistorien: Han er ekstremt krevende, og søker vederlag fra mennesket, som har falt til jorden i sin sykdom og svakhet. Det er en skillevegg mellom Gud og mennesket. Denne må mennesket overkomme, og religion er et veldig effektivt hjelpemiddel. Forskjellige religiøse seremonier tas i bruk for å oppnå dette.

Et annet synspunkt er at mennesket føler seg hjelpeløst i universet og trenger en mektig Gud ti å hjelpe ham i sin svakhet. Her er det ikke Gud som skaper mennesket, men mennesket som skaper Gud. Igjen, religion tolkes som menneskets forhold til den absolutte Gud, dvs. ”forholdet mellom ”Jeg” og den absolutte ”Du”. Og igjen, mange ser på religion som en måte å villede mennesker til å overføre sine håp til det fremtidige liv. På denne måten legger stormakter press på folket ved hjelp av religion.

Men kristendommen er noe høyere enn disse tolkningene og teoriene; den kan ikke omfattes av de vanlige forestillingene og definisjonene av religion vi finner hos de ”naturlige” religionene. Gud er ikke den absolutte Du, men en levende Person som er i et organisk felleskap med mennesket. Dessuten overfører ikke kristendommen problemet til fremtiden eller venter på himmelrikets glede etter historien og etter tidens ende. I kristendommen leves fremtiden som nåtiden og Guds rike begynner i dette liv. Etter den patristiske tolkningen, er Guds rike den Treenige Guds nåde, det er synet av det uskapte Lys.

Vi ortodokse venter ikke på historiens eller tidens ende, men ved å leve i Kristus løper vi for å møte historiens slutt og derfor lever vi allerede det livet forventet etter Kristi gjenkomst. Hl. Symeon den Nye Teolog sier at den som har sett det uskapte lys og er forent med Gud ikke venter på Herrens gjenkomst, men lever den allerede. Det evige omfavner oss i hver stund. Derfor leves fortiden, nåtiden og fremtiden som én ubrutt enhet. Dette er såkalt sammenpresset tid.

Ortodoksien kan derfor ikke betegnes som ’folkemengdens opium’, nettopp fordi den ikke utsetter problemet. Den tilbyr liv, transformerer biologisk liv, helliggjør og transformerer samfunn. Der ortodoksien leves på rett måte og i den Hellige Ånd, er den et felleskap mellom Gud og mennesket, det himmelske og det jordiske, de levende og de døde. I dette fellesskapet løses sannelig alle problemene som dukker opp i vårt liv.

Men siden Kirkens medlemskap inkluderer de syke og nybegynnere i det åndelige liv, må det forventes at noen av dem forstår kristendommen som en religion på den vanlige måten vi allerede har nevnt. Dessuten er det åndelige liv en dynamisk reise. Den begynner med dåpen, som er ’bildets’ renselse, og fortsetter med den asketiske levemåte, som fører til ’likheten’[2], som betyr felleskap med Gud. Uansett må det understrekes at til og med når vi snakker om kristendommen som en religion må dette gjøres med visse nødvendige forutsettelser.

Den første er at kristendom først og fremst er en Kirke. ’Kirke’ betyr ’Kristi Legeme’. Det er mange steder i det Nye Testament der kristendommen kalles Kirken. Vi skal bare nevne Kristi ord: ”Du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge min Kirke” (Matt. 16:18) og Hl. Paulus’ ord til kolosserne: ”Han er hodet for kroppen, som er Kirken” (1:18) og hans disippel Timoteus: ”…jeg vil du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds Kirke, sannhetens søyle og grunnvoll” (1 Tim. 3:15). Dette betyr at Kristus ikke bare har sin bolig i himmelen og derfra styrer menneskenes liv og historie, men at Han er forent med oss. Han tok til seg menneskenaturen og guddommeliggjorde den; derved, i Kristus, sitter den guddommeliggjorte menneskenaturen ved Faderens høyre hånd. Så Kristus er vårt liv og vi er ’Kristi medlemmer’.

Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos
Den andre forutsettelsen er at målet ved det kristne liv er å oppnå den velsignede guddommeliggjøringen. Guddommeliggjøring er det samme som ’likhet’, dvs. å være lik Gud. Men for å oppnå denne likheten, å oppnå synet av Gud, og for at dette synet ikke blir en fortærende ild men et livgivende lys, må renselse først ha skjedd. Denne renselsen og helbredelsen er Kirkens verk. Når den kristne deltar i tilbedelse uten å gjennomgå livgivende renselse – for målet ved tilbedelse er menneskets renselse – da lever han ikke virkelig innenfor Kirken. Kristendom uten renselse er utopi. Så mens vi renses, og spesielt når vi ser til vår helbredelse, da kan vi snakke om religion. Og dette stemmer med ordene til Guds bror, Jakob: ”Den som mener at han er religiøs, men ikke holder tungen i tømme, bedrar seg selv, og hans religion er uten verdi. En religion som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden” (Jak. 1:26-27).

Denne avholdenheten gir oss rett til å hevde at kristendommen verken er filosofi eller ”naturlig” religion, men er hovedsakelig helbredelse. Det er helbredelsen av en persons lidelser så han kan oppnå felleskap og forening med Gud.

I lignelsen om den barmhjertige samaritanen viste Herren oss flere sannheter. Så fort samaritanen så mannen som hadde falt i hendene på røvere, som skamslo ham og lot ham ligge der halvdød, ”fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham” (Lk. 10:33). Kristus pleiet den sårede mannen og tok ham med til herberget, til sykehuset som er Kirken. Her fremstilles Kristus som en lege som helbreder menneskets sykdommer, og Kirken som et sykehus.

Det er veldig betegnende at Hl. Johannes Krysostomos, i sin gransking av denne lignelsen, nevner de samme sannhetene vi nettopp understrekte. Mannen gikk ned ”fra den himmelske tilstand til djevelens bedrag, og falt i hendene på røvere, dvs. djevelen og hans fiendtlige makter”. Sårene hans er de forskjellige syndene. Som David sier, ”Jeg har stinkende sår som renner av verk på grunn av min dårskap” (Salme 38:5). For ”hver synd bringer skrammer og sår”. Samaritanen er Kristus selv, som steg ned fra himmelen til jorden for å helbrede det sårede mennesket. Han brukte vin og olje for sårene. Dvs., ”ved å blande Helligånden med sitt blod, gav Han liv til mennesket.” Ifølge en annen tolkning, ”olje bringer det betryggende ord, vin gir den snerpende salve, læren som bringer konsentrasjon til et spredt sinn”. Han løftet ham opp på sitt eget dyr: ”Han tok kjød på sine egne guddommelige skuldre, og løftet det opp til Faderen i himmelen”. Deretter ledet den gode samaritanen, Kristus, mannen til det vidunderlige og romslige herberget, denne universale Kirken”. Han gav ham til verten, som er apostelen Paulus, og ”gjennom Paulus til biskopene, prestene og diakonene i hver kirke”, og sa, ”Ta vare på folket blant hedningene som Jeg har gitt deg i Kirken. Siden mennesker er syke og sårede av synd, helbred dem, sett et steinplaster på dem – dvs. profetene og evangeliets lære – og gjør dem hele gjennom det Nye og det Gamle Testaments formaninger.” Så etter Hl. Johannes Krysostomos, er det Paulus som oppeholder Guds Kirke, ”og helbreder alle mennesker gjennom åndelige formaninger, og gir offerets brød til hver og én…”[3].

I Hl. Johannes Krysostomos’ tolkning av denne lignelsen er det tydelig at Kirken er et sykehus som helbreder dem som er syke med synd, mens biskopene og prestene, som apostelen Paulus, er Guds folks leger.

Disse sannhetene dukker også opp mange andre steder i det Nye Testament. Herren sa: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke” (Matt. 9:12). Kristus, som lege av sjeler og legemer, ”helbredet all sykdom og plage hos folket…og de kom til Ham med alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de månesyke og de lamme, og Han helbredet dem” (Matt. 4:23). Apostelen Paulus er oppmerksom på at menneskets samvittighet, spesielt blant det enkle, er svakt: ”Når dere synder mot deres søsken på denne måten og sårer deres svake samvittighet, synder dere mot Kristus selv” (1 Kor. 8:12). Johannes’ Åpenbaring sier at Johannes Evangelisten så en elv med livets vann som sprang ut fra Guds og Lammets trone. ”Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider…Og bladene på treet er til legedom for folkene” (Åp. 22:1).

Kirkens verk er terapeutisk. Den søker helbredelsen av menneskets sykdommer, spesielt sjelens sykdommer, som plager dem. Dette er det Nye Testaments og kirkefedrenes grunnleggende lære. I det som følger i dette kapittelet og andre kapitler, vil mange utdrag fra kirkefedrene bringe frem denne sannheten.

Her ønsker jeg igjen å understreke Kirkens uunnværlighet. Jeg er veldig takknemmelig til prest og professor John Romanides for at han understreker dette i sine verk. Jeg er overbevist om at han er belest i de neptiske fedrene – spesielt i Filokaliaens skrifter – og har derfor skjønt kristendommens sanne betydning. Jeg mener at dette er et viktig bidrag. For i denne tiden, når kristendom beskrives som en filosofi, intellektuell teologi eller en kultur og folketradisjon – vaner og skikker – viser han til denne læren om en terapeutisk disiplin og behandling.

Han sier konkret: ”Å tro på Kristus uten å forstå legedommen i Kristus er ingen tro i det hele tatt. Det er det samme som om en pasient har stor tillit til en lege men aldri gjennomgår den behandlingen han anbefaler. Hvis jødedommen og dens etterfølger, kristendommen, hadde først dukket opp i det 20. århundre, hadde de ikke blitt karakteriserte som religioner, men som medisinske vitenskapsmetoder knyttet til psykiatri. De hadde hatt stor innflytelse i samfunnet på grunn av deres gode resultat i å lege problemene knyttet til en delvis fungerende personalitet. På ingen måte kan profetisk jødedom eller kristendom beskrives som religioner som tar i bruk forskjellige magiske metoder og en tro som lover frigjøring fra en materiell verden av ondskap og hykleri til en åndelig verden av trygghet og suksess”[4].

I et annet verk sier den samme professoren: ”Den patristiske tradisjonen er verken en sosial filosofi eller et etisk system, og heller ikke religiøs dogmatisme: det er en terapeutisk behandling. I dette likner den medisin, spesielt psykiatri. Den åndelige energien til den sjel som ber ustanselig i hjertet er et fysiologisk redskap som alle har og som trenger legedom. Verken filosofi eller noen av de kjente positive eller sosiale vitenskapsmetodene kan lege dette redskapet. Det kan kun skje gjennom fedrenes neptiske og asketiske lære. Derfor vet vanligvis ikke de uhelbredede en gang om at dette redskapet finnes”[5].

Så i Kirken er vi delt opp i de syke, de som undergår terapeutisk behandling, og de – de hellige – som allerede er helbredet. ”Fedrene klassifiserer ikke folk som moralske og umoralske, eller gode og onde, i følge moralske lover. Denne fordelingen er overfladisk. I menneskelighetens dybde differensieres menneskene slik: de syke i sjelen, de som helbredes, og de som er helbredet. Alle som ikke er i en opplyst tilstand er syke i sjelen…Det er ikke bare god vilje, god beslutning, moralsk handling og trofasthet til den ortodokse tradisjon som gjør en ortodoks, men også renselse, opplysning og guddommeliggjøring. Disse helbredelsesfasene er målet med Kirkens mystiske liv, noe våre liturgiske tekster vitner om”[6].



Oversatt fra Metropolitan of Nafpaktos, Hierotheos, Orthodox Psychotherapy, Levadia, Hellas: Birth of the Theotokos Monastery, 2006, s.23-30.




[1] Forlkaring av Jesaia. SC 304 p. 154.
[2] ”Gud sa: ’La oss lage mennesker i vårt bilde, og vår likhet’” (1 Mos. 1:26) - Miklagard
[3] PG 62, col.755-757
[4] J. Romanides: Jesus Kristus verdens liv. p. 28.
[5] J. Romanides: Romaioi i Romioi Pateres tis Ekklisias. Vol. 1, p.22. På gresk.
[6] Ibid. p.27.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar